fredag 29. januar 2010

Terrengsvikt

Hvis kartet ikke stemmer med terrenget, er det da terrenget eller kartet som skal endres? 

Spørsmålet kan synes noe enkelt, men det er det da slettes ikke. 

Ikke om man er økonom. 

Innen økonomifaget er det noe som heter markedssvikt. Det er den situasjonen som oppstår når terrenget ikke oppfører seg slik kartet sier det bør oppføre seg. Når markedet ikke oppfører seg slik teorien sier markedet bør oppføre seg. 

En slags terreng-svikt. 

Markedsteorien sier kort fortalt at en ideell situasjon eksisterer når en rekke bedrifter konkurrerer om å tilby det samme produktet til lavest mulig pris. 

Det høres fint ut. Men det skjer jo heller sjelden. Hvertfall av seg selv. 

Det vanlige er jo at bedrifter vokser og blir større, utvikler produkter eller markedsstrategier som gjør at de etterhvert konkurrerer ut andre bedrifter.

For det er dette med konkurranse, at konkurranse som oftest har en vinner. 

Og vinnerne blir litt større hver gang de vinner. Og enda større.  

Så ender de tilslutt opp mer eller mindre aleine tilbake. Som monopolister. 

Hydro Aluminium. Finn.no. Ringnes bryggerier.  

Ikke det at det perfekte monopol finnes.

Aluminiumsmonopolister slåss mot plastprodusenter om å levere deler til bilindustrien. Melkemonopolister slåss mot juice og mineralvannsprodusenter - og kaldt vann fra springen. Kjøtt og pølsemonopolister slåss mot vegetarianere.  Kinomonopolister slåss mot hjemmekinoen, mot en tur på pub, grøftegraving i sentrum - og fint vær. 

Og det finnes mange grunner til at priskonkurranse mellom en rekke aktører som lager identiske produkter ikke er industrielt lurt. Ro til å utvikle nye produkter er én av dem. Stordriftsfordeler er en annet. Fraværet av perfekte monopoler en tredje. 

Men monopolister, på et snevert vis, er de nå likevel. Og slike "monopolister" er jo helt på tvers av rådende økonomisk teori. 

Man kan jo spørre seg hva det i all verden er som gjør at bedriftene skulle finne sitt logiske rasjonale for å være mange små, fremfor store? Hvorfor vil bedrifter - slik teorien sier de bør - gravitere mot en likevekt, hvor tilbud fra en lang rekke tilbydere i perfekt konkurranse og ettespørsel møtes i harmoni og balanse?

Hvilke krefter skal fra bedriftenes side sørge for en slik balanse?  

Jeg er redd den kraften ikke finnes. 

For mange av bedriftene er det snarere logisk å være store. Ikke nødvendigvis fordi de blir monopolister - den rene monopolist finnes som sagt sjelden. 

Men kanskje fordi det er industrielt logisk - fordi de kan utnytte stordriftsfordeler, og produsere ett produkt rimeligere enn det mange små kan tilsammen? 

Eller kanskje ikke. 

Men for å vite det må man hvertfall ha undersøkt om det er slik. Eller ikke. 

De fleste som er for konkurranse har sjelden gjort slike undersøkelser. Konkurranse er smart, uansett.

Bortsett fra i virkeligheten. 

Men når virkeligheten ikke oppfører seg slik boka sier de skal, da oppstår 'markedssvikt'. 

Get real. 

Terrengsvikt. 

Konkurransetilsynet III

Det er noe rart med selve ideen om Konkurransetilsynet: 

Et statsfinansiert kontor som sitter og måler markedsandeler i ulike bransjer og passer på at ingen private bedrifter blir for store. Et "apolitisk" tilsyn - som har helt klare oppfatning er av hva som er god og ikke god næringspolitikk. Som har stor nok makt til å få gjennom det de tror på. Men som - når man går dem nærmere på klingen - egentlig ikke har fletta peiling. 

Er det ikke litt...sovjetisk? 

Grunnen til at jeg for tredje gang tar opp temaet (tidligere her og her) er at jeg nå nettopp har lest en rapport fra det statlige Konkurransetilsynet, som i et ferniss av vitenskapelighet forsøker å dokumentere følgende to forhold:  

1) Hvor viktig privatisering og liberalisering er for velferden, 

2) Hvor riktig privatiseringen og liberaliseringen har vært for utviklingen av en rekke næringer i Norge; blant annet vannkraften, apotekene, telekommunikasjon og flytrafikk.  

(I tillegg inneholder rapporten et tredje punkt: "Hva kan vi lære av feilene?" Men neida, ikke feilen ved at vi liberaliserte,  selvsagt, eller at vi liberaliserte for mye, men kun feilen vi gjorde når vi liberaliserte på en feil måte. Naturligvis).  

Det er fire årsaker til at jeg irriterer fletta av meg over den slags vrøvl: 

For det første så er virkeligheten mye mer komplisert enn det forfatterne selv påstår, i verste fall feilinformerer de om resultatene av liberalisering - de holder nemlig tilbake viktig informasjon om hva som skjedde i de enkelte bransjene (mer om dette under). 

For det andre kan det virke som de gjør det bevisst for å nå fram med et spesifikt politisk budskap om at høyrepolitikk lønner seg. Det er en skandale - når vi veit at den norske velferdsstaten er bygget opp på et helt annet grunnlag enn det konkurranseteori sier - nemlig gjennom offentlig eierskap til skole, sykehus og vannkraft.  

Og for det tredje: Hva er Konkurransetilsynets neste trekk? At vi må ha mer konkurranse i skoleverket? I sykehus? At vi bør privatisere Statkraft? 

Tilfeldigvis det samme som Høyre og Frp har programfesta. 

Så for det fjerde: Hvorfor i all verden skal en rødgrønn regjering ha en gjeng statsansatte forkjempere for mer høyrepolitikk, som sier at verden trenger mer privatisering, konkurranseutsetting og liberalisering?

Når de uansett tar feil? 

Jeg er usikker på om jeg skal le eller gråte. 

La oss ta apotekene:  

Apotekbransjen var opprinnelig organisert på den måten at Norsk Medisinaldepot, et statlig grossistmonopol, kjøpte inn alt av medisiner og utstyr, i store mengder, til store kvantumsrabatter (som Vinmonopolet fortsatt gjør på vin), som de deretter solgte videre til apotekene. Dette er smart, fordi én stor kjøper kan presse prisen overfor flere tilbydere enn det flere kan hver for seg. Og gudene skal vite at medisinprodusentene trenger å presses litt.  

Apotekene på sin side var eid av lokale farmasøyter. Det var staten som ga konsesjoner til de som skulle drive apotek, og dermed en slags enerett til å selge medisiner i det området de holdt til. Kun de som hadde farmasøytisk universitetsutdanning kunne bli apotekere. Det var altså et krav om formal kompetanse til å eie apotek. Dette formalkravet fungerte samtidig som et krav om lokalt eierskap. 

Det var med andre ord mye i apoteknæringa som brøt med ideen om konkurranse: Grossistmonopol betydde fravær av priskonkurranse på grossistleddet. Krav om kunnskap i form av farmasøytisk universitetsutdanning laget en terskel for hvem som kunne etablere og drive apotek ("barriers of entry", som Konkurransetilsynet kaller det - slike er ikke bra for konkurransen). Og ikke minst at statens konsesjonssystem bidro til det mange oppfattet som lokale apotekmonopoler. 

Med Aps Tore Tønne som helseminister skulle dette snus opp ned på. Statlige grossistmonopoler, lokale eneretter og kravet om formal kompetanse var konkrete motsetninger til den nyklassiske teoriens forutsetninger om mest mulig fri flyt, og færrest mulig monopoler og eneretter.

Den nye Apotekloven skulle bli en av de mest liberale i Europa. Etter 400 år med monopol skulle det bli konkurranse og lavere priser. ”Nå får vi tøff konkurranse og lavere priser”, lovte daværende helseminister Tore Tønne (Ap). ”Kall det teori, men konkurranse skal og vil føre til lavere priser”. 

Endringen skjedde på flere områder:

  • I 1995 ble det statlige grossistmonopolet for legemidler, Norsk Medisinaldepot, opphevet
  • Da den nye apotekloven trådte i kraft var det slutt på det gamle bevillingssystemet hvor myndighetene bestemte hvem som skulle få eie det enkelte apotek, hvor mange apotek det skulle være i Norge, og hvor det skulle opprettes nye apotek. Selskaper kan nå eie apotek, det er tillatt med kjededanning, og i prinsippet kan hvem som helst få eierkonsesjon, bortsett fra legemiddelprodusenter og legemiddelforskrivere.
  • Fra 1. november 2003 ble det tillatt å selge utvalgte reseptfrie legemidler i visse utsalgssteder utenfor apotek (basert på Dagsavisen 22.12.2003).

Resultatet ble imidlertid ikke himmelen - det ble bare monopoler på et høyere nivå. 

Stikk i strid med alle intensjoner la liberaliseringen av grossistmonopolet til det statlige Norsk Medisinaldepot (NMD) grunnlaget for nye monopolliknende kjeder. Det skjedde en tredeling av grossistmarkedet med Hamro, Holtung og NMD, og alle de tre grossistene har integrert vertikalt med detaljistene i legemiddelomsetningskjeden. Apokjeden og Allianceapotekene har integrert mot henholdsvis Hamro og Holtung. NMD integrerte mot detaljistleddet Vitusapotekene og Ditt apotek. NMD har i tillegg de fleste sykehusapotekene som kunder. 

Kort tid etter at den nye apotekloven trådte i kraft 1. mars 2001, signaliserte alle de store apotekkjedene at de ikke ville konkurrere på pris.

I 2003 skriver Forbrukerrapporten at "…i stedet domineres markedet av tre kjeder som ikke konkurrerer. Prismessig er det ett fett hvilket apotek du velger, viser tall Forbruker-rapporten har innhentet" (07.05.2003)

”Etter to og et halvt år med liberalisert apotekmarked har prisene steget, apotekene har nedbemannet og kompetansen forsvinner, og det varsles om nedlegging av apoteker i distriktene. Viktige legemidler for uvanlige sykdommer er blitt vanskeligere å få tak i, mens apotekkjedene tjener milliarder på kopimedisiner”, skrev Dagsavisen (22.12.03). ”For et utvalg reseptfrie legemidler finner vi dessuten en markert realprisøkning i perioden etter apotekreformen”, skriver SNF i en evaluering av ny apoteklov og indeksprissystemet (Brekke mfl 2003)

Ett av effektiviseringstiltakene til apotekkjedene har vært å kutte på lagerkostnadene. 

Det er ifølge Jens Hammerstrøm, professor og overlege ved St. Olavs Hospital, en av årsakene til at det er blitt vanskeligere å få tak i en del viktige medisiner. ”Leveringsproblemene har økt etter privatiseringen av apotek og legemiddelgrossister. Ganske ofte opplever vi at for eksempel blodkreftpasienter ikke kan skaffes viktige cellegiftpreparater”, sier Hammerstrøm til Dagsavisen. Han mener apotekene er mest opptatt av å klare å levere medisiner til store pasientgrupper. 

I en artikkel i Tidsskrift for den norske Lægeforening skriver Apoforsk at mye tyder på at apotekene drives mindre rasjonelt etter liberaliseringen: For det første er det blitt overkapasitet, og derfor har ”de norske grossistene […] slitt med underskudd siden monopolet ble opphevet i 1995”. 

Resultatet av frislippet av apoteknæring ble også en voldsom nyetablering i tettbygde strøk - og tilnærmet ingen i distriktene. Folk i byene har fått bedre apotektilgang, men de som ikke bor i tettbebygde strøk har kanskje fått dårligere. Det sier Anne Marie Horn i Apoforsk til Dagsavisen. - Apotektilbudet blir ytterligere svekket – ikke bare i distriktene, men også i byene. De store kjedene mener de tjener for dårlig. Nær halvparten av apotekene går med underskudd. Nedbemanningen har startet, og kjedene har varslet at de vil legge ned apoteker - og det er i distriktene apotekene ryker først, skriver Dagsavisen.

- På sikt tror jeg nok priskonkurransen vil bedre seg når oppmerksomheten omkring medisinprisen øker”, sier konkurransedirektør Knut Eggum Johansen

Eller hva med flybransjen? 

Markedet for innenlands luftfart var lenge kjennetegnet av to selskaper; det felles-nordisk eide SAS, hvor den norske, svenske og danske stat eier like store andeler hver med rundt 14 prosent hver, og Braathens SAFE, et mindre, familieeid, innenriks flyselskap. Forholdet mellom selskapene var forholdsvis harmonisk, med bytte av folk og kompetanse ved behov. Braathens ble kjøpt av SAS, og i dag har SAS Braathens en dominerende stilling, med en markedsandel på omkring 80 prosent. Enkelte har prøvd å etablere seg i konkurranse med SAS Braathens, men det er i dag bare Norwegian som konkurrerer med SAS Braathens på de største innenriksrutene. 

Regjeringen Bondevik ønsket i sin tid å bruke norsk innenriks luftfart for å statuere et eksempel på at konkurransepolitikken virkelig virker. For å få inn flere aktører i luftfarten fjernet de derfor først den såkalte bonusordningen på innenriks flytrafikk, for å styrke stillingen til den private konkurrenten Norwegian, og for å redusere lojaliteten til det halvstatlige SAS. 

Deretter ble Konkurransetilsynet i tildelingsbrevet for 2005 bedt særskilt om å overvåke konkurransen i luftfartsmarkedet. Dette var i praksis et klarsignal om å plage SAS mest mulig, for å få lille Norwegian til å vokse.  

Resultatet ble at Norwegian ble heiet fram av norske konkurransemyndigheter, mens SAS i praksis ble plaget og pisket, i en endeløs kjede av henvendelser, rettssaker, bøter og rettsaker, både mellom SAS og tilsynet, og mellom de nye aktørene og SAS.

Hvor mye koster denne støyen for samfunnet?

Hva kostet det for SAS?

Hvor kommer disse kostnadene inn i konkurransetilsynets regnestykker om økt effektivitet og "lavere priser"?

Hvor mye slitasje betydde SAS' sparepakke på ufattelige 14 mrd - tilsvarende 14.000 årsverk - for de ansatte? Kabinansatte i SAS og Braathens måtte akseptere ti prosent lønnskutt. Hvor kommer disse kostnadene inn i det samfunnsmessige regnestykket?

Og ikke minst: Hvordan kan en systematisk svekkelse av SAS fra norske konkurransemyndigheters side sies å gjøre selskapet bedre? Skulle ikke konkurranse gjør alle bedre? 

"SAS utsettes og har blitt utsatt for systematiske ukentlige henvendelser fra Konkurransetilsynet. Dette krever store ressurser fra bedriften, for de skal  besvares seriøst. Ressursene som brukes, gir ikke SAS økt konkurransedyktighet - snarere tvert imot!" sa en representant fra Arbeiderpartiet da konkurranseloven ble diskutert i Odelstinget.

Men dette er for tilsynet uvesentligheter.

Det som måles, er prisen på flybilletten. 

Ta derfor en titt på figuren under. Det er denne Konkurransetilsynet bruker for å vise at konkurransepolitikken virker for å få ned flyprisene. Linjen som går litt opp og ned viser utviklingen i flyprisindeksen. Den flate linjen er prisstigningen i samfunnet som helhet.   



Figuren forsøker å fortelle at i perioder uten konkurranse har prisen på flybilletter gått opp, som da Color Air innstilte i 1999, og som da tilsynet unnlot å gripe inn mot SAS-Braathens-fusjonen i 2001. 

Figuren forteller også at i noen perioder har prisen gått ned, som våren 2002, da bonusforbudet ble vedtatt, flypassasjeravgiften avskaffet og Norwegian hjelpes inn på banen.

Kort fortalt: Konkurranse gir laver priser, fravær av konkurranse gir høyere priser. Figuren skal illustrere at med riktig politikk får vi lave priser på fly, noe alle bør være glade for. Det er slik konkurransen gir sivilisatorisk utvikling. Det er slik konkurranse gir økt velferd.  

Nei.

Så enkelt er det ikke. 

  • Figuren forsøker å vise at etter vedtaket om bonsusforbud sank prisen på flybilletter med 15 prosent - uten å nevne at dette var akkurat sammenfallende i tid med at den internasjonale flybransjen lå med brukket rygg etter flykapringene og kollisjonen med tvillingtårnene i USA høsten 2001. 
  • Tilsynet fremhever som et argument for konkurranse at prisene synker med ti prosent våren 2002. Men dette skyldes at flypassasjeravgiften ble fjernet.  Flypassasjeravgiften er en miljøavgift som har som hensikt å gjøre andre transportformer mer konkurransedyktige, som for eksempel tog.
  • Figuren forsøker å fremstille det som om prisene har sunket fra nærmere 160 til 95 på indeksen på grunn av økt konkurranse. Men figuren viser slettes ikke en slik fantastisk prisnedgang på grunn av konkurranse. Fra Norwegian starter sine ruter høsten 2002 (og fra SAS' sin lavprisstrategi starter i oktober 2003) synker prisen på indeksen fra 128 til 122, altså en nedgang på rundt fem prosent, frem til til høsten 2005. Norwegians inntreden har isolert sett gjort at prisen på flybilletter synker med fem prosent. 

At prisen går ned med fem prosent er for så vidt hyggelig. Men finnes det virkelig en gratis lunsj her, slik tilsynet forsøker å fremstille det? 

Nei - det finnes ingen gratis lunsj

Det er alltid noen som betaler. 

Denne figuren er etterhvert blitt tilsynets varemerke. Den pryder forsikden av den nevnte rapporten.

Og den er kanskje det mest tendensiøse og mest politiske som er kommet fra Konkurransetilsynet noen gang. 


Hve med Telemarkedet?

En av Norges mest utskjelte bedrifter er Telenor, den tidligere monopolisten Televerket. En flom av klager har bragt Telenor til bunns på profil- og forbrukermålinger. Statsråd Norman oppsummerte historien slik: "I det gamle Televerket behøvde man ikke tenke noe særlig på produktutvikling eller kunder. Man hadde et produkt, og kundene stod der i kø, trygt og godt, både lenge og vel" (Odelstinget februar 2004). 

I desember 2000 ble derfor Telenor delprivatisert og børsnotert. Denne omstillingen skjedde som en gradvis tilpasning til en økende konkurranse i det norske telemarkedet etter dereguleringen på 1990-tallet, med full konkurranse for alle tjenester fra 1998. Med NetComs inntreden er det nå to teleselskaper i Norge som eier mobilnett.

Det som har skjedd er verd en nærmere studie.

En flom av klager har bragt Telenor til bunns på profil- og forbrukermålinger - etter at selskapet ble konkurranseutsatt og delprivatisert. Det var faktisk slik at i 1994, lenge før børsnoteringen, var konsernet blant de fem best likte bedriftene i Norge. Ni år senere, etter børsnotering og konkurranseutsetting, var Telenor blant de mest forhatte, på en 48. plass av totalt 100 bedrifter.

Norman driver selektiv historieskriving. 

Hovedmålsettingene bak liberaliseringen var oppriktige nok, nemlig ”å sikre alle husstander og bedrifter over hele landet grunnleggende teletjenester av høy kvalitet til lavest mulig pris” og ”å sikre størst mulig verdiskapning og effektiv utnyttelse av de ressurser som settes inn på telesektoren" (fra innstillingen i Stortinget).

Forfatterne Eli Skogerbø og Tanja Storsul gjennomgår i 2003 liberaliseringen av telesektoren med tanke på om disse målene faktisk er oppnådde. 

De viser at prisene sank, men at de viktigste faktorene bak prisnedgangen på 80- og 90-tallet ikke var konkurranse. Det som forklarete lavere priser var

1) den teknologiske utviklingen (som gjorde produkter og tjenester billigere), samt

2) utbyggingen av et landsdekkende telenettet, som i stor grad ble ferdigstilt i løpet av 1980-årene.

De viser til at i perioden med tiltakende konkurranse - etter 2000 - har prisreduksjonen i stor grad stagnert. Noen priser faktisk har økt på 1990-tallet, særlig abonnementsavgiftene. I tillegg ble det innført startavgift på fast- og mobiltelefonsamtaler.

Da har jeg ikke engang begynt å snakke om Idar Vollvik. 

I juni 2005 kom nyheten om at Chess-gründer og engang hele Norges favorittmilliardær Idar Vollvik solgte sitt firma Chess til svenske Telia/Sonera. Prisen var ufattelige 1,8 mrd kroner.

For den prisen skulle man tro at Idar Vollvik hadde funnet opp noe fantastisk, noe som verden trenger og er villig til å betale godt for. 

Det hadde han ikke.

Han videresolgte nettkapasitet som han leide av NetCom.

Vollviks forretningsidé var ingenting annet enn å leie og videreutleie noe som andre hadde skapt. Netcom eier et landsdekkende mobilnett i Norge, på samme måte som Telenor eier et landsdekkende mobilnett. Idar Vollviks forretningsidé var å leie og selge videre nettkapasitet hos Netcom. Idar Vollvik er muligens en gründer, i betydningen av at han startet en ny bedrift som fikk mange kunder (det var kundemassen hans som Telia/Sonera betalte 1,8 mrd kroner for). Men han er ingen entreprenør, på den måten at han skaper noe teknologisk nytt eller forbedret.

Vollviks idé var verd 1,8 mrd kroner. Én milliard er tusen millioner kroner.

Det er ganske bra betalt for å være et et fordyrende mellomledd.

Hver krone han har tjent har nemlig bidratt til å gjøre prisene høyere for forbruker. De pengene han har ”skapt selv” skyldes ene og alene forskjellen mellom den prisen NetCom trengte for å leie ut sine nett til Vollvik, og den prisen Vollvik tok fra sine kunder. 1,8 mrd kroner er mange penger og veldig mange tekstmeldinger. 

Og så litt om kraftsektoren

Norge var blant de første landene som liberaliserte kraftmarkedet i Europa. Fra 1. januar 1991 ble det innført nasjonal konkurranse i produksjon og omsetning av elektrisk kraft. Det var Syse-regjeringen som la fram den første endringen av energiloven i 1990. Daværende energi- og industriminister Eivind Reiten (Sp) og nå ex-Hydro-direktør la frem forslaget om ny energilov i 1990. Loven ble vedtatt i Stortinget, med bred politisk støtte. 

De største endringene for forbrukere i forhold til tidligere er at strømprisen har gått fra å være politisk bestemt til en variabel markedspris, samt at det er nå fritt valg av strømleverandør. 

De første årene etter at energiloven trådte i kraft var strømprisen stabil på grunn av et solid kraftoverskudd. Men i 1996 skjer det en større endring. Da går Norge og Sverige sammen og oppretter verdens første internasjonale børs for kraftomsetning. Nå skulle det handles strøm også utenfor Norges grenser. Det nye nordiske kraftmarkedet skulle kobles til det nordeuropeiske, særlig det tyske markedet. 

Flere aktører betyr økt konkurranse, og skulle bety enda bedre bruk av ressursene. Problemet var bare at strømprisene var svært ulike i Norge og for eksempel Danmark. Mens norske forbrukere raste når prisen på en kilowattime nærmet seg 35-40 øre, hadde danske forbrukere allerede den gang en strømpris som lå på kroner 1,30-1,40, gjerne høyere.

Det bør ikke være en handelsteorietisk overraskelse at et land med store energiressurser og få innbyggere vil ha lav energipris så lenge landet bare forsyner seg selv. Det bør heller ikke være overraskende at prisene vil øke når landet åpner for å selge deler av sin kraft til større land med flere folk og mindre egen energiproduksjon.

Derfor førte omleggingen først og fremst til en mulighet for flere private aktører til å tjene penger på kraft, samtidig om norske forbrukere ikke fikk lavere priser.

Forsker Lars Thue ved BI skriver derfor at ”liberaliseringen av kraftmarkedet har ført til høyere strømpriser. I tillegg til ulempen med sterkt svingende priser, har en vanlig husholdning med et forbruk på 25 000 kWh tapt til sammen 5400 kroner etter at markedskreftene slapp løs i 1991”.

Med to millioner husholdninger tilsvarer dette 10 mrd kroner. Mellom 1990 og 2002 har gjennomsnittsprisen pr kWh vært 49,2 øre inklusive avgifter og betaling for nett. I de tolv årene før markedet slapp løs i 1991 lå prisen i gjennomsnitt på 47,5 øre, regnet i 2000-kroner. Før dette og under reguleringenes glansdager, betalte husholdningene enda mindre for strømmen. I 1990 var det heller ingen fare for rasjonering. Tvert i mot hadde vi et betydelig overskudd av kraft for eksport. 

Da har jeg ikke engang nevnt strømkrisen vinteren 2003. Den høyst variable strømprisen var oppe i nesten ti kroner per kilowattime. 

Og hva med forbrukerne? 

Til tross for at omleggingen var begrunnet ut i fra hensynet til forbrukerne, kunne TNS Gallup våren 2003 legge fram en undersøkelse som viste at strømkundene ikke har stor tillit til informasjonen som kommer fra kraftbransjen. Over 60% av forbrukerne sier de har liten tillit til informasjonen som kommer fra dette hold. Det er ikke mer enn drøye 10% som sier at de stoler på informasjonen i stor eller svært stor grad.

”Resultatene er oppsiktsvekkende (…) Det er sjelden vi måler så lave skårer”, sier TNS Gallup. Riktignok kom resultatene etter en vinter med høye strømpriser, forårsaket av det mange mener i første rekke var lite nedbør. Bransjen pekte derfor på det urettferdige at kraftverkene må ta skylda for noe som været hadde skapt. Men at prisøkningene på lang sikt hadde sammenheng med liberaliseringen av strømmarkedet, er det ikke tvil om. 

Konkurranseøkonomer vil kunne innvende at konkurranse ikke gir automatisk lavere pris, men riktigere pris og dermed bedre bruk av ressursene.

”I et effektivt marked for elektrisk kraft vil prisene løpende gi informasjon om ressurssituasjonen” og ”Muligheten for riktig ressursbruk styrkes derfor vesentlig med et system for riktig prisfastsetting”. Alt dette i følge konkurransedirektøren. 

Dette blir imidlerltid for enkelt. Hvertfall i følge finansanalytiker Lars Ove Skorpen i Pareto.

Han mener at konkurranse har ført til for lav pris– Knallhard konkurranse har ført til at de fleste har solgt strømmen for billig, sier han

Han lager analyser av lønnsomheten i strømselskapene. I 2004 var det bare åtte av 91 selskaper som var lønnsomme nok, i følge hans beregninger. Hele 16 selskaper solgte strøm til under innkjøpspris, mens 27 selskaper solgte strømmen for billig til å dekke sine kostnader. 

Både Gudbransdal Energi og Ustekveikja som ofte har vunnet prissammenlikningene hos Konkurransetilsynet de siste årene, er i denne gruppa. Dette er resultater av konkurranse som på kort sikt gir gevinst for forbrukeren. Men om selskaper skulle gå konkurs, slik selskaper som driver med tap over en lengre periode gjerne gjør, er heller ikke dette til gode for forbrukerne. 

Det finnes noen erfaringer fra Sverige. De viser at økt konkurranse har gitt dårligere og ikke bedre produkt, ved at strømselskaper bruker langt mindre på vedlikehold av linjenettet enn før. Dette betyr økte sjanser for linjebrudd, og/eller økt strømtap i overføringene, som igjen fører til høyere kostnader enn det ellers ville blitt. Det samme kan ha skjedd i Norge. I den norske kraftbransjen har økt konkurranse ført til økte priser og reduserte investeringer i vedlikehold av linjenettet, skriver NRK, på bakgrunn av Brennpunkt 1. februar 2005.

Hva ellers har vi opnådd?

Det er mulig å påstå at frislippet dyrka fram en del useriøse, private aktører, for å si det forsiktig. Følgende sitater er hentet fra Forbrukerrådets hjemmesider (2004):  

"Meganor Energi har for lengst sluttet å levere strøm. Men de som var kunder, får fortsatt fakturaer fra selskapet. Meganor utsteder nå etteregninger for 2001 etter selv å ha kalkulert feil."

"Artic Entel - en strømleverandør som har lagt opp - har glemt innbetalt forskudd og a-konto i mange sluttavregninger. Men selskapet vil bare rette feilen for kunder som selv oppdager den."

" B2C og Total Energi krangler om strømkunder. Total Energi, som tidligere har levert strøm til B2Cs strømkunder, har hevet avtalen med B2C. Nå krangler selskapene om hvem som har rett til å beholde strømkundene. – Bytt til en annen strømleverandør, som det ikke er noen risiko med, råder Forbrukerrådet".

" Får du tilbud på kjøpesentre om kjøp av strøm og telefoni? Eller tropper ivrige selgere opp på døra di? Da bør du tenke deg om to ganger før du takker ja."

"…urimelig høye priser for kunder etter konkursen i Kraftkompaniet Vest"

"En rekke tidligere kunder av kraftleverandøren Meganor har mottatt krav om tilleggsbetaling, etter at den tidligere strømleverandøren oppdaget at avregningen for 2001 har vært feil. Men bare de som fikk en faktura med forbehold om at det kunne være galt, er pliktige til å betale."

" KrediNor inndriver nå krav fra B2C. De forbrukerne som mottar kravbrev fra KrediNor rådes til å protestere skriftlig til dem, og legge ved kopi av eventuelle tidligere fremsatte innsigelser overfor B2C."

" Forbrukerkraft sender ut fakturaer – uten å ta hensyn til tidligere innbetalinger. – Ikke betal de feilaktige regningene, råder Forbrukerrådet".

" Etter initiativ fra Forbrukerrådet griper nå Forbrukerombudet inn overfor firmaet B2C Norge. Ombudet truer med bøter på opptil 450 000 kr dersom ikke B2C slutter med sine ulovlige salgs- og kontraktsmetoder."

" De har betalt inn flere tusen kroner i forskudd for strøm som ikke ble levert. Nå kommer ikke kundene i kontakt med Artic Entel. Det gjør heller ikke Forbrukerrådet, som vurderer å anmelde firmaet for grovt underslag."

" Artic Entel er konkurs. Den tidligere strømleverandøren skylder nå bl.a. på Forbrukerrådet"

Oppsummert kan man si at en viktig målsetting ved vedtaket om å liberalisere kraftmarkedet i Norge, var at den ville skape konkurranse og derfor mer effektiv bruk av ressursene i denne sektoren. Konkurransen skulle igjen føre til lavere priser ut til forbrukerne. Det er vanskelig å kunne påstå at prisen har blitt lavere etter liberaliseringen.

Og det er vanskelig å se at det har blitt bedre for forbrukeren, snarere tvert i mot.

Men Konkurransetilsynet fortsetter med sitt politiske prosjekt.

Den store og den lille konkurransepolitikken

Hva er egentlig konkurranse?

- Gjesp, tenker du kanskje. Hva er et individ, liksom?

Grunnen til at dette spørsmålet opptar meg, er at staten bruker ganske mye tid, energi og penger på konkurransepolitikken. Konkurransepolitikken er vår tids viktigste næringspolitiske instrument. Konkurransetilsynet er ett av de sterkeste næringspolitiske verktøyene vi har i kassa.

Derfor bør vi også være sikre på at konkurransepolitikken faktisk er et verktøy som bidrar til samfunnsutvikling - og at den ikke bare er ei kjøttøks i suppeterrinen.

Jeg er mer og mer i tvil om det siste.

Det finnes to perspektiver på konkurranse og konkurransepolitikk:

Det første, og mest vanlige perspektivet - er priskonkurransen; den lille konkurransepolitikken.

Den lille konkurransepolitikken dreier seg om å være opptatt av at flere bedrifter skal kjempe om å være best på pris på det nøyaktig samme produktet: Flyselskap mot flyselskap på strekningen Oslo-Bergen. Meieri mot meieri om den samme osten. Flere tilbydere av togtjenester som kan konkurrere mot NSB.

Det andre perspektivet er den teknologiske konkurransen; mellom ulike måter å gjøre ting på; den store konkurransepolitikken.

Den store konkurransepolitikken:
  • I transportsektoren dreier det seg om konkurransen mellom tog, bil, båt og fly.
  • Innenfor energi: Konkurransen mellom vannkraft, ny fornybar og gass.
  • Innen programvare: Konkurransen mellom åpne og lukkede standarder.
  • Innen mat: Konkurransen mellom økologisk og uøkologisk produserte næringsmidler
  • Innen drikke: Konkurransen mellom brus, juice, melk, vann og øl
  • I medier og kommunikasjon: Konkurransen mellom radio, TV, aviser og internett.
  • Innen film: Konkurransen mellom kino, DVDer/Blue-ray, TV og nettet.

Og så videre. Ulike måter å gjøre ting på.

Det er den siste jeg mener er den mest spennende konkurransen; den teknologiske konkurransen mellom ulike måter å gjøre ting på.

Fordi det er her de politiske interessante spørsmålene finnes. Hva er best for framtiden? Hva er best for forbrukerne? Hva skal vi styrke? Hva skaper flest arbeidsplasser? Hva skal vi leve av? Hvordan gjør vi det?

Det er dessverre ingen tvil om at Konkurransetilsynet er veldig opptatt av den lille konkurransepolitikken, og tilsvarende veldig lite opptatt av den store (det er imidlertid Teknologirådet, hurra for dem).

Ikke dessto mindre har Konkurransetilsynet meget stor makt. Små spørsmål, stor makt:


  • Konkurransetisynet kan pålegge bedrifter at aktiviteter skal opphøre, at det må selge fast eiendom, og de kan bestemme hvem bedriften skal selge den til.
  • De kan pålegge underleverandører å levere til flere enn én kunde.
  • De kan pålegge bedrifter meldeplikt

Eksempler på alt dette finner du i avgjørelsen mot TINE i 2002.

I tillegg har Konkurransetilsynet ransakingsrett. Og de har myndighet til å utføre såkalte "strukturelle tiltak" mot bedrifter, som i praksis betyr carte blanche til å gjøre det tilsynet selv mener er mest riktig, ut fra hvordan tilsynet der og da oppfatter situasjonen.

Og tror du politikere griper inn om det blir for galt? Det gjør de ikke uten videre. Den døra har politikerne selv sørget for å lukke. Loven slår nemlig fast at tilsynet ikke kan instrueres av politikere i enkeltsaker.

Kort fortalt: Sammenliknet med mye annet - for eksempel Klimadirektoratet (tidligere SFT), som kun kan utstedet bøter - er Konkurransetilsynet en meget mektig, næringspolitisk jævel, som er alt for opptatt av de små spørsmål i livet.

Viktigheten av de spørsmålene som Konkurransetilsynet er opptatt av, er dessverre omvendt proporsjonalt med makten til tilsynet.

Så har SIFO (Statens institutt for forbruksforskning) kastet seg mer eller mindre uvitende inn i denne debatten. De har nemlig kommet med en ny rapport, hvor de går inn i spørsmålet om hva konkurranse egentlig er. De undersøker konkurransen mellom elektrokjedene i Norge, og finner følgende to ting:


  • Butikkmarkedet for forbrukerelektronikk er svært konsentrert, med Elkjøp/Lefdal og Expert som de dominerende aktørene på detaljhandelssiden. Disse to aktørene har rundt 80 prosent av markedet.
  • Det er vanskelig for kunder å finne identiske produkter i ulike kjeder. Derfor er det meget vanskelig for forbrukerne å sammenligne produkter fra ulike leverandører, blant annet med hensyn på pris.

Om jeg forstår SIFO rett, kan moralen deres oppsummeres slik:

- Det er ikke bra at to bedrifter har en markedsandel på 80 prosent tilsammen, fordi det reduserer konkurransen. Men uansett bør de bli litt mer like, fordi det øker konkurransen.

Javel...

Det underliggende premisset til SIFO er at hoveddelen av prisdannelsene på en vare skjer i i skjæringspunktet mellom de konkurrerende butikkene - i førstelinjeleddet - og ikke - for eksempel - hos de som leverer eller utgjør innsatsfaktorene.

Da tror jeg SIFO tar feil. Det har vært et prisras på flatskjermer, PC-utstyr og BlueRay de siste årene. Men dette prisraset har ikke skjedd verken på grunn av - eller mangel på - konkurranse mellom butikkkjedene, men på grunn av teknologisk utvikling hos produsentene; prisene synker på grunn av raskere prosessorer, nye produkter som overtar for gamle, bedre materialer, smartere organisering. Ikke som et resultat av antall el-kjeder i Norge.

Det andre premisset til SIFO er at konkurrerende kjeder fører for ulike produkter til at kundene kan sammenlikne priser. Mener SIFO at alle kjedene skal føre nøyaktig de samme produktene? Er ikke noe av poenget at "markedets valgfrihet" dreier seg om muligheten til å velge kjede og produsent? Mener SIFO virkelig at kjedene bør bli likere? Og utvalget mindre?

Hva er egentlig konkurranse? Like produkter - eller forskjellige produkter?

- Gjesp, tenker du kanskje.

Jeg tenker at om vi som kunder skal få et godt nok beslutningsgrunnlag for å kjøpe vaskemaskiner, PCer og TVer er ikke svaret å redusere utvalget, men heller å styrke forbrukermyndighetene, og sørge for at flest mulig har et opplyst beslutningsgrunnlag før vi handler.

Og tenk om Konkurransetilsynet kunne brukt sin myndighet til å gjøre de samme vurderingene for oss i spørsmålene om den store konkurransepolitikken - i energispørsmål, transportspørsmål, matproduksjon: Hva er smartest å gjøre? Hva er ikke smart å gjøre for framtida?

Tenk om vi hadde et mektig Konkurransetilsyn som kunne bruke makta til noe viktig; til å gjøre noen store, strukturelle grep: Pålegge oljeselskaper å drive med ny fornybar energi, av hensyn til konkurransen med gass som energikilde. Pålegge kommunene å kun bruke åpne standarder, av hensyn til konkurransen mot Microsoft. Pålegge bygging av lyntog, av hensyn til konkurransen mot flytrafikken.

Først da hadde konkurransepolitikken blitt et verktøy som faktisk hadde bidratt til samfunnsutvikling.

Luremus

Sorry, det skal handle mest om jernbane. Men begrepet "luremus" kom over meg da jeg fikk se statistikk over jernbaneinvesteringene de siste tiårene.

Det var daværende samferdselsminister Torild Skogsholm fra Venstre som fikk det uheldige kallenavnet under en demonstrasjon utenfor Stortinget, av fagorganiserte i Norsk Jernbaneforbund, i forbindelse med at de jernbaneansatte protesterte mot Bondevik-regjeringens forslag om å konkurranseutsette Jernbaneverkets drift og vedlikehold.

Det er ikke pent å kalle noen for luremus.

Men hva har vært Venstre og Torild Skogsholms positive bidrag til jernbanen?

Ikke mye.

Figuren under viser en oversikt over penger til henholdsvis jernbaneinvesteringer (rød linje) og drift og vedlikehold (blå linje) samt investeringer i Gardermobanen (gul linje) siden 1982, i faste 2010-priser.






Figuren viser tre interessante ting.

For det første at den rødgrønne regjeringa har doblet jernbaneinvesteringen, fra snaut to milliarder i året, til nå nesten fire milliarder i året. Siden 2006 er midlene til vedlikehold og drift økt med 25 prosent.

For det andre viser figuren at det er riktig det som mange sier, nemlig at dagens situasjon i jernbanen skyldes mange regjeringers forhold til jernbanen. Fram til 1994 lå investeringene på rundt 1 milliard i året (i dagens kroneverdi), under vekslende regjeringer av Høyre og Arbeiderpartiet.

Fra 1994 til 2005 krøp investeringene oppover mot 2 milliarder i året, under - vel - vekslende regjeringer av Høyre og Arbeiderpartiet.

Det er først med den rødgrønne regjeringa at togsektoren har fått ordentlig med penger (ja, jeg er ikke reint lite fornøyd over å være med i det partiet som for første gang har fått sving på bevilgningene til jernbanen).

Det tredje figuren viser, er hva som skjedde da Torhild Skogsholm fra Venstre var samferdselsminister. Skogsholm var samferdselsstatsråd fra høsten 2001. Dermed fikk hun også i praksis ansvaret for budsjettoppfølgingen av jernbanen.

Og hva skjedde?

Investeringsnivået i 2005 var økt med usle 200 millioner kroner. Budsjettet for drift og vedlikehold var gått ned - med 200 millioner kroner.

Null!

Det betyr at når Torild Skogsholm er på TV og snakker pent om det hun gjorde for toget som samferdselsminister, så er det lureri.

Figuren viser også en fjerde ting, nemlig de store investeringene i Gardermobanen. Det er store tall - og grafen illustrerer at man kan bygge tog her i landet, om det bare er viktig nok.

Gardermobanen er en tilbringerlinje til flyplassen. Da var det tydeligvis viktig nok.

Figuren viser nok også en femte ting. Dagens elendighet er et resultat av tidligere regjeringens ignorans. Derfor har dagens jernbanestatsråd Magnhild Meltveit Kleppa det omvendte problemet:

1) hun får kjeft for det som alle andre regjeringer lot være å gjøre, og som SV hele tiden har påpekt: Togene er underprioritert i mange år, hovedsaklig til fordel for vei.

2) Gleden av alle de investeringene som nå gjøres, vil ikke merkes før etter at det er gått noen år. I 2012-2013 skal dobbeltsporet vest for Oslo være klart, det samme skal Oslotunnellen og da skal også NSB nye tog skal være på plass.

Men det blir bedre.

Det er ikke lureri. Nå er pengene her.

Det er dèt som er forskjellen på Magnhild og Torild.

torsdag 28. januar 2010

Boom - there she goes

"Risiko er helt nødvendig for å skape ny økonomisk oppgang".

Det skriver [den navnløse] sjefen i KPMG på KPMG sine hjemmesider. Han bruker påstanden om sammenhengene mellom risiko og økonomisk vekst som bakteppe for å argumentere mot Obamas varslede innstramming overfor den amerikanske finanssektoren.

KPMG-sjefen er kort fortalt irritert over at innstrammingene i finanssektoren kommer nå - nå som markedet nettopp trenger mer og ikke mindre risiko.

Det er jo et morsomt poeng.

Men det poenget er bare riktig om man forutsetter at alt virket så bra før det smalt. Og om man forutsetter at Obama strammer inn for mye, og i praksis sier nei til investeringer. Og om man forutsetter at mer risiko = mer vekst.

Ingen av delene er riktige.

1) Krisa oppsto ikke fordi noen tok en velkalkulert risiko. Krisa oppsto fordi ingen skjønte at de deltok i en spekulasjonsboble. Problemet var at risikoen var skjult, innpakket og bortgjemt i kompliserte, selvrefererende spekulasjonsprodukter hvor ingen hadde oversikten. Stadig flere boliglån ble pumpet ut, og bidro til å holde boligprisene kunstig høye. Boliglånene var koblet til "sikre spareprodukter".

Det var kort fortalt et kollektivt von Münchaussen-syndrom - hvor alle trodde det var mulig å løfte seg selv opp og trosse tyngdekraften utelukkende ved egen kraft. Det viste seg å ikke gå.

Boom - there she goes.

Ett grep Obama derfor varsler er å gi det amerikanske Kreditttilsynet sterke fullmakter. Ganske nøyaktig det samme som vi allerede har gjort i Norge - og vi kom som kjent mindre uheldig ut av finanskrisa enn USA.

2) Det blir mer, ikke mindre penger, til investeringer med Obama. 30 milliarder dollar skal hjelpe småbankene til å gi småbedrifter de pengene de trenger til åutvikle seg. Dette er ikke spekulasjon og høy risiko. Men det er sannsynligvis viktige penger for å skape litt flere arbeidsplasser (disse pengene tas ikke fra storbankene, slik mange tror. De tas fra den kontoen hvor storbankene har betalt tilbake nødhjelpen de fikk av staten i forbindelse med finanskrisa).

3) Obamas pakke dreier seg ikke primært om å hindre utlån til prosjekter med risiko. Det innføres derimot et tydeligere skille mellom investeringsbanker som driver med finansielle investeringer, og forretningsbanker som tar i mot lån fra innskytere og låner ut penger til husholdninger og bedrifter. Ganske nøyaktig det samme som vi allerede har gjort i Norge - og vi kom som kjent mindre uheldig ut av finanskrisa enn USA.

4) Et grep har vært å sette et tak på banksjeflønninger for de bankselskapene som får støtte fra staten, samt å innføre regler for mer åpenhet rundt lederlønninger. Det siste er langt på vei en kopi av det som EU og Norge også har gjort, nemlig at det er aksjonærne (generalforsamlingen) som skal godkjenne styrets forslag til lederlønninger. Ganske nøyaktig det samme som vi allerede har gjort i Norge - og vi kom som kjent mindre uheldig ut av finanskrisa enn USA.

Fint at Obama tar grep.

Men jeg tror det er for lite.

Thore Johnsen ved handelshøyskolen BI sier at forslagene er mindre omfattende enn mange i USAs finansnæring hadde fryktet.

The Economist sier Obamas politikk er en blek kopi av de reglene som var før.

Nobelprisvinner i økonomi fra 2008, Paul Krugman, sier i sin spalte i New York Times' nettutgave at han tror at finansinstitusjonene vil være i stand til å lage fikse løsninger som går rundt de nye reglene.

KPMG-sjefen mener det er feil timing. Jeg mener det er riktig timing, fordi er pedagogisk riktig.

Man må gjerne kalle det etterpåklokt. Men å ikke stramme inn overfor finanssektoren nå, slik KPMG-sjefen nærmest tar til orde for, ville vært politisk tonedøvt.

I Norge har vi kommet lettere ut av finanskrisa, fordi vi allerede hadde tatt de grepene som Obama nå tar.

Men også her kan det komme innstramminger. Til jul kommer nemlig Finanskriseutvalget med sin rapport.

Da får vi en ny debatt i Norge.

Og kanskje noen gode innstramminger.

God jul.

Tjukkaspensjonistene

Kan du se for deg de norske tjukkaspensjonistene som sitter halve året i Spania og klager over det norske skattenivået?

Det kan jeg. 

Vel, nå skal staten ta sin hevn.

Tenk deg at staten krever inn 18.000 kroner i en ny, årlig eldreskatt, fra alle som er 67 år eller eldre. Hver måned skal alle pensjonister betale omtrent 1.500 kroner mer i skatt, bare fordi de er gamle.

Ikke bare tjukkaspensjonistene.

Men alle pensjonistene.

Omtrent slik vil nemlig pensjonsreformen virke for mange av oss. At den ikke har skapt mer oppstyr enn det som allerede har vært, er helt utrolig. Antakelig fordi pensjoner ikke er hipt nok for ungkyrene i Dagbla'-redaksjonen.

Om det ikke er hipt, så er det hvertfall alvorlig. Det dreier seg om mange penger, for de fleste av oss. Jeg tenker ikke så mye på tjukkaspensjonistene i syden. Men jeg tenker på alle de andre. Og de er "de andre" det er flest av.

Et hovedprinsipp i de nye pensjonsreglene er at det skal lønne seg "å jobbe lenger". Dette er nytale for at nå kutter vi statspensjonen, og om du ønsker en ordentlig pensjon må du begynne å spare privat.

Sentralt i det statlige kuttopplegget er "levealdersjustering".

En "levealdersjustering" betyr at noen på et statlig kontor skal beregne hvor lenge du og dine likemenn- og kvinner kommer til å leve som pensjonister. Fem år? 12 år? 17 år?

Så tar de den summen pensjon som er satt av til deg resten av din tid, og fordeler den ut over disse årene. Summen blir hele tiden den samme. Forventes du å leve lenge? Ja, da får du lite per år. Regner staten med at du dør tidlig? Ja, hurra for en tidlig død! Da får du nemlig mange penger. 

Bonus: Dør du tidligere enn det staten hadde beregnet? Sorry - da var de pengene borte.

Lykkelig er den som er frisk, i en alderskohort som forventes å dø tidlig. Frendeløs, men ikke pengeløs.

Og hvor stor sum har du til disposisjon? Hva bestemmer hvor mye du skal få samlet, i den tiden du har som pensjonist?

Pengene du får til fordeling over dine leveår påvirkes av hvor mange som er på din alder. Er dere mange i kullet, blir det færre penger per person.

Dette betyr at om man tilhører et kull med mange fødte, som er forventet å leve lenge, får du noen feite kutt i årlige pensjoner.

Jeg er den første til å innrømme at en del pensjonister i Norge har ganske god råd. De reiser, de har nedbetalte boliger, de har bil og nye tenner. Tjukkaspensjonistene kommer til å greie seg. De kommer til å kjøpe seg private pensjonsforsikringer. Jeg er ikke bekymra ett sekund for disse.

Men hva med alle de andre?

Det som bekymrer meg, er at i den grad sosiale forhold som lav inntekt, sliteryrke og lav utdanning – som igjen henger sammen med kjønn – er knyttet til lavere levealder, vil pensjonsreformen slå meget skjevt ut for kvinner med lav utdanning innen for eksempel helse-  og omsorg, rengjøring.  

Vi jobber for å endre kjønns- og inntektsforskjellene i arbeidslivet. Men det som har vært får vi ikke gjort noe med. Mange av de som i dag jobber i offentlig sektor, vil få mye dårligere pensjon enn de tror.

Dette var også noen av grunnen til at SV som eneste parti stemte mot hele pensjonsreformen i sin tid (så gikk vi i regjering med Arbeiderpartiet, som hadde bestemt seg for å peise på, hvor vi  likevel fikk gjennomslag for bedre pensjonsopptjening for lavtlønte og lavere for høytlønte, og har etter det akseptert reformen, i et bredt forlik mellom regjeringspartiene og Høyre, KrF og Venstre i mars 2007).

Poenget er at selv om noen tjukkaspensjonister har det greit i dag, blir ikke verden samla sett bedre om vi setter alle ned i pensjon, uavhengig av hvor bemidlet man ellers måtte være.

Tjukkaspensjonistene bør man heller ta ved å klemme til på skatten.

Men det er det vel ingen som tør.

For da stemmer de Frp.

Eller, vent - det gjør de visst allerede.

Vestre Viken

Helsetilsynet anmeldte mandag denne uka sykehuset Asker og Bærum, som er en del av helseforetaket Vestre Viken, til politiet. Det er fordi de mistenker sykehuset for å ha jukset med datoer for når pasienter skal kalles inn til oppfølging.

Pasienter har etter pasientrettighetsloven krav på å bli behandlet innen en frist. Om et sykehuset ikke greier å gjøre dette innen fristen har pasientene rett på å bli håndtert av et annet sykehus, på det første sykehusets regning.

Det blir fort dyrt. Sykehusene får nemlig 40 prosent av sine inntekter for konkret utført arbeid (resten er rammefinansiert). Dette betyr at om en pasient må sendes til et annet sykehus, blir det store utgifter for sykehuset som sender henne eller ham videre. For de som gjør jobben skal jo ha betalt.

Som om du blir sendt videre fra ett bilverksted til et annet.

Helseminsteren har beordret "full gjennomgang", og skal også møte i Stortinget for å svare på spørsmål.

Den granskninga blir det spennende å se resultatet av. Og ikke minst det politiske i kjølvannet av den.

Systemets iboende logikk er jo nemlig at det ikke lønner seg å sende pasienter videre. Stykkprissystemets herlighet bygger på at å reparere pasienten selv er inntekter, mens det å sende pasienten videre er en utgift. Systemet legger opp til at man skal behandle pasientene selv. Fordi dette er mest lønnsomt.

Samtidig sier pasientrettighetsloven at pasienter skal sendes videre etter enn viss dato, om de ønsker det. Loven og insentivene snakker mot hverandre.

I dette spennet, i denne limboen, oppstår insentivene for juks.

Det ville i såfall ikke vært første gangen.

Innføring av stykkpris har medført indikasjoner på at sykehusene enten ”overopererer”, fristes til å stille bevisst feildiagnoser eller gir pasientene mer lønnsomme sykdommer for å øke inntektene (omtalt blant annet i Aftenposten 3.7.2003).

Den første store krisen kom med det Westin & Fosse kalte «historien om den varslede skandalen». En assistentlege ved Rikshospitalet i Helse Sør hadde tilbudt seg «å skaffe ørenesehalsavdelinger millioner av kroner fra Staten ved å fikse statistikken over diagnoser mot ti prosent i provisjon».

At økt opportunisme er et problem er anerkjent også i Helse- og Omsorgsdepartementet. Når den rød-grønne regjeringen i forbindelse med samhandlingsreformen reduserer stykkprisandelen fra 40 til 30 prosent var en av begrunnelsene nettopp ”for å bidra til å redusere sykehusenes insentiv til å ta pasienter unødig inn på sykehus.”

Det er langt på vei mulig å argumentere for at dagens stykkprissystem ikke virker. Sykehusene oser ikke akkurat av overskudd, for å si det sånn. Hvert eneste år fra 2002 til 2007 har sykehusene gått med underskudd. Egenkapitalen er redusert med 38 prosent og det oppsamlede underskuddet på 25 mrd kroner, i følge Riksrevisjonen.

Det store spørsmålet i oppfølgingen av Vestre Viken blir: Hvis systemet bidrar til sløsing, skal vi da innføre enda mer kontrollvirksomhet - eller skal vi endre systemet?

onsdag 27. januar 2010

Spyker

Hvor ofte har du hørt en problemstilling blitt besvart fra en bedrevitende slask på høyresida med at "dette får markedet ordne opp i"?

Som om de visste at det sitter en eller annen gudegitt, abstrakt kraft som er i ferd med å regne ut fasitsvaret for denne problemstillinga? 

Et sted hvor markedet nå har "ordnet opp", er i Sverige.

I går ble det kjent at nederlandske Spyker kjøper Saab av den amerikanske bilprodusenten General Motors (GM). En pressemelding om salget ble tirsdag kveld lagt ut på General Motors' nettsider. I pressemeldingen, som er signert John Smith, GMs visepresident for planlegging og allianser, heter det at "kunngjøringen er gode nyheter for Saab-ansatte, Saab-forretninger og leverandører, millioner av Saab-kunder og fans over hele verden".  Oppsummert: Avgjørelsen til Spyker påvirker tusener av ansatte og millioner av kunder, i følge GM. 

Det har han helt sikkert rett i. Store selskap tar store avgjørelser. 

Men det betenkelige er jo at så store avgjørelser tas av en liten håndfull personer. Det skjer i et lukket styrerom, av en liten håndfull personer som ikke står til ansvar for ansatte, kunder, folk, samfunnet, ved folkevalg.

Hva slags planer har de? Hva slags motiver? Har de egentlig nok penger? Hvem er de? Hva vil de? Har de et program?

Kanskje er styret i Spyker på ti personer. På styremøtet er kanskje lederen for regnskap, markedsføring og utvikling invitert også til stede (ikke for mange; jo flere som vet noe, jo større er faren for lekkasjer, dette er børssensitive greier).

Tall legges fram, priser diskuteres, muligheter, begrensinger, utsikter. Mer kaffe. 

Så er det forhandlinger med amerikanerne, dager og netter. Tilbake til styrerommet. Avgjørelsen skal tas. Diskusjonen går. 

Tommel opp?

Tommel ned? 

Så tar Spyker avgjørelsen. Vi kjøper selskapet. Vi ser mulighetene. 

Honnnør til dem som ser muligheter der andre ikke ser dem.  Men det store spørsmålet er følgende: 

Hva var det som gjorde at Spyker så mulighetene, mens andre ikke gjorde det? 

Saab har over fire tusen ansatte. I ett år har selskapet og disse ansatte vært i spill. Sammenslåing med Opel har vært nevnt som en mulig utvei, det samme har oppkjøp av norskeide Koenigsegg. Ingenting ble noe av. 

Hva var det som gjorde forskjellen for Spyker, som førte til at over fire tusen "Saab-ansatte, Saab-forretninger og leverandører, millioner av Saab-kunder og fans over hele verden" nå er lykkelige istedet for ulykkelige? 

Tilfeldigheter? Bedre kunnskap enn Opel? Dårligere kunnskap enn Koenigsegg? Smartere styremedlemmer? Stordriftsfordeler? Slakteplaner? Noen lure tricks på lager som ennå ikke er kjent? Dette får vi sannsynligvis ikke vite hele historien rundt ennå. 

Det som er poenget er at den usikkerheten, disse marginene, disse tilfeldighetene er høyst reelle. Det kunne blitt ja. Det kunne blitt nei.

På disse spørsmålene finnes det ikke noen fasitsvar. Det er verdier opp mot hverandre. Det er ulike avveininger av interesser. 

Det er med andre ord politikk.  

Noen få mennesker i veldig store bedrifter tar veldig store avgjørelser som angår deg og meg. De driver politikk, og tar avgjørelser som strekker seg mye lengre enn aksjonærenes interesser. 

Jeg synes at politikk skal bedrives av mennesker som utøver makt med stor grad av åpenhet, og som kan kastes ved valg. Slik er det ikke i dag. Markedet er mennesker med makt som tar avgjørelser, som avveier og velger aktivt.

Og derfor er det ikke "markedet" som ordner opp. Når noen sier at "dette får markedet ordne opp i", så hører jeg mennesket legge seg tilbake på verdens største intellektuelle sovepute, i en bevegelse av lettvint ansvarsfraskriving og et ja til terningspill med folks liv og arbeidsplasser. 

Og testen er denne: Nå som Spyker har kjøpt Saab, er det jo forferdelig lettvint å slå fast at markedet har ordnet opp. Men hvis Saab ikke hadde greid seg - ja, da hadde jo "markedet" også ordnet opp, og gitt beskjed om at denne bedriften ikke var til å redde. 

Ideen om at markedet ordner opp er ikke bare en dårlig unnskyldning for å ikke engasjere seg, det er den perfekt selvoppfylte profeti. 

Derfor er det ikke "markedet" som har ordnet opp. 

Akkurat denne gangen var det styret i Spyker. 

Ny konkurransepolitikk

Da Norge i 2004 fikk ny og strengere konkurranselov, var det mange som jublet. Det var fordi det var høyrepolitikk som ble lovfestet:
  • Stortinget lovfestet ideen om at det er priskonkurranse som sørger for samfunnsutvikling (§1)
  • Stortinget lovfestet at konkurranse er bra for forbrukere, og at hensynet til konkurranse er viktigere enn andre hensyn (§1, andre ledd)
  • Konkurransetilsynet ble gjort til ett av de mektigste næringspolitiske virkemidlene, og gitt fullmakt til å være både politi og domstol overfor bedrifter.
Konkurranseloven er dratt ut av nesa på samfunnsøkonomisk teori. Skal man organisere samfunnet ut fra en teori, bør teorien være realitetsorientert, virkelighetsnær og god.

Den er ingen av delene.

1) Påstanden, forutsetningen, om at priskonkurranse utvikler samfunnet er direkte feil. At Norge i dag er en høyteknologisk, konkurransedyktig økonomi skyldes ikke at vi har gjort ting billigst mulig, men at vi har vektlagt forskning, kompetanse og teknologisk utvikling. Snarere enn å være billige har vi blant de høyeste timelønningene i verden, men likevel - eller nettopp derfor - er vi også blant de mest produktive i verden.  

Selv høyrefolk skjønner at det er ingen ulempe å være dyr, om man er god på kvalitet. Men loven sier altså det motsatte.

2) At økt priskonkurranse er bra for forbrukerne, høres i utgangspunktet fornuftig ut. Men når man studerer hva dette betyr i politisk praksis har det noen nedsider som er for store til å feie under teppet. Taxinæringa i Oslo er ett eksempel, hvor drosjejuks og priskaos har steget i takt med økt konkurranse. I dagligvarehandelen er "reell konkurranse" ensbetydende med å kunne velge mellom RIMI, Kiwi og Rema - altså nærmest identiske, middelmådige såkalte lavpriskjeder. I noen, viktige tilfeller - som togtrafikk - er spørsmålet om økt konkurranse helt irrelevant

3) Det sies at de bedriftene som næringsministeren viser fram for sine utenlandske kolleger, er de samme bedriftene som Konkurransetilsynet etterforsker for brudd på konkurranseloven. Morsomt sagt - men det er et snev av sannhet i dette. Konkurransetilsynet domineres nemlig av et syn på virkeligheten hvor alle store bedrifter er potensielle lovbrytere, fordi loven bygger på at store markedsandeler er prinsippielt mistenkelig (Og: Jeg minner om det er høyresida, ikke venstresida som har innført denne loven).

Er store markedsandeler skummelt? Er markedsmakt skummelt? Det spørs vel både hvordan man har fått den makta, og hvordan man bruker den makta. Stor markedsandel kan jo skyldes at bedriften har gjort noe teknologisk lurt som ingen andre har gjort, at de utnytter stordriftsfordeler, at de faktisk er best i bransjen. Da blir det jo viktig å spørre om tilsynet har de riktige redskapene til å skille "de gode" fra "de onde"? Eller måler de bare markedsandeler?

Vi må komme oss bort fra et perspektiv hvor antall flyselskaper som kjører mellom Bergen og Oslo er et mål på vårt sivilisatoriske nivå.

Mye viktigere enn å telle flyselskap, er den teknologiske og politiske konkurransen mellom fly og tog og bil. Det er en teknologisk konkurranse - ikke en priskonkurranse - om hva som er smartest å gjøre.  

Mye viktigere enn å telle konkurrerende kraftselskaper og regne Statkrafts markedsandel i Norge, er den teknologiske og politiske konkurransen mellom vannkraft, vindkraft, bioenergi og gasskraftverk.  Det er en teknologisk konkurranse - ikke en priskonkurranse - om hva som er smartest å gjøre.

Vi trenger ett nytt perspektiv i konkurransepolitikken. Priskonkurranse har aldri vært noen viktige og lekker vei til sivilisatoriske framskritt. 

Og derfor bør Konkurransetilsynet få nye og mer spennende oppgaver. 

tirsdag 26. januar 2010

Too taxi for my town

Drosjenæringa i Oslo er råtten, noe som blant annet er dokumentert i den ferske boka "Svindel uten grenser". Siden 2003 har om lag 1000 drosjeeiere og sjåfører trikset med taksameter og selvangivelse i Oslo. En halv milliard kroner i omsetning skal være unndratt beskatning, i følge forfatterne, som også er Aftenposten-journalister.

Jeg forsvarer ikke skattejuks. Velferdsstaten bygger på at alle betaler sin skatt, om ikke med glede så hvertfall med forståelse.

Men jeg skal være den første til å skrive under på at å kjøre taxi aldri har vært noen drømmejobb.

Én ting er at det ikke virker forlokkende å kjøre rundt på hvinende jenter på vei til utdrikkingslag, Brann-supportere som spyr i baksetet, kjipe pensjonister som klager på prisen, servicen og den høye farten og de alt for krappe svingene. Betalingen er ikke bra. Mange jobber alt for mange timer for å få det til å gå rundt.

Men også ikke minst fordi de som kjører i Oslo har blitt motarbeidet i så mange år av et komplett idiotisk og inkompetent Høyre-Frp-byråd.

Historien er som følger: Tidligere var det Oslo Taxi som drev taxinæringa i Oslo. Så fikk høyresida en idé om at skulle bli så mye "mer effektivt" om det bare ble konkurranse. At den totale, samlede velferden skulle øke om det bare ble flere selskaper og flere biler.

Så ble det mer konkurranse.

Men få av grepene bidro til økt effektivitet. Snarere tvert i mot:

1) Med økt konkurranse ble det flere drosjebiler og mer kamp mellom hver sjåfør om kundene. Antall kunder vokste imidlertid ikke like brått som antall biler, og resultatet ble at det ble enda vanskeligere å livnære seg av å kjøre drosje. Flere biler på samme antall kunder betyr at sjåførene må vente mer på hver kunde, og jobbe mer for å tjene det samme som før. Og sjåfører som venter for mye er ikke "mer effektivt", det er tvert i mot sløsing. Sjåfører som jobber for lenge er ikke "mer effektivt", det er trafikkfarlig.

2) Det ble flere selskaper. Før skulle kundene velge den første bilen i drosjekøa, fordi han hadde venta lengst. Nå kunne man velge bakerste, om man likte den bilen best. Det er jo morsomt - men blir det mer eller mindre effektivt? Sannsynligvis ingen av delene, men det gir jo pensjonister en god mulighet til å velge den hvite sjåføren foran den svarte, selv om han har venta lengst.

3) Det ble flere selskaper, og flere nummer å ringe til. Det er jo moro - men er det mer effektivt? Spørsmålet er jo hvordan man som kunde en lørdags kveld vet om køen er mindre hos Oslo Taxi enn Norgestaxi før man ringer? Nei, si dèt. Det vet man jo ikke. Så én løsning blir at man sitter to og ringer til hvert sitt selskap, og tar opp to plasser i telefonkøen istedetfor én. Mer effektivt?

4) Ulike takstsystemer er en del av konkurransens velsignelser. Hvert sitt selskap skal ha hvert sitt takstsystem. Det er uoversiktelig, og det er et helvete å sette seg inn i. Det er mer arbeid for kunden - om man i det hele tatt gidder. De færreste gidder. Man tar den prisen det koster. Og det vet jo drosjeselskapene. Mer effektivt? (Dilemmaet til Høyre-byrådet er at den dagen man innfører et felles og oversiktlig takstsystem så er man litt tilbake der man startet; en situasjon hvor prisen er den samme uansett bil og uansett eier. Og det kan man jo ikke - da er det ikke KONKURRANSE...).

5) Skattejukset gikk ikke ned, sannsynligvis opp. Det er ikke slik at ting var perfekt før konkurranse ble innført - skatteunndragelse har sannsynligvis eksistert så lenge taxinæringa har eksistert. Men mot skattejuks er det flere ting som virker. I tillegg til kontroller er muligheten til å leve som sjåfør uten å jukse én av dem - sunnere organisasjonskultur i næringa en annen. Økt konkurranse bidrar ikke til noen av dem (i Bergen har økt konkurranse mellom selskapene blant annet ført til at sjåførene flykter fra NorgesTaxi).

Økt konkurranse i drosjenæringa har ikke drevet næringa framover. Neste gang du kjører Taxi2 i Oslo kan du jo for eksempel tenke på at noen av pengene du betaler går til Frp-mannen Henning Holstad, som eier Taxi2 sammen med noen Frp-venner. De siste ti årene har Holstad ligget i konflikt med de norske skattemyndighetene, og han ble i 2000 slått personlig konkurs. Politikerens personlige gjeld ble den gang beregnet til rundt 30 millioner kroner. I dag står han registrert med en gjeld til skattemyndighetene alene på mer enn 10 millioner kroner. Frp-politikeren ble i 2000 fengslet i Togo, anklaget for brudd på narkotikalovgivning, innførsel av militært materiell og for involvering i svindel, i følge wikipedia.

Og hva gjør Oslo kommune?

De har bestilt en rapport. Fra utredningsselskapet ECON. Den anbefaler byrådet i Oslo å dele ut 300 nye drosjeløyver og opprettelse av enda en taxisentral for å øke konkurransen.

Man kan bli matt.

Istedet for å pøse på med mer av det som ikke virker, burde Oslo kommune ta en time-out. De burde i det minst evaluere resultatene av økt konkurranse i taxinæringa, og ikke minst få de reelle resultatene av effektivitet.

Oslo kommune burde spør seg om de legger forholdene til rette så mye for næringa at den tiltrekker seg folk som kunne tenke seg en karriere som drosjesjåfør, og leve ærlig av å kjøre taxi.

Mye tyder på at høyrepolitikken har ført til det motsatte av "mer effektivt".

Store, lille Venstre

I 2009-valget havnet Venstre under sperregrensa på fire prosent, partilederen ble ikke gjenvalgt til Stortinget og drømmen om et borgerlig flertall forsvant ut av Stortinget med Sponheim.

Norges eldste parti var blitt ett av Norges minste parti.

Store, lille Venstre.

Derfor er det forsåvidt forståelig at Venstre nå ønsker å flytte sperregrensa nedover. Sperregrensa er grensa for hvor stor oppslutning man må ha for å få én eller flere av de 19 såkalte utjevningsmandatene. I dag er grensa på fire prosent. Utjevningsmandatene gis til de partiene som kommer skjevt ut når resultatene til de enkelte partiene i de enkelte fylkene sammenliknes med partiets landsresultat.

Sperregrensen er grunnlovsfestet i GRL §59. Det var et samlet Storting som vedtok grensa i 2003. Da var Trine Skei Grande stortingsrepresentant for Venstre sammen med May Britt Vihovde. Ingen av dem stemte mot fireprosentsgrensa. Fireprosentsgrensa ble vedtatt av et enstemmig Storting, med Venstre i salen, 26. mai 2003.

Så kan man spør seg om Venstre hadde noen synspunkter som ikke kom fram i voteringa?

Siden verken Venstre eller Sp hadde noe medlem i Kontrollkomiteen i den perioden framgår det heller ikke av innstillingen hva Venstre primært mente. SV og KrF foreslo å redusere sperregrensen til tre prosent, og dette ga Odd Roger Enoksen fra Sp beskjed om i salen at han støtta. Ap, Høyre og Frp var for fire. Siden det var et flertall for fire prosent støttet SV og KrF fire prosent subsidiært.

I motsetning til Sp kan man i referatet fra salen ikke finne ut hva Venstre mente heller der, da ingen fra Venstre tok ordet verken i debatten eller til stemmeforklaring - det er ikke engang varsling fra presidenten om at Venstre vil støtte forslag ”sånn og sånn”. Ingen av dem tok til orde for å redusere fireprosentgrensa.

Det står heller ingenting om sperregrensa i Venstres program.

Prinsippfaste, vinglete Venstre.

Venstres ønske om å flytte sperregrensa er dessverre historien om en for tiden syk mor.

mandag 25. januar 2010

Kreppepakker? Nei takk.

«Kreppa» er et islandsk uttrykk for alvorlig krise. Nå trenger Island hjelp. De trenger Kreppepakker. I morgen er det ett år siden statsminsteren gikk av på grunn av for mye høyrepolitikk.

Skal vi hjelpe dem?

Det ligger naturlig for mennesker med store hjerter å føle med islendingene. Mange i SV gjør det. Per Olaf Lundteigen mener det. Og ikke minst KrFs finanspolitiske talsperson Hans Olav Syversen gjør det.

I en kronikk i dagens DN skriver han nemlig at Norge må hjelpe Island nå, ved å gi lån til dem - uavhengig av om Island betaler tilbake det England og Nederland mener de skylder, etter at aksjonærene og innskytere tapte penger på de islandske konkursene.

Hittil har Norge vært velvillige til å gi lån gjennom Pengefondet (IMF). Men vi har imidlertid satt som en viktig forutsetning for å låne dem penger at Island betaler tilbake det de skylder England og Nederland. No cure, no pay.

Det er storhjertet av Syversen å mene at dette blir for kynisk.

Men er det riktig å gjøre som KrF vil?

Nei.

Islands elendighet skjedde fordi noen trodde at høyrepolitikk, i form av en hyperliberalisert finanssektor og ville utlån, kunne vokse inn i himmelen, fordi noen trodde at en banksektor som er ni ganger større enn brutto nasjonalprodukt var et utømmelig overflødighetshorn. Bankene mistet all kontakt med realøkonomien og lånte ut mye mer penger enn de burde og kunne, til industri- og finansakrobater som kunstig blåste verdiene opp på selskapene de solgte, og brukte den kunstige verdien som grunnlag for mer lån til nye oppkjøp. På Island skylder én mann bankene 1000 milliardar kroner.

Den islandske finansjournalisten Óli Björn Kárason bruker flyselskapet Sterling som et eksempel på hvordan det var mulig å generere sikkerhet nok til at bankene har kunnet forsvare å gi lån i slike mengder.

Selskapet ble først kjøpt av Pálmi Haraldsson for 4 milliarder islandske kroner. Noen måneder senere ble det solgt videre til FL Group for 15 milliarder kroner. Kort tid etter ble Sterling igjen solgt, denne gangen til det nystartede selskapet Northern Travel Holding (NTH), for 20 milliarder kroner. NTH fikk låne kapitalen til å kjøpe selskapet av FL Group. Dermed kunne FL Group bokføre en gevinst på fire milliarder kroner, og de kunne bruke denne bokførte gevinsten som sikkerhet for lån i bankene. I følge Kárason er NTH kontrollert av de samme interessene som kontrollerer FL Group – hvor Jón Ásgeir Jóhannesson er styremedlem og en av de største aksjonærene. Kárason hevder også at den samme og tilsvarende metoder ble brukt en hel rekke ganger av kretsen rundt Jón Ásgeir Jóhannesson, og at disse etterhvert ble eksperter på finansakrobatikk.

Dette skjer samtidig som lederen for økokrim på Island, Helgi Magnús Gunnarsson, beklager seg over for lite penger til å granske slike finanstransaksjoner, i en tid hvor det var veldig spennende å gå over til privat sektor har vært vanskelig å finne kvalifisert arbeidskraft. Alt dette i følge Brennpunkt.

Og det er når alt dette kaoset, denne galskapen, denne sløsingen, kan få utvikle seg under en islandsk høyreledelse fordi man tror det er dette som er økonomisk utvikling, det er dette som er vekst, fordi man tror at alt som privat næringsliv gjør er geniforklart, det er da jeg tenker at islendingene dessverre har fått akkurat det de fortjener.

Sorry, mac. Dere fikk den regjeringa og den politikken dere stemte på.

Dere fikk den høyrepolitikken de ønsket. Ingen dro i bremsene. Alle hylte etter mer.

Så smalt det.

Og så sier norske Syversen i lille Høyre at den norske, rødgrønne regjeringa må komme og rydde opp etter høyresidas elleville fest på Island?

Kreppepakker? Nei takk.

søndag 24. januar 2010

Bedre uten børs?

Ett av de mer interessante, filosofiske spørsmålene innen økonomi dreier seg om børsen:

- Er børs bra? 

  • Er det bra at det finnes en regulert og gjennomsiktig markedsplass hvor de som vil kjøpe og de som vil selge aksjer kan møtes under ordna forhold? 
  • Eller er børsen egentlig bare en tumleplass for folk som ønsker å berike seg selv på kortsiktig spekulasjon og tvilsomme metoder, uten å bidra til verdiskaping? 

Jeg tilhører den leiren som mener begge deler er riktig.

Og før du smiler, vil jeg påpeke at det ikke er noen nødvendig motsetning mellom de to. For lesere med dårlig tid oppsummerer jeg allerede her: 

Svaret er ikke å legge ned børsen. Svaret er å redusere spekulasjonsgraden. 

Det er to grunner til at vi ikke bør legge ned børsen. Den første er at å legge ned børsen vil bety at en aksjehandel som i dag er en forholdsvis åpen og regulert affære (gjennom en egen børslov og en verdipapirlov) vil skje i mindre åpne former enn i dag. Uten børs, intet transparent aksjemarked. 

Og dèt var vel ikke vitsen? 

Derfor - og dette er den andre årsaken - må en nedleggelse av børsen nødvendigvis følges av et forbud mot omsettelige aksjer i sin alminnelighet.

Det er forholdsvis urealistisk.  

Det betyr ikke at jeg ikke skal være blant de fremste til å peke på at aksjespekulasjon er djevelens verk. Og at jeg derfor synes at de som mener at børsen bør legges ned av nettopp denne årsak ikke skal avfeies som lettvint fjas.  

Det er fordi det er så stor avstand mellom børsens idé og børsens virkemåte. Børsens idé er å skulle bringe penger inn til bedrifter som dermed får råd og mulighet til å utvikle seg. De aksjonærene som spytter inn penger skal  - i teorien - få sine penger igjen etter en tid, med god avkastning som takk, om det hele gikk etter planen.

Det finnes gode tegn på at at børsen ikke fungerer slik det var tenkt. Børsen har i økende blitt en arena for kortsiktig spekulasjon og snevre horisonter. Ledere stikker av med store bonuser. Aksjonærers største mål er blitt å berike seg selv på kortest mulig tid.

I stedet for at investorer finansierer prosjekter, er det prosjekter som finansierer investorene, satt på spissen. 

Kortsiktig spekulasjon og snevre horisonter er ikke bra for bedrifter med visjoner og store, hårete mål. For bedrifter og deres aksjonærer har ikke alltid har de samme målene. Og i denne maktkampen har aksjonærene makt til å gjøre grep som er logiske for seg selv, men irrasjonelle for bedriften.

I boka Corporate Governance and Sustainable Prosperity (2002), som min favorittforfatter Bill Lazonick har redigert sammen med Mary O’Sullivan, er denne påstanden støttet av tre case-studier fra den amerikanske høyteknologisektoren; maskinindustrien, jetmotorindustrien og medisinsk bildediagnostikk.

Studiene viser at ledelsens klare respons i møte med avtagende konkurransedyktighet har gjennomgående vært å kutte kostnader gjennom outsourcing, automatisering og – først og fremst – å sparke kompetent personell.

Ett sentralt spørsmål for boken er derfor hvorfor ledere i helt forskjellige bransjer følger de samme mønstrene?

Forfatterne gir en forklaring i kapittelet “Maximizing Shareholder Value: A New Ideology for Corporate Governance.” De mener det skjedde en radikal endring i virksomhetsstyring på 80-og 90-tallet, fordi bedriftene i denne perioden mistet kontrollen til aksjemarkedet. 

Dette skjedde gjennom en sterk liberalisering i form av ”…the rise of free-market ideology, deregulation of financial markets, an explosion of debt financing that leveraged earnings, mergers, and acquisitions, leveraged buyouts and management buyouts, shifts in household savings from fixed interest to market-based securities, the rise of institutional investors, and issues relating to the provision of retirement incomes for aging populations with rising life expectancies”.

Aksjeeierne fikk større makt over bedriftene. Som illustrerer poenget med at aksjer ikke bare er spekulasjon, det er også stemmerett, og dermed makt. Sakens kjerne er derfor egentlig spørsmålet om hvem som er best til å styre en bedrift og kontrollere allokering av ressurser; ansatte eller "markedet"? Veit aksjonærer hva de holder på med? Kan de styre en bedrift? 

Fordelen med å gi styringa til bedriften og ikke markedet er at bedriften selv på en bedre måte kan lede ressurser dit hvor de fører til kontinuerlig innovasjon og utvikling av konkurransefortrinn. For å bygge opp og dra fordel av et foretaks kunnskapsbase må ledelsen skape strukturer åpner for kollektive og kumulative læreprosesser over lengre tid.

Kompetent arbeidskraft er en kritisk ingrediens i slike prosesser: Å sparke folk gir kostnadskutt på kort sikt, men et viktig poeng er at denne politikken undergraver selskapets langsiktige mulighet til innovasjon; det forfatterene kaller en retain-and-retrain-strategi.

Lazonick og O’Sullivan går langt i å innrømme at den endringen som skjedde ikke vil være bærekraftig, fordi bedriftene er selv i mye bedre stand til å ta avgjørelser om hva som er bra for bedriften enn det markedet er, rett og slett fordi markedet har en for kort tidshorisont. Det var en amerikansk filosofi fram til 1970-tallet å holde lengre på ansatte, mener Lazonick og O’Sullivan. De peker på at i USA er denne strategien nå gravlagt, mens japanske og tyske bedrifter har adoptert og tatt over disse strategiene med suksess, selv om det er økende press i begge landene fra de samme kreftene.

Derfor er jeg kritisk til børsen.

Men jeg forstår samtidig at vi må ha en børs. Man blir ikke kvitt aksjehandel ved å fjerne børsen. Alternativet til børs er rett og slett ikke nødvendigvis bedre enn børs. 

Det som er viktig, er etter mitt syn å redusere spekulasjonsgraden. Både i og utenfor børsen. Det er helt riktig at børsen i økende grad er en tumleplass for folk som ønsker å berike seg selv på tvilsomme måter, uten å bidra til verdiskaping.

Det er ikke et argument mot børs. Det er et argument mot spekulasjon. 

Så hva kan vi gjøre?  

1. Det første vi kan gjøre, er å innføre en skatt på finanstransaksjoner. I dag betaler vi opp til 25 % moms for tjenester og handel. Men handel på Oslo Børs helt avgiftsfri. En skatt på alle finanstransaksjoner vil bremse spesielt kortsiktig spekulasjon. 

2. Det andre vi kan gjøre er å forby hedgefond. Hedgefond er et spekulasjonsfond nesten uten grenser. Risikoprofilen er krevende å sette seg inn i, og hedgefond spekulerer i alle typer verdipapirer, ved å bruke alle mulige teknikker. I Norge er det blitt forbud mot å markedsføre hedgefond. Men er dette nok? LO sier at ”det er behov for en gjennomgang av hedgefondenes rolle og metoder og vurdere eventuelle reguleringstiltak”. Det er jeg enig i. 

3. Forby shorting. Shorting er å vedde på at aksjekursen faller: Du låner noen aksjer, som du mener kommer til å synke i kurs. Så selger du disse. Senere kjøper du dem tilbake til en lavere  kurs, og gir aksjene tilbake til den du lånte dem av. I stort omfang kan shorting bli selvforsterkende. Hvis mange nok tror at aksjen skal synke, så synker den. I Norge har det blitt midlertidig forbudt å shorte finansaksjer. LO mener at ”det er behov for å vurdere et mer permanent og omfattende forbud mot shortsalg”. Det er jeg enig i. 

4. Stramme inn muligheten for gearing. Gearing er å låne penger for spille på børsen med flere penger enn du egentlig har. Litt som Bjarte Baasland. Det er i dag fullt lovlig å låne penger til å spille på børsen. 

5. Stramme til mot skatteparadiser. Det er anslått at en tredjedel av verdens produksjon kontrolleres via skatteparadiser. Regjeringen er på saken, og Kristin Halvorsen har undertegnet avtaler om informasjonsutveksling i skattesaker med skatteparadisene Guernsey og Jersey. Dette er bra. Men fortsatt er det mulig å gjøre mer. Det internasjonale samarbeidet om bekjempelse av skatteparadiser og kapitalflukt må fortsettes og styrkes.

6. Gå foran internasjonalt. ”Basel II” er internasjonale retningslinjer for hvilke krav vestlige land mener skal gjelde for finansinstitusjonene. Men dagens regler er for svake, og i praksis et juletre av tiltak. Spesielt aktuelt framover kan være større krav til egenkapital i bankene, eller internasjonal standardisering av ratingmetoder.

7. Boligtiltak. Norge er antakelig dèt landet i vesten hvor boligmarkedet er mest liberalisert og spekulasjonsutsatt. Bolig er ikke lenge rnoe man bor i, men en investering. I tiltakspakken styrket regjeringa Husbankens utlånsramme med to milliarder kroner, samt å bygge 1500 flere utleieboliger. Dette bidrar i riktig retning. Men som en motvekt til spekulasjon mot bolig bør bl.a. Husbanken gjenreises enda tydeligere som boligpolitisk virkemiddel.

8. Styrke det offentlige eierskapet. Økt offentlig eierskap i børsnoterte selskaper styrker tilliten til selskapene og reduserer rommet for spekulasjon, samtidig som det økte offentlige eierskapet kan brukes til å gjøre noe med lederlønningene: Regjeringen har blant annet lagt inn lederlønnsstopp til alle som deltar i bankpakke II. Fra før har regjeringen strammet inn bruken av opsjoner i statsbedriftene. Men fortsatt må lederen i Hydro bare jobbe to dager for å tjene det samme som en rengjøringsassistent gjør på et helt år. Og Rune Bjerke har fortsatt en pensjonsfallskjerm på flere titalls millioner (alle disse punktene er hentet fra en kronikk av SVs Hallgeir H. Langeland). 

Oppsummert: Svaret er ikke å legge ned børsen. Svaret er å redusere spekulasjonsgraden.