onsdag 13. april 2011

Redd oss fra Rema

Det eneste vi med sikkerhet vet om norske dagligvarekjeder er at de tjener milliarder på dårlig utvalg.

Skulle man fulgt rådet til Konkurransetilsynet burde det vært flere kjeder i Norge, for liksom å tyne prisene mer ned. Men det har vært forsøkt. Lidl var bare noen måneder i Norge før de ga seg. Det gikk rett og slett ikke med en femte kjede.

Det stadige prispresset har også uønskede effekter. Det går ut over kvaliteten. Det er ikke lenge siden vi kunne høre at bransjens egne folk ikke lot barna sine spise det de sjøl solgte. Fisk og bacon blir nemlig pumpet med vannholdig fosfor for å få opp vekten. Lurt blir vi, enten det er fire eller fem kjeder.

Matpolitikk er ikke lett - helst vil vi ha dansk utvalg, svenske priser og fransk kvalitet. Det er opplagt at alt dette får vi ikke samtidig.

Men samtidig trenger det ikke være motsatt heller. Det er ingen grunn til at norske forbrukere skal leve evig med Rema-utvalg, Rema-priser og Rema-kvalitet.

Situasjonen i dag er at de private eierne i dagligvarebransjen tjener milliarder på kommersielt skvalder, dårlig utvalg og høye priser, mens ansatte ofte er uskolert ungdom som er innom noen år på deltid.

Det statlige Vinmonopolet er bygget på den helt motsatte modellen: En herlig glenne av reale varer, godt utvalg og real kundebehandling, et sted hvor man møter kunnskapsrike, hyggelige og engasjerte ansatte, som er der for å gi deg best mulig kvalifiserte råd for å foreta egne valg.

Mange er dogmatiske motstandere av Vinmonopolet, fordi man mener offentlig eierskap gir dårlige tjenester og høyre priser. Slike tåpelig innvendinger må man dessverre ta på alvor. Det beste beviset på at de tar feil, er imidlertid nettopp Vinmonopolets suksess. Her får man raskt hjelp, man får svar på spørsmålene, og svarene er gode. Det er jo de private dagligvarebutikkene i dag som representerer bløff, produktskvalder og lite varekompetanse. Å overlate matbutikkene til private har paradoksalt nok gitt oss det som motstanderne av offentlig eierskap frykter aller mest: Dårlig utvalg, dårlige priser og dårlig kvalitet.
Nå foreslås det nye ombud, nye reguleringer, mer innsyn og enda flere reguleringer. En mulig gevinst vil raskt bli spist opp av mer byråkrati og kontroll. Elefanten i butikkrommet er en ny non-profitt dagligvarekjede.

At en slik kjede kan bygge på ideen bak Vinmonopolet burde være opplagt. Vi ville fått ned profittjaget, og dermed prisene. Vi ville fått opp utvalget, seriøsiteten og kvaliteten. Innkjøpsmakten til en slik stor kjede ville - som med Vinmonopolet i dag - sikre at prisene fra leverandør presses godt ned. Det som funker på Baileys, vin og sprit kan også funke også på brød, vitaminer og saft.

En ny, non-profit dagligvarekjede ville sjølsagt ikke løst alle problemer. Den ville ikke fjernet den skitne maktkampen mellom produsenter og dagligvarekjeder. Den ville ikke uten videre fått opp andelen norskproduserte varer i hyllene.

Men den kunne gitt oss noe som markedet ikke i dag serverer oss:

Litt mer kvalitet. Litt større utvalg. Litt lavere priser.

(Innlegget sto på trykk i VG 19.4.2011)

tirsdag 12. april 2011

Posten skal fram - og tilbake

Det er muligens riktig tenkt at hensynet til postansatte, hyppig postombæring og distrikskontorene kunne vært sikret innenfor ramma av EUs postdirektiv, gjennom strenge konsesjonsbetingelser og krav til de som ønsker å konkurrere med Posten Norge.

Men slike konsesjoner gjør imidlertid ingenting med den grenseløse idiotien det er å sette flere, konkurrerende infrastrukturselskaper opp ved siden av hverandre for å gjøre nøyaktig den samme jobben, selskaper som skal arbeide parallellt med nøyaktig de samme oppgavene.

For hvor ligger egentlig den industrielle fornuften i at en rekke konkurrerende postselskaper skal investere hver sine sett med postbiler, hver sin sorteringsterminal, ha hver sine ansatte, og hver sine sett med distrikskontorer?

Må jeg som kunde vite hvilket selskap som har kontor i Bodø, Bergen eller Barkåker for å få sendt et brev dit? Eller skal de ulike selskapene forhandle med hverandre om prisen for å levere den andres brev? Eller skal alle fire selskapene ha hvert sitt postkontor i Bodø, Bergen og Barkåker?

Skal hvert selskap måtte ha hver sin postbil med hver sin postmann - med med krav om at alle fire kjører nøyaktig den samme ruta hvert eneste sted i Norge?

SV, Ap og Sp står nå sammen om å si nei til EUs postdirektiv. Det er godt tenkt - av hensyn til forbrukerne. Kostnaden ved å bygge opp parallelle og dobbeltarbeidende infrastrukturselskaper er dyrt og tungvint, og dermed utvilsomt svært lite kunderettet.

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 13.4.2011

mandag 11. april 2011

Post postdirektivet - grunn til å glede seg?

Hva skjer egentlig etter postdirektivet?

Spørsmålet nå er ikke hva postdirektivet betyr for posten.

Et mye viktigere spørsmål er følgende: Hvem har lært hva av vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte - og hva skjer med kommende direktiver som en følge av dette?

Betyr vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte at det endelig blir lettere å diskutere det faktiske innholdet i EU-direktiver med Ap i framtida? Eller blir det vanskeligere?

Går det mer eller mindre enn atten år til det neste norske veto? Blir det i det hele tatt lagt ned et norsk veto?

Det at Aps medlemmer sier nei til et EU-direktiv mot Ap-ledelsens uttalte vilje, på et direktiv som ligger i EØS-avtalens kjerneområde (fri flyt), er intet mindre enn et lite politisk jordskjelv. Folk flest er lei av at Norge er et stemplingskontor for EU-direktiver.

Mange har lært noe av dette.

Aps medlemmer har lært at det nytter å si fra. Aps landsmøte har vist det som vi andre har sagt lenge, nemlig at det gjennom EØS-avtalen er mulig å si nei.

Ap-ledelsen på sin side har lært seg å gjøre hjemmeleksa. Neste gang kommer Ap-ledelsen til å gjøre en bedre jobb på forhånd.

Det er i dette landskapet, mellom de to blokkene, at politikken kommer til å utformes. Jeg tipper at følgende skjer:

- Norge kommer til å få en mer aktiv EØS-debatt framover. Det er bra. Dette skjer ikke bare på grunn av Aps landsmøtevedtak, men også fordi regjeringa har satt ned et høykompetetent utvalg til å utrede og problematisere EØS-avtalen og Norges forhold til EU.

- Norge kan muligens komme til å si nei til et meget begrenset antall direktiver - men absolutt aldri mer på EØS-avtalens kjerneområde, hvor postdirektivet befinner seg. Det kommer til å bli lenge til neste gang et enstemmig LO-sekretariat vedtar å sette ned foten mot et EU-direktiv på EØS-avtalens kjerneområde, for å si det sånn.

Så skal et norsk veto mot postdirektivet skal gjennomføres av en Arbeiderpartiledelse som var mot vedtaket. Blir de ferdige før 2013? Har de egentlig noen grunn til å skynde seg? Hvor mye hadde DU jobbet aktivt for å gjennomføre noe du var dypt uenig i?

Og ikke tro at det ikke vil bli krig. Posten kommer til å advare. Høyre, KrF, Venstre og Frp kommer til å advare. NHO kommer til å advare. EU kommer til å advare. Laksenæringa kommer til å advare.

At det blir et veto før 2013 er derfor et meget åpent spørsmål. SV kommer til å være pådriver i regjeringa for at dette skjer. Men om det skjer?

Det eneste vi vet med sikkerhet, er at det er usikkert.

fredag 8. april 2011

Thor Egil kaster terning over kommentariatet

Husker du bråket da Liv Signe Navarsete skjelte ut en lokalsykehusaktivist? Husker du alt bråket i regjeringen om mastene i Hardanger, om rensingen av gasskraftverket på Mongstad, om Marie Amelie? Husker du at Kristin Halvorsen fikk kjeft for å ikke ha fulgt opp løftet om å "fjerne fattigdom med et pennestrøk"?

Selvsagt gjør du det.

Men vet du hva samhandlingsreformen er? Går de norske klimautslippene opp eller ned? Vet du hva Sp, Ap og SV egentlig mener om gratis tannlege? Om tolv måneders studiestøtte for studenter? Og har Kristin Halvorsen faktisk sagt at det er mulig å fjern fattigdom med et pennestrøk?

Man skal være mer enn gjennomsnittlig politisk nerd for å kunne svare riktig på disse spørsmålene (se svarene nederst). Det er synd - fordi det er dette som er politikk. Mye, mye mer enn hvem som skjeller ut hvem, eller hvem kommentatorene mener gjorde bra eller dårlig inntrykk i en debatt. Det er svarene på disse spørsmålene som dreier seg om hvordan Norge styres. Om hva slags hverdag folk vil våkne opp til i framtida. Om hva partiene vil, og hvorfor.

Og det er derfor vi har politiske kommentatorer. Som kan holde oversikten, trekke ut det viktigste og gi den politisk interesserte et faktagrunnlag for å forstå politiske saker og prosessen rundt dem, og presentere sine egne, selvstendige saklige vurderinger på dette grunnlaget.

Men min erfaring er at de gjerne er mer opptatte av dramatiseringen jeg nevnte aller først framfor å forklare de konkrete sakene.

Men skal ikke politiske kommentatorer gi oss både innsikt og egen analyse? Jo. De er til for velgere som er opptatt av grundighet, sak og saklighet. De er til for folk som vil ha opplyst navigasjon gjennom ulike politiske løsninger og posisjoner. Velgere som vil vite om reelle politiske uenigheter, og hvorfor de finnes.

  • Som vil ha fokus på innhold, framfor spill.

  • Som vil ha gode analyser, framfor lettvinte gjenfortellinger av andres lettvinte fortellinger.

  • Som vil vite om konsekvenser av politikk, framfor intetsigende stilkarakterer på politikere.

  • Som er ydmyk nok til å forstå at man kanskje ikke har alle svarene, men som i alle fall kan stille de gode spørsmålene

Politiske kommentatorer er viktige, mektige. De stiller selv spørsmålene, og kommer med svarene. De er læreren som får stå med fasitsvaret etter at sendingen er over. Ofte får de mye mer plass til å forklare enn folkevalgte får selv. De er uten tvil den gruppen av individer som isolert sett har mest plass i mediene til å påvirke folks holdninger til partiene og politikken deres.

"Vi har mer makt enn vi selv vil innrømme" har Dagbladets Marie Simonsen en gang sagt.

Derfor er det viktig at de gjør en god jobb.

Men gjør de det?

Det er en forenkling å si at at alle de politiske kommentatorene er i ferd med å bli sportskommentatorer, mer opptatt av form, stil og kamp, framfor innhold, analyse.

Det er også en forenkling å si at den gode spissformuleringen i ferd med å bli viktigere enn den treffsikre analysen.

Fordi noen er bedre enn andre.

Og noen er verre.

Her er min vurdering.


Terningkast 6

Hege Ulstein, Dagsavisen. Velformulert, innsiktsfullt og modig går hun inn i politiske temaer, og skriver om politikken - ikke spillet - med en språkføring som få andre har. Hun setter seg inn i alt hun skriver om, hun tør å ta opp kontroversielle politiske temaer, og er aldri lettvint. Det hun skriver må leses og nytes - langsomt. Kommentariatets ubestridte dronning og framtid.

Kjetil Alstadheim, Dagens Næringsliv. Alstadheim er ikke bare morsom, kunnskapsrik og drepende sarkastisk, han greier også å kombinere alle disse tre egenskapene nesten hver gang han kommenterer. Han er grundig - han leser faktisk gjennom stortingsmeldinger, alternative budsjetter og innstillinger før han skriver.

Magnus Takvam, NRK. Hvis du vil vite hvordan viktige og vanskelige ting egentlig henger sammen skal du lytte til Magnus Takvam. Bak den nesten irriterende sedate stilen skjuler det seg store politiske hemmeligheter som han doserer ut i udramatiske, gjennomtenkte formuleringer. Han nyter stor respekt blant politikere for sin saklige og beherskede stil - som igjen gjør at han ofte sitter på mye viktig informasjon, og som gjør at han ofte er den mest oppdaterte kommentatoren.

Terningkast 5

Eirik Mosveen, VG. Mange synes VG er en drittavis, og at den tidvise besservisseren av en bulldog Eirik Mosveen er en aktivt deltakende årsak til dette. Jeg er uenig i en slik beskrivelse - Mosveen er ikke bare tidvis bulldog. De siste årene har imidlertid VG overtatt rollen fra Dagbladet som vår nasjonale kommentatoravis, og Mosveen er en aktivt deltakende årsak til dette. Han setter seg inn i sakene, og tenker selv. Han kjenner - og snakker ofte med - de fleste som er i det politiske systemet. I min verden er dette et pluss - ikke alle kommentatorer snakker med noen før de konkluderer. Det er ikke alltid jeg er enig i konklusjonene hans. Men enighet er ikke et kriterium jeg dømmer kommentatorer etter.

Stein Aabø, Dagbladet. Jeg sier som Gudmund Hernes: "Han kan sine ting mer og mer, og er blitt Dagbladets årgangsvin: bedre år for år. Han gir deg forstand også når du er uenig og formidler selv både tvisyn og raushet." Bedre kan det ikke sies.


Terningkast 4

Marie Simonsen, Dagbladet. Skriver bra, har gode analyser, og den beste kommentatoren Norge har på temaet likestilling. Hun trekkes ned av sin nærmest desperate allestedsnærværenhet som snappy sosiolog på radio og TV, hvor det bare ikke fungerer.

Terningkast 3

Olav Versto, VG skriver selvsikkert og velformulert. Men han er ikke en kommentator så mye som han er en politisk aktør - plassert et sted i det politiske sumplandet mellom Ap og Frp: Han mener det må bygges mer veier i sentrale strøk, han vil ha ned innvandringen, han er blind NATO-lojalist, han vil bygge gasskraftverk uten rensing og han vil bore etter olje hvor det bores kan. Det som gjør ham til en middels kommentator er imidlertid ikke meningene i seg selv, men den udiskuterbare, politiske urokkeligheten hans, i kombinasjon med en nesegrus beundring over sitt eget selvbilde, toppet med at de framførte premisser for sine egne konklusjoner gjerne er tynnere enn hans eget avispapir.

Arne Strand, Dagsavisen. Som Olav Versto er Arne Strand erfaren og velformulert - men også han nærmest overveldet av sine egne analytiske evner, drapert i sin egen fortreffelighet. Som hos Versto fører det pompøse selvbildet til en udiskuterbar urokkelighet ved sitt eget prosjekt. Og som Versto er han først og fremst en politisk aktør (for Ap). Strands evne som kommentator er - som blant annet Stein Kåre Kristiansen - først og fremst å dele ut politiske stilkarakterer i etterkant, framfor å forstå hva som faktisk skjer når det skjer.

Ola Storeng, Aftenposten: Nyter stor autoritet som en av landets viktigtste kommentatorer på økonomifeltet. Men som hos Versto og Strand vokser selvsikkerheten og selvhøytydeligheten sammen i høyden, og de politiske konklusjonene i ferd med å kjøre seg fast i samme spor. Når både analysene og konklusjonene hans høres ut som Finansdepartementet tyder det på en kommentator som sitter - og blir sittende - fast i den samme, kjedelige referanseramma over år. Svak treer.

Terningkast 2

Kyrre Nakkim, NRK. Ingen kan sause sammen politiske selvfølgeligheter med å dele ut "skal vi danse"- karakterer til politikere som denne mannen. Hans force er evnene til å gjenfortelle andres analyser - men de er også stort sett feil. Svak toer.

Elisabeth Skarsbø Moen, VG. Blant lettvinthetenes fremste fanebærer. Skarsbø Moen kunne for eksempel i Dagsnytt 18 torsdag 13. januar 2011 uten forbehold slå fast at den rødgrønne regjeringen hadde tapt valget i 2013 (to og et halvt år fram i tid), og at Ap ville oppleve et massivt ras på meningsmålingene etter Maria Amelie-saken. Det siste skjedde ikke. Det første kan godt skje, men ikke på grunn av Amelie-saken.

Stein Kåre Kristiansen, TV2: Keiseren av store bokstaver og små tanker. Svak toer. Hans evner ser ut til å være samlet i et slags Caesar-kompleks hvor tommelen enten går opp eller ned, uavhengig av hva som var spørsmålet. Dette skjer gjennom å dele ut enten sterkt bejublende eller (som oftest) sterkt drepende karakteristikker av personer, partier og prosesser (med et mulig unntak for en nesegrus ukritisk beundring av Jonas Gahr Støre). Mitt favorittsitat (fra desember 2008): "Landbruksminister Lars Peder Brekk ble utnevnt til statsråd i juni. Siden har ingen sett ham. Det kan vanskelig bli mer enn terningkast 1."

(Sammenlikn gjerne med Gudmund Hernes' terningkast i Morgenbladet fra 14. januar 2011)


---


Svar på politiske nerdespørsmål:

Hva er samhandlingsreformen?

- Helsepolitisk reform som har som mål å sikre større koordinering mellom helsetjenestene i stat og kommune, gi mer ansvar - og mer penger - til kommunene, og få til økt forebygging. Pengene til kommunene tas fra sykehusene, slik at kommunene enten kan bruke pengene sjøl, eller kjøpe spesialisttjenester fra sykehusene.

Går de norske klimautslippene opp eller ned?

- De går ned. Se http://thoregil.blogspot.com/2010/05/har-marius-holm-rett.html


Hva mener Sp, Ap og SV om gratis tannlege og tolv måneders studiestøtte for studenter?

- Alle de tre regjeringspartiene har gått til valg på å gjøre tannlege billigere, og å innføre tolv måneders studiestøtte. Det står i alle tre arbeidsprogrammene. Likevel er ingen av disse to sakene inne i regjeringsplattformen for 2009-2013.


Har Kristin Halvorsen sagt at det er mulig å fjern fattigdom med et pennestrøk?

- Nei. Se http://thoregil.blogspot.com/2010/05/hjertesukk-om-pressekritikk.html


PS Har du lest deg gjennom hele artikkelen? Da fortjener du denne!

mandag 4. april 2011

Albania

VG kjører en serie artikler om norsk veistandard. Enkelte politikere har sammenliknet Norge med Albania - og konkludert med at veiene der er bedre.

Det kunne jo være fristende å si at de som vil ha bedre veier kan jo bare flytte.

Men påstanden er feil. Med tigangeren.

Norge har 2 730 mil med riksvei, av dette 880 mil med nasjonal stamvei. Alle riksveier har fast dekke. I tillegg hundrevis av mil med fylkesveier og kommunale veier.

Albania har 300 mil med nasjonale veier. totalt 1800 mil med veier. Bare 12 pst av veiene har asfalt, i følge en regjeringspresentasjon.

Kilde: Republic of Albania, ministry of public works, transport and telecomminication