lørdag 31. oktober 2009

Er du klar til å si nei takk til høyere lønn?

I forbindelse med at Sigbjørn Johnsen har blitt finansminister har ideen om et såkalt solidaritetsalternativ kommet opp igjen. Et solidaritetsalternativ dreier seg om at ansatte i eksportindustrien og alle andre bransjer i Norge skal vise sterk moderasjon i lønnsoppgjørene, av hensyn til norsk konkurranseevne. Solidaritetsalternativet er et vakkert ord, og det har forført fagbevegelser tidligere.  

Bekymringen er at norske lønnsutgifter vokser raskere enn de gjør hos våre konkurrenter i utlandet. Finansminister Sigbjørn Johnsen sier til Dagens Næringsliv tidligere i uka at "den kostnadsmessige konkurranseevnen (...) er blitt betydelig forverret de siste årene". Han viser til at mens lønnskostnadene lå 15 prosent høyere enn hos handelspartnere i 1996, lå de 43 prosent høyere i 2008. "Å lage en pakke som kan holde kostnadene nede vil være uhyre viktig nå, i den situasjonen norsk industri er i", sier leder av NHO-foreninga Norsk Industri Stein Lier-Hansen til Klassekampen (31.10.2009).

Tallene Johnsen viser til er i utgangspunktet riktige. De er lagt fram av teknisk beregningsutvalg (TBU) - et utvalg med folk fra partene i arbeidslivet, regjeringa og SSB som legger fram kanoniske tall for lønnsutvikling i Norge sammenliknet med våre handelspartnere - i en rapport i mars i år. Her viser de at lønnstilleggene i norsk industri har ligget over våre handelspartnere i ni av ti siste årene (tabell 3.1) .

Rapporten viser at lønnskostnadene per ansatt i privat sektor i Norge økte med 20 prosent mer enn hos gjennomsnittet av våre handelspartnere i perioden 1999 til 2008  (figur 3.2). I 2008 var lønnskostnader per arbeidet time for industriarbeidere i Norge 43 prosent høyere enn handelspartnerne (figur 3.3).

Man kan jo bli mørkeredd av mindre.

Det er vel også det som er meningen. 

Det som Johnsen imidlertid ikke har tatt høyde for (som han heller ikke tok høyde for i pensjonskommisjonen, noe jeg irriterer meg grenseløst over) er på hvilken måte produktiviteten slår inn. Økt produktivitet dreier seg om hvor mye mer effektivt man jobber over tid, og hvor mye verdier man skaper per timesverk. I snitt ligger historisk norsk produktivtetsvekst på rundt 2,5 prosent årlig, dvs vi har blitt 2,5 prosent mer effektive hvert år de siste hundre årene

(Tallet er hentet fra F.M.Scherers "New Perspectives on Economic Growth and Technological Innovation", Brookings (1999) side 33, som igjen hentet tallene fra Baumol mfl. "Productivity and American leadership", MIT press (1989), side 94). 

Teknologi og kunnskap er over tid de desidert viktigste forklaringene på økt produktivitet (i motsetning til "hardere innsats" som gjerne er falsk eller reversibel produktivitetsvekst): En middels snekker kan kanskje øke produktivteten sin med hammeren ti-femten prosent, ved å jobbe hardere eller smartere med hammeren. Dette er imidlertid reversibelt; produktivitetsøkningen blir borte den dagen den effektive snekkeren slutter eller blir eldre. Det er først i overgangen til ny teknologi - f.eks en spikerpistol - at muligheten for et virkelig stort og mer permanent produktivitetshopp innen bygg og anlegg ligger. 

Hvorfor er produktivitetsutviklinga viktig når man diskuteres lønnsutvikling?

Jo, rett og slett fordi om man på grunn av bedre teknologi jobber 20 prosent mer effektivt enn konkurrentene er det ikke så farlig om lønna er 18 prosent høyere enn konkurrentene.  

Hva sier så rapporten om produktivitet? 

Tallene for produktivtet korrigerer bildet av en kostbar industriansatt. Rapporten kan fortelle at i fem av de siste ti årene har produktivitetsøkninga i norsk industri ligget over våre handelspartnere (tabell 3.6). Om man korrigerer for valutakurs har produktivteten de siste ti årene økt med fem prosent, målt som verdiskaping per timesverk (figur 3.7) , sammenliknet med våre handelspartnere. Den viser også at lønnskostandene IKKE har økt som andel av verdiskapingen de siste ti årene, men ligget konstant på rundt 68 prosent. 

Rapporten viser at når man korrigerer for produktivitet blir fortellingen om den dyre norske ansatte plutselig et ladet innlegg i lønnsdebatten, og ikke et ubestridelig faktum presentert av finansminister Sigbjørn Johnsen. Jeg skulle ønske at flere hadde gitt inntrykk av å forstå dette. Behovet for et solidaritetsalternativ framstår i lys av tallene fra TBU som mer et innlegg i maktkampen mellom partene, enn en realøkonomisk nødvendighet. 

Jeg blir likevel ikke overrasket om det nå går mot et nytt solidaritetsalternativ.  Det er tunge krefter i sving. NHO er for. Når Sigbjørn Johnsen er for, er statsministeren for. Når Ap taler skulle det ikke forundre meg om LO-ledelsen allerede er involvert. 

Vi kan derfor like gjerne forberede oss på det. 

Om det blir et nytt solidaritetsalternativ mener jeg minst tre kriterier være oppfylt. 

* Det første er at norske industriansatte framover krever å knytte reallønnsutviklinga til produktivitetsutviklinga. På godt og vondt. Det vil ansvarliggjøre både ledelse og ansatte til å tenke produktivitet på en helt annet måte, og rette fokus mot teknologi. (Om frontfagmodellen fortsetter ["frontfagmodellen" betyr at verkstedsansatte i eksportindustrien forhandler om lønn først, og så følger de andre i privat og offentlig sektor etter, innenfor den rettesnora som frontfaget la], vil det gjøre hele samfunnet mer opptatt av produktivteteten i eksportindustrien, som er bra). En bonus vil være at vi i mye større grad få slippe de årlige, lettvinte påstandene fra høyresida om at lønningene dreper norsk konkurranseevne. 

* Det andre henger sammen med det første, og det er at lønnsoppgjørene også må inneholde en teknologisk komponent; et svar på hva som skal til teknologisk for å øke produktiviteten i de store bedriftene eller de viktigste bransjene i Norge. Her vil fagbevegelsens kjennskap til og kompetanse fra produksjonsprosessen ikke være til å komme forbi. Men det krever en teknologisk engasjert, motivert og innsiktsfull fagbevegelse, som ønsker å ta i bruk ny teknologi og nye måter å gjøre ting på for å modernisere. 

* Norske industriledere skal ha et netto lønnstillegg tilsvarende gjennomsnittlig kronebeløp - ikke prosent - for norsk industriarbeider, la oss si de neste ti årene. Dette er utelukkende for å få ledere til å sette penger bak honnørordet "solidaritetsalternativet". 

(Artikkelen er seinere blitt omtalt på http://e24.no/kommentar/e24-kommentar/article3362789.ece)

mandag 26. oktober 2009

De skulle vel ikke være neoliberalist, Røe Isaksen?

Alt skulle bli så fint. De statlige husbankene i USA var konkurranseutsatte. Finanssektoren var deregulert.  De private finanshusene tok styringen. Markedet fikk bestemme. 

Finanskrisa ble skapt av for mye høyrepolitikk. Den neoliberale troen på spekulasjonsøkonomien har ført til at folk mister hjem og jobb. Hundretusener. I Norge kommer vi forholdsvis greit gjennom det. Folk jeg kjenner som har venner i USA forteller meg de sier vi ikke har peiling på hva som foregår nå. Det er alvorlig. Folk er skremt. De har aldri sett noe liknende. 

Opp i alle tragedier er det jo lov å håpe på at noen lærer. At de nå ser at neoliberalisme, i form av blind privatisering og ideologisk styrt deregulering ikke fører til den veksten som læreboka og høyrepartiene lover. At resultatet snarere blir ustabilitet, opportunisme og større forskjeller. 

Det ironiske er at i programmet til Høyre står det jo nettopp at de vil ha mer av dette. At de vil redusere offentlig sektor på bekostning av privat sektor, konkurranseutsette offentlig sektor, ha mer frihandel, styrke konkurransen, og få flere private inn som drivere av offentlig sektor.

Det er dette de ville ha gjort om de hadde vunnet valget i 2009. Da har jeg ikke engang begynt på Frp, som de skulle styre sammen med. 

Litt mer finanskrise, lissom? Stem Høyre! 

Og ja, du husker rett: Det var Høyre som garanterte for "hus, hjem og jobb" (sic!). 

Så leser jeg at Høyres Torbjørn Røe Isaksen nå avkrever Lysbakken for svar om han er marxist. 

Nuvel. Marxister er formodentlig skumle greier. De er vel en trussel for hus, hjem og jobb da. Og børsen, selvsagt. 

For meg er spørsmålet om konsekvenser mye større enn spørsmålet om politiske merkelapper. I politikken spør man ikke hva du kaller deg, men hva du vil.

Audun Lysbakken sto bak pappaperm-aksjonen, som nå har gitt pappaer flere uker med mer tid sammen med barna sine.  Han har vært med i et parti som sørget for å innføre homoekteskap. Han har vært med å likestille turnus i offentlig sektor med skift, for å få opp lønna i først og fremst helsesektoren. Han har vært nestleder i partiet mens det ble full barnehagedekning, som gjør at både far og mor står friere til å gå i jobb etter perm. Audun Lysbakken hadde allerede en karriere som likestillingspolitiker før han ble likestillingsstatsråd.

Det er dette som er kjernespørsmålet i politikken: Hva er det han eller hun vil med samfunnet? Hva vil de forandre?

Det er mulig jeg er en enkel sjel, men akkurat nå ser jeg på den ene siden en politiker fra SV som slåss for mer rettferdighet i verden, og på den andre side en politiker fra Høyre som jobber for mer privat sektor, økt konkurranseutsetting av offentlig sektor, mer frihandel, og flere private inn som drivere av offentlig sektor.  Det er oppskriften på mer finanskrise. 

Når det gjelder finansspørsmål så er det derfor Høyre som har bevisbyrden. Ikke Lysbakken. Det er fordi det er konsekvenser, ikke merkelapper som styrer samfunnsutviklingen. Derfor er innlegget til Røe Isaksen først og fremst er en så flau oppvisning fra en som har mye mer å forklare enn Lysbakken. 

Men for alle del, om det insisteres på merkelapper: 

De skulle vel ikke være neoliberalist, Røe Isaksen?

lørdag 24. oktober 2009

Oljepengene og den politiske kreativiteten

Jon Hustad skriver i Dag og Tid at Jens Stoltenberg kan minne mer om en rådmann i en kraftkommune enn en politiker. Undersforstått: Jobben  som statsminister i en rødgrønn regjering dreier seg om å gi litt til alle, uten å måtte prioritere hardt innenfor tøffe rammer. 

Det er en skarp og morsom formulering - men latteren setter seg i halsen når man spør seg selv: Er ikke vi alle litt som en rådmann i en kraftkommune? Er ikke bildet Jon Hustad tegner egentlig et bilde av Norge - ikke bare statsministeren? 

Det som mer enn noe preger norsk politisk debatt, er - unnskyld meg - at den er dørgende kjedelig. Politikk i verdens rikeste land dreier seg om ikke om å forandre, men om å sikre sin rettmessige andel av oljepengene. Det siste året har jeg sett ett, stort forsøk på å forandre,  og det er samhandlingsreformen i helsesektoren. Honnør til Helse-Hanssen. 

Ellers dreier "debatten" seg om mer penger til forskning. Mer penger til Dagbladet. Mer til universitetene. Mer penger til DnB. Mer penger til vei. 

Oljepengene har gjort at vi har mistet den politiske kreativiteten. Den siste uken har jeg lest hundre artikler om hvem som trenger mer penger. 

Og bare ett - 1 - forslag til nytenking innenfor en sektor. Det innlegget var skrevet av Svein Erik Omdal, som er journalist og kommentator i Stavanger Aftenblad. 

Han foreslår at deler av dagens pressestøtte heller bør rettes inn mot enkeltjournalister, fremfor å sende pengene til avishusene. I dag kommer pressestøtta inn til avishusene (ikke journalistene) på to måter; som momsfritak (alle aviser), og i tillegg som direkte støtte (til et hundretalls distrikts-, nummer-to og meningsbærende aviser i Norge, hvor Dagsavisen, Vårt Land, Bergensavisen og Klassekampen er de som får mest). Innlegget sto på trykk i Klassekampen denne uka (papirversjon), men han er sitert i intervju her

Omdal ser for seg en modell hvor journalister blir tildelt et arbeidsstipend, en slags ”garantilønn”, mot at de forplikter seg til å jobbe med journalistikk f.eks innenfor public service-rammer. Journalistene kan ha fast tilknytning til en redaksjon, organisere seg i kollektiver eller jobbe individuelt. 

Omdal treffer en nerve. Det som er situasjonen i dag er at enten avishusene får momsfritak (som er en indirekte støtte) eller direkte støtte er det ingen krav knyttet til de pengene avishuset mottar fra staten. I dag går like gjerne pressestøtta som lønn til ansatte i annonseavdelingen, julebord for de ansatte, eller ny bil til sjefsredaktøren. Ordningen åpner heller ikke for at journalistikk i nettaviser blir dekket av ordningen.  

Jeg synes Omdals perspektiver er besnærende. Jeg er enig i at vi bør samle de pengene som i dag går til momsfritaket på aviser og den direkte støtta, og lage en ny modell hvor vi i større grad sikrer at penger går direkte til å kvalitetsutvikle norske medier. Jeg foreslo det samme for SVs landsmøte, men setningen kom ikke med i programmet. (Det som står om pressestøtta i programmet er at "Pressestøtten bør økes for å stimulere til en allsidig avisflora. Den skal brukes for å ivareta bredde og mangfold, både politisk og språklig").

Bredde og mangfold mellom aviser er viktige kvaliteter. Men hva med kvalitetene i mediene? Jeg er enig med Omdal i at pressestøtta bør gå rett inn i sentralnervesystemet i avishusene, og sørge for at vi bruker pengene på å gjøre som er viktig. Tre områder som umiddelbart slår meg - som eksempler - er seriøst utenriksstoff, opplysende forbrukerstoff og systemkritisk gravejournalistikk. På ingen av områdene står det direkte bra til i norske medier. 

Omdals forslag fortjener debatt. Det bør det få, ikke minst fordi regjeringen nå har satt ned et utvalg (mediestøtteutvalget) som “skal foreta en helhetlig vurdering av bruk av økonomiske virkemidler på medieområdet”, inkludert en gjennomgang av pressestøtten og nullsatsen for moms på aviser. 

Omdals ideer om modellskifte er dessverre et unntak i den politiske debatten. Hvor er de store forslagene om systemendring, om de viktige og nødvendige grepene for å lage en bedre framtid? Hvor skal disse debattene foregå? Hvem skal drive dem? 

Hvordan får vi - med alle de oljepengene vi har til disposisjon - liv i den politiske kreativiteten igjen? 

onsdag 7. oktober 2009

Soria Moria 2

Regjeringen har i dag lagt fram en ny regjeringserklæring, Soria Moria 2.

Det finnes to typer kritikere.

De som mener Soria Moria er et skritt til høyre.

Og de de som mener den er blitt mer ullent og mindre konkret

De tar begge feil.
  • Det er den første regjeringserklæringen i Norge som løfter likelønnsspørsmålet opp på et så konkret nivå. For første gang har arbeidslivet fått en klar viljeserklæring fra en regjering på dette spørsmålet. For første gang har Norge en regjering som er villig til å gå i dialog med partene om hvordan vi kan få til et særskilt likelønnsløft i offentlig sektor. Både FO og NTL jubler for likelønnsgjennombruddet.

  • En bedre skole: Regjeringen vil sikre en maksimumsgrense for tallet på elever per lærer på hver skole, innføre en gratis time SFO hver dag for å legge til rette for leksehjelp, aktivitet og samarbeid med kulturskolen. Det skal innføres et praktisk valgfag i ungdomsskolen. Mer av lærernes tid skal frigjøres til undervisning. Det skal gis tilbud om gratis leksehjelp i SFO

  • Mer velferd: Kommunesektorens frie inntekter skal styrkes betydelig.

  • Bedre arbeidsliv: Regjeringen vil styrke innsatsen mot ufrivillig deltid og for retten til heltid, og vurdere nye lovendringer for å få til dette. Handlingsplanene mot sosial dumping skal gjennomføres, og ytterligere tiltak vurderes. Det skal legges til rette for likeverdige lønns- og arbeidsvilkår i kommunale og private barnehager. Det skal lages en plan for å redusere antall midlertidige tilsettinger i akademia. Det skal innføres en rett til inntil 10 dager permisjon pr. år for å yte omsorg for nære pårørende. Arbeidet for arbeidstakeres rettigheter internasjonalt skal styrkes.

  • Bedre samferdsel: Midlene til belønningsordningen for bedre kollektivtransport og mindre bilbruk skal dobles i løpet av fireårsperioden. Det skal legges fram et beslutningsgrunnlag om høyhastighetbane som har bygging som siktemål.

  • Klima: Alle nye gasskraftkonsesjoner skal basere seg på rensing og deponering av CO2 ved oppstart. Innsatsen på klima- og skoginitiativet skal trappes opp til om lag 3 milliarder kroner årlig. Regjeringen vil hindre at bruk av gass til energiformål utkonkurrerer mer miljøvennlige alternativer. Det skal innføres et felles grønt sertifikatmarkedet med Sverige. Regjeringen vil skjerpe Norges klimamål slik at de tilsvarer kutt i utslippene på 40 prosent innen 2020 dersom det kan bidra klimaavtale. Forskning innen fornybare energikilder og karbonfangst og -lagring skal økes. Det skal lages en handlingsplan for energieffektivisering i bygg, med mål om å redusere samlet energibruk vesentlig i byggsektoren innen 2020. Statens forurensningstilsyn skal gjøres om til Klima- og forurensningsdirektorat. Det skal legges fram en ny eierskapsmelding hvor målet er at selskaper hvor staten er eier skal være ledende i sin bransje på lavutslipp og utvikling av klimareduserende teknologi.

  • Miljø ex klima: Tiltak for å nå målet om å stanse bruk og utslipp av miljøgifter innen 2020 skal utarbeides. Skogvernet skal økes slik at naturmangfoldet ivaretas. Regjeringen har et mål om at 15 prosent av matproduksjonen og matforbruket i 2020 skal være økologisk

  • Fredspolitikk: Regjeringen vil arbeide for en verden fri for kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen gjennom forpliktende avtaler som omfatter alle land. Regjeringen har som mål å innføre sluttbrukererklæring fra alle land, og arbeide for at dette blir norm i NATO. I lys av utviklingen i Afghanistan kan det bli aktuelt med en gradvis nedtrapping av vårt militære engasjement.

Jeg er ikke uhildet, men jeg synes i sum mener dette vitner om ambisiøsitet, og verken høyredreiing eller skritt tilbake.

Bårrd Vegar beskriver SM2 slik: "Grovt sett er SM2 eit skritt til venstre på miljø, utanrikspolitikk og likestilling, same retning på dei fleste velferdsfelt og ei innstramming av asylpolitikken".

------

Bonustrack (Soria Moria 2):
Et nytt utvalg skal gjennomgå EØS-avtalen.
Regjeringen vil ikke søke om norsk EU-medlemskap
Basisbevilgningene til universiteter og høgskoler skal styrkes
Norsk bistand skal ikke gå til programmer som pålegger mottakerne liberalisering eller privatisering av offentlig virksomhet.
Regjeringen vil aktivt fremme kampen for likestilling og kvinners rettigheter i bistandspolitikken
Raskere bosetting av flyktninger som har fått oppholdstillatelse i kommune.
Antallet kvoteflyktninger skal økes når antallet asylsøkere går betydelig ned.
Regjeringen vil tette hull som gir mulighet for skattetilpasning.
Gjennomgå petroleumspolitikken i en egen stortingsmelding
Offentlige IT-løsninger skal i større grad skal basere seg på åpne standarder
Arbeide for å gjøre det enklere å adoptere barn
Styrke innsatsen på rusfeltet i årene framover
Arbeide for å avskaffe bostedsløshetLegge fram tiltak som kan redusere fattigdom blant barn og øke innsatsen mot fattigdom.
Gjennomføre forsøk med stemmerett ved lokalvalget i 2011 for ungdom som fyller 16 i valgåret
Arbeide for å sikre forbrukernes rettigheter ved kjøp av håndverkertjenester
Gjennomgå boligkjøpernes rettigheter ved kjøp av ny og brukt bolig
Videreføre rederiskatteordningen som ble vedtatt i 2007
Bevilgningene til utviklingssamarbeid skal holdes over 1 prosent av brutto nasjonalinntekt (BNI)