Pravda

Giske og grådige

2012-01-14T19:56:00.006+01:00

Det har vakt en del oppstyr etter at styreleder i Aker Solutions, Øyvind Eriksen, gikk i strupen på sin egen eier, Kjell Inge Røkke, i en direktesendt pressekonferanse.

På pressekonferansen formulerte Eriksen seg slik:

"Majoritetseieren ringte til meg i desember og fortalte at han hadde hørt at det var forhandlinger, og at vi ikke måtte selge oss ut. Jeg sa til han at jeg kjente til hans ståsted, men at den beste løsningen er etter min mening å gjøre det motsatte. Jeg mener derfor vi har blitt utsatt for et press til å ta en annen beslutning enn den som er best for selskapet, og det har jeg sagt til ham. Her har han gått lenger enn det som er forsvarlig for en god eierskapspolitikk".

Og avsluttet med: "Det er klart at det ikke er bra for omdømmet å være i konflikt med sin egen eier. Jeg håper på et fortsatt godt samarbeid framover".

Neida. Det skjedde ikke.

Men det som skjedde, var at styreleder Harald Norvik i Telenor gjorde nøyaktig det samme som står over, overfor sin største eier, representert ved næringsminister Trond Giske. Sitatene er de samme. Staten eier over halvparten av aksjene i Telenor. Trond Giske er ansvarlig statsråd for eierskapet.

Harald Norviks styreplass ville i alle andre sammenheng henge i en meget tynn tråd. Norvik tvang gjennom det han mente var riktig, mot det majoritetseieren, representert ved ansvarlig statsråd, mente. I alle andre sammenhenger er dette en avskjedssøknad.

Så er det flere - som Norvik - som mener at statens eierskapsmelding sier at staten ikke skal ha noen mening om eierskapet, at Giske har gått for langt. Det er en sannhet med modifikasjoner.

Husker du saken om Aker Solutions, våren i 2009? Da solgte Røkke noen av sine egne selskaper til Aker Solutions, et selskap som han eide sammen med staten, for en pris han satte sjøl, uten at næringsdepartementet var informert eller gikk god for prisen. Det ble påstått at Kjell Inge Røkke brukte Aker Solutions som søppelkasse.

Saken kom til Stortinget, og det var et enstemmig parlament - inkludert Høyre, KrF og Frp - som da understreket om Aker Solutions at "... staten som eier, på linje med andre industrielle eiere, deltar aktivt og tydelig med klare, velbegrunnede og selvstendige standpunkter knyttet til større strategiske industrielle disposisjoner..."

Det er ingen svak setning (den er ikke minst en kraftig finger i øyet på den borgerlige opposisjonen som med TV2-saken mener at staten som eier ikke skal ha noen mening om noe som helst. I 2009 mente de det stikk motsatte).

Mange - inkludert Norvik - viser til eierskapsmeldinga, om at den sier at staten ikke skal mene noe. De som sier dette har ikke lest meldinga. De ville kanskje ha begynt med å notere seg at tittelen på meldingen er "Et aktivt og langsiktig eierskap". Det signaliserer det stikk motsatte av et raskt salg uten at staten som eier er involvert.

De kunne kanskje også lagt merke til setningen om at "Regjeringen vil sikre et sterkt offentlig og nasjonalt eierskap for å nå viktige politiske mål". Den står i kapittel sju, i kapitlet som har tittelen "Regjeringens eierskapspolitikk".

Saken om TV2 dreier seg om makt, og om hvem som skal bestemme. Norvik er en grådig maktspiller.

Og om Norvik først er i gang med å lese eierskapsmeldinga, håper jeg han også har lest denne:

"Regjeringen vil legge stor vekt på å vurdere styrenes arbeid på en god og systematisk måte, og på å sette sammen kompetente styrer som kan ivareta aksjonærenes mål."

Stramt og grått

2011-10-07T12:34:00.007+02:00

Jens Stoltenbergs taktikk med å snakke ned forventningene til årets budsjett var en ubetinget suksess.

Forventningene var et budsjett som var stramt og grått. Med dette som bakteppe framstår statsbudsjettet som - ingen av delene.

Som Dagens Næringsliv skriver "Dette er ikke et stramt budsjett. Det er i beste fall svakt ekspansivt". Samtidig med en fortelling om "ansvarlighet, nøkternhet og nei" vipper statsbudsjettet for første gang én billion kroner, med rom for én milliard ekstra til jernbane, nye stillinger i barnevernet og 70 millioner kroner til valgfag på plass i åttende klasse fra høsten.

Det blir mer til forskning, mer til kommunene, og miljøvennlige hybridbiler blir billigere. Maksprisen i barnehagene forblir på faste 2330 kroner måneden, som gjør at prisen på barnehageplass i praksis er satt ned med 6-700 kroner på åtte år. Kontantstøtta for toåringer er fjernet. Forurensende dieselbiler blir dyrere.

Det blir bedre fordeling i 2012. De som tjener minst får skattelette gjennom økt minstefradrag, samtidig som formueskatten reduseres noe for småsparere, mens den øker for dem som har verdifulle fritidseiendommer og eiendom i utlandet.

Vi slutter å gi skattefradrag til de som gir penger til Israel og den folkerettsstridige muren. Vi legger fram en jobbstrategi for å få flere funksjonshemmede i arbeid.

Budsjettet er verken grått eller stramt. Opposisjonens reaksjoner bekrefter dette. Sjelden har jeg hørt en så tafatt opposisjon. Med god grunn.

- For det første synes de regjeringen har truffet bra med oljepengebruken. Ikke noe å klage på der, med andre ord.

- For det andre betyr dette at de ikke har mer penger å bruke enn regjeringen - som igjen betyr at når de programmatisk og forutsigbart til det selvutslettende etterlyser "mer penger til forskning og kunnskap" betyr det at de må gjøre solide kutt andre steder. Og de veit hvor krevende det er å få til.

Det merkes også på kritikken.

Hvis det er noe som er stramt og grått i år - så er det opposisjonen.

Modighetens kår

2011-08-22T13:16:00.009+02:00

Regjeringen sier at arbeidet med den kontroversielle klimameldingen er utsatt.

Meldingen blir omfattende og kontroversiell, fordi den skal konkretisere hvilke sektorer i Norge som skal ta hvor store klimakutt for å nå målsettingene om 30 prosent kutt av klimautslipp i Norge innen 2020. Skipsfart, vei, oljesektoren, landbruket - hvem skal ta de største kutta, og hvor raskt? Hvor mye kan tas med teknologisk endring? Hvor mye må tas gjennom kutt i regulære aktiviteter?

Årsaken til at meldinga er utsatt er bomben i regjeringskvartalet. Nå er det Miljøverndepartementet som har ansvaret for å lage og presentere meldingen, og de sitter i hele og uskadete kontorer ved Akershus festning, godt unna regjeringskvartalet. Men det er alltid regjeringen som kollegium som står bak en melding. Derfor skal alle departementer - inkludert utbombede næringsdepartementet, kunnskapsdepartementet, justisdepartementet, helsedepartementet, arbeidsdepartementet og olje- og energidepartementet - med ansvar for sine sektorer bidra inn i meldingsarbeidet. Alle som har sett bildene fra regjeringskvartalet forstår at dette blir krevende.

– Angrepet på regjeringskvartalet har skapt forsinkelser. Mange i departementene sitter med PC-en på fanget og jobber, sier derfor miljøvernminister Erik Solheim (SV) til NTB.

Det har imidlertid ikke manglet på krasse reaksjoner på utsettelsen av klimameldingen. Både Venstre, Høyre og Bellona sier dette er uholdbart.

Ikke bare mener de det er uholdbart. Felles for dem alle er en relativ sterk språkbruk.

"Regjeringen holder både folket og Stortinget for narr" sier Venstre.
Høyre kaller utsettelsen "uakseptabel".
Bellonas Fredric Hauge mener forsinkelsen er både "tragisk" og "patetisk".

Hvorfor sier de dette?

Det kan det være flere grunner til:

- Fordi de mener det er "uakseptabelt", "tragisk", "patetisk" og "å holde folket og Stortinget for narr" at Miljøverndepartementet ikke straks lager meldingen alene, uten dialog med de departementene som er berørte av bomben? At berørte fagdepartementer ikke skal få være med og forhandle i en melding som hele regjeringen skal stå bak?

Dette vil i såfall være å innføre et helt nytt prinsipp, fordi dette ingen departementer gjort før, verken under Høyre eller Venstre eller SV. Mener de at tiden er inne for å begynne med dette nå? Kan vi gjøre tilsvarende på andre områder? At Finansdepartementet lager statsbudsjett uten å snakke med Samferdselsdepartementet? At Landbruksdepartementet lager landbrukspolitikk uten å snakke med Miljøverndepartementet? Selvsagt ikke. Dette er visvas.

- Eller så mener de at det er "uakseptabelt", "tragisk", "patetisk" og "å holde folket og Stortinget for narr" at bomben i regjeringskvartalet faktisk er årsaken til utsettelsen.

- Ëller at det er "uakseptabelt", "tragisk", "patetisk" og "å holde folket og Stortinget for narr" at regjeringen bruker bomben som unnskyldning. Sagt med andre ord: At de mener begrunnelsen for utsettelsen ikke er reell. At regjeringen lyver.

Og hvis Høyre, Venstre og Bellona virkelig mener noe av dette - og det må de jo - burde de ikke være såpass modige at de turte å si det høyt? At de tar ansvaret for sine egne, vante, lettvinte uttalelser? Og se hva slags reaksjoner de får?

Etter 22.7

2011-08-14T14:43:00.006+02:00

skal jeg

Bidra til en mer saklig og kunnskapsbasert debatt om muslimer, islam, utlendinger og realismen i trusselen fra jihad, islamisme og det globale kalifatet. Fakta først.

De siste tre årene er for eksempel fem promille av alle terrorangrep i Europa foretatt av islamister - slik at Carl I. Hagens påstand om at nesten alle terrorister er muslimer, er feil.

Til gjengjeld har islamister stått for to av de tre største terroranslagene i Europa de siste ti årene. Angrepet mot Madrid tok 181 menneskeliv. Angrepet mot London tok 52 liv. Flere mulig store islamistiske terrorangrep er også avverget eller ikke blitt noe av, som i Skottland og Tyskland. Til sammenlikning tok angrepet mot Oslo og Utøya, utført av en hvit, kristen innbygger fra Oslo Vest 77 menneskeliv (altså det nest største terrorangrepet i Europa etter 9.11). Kilde: http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_terrorist_incidents (14.8.2011).
Lære meg forskjellen på hva islam står for som religion, og hva som er kultur i enkelte land. Våge å være så kulturimperialistisk at jeg tar et standpunkt mot elementer i andre kulturer jeg ikke liker. Alt er ikke lov.

Både tvangsekteskap og omskjæring er eksempler på kulturelle aktiviteter, ikke islamske ritualer. Jeg er mot begge deler.
Reagere når mine meningsmotstandere bryter med helt elementær, vestlig vitenskaplig metode. Det betyr å si fra når anekdoter og ikke-representative enkeltepisoder blir gjort om til generaliserende fortellinger, si fra når noen mener at hele grupper må stå til ansvar for enkelte idioters, galingers, antidemokratiske gjerninger.
Forsøke å sette meg mer inn i islam. Omtale og respektere islam på samme måte og nivå som jeg omtaler og respekterer annen tro, som kristendommen. Altså ikke med et ikke altfor høyt positivt engasjement.
Bidra til at debatten etter 22.7 ikke bare dreier seg om islam og muslimer, men også om høyreekstremisme. Hva slags språk, hva slags menneskesyn, hva slags frykt er det som uimotsagt har fått feste seg fram til 22.7? Hvem har bidratt?
Bidra til å nyansere påstanden om at "Breivik ikke hadde noen rundt seg" - som om ugjerningen hans oppsto plutselig, uforklarlig og i komplett vakuum. Det var Brevik som skjøt og drepte, og må stå juridisk til ansvar for handlingen. Men han har i mange år levd i en vokabulær treningsleir, hvor han har ernært seg på fremmedfiendtlig retorikk om muslimer og utlendinger, hentet fra meningsfeller og støttespillere i analysen, bestående av ikke bare mer eller mindre anonyme internettrasister, men også fremstående nasjonale politikere, spesielt fra Frp.
Reagere på det jeg er mot, uavhengig av hvor personer kommer fra eller hva de tror på. Stå opp mot urettferdighet, diskrimering, patriarki og antidemokratiske bevegelser, uavhengig av hvem som forfekter dem.
Bli mer fredelig, litt mer tålmodig. Slutte å vise fingeren til farlige bilister i trafikken når jeg sykler (kanskje).

Slik vinner Høyre valget i 2013

2011-06-10T10:00:00.010+02:00

Jeg har tidligere sagt at om Høyre fortsetter å holde kjeft om egen politikk kan de fort få 40 prosent i stortingsvalget 2013.

En ytterligere bekreftelse av at Høyre seiler til topps ved å holde kjeft fikk jeg i dag, fredag 10. juni:

Aftenposten kan melde at Høyre får 32,5 prosent og er landets største parti.

Samtidig hørte jeg Høyres Bent Høie snakke intetsigende til NRK Dagsnytt om hva han synes om at fastleger ikke blir kvitt voldelige eller truende pasienter. Ifølge Legeforeningen har 55 prosent av norske leger opplevd trusler, og hver fjerde lege har opplevd vold fra enten en pasient eller en pårørende.

Før vi skal se på hva Høie faktisk ville gjøre med problemet, vil jeg anføre at all politikerpreik kan deles i tre:

- Problembeskrivelse ("slik er det i dag, det er ikke bra at sånn og sånn"); heretter kalt P
- Ansvarsplassering ("den og den har skylda"), heretter kalt A, og
- Løsninger ("dette vil jeg gjøre for å fikse tingene" (heretter kalt L)

(... fra nå av kalt PAL-modellen).

Etter mine standarder er det helt betimelig at all A peker mot regjeringa. Det er greit. Det er ikke dette denne saken dreier seg om. Skulle bare mangle at regjeringa tar ansvar.

Men i politikken bør det være en balanse mellom P og L - den som syter bør også komme med forslag til løsninger. Det tror jeg velgerne vil ha. Rett og slett fordi det letter sorteringsarbeidet i å finne sitt parti.

Derfor har jeg lenge etterlyst litt mer L fra Høyre, for å komme på høyden med all P fra Høyre.

Til ingen nytte. Planen til Høyre i dag er å snakke om P. Og minst mulig om L.

Dagens eksempel viser hvorfor dette er riktig analyse - dette sa nemlig Bent Høie på Dagsnytt i dag om at fastleger ikke blir kvitt voldelige eller truende pasienter:

"I dag er det ikke mulig for legene å avvise farlige eller truende pasienter". (P)

"Legeforeningen har i åtte år har forsøkt å få på plass et regelverk som åpner for nettopp dette". (P)

" Det er helt uakseptabelt. Det burde ha vært gjort noe med reglene før" (P)

"Jeg vil ta opp saken med helseministeren" (A)

"Det er naturlig at vi får inn et godt regelverk på dette området" (underforstått at dagens regelverk er for dårlig) (P)

"Pasienter har all rett til å velge fastlege, men det finnes ikke noen regler for hvordan en kan flytte pasienter som for eksempel er truende mot en lege" (P)

"I noen tilfeller vil det riktige være å få hjelp av politiet og få politieskorte" (som i dag, dermed beskrivelse) (P)

"I andre tilfeller er det riktig å flytte pasienten til en annen lege, fordi det nettopp er den legen eller en ansatte på det legekontoret som pasienten er truende overfor. Alle har rett til helsehjelp, men ikke nødvendigvis fra den legen som en oppfører seg truende mot" (L) .

Oppsummert havner seks av åtte uttalelser i kategorien Problembeskrivelse, én av dem er Ansvarsplassering og én av dem er et forslag til Løsning.

Forslaget til løsning er i dette tilfellet endatil så selvsagt ("flytte pasienten til en annen lege") at det er nærmest politisk meningsløst. Hvem er uenig i dette utsagnet, liksom? (Høie styrer med denn "løsningen" glatt unna alle gråsoneproblematikk; som for eksempel pasienter - som med rette - er forbanna fordi de føler seg urettferdig eller feil behandla).

Min teori er at det er ikke noe stort sug etter Høyrepolitikk i Norge. Derfor velger Høyre å fokusere på problemer, framfor løsninger. Eksemplet over viser at Høyre er seks ganger bedre på problembeskrivelse enn på å komme med løsninger.

Og 32,5 prosent av velgerne forteller at det lønner seg.

Dessverre.

Redd oss fra Rema

2011-04-13T19:37:00.006+02:00

Det eneste vi med sikkerhet vet om norske dagligvarekjeder er at de tjener milliarder på dårlig utvalg.

Skulle man fulgt rådet til Konkurransetilsynet burde det vært flere kjeder i Norge, for liksom å tyne prisene mer ned. Men det har vært forsøkt. Lidl var bare noen måneder i Norge før de ga seg. Det gikk rett og slett ikke med en femte kjede.

Det stadige prispresset har også uønskede effekter. Det går ut over kvaliteten. Det er ikke lenge siden vi kunne høre at bransjens egne folk ikke lot barna sine spise det de sjøl solgte. Fisk og bacon blir nemlig pumpet med vannholdig fosfor for å få opp vekten. Lurt blir vi, enten det er fire eller fem kjeder.

Matpolitikk er ikke lett - helst vil vi ha dansk utvalg, svenske priser og fransk kvalitet. Det er opplagt at alt dette får vi ikke samtidig.

Men samtidig trenger det ikke være motsatt heller. Det er ingen grunn til at norske forbrukere skal leve evig med Rema-utvalg, Rema-priser og Rema-kvalitet.

Situasjonen i dag er at de private eierne i dagligvarebransjen tjener milliarder på kommersielt skvalder, dårlig utvalg og høye priser, mens ansatte ofte er uskolert ungdom som er innom noen år på deltid.

Det statlige Vinmonopolet er bygget på den helt motsatte modellen: En herlig glenne av reale varer, godt utvalg og real kundebehandling, et sted hvor man møter kunnskapsrike, hyggelige og engasjerte ansatte, som er der for å gi deg best mulig kvalifiserte råd for å foreta egne valg.

Mange er dogmatiske motstandere av Vinmonopolet, fordi man mener offentlig eierskap gir dårlige tjenester og høyre priser. Slike tåpelig innvendinger må man dessverre ta på alvor. Det beste beviset på at de tar feil, er imidlertid nettopp Vinmonopolets suksess. Her får man raskt hjelp, man får svar på spørsmålene, og svarene er gode. Det er jo de private dagligvarebutikkene i dag som representerer bløff, produktskvalder og lite varekompetanse. Å overlate matbutikkene til private har paradoksalt nok gitt oss det som motstanderne av offentlig eierskap frykter aller mest: Dårlig utvalg, dårlige priser og dårlig kvalitet.
Nå foreslås det nye ombud, nye reguleringer, mer innsyn og enda flere reguleringer. En mulig gevinst vil raskt bli spist opp av mer byråkrati og kontroll. Elefanten i butikkrommet er en ny non-profitt dagligvarekjede.

At en slik kjede kan bygge på ideen bak Vinmonopolet burde være opplagt. Vi ville fått ned profittjaget, og dermed prisene. Vi ville fått opp utvalget, seriøsiteten og kvaliteten. Innkjøpsmakten til en slik stor kjede ville - som med Vinmonopolet i dag - sikre at prisene fra leverandør presses godt ned. Det som funker på Baileys, vin og sprit kan også funke også på brød, vitaminer og saft.

En ny, non-profit dagligvarekjede ville sjølsagt ikke løst alle problemer. Den ville ikke fjernet den skitne maktkampen mellom produsenter og dagligvarekjeder. Den ville ikke uten videre fått opp andelen norskproduserte varer i hyllene.

Men den kunne gitt oss noe som markedet ikke i dag serverer oss:

Litt mer kvalitet. Litt større utvalg. Litt lavere priser.

(Innlegget sto på trykk i VG 19.4.2011)

Posten skal fram - og tilbake

2011-04-12T16:54:00.004+02:00

Det er muligens riktig tenkt at hensynet til postansatte, hyppig postombæring og distrikskontorene kunne vært sikret innenfor ramma av EUs postdirektiv, gjennom strenge konsesjonsbetingelser og krav til de som ønsker å konkurrere med Posten Norge.

Men slike konsesjoner gjør imidlertid ingenting med den grenseløse idiotien det er å sette flere, konkurrerende infrastrukturselskaper opp ved siden av hverandre for å gjøre nøyaktig den samme jobben, selskaper som skal arbeide parallellt med nøyaktig de samme oppgavene.

For hvor ligger egentlig den industrielle fornuften i at en rekke konkurrerende postselskaper skal investere hver sine sett med postbiler, hver sin sorteringsterminal, ha hver sine ansatte, og hver sine sett med distrikskontorer?

Må jeg som kunde vite hvilket selskap som har kontor i Bodø, Bergen eller Barkåker for å få sendt et brev dit? Eller skal de ulike selskapene forhandle med hverandre om prisen for å levere den andres brev? Eller skal alle fire selskapene ha hvert sitt postkontor i Bodø, Bergen og Barkåker?

Skal hvert selskap måtte ha hver sin postbil med hver sin postmann - med med krav om at alle fire kjører nøyaktig den samme ruta hvert eneste sted i Norge?

SV, Ap og Sp står nå sammen om å si nei til EUs postdirektiv. Det er godt tenkt - av hensyn til forbrukerne. Kostnaden ved å bygge opp parallelle og dobbeltarbeidende infrastrukturselskaper er dyrt og tungvint, og dermed utvilsomt svært lite kunderettet.

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 13.4.2011

Post postdirektivet - grunn til å glede seg?

2011-04-11T10:01:00.011+02:00

Hva skjer egentlig etter postdirektivet?

Spørsmålet nå er ikke hva postdirektivet betyr for posten.

Et mye viktigere spørsmål er følgende: Hvem har lært hva av vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte - og hva skjer med kommende direktiver som en følge av dette?

Betyr vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte at det endelig blir lettere å diskutere det faktiske innholdet i EU-direktiver med Ap i framtida? Eller blir det vanskeligere?

Går det mer eller mindre enn atten år til det neste norske veto? Blir det i det hele tatt lagt ned et norsk veto?

Det at Aps medlemmer sier nei til et EU-direktiv mot Ap-ledelsens uttalte vilje, på et direktiv som ligger i EØS-avtalens kjerneområde (fri flyt), er intet mindre enn et lite politisk jordskjelv. Folk flest er lei av at Norge er et stemplingskontor for EU-direktiver.

Mange har lært noe av dette.

Aps medlemmer har lært at det nytter å si fra. Aps landsmøte har vist det som vi andre har sagt lenge, nemlig at det gjennom EØS-avtalen er mulig å si nei.

Ap-ledelsen på sin side har lært seg å gjøre hjemmeleksa. Neste gang kommer Ap-ledelsen til å gjøre en bedre jobb på forhånd.

Det er i dette landskapet, mellom de to blokkene, at politikken kommer til å utformes. Jeg tipper at følgende skjer:

- Norge kommer til å få en mer aktiv EØS-debatt framover. Det er bra. Dette skjer ikke bare på grunn av Aps landsmøtevedtak, men også fordi regjeringa har satt ned et høykompetetent utvalg til å utrede og problematisere EØS-avtalen og Norges forhold til EU.

- Norge kan muligens komme til å si nei til et meget begrenset antall direktiver - men absolutt aldri mer på EØS-avtalens kjerneområde, hvor postdirektivet befinner seg. Det kommer til å bli lenge til neste gang et enstemmig LO-sekretariat vedtar å sette ned foten mot et EU-direktiv på EØS-avtalens kjerneområde, for å si det sånn.

Så skal et norsk veto mot postdirektivet skal gjennomføres av en Arbeiderpartiledelse som var mot vedtaket. Blir de ferdige før 2013? Har de egentlig noen grunn til å skynde seg? Hvor mye hadde DU jobbet aktivt for å gjennomføre noe du var dypt uenig i?

Og ikke tro at det ikke vil bli krig. Posten kommer til å advare. Høyre, KrF, Venstre og Frp kommer til å advare. NHO kommer til å advare. EU kommer til å advare. Laksenæringa kommer til å advare.

At det blir et veto før 2013 er derfor et meget åpent spørsmål. SV kommer til å være pådriver i regjeringa for at dette skjer. Men om det skjer?

Det eneste vi vet med sikkerhet, er at det er usikkert.

Thor Egil kaster terning over kommentariatet

2011-04-08T08:37:00.040+02:00

Husker du bråket da Liv Signe Navarsete skjelte ut en lokalsykehusaktivist? Husker du alt bråket i regjeringen om mastene i Hardanger, om rensingen av gasskraftverket på Mongstad, om Marie Amelie? Husker du at Kristin Halvorsen fikk kjeft for å ikke ha fulgt opp løftet om å "fjerne fattigdom med et pennestrøk"?

Selvsagt gjør du det.

Men vet du hva samhandlingsreformen er? Går de norske klimautslippene opp eller ned? Vet du hva Sp, Ap og SV egentlig mener om gratis tannlege? Om tolv måneders studiestøtte for studenter? Og har Kristin Halvorsen faktisk sagt at det er mulig å fjern fattigdom med et pennestrøk?

Man skal være mer enn gjennomsnittlig politisk nerd for å kunne svare riktig på disse spørsmålene (se svarene nederst). Det er synd - fordi det er dette som er politikk. Mye, mye mer enn hvem som skjeller ut hvem, eller hvem kommentatorene mener gjorde bra eller dårlig inntrykk i en debatt. Det er svarene på disse spørsmålene som dreier seg om hvordan Norge styres. Om hva slags hverdag folk vil våkne opp til i framtida. Om hva partiene vil, og hvorfor.

Og det er derfor vi har politiske kommentatorer. Som kan holde oversikten, trekke ut det viktigste og gi den politisk interesserte et faktagrunnlag for å forstå politiske saker og prosessen rundt dem, og presentere sine egne, selvstendige saklige vurderinger på dette grunnlaget.

Men min erfaring er at de gjerne er mer opptatte av dramatiseringen jeg nevnte aller først framfor å forklare de konkrete sakene.

Men skal ikke politiske kommentatorer gi oss både innsikt og egen analyse? Jo. De er til for velgere som er opptatt av grundighet, sak og saklighet. De er til for folk som vil ha opplyst navigasjon gjennom ulike politiske løsninger og posisjoner. Velgere som vil vite om reelle politiske uenigheter, og hvorfor de finnes.

Som vil ha fokus på innhold, framfor spill.

Som vil ha gode analyser, framfor lettvinte gjenfortellinger av andres lettvinte fortellinger.

Som vil vite om konsekvenser av politikk, framfor intetsigende stilkarakterer på politikere.

Som er ydmyk nok til å forstå at man kanskje ikke har alle svarene, men som i alle fall kan stille de gode spørsmålene

Politiske kommentatorer er viktige, mektige. De stiller selv spørsmålene, og kommer med svarene. De er læreren som får stå med fasitsvaret etter at sendingen er over. Ofte får de mye mer plass til å forklare enn folkevalgte får selv. De er uten tvil den gruppen av individer som isolert sett har mest plass i mediene til å påvirke folks holdninger til partiene og politikken deres.

"Vi har mer makt enn vi selv vil innrømme" har Dagbladets Marie Simonsen en gang sagt.

Derfor er det viktig at de gjør en god jobb.

Men gjør de det?

Det er en forenkling å si at at alle de politiske kommentatorene er i ferd med å bli sportskommentatorer, mer opptatt av form, stil og kamp, framfor innhold, analyse.

Det er også en forenkling å si at den gode spissformuleringen i ferd med å bli viktigere enn den treffsikre analysen.

Fordi noen er bedre enn andre.

Og noen er verre.

Her er min vurdering.

Terningkast 6

Hege Ulstein, Dagsavisen. Velformulert, innsiktsfullt og modig går hun inn i politiske temaer, og skriver om politikken - ikke spillet - med en språkføring som få andre har. Hun setter seg inn i alt hun skriver om, hun tør å ta opp kontroversielle politiske temaer, og er aldri lettvint. Det hun skriver må leses og nytes - langsomt. Kommentariatets ubestridte dronning og framtid.

Kjetil Alstadheim, Dagens Næringsliv. Alstadheim er ikke bare morsom, kunnskapsrik og drepende sarkastisk, han greier også å kombinere alle disse tre egenskapene nesten hver gang han kommenterer. Han er grundig - han leser faktisk gjennom stortingsmeldinger, alternative budsjetter og innstillinger før han skriver.

Magnus Takvam, NRK. Hvis du vil vite hvordan viktige og vanskelige ting egentlig henger sammen skal du lytte til Magnus Takvam. Bak den nesten irriterende sedate stilen skjuler det seg store politiske hemmeligheter som han doserer ut i udramatiske, gjennomtenkte formuleringer. Han nyter stor respekt blant politikere for sin saklige og beherskede stil - som igjen gjør at han ofte sitter på mye viktig informasjon, og som gjør at han ofte er den mest oppdaterte kommentatoren.

Terningkast 5

Eirik Mosveen, VG. Mange synes VG er en drittavis, og at den tidvise besservisseren av en bulldog Eirik Mosveen er en aktivt deltakende årsak til dette. Jeg er uenig i en slik beskrivelse - Mosveen er ikke bare tidvis bulldog. De siste årene har imidlertid VG overtatt rollen fra Dagbladet som vår nasjonale kommentatoravis, og Mosveen er en aktivt deltakende årsak til dette. Han setter seg inn i sakene, og tenker selv. Han kjenner - og snakker ofte med - de fleste som er i det politiske systemet. I min verden er dette et pluss - ikke alle kommentatorer snakker med noen før de konkluderer. Det er ikke alltid jeg er enig i konklusjonene hans. Men enighet er ikke et kriterium jeg dømmer kommentatorer etter.

Stein Aabø, Dagbladet. Jeg sier som Gudmund Hernes: "Han kan sine ting mer og mer, og er blitt Dagbladets årgangsvin: bedre år for år. Han gir deg forstand også når du er uenig og formidler selv både tvisyn og raushet." Bedre kan det ikke sies.

Terningkast 4

Marie Simonsen, Dagbladet. Skriver bra, har gode analyser, og den beste kommentatoren Norge har på temaet likestilling. Hun trekkes ned av sin nærmest desperate allestedsnærværenhet som snappy sosiolog på radio og TV, hvor det bare ikke fungerer.

Terningkast 3

Olav Versto, VG skriver selvsikkert og velformulert. Men han er ikke en kommentator så mye som han er en politisk aktør - plassert et sted i det politiske sumplandet mellom Ap og Frp: Han mener det må bygges mer veier i sentrale strøk, han vil ha ned innvandringen, han er blind NATO-lojalist, han vil bygge gasskraftverk uten rensing og han vil bore etter olje hvor det bores kan. Det som gjør ham til en middels kommentator er imidlertid ikke meningene i seg selv, men den udiskuterbare, politiske urokkeligheten hans, i kombinasjon med en nesegrus beundring over sitt eget selvbilde, toppet med at de framførte premisser for sine egne konklusjoner gjerne er tynnere enn hans eget avispapir.

Arne Strand, Dagsavisen. Som Olav Versto er Arne Strand erfaren og velformulert - men også han nærmest overveldet av sine egne analytiske evner, drapert i sin egen fortreffelighet. Som hos Versto fører det pompøse selvbildet til en udiskuterbar urokkelighet ved sitt eget prosjekt. Og som Versto er han først og fremst en politisk aktør (for Ap). Strands evne som kommentator er - som blant annet Stein Kåre Kristiansen - først og fremst å dele ut politiske stilkarakterer i etterkant, framfor å forstå hva som faktisk skjer når det skjer.

Ola Storeng, Aftenposten: Nyter stor autoritet som en av landets viktigtste kommentatorer på økonomifeltet. Men som hos Versto og Strand vokser selvsikkerheten og selvhøytydeligheten sammen i høyden, og de politiske konklusjonene i ferd med å kjøre seg fast i samme spor. Når både analysene og konklusjonene hans høres ut som Finansdepartementet tyder det på en kommentator som sitter - og blir sittende - fast i den samme, kjedelige referanseramma over år. Svak treer.

Terningkast 2

Kyrre Nakkim, NRK. Ingen kan sause sammen politiske selvfølgeligheter med å dele ut "skal vi danse"- karakterer til politikere som denne mannen. Hans force er evnene til å gjenfortelle andres analyser - men de er også stort sett feil. Svak toer.

Elisabeth Skarsbø Moen, VG. Blant lettvinthetenes fremste fanebærer. Skarsbø Moen kunne for eksempel i Dagsnytt 18 torsdag 13. januar 2011 uten forbehold slå fast at den rødgrønne regjeringen hadde tapt valget i 2013 (to og et halvt år fram i tid), og at Ap ville oppleve et massivt ras på meningsmålingene etter Maria Amelie-saken. Det siste skjedde ikke. Det første kan godt skje, men ikke på grunn av Amelie-saken.

Stein Kåre Kristiansen, TV2: Keiseren av store bokstaver og små tanker. Svak toer. Hans evner ser ut til å være samlet i et slags Caesar-kompleks hvor tommelen enten går opp eller ned, uavhengig av hva som var spørsmålet. Dette skjer gjennom å dele ut enten sterkt bejublende eller (som oftest) sterkt drepende karakteristikker av personer, partier og prosesser (med et mulig unntak for en nesegrus ukritisk beundring av Jonas Gahr Støre). Mitt favorittsitat (fra desember 2008): "Landbruksminister Lars Peder Brekk ble utnevnt til statsråd i juni. Siden har ingen sett ham. Det kan vanskelig bli mer enn terningkast 1."

(Sammenlikn gjerne med Gudmund Hernes' terningkast i Morgenbladet fra 14. januar 2011)

---

Svar på politiske nerdespørsmål:

Hva er samhandlingsreformen?

- Helsepolitisk reform som har som mål å sikre større koordinering mellom helsetjenestene i stat og kommune, gi mer ansvar - og mer penger - til kommunene, og få til økt forebygging. Pengene til kommunene tas fra sykehusene, slik at kommunene enten kan bruke pengene sjøl, eller kjøpe spesialisttjenester fra sykehusene.

Går de norske klimautslippene opp eller ned?

- De går ned. Se http://thoregil.blogspot.com/2010/05/har-marius-holm-rett.html

Hva mener Sp, Ap og SV om gratis tannlege og tolv måneders studiestøtte for studenter?

- Alle de tre regjeringspartiene har gått til valg på å gjøre tannlege billigere, og å innføre tolv måneders studiestøtte. Det står i alle tre arbeidsprogrammene. Likevel er ingen av disse to sakene inne i regjeringsplattformen for 2009-2013.

Har Kristin Halvorsen sagt at det er mulig å fjern fattigdom med et pennestrøk?

- Nei. Se http://thoregil.blogspot.com/2010/05/hjertesukk-om-pressekritikk.html

PS Har du lest deg gjennom hele artikkelen? Da fortjener du denne!

Albania

2011-04-04T08:41:00.003+02:00

VG kjører en serie artikler om norsk veistandard. Enkelte politikere har sammenliknet Norge med Albania - og konkludert med at veiene der er bedre.

Det kunne jo være fristende å si at de som vil ha bedre veier kan jo bare flytte.

Men påstanden er feil. Med tigangeren.

Norge har 2 730 mil med riksvei, av dette 880 mil med nasjonal stamvei. Alle riksveier har fast dekke. I tillegg hundrevis av mil med fylkesveier og kommunale veier.

Albania har 300 mil med nasjonale veier. totalt 1800 mil med veier. Bare 12 pst av veiene har asfalt, i følge en regjeringspresentasjon.

Kilde: Republic of Albania, ministry of public works, transport and telecomminication

Svar fra Justisdepartementet

2011-03-29T11:52:00.025+02:00

På Stortinget er nå Ap og Høyre i ferd med å presse gjennom Datalagringsdirektivet i et tempo som jeg i mine ti år som ansatt på Stortinget aldri har sett maken til.

Nærmest på timen forventer de at Transportkomiteen skal stemple saken som ferdigbehandlet, til tross for at Ap og Høyre nettopp har kommet opp med en avtale som inneholder like mange ubesvarte spørsmål som den inneholder svar:

Hva betyr alt det de har funnet på i praksis? Hva koster alle tiltakene de foreslår? Hvorfor det haster sånn med å innføre et direktiv som bryter så grunnleggende med personvernet, når EU er i ferd med å evaluere - og sannsynligvis justere - direktivet?

I all hast sendte derfor personvernalliansen (bestående av SV, Sp, KrF, V og Frp) en rekke spørsmål til Justisdepartementet (JD) og Samferdselsdepartementet (SD) i går kveld.

Hovedessensen i svaret som kom i dag morges er at JD mener dette går for fort - de greier i alle fall ikke å svare på hva dette vil koste innenfor den fristen Høyre og Ap har satt (se svarbrevet under).

JD skriver: "En nærmere redegjørelse [av merkostnadene] vil forutsette en utredning med lengre tidsfrist enn det som er gitt i komiteens brev".

SD mener det blir dyrt og vanskelig å gjennomføre: "Oppsummeringsmessig vil forslagene i avtalen mellom Arbeiderpartiet og Høyre medføre svært høye kostnader og være meget utfordrende å gjennomføre".

Og dette vil Ap og Høyre vedta.

Vi står altså overfor den meget spesielle situasjonen hvor et flertall på Stortinget ønsker å tvinge gjennom en sak de ikke aner rekkevidden av, verken økonomisk eller praktisk, med en tidsplan som departementene selv mener ikke er forsvarlig.

Dette er over grensen for ansvarlig saksbehandling. Jeg skjønner derfor godt at personvernalliansen krever mer tid.

- Avtalen om Datalagringsdirektivet har ikke blitt behandlet i transport- og kommunikasjonskomiteen på en forsvarlig måte. Dette skyldes at Høyre og Arbeiderpartiet har presset igjennom en fremdriftsplan som gjør at Stortinget ikke får et godt nok beslutningsgrunnlag i saken, sier komiteens leder og medlem av personvernalliansen Knut Arild Hareide (KrF).

Og det er da jeg spør meg selv. Hvorfor i all verden haster dette sånn?

Er det fordi Høyre har landsmøte om en måned? Her kan du lese hele svaret fra Justisdepartementet og Samferdselsdepartementet til Transportkomiteen:

Siste: Ap og Høyre i Transportkomiteen har ikke bare brukt flertallsmakten sin til å bestemme at saken skal tvinges uforsvarlig raskt gjennom Stortinget. De har også bestemt at de to omtalte brevene fra Justisdepartementet og Samferdselsdepartementet skal fjernes helt fra saken, som er mildt sagt uvanlig praksis (vanlig er at de legges som vedlegg til innstillinga).

Her er brevene de ikke vil du skal få lese:

----

Fra Justisdepartementet: Stortingets transport- og kommunikasjonskomité

Stortinget

0026 OSLOProp 49 L (2010-2011) - Endringer i ekomloven og straffeprosessloven mv (gjennomføring av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett) - nye spørsmål

Jeg viser til brev 28. mars 2011 hvor medlemmene i Stortingets transport- og kommunikasjonskomité fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti med kort frist ber om svar på nye spørsmål i anledning arbeidet med Prop. 49 L (2010-2011). I et supplerende brev av samme dato ber komiteen ved medlemmene fra Fremskrittspartiet om svar på to nye spørsmål (nr. 3-4).

1. Hvilke budsjettkonsekvenser har følgende elementer i avtalen mellom Høyre og Arbeiderpartiet

[…]?

Svar: Det stilles spørsmål om budsjettkonsekvensene ved ulike deler av “Avtale mellom Arbeiderpartiet og Høyre om Prop. 49 L (2010-2011)” av 28. mars 2011 (avtalen). Jeg er enig i at de delene av avtalen som det er vist til i brevet, medfører budsjettkonsekvenser. Når det gjelder ikrafttredelse av politiregisterloven, viser jeg til Ot.prp.nr.108 (2008-2009) Om lov om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten kapittel 20. Fra kap. 20.2 “Innføring av ny teknologi”, siteres:

“Innledningsvis finner departementet grunn til å presisere at nødvendigheten for en betydelig oppjustering av politiets datasystemer ikke bare er et utslag av en ny politiregisterlov. Flere av politiets datasystemer er av eldre dato, for eksempel ble SSP satt i drift i 1982, og tiden er således uansett inne for en utskiftning av disse systemene.

I tillegg må politiets oppjustering av datasystemene ses i sammenheng med andre lovendringer, som i seg selv krever en slik oppjustering. Det vises her til Ot.prp.nr.22 (2008-2009) om lov om endringer i straffeloven, der det i kapittel 15, punkt 15.3, om økonomiske konsekvenser er gjort rede for kostnadene for å erstatte det nasjonale straffe- og politiopplysningsregisteret (SSP) og straffesakssystemet STRASAK.

Den nye politiregisterloven fører til at det må etableres løsninger i de av politiets elektroniske informasjonssystemer som medfører at bruk av informasjon kan logges og spores. Med dette menes at det i ettertid kan konstateres hva som er gjort i et dataanlegg/informasjonssystem, herunder hvem som har fått tilgang til opplysningene og at all elektronisk behandling av opplysninger, skal være sporbare. Videre er det nødvendig å implementere følgende funksjoner:

-	endre, sperre, slette og markere opplysninger

-	sanering og arkivering

-	avgrense opplysninger som ikke skal lagres

Økt bruk av logging vil også øke behovet for endringer i lagrings- og maskinkapasitet.

Politiregisterloven vil ha konsekvenser for de fleste av politiets systemer. Som nevnt er konsekvensene for de sentrale straffesakssystemene (SSP og STRASAK) allerede beregnet i Ot.prp.nr.22 (2008-2009). Endringene på de øvrige systemene til politiet som følge av ny politiregisterlov anslår Politidirektoratet til å koste om lag 115 millioner kroner”.

De økonomiske konsekvensene ved domstolsbehandling (pkt. 7) og Datatilsynets nye oppgaver (pkt. 9), vil blant annet bero på hvordan dette organiseres i de berørte sektorene. En nærmere redegjørelse vil forutsette en utredning med lengre tidsfrist enn det som er gitt i komiteens brev. Dette gjelder også spørsmålet om de andre tiltakene i avtalen som komiteen har forespurt om, dvs. evaluering og statistikk. På forespørsel fra Stortinget og gitt at det settes frister som er tilpasset oppdraget, vil departementet naturligvis utrede disse spørsmålene.

I alminnelighet vil den endelige vurderingen av de budsjettmessige konsekvenser gjøres i de årlige budsjettkonferanser. Jeg viser til avtalen pkt. 16, som fastsetter avtalepartenes ståsted i så henseende:

“Partene forplikter seg til å stemme for de konkrete budsjettmessige konsekvenser og de konkrete forslag som følger av avtalen”.

2. i) Hvordan Datatilsynet kan håndheve strengere lagringsrutiner – når teleselskapene sjøl kan velge å lagre trafikkdata utenlands? I forliket står det kun at selskapene skal oppgi hvor dataene skal lagres, ikke at de pliktes lagres i Norge. Som betyr at de strenge reglene for lagring (lukket lagring, kryptering) kun vil gjelde for de selskapene som velger å lagre trafikkdata i Norge.

Svar: Lagringspliktig data vil i all hovedsak anses som personopplysninger i personopplysningslovens forstand og reguleres av denne loven. Loven gjennomfører EUs personverndirektiv i norsk rett og stiller krav til betryggende behandling av data.

Avgjørende for om de norske personvernreglene kommer til anvendelse er om selskapet driver virksomhet i Norge, jf. personopplysningsloven § 4. At et selskap velger å lagre data i en annen stat innebærer ikke at dataene unndras reglene i den norske personopplysningsloven.

Personopplysningsloven inneholder videre regler om overføring av personopplysninger til utlandet, for eksempel til en server som lagrer lagringspliktig data. Det sentrale vilkåret i den forbindelse er at mottakerstaten sikrer en forsvarlig behandling av data, jf. personopplysningsloven § 29 første ledd som lyder:

§ 29. Grunnleggende vilkår

Personopplysninger kan bare overføres til stater som sikrer en forsvarlig behandling av opplysningene. Stater som har gjennomført direktiv 95/46/EF om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger, oppfyller kravet til forsvarlig behandling.

Alle stater som er bundet av personverndirektivet anses automatisk for å oppfylle kravet til forsvarlig behandling av data. Det følger også av det underliggende direktivet at kommisjonen kan treffe beslutninger om at overføring også kan skje til land utenfor denne kretsen. Slike beslutninger av kommisjonen vil også være bindende for Norge, jf. personopplysningsforskriften § 6-1. Sperring for overføring til en eller flere EØS-stater eller andre stater som er godkjent av EU-kommisjonen, eller krav til lagring i Norge vil således være i strid med våre EØS-forpliktelser etter personverndirektivet.

Datatilsynet skal påse at lover og forskrifter som gjelder behandling av personopplysninger blir fulgt, jf. personopplysningsloven § 42 tredje ledd nr. 3. Denne oppgaven er ikke begrenset til data lagret i Norge.

2. ii) Hva er den beregnede kostnaden for telekomtilbyderne?

Svar: Jeg legger til grunn at det er kostnaden ved gjennomføringen av datalagringsdirektivet som etterspørres. Omfanget av kostnader for den enkelte tilbyder vil avhenge av flere faktorer. Det er den enkelte tilbyder som selv velger lagringsløsning, noe som vil påvirke omfanget av kostnadene. Flere tilbydere kan gå sammen om felles lagringsløsninger, noe som vil kunne innebære stordriftsfordeler, se Prop. 49 L (2010-2011) Endringer i ekomloven og straffeprosessloven mv. (gjennomføring av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett) (proposisjonen) kap. 11.4.1 og avtalen pkt. 4. Det vises for øvrig til proposisjonen kap. 16.5.2 hvor det henvises til en vurdering foretatt av selskapet Teleplan AS, hvor kostnaden for å gjennomføre datalagringsdirektivet over en femårsperiode for telekombransjen er anslått til 217 millioner kroner.

2. iii) Vil forslaget medføre betydelige ulemper for kundebehandlingen hos telekomtilbyderne?

Svar: I avtalen beslutter Arbeiderpartiet og Høyre å pålegge tilbydere av elektronisk kommunikasjon å lagre avgrensede typer data i seks måneder. Samtidig stiller vi konkrete krav til hvordan tilbyderne skal oppbevare denne informasjonen. For å kunne tilby elektroniske tjenester på det norske markedet, må enhver tilbyder oppfylle disse vilkårene. Jeg kan ikke se at gjennomføringen av datalagringsdirektivet, i samsvar med proposisjonen og avtalen, vil medføre ulemper for kundene, verken betydelige eller ubetydelige. Forholdet mellom kunde og tilbyder er regulert i foreliggende avtalevilkår som gjelder med de begrensninger som er fastsatt i konsesjonsvilkår og eventuelle pålegg som gis av tilsynsmyndighet. Telenor uttalte i sin høringsuttalelse at kundene skal kunne stole på at den informasjonen selskapet har om hver enkelt, behandles fortrolig. Avtalen styrker kundenes rettigheter på dette punkt. Kunden kan på forespørsel gis innsyn i logg hvor det fremgår om data registrert på han har blitt benyttet. Det stilles spesifikke krav til tilbydernes informasjonssikkerhet, og personalet som behandler kundenes data skal være autorisert. Datatilsynet kan ved behov pålegge bruk av krypteringsteknologi, og vi forutsetter at tilsynsmyndighetenes virksomhet vil fokusere på forbrukernes krav til god levering av elektroniske tjenester og strenge krav til personvern. Avtalen styrker tillitsforholdet mellom den enkelte tilbyder og forbrukerne.

2. iv) Kravet om kryptering av databaser, lukket lagring, autorisering av personell og krav til sporbarhet er alle vagt formulert i avtalen. Hvordan skal disse punktene implementeres i norsk lov og ovenfor telekombransjen?

Svar: I avtalen er det redegjort for krav om kryptering og lukket lagring (pkt. 5 c), autorisering av personell (pkt. 5 b) og sporbarhet (pkt. 5 d). Jeg er ikke enig i at gjennomføringen av disse tiltakene har fått en vag formulering i avtaleteksten. Det foretas nødvendige lov- og forskriftsendringer i berørt regelverk, fortrinnsvis ekomloven og personopplysningsloven med tilhørende forskrifter. Datatilsynet, Post- og teletilsynet og Nasjonal sikkerhetsmyndighet gir retningslinjer som omtalt. Det kan også bli aktuelt å vise til etablerte (internasjonale) standarder for informasjonssikkerhet (kryptering).

2. v) Hva er risikoen for at telekomselskapene må operere med doble databaser på grunn av disse kravene? En slik løsning vil øke kostnadene – men ikke sikkerheten.

Svar: Utgangspunktet er at den enkelte tilbyder selv velger lagringsløsning. Tilbyderne vil dermed selv ha betydelig mulighet til å påvirke størrelsen på de kostnader som vil påløpe. Av fortalen til datalagringsdirektivet nr. 13 annet punktum fremgår det at lagring av data bør skje på en slik måte at man unngår å lagre data mer enn én gang. Det vises for øvrig til proposisjonen kap. 11.4.1:

“I henhold til datalagringsdirektivet er det ikke et krav at dataene skal lagres fysisk atskilt fra tilbyders øvrige data, men det skal etableres hensiktsmessige tekniske og organisatoriske anordninger for å ivareta datasikkerheten. Både Datatilsynet og ekomtilbyderne har gitt uttrykk for at de er enige i Artikkel 29-gruppens anbefaling om at det ved innføring av en eventuell lagringsplikt bør etableres et logisk skille mellom dataene avhengig av dataenes formål. Departementet vurderer det som avgjørende for å kunne kontrollere bruken av data som lagres i henhold til datalagringsdirektivet, at det stilles vilkår om et logisk skille mellom data til fakturerings- og administrasjonsformål på den ene siden, og data til kriminalitetsbekjempende formål på den andre siden. Dette innebærer ikke at data må lagres på to forskjellige steder, men at tilbyderne må ha mekanismer som styrer tilgangen til data avhengig av lagringsformål. Departementet går inn for at det innføres en plikt for tilbyderne til å sørge for lagringsløsninger som ivaretar sikkerheten rundt data lagret i henhold til datalagringsdirektivet. Departementet legger til grunn at etablering av tilstrekkelige sikkerhetsrutiner og -systemer er både teknisk og administrativt uproblematisk, men at det vil kreve en viss investering i lagringsløsninger for tilbyderne”.

3. På hvilke områder/måter er det mulig å unngå at egne data blir lagret eller identifisert? Hvordan anser man at denne muligheten vil utvikle seg i årene fremover?

Svar: Data som faller inn under lagringsplikten i datalagringsdirektivet og forslaget til ekomloven ny § 2-7 a skal ikke kunne unndras fra lagringsplikten. Lagringsplikten gjelder til kriminalitetsbekjempende formål og utlevering skal følgelig skje til politi og påtalemyndighet. Når lagringstiden på 6 måneder er ute, skal dataene slettes.

Hvilke muligheter som i fremtiden vil foreligge for lagring og identifisering er det ikke mulig å si så mye om. Generelt gjelder direktivet på et område som er i rask utvikling og en må derfor være forberedt på at dette vil nødvendiggjøre tilpasninger i regelverket. Derfor er dette et forhold som skal ses nærmere på i forbindelse med evalueringen som skal skje fire år etter ikrafttredelsen, jf. avtalen mellom Arbeiderpartiet og Høyre punkt 10 om evaluering.

4. Ber om å få Samferdselsdepratementets og Justis- og politidepartementet vurdering av om hvilken konsekvens utsettelse i Sverige og Tyskland av innføring/gjennomføring av DLD har for Norge når det gjelder innføring/gjennomføring i Norge.

Svar: Forpliktelsen til å gjennomføre Datalagringsdirektivet følger av EØS-avtalen. Problemene i Sverige og Tyskland vil kunne få betydning for disse statenes forhold til EU, men har ingen innvirkning på Norges forhold til EU.

Med hilsen

Grethe Faremo

(konst.)

--- Fra Samferdselsdepartementet:

Datalagring 2011 - Svar på spørsmål fra Transport- og kommunikasjonskomiteen

Det vises til brev fra Transport- og kommunikasjonskomiteen av 28.03.2011 om Prop. 49 L (2010-2011) Endringer i ekomloven og straffeprosessloven mv. (gjennomføring av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett), hvor det bes om svar på lovtekniske spørsmål og spørsmål ellers. I det følgende er samferdselsministerens svar på spørsmålene.

1. Departementet bes formulere et forslag til lovhjemmel som gir Datatilsynet mulighet for å pålegge kryptering i forbindelse med lagring og forsendelse av data etter ekomloven, (ny) § 2-7 a.

Svar: Dersom det skal innføres krav om kryptering, mener Samferdselsdepartementet at det vil være mest hensiktsmessig å innta en slik forskriftshjemmel i personopplysningsregelverket. Det vises til at en hjemmel kan inntas som nytt annet ledd i § 35 om vilkår i konsesjon. Et nytt annet ledd kan for eksempel lyde:

§ 35 nytt annet ledd skal lyde:

Det kan gis forskrift om kryptering ved [lagring og] overføring av data etter ekomloven § 2-7a første ledd.

Regulering av kryptering i personopplysningsloven vil gjøre tilsynet med bestemmelsen enklere og mer oversiktlig. Datatilsynet vil kunne benytte tilsynsbestemmelser og sanksjonsbestemmelsene i personopplysningsloven.

Det gjøres oppmerksom på at det vil være behov for en mindre endring i sanksjonsbestemmelsen § 47 om tvangsmulkt. Det bør vises til § 35 i opplistingen av bestemmelser som omfattes. Dette kan gjøres slik:

§ 47 første ledd skal lyde:

Ved pålegg etter § 12, § 27, § 28, § 35 og § 46 kan Datatilsynet fastsette en tvangsmulkt som løper for hver dag som går etter utløpet av den fristen som er satt for oppfylling av pålegget, inntil pålegget er oppfylt.

I tillegg bør man justere § 48 om straff slik:

§ 48 første ledd skal lyde:

Med bøter eller fengsel inntil ett år eller begge deler straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt

a)	unnlater å sende melding etter § 31,

b)	behandler personopplysninger uten nødvendig konsesjon etter § 33,

c)	overtrer vilkår eller forskrift fastsatt etter § 35 eller § 46,

d)	unnlater å etterkomme pålegg fra Datatilsynet etter § 12, § 27, § 28 eller § 46,

e)	behandler personopplysninger i strid med § 13, § 15, § 26 eller § 39, eller

f)	unnlater å gi opplysninger etter § 19, § 20, § 21, § 40 eller § 44.

----

Alternativt, og etter Samferdselsdepartementets oppfatning en mindre god løsning, kan det inntas en forskriftshjemmel i ekomloven § 2-7 a.

«§ 2-7 a. Plikt til lagring av data

Tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett som anvendes til offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste og tilbyder av slik tjeneste skal lagre trafikkdata, lokaliseringsdata og data nødvendig for å identifisere abonnenten eller brukeren i 6 måneder til bruk for etterforskning, oppklaring og straffeforfølgning av alvorlige straffbare forhold. Plikten etter første punktum gjelder data som genereres eller behandles i tilbyders elektroniske kommunikasjonsnett ved bruk av fasttelefon, mobiltelefon, internettelefoni, internettaksess og e-post.

Myndigheten kan gi forskrift, treffe enkeltvedtak eller inngå avtale om plikten til å lagre data, herunder om tiltak for å ivareta dataenes konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet. Myndigheten kan gi forskrift om kryptering ved [lagring og] overføring av data etter første ledd. Myndigheten kan ved forskrift eller enkeltvedtak helt eller delvis frita fra plikten til å lagre data etter første ledd eller helt eller delvis pålegge andre enn de som omfattes av første ledd plikt til å lagre data dersom dette må til for å oppnå formålet med bestemmelsen. Myndigheten kan gi forskrift om at tilbyder kan kreve fremlagt politiattest fra personer som skal behandle lagringspliktige data på tilbyderens vegne.

Merknad til rød tekst i klamme: SD mener kryptering av data som hentes ut av tilbyders systemer og som skal overføres til politiet kan krypteres, men det bør ikke nødvendigvis innføres krav om kryptering av alle lagrede data. Sikring av lagrede data kan også ivaretas på andre måter. Kryptering av alle lagrede data vil føre til svært komplekse systemer hos tilbyder, jf. blant annet at enhver bruker av elektronisk kommunikasjon har krav på å få innsyn i sine data og disse kan ikke sendes kryptert til sluttbruker. Kravet til kryptering bør under enhver omstendighet begrenses til det stedet hvor alle dataene som skal lagres er samlet. Hvorvidt det skal innføres et krav om kryptering av lagrede data må være gjenstand for en konkret totalvurdering hvor blant annet kostnadene ved å innføre og vedlikehold krypteringsordning må avveies mot den økte sikkerhet som kun kryptering kan gi.

Det følger av lovens systematikk at det er myndigheten (som fellesbegrep) som gis forskriftskompetanse. Myndigheten er definert i loven § 1-4 til å være Kongen, Departementet og Post- og teletilsynet. Det fremgår imidlertid av bestemmelsen andre punktum at Kongen kan bestemme at andre offentlige organer kan gis myndighet på begrensede områder etter loven. En alternativ løsning kan derfor være at forskriftshjemmelen for kryptering legges til myndigheten, og at det klargjøres i bestemmelsens spesialmerknad at myndighet til å kreve kryptering er ment lagt til Datatilsynet.

Departementet foreslår dessuten at avtalens forslag til nytt annet punktum i annet ledd av hensyn til systematikken i bestemmelsen blir nytt fjerde punktum.

2. Spørsmål 2 utgår, jf. e-post fra Tore Dag Lien.

3. I avtalen mellom Arbeiderpartiet og Høyre foreslås en krypteringsordning. Hvilke konsekvenser vil dette tiltaket kunne få for de ulike aktørene i markedet, og kan det gis en presis beregning av kostnadene knyttet til dette?

Svar:

Den viktigste konsekvensen av forslaget om krav til kryptering er økte kostnader. Tilbyderne vil måtte implementere nye systemer, programvare o.l i sine allerede etablerte løsninger for kundehåndtering /fakturering. Dette vil bli svært dyrt.

Pr. 28. mars 2011 er 236 tilbydere representert på Post- og teletilsynets oversikt over tilbydere på det norske markedet. Hvis en “krypteringsordning” innebærer at alle disse skal benytte samme krypteringsteknikk vil det kreve en omfattende standardisering av løsninger på nasjonalt nivå. Dersom det blir fritt fram å etablere krypteringssystemer kan en tenke seg 236 forskjellige teknikker. Uavhengig av hvordan en skal innføre en slik krypteringsordning vil en også måtte se på konsekvensen for politiet. Det må antas at data som overføres til politiet også må være i kryptert form.

Det er i dag ikke mulig å komme med noen presis beregning av kostnadene ved å innføre krav om kryptering av data. Med bakgrunn i det store antallet aktører på markedet, flere med løsninger i andre land og noen med løsninger i flere land og noen bare i Norge, vil kostnadene være vanskelig å beregne uten å ha rettet en henvendelse direkte til alle disse. Slik avtaleteksten lyder er det en rekke tiltak i forbindelse med administrative og fysiske sikringstiltak som nødvendigvis vil måtte medføre store endringer hos de minste aktørene. Spesielt det som retter seg mot tilgang til lokaler og krav til personell som skal/kan håndtere lagredede data.

Det er mulig å tenke seg to alternativer; ett med to databaser og ett med en database. Hvis det velges en løsning med to databaser vil en database kunne være for faktureringsformål (som vil være ukryptert) og en for direktiv-data (som vil være kryptert).

En løsning med to databaser medfører at kostnaden for å lagre data blir høyere i utstyrskostnad, men vil gi enklere administrasjon og kravene om lukket lagring (avtalen pkt 5 c) vil være enklere å oppfylle. Uthenting av data fra databasen med direktiv-data vil bli mer oversiktlig. Databasen med fakturadata vil underlegges egne sikrings- og sletterutiner, og vil inneholde langt færre opplysninger, og vil i praksis omfatte de systemene som brukes i dag.

En løsning med en enkelt database vil gi en rimeligere utstyrskostnad, men medføre mer omfattende administrative rutiner og høyere driftskostnad ettersom uthenting av data vil ha to formål. Loggene for uthenting vil måtte omfatte både uthenting av faktureringsdata på kundens forespørsel og uthenting av data på forespørsel fra myndighet. Effektiv uthenting av opplysninger på forespørsel fra abonnentene vil trolig gi utfordringer mht krav om lukket lagring (avtalen pkt 5 c).

Avtalens pkt 5 d, krav til sporbarhet, bruker formuleringen ”enhver bruk av lagrede data”. Dersom det forutsettes at dette omfatter både tilbyders bruk i forbindelse med utlevering av faktureringsgrunnlag til abonnent og utlevering av data til myndighet vil dette sannsynligvis medføre at den enkelte tilbyder må endre sine eksisterende systemer for å tilfredsstille krav til sporbarhet. Dersom avtalens pkt 5 c skal tolkes slik at også faktureringsgrunnlag skal krypteres vil dette tale for at løsningen med lavest kostnad blir en enkelt database. En enkelt database vil også være enklere å verifisere og føre tilsyn med.

Oppsummeringsmessig vil forslagene i avtalen mellom Arbeiderpartiet og Høyre medføre svært høye kostnader og være meget utfordrende å gjennomføre. Belastningen for tilbyderne vil avhenge av modell for kostnadsdeling. Dersom tilbyderne må dekke kostnadene knyttet til kryptering vil dette kunne få store konsekvenser for tjenestetilbudet og konkurransen i markedet. I dag dekkes tilbydernes merkostnader til drift av staten. Dersom det innføres strengere krav til sikkerhet bør staten dekke kostnaden til dette.

4. Kan det gis en vurdering av de konkurransemessige virkningene knyttet til innføring av kryptering slik det fremgår i avtaleteksten mellom Arbeiderpartiet og Høyre?

Svar:

De kostnads- og konkurransemessige konsekvensene vil sannsynligvis være størst hos de minste tilbyderne. Etter uttalelser fra flere av de norske tilbyderne vil kostnader til anskaffelse av tekniske løsninger være lik uavhengig av tilbyders størrelse. Dette vil kunne medføre en uheldig konkurransevridning mellom store og små aktører. Med bakgrunn i de sikringstiltak som framkommer i avtalen vil sannsynligvis små tilbydere måtte gjennomføre en rekke administrative og fysiske tiltak som nødvendigvis vil påføre dem betydelige kostnader.

For strenge krav til lagringen vil i praksis kunne oppfattes som etableringshindring i markedet. Dette vil igjen kunne føre til at nye innovative aktører ikke etablerer seg i det norske markedet. Konsekvensen vil i så fall være at norske brukere ikke får samme mangfold av tjenester som brukere i andre land.

5. I følge avtaleteksten mellom Arbeiderpartiet og Høyre lagres det i dag data uten lovhjemmel. Hva har departementet gjort for å bekjempe dette?

Svar:

Samferdselsdepartementet viser til gjeldende ekomlov § 2-7 annet ledd der det fremgår at trafikkdata skal slettes eller anonymiseres så snart de ikke lenger er nødvendige for kommunikasjons- eller faktureringsformål. Gjeldende lagringsregler fremgår for øvrig av proposisjonens punkt 7.1 og 9.1.

Departementet er kjent med at det har forekommet enkelttilfeller av lagring utover angitt tidsramme i Datatilsynets konsesjoner, men departementet har ikke grunnlag for å si at det generelt lagres uten lovhjemmel.

6. Med de nye lagringsbestemmelsene, er det en fare for at bransjen flytter lagringen ut av Norge?

Svar: Det er vanskelig å vurdere i hvilken grad tilbydere vil lagre utenfor landets grenser som følge av lagringsbestemmelsene. Allerede i dag lagrer enkelte tilbydere trafikkdata utenfor landets grenser. De største tilbyderne har tekniske systemer i flere land, og kostnadsmessige vurderinger mht hvor tekniske løsninger og personell skal plasseres, er en kontinuerlig vurdering.

Jeg er for øvrig enig med vurderingen som er gjort i proposisjonens punkt 11.4.2 om lagringssted.

7. Vil det finnes mulighet for å bruke anonymt kontantkortabonnement fra utlandet i Norge?

Svar:

De fleste land i EØS-området har ikke krav om registrering av kundens navn og adresse ved kjøp av kontantkort. Det er derfor vanlig at det flere steder i utlandet selges slike abonnement “rett over disk”. Dette medfører at det ikke finnes personopplysninger tilknyttet slike abonnement. Flere aktører på det internasjonale markedet lover full anonymitet ved bruk av dere tjeneste (se http://travelsimshop.com, som retter seg spesielt mot det øst-europeiske markedet). Slike kontantkort kan benyttes i Norge og blir brukt i dag. En oversikt over noen av disse finnes på: http://www.prepaidgsm.net/en/international.html. Dette viser at DLD er lett å omgå.

8. Ber om en presis oversikt som viser omfang av og tidsmessig lagring av data i de ulike EU-land pr i dag.

Samferdselsdepartementet har ingen presis oversikt som viser omfang av og tidsmessig lagring av data i de ulike EU-land per i dag. Jeg viser imidlertid til en oversikt fra Cullen datert juli 2010, som gir en oversikt over dette.

http://ec.europa.eu/justice/policies/privacy/docs/wpdocs/2010/wp172_annex_en.pdf

9. Ber om å få Samferdselsdepartementets og Justis- og politidepartementets vurdering av om hvilken konsekvens utsettelse i Sverige og Tyskland av innføring/gjennomføring av DLD har for Norge når det gjelder innføring/gjennomføring i Norge.

(Samme spørsmål er også rettet til Justis- og politidepartementet.)

Svar:

Jeg mener en utsettelse i Sverige vil kunne ha konsekvenser for tilbydere som er etablert i flere nordiske land. Den svenske og den tyske utsettelsen viser at DLD er problematisk for personvernet. Etter min oppfatning er det ikke nødvendig for Norge å innføre dette så lenge store og betydningsfulle medlemsland i EU vegrer seg.

10. Er det foretatt eksplisitt vurdering av om DLD er EØS-relevant? Hvis ikke – hvorfor? Hvis ja, bes vurderingen oversendt.

Svar:

I perioden Samferdselsdepartementet hadde ansvaret for saken ble det foretatt to utredninger av professorene Arnesen og Sejersted. Den ene utredning var på oppdrag fra IKT-Norge og et av spørsmålene som drøftes er spørsmålet om EØS-relevans. Den andre utredningen på oppdrag fra Samferdselsdepartementet gjelder i sin helhet spørsmålet om datalagringsdirektivets EØS-rettslige relevans. Disse utredningene er å finne på http://www.regjeringen.no/nb/dep/sd/dok/hoeringer/hoeringsdok/2010/horing---datalagring/horingsnotat.html?id=590003.

For øvrig vises til at spørsmålet også har vært drøftet av EØS-rettslig utvalg ledet av Utenriksdepartementet.

11. EU varsler strammere personvern i forestående revisjon av EUs personvernlov. Endelig behandling i kommisjonen, EU-parlamentet og ministerrådet kan ta rundt et år. Har departementet vurdert å avvente innføring av DLD i Norge til revidert personvernlov foreligger i Norge?

Svar:

Jeg er av den oppfatning at Norge ikke bør innføre DLD. Dette mener jeg uavhengig av EUs revisjon av personvernlovgivning.

12. Regjeringen skal legge frem egen melding om personvernet i Norge. Hvorfor vil regjeringen innføre DLD før Stortinget har behandlet meldingen om personvern i Norge?

Svar:

Det vises til dissensen som fremgår av proposisjonen.

Med hilsen

Magnhild Meltveit Kleppa

Ultrakult

2011-02-24T10:56:00.005+01:00

Det går nå en debatt om vi skal gjøre tidlig ultralyd til en del av det offentlige helsetilbudet.

I dag vaker dette spørsmålet mellom to prinsipper: Det er ikke forbudt med tidlig ultralyd (12. uke), - men man får det heller ikke dekket av det offentlige. Du kan kjøpe en slik undersøkelse av private for en drøy tusenlapp.

Det å gjøre tidlig ultralyd til en del av det offentlige velferdstilbudet er et skikkelig vanskelig spørsmål. Mye vanskeligere enn både KrF og Ap vil ha det til.

KrF sier kontant nei, og kaller det sorteringssamfunn. Men KrF - som ønsker å grunnlovsfeste forbud mot abort - har egentlig en helt annen agenda her.

Hva som er Aps motiver for å presse på i denne saken har jeg ikke helt forstått. Men det er helt klart at Ap ikke på noe tidspunkt bør lure seg selv til å tro noe annet enn at mange tar / vil ta ultralyd tidlig i den hensikten å sortere.

Men samtidig er jo altså tilbudet der i dag, allerede, hos private.

For meg koker dette derfor ned til følgende spørsmål:

Er dette blant de viktigste grepene vi kan gjøre for å utvikle velferdsstaten. Er det dette som haster mest?

Og da er svaret nei.

Jeg mener at billig tannlege - som både Ap, SV og Sp har programfesta - kommer mye før i den prioriteringskøa.

Og jeg skulle ønske flere sto sammen og kjempa på barrikadane for dette som alle tre landsmøtene faktisk har vedtatt.

Det hadde vært ultrakult.

Åpningsprosess

2011-02-24T08:57:00.004+01:00

En rekke interesser presser på for en "uskyldig konsekvensutredning" av Lofoten-Vesterålen. Interesser som Statoil, Industri Energi, LO, Frp, Høyre, oljeligaen i Ap.

En pitte liten konsekvensutredning.

Hvor uskyldig er egentlig en konsekvensutredning?

Mange tror det ikke er noen forskjell på "konsekvensutredning" og "innhenting av ny kunnskap".

Det er det.

En konsekekvensutredning er i følge loven det samme som å sette i gang en åpningsprosess.

Konsekvensutredning er det samme som en åpningsprosess. Og åpningsprosess er å si ja til oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen.

Bare spør Leif Sande, leder i IE. I Klassekampen raser han over SVs ønsker om å utsette en konsekvensutredning.

Eller spør Erna Solberg. Til Aftenposten sier Erna Solberg følgende: "Alle som kjenner petroleumsloven vet at å innhente informasjon ikke er det samme som en konsekvensutredning", og at "ingen skal la seg lure (...) til å tro innhenting av informasjon er det samme som en konsekvensutredning".

Ketil Solvik-Olsen, stortingsrepresentant for FrP, sa tidligere at “alle vet at et ja til konsekvensutredning medfører ja til oljevirksomhet.” (ANB, 12.01.10)

Per-Terje Vold, tidligere direktør i Oljeindustriens landsforening, har sagt at “For oss i oljebransjen er konsekvensutredning synonymt med at området åpnes for olje- og gassvirksomhet” (ANB, 15.10.09).

Raymond Johansen, partisekretær i Arbeiderpartiet, har sagt at "Hvis man sier at man iverksetter en konsekvensutredning for å finne ut mer, så ligger det her en intensjon og et ønske om å starte oljevirksomhet.” (ANB, 11.11.09)

Det er derfor SV mener at om oljetilhengerne sier de trenger mer informasjon, så gjerne for oss. Jeg regner da med at de har lest seg gjennom alle de tusenvis av sidene med rapporter - kjøpt og betalt for en halv milliard kroner av den norske stat - som allerede er laget om områdene.

Ikke bare lest dem, men også har en liste over informasjon de mener de mangler. Så for all del: Lag listen over informasjon og rapporter som mangler, så skaffer vi dem.

Men konsekvensutredning - dvs åpningsprosess - kan vente. En åpningsprosess er noe annet enn en forskningsrapport. Det er noe man skal gjøre når man åpner nye områder med sikte på tildeling av tillatelser. Det er et eget planopplegg, med "sikte på tildeling av tillatelser", som det heter i loven, laget for å berede grunnen for oljeproduksjon. En slik prosess tar gjerne et par år. Det hører med til sjeldenhetene at en konsekvensutredning ikke fører til at feltene blir bygget ut.

Altså ikke noe man gjør for moro skyld. Ikke en informasjonsinnhenting. Ikke noe man gjør før en eventuell åpning. Men før en åpning punktum - med sikte på tildeling av utvinningstillatelser.

En åpningsprosess.

Og for å gjøre det ekstra klart: Tittelen på paragraf 3.1 i Petroleumsloven er ikke "Kunnskapsinnhenting" eller "Vurdering av nye områder" eller "Eventuell åpning av nye områder". §3.1 i Petroleumsloven, hvor kravet om analyse er hjemlet, heter rett og slett "Åpning av nye områder".

---

Petroleumslovens § 3-1. Åpning av nye områder
Før åpning av nye områder med sikte på tildeling av utvinningstillatelser, skal det finne sted en avveining mellom de ulike interesser som gjør seg gjeldende på det aktuelle området. Under denne avveiningen skal det foretas en vurdering av de nærings- og miljømessige virkninger av petroleumsvirksomheten og mulig fare for forurensninger samt de økonomiske og sosiale virkninger som petroleumsvirksomheten kan ha.

Idioter?

2011-02-21T10:33:00.004+01:00

Det er mye å si om handlingsregelen, men la meg begynne med følgende hjertesukk: I dag er den offentlige diskursen rundt oljepenger definert slik at de som mener man må bruke mer oljepenger nærmest karakteriseres som idioter, mens de som mener det stikk motsatte er... vel, nyutnevnt sjef i Statistisk Sentralbyrå.

SSB-sjef Hans Henrik Scheel vil nemlig kutte oljepengebruken med en fjerdedel (fra fire til tre prosent av oljefondet). For 2011 ville dette tilsvare et kutt i statsbudsjettet på over 30 mrd kroner. Det er mye penger. Det er det samme som å kaste ut hver tredje pasient fra alle sykehusene i Norge, avlyse barnehagessatsinga eller stoppe hele nasjonens samlede forskningsbevilgninger.

Slik tåkeprat burde en SSB-sjef holde seg for god til. Jeg hadde i alle fall forventet en SSB-sjef som forholder seg til virkeligheten, både i politikk og statistikk. Om Scheel sjekker tallene, vil han nemlig finne at Norge har hatt en produktivitetsutvikling i verdensklasse og rekordlave renter de siste årene - samtidig som både lønningene og oljepengebruken har vært stadig høyere.

Det er altså ingen nødvendig motsetning mellom økt oljepengebruk og høye lønninger på den ene siden, og lav inflasjon og økt produktivitet på den andre siden.

Spørsmålet Scheel burde ha stilt seg, er derfor hva stadig flere oljepenger kan gjøre for å bidra til å sikre en slik utvikling også i framtiden for Norge. Er det en bedre og mer praktisk orientert ungdomsskole? Mer forskning? Økte avskrivingssatser for næringslivet? Få syke folk raskere tilbake på jobb? Flere timer og flere lærere i skolen? En nasjonal satsing på miljøteknologi?

Kanskje blir svaret å bruke mer, ikke mindre oljepenger enn vi gjør i dag?

Hvor byråkratisk?

2011-02-13T12:45:00.006+01:00

Offentlig byråkrati er strukket mellom to himmelretninger:

- For mange byråkrater gjør at byråkratiet blir sett på som et sendrektig mellomledd, noe som forsinker og gjør at ting tar for lang tid.

Og motsatt:

- For få byråkrater gjør at byråkratiet blir sett på som et sendrektig mellomledd, noe som forsinker og gjør at ting tar for lang tid.

Det skal ikke være lett.

Hvor er vi i dag?

Det er lett å tro at det er det første som gjelder, at det er for mange byråkrater i Norge. Spesielt om man ser på tallene for ansatte i kommunene. Her heter det at det jobber nær en halv million i kommunene.

Det er mange.

Men ser man nærmere på tallene, finner man at

Over 40 prosent av dem jobber i helse og sosial. Det er de såkalte varme hendene. Det er eldreomsorg. Det er helsesøster. Det er hjemmehjelpen. Dette er folk vi ønsker vi flere av, ikke færre.
Mer enn hver fjerde ansatte jobber i skoleverket. Bra folk, dette også. Lærere. Trenger flere av disse også.
Mer enn hver tiende jobber i barnehager. Ikke noe å si på det. Det burde sikkert også vært flere.

Tallene viser at 13 prosent av de ansatte i kommunen jobber i såkalt administrasjon. Om dette er mye eller ikke skal jeg ikke stille meg til doms over. Dette styrer kommunene selv.

(Merk også at SSB sier at ansatte ikke er det samme som årsverk. I snitt får ansatte i kommunen kun 75 prosent stilling, dvs at 490.000 ansatte utgjør ikke mer enn 380.000 årsverk. )

Men Frp-fortellingen - den om at det finnes mange - og blir bare "flere og flere byråkrater" - den stemmer ikke:

Tall viser at fra 2005-2009 vokste antall administrasjonsansatte i med 1,7 prosent - eller med 789 stykker, fra 45 922 til 46 711 stykker i kommune,
samtidig som ansatte i barnehager i sammer periode vokste med over 10.000 ansatte - fra 29 570 til 39 905, og
samtidig som ansatte i helse og sosialtjenester har økt med rundt 18.000 ansatte, fra 124 976 til 142 737 stykker.
samtidig som antall ansatte i skolene har økt med over 7.500 ansatte , fra 84 780 til 92 492.

Med disse tallene spørsmålet er det faktisk mulig å spør seg om veksten i administrative ansatte er for liten. Av to gjensidig sammenhengede årsaker:

A) Fordi veksten i velferdssektorene i kommunene de siste årene har vært på rundt 35 000 personer, samtidig som antall administrative ansatte har økt med bare 789 stykker. Det betyr at det blir stadig færre byråkrater per velferdsarbeider.

B) Fordi stadig flere og flere lærere, sykepleiere og leger opplever at de får stadig flere skjemar å fylle ut, flere rapporter å skrive, flere undersøkelser å krysse av på. Stadig mer tid av fagfolks tid går med til å gjøre andre ting enn å være fagfolk, og mer og mer tid brukes til å være byråkrater.

Det store spørsmålet er, som jeg skrev innledningsvis: Er det for mange ansatte i byråkratiet, eller er det er det for få? Jeg vet ikke. Men faktum er at utviklingen den siste tiden har vært en nærmest eksplosjonsartet utvikling i velferdssektorene, uten at antall adminstrative ansatte har økt.

Forskninga må ned

2011-02-09T17:50:00.004+01:00

Det er tverrpolitisk enighet om at bedriftene må forske mer i Norge. Men hvorfor?

På hva slags grunnlag kan vi slå fast at det forskes for lite i Norge? Når vet vi at det forskes nok? Går det an å forske for mye?

Selvsagt finnes det en grense for mye penger det bør bruker på forskning, sammenliknet med andre viktige formål.

Og om man er enig i at denne grensen finnes, blir det store spørsmålet om hvor denne grensen går. Hvordan kan man finne en slik grense? Når blir det "nok" penger til forskning?

Noen mener de har funnet dette tallet. Fram til utdanningsminster Kristin Clemets forskningsmelding i 2005 var det norske forskningsmålet det samme som gjennomsnittlig forskningsnivå i OECD-landene (Europa, USA, Canada, Japan). Tallet var OECD-snittet (mens OECD-snittet da lå på rundt 2,2 prosent (1997), var Norges forskningsinnsats på rundt 1,8 prosent).

At forskningsmålet i Norge settes som et snitt av flere land, ga oss et lettvint og tallfestet mål, et operativt mål, ett, felles-for-alle-bransjer-tall som alle forsto. Forskningsrådet, en forkjemper for økte midler til forskning, var sentral i kampen for OECD-målet.

Men minst to spørsmål melder seg: Hvis forskning er superviktig, hvorfor var det da ikke viktig å være høyere enn OECD-snittet?

Og: Hvorfor skal Norge, med sin særegne næringsstruktur (mange småbedrifter, få forskningsintensive næringer) bruke samme mal som et snitt av en rekke andre land, med helt ulik bedrifts- og næringsstruktur? Hva er det som gjør at man uten videre kan sammenlikne Sverige og Sony Ericsson, Finland og NOKIA, USA og Lockheed Martin og Tyskland og Mercedes med Norge og Orkla, Norske skog og Ringnes? Uten å korrigere for næringsstruktur blir sammenlikningen meningsløs. Forskning er viktig for noen bransjers utvikling, og mindre viktig for andre.

Det som kjennetegner Norge er at Norge har mange bedrifter i bransjer hvor forskning som kilde til nye produkter og prosesser mindre viktig. Forskning er viktigere for store bedrifter enn for små. Norge har svært mange små bedrifter. Vi bør derfor ha en forskningspolitikk for Norge. Ikke kopiere andre land som det ikke er naturlig å sammenlikne seg med.

Med Clemets forskningsmelding i 2003 kom det ingen store endringer i disse perspektivene. Prinsippene fra OECD, om at det

a) finnes ett tall for hele Norge (fremfor å sammenlikne bransje for bransje), og
b) at dette tallet er høyere enn det vi forsker samlet i dag, og
c) at dette tallet må hentes fra utenfor våre egne grenser, videreføres.

Det eneste Clemet gjorde var å øke forskningsmålet, fra 2,2 til 3,0 prosent (fordi tre prosent er det samme som EUs mål, og vi kan ikke være dårligere enn EU).

Det var først i forskningsmeldinga i 2009 at det ble litt fart på sakene. Da la nemlig SV-statsråd Tora Aasland fram noen godt gjennomtenkte tanker om forskningsindikatorer.

Her skriver hun:

"I tillegg ønsker regjeringen å supplere det overordnede 3-prosentmålet med andre ressursindikatorer som gir et mer nyansert bilde av forskningsinnsatsen i Norge. Vår næringsstruktur og betydningen av petroleumssektoren gjør at Norge kommer uforholdsmessig dårlig ut i internasjonale sammenligninger knyttet til BNP-mål. For å gi et mer nyansert bilde av forskningsinnsatsen vil derfor regjeringen supplere 3-prosentmålet med følgende indikatorer:

FoU-årsverk per 1000 sysselsatte: Sammenlignet med de fleste andre land har Norge en høy andel forskere i arbeidsstokken. Norge er på en 6. plass blant OECD-landene når det gjelder FoU-årsverk per 1000 av total arbeidskraft.
–
FoU-innsats per innbygger: Norge ligger på 12. plass i OECD-området når det gjelder samlet FoU-innsats per innbygger. Når det gjelder offentlig FoU-innsats ligger Norge på en fjerdeplass.

FoU-innsats knyttet til fastlands-BNP: 10-15 pst. av BNP kan tilskrives grunnrente fra petroleumsvirksomheten. Denne delen av BNP svinger langt mer enn BNP for øvrig. Hvis man sammenholder FoU-innsatsen med Fastlands-BNP unngår man svingninger som skyldes endringer i oljeprisen.

Tallene illustrere framfor noe at rangeringen av Norge endres med hvilke indikatorer man bruker. Valg av kanonisk indiaktor er derfor et meget politisk spørsmål. Om man ønsker mer penger til forskning velger man selvsagt den indikatoren - 3-prosent målet - som tjener formålet best. Om man bruker andre indikatorer forsker vi mer enn nok i Norge allerede.

Forskningens industrielle begrunnelse ligger i at forskning fører til nye produkter og prosesser, som øker konkurranseevnen og sikrer velferden. Jo mer forskning, jo bedre økonomisk utvikling, kort fortalt.

Denne enkle, lineære logikken utfordres imidlertid grunnleggende når man tar inn over seg at forskning bare er én av flere kilder til nye og bedre produkter eller prosesser i bedrifter. For svært mange bedrifter er ikke forskning en spesielt viktig kilde i det hele tatt, sammenliknet med andre kilder til konkurranseevne, som f.eks. nytt og mer moderne utstyr og maskineri. Her må bransjestudier fortelle oss hva som er viktig: Hva som er rett for bioteknologi og IT er ikke nødvendigvis riktig for trykkerier, papirindustri, næringsmiddelindustri eller dagligvarehandelen. Og hva om Norge har mest av det siste - hvordan bør det påvirke forskningspolitikken?

Det viser seg faktisk at nytt maskineri og utstyr er en mye viktigere kilde til økt konkurranseevne i Norge enn det forskning er. Det er fordi Norge har få forskningsintensive næringer, men mange næringer hvor nytt maskineri og utstyr er mye viktigere for hvordan bransjen utvikler seg enn rein forskning. Gode eksempler er prosessindustri, kjemisk industri, tjenestesektor, treforedling og næringsmiddelindustrien). Det betyr ikke at disse bransjene er "lavteknologiske", det betyr bare at forskninga kommer til bedriften indirekte gjennom nye avanserte maskiner basert på forskning i andre bedrifter og næringer, og ikke direkte gjennom egenfinansiert forskning.

Et viktig grep for å øke norsk konkurranseevne vil derfor være å gjøre det mer lønnsomt å investere i nytt maskineri og utstyr, for alle. Nye og bedre avskrivningsregler for næringslivet vil bidra til dette. Dette koster rundt 1,5 mrd kroner.

Dette er penger som etter min mening kan tas rett fra SkatteFUNN-ordningen, en skatteordning som skulle bidra til økt forskning i alle norske bedrifter, men som i praksis er et milliardssluk som bidrar lite.

Innlegget ble første gang publisert i sin opprinnelige form i 2008, på vtilv.no (nå nedlagt), som var åstedet for en idédebatt i SV om venstresidas politikk. Innlegget førte til reaksjoner, blant annet et oppslag i NRK, samt noen forutsigbare klynk fra NHO. Innnlegget ble også diskutert under trontaledebatten i Stortinget i 2008.

Fornøyelig om myter

2011-02-08T11:57:00.001+01:00

Høyresidens favorittmyte – den om at SV ikke har gjennomslag i regjering - lever i beste velgående, seinest gjenfortalt i DNs minileder 4. februar. Her blir partiet oppfordret til å dra til Egypt for å lære å ri kameler inn i protestområdene, framfor å sluke dem.

Fornøyelig.

Enda morsommere blir det når man tenker på at SV strammer til formuesskatten for de rikeste, kjøper oss opp i Statoil, bygger ut fellesskolen på bekostning av vekst i privatskolene, hindrer privatisering av vannkraften og stopper konsekvensutredning av Lofoten og Vesterålen.

Vi styrker arbeidstakernes rettigheter og setter av flere uker til pappaperm, samtidig som vi innfører utbytteskatt og strammer inn på lederlønningene i statsselskapene.

Dette skjer mens den amerikanske ambassaden desperat sender bekymrede røyksignaler til Washington om at Norge kaster israelske selskaper ut av oljefondet, om at regjeringen kaster ut amerikanske Wal-Mart og Lockheed Martin fra oljefondet og at «dette er ikke dèt Norge mange husker». Siden 2004 er velferdsstaten bygget ut med rundt 80 milliarder kroner, framfor å gi skattelette til de som har mest fra før.

Evig eies kun et dårlig rykte, synger Henning Kvitnes. Men hvorfor har den politiske høyresida i Norge som sitt største prosjekt å kaste SV ut av regjeringslokalene?

Skyldes det et livløst SV – eller at SVs gjennomslag i regjering utgjør en aldri så liten trussel mot pengemakta?

Innlegget sto på trykk i dagens Næringsliv 8. februar 2011

Trygghet for hus, hjem og jobb, anyone?

2011-02-03T19:26:00.010+01:00

Det er ikke så frykelig lenge siden at Høyre mente høyrepolitikk skulle sikre "hus, hjem og jobb".

Men det var før finanskrisa.

Etter finanskrisa, som ble skapt av for mye høyrepolitikk, har Høyre sluttet å insistere på at de er garantister for hus, hjem og jobb (dette partiet hvor medlemmene altså har både ett hus, og ett hjem i tillegg - for alle oss andre går dette i beste fall ut på ett).

Det vakre med finanskrisa var at den for all verden fikk fram at for mye høyrepolitikk og for lite regulering var den direkte årsaken til at økonomien falt sammen, med massearbeidsløshet, økende fattigdom og tap av bolig som resultat.

Nå holder de kjeft.

Hele krisa var et symbolsk spyd i ryggen på påstanden om jo mer høyrepolitikk vi får, jo bedre går økonomiene. Høyre hadde levd for lenge på den bløffen. Men finanskrisa viste at høyresiden kan ikke, har aldri kunnet og vil aldri kunne økonomi.

Spørsmålet vi nå bør stille oss, er: Hva skal til for å gjøre Norge mindre sårbare mot en ny finanskrise? Hva mener Høyre vi skal gjøre?

Det opplagte svaret fra venstresiden vil være at det beste tiltaket mot finanskrise er å ikke sette inn en høyreregjering.

Fordi Høyre ønsker en rekke tiltak som går i samme retning av den tilstanden som gjorde at finanskrisa fikk utvikle seg i USA. De ønsker å redusere offentlig sektor på bekostning av privat sektor, konkurranseutsette offentlig sektor, deregulere, ha mer frihandel, styrke konkurransen, og få flere private inn som drivere av offentlig sektor.

Det er dette de ville ha gjort om de hadde vunnet valget i 2009. Da har jeg ikke engang begynt på Frp, som de skulle styre sammen med.

Litt mer finanskrise, lissom? Stem Høyre!

Mens Høyre slikker sine velferdssår etter finanskrisa og langsomt dreier sin politiske klode inn mot sentrum i norsk politikk har regjeringen utredet hvordan man kan unngå å havne i finanskrise igjen. Utvalget, som etter krav fra SV har utredet ulike tiltak for å gjøre Norge mindre sårbare mot finanskrise, har en rekke spennende forslag.

De ønsker blant annet

- ny stabilitetsavgift for banker basert på gjeld ut over egenkapital og sikrede innskudd
- nye krav til rådgivning om investeringsprodukter
- at finansinstitusjoner som ikke etterlever vedtak i Finansklagenemden skal dekke forbrukerens kostnader ved etterfølgende rettsbehandling.
- sterkere nordisk samarbeid om finansregulering
- diskutere spørsmålet om moms på finanstjenester. Utvalget ønsker å utrede videre om det bør innføres en skatt (aktivitetsskatt) på finansinstitusjonenes overskudd og lønnsutbetalinger for å beskatte merverdi skapt i finanssektorenen

Det er tre ting som er interessant med disse forslagene.

Det første er at nå ligger de på bordet. Nå har vi forslag som vi kan diskutere, og gjennomføre.

Det andre er at det er et bredt sammensatt og faglig kompetent utvalg som har laget rapporten. Utvalget er ledet av FAFOs Jon Hippe, med blant annet venstresidens kjæledegge Bent Sofus Tranøy som medlem. Det betyr at vi snakker om solid funderte forslag fra et utvalg med stor bredde og legitimitet.

Det tredje er at felles for alle forslagene er at de ikke akkurat er høyrepolitikk.

Én ting er at før utvalget la fram rapporten, 25. januar i år, uttaler Høyres Per Kristian Foss til DN at han har liten tro på konkrete forslag fra Finanskrisekommisjonen.

Det viste seg at han tok feil.

For å redde fjeset til Foss ble derfor Høyres Gunnar Gundersen sendt ut. Han mente at «stabilitetsavgift og aktivitetsskatt kun er teoretiske virkemidler og ikke vil være gjennomførbare» i følge NTB. Siv Jensen (Frp) slang seg på og var enig med Høyre i påstanden om særnorske reguleringer vil ramme konkurranseevnen til norsk finansnæring hardt.

Klassekampen har derfor helt rett når de 2. februar skriver "Det kan virke som om høyresiden i denne saken har manøvrert ved hjelp av autopilot, uten å sette seg inn i verken forslagene eller situasjonen i Europa for øvrig".

Trygghet for hus, hjem og jobb?

Politisk situasjon

2011-02-03T08:28:00.002+01:00

Man kan si tre ting om dagens olje-intervju med LO-leder Roar Flåthen i politisk kvarter.

Det første er at han har fått kjeft om Lofoten. Av sine egne. For få dager siden la han sin hånd rundt SVs forslag om ny informasjon, ikke konsekvensutredning. Nå sier han at "SV har malt seg inn i et hjørne" og at "SV setter regjeringen på spill". Nye takter, altså, fra mannen som for 48 timer siden mente at SVs forslag var interessant.

(Man skal huske på at LO er delt i spørsmålet om Lofoten).

Det andre - som sannsynligvis henger sammen med det første - er at han har faktisk skjønt den betydelige forskjellen mellom å det å bare hente inn ny informasjon, og det å konsekvensutrede. Det er bra. Det er det nemlig ikke alle som forstår.

Det tredje er at kampen om å stoppe konsekvensutredning ikke er over. Kampen om å hindre oljeboring utenfor Lofoten, av hensyn til natur, av hensyn til klima utslipp og av hensyn til fiskeri og turisme fortsetter. Den er ikke vunnet.

Med eller uten LO på laget.

Større ambisjoner enn kvalifikasjoner

2011-02-02T16:56:00.023+01:00

VG er en avis med større politiske ambisjoner enn kvalifikasjoner. Annerledes kan det neppe leses, når de slår stort opp nyheten om at SV nå skal ta til orde for et såkalt "kompromiss" om Lofoten-Vesterålen.

Et slikt "kompromiss" skal i følge VG dreie seg om å

- si nei til konsekvensutredning av områdene for oljeboring - men samtidig
- si ja til å innhente ny informasjon om området.

Det er to ting å si om dette.

For det første at de som mener at et eventuelt nei til konsekvensutredning vil være et "kompromiss", har verken lest Soria Moria 2 eller petroleumsloven.

For hva er det egentlig spørsmålet står om? Har VG glemt? Har de i det hele tatt giddet å sjekke?

Soria Moria 2 sier at "Regjeringen vil ta stilling til hvorvidt det skal gjennomføres en konsekvensutredning for petroleumsvirksomhet i forbindelse med revideringen av Forvaltningsplanen" (side 61).

Som betyr: Stridsspørsmålet i regjeringen er hvorvidt det skal gjennomføres en konsekvensutredning, eller ikke. Verken mer eller mindre.

Striden står om konsekvensutredning.

For alle med normalt politisk gangsyn betyr dette at en unngåelse av konsekvensutredning ikke er et kompromiss. Det vil tvert i mot være et gjennomslag for de som ønsker områdene utenfor Lofoten og Vesterålen brukt til fiske og turisme, fremfor oljeutvinning.

Bare spør oljeselskapene, Industri Energi, LO, Frp eller Høyre, som ønsker seg så inderlig en konsekvensutredning.

Spørsmålet er viktig. Et grunnleggende premiss for VG sin sak er nemlig at det ikke er så stor forskjell.

Det er en forskjell. I Klassekampen i dag raser LOs Leif Sande over SVs ønsker om å utsette en konsekvensutredning.

Og i Aftenposten i dag sier Erna Solberg følgende:

"Alle som kjenner petroleumsloven vet at å innhente informasjon ikke er det samme som en konsekvensutredning", og at "ingen skal la seg lure (...) til å tro innhenting av informasjon er det samme som en konsekvensutredning".

Forskjellen (som er mitt andre punkt) er at innhenting av ny informasjon gir oss ny informasjon, mens en konsekvensutredning er en lovpålagt planprosess, en åpningsanalyse før et felt skal startes for oljeutvinning. Petroleumslovens § 3.1 krever at det skal "...finne sted en avveining mellom de ulike interesser (...) før åpning av nye områder med sikte på tildeling av utvinningstillatelser".

Det er derfor SV mener at om oljetilhengerne sier de trenger mer informasjon, så gjerne for oss. Jeg regner da med at de har lest seg gjennom alle de tusenvis av sidene med rapporter - kjøpt og betalt for en halv milliard kroner av den norske stat - som allerede er laget om områdene.

Ikke bare lest dem, men også har en liste over informasjon de mener de mangler. Så for all del: Lag listen over informasjon og rapporter som mangler, så skaffer vi dem.

En slik åpningsanalyse er noe annet enn en forskningsrapport. Det er noe man skal gjøre når man åpner nye områder med sikte på tildeling av tillatelser. Det er et eget planopplegg, med "sikte på tildeling av tillatelser", laget for å berede grunnen for oljeproduksjon. En slik prosess tar gjerne et par år. Det hører med til sjeldenhetene at en konsekvensutredning ikke fører til at feltene blir bygget ut.

Altså ikke noe man gjør for moro skyld. Ikke en informasjonsinnhenting. Ikke noe man gjør før en eventuell åpning. Men før en åpning punktum - med sikte på tildeling av utvinningstillatelser.
En oppstartsanalyse.

Og for å gjøre det ekstra klart: Tittelen på paragraf 3.1 i Petroleumsloven er ikke "Kunnskapsinnhenting" eller "Vurdering av nye områder" eller "Eventuell åpning av nye områder". §3.1 i Petroleumsloven, hvor kravet om analyse er hjemlet, heter rett og slett "Åpning av nye områder".

Det er en stor forskjell på å hente inn ny kunnskap, og gjennomføre en åpningsanalyse. Det er noe alle veit. Ikke bare Erna Solberg.

Ketil Solvik-Olsen, stortingsrepresentant for FrP, sa tidligere at “alle vet at et ja til konsekvensutredning medfører ja til oljevirksomhet.” (ANB, 12.01.10)
Per-Terje Vold, tidligere direktør i Oljeindustriens landsforening, har sagt at “For oss i oljebransjen er konsekvensutredning synonymt med at området åpnes for olje- og gassvirksomhet” (ANB, 15.10.09).
Raymond Johansen, partisekretær i Arbeiderpartiet, har sagt at "Hvis man sier at man iverksetter en konsekvensutredning for å finne ut mer, så ligger det her en intensjon og et ønske om å starte oljevirksomhet.” (ANB, 11.11.09)

Her ligger forskjellen mellom ny kunnskap og en åpningsanalyse. Det hadde jeg forventet at VG skjønte.

Kanskje skjønner de det også.

Og det er kanskje det verste. For når en avis med politiske ambisjoner mener at et eventuelt nei til konsekvensutredning kun er et kompromiss - ja, da lukter det politisk kampanje lang vei.

---

Petroleumslovens § 3-1. Åpning av nye områder
Før åpning av nye områder med sikte på tildeling av utvinningstillatelser, skal det finne sted en avveining mellom de ulike interesser som gjør seg gjeldende på det aktuelle området. Under denne avveiningen skal det foretas en vurdering av de nærings- og miljømessige virkninger av petroleumsvirksomheten og mulig fare for forurensninger samt de økonomiske og sosiale virkninger som petroleumsvirksomheten kan ha.

Rapport nummer 3

2011-02-01T14:45:00.006+01:00

Etter at SV fikk gjennomslag for en uavhengig utredning av energisituasjonen i Bergensområdet generelt, og sjøkabel i Hardanger spesielt, er nå rapportene kommet.

Den politisk interesserte bør merke seg tre ting.

Det første er at rapportene i seg selv er politisk nybrottsarbeid. Vanligvis er det byråkratene i Norges Vassdrags- og Energiverk og Statnett som utreder strømforsyning og kablingstraseer internt, og legger fram sin anbefaling for Olje- og Energidepartementet, som igjen gjerne foreslår denne løsninga rett inn regjeringa, uten særlig offentlig debatt (det var denne saksbehandlingen som var bakgrunnen for forslagene om monstermastene i Hardanger, som skapte rabalder, og som til slutt fikk Ap og Sp til å følge SV i ønsket om uavhengige, offentlige rapporter).

At vi løftet saken opp og ut av lukkede rom, til uavhengige utredninger og offentlig debatt kan selvsagt tolkes som et skudd i hofta til NVE og Statnetts kompetanse, og ikke minst til statsråd Terje Riis Johansen, som er sjef for OED og som har ansvaret for disse underliggende etatene. Det er det ikke. Det er snarere en kritikk av det som hittil har vært en for lukket, for byråkratisk og for udemokratisk prosess i forbindelse med store spørsmål, spørsmål som har angått mange flere enn de som sitter i regjering og de som jobber i Statnett.

I motsetning til før har vi nå fått et kunnskapsgrunnlag som er åpent, tilgjengelig og som kan diskuteres og debatteres i det offentlige rom før regjeringen tar en avgjørelse. Det er bra. Det har vært et mål i seg selv.

Det andre man bør være klar over, er at i skjul av debatten om sjøkabler eller ikke, om kostnader og valget mellom en rekke lite attraktive løsninger skjuler det seg et ganske spennende, men hittil lite diskutert spørsmål, nemlig hva vi gjør i perioden fram til 2020, når en eventuell sjøkabel skal være på plass. Skal vi bygge ut småkraftverk? Bygge vindmøller? Gjøre ingenting? Og om vi gjør noe, hvor mye må vi gjøre før vi har gjort så mye at masta eller kabelen faktisk blir unødvendig?

Det første man da må spørre seg om, er hvor mye kraft vi mangler. Eller sagt på en annen måte: Hvor stort effektproblem har Bergen? Vil Bergen med dagens opplegg kunne gå tom for strøm, og at forbrukere mister forsyningen? Hvor mye mangler de?

Dette får vi svar på i en av rapportene som er kommet. Fra rapport 3, sammendraget, sakser jeg følgende:

"Med vanskelige effektsituasjoner mener vi kortvarige situasjoner (enkelttimer) der det er knapphet på tilgjengelig effekt i området (...) Selv om forrige vinter var spesielt utfordrende, var det få timer med ren effektknapphet (maksimalt 25 timer). Det vil si at det var få timer at samlet forbruk oversteg summen av tilgjengelig produksjons- og importkapasitet. (...) I etterkant kan det konstateres at det ville vært nok energi tilgjengelig til å kunne overholde N-1 kriteriet (hvor ingen forbrukere mister forsyningen dersom en kritisk enkeltkomponent i kraftsystemet faller ut) hele vinteren uten å ende opp med spesielt lave fyllingsnivåer i magasinene.

Det rapporten sier, er altså at Bergen med dagens opplegg ikke vil gå tom for strøm, og at ingen forbrukere mister forsyningen dersom en kritisk enkeltkomponent i systemet faller ut. Helt fram til 2020.

Så hvorfor skal vi da bygge master eller kabler?

Ulempen med det som står over er at i perioder med høyt forbruk vil prisen gå i været. Som en rakett. OK, Bergen går ikke tom for strøm. Men det er fordi de høye prisene tvinger folk og industri til å skru av ovnene og redusere forbruket. Jeg er for å redusere strømforbruket. Men det er noen grenser for mitt engasjement for superhøye strømpriser. Og de virker gjerne slik at det er de med dårligst betalingsevne som straffes hardest.

Men det finnes også løsninger. Det er dette som er mitt tredje punkt.

Rapport 3 igjen: På side 11 nevner rapporten at for usle 150 millioner kroner (en sjøkabel koster fem milliarder kroner, som er mer en 30 ganger så dyrt) kan man oppruset fjernvarmenettet i Bergen, som gir en liten forbedring av el-forsyningen og en noe lavere priser om vinteren:

"Forsert utbygging av fjernvarme gjennom økt støtte eller strengere regulering er et tiltak som kan redusere vinterforbruket av elektrisitet i alminnelig forsyning med om lag 1,5 prosent, og dermed gi en svak forbedring av forsyningssikkerheten i BKK-området (...) en forsert utbygging av fjernvarme [kan] avdempe prisutslagene vinterstid. Tiltaket forutsetter en investeringsstøtte på rundt 150 millioner kroner. Forsert utbygging av fjernvarme vil også ha andre gevinster knyttet til oppfyllelse av EUs fornybarhetsdirektiv. Utvalget anbefaler at dette tiltaket vurderes nærmere".

Økt fjernvarme løser ikke alt. Men rapporten slår samtidig fast at verken vindkraft eller småkraft vil kunne bidra særlig grad. Mast kan ikke bygges på fem år. Sjøkabel kan ikke bygges før 2020. Og i en sak med kun kjipe alternativer er økt fjernvarme, i kombinasjon med energieffektivisering, noe man ikke kan la være å forholde seg til.

Om det i siste sving bør bli mast, kabel eller ingen av delene? Det skal debatten avgjøre. Nå er grunnlagsrapportene iallefall publisert.

Du finner alle rapportene her.

Finnes det "god" konkurranse?

2011-01-20T11:09:00.005+01:00

Det er ingen tvil om at høyresidens prosjekt er å framtvinge mer konkurranse, i den hensikt å skape et bedre samfunn.

Det ser vi i arbeidslivet, hvor høyresiden ønsker mer konkurranse mellom ansatte (i form av skepsis til fagbevegelsen, positiv til mer midlertidighet og korttidskontrakter og mindre fast arbeid), helsepolitikken (mer bruk av private sykehus), eldrepolitikken (økt bruk av private eldrehjem), skolepolitikken (flere privatskoler), i elevpolitikken (økt bruk av karakterer og medaljer), landbrukspolitikken (økt import), mer konkurranse på jernbanenettet, og mer konkurranse på bygging av vei, og ja til EU (som er en grunnleggende konkurranseprosjekt).

La oss et øyeblikk se bort fra det helt opplagte poenget om at konkurransepolitikken ikke virker. Det finnes det nok av dokumentasjon på.

Det mer interessante spørsmålet er følgende: Finnes det en sivilisert konkurransepolitikk? En konkurransepolitikk for et bedre samfunn? Hva skulle det være? Hva slags konkurransepolitikk ønsker venstresida seg?

Konkurransepolitikk har alltid vært et viktig spørsmål for venstresida. Høyresidens nyklassiske økonomer og Marx har én ting felles, nemlig at de begge er opptatt av konkurranse som en samfunnsendrende kraft: Begge sider anerkjenner konkurranse som en kraft som er i stand til å endre, påvirke, dreie samfunnet.

Forskjellen mellom dem er at mens Marx så på konkurranse arbeidere i mellom (og konkurransen - dvs. maktforholdene - mellom arbeider og kapital) som en skadelig kraft for arbeidere (det er i arbeidsgivernes interesse at det finnes høy ledighet og en nærmest anarkistisk, lønnsmessig alle-mot-alle-kamp som tvinger lønningene ned), mener økonomene på høyresiden at den samme konkurransen skaper utvikling, verdier og mer velferd til samfunnet som helhet.

Det som verken Marx eller andre problematiserer i særlig grad er nyansene i selve konkurransebegrepet. Jeg pleier å skille mellom "den lille" og "den store" konkurransepolitikken.

Den lille konkurransepolitikken - høyresidens konkurransepolitikk - dreier seg om å ha som politisk mål å få til en priskrig mellom flere som kan levere samme, identiske tjeneste produkt eller tjeneste, som skal føre til lavere pris på tjenesten eller produktet, enten det gjelder arbeidere eller bedrifter: Ansatt mot ansatt, flyselskap mot flyselskap på strekningen Oslo-Bergen, meieri mot meieri om den samme osten. Flere tilbydere av togtjenester som kan konkurrere mot NSB. Privatskoler som lever av å kopiere den offentlige skolen, framfor å tilby et reelt alternativ. Dette er høyresidens konkurransepolitikk. Det er dette som er den lille konkurransepolitikken.

Det andre perspektivet er den teknologiske konkurransen; mellom ulike måter å gjøre ting på; den store konkurransepolitikken. Her er ikke antall aktører som leverer det samme produktet interessant. Det interessante er om det finnes flere substansielt forskjellige måter å levere en tjeneste på:

I transportsektoren konkurrerer tog med bil, båt og fly.
Innenfor energi konkurrerer vannkraft med ny fornybar, olje og gass.
Innen programvare konkurrerer åpne og lukkede standarder.
Innen mat og næringsmidler er konkurransen mellom økologisk og uøkologisk produserte næringsmidler, mellom kjøtt og fisk, mellom brus, juice, melk, vann og øl
I medier og kommunikasjon er konkurransen mellom radio, TV, aviser og internett, mellom private og offentlige eide kanaler.
Innen film er konkurransen mellom kino, DVDer/Blue-ray, TV og nettet.

Og så videre. Ulike måter å gjøre ting på.

Det er den siste jeg mener er den mest spennende konkurransen; den teknologiske konkurransen mellom ulike måter å gjøre ting på.

En konkurransepolitikk for venstresida dreier seg egentlig en bevisst teknologipolitikk.

Fordi det er her de politiske interessante spørsmålene finnes. Hva er best for framtiden? Hva er best for forbrukerne? Hva skal vi styrke? Hvordan utvikler vi teknologien videre? Hvordan oppnår vi produktivitetsøkning gjennom teknologisk utvikling? Hva skaper flest arbeidsplasser? Hva skal vi leve av?

Trenger vi mer tog på bekostning av vei? Trenger vi mer nyfornybar på bekostning av olje og gass? Trenger vi mer åpne standarder, på bekostning av lukkede standarder?

Det er dette jeg mener bør være venstresidas konkurransepolitikk: 1) Å vektlegge analysen av den teknologiske konkurransen mellom ulike måter å gjøre ting på, og 2) Foreslå veivalg for samfunnet om hva som er gode og mindre gode måter å gjøre ting på, og på den måten stake ut en sivilisatorisk kurs for landet.

Høyres formidable innsats mot trøbbel

2011-01-17T16:12:00.004+01:00

"Regjeringa kunne unngått trøbbel om de hadde hørt på oss", sier Høyres Trond Helleland, i forbindelse med Maria Amelie-saken, til Politisk kvarter 17.1.2011.

Helleland kunne nemlig avsløre sin hemmelige oppskrift på Amelie-saken. Ved å instruere utlendingsnemnda tidligere, kunne regjeringa på den måten gitt barn av asylsøkere en egen og mer rimelig behandling.

Spørsmålet er om Helleland er en liten surrebukk - eller en stor gjøk. UNE er nemlig et frittstående domstollignende klageorgan. Verken Stortinget, regjeringen eller departementet kan instruere Utlendingsnemnda om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelsen av den enkelte sak.

Skal man endre nemda, må reglene endres fundamentalt. Nemnda kan ikke instrueres, på samme måten som en domstol ikke kan instrueres av politikere i enkeltsaker.

Og om man hadde endret reglene, er det fortsatt et spørsmål om man ville brukt denne anledningen til å instruere nemnda.

Så derfor spør programleder Bjørn Bø forsiktig om saken ville blitt løst anderledes om Høyre hadde styrt landet.

Helleland svarer:

"Om man hadde hatt dette regelverket og ingen muligheter til å påvirke beslutningene fattet av utlendingsnemnda tror jeg kanskje saken hadde blitt behandlet på samme måte".

Det fascinerende er at Helleland er skamløs nok til å kritisere regjeringa for å ikke gjøre noe han selv heller aldri ville gjort. Fordi dagens regler er som de er. Som de har vært de siste ti årene, inkludert de fire årene Erna Solberg var kommunalminister og Høyre satt i regjering .

Jeg kan være enig med Helleland at noe må gjøres med UNE. SVs Heikki Holmås har tatt til orde for at UNE legges ned, og erstattes av en mer kompetent flyktningedomstol.

Men at Helleland får radiotid på et slikt surrete budskap er jo helt utrolig.

Formidabelt, Høyre.

Har du fått noe i det siste?

2011-01-14T19:52:00.019+01:00

"Regjeringen vernet Vefsna fordi SV trengte å få en seier i regjeringa".

Det sa Frps Ketil Solvik Olsen på Dagsnytt 18 fredag 14. januar.

Det er pisspreik.

Jeg har jobbet i SVs stortingsgruppe i alle de fem årene vi har vært i regjering med Ap og Sp. I hele den tiden har vi ikke fått en centimeter. Ikke én.

Vi har kjempet for at Marie Amelie og andre papirløse som har kommet til Norge som barn får bo og jobbe her som lovlig norske, framfor å bli utvist fra landet og tvangsreturnert. For bare få dager siden skulle hun utvises fra landet, med små sjanser for retur til Norge. Nå er regjeringen i ferd med å finne løsninger som gjør at hun kan bo og jobbe lovlig i Norge.

Vi har kjempet fram full barnehagedekning (det har ingen regjering i Norge gjort før oss).

SV var garantisten for at homsene kunne få gifte seg. Det kunne de ikke før. Nå kan de gifte seg, noe både Høyre og Ap for få år var mot.

Vi har innført gratis skolebøker og andre læremidler. Det har mange før oss lovet - men ingen har gjort det før nå.

Det blir stadig flere uker med pappaperm, slik bare SV har lovet, og til sterk motstand fra blant annet Høyre.

Vi reduserer stykkprisandelen for norske sykehus, et prinsipp som Ap innførte, og vi er i ferd med å ta et oppgjør med Aps foretaksmodell for sykehusene, et oppgjør SV har kjempet for i mange år.

Vi har - etter tiår med økende forskjeller, sørget for at forskjellene går ned. Ingen regjering før oss har i senere tid hatt et så stort trøkk på å få ned forskjellene:

Det skjer blant annet fordi vi de siste årene har innført utbytteskatt, som treffer de rikeste, og fordi vi fått til en betydelig fattigdomssatsing i Norge, med utvidelse av bostøtten, innføring av kvalifiseringsprogram for utsatte grupper og heving av minstepensjonene som de tre viktigste tiltakene.
Andre viktige tiltak som er gjennomført er målrettede arbeidsmarkedstiltak for langtidsmottakere av sosialhjelp, en styrking av oppfølgingstjenester i bolig og andre tiltak for å forebygge og bekjempe bostedsløshet, nye støtteordninger for folk med høye strømregninger, tiltak for rusmiddelavhengige, tiltak for å forebygge og redusere barnefattigdom, tiltak for ungdom i risikosonen, økning av satsene i sosialhjelpen og styrking av frivillige organisasjoner og representanter for sosialt og økonomisk vanskeligstilte. I tillegg kommer en økning av minstepensjonen for alle minstepensjonister til 2G (ca 150.000 kroner).
Vi har også beholdt formuesskatten for de rikeste, til tross for at mange ønsker å bytte den ut med en boligskatt for de mange. Samtidig har vi gjort formuesskatten mer rettferdig; antall som betaler formuesskatt er halvert siden SV kom i regjering, samtidig som de som har mest betaler mye mer: Samla skatt økt fra ti til tretten milliarder, og snittskatten per betalende er mer enn doblet, fra 16.500 kroner til 37.500i regjeringsperioden (Finansavisen 18.11.2010).
Og vi har videreutviklet velferdsstaten, som gjør at forskjellene i landet reduseres ytterligere (uten at det fanges opp i statistikken).
Og ikke minst har vi kjempet for - og berget - tusenvis av arbeidsplasser, gjennom at Kristin Halvorsen har styrt landet støtt og bestemt gjennom finanskrisa med en rekordlav arbeidsløshet (det har ingen andre i Europa fått til). Mange av elementene i tiltakspakka mot finanskrise var tidligere SV-forslag, som blant annet økt støtte til Innovasjon Norge, bedre avskrivningsregler for bedriftene, mer til tog og bedre rammer til kommunene for å pusse opp skolebygg.

Etter fem år og på vei mot SVs heldagsskole ser vi nå at elevene gjør det bedre på skole-undersøkelsene. Mange elever har fått frukt og grønt, det har blitt flere timer i grunnskolen, det er blitt flere lærere og kulturskolen er styrket. Vi har kjempet gjennom gratis skolebøker og andre læremidler, og vi har stoppet privatiseringen av den norske fellesskolen. Det har vært et smart, om enn omstridt grep. I Sverige, med borgerlig regjering, privatskoler og karakterbaserte opptak, går resultatetene motsatt vei.

SV har styrket kommuneøkonomien til det ugjenkjennelige, framfor å kutte i skattene og dermed kutte i kommunenes inntekter.

De norske klimautslippene går ned, slik SV har kjempet for. Og vi underbygger dette arbeidet med ekte penger. Denne høsten har Statkraft fått tilført milliarder til satsing på fornybar energi. Det bygges rekordmange vindmøller: •De siste årene har det blitt satt opp rundt 70 nye vindmøller rundt om i landet; rundt 50 nye er på trappene. De siste årene er satsingen på vindmøller femdoblet. Regjeringen har fått på plass en avtale om grønne sertifikater med Sverige, som betyr at kraftselskapene forplikter seg til å produsere fornybar energi. Cancùn-avtalen for et globalt samarbeid om reduserte klimautslipp var et stort skritt i riktig retning.

Vi har kjøpt oss opp i Statoil, et selskap som Ap solgte seg ned i da de satt aleine i regjering i 2001.

Vi har startet skillet mellom kirke og stat, til stor og åpen motstand fra Senterpartiet.

Før har det vært forbudt å tigge. Ofte ligger det sosialpolitiske, ikke kriminelle forhold bak tigging. Derfor har SV etter sterk drakamp i regjering fått fjernet forbudet mot tigging.

Vi har vernet Vefsna, den siste store elva, som renner gjennom et knippe Arbeiderparti-kommuner i et Arbeiderpartifylke (Ap-ordførere har beskervet SVs gjennomslag for vern som "en katastrofe"). Vi har vernet Trillemarka i Buskerud, til stor og åpen motstand fra Senterpartiet.

Vi har økt forskningen i Norge betydelig og mer enn det Kristin Clemet gjorde, i en periode hvor Arbeiderpartiet har mest av alt ønsket seg mer penger til sykehusene og Senterpartiet mer til bøndene.

På disse fem årene har SV tvunget regjeringen til å bryte med tidligere regjeringers USA-servile utenrikspolitikk; til amerikansk motstand har vi trukket israelske selskaper ut av oljefondet, vi har trukket soldater ut av Irak, vi har vært pådrivere for et internasjonalt forbud mot klasevåpen, vi har gitt USA motstand mot rakettskjold, vi har det første vestlige landet i verden gitt støtte til den Palestinsk samlingsregjering, og nylig er det blitt kjent at det det opprettes en palestinsk ambassade i Oslo, og vi har ikke minst holdt vårt etiske regelverk for oljefondet høyt - som blant annet har sørget for å kaste ut flere amerikanske selskaper.

Og nettopp fordi vi har kjempet gjennom et linjeskifte har vi opplevd at den amerikanske ambassadør nærmest har stått på taket av den amerikanske ambassaden i Drammensveien og semaforert nødsignaler til USA. I et intervju med NRK sier Whitney K. Benson at han ikke kjenner Norge igjen med SV i regjering: "En rekke beslutninger innebærer reelle og strategiske endringer", han advarer mot å tro at USA og Norge har felles interesser og skriver at «dette er ikke det Norge mange husker»".

Alt dette.

På disse fem årene har ikke SV "fått" ett eneste komma i regjering. Vi har tatt.

Politikk er ikke veldedighet. Stoltenberg driver ikke veldedighet. Navarsete driver ikke veldedighet.

Vi har kjempet og vunnet. Ikke for SVs skyld, men for alle de som dette betyr noe for: For barn og unge, for skoleelever, for arbeidstakere, for minstepensjonister.

Politikk er makt. Makt er kunnskap, makt er oppslutning, makt er taktikk: Det dreier seg om argumenter - og prosenter.

Hvis det er ett rykte foran noen andre som Arbeiderpartiet har gjort seg fortjent til, så er det at de vet å bruke makt. Det er ikke noe dårlig skussmål for et regjeringsparti (det motsatte hadde vært skremmende). Og nettopp derfor betyr dette at den som skal vinne fram må ha motmakt. Ting skjer rett og slett ikke av seg selv. Det er ingen som får noe. Man tar.

SV har brukt de siste fem årene til å ta.

Og vi skal ta mer.

Nå har vi satt et konkret tall - 3.000 elever - for økt gjennomføring i videregående skole, og et tydelig mål om å yrkesrette yrkesfagene igjen. Det har vi tenkt å få til. Barnevernsminister Audun Lysbakken har satt i gang et kjempearbeid for å forbedre barnevernet. Det skal vi lykkes med. Vi ønsker å stoppe oljeboring og sørge for varig bruke av områdene uten for Lofoten og Vesterålen.

Ikke fordi vi får.

Men fordi vi tar.

Godkjent fra høyresiden

2011-01-12T09:16:00.001+01:00

"Få velferdsreformer er gjennomført med høyere tempo enn full barnehagedekning. Dette må sies å være ett av de største velferdsløftene i nyere norsk historie".

Nei, det er ikke noen fra regjeringen som skriver dette. Det kommer fra Civita, høyresidens tenketank, i Dagsavisen 10. januar 2011.

Dette er banebrytende formuleringer. Når høre vi sist høyresiden anerkjenne at regjeringen faktisk gjennomfører, holder sine løfter og gjør landet bedre å bo i? Høyresidens prosjekt de siste fem årene har vært å bygge et bilde av en regjering som ikke lykkes. At ting enten har vært "for lite", "for seint" eller "for rotete". Eller en kombinasjon av de tre.

Jeg hilser denne nyorienteringen, denne virkelighetsorienteringen velkommen. Og minner om at det faktisk er mye mer å glede seg over, mye mer å skrive om enn barnehagene:

På alle viktige hovedområder peker pilene i Norge nå riktig vei: Det har blitt mindre forskjeller med den rødgrønne regjeringa. Klimautslippene går ned, og PISA-undersøkelsen viser framgang for elever i den norske fellesskolen (i motsetning til Sverige, hvor den borgerlige regjering insisterer på privatskoler og karakterbaserte opptak).

Regjeringen har satt et konkret tall - 3.000 elever - for økt gjennomføring i videregående skole, og et tydelig mål om å yrkesrette yrkesfagene igjen. Vi har satt i gang et kjempearbeid for å bedre barnevernet.

Denne høsten har Statkraft fått tilført milliarder til satsing på fornybar energi. Regjeringen har fått på plass avtale om grønne sertifikater med Sverige. Cancùn-avtalen for et globalt samarbeid om reduserte klimautslipp var et stort skritt i riktig retning.

Regjeringen har trukket israelske selskaper ut av oljefondet, og USA er tydelig irritert over en regjering som faktisk tør å utfordre dem, ved å trekke soldater ut av Irak, gjennom vårt internasjonale klimaengasjement, ved at vi er en pådriver for forbud mot klasevåpen, ved at vi gir USA motstand mot rakettskjold, gir støtte til Palestinsk samlingsregjering og at det opprettes palestinsk ambassade i Oslo, og ikke minst vårt etiske regelverk for oljefondet som har sørget for å kaste ut flere amerikanske selskaper.

Jeg kan simpelthen ikke vente til neste Civita-artikkel!

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 12.1.2011

Slik styrer de Oslo

2011-01-11T22:04:00.009+01:00

I 2011 har jeg tenkt å være med og kaste Høyre og Frp ut av byrådet i Oslo. Det skal jeg gjøre, av tre årsaker:

- Eldreomsorgen i Oslo er en skam. Der stabler de langt flere gamle på dobbeltrom enn det man gjør i landet forøvrig. I Oslo bor det over 30 prosent flere eldre på dobbeltrom enn i resten av Norge. "Høyres sjel er i velferdspolitikken", sier Erna Solberg. Nuvel. To år før hun fyller 100 måtte Solveig Hermine Eriksen akseptere en ny romvenninne på Ammerudhjemmet. - Jeg vil gjerne ha et enkeltrom så fort det blir ledig her i 2. etasje. Men da må noen dø først, sier Eriksen.

- Elendig økonomistyring. Høyre sløser bort millioner av skattebetalerenes penger. Det gikk 25 millioner på et mislykka sykehjem i Spania, det gikk 300 millioner på et skandalebefengt billettsystem til sporveiene, en IKT-skandale har kosta 269 millioner kroner og overskridelsene i Holmenkollen har kosta 600 millioner kroner. Det dreier seg om 1,2 milliarder kroner - eller to tusen kroner per innbygger i Oslo. De samme pengene kunne gitt deg og meg og 200.000 andre gratis månedskort på trikken et helt år.

- Dogmatisk anbudspolitikk. Høyre har vedtatt at konkurranse lønner seg. Derfor tvinges nå bydelene til å konkurranseutsette hjemmesykepleien, selv om de ikke ønsker det, selv om de aller fleste brukerne velger kommunalt uansett, og selv om det betyr mer byråkrati og mindre igjen for pengene. Bydel Østensjø nekter, fordi det koster dem en million kroner ekstra i året. Nå vil byrådet tvinger dem til å gjøre som de sier, utelukkende av ideologiske årsaker.

Oslo fortjener bedre. Bli med og kast Høyre og Frp ut av byrådet til høsten.

Politiske ord for dagen

2011-01-10T17:34:00.005+01:00

Noen tilsynelatende helt ufarlige ord og formuleringer er mye mer politisk ladet enn man skulle tro.

Ta for eksempel et uttrykk som "det skal lønne seg å jobbe" (i betydningen det skal lønne seg å jobbe framfor å gå på trygd)". Det høres jo helt tilforlatelig ut. Ufarlig. Selvsagt. Nesten umulig å være skeptisk.

Klart det skal lønne seg å jobbe. Stoltenberg sier det. Arbeidsministeren sier det. NHO sier det. Denne VG-artikkelen sier det.

Men bak disse ordene ligger det en meget politisk forutsetning, om at det er mulig å "velge" uføretrygd, om man synes det er det mest kule. Og derfor blir den "upolitiske" setningen brukt som et "upolitisk" argument for å gjøre noe "upolitisk", nemlig å senke trygdene, for å gjøre dem lavere relativ til lønningene, slik at det skal "lønne seg å jobbe".

Jeg har skrevet litt om dette før, her.

En annen slik "upolitisk" påstand er at "USA er Norges nærmeste allierte".

Tyngden i den formuleringen ble veldig klar for meg at jeg hørte Frps Anders Anundsen uttale seg i forbindelse med TV2s avsløring av den amerikansk-norske spionenheten SDU (de som spionerte på nordmenn utenfor den amerikanske ambassaden).

Det vil si det var ikke Anundsen jeg reagerte på, det var Siv Jensen.

Anundesen var faktisk ganske kul, i betydningen prinsippiell. Han sa som følger:

- Vi kan ikke ha utenlandsk etterretning løpende rundt og registrere opplysninger om norske borgere uten at myndighetene er informert, sa han.

Altså: Vi kan ikke ha dette. Av noen. Det er ikke forskjell på Iran, Kina eller USA. Vi kan ikke ha NOEN utenlandsk etteretning løpende rundt. Ikke noen.

Sier Anundsen. Kult sagt. Prinsippielt.

Enter Siv Jensen. Om vår nærmeste allierte sier hun:

- Frp har stor respekt for USAs behov for å beskytte seg, fordi vi vet hvilken situasjon USAs sikkerhet befinner seg i.

Det interessante her er jo selvsagt om Siv Jensen hadde ment det samme om det hadde vært Iran eller Kina som hadde overvåket norske borgere.

Ssannsynligvis noe helt annet. For nå er det hvertfall ikke USA som er problemet lenger. Det er regjeringen.

- Hva trodde [justisminister Knut Storberget] at disse tidligere politifolkene skulle jobbe med? At de skulle skifte dopapir? Storberget har åpenbart ikke stilt de rette kontrollspørsmålene. Dette er uklart og rotete, sier hun til Dagsavisen.

Eller om hun hadde sagt det samme, etter at Storberget hadde informert Stortinget om en sak som luktet svidd herfra til Moss:

- Dette frikjenner USA.

Upolitisk?

Dommerne

2011-01-10T13:55:00.006+01:00

Det taler ikke til medienes forsvar at Høyre for tiden er Norges største parti - uten at noen egentlig veit hva Høyre mener.

Vi har hatt en rekke store saker på dagsorden den siste tida: Mastene i Hardanger, fattigdom, rensing av gasskraftverk, klimautslipp, uføretrygd, sykehusstruktur.

Alle disse sakene har én ting til felles: Velgerne har fått seg forelagt seg Høyres krystallklare stilkarakterer over regjeringen - men ingenting om hva Høyre vil selv. Vil Høyre legge strøm i kabel? Vil de bevare lokalsykehusene? Vil de rense gasskraftverkene? Vil de ha en anstendig uføretrygd, eller vil de kutte i den?

Den situasjonen har vi kommet til fordi Høyre, skamløst og hemningsløst har fått stå ved mikrofonene og være dommere og dele ut prosesskarakterer til den rødgrønne regjeringen, framfor å snakke om hva de sjøl vil.

Hva Høyre mener om regjeringen er ingen statshemmelighet. Alt har i følge Høyre vært "for lite", "for seint", "for rotete". Og jeg kritiserer ikke Høyre for dette. Det er innenfor deres prerogativ å snakke stygt om regjeringen - selv om jeg personlig tror velgerne blir dritt lei av denne komplett ukonstruktive tilnærminga.

Det jeg kritiserer, er journalister og kommentatorers evner i dette bildet.

For det første fordi mediene burde skjønne - og jeg trodde dette var opplagt for alle - at det ligger en egeninteresse hos opposisjonen bak all sytinga over regjeringas prosessuelle evner. Jeg sier ikke at regjeringen er perfekt - men det er hvertfall ikke Høyre som sitter med det objektive svaret her, for å si det forsiktig. Høyre har en aktiv interesse i å snakke ned den sittende regjeringen. Derfor kan ikke Høyres beskrivelse av regjeringen brukes til noe som helst. Hvertfall ikke som fasit.

For det andre fordi velgerne nå bør få klarhet i hva Høyre vil. Vet velgerne at ved å stemme på Høyre så får de et parti som er for å kutte i uføretrygden, som er for å selge ut vannkrafta, som er for å gi skattelette til de aller rikeste på bekostning av vanlige folk? At Høyre - når man leser programmene deres - faktisk er et godt, sammeldags overklasseparti?

Pressens oppdrag er å granske makta. Men jeg synes av og til også opposisjonen kunne vært stilt noen kritiske spørsmål.

Det hadde vært mest redelig overfor velgerne og den politiske debatten.

Dagens test

2011-01-08T14:28:00.002+01:00

Her er en test:

Etter at du leser denne overskriften om NHO fra Aftenposten, tar du en sving innom dette innslaget fra TV2 og til slutt denne saken fra Klassekampen.

Finner du et mønster?

Ukas skuffelse: Elin Ørjaseter

2011-01-07T22:01:00.007+01:00

"Den som kan regne vil få vondt i magen av angst" (...) Det er betryggende å bo i et land der samfunnsøkonomer og forskere blir hørt i politikken" skriver kommentator Elin Ørjaseter i E24. Temaet hennes er uføretrygd.

Det er sannelig ukas største skuffelse. Fordi vanligvis skriver hun saklig, innsiktsfullt og engasjert.

Men her tar Ørjaseter trippelt feil. Det som kjennetegner siste tiders uføredebatt er:

- Den ene regnekyndige bløffer høyere enn den andre om hvor mye veksten har vært i antall uføretrygdede og utenfor arbeidslivet. NHO er den verste bløffmakeren av dem alle. Man får nesten anta at det finnes økonomer i NHO. Regne kan de hvertfall ikke. NHO tar feil.

- At tallene bak "trygdeveksten" skulle gi grunnlag for Ørjaske magesmerter er helt bort i natta feil. Det er fantomsmerter. De siste ti årene har faktisk andelen uføre gått bitte litt ned. Andelen i yrkeslivet stiger. Andelen midlertidige og permanente utenfor arbeidslivet er på samme nivå i dag som i 1992.

- At nøytrale "forskere får dominere debatten" er direkte feil. Fordi om dette hadde vært tilfellet hadde vi blitt presentert for et mye mer balansert tallmateriale enn det vi har fått hittil. Jeg har skrevet litt om forsøk på tallbløff fra høyresida her tidligere.

Tilslutt må det være lov å spørre om Ørjaseter er alvorlig når hun sier "det er betryggende å bo i et land der samfunnsøkonome blir hørt". Økonomer? Som om dette var en slags nøytral, spesielt innsiktsfull elite av stjernetydere, en gjeng solare yppersteprester som vet alt, kan alt, ser alt? Som tar deg trygt gjennom natta?

Selvsagt ikke. Man trenger ikke være økonom for å lese en tabell eller regne prosenter. Og når det gjelder de politiske forslagene, løsningene, grepene, som kommer som perler på en snor fra rådende økonomisk teori ("kutt i trygdene, så blir det mer lønnsomt å jobb") er de gjerne solid plassert på høyresiden, presentert med et slags ferniss av vitenskapelig aura.

Du har grunn til å ha vondt i magen, Elin Ørjaseter. Men ikke av den grunnen du selv angir.

Debatten om offentlig eierskap

2011-01-05T10:19:00.010+01:00

I rekken av SV-gjennomslag i regjering (joda, se her, her, og her) er det gledelig å se at næringsminister Trond Giske nå slår fast at det er ingen uenighet om statens omfattende eierskap i norsk næringsliv.

SV har lenge stått på et aktivt og omfattende offentlig eierskap, for å sikre at verdiene holdes i fellesskapet og for å sikre arbeidsplasser og hovedkontor i Norge.

Og staten er i dag Norges største eier, og besitter verdier for mellom 500 milliarder og 600 milliarder kroner på Oslo Børs. Med staten som eier har selskapene blitt konkurransedyktige og teknologisk avanserte selskaper; Telenor, Statkraft, Statoil, Kongsberg Gruppen.

I Dagens Næringsliv i dag slår til og med investor, spekulant og milliardær Svein Støle fast det nesten historiske at "det finnes ikke noe alternativ" til statlig eierskap (siste gang jeg hørte dette sitatet var det i en helt annen sammenheng).

Moro.

Men slik har det ikke alltid vært.

Vi skal ikke lenger tilbake enn ti år siden da Arbeiderpartiet styrte alene i regjering, Stoltenberg var statsminister og Giske var utdanningsminister. Da ble Telenor og Statoil børsnotert og delprivatisert. Da Bondevik II overtok i 2001 fortsatte de privatiseringen av Statoil. Under de rødgrønne har vi kjøpt oss opp igjen.

Det er godt å se at SV har god innflytelse på våre regjeringspartnere.

Debatten er vunnet. Men ikke Høyre og Frp. De lever fortsatt under salgordet "Alt kan selges".

De ønsker å

børsnotere og privatisere Statkraft, som forvalter en stor andel av norsk, offentlig eid vannkraft
børsnotere Posten, som risikerer å bli kjøpt av Deutsche Post
selge suksessen Flytoget
selge seg ytterligere ned i Telenor
selge seg ned i Yara
selge seg ut av Baneservice, BaneTele og Cermaq
selge seg ned i det statlige eiendomsselskapet Entra (som leier ut kontorer til staten)
konkurranseutsette NSB og selge ut jernbaneeiendommene.

(Dokumentasjon finner du i denne rapporten, side 23).

Så selv om debatten er vunnet, med gode argumenter, er det fortsatt noen som stikker hodet i sanden. Til tross for at selskapene har blitt konkurransedyktige og teknologisk avanserte selskaper med statlig eierskap, til tross for at selskapene forsyner fellesskapet med viktige utbyttekroner hvert år til å videreutvikle velferdsstaten, står de blå partiene på den samme, blinde tut-og-kjør-mentaliteten.

Regjeringen jobber nå med en eierskapsmelding, hvor prinsipper og retning for eierskapet skal tømres fast. Da skal det bli spennende å se hva Høyre og Frp har tenkt å gjøre:

Fortsatt stikke hodet i sanden - eller navigere etter virkeligheten?

Oh NHO!

2011-01-04T16:44:00.006+01:00

Fordelen med NHO er at de er ikke så smarte.

Husker du da NHO kunne rapportere at staten vil tjene mellom 6 og 40 milliarder på mer konkurranseutsetting av offentlig velferd? Tull, sa ekspertene, og NHO sine rapportskrivere måtte seinere innrømme at de hadde gjetta.

Eller da de regna feil da de klaget på TV2 på den høye formuesskatten - og hadde attpåtil brukt en person som eksempel som ikke hadde betalt formuesskatt i det hele tatt.

Eller da NHO-sjefen på fullt alvor at det skal "lønne seg å jobbe".

Vent litt.

Det skal vel lønne seg å jobbe? Ingen kan vel være mot noe sånt?

Dèt er vel smart sagt? Det skal vel ikke være slik at det skal lønne seg å gå på trygd?

Rolig nå.

Det ligger noen skjulte forutsetninger bak påstanden til NHO, nemlig denne: At det er fullt mulig å velge fritt mellom trygd og arbeid.

Switch!

At det bare er å gå til NAV og si at "jeg føler meg litt slapp og jeg tjener ikke så bra, så gi meg uføretrygd".

Slik er det ikke.

Det er lovpålagte, strenge medisinske kriterier for å få uføretrygd. Verken dovenskap, morgentretthet eller initiativløshet kvalifiserer ifølge norsk lov til uføretrygd.

Man skal være sjuk.

Ingen kan selv velge uførestønad framfor å jobbe om de er friske. Folketrygdlovens krav til årsakssammenheng for å få uføretrygd er klar: "Når det skal avgjøres om det foreligger sykdom, legges det til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis".

Og det viser også tallene. Faktum er at det er gæmlisene - de over 60 - som utgjør absolutt brorparten av de uføre. Av de uføre i Norge utgjør de over 60 nesten halvparten - over 45 prosent.

Uføre blant unge og middeladrende (fra 18 til 44) utgjør på sin side omlag ti-tolv prosent av alle uføre. Talla for dette finner du her.

NHO tar med andre ord feil (og jada, de finnes i Ap også). De som er uføretrygdede er i all hovedsak gamle og sjuke.

Likevel fortsetter NHO, både med lite meningsbærende undersøkelser om at "halvparten av oss kjenner en trygdemisbruker"og sitater som at "den norske velferdsstaten vil knekke ryggen i nær fremtid dersom vi ikke gjør noe nå".

At landet plages og pines av en uføreeksplosjon (noe vi ikke ikke gjør).

Og løsningen for NHO er selvsagt å kutte i ytelsene. NHO-president Kristin Skogen Lund beskriver det som et "stort rom for forbedring i dagens trygdesystem" (nei, hun snakker ikke om å økte ytelsene, for å si det sånn).

HVis NHO virkelig er interessert i få ned antall uføretrygdede, kunne de som ansvarlige arbeidsgivere kanskje lagt bedre til rette for eldre som i dag ikke greier å jobbe, men som ønsker det.

Men det er ikke dette de sier.

Det er ikke særlig smart.

Regjeringens tiltak mot fattigdom og økte forskjeller (eller: Tre nyttårsønsker)

2011-01-03T15:53:00.022+01:00

Det har blitt en etablert fortelling at regjeringen ikke gjør nok mot fattigdom eller mot økte forskjeller.

At en slik fortelling har etablert seg kan det være minst tre årsaker til:

a) At det faktisk er sant; at regjeringen faktisk ikke gjør noe eller ikke gjør nok.

b) At opposisjonspartiene ønsker å etablere en fortelling om at regjeringen ikke gjør noe eller ikke gjør nok

c) At journalistene og kommentatorene har gjort en dårlig jobb og ikke rapportert hele fortellingen

La meg uten videre slå fast tre forhold:

- At opposisjonen ikke synes regjeringen gjør en bra jobb vil av natur være riktig. Opposisjonen har ingen interesse av å fortelle at regjeringen gjør noe som er bra. Snarere tvert i mot: Den har egeninteresse i å fortelle at alt det regjeringen gjør, ikke er bra. Da er det regjeringens og kritiske journalisters fordømte oppgave å fortelle at de tar feil, om så er tilfelle.

- Enten gjør regjeringen nok, eller så har journalistene og kommentatorene rett. Punkt a og c kan altså ikke begge være fullt ut riktige samtidig.

- Om det skulle vise seg at regjeringen faktisk gjør noe som er bra, så er det i første rekke en kritikk mot journalister og kommentator, som har latt opposisjonen på Stortinget - framfor sitt eget kritiske blikk - skrive, tegne og definere fortellingen om regjeringen.

Det springende punktet er dermed: Hva er sant? Hva har regjeringen faktisk gjort av tiltak mot fattigdom og mot økte forskjeller? Og er det godt nok?

Det er selvsagt et vanskelig spørsmål. Før jeg forsøker å svare på det, vil jeg stille spørsmålet på en annen måte:

Hva mener DU skulle til for å få ned forskjellene? Finnes det ett, kanonisk tiltak? Eller er det summen av mange tiltak? Eventuelt hvilke? I hvilket omfang?

Tenk litt på det.

---

Regjeringas fattigdomssatsing hviler på tre pilarer:

Arbeid
Det er kanskje kjedelig, og lett å glemme, men at folk har en jobb er kanskje den viktigste årsaken til reduserte forskjeller og at man ikke havner i fattigdom. Og i motsetning til det mange later til å tro, er ikke lav arbeidsløshet en selvfølge - det er bare å se til resten av kontinentet. Gjennom en aktiv motkonjunkturpolitikk sikret finansminister Kristin Halvorsen at Norge gikk gjennom finanskrisa med Europas laveste arbeidsløshet.

Hadde Norge hatt en arbeidsløshet på nivå med Europa ville omlag 200.000 flere mennesker vært uten arbeid. I dag er det rundt 70.000 ledige i Norge i følge NAV.

At mange er i jobb er dobbelt bra, fordi Norge har i en europeisk sammenheng fortsatt små lønnsforskjeller. Det betyr at om man er i jobb så er sjansen for å havne i fattigdom svært liten.

Offentlig velferd
Norge har relativt lave lønnsforskjeller. Men vi er også omtrent nederst på internasjonale skalaler over andel personer som lever i fattigdom, (se figur 6.6 i regjeringens perspektivmelding).

I dag brukes en angloamerikansk indikator - markedsinntekt - på fattigdom. Altså fattigdom ikke korrigert for velferdsstat. Men det er klart at gratis skole, utdannelse og sykehus har noe å si for fordeling.

Det interessante spørsmålet er dermed hvordan og eventuelt hvor mye velferdsstaten påvirker fordelinga og fattigdomsbekjempelsen.

Det viser seg at det er en betydelig effekt. Når man tar hensyn til en omfattende skattefinansiert velferdsstat reduseres inntektsforskjellene i Norge med rundt 75 prosent, om man ser på forskjellen mellom de ti prosent rikeste og de ti prosent fattigste: Fra å være i et forhold til hverandre på 1:17 blir avstanden redusert til bare 1:4,5. Velferdsstaten er i praksis meget radikal omfordeling. Les mer om dette her.

Velferdsstaten er viktig for å bekjempe forskjeller og fattigdom. Regjeringa har jobbet langs to akser:

1) Beholde og utvikle progressive skatter for de som har mest. Det viktigste regjeringa har gjort er innføring av utbytteskatt, som betyr en kraftig reduksjon i inntektsforskjeller fra 2006 (se figur 6.1D), sammen med at formuesskatten er økt for de som eier aller mest, mens de minste formuene er skjermet (les mer her om hva regjeringen har gjort på skattesida som styrker en god fordeling).

2) Framfor å gi skattelette til de som har mest, slik høyrepartiene ønsker, har regjeringen bevisst beholdt og utviklet gratis eller billige velferdsordninger for alle, som gratis og god fellesskole, billig lege og gratis sykehus, gratis bibliotek, billig tannlege for barn og unge, billig barnehage, osv. De viktigste grepene regjeringa har gjort for å utvikle velferdsstaten er:

- Barnehagerevolusjonen, hvor prisene er beholdt lave samtidig som vi har oppnådd full barnehagedekning.
- Det har blitt flere lærere, flere timer i skolen, og gratis frukt og grønt i skolen, gjennom at skolene har fått styrket sin økonomi med 41 milliarder kroner på fem år.
- Mer penger til eldreomsorg gjennom at kommunene har fått styrket sin økonomi.

Tiltak
Den tredje pilaren er målrettede tiltak rettet mot fattige. De årlige bevilgningene til eksplisitte tiltak mot fattigdom er økt med 3,2 milliarder under den rødgrønne regjeringen (2009-tall), eller om lag 6.000 kroner per fattige (det er i følge OECD omlag 4,5 mill * 12 pst = 540.000 personer i Norge som lever for under 60 prosent av medianinntekten).

Til sammenligning økte regjeringen Bondevik bevilgningene med 1,3 milliarder. I tillegg kommer økningen av minstepensjonen og andre lave trygder med il sammen nærmere 1,8 milliarder, slik at samlet bevilgning til fattigdomsbekjempelse er økt med 5 milliarder i de fire årene med rødgrønt styre.

Tabellen nedenfor viser styrkingen av innsatsen mot fattigdom i det enkelte år og samlet for de to siste regjeringene.

Bondevik-regjeringens fattigdomssatsing (mill. kroner)

2002 2003 2004 2005

Styrking 309,5 400,5 239,0 328,8

Sum særlig satsing 309,5 710,0 949,0 1277,8

Den rødgrønne regjeringens fattigdomssatsing (mill. kroner)

2006 2007 2008 2009

Styrking 861,4 709,5 391,1 1260,0

Sum særlig satsing 861,4 1570,9 1962,0 3222,0

Den særlige satsingen på tiltak mot fattigdom har mange elementer. Blant de viktigste er utvidelse av bostøtten og innføring av kvalifiseringsprogram for utsatte grupper.

Andre viktige tiltak er blant annet målrettede arbeidsmarkedstiltak for langtidsmottakere av sosialhjelp, en styrking av oppfølgingstjenester i bolig og andre tiltak for å forebygge og bekjempe bostedsløshet, tiltak for rusmiddelavhengige, tiltak for å forebygge og redusere barnefattigdom, tiltak for ungdom i risikosonen, økning av satsene i sosialhjelpen og styrking av frivillige organisasjoner og representanter for sosialt og økonomisk vanskeligstilte.

I tillegg, altså, til økning av minstepensjonen for alle minstepensjonister til 2G (ca 150.000 kroner).

Det store spørsmålet

Det store spørsmålet er: Er dette nok?

Det skal ikke jeg alene bedømme. Makrotallene (se for eksempel figur 6.2 eller 6.5) for Norge viser at den stadige økende forskjellen vi så utfolde seg siden slutten av åttitallet ble brutt fra 2006, altså da den rødgrønne regjeringen la fram sitt første budsjett og det ble innført skatt på aksjeutbytte.

Det man kan lese av tallene over, er i tillegg følgende:

1) Regjeringen har stått for en forskjells- og fattigdomsbekjempelse som er mye sterkere enn noen høyrepartier noen gang har gjort, og sannsynligvis noen gang kommer til gjøre. Jeg husker fortsatt Bondevik som fjernet feriepengene til de arbeidsledige (de har vi forresten gjeninnført). Tabellen over viser at den rødgrønnes økning i ett år alene - 2009 - var omtrent på nivå med Bondevik II sin samlede økning på fire år.

2) At de rødgrønne er tøffere på forskjells- og fattigdomsbekjempelse betyr ikke at den er perfekt. Men det betyr at kritikken fra høyrepartiene er meget hul - for ikke å si tidenes avledningmanøvre. Framfor å snakke egen politikk lever de fett på å snakke ned regjeringen. Det har de sin fulle rett til å gjøre, selvsagt. Men det er å lure velgerne. Hva er Høyres tiltak mot fattigdom, foruten å stille strengere krav for trygdeytelser og sosialhjelp? Martin Kolberg har helt rett når han i Klassekampen 31.12 sier at høyresiden snart må begynne å vise kort: Hva er det de vil?

3) Det må også være lov å si at tallene ikke fullt ut gjenspeiler den fortellingen som er etablert, og dermed ikke den fortellingen som norske medier forteller og gjenforteller når de snakker om regjeringens fattigdomsbekjempelse. Jeg skal aldri si at regjeringens satsing er perfekt eller tilstrekkelig, men det er ingen tvil om at tallene viser en vilje til satsing på mange områder - på et komplekst problem. Dette er ikke en kritikk av opposisjonen, men av journalister og kommentatorer, som jeg hadde forventet hadde hatt en mer edruelig tilnærming til saken enn å stensilere opposisjonens one-linere.

For 2011 ønsker jeg meg derfor tre ting:

- En fortsatt satsing fra regjeringen mot fattigdom og økte forskjeller.

- En opposisjon som forteller hva deres plan er, framfor å dele ut stilkarakterer på sviktende grunnlag.

- Og en oppegående journalist- og kommentatorstand som er i stand til å skille skitt og kanel, i alle leire.

Godt nyttår!

Tre nye yppersteprester

2011-01-03T11:03:00.005+01:00

Fra nyttår blir Hans Henrik Scheel leder av Statistisk Sentralbyrå (SSB). Scheel er utdannet samfunnsøkonom, og har bakgrunn fra Finansdepartementet. Han overtar etter økonomen Øystein Olsen, som blir ny sentralbanksjef. Olsen kommer også fra Finansdepartementet. Ny leder for Konkurransetilsynet blir Christine Benedichte Meyer, som er professor i økonomi fra Norges Handelshøyskole.

Utnevnelsene illustrerer dagens økonomifag sin dominans i norsk politikk: Et fag som legger rammene for den økonomiske politikken, mye av velferdspolitikken og nesten all næringspolitikken. Jerntriangelet – de tre økonomtunge institusjonene Finansdepartementet, SSB og Norges Bank, legger tunge premisser og rammer for folk og politikere. Det økonomtunge Konkurransetilsynet er et av de mektigste næringspolitiske verktøyene vi har i Norge.

At økonomer har slik makt skyldes troen – ikke minst blant økonomer selv – på at den teorien de bygger politikken på – såkalt nyklassisk teori – er både en korrekt og en upolitisk vitenskap.

Faget er verken upolitisk eller korrekt. Faget fyller ikke engang kriteriene til en vitenskap.

Et godt eksempel er økonomifagets læresetning om at offentlig sektor er en utgift, i motsetning til privat sektor som per definisjon skaper verdier. Finansdepartementet styres etter en udokumentert regel som sier at offentlig sektor per definisjon er 20 prosent dyrere enn private, bare fordi den er offentlig. Dette bryter blant annet helt med funnene fra den empirisk baserte boken "The Spirit Level, Why Equality is Better for Everyone" av Richard Wilkinson og Kate Pickett, som viser at små sosiale forskjeller mellom folk i et land og i et lokalsamfunn gjør at vi alle får bedre fysisk og psykisk helse, høyere levealder, mer tillit til hverandre og mer kreativitet.

Tilsvarende styres Norges Bank etter den klassiske monetære regelen som sier at enhver ny oljepengemengde er en trussel for renta. Men hva da med investeringer i framtidsretta tiltak som faktisk bidrar til økt produktivitet og lavere renter – som forskning og innovasjon, kompetanse, utdanning og nytt maskineri, bedre energisystemer og lyntog mellom de største byene? Med Norges Banks enøyde økonom-blikk på pengemengden, uten å se på produktivitetseffekten, blir Norges Bank raskt en politisk aktør og en brems som jobber aktivt mot framtidsretta investeringer.

I valget mellom en offensiv industriell satsing på ny fornybar teknologi og et markedsbasert kvotehandelssystem for klimagassutslipp har det økonom-tunge SSB i lang tid vært en pådriver for det siste. Helt i tråd med "den riktige lære", men er det riktig virkemiddel? Hva betyr det for tilliten og målsettingen til kampen for reduserte utslipp at vi gjør klimagassutslipp til et finansielt spekulasjonsobjekt? Og hva med det faktum at kvotehandel er en konstruksjon som er politisk høyst reversibelt fenomen – i motsetning til en produktiv satsing på utvikling og bruk av ny klimateknologi?

Økonomer er dagens ypperstepresteskap. Som i alle religioner har disse prestene sin tro, sine innøvde læresetninger, sitt budskap å forkynne. Deres lære er som religionen basert på premisser som mangler tilstrekkelig virkelighetsforankring.

Økonomene Scheel, Olsen og Meyer kan sikkert gjøre en god jobb i sine embeter, og vi ønsker dem lykke til i nye stillinger. Men de vil gjøre en enda bedre jobb om begynner å utforske alternativer til de enerådende sosialøkonomiske teoriene. For de finnes.

Artikkelen er skrevet sammen med samfunnsgeograf Tone Smith, og sto på trykk i Aftenposten 6.1.2011.

Hva gjør vi med sykehusene?

2010-12-26T14:51:00.005+01:00

Det er flere årsaker til at sykehusene er i hardt vær, men de fleste av disse årsakene kan spores tilbake til hvordan sykehusene er organisert: Som selvstendige foretak.

Det funker ikke i praksis.

Kostbart: Det er et kostnadssluk ut av ville helvete. På ti år er helsebudsjettene fordoblet (vi bruker mer enn 100 milliarder kroner i året på sykehus - av hundre kroner du betaler i skatt går mellom 15 og 20 kroner til sykehusene).
Uklare ansvarsforhold: Sykehusstyrene som ikke står til ansvar for folk i valg er delegert myndighet, og tar avgjørelser som regjeringen og helseministeren uansett må ta ansvaret for (statsråden er generalforsamling og setter budsjettrammene).
Feilprioriteringer: Et kostbart og byråkratisk stykkprissystem (pengene følger diagnosen) fører til feilprioriteringer og sløsing, både ved at sykehusene ønsker å skape flere diagnoser og fikse flere folk som kanskje kunne greid seg uten reparasjon, og ved at de enkleste og mest lønnsomme pasientene tas før de som kanskje trenger hjelpen først.

Det er ingen hemmelighet at Arbeiderpartiet skapte dette monsteret, i den korte - men akk så overivrige regjeringsperioden i 2000-2001 (Stoltenberg 1).

Farskapet til monsteret har også betydd at det har sittet langt inne å ta selvkritikk, og innrømme at det har vært noe feil med modellen. Derfor står det i Soria Moria 2 at modellen med helseforetakene skal videreføres.

Likevel har SVs kritiske syn på helseforetakene gradvis presset seg fram. SV har ment at dagens ordning er sløsaktighet satt i system, og at vi fremfor et stykkprissystem heller burde gjøre de helsepolitiske proriteringene i en nasjonalhelseplan. Tiden har jobbet for vårt syn, av de ovennevnte årsakene. Derfor har regjeringen nå både blitt enige både om at vi innfører en nasjonal helseplan, og at helseforetakmodellen skal evalueres.

Det betyr ikke at alle svarene er på plass. Hva skal eventuelt erstatte helseforetaksmodellen? Hvordan skal sykehusene styres? Hvordan kan den folkevalgte styringen av spesialisthelsetjenesten gjenvinnes? Hvordan kan den lokale og regionale demokratiske forankringen forbedres?

Dette er en viktig debatt med foreløpig flere spørsmål enn svar.

Over nyttår arrangerer derfor SV et helsepolitisk seminar, med blant annet Tore Hagebakke (AP), Kjersti Toppe (SP), Laila Dåvøy (KrF), Geir-Ketil Hansen (SV), Direktør Lars Vorland og strategidirektør Finn Henry Hansen (Helse Nord), Bjarne Jensen, professor ved Høyskolen i Hedemark, Jan Davidsen/Geir Mosti fra Fagforbundet, og Bente Øien Hauge fra Lokalsykehusaksjonen.

Se detaljer på SVs hjemmesider

Published with Blogger-droid v1.4.8

Velferdsstatens rolle for fattigdom

2010-12-20T12:57:00.015+01:00

Forskjellene mellom de 10 prosent fattigste og de 10 prosent rikeste i Norge reduseres med 75 prosent når man tar hensyn til velferdsstaten.

Bekjempelse av fattigdom er ett av regjeringens viktigste mål. både i Norge og i resten av verden.

Derfor er bistanden økt til over én prosent av BNI (norsk bruttonasjonalinntekt), som betyr over 25 milliarder kroner i året over bistandsbudsjettet, mesteparten kanalisert gjennom FN og andre internasjonale organer.

Og derfor har vi i Norge økt bostøtta, holdt barnehageprisene og arbeidsløsheten lave, gitt arbeidsledige feriepengene tilbake, gitt tilbud om gratis leksehjelp til elever på barneskolen, innført gratis kjernetid i barnehager i bydeler med høy grad av innnvandrerbarn, økt minstepensjonene, økt uføretrygden for de yngste, bygget rekordmange studentboliger.

Selv om fattigdomsbekjempelse er et viktig mål, er det imidlertid liten debatt om hva fattigdom er, og hva god fordeling er. Hvor lite må man tjene før man er fattig? Hvem er fattige i Norge? De arbeidsledige? Innvandrerne? De som tjener under 250.000 kroner i året? Minstepensjonistene? Studentene?

I Norge sier vi at folk er fattige om de tjener under 60 prosent av den mest vanlige inntekten i landet, i praksis rundt 235.000 kroner, ifølge Wikipedia.

En svakhet med dagens måleapparat er at vi måler fattigdom på den angloamerikanske måten, nemlig bare ved å se på markedsinntekt.

Men når man ser på markedsinntekt mister man to viktige aspekter, som begge dreier seg om velferdsstatens omfordelende effekt.

For det første at vi har et såkalt progressivt skattesystem, dvs at man betaler en stadig høyere prosent i skatt jo mer man tjener. Det gjør forskjellene mindre.

Og for det andre ved at alle har tilgang til gratis skole, gratis biblioteker og gratis sykehus, og sterkt subsidierte barnehager og helsetjenester. Det gjør også forskjellene mindre.

Begge deler bidrar til å gjøre forskjellene mindre enn de ser ut til, om man bare ser på markedsinntekt.

Men hva betyr dette for omfordeling? Hva skjer med forskjellsindikatoren om man tar hensyn til velferdsstaten? Hvor mye omfordeler velferdsstaten?

Ganske mye, viser det seg. Ta en titt på figuren under, som viser inntektene i ti ulike inntektsklasser. Den grå linja viser inntektene ”før velferdsstat” (dvs. markedsinntekt), den sorte ”etter velferdsstat”.

Det interessante her er ytter-endene av linjene; de fattigste og de rikeste. Tallene viser kort fortalt at når man korrigerer for statlig og kommunal velferd (og skatter) så minsker inntektsforskjellen i Norge betydelig. Det som opprinnelig er en forskjell mellom de fattigste og de rikeste på 1:17 (forskjellen mellom toppunktet og bunnpunktet i den grå linja) reduseres til en forskjell på 1:4,5 (sort linje), når man altså tar hensyn til velferdsstatens omfordelende effekt.

Figuren sier to viktige ting:

At velferdsstaten i Norge spiller en stor for omfordeling. Forskjellene mellom de 10 prosent fattigste og de 10 prosent rikeste reduseres med 75 prosent når man tar hensyn til velferdsstaten (fra 1:17 til 1:4,5).
At de fattigdomsmålene vi bruker i dag ikke er gode nok. Velferdsstatens rolle er ikke bare underkommunisert, den er ikke engang med i det tallgrunnlaget som brukes når man måler forskjeller.

Tallene er henta fra Regjeringens Perspektivmelding fra 2009, som siterer 2006-rapporten til Rolf Aaberge og Audun Langørgen “Measuring the Benefits from Public Services: The Effects of Local Government Spending on the Distribution of Income in Norway” The Review of Income and Wealth" 52(1), 61-83, 2006.

Svakt, Arne Strand

2010-12-18T14:50:00.003+01:00

Jeg forventer av politiske kommentatorer at de leverer politisk analyse.

Er det for mye å kreve?

Arne Strand skriver i dagens Dagsavis at det siste året har vært annus horibilis - et forferdelig år - for regjeringen. Og joda. Vi har Jonas Gahr Støres ulovlig importerte ulltepper, Senterpartiets ulovlige pengestøtte og tilhørende etterforskning av Økokrim. Ingenting av dette bidrar akkurat til å heve regjeringens anseelse. Legg til Hardanger og helseforetak så har du nok stoff til en kommentarartikkel. Slik Arne Strand gjør i dagens Dagsavis.

Men jeg forventer at en oppegående mann som Arne Strand også dømmer regjeringen etter politikken. En politisk kommentator skal ikke bare resitere de siste ukers avisoverskrifter som han selv og avisens hans har laget. Han skal heve blikket og se de store linjene.

Hadde Strand hevet blikket og flyttet nesetippen sin ut av andedammen på Stortinget hadde han nemlig konkludert annerledes. Resten av Europa er i ferd med å ta fyr, med økende gjeld, svekking av velferdsstaten og økende arbeidsløshet. I motsetning til mange andre land i Europa kan vi i Norge nyte fruktene av at SVs Kristin Halvorsen tok Norge gjennom finanskrisa med både lav arbeidsløshet og en fortsatt sterk offentlig velferdssektor.

Ikke bare dette.

På alle viktige hovedområder peker pilene i Norge nå riktig vei.

- Det har blitt mindre forskjeller med den rødgrønne regjeringa
- Klimautslippene går ned, og
- PISA-undersøkelsen viser framgang for elever i den norske fellesskolen - mens i Sverige, under borgerlig regjering som insisterer på privatskoler og karakterbaserte opptak, peker pilene nedover.

Denne høsten har Statkraft fått milliarder til fornybarsatsing, og ikke én krone av dette skal gå til nye gassprosjekter. Regjeringen har fått på plass avtale om grønne sertifikater med Sverige og Cancùn-avtalen for et globalt samarbeid om reduserte klimautslipp var et stort skritt i riktig retning.

Regjeringen har satt et konkret tall - 3.000 elever - for økt gjennomføring i videregående skole, og et tydelig mål om å yrkesrette yrkesfagene igjen. Vi har satt i gang et kjempearbeid for å bedre barnevernet, både gjennom mer midler og varsler om strammer tider for de private.

Vi har åpnet verdens største flytende tidevannskraft-anlegg i Norge, og regjeringen har trukket israelske selskaper ut av oljefondet.

(Da nevner jeg ikke at USA er tydelig irritert over SVs gjennomslag i utenrikspolitikken, hva angår Norge ut av Irak, internasjonalt klimaengasjement, pådriver for forbud mot klasevåpen, motstand mot rakettskjold, støtte til Palestinsk samlingsregjering, manglende styrker til Afghanistan, trusler om boikott av Israel, etisk regelverk for oljefondet og norsk motstand mot terrorsamarbeid med USA).

Jeg er enig med Arne Strand at mediemessig og oppslutningsmessig har det ikke vært noe god høst for de rødgrønne, selv om de siste målingene tyder på at det er Ap som blir hardest straffet akkurat nå.

Men jeg forventer av en politisk kommentator at han eller hun hever blikket ut av sin egen stands selvforherligelse gjennom selvsitering, og faktisk gjør en ordentlig jobb når han skal analysere det politiske bildet.

Regjering uten sprut?

2010-12-07T12:58:00.004+01:00

I kommentariatet i mediene har det etterhvert festet seg to sannheter om regjeringa.

Den ene er at regjeringen er uten sprut, og alt er bare rot og surr og at den ikke får til noe stort og fint og viktig for landet.

Den andre er at SV ikke får til noe som helst som er stor og fint for landet.

Det må kommentariatet selvsagt få mene (selv om jeg mener at "analysene" ofte baserer seg på gjenfortellinger av det de har hørt opposisjonen si, snarere enn faktisk å ha giddet å tenke gjennom saken selv).

Og jeg må få mene at de tar feil.

Noen eksempler.

Det har blitt mindre forskjeller mellom fattig og rik, viser nye tall
PISA-undersøkelser fra norske skoler viser framgang for norske elever
Kristin og regjeringa vil yrkesrette yrkesutdanninga, et betimelig oppgjør med all teorien som har vært i yrkesfagene
Statkraft får milliarder til klimavennlig fornybarsatsing – ingen av pengene skal gå til nye gassprosjekter
Klimautslippene har gått kraftig ned (men kan stige igjen?)
Kristin setter tydelig mål om at 3.000 flere skal fullføre videregående skole
Audun varsler tredeling av pappaperm
Hallgeir sikrer 20 millioner mer til midtdelere
Det blir 1 milliard ekstra til kommunene.
Kristin tydelig på at SV vil avvikle pelsdyrnæringa
Erik Solheim gir 10 mill til Leger uten grenser
Audun vil trappe opp kampen mot sosial dumping
Audun varsler bedre barnevern i framtida og strammere regime for private barnevernsinstitusjoner.
Regjeringen åpner for at asylsøkerbarn som er født i Norge får bli (KK 24.11.2010).
Antall som betaler formuesskatt er halvert siden SV kom i regjering, samtidig som de som har mest betaler mye mer: Samla skatt økt fra ti til tretten milliarder, og snittskatten per betalende er mer enn doblet, fra 16.500 kroner til 37.500 i regjeringsperioden (Finansavisen 18.11.2010).
De siste årene har det blitt satt opp rundt 70 nye vindmøller rundt om i landet; rundt 50 nye er på trappene. De siste årene er satsingen på vindmøller femdoblet

Ryktene om regjeringens død er betydelig overdrevet.

Og ikke bare dèt. Noen tjener på vår politikk. Les mer om det her.

---

Noen nye saker lagt til 11.11.2010

Regjeringen åpner verdens største flytende tidevannskraft-anlegg i Norge
Regjeringen trekker israelske selskaper ut av oljefondet:
Historisk avtale med svenskene om fornybar energi
Jubel for sluttavtale om klima i Cancun

Uføreimplosjon

2010-11-25T13:13:00.008+01:00

"Vi står overfor en uføreeksplosjon. Hver tiende nordmann er ufør. 600.000 personer står utenfor arbeidslivet. Det er for lett å bli ufør. Uføretrygden må ned".

Det er alarm.

Ja.

Og nei.

Det er riktig at 9,5 prosent av folk i yrkesaktiv alder er uføretrygda, tilsammen 299 569 personer per juni 2010. Det er i utgangspunktet ikke noe lite tall.

Men det er faktisk en liten nedgang, fra å være nøyaktig ti prosent i 2001. Altså en nedgang på fem prosent i andelen uføre.

Det er altså ikke snakk om noen uføreeksplosjon. Snarere tvert i mot. Det er snarere en liten uføreimplosjon.

Alle disse 9,5 prosentene er heller ikke alle helt uføre. Faktisk er omlag hver femte uføre ikke hundre prosent ufør. Om man korrigerer for dette, kan man kanskje trekke bort omlag hver tiende uføretrygda (egne beregninger, basert på at de som ikke er helt uføre i snitt er halvt uføre). Da blir i såfall tallet 271 000 helt uføre, eller 8,5 prosent.

Så et viktig spørsmål: Hvem tenker du på når du hører at så mange er uføretrygda? Ungdommen? De middeladrende?

Faktum er at det er gæmlisene - de over 60 - som utgjør absolutt brorparten av de uføre. Av de uføre i Norge utgjør de over 60 nesten halvparten av alle uføretrygda i Norge - over 45 prosent. Uføre blant unge og middeladrende (fra 18 til 44) utgjør på sin side omlag ti-tolv prosent av alle uføre. Talla for dette finner du her.

Dette betyr at om man vil - som den høyrepolitiske såkalte "tenketanken" Civita mener - at flere uføre skal jobbe, er det de over 60 man må piske i arbeid igjen, om man ønsker resultater som monner i statistikken. Det er først når de uføretrygda over 60 stavrer seg i jobb igjen at vi vil få en skikkelig merkbar nedgang i andelen uføre.

Er det realistisk?

Og ikke minst: Hva skal til for å få flere uføretrygda i jobb? Vil kutt i uføretrygden få flere i jobb? Kan vi tro på helbredelse gjennom fattigdom? Frp mener vi må kutte uføretrygden med rundt en milliard kroner neste år.

Dagens beste forslag er Civita, som mener veien å gå er å kutte i lønna til de gruppene som står i fare for å bli uføretrygda - for da er det ikke så mye å tjene på å bli ufør...

Milde himmel.

Man skal være klar over at det er strenge medisinske kriterier for å få uføretrygd. Ingen kan selv velge uførestønad framfor å jobbe selv om de skulle ønske det, slik Civita kan gi inntrykk av. Man skal være sjuk. Folketrygdlovens krav til årsakssammenheng for å få uføretrygd er klar: "Når det skal avgjøres om det foreligger sykdom, legges det til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis".

Verken dovenskap, morgentretthet eller initiativløshet kvalifiserer ifølge norsk lov til uføretrygd.

Det må nå være klart.

Så har vi alle de 600.000 som "står utenfor arbeidsmarkedet". Dette tallet (som egentlig er 650.000) stammer mest sannsynlig fra denne NAV-rapporten. Dette er en rapport som summerer opp hvor mange årsverk som "forsvinner" hvert år ved at folk er hjemme med sykt barn , er syke sjøl, er arbeidsledige, på rehabilitering, eller uføre.

Dette er altså ikke en rapport om hvor mange som står permanent utenfor arbeidslivet. Om man tar bort arbeidsløse (altså de som ønsker jobb) og sjuke (som skal på jobb igjen) er tallet plutselig redusert med en tredel.

Det er heller ikke en rapport som sier at det har vært en dramatisk økning i antall årsverk som "forsvinner". Snarere er det ganske stabilt. Figur 2 (side 15) viser at andelen er på rundt 20 prosent i 2009, slik den var i 1992. Altså ingen endring. I mellomtiden har andelen riktignok vært både nede på 17 prosent, og oppe i 21.

Men noen eksplosjon er det uansett ikke snakk om. Likevel skriver Civita at "Det stadig økende antall nordmenn i yrkesaktiv alder som ikke deltar i arbeidslivet er et stort og voksende problem både for den norske velferdsstaten".

Det er snarere omvendt: Når man tenker på at befolkningen har blitt eldre i mellomtiden så er det egentlig ganske bra at andelen faktisk er så stabil som den er.

Avslutningsvis: Flere av de uføre som er i stand til det skal få delta i arbeidslivet. Det ønsker de som regel selv også. Jeg er med på å diskutere alle forslag som bidrar til å gjøre folk friskere eller som gjør arbeidslivet mer tilgjengelig for de som er uføre.

Men de som ikke har helse til å jobbe skal ha rett på en anstendig inntekt som det går an å leve av.

Og tanken Civita bør slutte å bruke "tenke" som en del av navnet sitt.

Vannbacon, fosfatfisk

2010-10-28T20:36:00.002+02:00

"Konkurranse gir mangfold, riktig pris og kvalitet" heter det gjerne. Dette er teorien. I praksis ser vi helt andre resultater. På grunn av økt priskonkurranse på matmarkedet pumpes kjøtt og fisk full av vann for å få prisen ned og fortjenesten opp. Varene tilsettes også fosfater, E 450, for å holde på dette kunstige vannet. Resultatet er så semmert at selv folk i bransjen nekter å spise produktene de selger.

Høyresiden har hele tiden backet opp en slik strategi, fordi de mener priskonkurranse er bra for kundene, og fører til innovasjon. Men hvilke innovasjoner? Å montere en vann- og fosforinjisator på produksjonslinja gir selvsagt noen slags nye produkter - vannbacon og fosfatfisk - men er det smart? Er det sunt? Er det bra for forbrukerne?

Selvsagt ikke. Den som taper på dette, er kundene. Både fordi de får i seg kunstige stoffer - og fordi de betaler kilopris for fisk og bacon, mens det de får er bare vann.

Landbruksminister Lars Peder Brekk (Sp) har helt rett når han sier at maten er for billig. Mat skal ikke være først og fremst billig. Den skal være først og fremst sunn, trygg og ren. Vi må alle komme oss ut av det blindsporet som sier at om bare konkurransen er hard nok, så blir alt billig og bra. Slik er det ikke.

Beviset finner du i nærmeste lavpriskjede.

Se etter E 450.

Fra tro til viten på universitetene

2010-10-26T15:31:00.001+02:00

Både universitene og studentene har vært negative til å opprette imam-skoler på universitetene, med begrunnelse i at det finnes et viktig skille mellom det vi vet, og det vi tror. Universitetene skal drive med viten, ikke tro. Prinsippet er også nedfelt i universitets- og høyskoleloven.

Det er et prisverdig prinsipp at det finnes viktige, tydelige og operative forskjeller på vitenskap og tro. Men er universitetene rede til å ta den fulle konsekvensen av sine egne prinsipper? Enn si konsekvensene av lovverket? Tør de sette sin vanligvis kritiske lupe på seg selv, og stille et spørsmålstegn ved de fag som i dag driver forkynnende virksomhet?

I dagens markedsteori, som undervises med universiteter og høyskoler, eksisterer det en nærmest religiøs tiltro til markedsteoriens dogmer, som er og blir uforenelig med de kravene som i dag settes til en vitenskap: Troen på de statiske likevektsidealene, i et samfunn som først og fremst preges av endring og utvikling, bygger på et så mekanisk, antikvert og nedstøvet perspektiv på økonomi at man kan bare undres hvorfor det har overlevd.

Når markedsteorien i tillegg kan brukes til å "bevise" at konkurranseutsetting er smart (selv om det oftest er kostbart), "bevise" at fellesskap ikke lønner seg (selv om det motsatte er tilfelle) eller "bevise" at fagforeninger er hemmende for samfunnsutviklingen har vi for lengst forlatt grensen for kriteriene til hva som definerer en vitenskap. V

i er snarere skremmende nær den konklusjonen at markedsteoriens viktigste funksjon er å være et faglig alibi for høyrepolitikk.

Konfesjonsstudier har ikke noe på et universitet å gjøre.

Innlegget sto på trykk i Dagbladet lørdag 18.10.2010

Hva er Sørlandets prosjekt?

2010-09-14T15:39:00.003+02:00

Kun to av regjeringens nærmere nitti statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere er fra Sørlandet, kan Fædrelandsvennen rapportere.

Det høres selvsagt altfor lite ut, selv om det faktisk ikke er så himla galt, sammenlignet med innbyggertallet i landsdelen. Både regjeringsandelen og innbyggerandelen utgjør om lag 2,3 prosent.

La oss likevel ta Fædrelandsvennens budskap på alvor. Det burde vært flere sørlendinger i regjering.

Men hva så? Hva i all verden skulle disse eventuelle sørlendingene i regjering være med og kjempe for, for Sørlandet? Hva er egentlig Sørlandets store fellesprosjekt? Finnes den saken? Jeg kan i hvert fall ikke peke på hva dette skulle være.

Å rette ut veien mellom Kristiansand og Lyngdal er ikke et slikt nasjonalt prosjekt. Slike veiprosjekter har alle fylker. De som lykkes er de som har sine nasjonale prosjekter, og som står sammen om dem og slåss sammen for dem. Fylker, som regioner, som interesseorganisasjoner. Trondheim kjempet for nasjonale saker som rockemuseum, domstolsadministrasjonen og arbeidsstedet for kirkens preses. To av dem er allerede vunnet, den tredje like om hjørnet.

Miljøorganisasjonene kjemper for oljefritt Lofoten og Vesterålen – med hard og felles innsats blir den kampen vunnet.

Bistandsorganisasjonene har slåss for gjeldslette til u-land i en årrekke. Sammen med bistandsminister Erik Solheim fikk de det til. Gjelden ble slettet med et pennestrøk.

Felles for dem alle er at for å få noe til, må man ville noe. Sørlandet må derfor skaffe seg et slikt nasjonalt prosjekt. Noe som alle vil, og som landet trenger. Hvor er visjonene, de store tankene, samlingen om de spenstige ideene?

Det kunne for eksempel vært et nasjonalt forskningssenter for miljøteknologi. Eller det kunne være noe annet. Jeg nevner likevel miljøteknologi, av flere årsaker. Fordi Sørlandet har både meritter og muligheter på dette området. Bedrifter som Elkem Solar, Metallkraft, Vestas og Returkrafts forbrenningsanlegg er eksempler på at miljøteknologi skaper mange arbeidsplasser lokalt, og at Sørlandet er gode på dette. Bedre enn mange andre. Det kunne vært et prosjekt, fordi Regjeringen har sagt de vil satse på miljøteknologi. Og det kunne være et prosjekt fordi Agder er velsignet med stortingsrepresentant Alf Holmelid (SV) fra Vest-Agder, som på kort tid har bidratt til å skape mer oppmerksomhet rundt Sørlandet som en miljøteknologisk spydspiss enn det en rekke andre representanter har greid på flere år.

Sørlandet har muligheter. Men for å skape fremtidsrettede arbeidsplasser og inntekter må nok prosjektet være større, bedre og mer spenstig enn å ville bygge en vei som gjør det enda morsommere å kjøre raskt gjennom Agder-fylkene.

Innlegget sto på trykk i Fedrelandsvennen 22.4.2010

Det ene unntaket?

2010-09-14T15:34:00.004+02:00

For en stund tilbake viste Dagens Næringsliv hvordan støtten til Color Line og andre norsk-eide ferjerederier i utenriksfart overgikk landbruksstøtta, om man fordelte de respektive statlige støttemilliardene på antall norske årsverk de representerer. Color Line er et av de ferjeselskapene som årlig mottar hundrevis av millioner for å sysselsette nordmenn på skipene. I tillegg har rederiene nå helt spesielle skatteregler som i praksis gjør at de omtrent ikke betaler skatt, til forskjell fra omtrent alle andre selskaper i Norge.

Rederiene er ikke de eneste som nyter godt av statlig næringsstøtte. Alle norske aviser nyter godt av momsfritak, som gjør dem mer konkurransedyktige opp mot andre varer. Med unntak av bøker, da. Forlagsbransjen har også et tilsvarende momsfritak, som sender et lass av gratis, ikke-øremerkede millioner av kroner rett inn i bunnlinja på de store forlagene. Da har jeg ikke begynt å snakke om oljeindustrien, som gjennom å avskrive alle investeringer - og dermed også overskridelser - på skatten, gjør at det er norske skattebetalere som i praksis tar regninga for alle oljeoverskridelsene.

Eller verftsstøtta, som koster noen hundre millioner kroner i året. Eller alle pengene som kanaliseres gjennom Innovasjon Norge hvert år. Eller milliardstøtteordningene gjennom Norges Forskningsråd, til alle bedrifter som driver med forskningsbasert utvikling. Regjeringens milliardfond for fornybar energi skal bidra til å skape nye arbeidsplasser og mer kraft fra framtidsrettede energier, som vind, sol og bølge.

Mye næringsstøtte er god og berettiget. Noe kunne sikkert vært avviklet, eller endret. Men det blir uansett feil av Fædrelandsvennens kommentator Vidar Udjus å tirsdag 27. juli påstå at landbruket er den siste mottaker av næringsstøtte. Avisen han jobber i er bare ett av mange eksempler på det motsatte.

Innlegget sto på trykk i Fedrelandsvennen 21.8.2010

Surr i avtaleform

2010-09-13T09:51:00.003+02:00

Man sier at det er mye surr med de rødgrønne. Og det er det også, i nær sagt alle materialer og mineraler. Master i stål, kjeder av gull og tepper av ull.

Det går over - fordi det er politikken, retningen og sakene som står seg på sikt.

Men det som ikke går over, er min bekymring for det surret som Høyre og Frp finner på sammen.

Jeg kan ikke fri meg fra å fortelle en liten historie om da de borgerlige lagde sitt siste statsbudsjett i 2005. Da inngikk Bondevik-regjeringen en budsjettavtale med FrP. I denne avtalen var det spesielt to punkter jeg la merke til:

Punkt 3: ”Regjeringen skal gjennomgå rammebetingelsene for sjokolade og sukkervareindustrien, for at de skal bli mer konkurransedyktig med Sverige”

Punkt 10, litt lengre ned: ”Legge fram forslag til Nasjonal Plan for forebygging av diabetes”.

Så sier de at vi surrer. Ja, av og til gjør vi det. Men dette er surr i avtaleform.

Les hele avtalen her

Tomra-dom i gråsone

2010-09-10T10:44:00.000+02:00

Det sies at de store selskapene som næringsministeren skryter av foran sine utenlandske kolleger er nøyaktig de samme selskapene som gjerne blir gransket av konkurransemyndighetene.

Således er Tomra-dommen fra EU-domstolen illustrerende. Det norske panteautomat-selskapet Tomra har blitt dømt av EU-domstolen til å betale 200 millioner kroner i bot for brudd på den europeiske konkurranseloven. Samme dag blir det også kjent at meieriet TINE er dømt til å betale 30 millioner kroner i bot for brudd på den norske konkurranseloven. Dette er begge dommer som aldri burde falt.

Dommene faller på bakgrunn av uklar jus i både norsk og europeisk konkurranselovgivningen, og bygger på et virkelighetsfjernt grunnlag. Den norske og den europeiske konkurranseloven har til felles at det er forbudt for bedrifter å misbruke sin markedsmakt. Det er altså ikke forbudt å skaffe seg markedsmakt, utvikle markedsmakt eller ha markedsmakt - det er bare forbudt å misbruke den.

Spørsmålet blir da hvor grensene går - mellom det å utvikle markedsmakt, og det å misbruke en slik markedsmakt. Bruker TINE markedsmakt om de forhandler seg fram til en avtale om å være eneleverandør på gulost hos Rema - eller er det å misbruke markedsmakt? Er det å skaffe seg eneavtaler for panteautomater på det europeiske markedet å bruke markedsmakten - eller er det å misbruke denne makten? I både Tomra-dommen og TINE-dommen er kjernespørsmålet om man skal regne en ekslusivitetsavtale, en rabattavtale, en lojalitetsavtale for noe negativt.

I begge rettssakene har svaret på dette vært ja. Begrunnelsen er at det hindre konkurranse. Men det paradoksale er at dette er eksempler på avtaler som er inngått i et forutgående konkurransemarked. Markedet var der. Det er først når avtalene først er inngått, at de andre leverandører er ute. Er ikke nettopp en viktig del ved konkurranse at noen også må få vinne - og dermed holde konkurrentene borte?

Faste avtaler over en viss tid også har opplagte industriell fordeler, for både kjøper og selger. De mest opplagte er forutsigbarhet og stabilitet, og rom til å videreutvikle produktene. Kan man med hånden på hjertet si at dette ikke skjedde i tilfellet Tomra, i tilfellet Tine?

Loven forutsetter også at det er bra at nykommere i en bransje alltid er bra - uavhengig om de har et produkt som er teknologisk interessant eller om de er ute etter å skumme fløten av de som gikk foran. Har EU-domstolen foretatt denne vurderingen, eller er det antall konkurrenter som har vært avgjørende?

Konkurranse har den egenskapen at noen faktisk vinner konkurransen. Og de som er vinnere, vokser. Konkurranse innebærer per definisjon at noen selskaper som er bedre enn andre tjener mer penger enn andre, at de blir større enn andre, at de får større markedsmakt enn andre. Konkurranse fører således til nye monopoler. Vet domstolene og konkurransemyndighetene egentlig nok til å skille teknologiske vinnere fra andre typer monopoler? Kan de skille markedsmakt fra misbruk av markedsmakt? Kan domstolene uten rimelig tvil slå fast at Tomra ikke er en teknologisk spydspiss? Vet EU-domstolen at det er industrielt riktig med fire og ikke én eller to leverandører av pantemaskiner?

Hele konkurransejussen er en stor, åpen gråsone. For selskapene er dette terningkast i millionklassen.

Kampen mot okkupantene

2010-09-09T15:54:00.016+02:00

Max Manus setter publikumsrekord; heltefilmen om den nasjonale kampen mot de utenlandske okkupantene og for frihet går for fulle hus. Mange tenker med stolthet på at noen risikerte livet sitt for noe de trodde på, en kamp på livet mot en urett de var mot. Men omtrent samtidig minner utenriksminister Jonas Gahr Støre oss om at i kampen mot de utenlandske okkupantene og for frihet et helt annet sted og en helt annen tid - nemlig i Palestina i dag - gjelder det litt andre regler.

Når motstandsbevegelsen heter palestinerne har de «selv et betydelig ansvar» for at sivile nå blir bombet og drept av israelske okkupanter, i følge utenriksministeren. Hvem ville i dag på alvor våge påstanden om at ansvaret for den tyske avrettelsen av norske motstandsmenn og -kvinner under andre verdenskrig lå hos den norske motstandsbevegelsen, og ikke hos tyskerne?

Innlegget sto på trykk i Adresseavisa 5.1.2009

Kan vi stole på Keynes?

2010-09-07T12:43:00.001+02:00

Da regjeringen la fram sin krisepakke i 2009 mente selv Høyre - partiet som i alle år har gått til valg på redusert offentlig sektor og mindre statlig inngripen - at ikke engang 55 milliarder kroner i krisehjelp var tilstrekkelig. Tittelen på pressemeldingen til Jan Tore Sanner var "full krise - halv pakke".

På denne måten illustrerte Høyre poenget om at vi alle er keynesianister nå, og at vi alle er enige om at for mye høyrepolitikk skapte finanskrisen. Høyre har tatt tegninga. Utad framstår Høyre nå som om de kappes med den rødgrønne regjeringa om å hylle velferdsstaten, bejuble Keynes og ta avstand fra de nyliberale markedsteoretiske dogmene.

Det er ingen tvil om at Keynes' ideer om å bruke mer penger i motgangstider lå bak det faktum at Norge kom seg gjennom finanskrisen bedre enn mange andre land. Keynes var nødvendig.

Men er Keynes tilstrekkelig? Holder det med Keynes for å forklare - og dermed skape - vekst? Kan vi stole på Keynes?

Det er to årsaker til at svaret er nei. Den første årsaken er at Keynes ikke har historien på sin side. På 70-tallet forlot man Keynes til fordel for markedsliberalismen, nettopp fordi motkonjunkturpolitikken førte til at mange land fikk økt gjeld og galopperende inflasjon. Keynes løste ikke problemene.

I 2010 er vi ved samme situasjon, bare med motsatt fortegn: Vi forlater markedsliberalismen, til fordel for Keynes, fordi markedsliberalismen ikke virker, og fordi vi tror Keynes virker (med et mulig unntak for Siv Jensen, som fortsatt sverger til Ronald Reagans begredelige Laffer-kurve fra åttitallet).

Er det noen grunn til at det bør virke bedre denne gangen? Norge, med en særegen situasjon med penger på bok, kan tale for ja. Men det er unntaket. Økende gjeld i en rekke europeiske land, som gjennomfører store offentlige budsjettkutt for å komme i balanse etter å ha brukt mer penger enn de har, peker mot nei.

Den andre årsaken er at Keynes ikke representerer en politikk for økt produktivitet, teknologisk endring og økt konkurranseevne. Keynes' politikk kan like gjerne brukes til å argumentere for flere fregatter til den norske marine som å bygge lyntog som å ruste opp skolene. Den kvalitative delen - hva er det av dette som skaper størst sivilisatorisk framgang og mest produktivitetsutvikling på sikt, bør i praksis være en viktig del av vurderingene. Men det er ikke en viktig del av teorien. Motkonjunkturpolitikkens viktigste mål er pengestrømmen; å bruke mer penger når det går dårlig, og sørge for at folk får jobb, bruker penger og holder sirkulasjonen av penger oppe.

En teori som vektlegger volum framfor kvalitet kan selvsagt bidra til at ledigheten går ned på kort sikt - man kan låne seg ut av det meste, om bare tidsperspektivet er kort nok. Men vil det vare?

Vi lever i en historisk tid, på den måten at vi igjen - som på søttitallet - står ved et veiskille i hvor økonomifaget skal reise.

Finner vi den tredje veien?

Gratulerer med dagen fra NRK

2010-09-02T16:02:00.016+02:00

To statsråder har fylt 50 år, med få dagers mellomrom. Jonas Gahr Støhre den 25. august, Kristin Halvorsen i dag, 2. september. Begge har blitt intervjuet på NRKs Politisk Kvarter på bursdagen sin.

Intervjuene forteller lite nytt om statsrådene. Men de forteller svært mye om hvordan media virker generelt, og NRK sin over grensen pinlige, nesegruse beundering for enkeltpolitikere spesielt.

Her er programleder og intervjuer Håvard Kleppas (HK) spørsmål til Jonas Gahr Støre i forbindelse med hans femtiårsdag:

”Han er den mest populære i regjeringen og regnet som kronprins i Arbeiderpartiet. Utenriksminister Jonas Gahr Støre er femti år i dag. Gratulerer med dagen, Jonas Gahr Støre”

(Innslag med hilsen fra Statsministeren )

HK: ”Hvordan kjennes det, Jonas?”.

HK: ”Så det er ingen krise å spore?”

HK: ”Hvor mye betyr familien for deg?”

HK: (ler) ”Du må ha en skikkelig A-menneskefamilie da, siden dere har rukket å feire allerede nå?”

HK: Du er svært populær som utenriksminister, men hva er det vanskeligste med den jobben?

(Helge Lurås fra NUPI hilser)

HK: Hvorfor må vi være i Afghanistan?

HK: ”Så får vi snakke litt mer om deg som person (ler) siden det tross alt er din femtiårsdag”
[JGS: ”Store overganger her”]
HK: ”Haha, ja det er det. Det er vel en del av jobben din, å skifte tema stadig vekk?”
[JGS: ”Ja, det er det”.]

HK: ”Du har et ekstremt formidlingsbehov. Hvor henter du styrken din fra?”.

(Stoltenberg hilser igjen, og sier Gahr Støre må fortelle flere av sine morsomme historier. )

HK: ””Morsomme”, Jonas. Kjenner du deg igjen i det?”

HK: ”I sommer gikk debatten i Aftenposten om mangel på intellektuelle i Norge og du fikk høre at du ikke er intellektuell, samtidig blir du omtalt som flinkis. Er du intellektuell?”

HK: ”Så du er intellektuell?”

HK ”Er du forberedt på kritikk når du har invitert kronprinsparet til feiringen på lørdag?”

HK: ”Hvor lyst har du til å bli statsminister?”

HK ”Er det synd for deg at Jens Stoltenberg er bare bitte litte grann eldre enn deg sånn at du kunne fått sjansen tidligere? (ler)”

HK: ”Hvorfor posisjonerer du deg i partiorganisasjonen hvis du ikke vil bli leder i partiet?”

HK: ”Hvor er du om ti år?”

Slik bygges en helt. Kort oppsummert kan man vel si at med unntak av en kort passasje - ett spørsmål - om Afghanistan får Gahr Støre gjennomgående nesegruse spørsmål som bygger opp om seg, sin person og hvorfor han er så flink. "Hvordan føles det, Jonas?". "Hvor henter du styrken din fra?". "Hvor lyst har du til å bli statsminister?"."For en utrolig familie du har". Og så er Jens Stoltenberg hentet inn for å fortelle hvor morsom Jonas Gahr Støre er når han forteller historier.

Intervjuet er pinlig, fordi det står i så grell kontrast til nøyaktig samme bursdagsprat en uke senere, når Kristin Halvorsen intervjues på samme radioprogram. Intervjuet med Kristin var et helt normalt intervju på Politisk Kvarter:

Ingunn Solheim (IS) er programleder og ønsker velkommen: ”I dag fyller kunnskapsminister og SV-leder Kristin Halvorsen 50 år. Gratulerer med dagen og velkommen i studio”

IS: ”Var det å gå ut offentlig ut mot Senterpartiet og Liv Signe Navarsete en måte å bringe sprut inn i regjeringa på?”

IS: ”Men du har etterlyser sprut, og hva gjør du for å få sprut inn i regjeringa?”

IS: ”Men nå snakker du om dine saker. Spruten i regjeringa og begeistringa rundt det rødgrønne alternativet … hvordan får dere til dette framover?”

IS: ”Kan du da garantere at Ap, SV og Sp kommer til å gå til valg sammen i 2013, og vi får ei tredje runde med rødgrønt samarbeide?”

IS: ”Det er lenge til 2013 så vi får ta flere runder på dette før den tid. Mantraet fra SV gjennom hele regjeringsperioden har vært at de vinner mer innenfor enn utenfor regjering”

(Hilsen fra Høyres utdanningsminister Kristin Clemet)

IS: ”Hvor lang tid tar det før SV foreslår premiering av flinke skolebarn?”

IS: ”Er du fornøyd over at Kristin Clemet mer eller mindre omtaler deg som administrator av hennes egen politikk?”

(Hilsen fra SU-leder)

IS: ”Du sa før du selv kom i regjering at Statsminister den gangen Kjell Magne Bondevik skjøv folk ut i kulda, kaster fyrstikker etter de fattige, og at det å avskaffe fattigdom var bare et spørsmål om politisk vilje. Tall fra SSB viser at tallet på fattige ikke har vært så høyt som det er nå på over ti år, og det har økt hele veien siden 2005 da dere overtok i regjering. Kunne du og SV ha gjort mer enn det å ha gjort bostøtte og leksehjelp for å bekjempe fattigdom?”

IS: ”Men hvordan forklarer du at fattigdommen øker?”

IS: ”Betyr det at du er klar for å gjenreise ordtaket om at du skal bekjempe og utrydde fattigdommen?”

IS: ”Og så skal vi snakke om deg. Vi skal gå 27 år tilbake i tid. Da sendte NRK fjernsynet en valgdebatt mellom ungdomspolitikere den gangen, blant annet Jens Stoltenberg” (lydklipp)

IS: ”Var du nervøs? (ler)”

IS: ”Stemmen har endret seg litt siden den gangen (ler). 50 nye år har jeg lest er ditt nye slagord. Dette har du sagt til NTB, og du er blant de lengst sittende partilederne. Skal du bli norsk politikk sin nye Haakon Lie, eller (ler), eller vil yngre krefter få slippe til etter hvert?”

IS: ”Spørsmålet mitt var vel egentlig når gir du deg”.

Jeg er ingen stor diskursanalytiker, men jeg kjenner igjen lyden av en helt som bygges når jeg hører den. Forskjellen mellom de to intervjuene er åpenbare. Intervjuet med Kristin var et helt normalt intervju på Politisk Kvarter. Intervjuet med utenriksministeren var medhårs jattende, journalistisk dårlig, over grensen til det pinlige.

Der Kristin Halvorsen får en hilsen med journalistisk snert fra Høyres Kristin Clemet, hennes politiske rake motsetning, som "skryter" av henne for å gjennomføre Høyres skolepolitikk, får Jonas Gahr Støre en hilsen fra sin venn, kollega og partikamerat Statsministeren. Mens Kristin Halvorsen blir spurt om når hun har tenkt å gi seg, blir Jonas Gahr Støre spurt om han blir statsminister. Der Kristin blir spurt om hva hun har gjort for å få mer sprut i regjeringen, blir Jonas spurt om hvor han henter styrken fra. Der hun er administrator, er han intellektuell og flinkis.

Slik bygges det helter i dette landet.

Ikke ett kritisk ord om hvorvidt Ap har vært en brems i arbeidet mot fattigdom, eller arbeidet for miljøet. Ikke ett kritisk ord om Arbeiderpartistatsråden som søkte jobb i Høyres stortingssekretariat. Ikke ett kritisk spørsmål om hva som er hans utenrikspolitiske prosjekt, eller om han har vært en brems eller drivkraft for å ha endret den norske Afghanistan-retorikken over "fra militær til politisk løsning".

Det er selvsagt hyggelig for Jonas Gahr Støre at NRK velger å bygge ham opp på denne måten. Og det er en seier for feminismen at Kristin får de tøffe spørsmålene, mens Jonas får de intetsigende spørsmålene.

Men det er først og fremst en journalistisk ytterst pinlig affære av NRK.

Ideen om markedet

2010-08-13T23:20:00.003+02:00

Da USAs tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan vitnet for representantenes høsten 2008, innrømmet han: «De av oss som har trodd at bankenes egeninteresser skulle beskytte aksjonærenesinnskudd, står nå sjokkerte og vantro tilbake».

Greenspans innrømmelse er ikke bare en kritikk av markedet, men av ideen om markedet.
Markedsteorien, som studenter lærer på universiteter og høyskoler, er nettopp ideen om markedets evne til selvregulering og vekst gjennom opplyst egeninteresse.

Hvis dette viser seg å være feil, må lærebøkene skrives grunnleggende om. Jeg er redd Greenspan har rett. Av 15.000 økonomer var det åtte som forutså finanskrisa. Det er dårligere treff enn om man hadde brukt terninger.

Finanskrisa er for markedstroen det samme som murens fall var for kommunismen. Vår kunnskap om hvordan økonomien egentlig fungerer er fortsatt svak, selv 200 år etter Adam Smith. Et godt eksempel er at nobelprisen i økonomi 2008 går til en person som greide å forklare hvordan Sverige kan eksportere Saab til Tyskland samtidig som Tyskland selger BMW til Sverige.

Så langt er vi kommet. Ikke lenger.

Den viktigste jobben som nå må gjøres, er på norske universiteter og høyskoler. Disse har ansvaret for at det utvikles og undervises i et økonomifag som faktisk forteller oss noe viktig om hvordan verden faktisk fungerer.

Slik er det ikke i dag.

Innlegget sto på trykk i Ny Tid 19.12.08, Bergens Tidende 18.12.08, Avisa Nordland 29.12.08, Gudbransdølen Dagningen 18.12.08 og Adresseavisen 16.12.08.

Minuspoeng til NHO

2010-08-09T13:07:00.015+02:00

Jeg er forbanna på NHO. Igjen. Litt god følelse, egentlig.

Bakgrunnen er at vi er ganske mange i Norge som vil bygge lyntog. Som mener vi burde ta oss ha råd til å gi folk en anstendig eldreomsorg. Som mener SFO-tilbudet må bli bedre og billigere. Det bør bli gratis skolemat. Alt dette. Og mer.

Men har vi råd?

I spørsmål om velferdsstatens framtid finnes det tre roller for et parti å ta; den populistiske rollen, den saklige rollen, og den overansvarlige rollen.

Hver av disse rollene har sitt manus:

- Den populistiske rollen sier "vi har råd til alt sammen, peis på, dette går bra". Det er en rolle som gjør seg godt før valg, i media og i debatter mot andre, men den har en tendens til å falle sammen i testen mot virkelighetens budsjetteringstyranni. Litt som Hellas. Litt som Frp.

- Den overansvarlige rollen sier på automatgear at "nei, dette har vi ikke råd til", som om en offentlig krone er mye dyrere enn en privat krone. Pensjonsreformen, for eksempel, hvor de mest varme forsvarerne mener at det beste er å kutte i de offentlige pensjonene (fordi offentlige pensjoner er "dyre"), og heller la folk kjøpe private tilleggspensjoner selv (fordi da er det verdiskaping). Litt som Ap. Litt som Høyre.

- Den saklige rollen sier "ja, la oss utvikle velferdsstaten - men da må vi samtidig være realistiske og øke skattene for å få råd. Hver sykehjemsplass, hver sville i lyntogutbygginga, hver SFO-plass må finansieres med økte skatteinntekter". Den saklige rollen har den fordelen at den forteller om muligheter, uten å falle sammen under tyngden av at man ikke forstår sammenhengen i et regnskap. Ulempen er at man tidvis høres ut som en bokfører. Og ikke minst at skattespørsmålet ofte har en tendens til å overskygge de velferdspolitiske sidene, og gjøre skatt til et mål og ikke et middel - selv om mange velgere forstår den logiske nødvendigheten av økt skatt for økt offentlig velferd. Men likevel den beste av de tre modellene.

Det er flere ting å si til dette:

For det første er det et strategisk valg hvor man ønsker å være i dette landskapet, hvilken rolle man ønsker. Personlig er jeg tilhenger av den saklige rollen; den som sier "la oss utvikle velferdsstaten, med lyntog, bedre og billigere SFO og gratis skolemat, og finansiere dette gjennom skatteøkninger". Fordi det er et saklig riktig budskap, og som vil stå seg lengst. Som ikke lover gratis lunsjer, men som forteller at det er mulig å gjøre noe om man vil. Fordi undersøkelser viser at folk gjerne vil betale mer skatt, om de vet hva pengene går til. Fordi det kommuniserer at det finnes ingen gratis lunsj, men vi mener at viktige ting bør vi ta oss råd til. At vi kan utvikle velferdsstaten sammen, om vi vil.

For det andre - som begrepsbruken min illustrerer - har jeg tilsvarende lite til overs for den overansvarlige rollen. Både fordi den verken henger saklig på greip, og fordi den er vanskelig kommuniserbar. Det er en unødvendig - og unødvendig kjip og upopulistisk rolle å ta på seg.

For det tredje at SV får kjeft for å være alle tre rollene; både populistisk (råd til alt), overansvarlig (ikke råd til noe som helst) og saklig (øke skattene for å utvikle velferdsstaten) - og at alt dette heldigvis umulig kan være rett samtidig. Man kan ikke både være populistisk, overansvarlig og saklig på én gang.

Det er i sånne øyeblikk jeg blir forbanna på synspunktene til Baard Meidell Johansen, rådgiver i NHO, som på bloggen sin for NA24.no gir SVs Bård Vegar Solhjell null poeng for følgende utsagn:
"Det er bare et tidsspørsmål før det er enighet om at utfordringene (i eldreomsorgen) er så store at debatten dreier seg om hvordan vi skal fordele skattebyrdene, ikke om hvorvidt skattene skal økes” (Bård Vegard Solhjell i Dagsavisen).

Det Bård Vegar gjør er altså å understreke at om vi ønsker å bygge ut den offentlige velferden, så vil det ha en kostnad. Noen må betale dem. Han påpeker at om vi ønsker å få til noe, så må det betales. Saklighetslinja.

Grunnen til at jeg blir forbanna, er at Meidell Johansen ikke klarer å få seg til å sette pris på at noen fra SV faktisk sier at det må være en sammenheng mellom det som går ut og det som går inn. Ved å stemple Bård Vegar tar Meidell-Johansen implisitt avstand fra noe som også burde vært en klassisk NHO-dyd. I ønsket om å ta avstand fra SV løper han samtidig fra sine egne prinsipper.

Hadde det ikke vært hodeløst, ville jeg kalt det å stikke hodet i sanden.

Det fantastiske er at Høyre, som er et parti som ligger mye nærmere Meidell Johansens hjerte, bruker alle pengene på skattelette fremfor velferdsutvikling. De vil ha et gedigent finansieringsproblem når eldrebølgen kommer. Hvor skal de ta pengene fra? Er skattelette viktigere enn eldreomsorg? Selv Torbjørn Røe Isaksen har problematisert dette. Finnes det en grunn til at Medell Johansen ikke nevner Høyres svar på disse spørsmålene, utover at disse svarene ikke finnes?

Eller Frp, som også ligger mye nærmere Meidell Johansens hjerte, som løper rundt som hodeløse kyllinger og vifter med Mikke Mus-sedler? Er det dette han ønsker seg?

Syretesten er hvor mange poeng SV hadde fått av Meidell Johansen om vi hadde gjort som Høyre, og brukte pengene to ganger. Eller fem ganger, som Frp.

Jeg gjetter på minuspoeng.

"...krav til de som mottar offentlig støtte"

2010-08-04T15:47:00.006+02:00

Å sette krav til de som mottar offentlig støtte er noe høyresiden har et noe tilfeldig forhold til.

For mens private barnehageeiere skal få ta ut så mye utbytte de bare vil - penger de har fått fra det offentlige - skal det ikke gjelde samme regler for andre som mottar støtte - for eksempel trygdemottakere og sosialhjelpsmottakere.

Høyre har nemlig programfestet at de vil ”stille strengere krav for trygdeytelser og sosialhjelp”. FrP skriver tilsvarende om sosialpolitikken at ”det skal stilles strenge krav for utbetaling av offentlige midler”.

For høyresida er reglene klare når det gjelder penger til de som trenger det mest. Ikke fullt så mye når det gjelder penger til private barnehageeiere.

Og om du er forvirret nå, så kan jeg berolige med at det blir verre. For Høyre er mot å sette krav til foreldre som mottar svangerskapspenger, om at pappa skal ha en viss andel av permisjonen. Der er Høyre krystallklare: Vi sender dere penger fra staten - bruk dem slik dere synes er best.

På samme måte som regjeringen setter krav om en viss andel pappaperm er det å sette krav til mottakere av offentlig næringsstøtte heller ikke noe uvanlig prinsipp. For eksempel har privatskolene i Norge, som får mye offentlig støtte, klare utbyttebegrensinger. Dette støtter Høyre. Norske rederier som mottar støtte til å ansette norske sjøfolk har krav om lærlingeplasser og investeringer i HMS. Dette var Høyre mot.

Regjeringens forslag om utbyttebegrensing for barnehager blir omtalt som om det skulle dreie seg om et forbud mot private barnehager. Det er det ikke. Det er ikke gang et forbud mot utbytte. I omtalen av høringsnotatet, en kort sak du kan lese her, heter det at forslaget innebærer "et forbud mot årlig uttak av overskudd utover en fastsatt maksimal avkastning på egenkapitalen".

Det skal altså være lov å ta ut utbytte. Men ikke så høyt utbytte som helst. Det paradoksale er at de aller fleste barnehageeierne tar ikke ut særlig store utbytter. Det betyr at for alle praktiske formål er reglene langt på vei bare en stadfesting av en praksis som de fleste allerede følger i dag.

91.000 luftballons

2010-07-27T17:34:00.012+02:00

Enognittitusen dokumenter og rapporter fra situasjonen om krigføringen i Afghanistan er lekket ut. Spørsmålet de fleste stiller seg er hvem som står bak.

Det er feil spørsmål.

Spørsmålet er hvorfor 91.000 dokumenter og rapporter fra en krig som er vedtatt av lovlig valgte styresmakter måtte hemmeligholdes? Hva er det som gjør at når det er snakk om en meget omdiskutert NATO-krig i et land som er 'out of NATO area' må rapporter, vurderinger, resultater ikke komme ut? Hva er det som gjør at det er lekkasjen - ikke hemmeligholdelsen - som diskuteres?

Se for deg 91.000 luftballons. Det er et fryktelig høyt tall.

Hva er det som gjør at når det er spørsmål om menneskers liv og død, er det plutselig helt andre regler for byråkratiet og statsmakten med hensyn til åpenhet enn i alle andre saker? Hva er det som gjør at verdier som åpenhet, innsynsrett og transparens kan settes til side uten kritikk bare fordi det dreier seg om en krig? Hvorfor burde ikke store saker, store avgjørelser kreve like stor åpenhet?

'Hensynet til soldatene', vil de fleste svare. 'Vi kan ikke gi dette ut av hensynet til soldatene'.

Det er med lite respekt å melde tullpreik. Soldater dør ikke fordi noen har lekket dokumenter. Soldater dør fordi de er sendt i krig. Soldater dør i Afghanistan før lekkasjene, som de vil dø etter lekkasjene - uavhengig av lekkasjene. Hvis man virkelig hadde vært bekymret for soldatenes liv, hvis dette hadde vært det aller viktigste, så trekker man dem hjem igjen.

Harald Stanghelle i Aftenposten sier at dokumentene først og fremst bekrefter at krigen er vanskelig, ikke at de avslører noe nytt. Det sammer sier Obama (Dagsrevyen 27.7.2010).

Det overraskende eller dramatiske er ikke lekkasjen i seg selv, men at det finnes så mange hemmelige rapporter som ikke var kjent.

Ode til Vinmonopolet

2010-06-19T17:06:00.002+02:00

Daglig utsettes jeg for reklame og kjøpepress fra elektrokjeder, matbutikker og klesbutikker, som ustoppelig forsøker å selge meg noe jeg ikke visste jeg trengte. Det er en evig kakofoni av glorete brosjyrer, avisinnstikk og TV-annonser, for bleier, bind, pølser, biler og glava.

Derfor elsker jeg Vinmonopolet - en herlig, stille glenne i en evig jungel av kommersielt støy. Det er et sted hvor man møter kunnskapsrike, hyggelige og engasjerte ansatte, som ikke er ute etter å selge deg mest mulig, prakke på deg ting du ikke kom for å kjøpe, men som er der for å gi deg best mulig råd for å foreta egne valg. Jeg får raskt hjelp, jeg får svar på spørsmålene, og svarene er gode.

At Norge har klart å beholde denne fornuftige, statseide og nasjonsbyggende institusjonen er ikke opplagt. Mange er dogmatiske motstandere av offentlig eierskap, uavhengig om det offentlige eierskapet virker eller ikke.

I Vinmonopolets tilfelle virker det.

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 22.06.2010

Hjernevask 2.0

2010-06-17T12:20:00.001+02:00

(Artikkelen sto på trykk i Aftenposten 17.6.2010)

"Økonomien går best når de private selskapene får operere med minst mulig statlig inngripen, og friest mulig tøyler".

Dette er trosbekjennelsen i den markedsteorien som studenter ved norske universiteter og høyskoler hvert år må lære seg. I den grad offentlig sektor skal ha en rolle som vare- og tjenesteprodusent, bør minst mulig være fellesfinansiert, og mest mulig være konkurranseutsatt og stykkprisfinansiert.

Amerikanerne og islendingene hadde gjort alt etter læreboka i økonomi: Markedene var deregulerte, husbanken var konkurranseutsatt, det private initiativet fikk fritt armslag - og veksten skulle ingen ende ta , fordi markedsteorien sier at jo mer privat sektor får operere på egenhånd, jo større blir kaka. Så kom finanskrisa. Arbeidsledigheten i USA har på to år steget med åtte millioner personer. Folk har måttet gå fra hjemmene sine.

På den andre siden står den norske økonomien. Med en omfattende offentlig sektor, sentrale lønnsforhandlinger og høy andel offentlig eierskap er omtrent hvert eneste bud i økonomiboka brutt. Landet står som fjell gjennom finanskrisa.

I norge er vi likevel ikke helt forskånet fra markedsteorien. Troen på markedsteorien ligger for eksempel til grunn for hvordan vi styrer sykehusene. Stykkprisfinansiering innebærer at jo flere operasjoner et sykehus utfører, jo mer betalt. I dga er 40 prosent av sykehusenes budsjetter basert på stykkpris. På papiret kan det virke som en god idé.

Men det er det omvendte av effektivitet som avtegner seg som resultat. På ti år er sykehusbudsjettene doblet, uten at effektiviteten har økt nevneverdig. Stykkprissystemet har først og fremst blitt et kostnadssluk.

Kostnaden ligger blant annet i en framvoksende ukultur med opportunistiske trekk. Et stykkprissystem hvor man får betalt mer jo flere man operererer oppfordrer jo til overoperering, og at pengene skal gå til det motsatte av forebygging, nemlig mer reparasjon. Med stykkprissystemet lønner det seg for sykehusene å ta de mest lønnsomme og de minst kompliserte pasientene først.

Det betyr at pasienter med uklar eller kompliserte diagnoser kommer sist i køen. På Asker og Bærum sykehus tjente sykehuset penger på å la pasientene vente i kø, framfor å sende dem til et annet sykehus, slik de skulle ha gjort. I tillegg kommer et merbyråkrati knyttet til stykkprissystemet, ved at alt som gjøres må loggføres i detalj, slik at sykehuset er sikre på å få penger for hver eneste handling som utføres.

Markedsteorien er blitt vår tids religion: Det eksisterer en oppfatning i ledende fagmiljøer om at den er riktig. Det eksisterer en meget bred folkelig aksept for at den er riktig. Man kan fremsette at den er riktig uten å måtte argumentere for hvorfor.

Men boka Blue Note skriver økonomiprofessor Victor Norman at «Økonomi er i grunnen ikke et fag i det hele tatt; det er en måte å tenke på. Det er lite eller ingenting av rene faktakunnskaper».

Sagt med andre ord: Det er ikke et empirisk fag, det er snarere «en måte å tenke på» - altså en fast måte å behandle problemstillinger på, og å svare på spørsmål på, uavhengig av virkeligheten, av ”faktakunnskaper”. En religion.

Det finnes fortsatt norske fagmiljøer som setter tro foran viten. Harald Eia bør gå løs på økonomifaget.

Flyfri uke gir ingen klimaeffekt

2010-06-16T10:55:00.003+02:00

Vil en flyfri dag - uke - måned være et viktig bidrag til å få ned klimautslippene? Hvor mye reduserte Norge sine klimakutt ved å la flyene stå askefaste i én uke?

Spørsmålet kan selvsagt virke noe fjernt, all den tid årsaken til stansen var en askesky fra en vulkan som kastet ut tonn på tonn med klimagasser. Men om man likevel skulle regne på det: Hvordan påvirker en ukes flystopp de norske, nasjonale klimaregnskapene?

Flytrafikk utgjør rundt ti prosent av de samlede klimautslippene, i følge en studie fra NTNU.
I 2008 var samlede norske klimautslipp på 54 millioner tonn. Det betyr at 5,4 millioner tonn klimagassutslipp kom fra flytrafikken.
Fordelt på 52 uker blir dette 104 000 tonn klimagasser per uke. Det er to promille av norske utslipp .

Det er med andre ord ingenting å hente i ideen om en flyfri uke. Jeg kan allerede nå høre folks irritasjon over toskete demonstrasjonspolitikk. Og jeg ville vært enig med dem. Ideen er herved lagt død.

Om vi skal gjøre noe som monner, så bør vi bygge lyntog. Et tog som bruker mellom to og to og en halv time til fra Oslo til Bergen og Trondheim og litt over tre timer til Stavanger vil kunne ta mellom 75 og 95 prosent av flymarkedet på strekningene.

Da snakker vi ordentlige klimakutt.

Et tilsvar til ThomasLG

2010-05-29T15:21:00.008+02:00

Det er mange som ønsker SV ut av regjering. Rødts ThomasLG er én av dem. Han skriver på Twitter:

"Kjipt å være SVer nå (...). Hva med Afghanistan, skolemat, fattigdom, Israel, boligbygging, oljestopp, helseforetakene, vindkraft, kontantstøtta, stipend, gratis tannlege, ut av eøs, ut av nato, bedre kommuneøkonomi, ut av oljesandprosjektet, hurtigtog, mongstad osv."

Å tegne SV som stakkarslige, selvpinende krympere i regjering er visst blitt en slags nasjonal hobby for tiden.

Men en slik stakkarsliggjøring tjener bare ett formål: Å redusere kampen om mange viktige politiske spørsmål som SV kjemper for - rettferdighet, miljø og barn og unge - til et spørsmål om SVs helse. Det er å gjøre store ting små. Politikk dreier seg om sak, ikke smerte.

Og nettopp fordi politikk dreier seg om sak lurer jeg på hvorfor denne ideen om at SV ikke lykkes i regjering får utfolde seg så fritt. Det kan neppe skyldes et realpolitisk regnestykke av hva et 8,8 / 6,2 prosent parti burde ha fått til, sammenliknet med hva vi får til:

Vi har fått til full barnehagedekning. Vi har økt støtten til kommunene radikalt. Vi holder Norge utenfor EU. NTL jubler for likelønnsløft i staten.

Og det dreier seg ikke bare om saker som "alle er enige om":

Vi har startet skillet mellom kirke og stat, fjernet den kristne formålsparagrafen i skole og barnehage, vernet Trillemarka, innført homoekteskap og kuttet i kontantstøtta, alt dette til Sp sin store motstand.

Vi har vernet elva Vefsna for vannkraftutbygging, en elv som renner gjennom flere Ap-kommuner i Ap-fylket Nordland. Vi bruker milliarder på å rense Mongstad, bruker hundrevis av millioner på å bygge vindmølleparker og havvindmøller, hundretusener av ungdom får frukt og grønt på skolen, vi sier nei til nye gasskraftverk uten rensing, vi innfører nettopp strengere regler for boligomsetning, vi diskuterer exit-strategi i Afghanistan, vi utreder høyhastighetstog, vi har doblet forskningsøkningen, vi oppretter milliardfond for fornybar energi, oljeproduksjonen i Norge går ned for første gang i norsk oljehistorie, og har tredoblet fattigdomssatsingen sammenliknet med Bondevik - ingenting av dette er vel saker som Ap-ledelsen i utgangspunktet synes er kule, for å si det sånn.

Det kreves nok litt mer enn gjennomsnittlig politisk engasjement og interesse for å få med seg nyansene i de ulike partienes utgangspunkt, og hva som blir resultatet i regjering. Men jeg hadde nok i min naivitet forventet at en del politiske kommentatorer hadde fått dette mer med seg enn de faktisk gjør.

Så kan man si at SV må bli bedre til å feire sine seire. At vi burde vært flinkere på egenreklame. Bløtkaker hver uke. Ballonger og papirhatter. Mulig det.

Men det vil også bygge opp under ideen om at SV sitter i regjering for sin egen skyld, og for å feire seg selv - og ikke for de sakene vi tror på og for alle de vi kjemper for.

Så framfor å feire egen selvgodhet vil jeg heller invitere deg med i kampen for det SV tror på: Mer rettferdighet, mindre klimautslipp og en bedre framtid for barn og unge.

Antidemokratene

2010-05-27T12:51:00.010+02:00

På utsiden laller de seg inn i en fortelling om at de er frihetens forsvarere - ranke og stolte og faste i blikket.

Men i praksis står de for noe helt annet. De er antidemokratiske.

Nei, jeg snakker ikke om stater vi normalt ikke sammenlikner oss med. Jeg snakker om Høyre - folkets ombudsmenn, i kampen mot formynderne, overgriperne, de autoritære.

Liksom.

Her er noen eksempler som gjør meg forbanna:

Høyre ønsker å ta Norge inn i et udemokratisk EU. Det er kanskje mulig å tilgi Høyre for at de mener dette, til tross for at 57 prosent av det norske folk i følge målinger mener Høyre tar feil. Men jeg kan ikke tilgi Høyre for med viten og vilje å ville ønske å føre Norge inn i et prosjekt som per definisjon gir mer makt til de med penger, og mindre makt til folk. Det er det motsatte av demokratisk. Det er antidemokratisk.

Høyre ønsker det faktisk så sterkt at de sammen med Arbeiderpartiet forsøker å endre grunnloven, slik at det ikke lenger trengs 3/4 flertall for at Stortinget skal avgi suverenitet til EU. De skal altså senke terskelen gjennom prokuratorgrep for å få til et norsk medlemsskap. Det er ikke bare flaut. Det er antidemokratisk.
Høyre vil ikke at 16-åringer i Norge skal ha stemmerett. Da SV og Venstre foreslo å utvide stemmeretten til også å gjelde 16- og 17-åringer stemte Høyre mot. Høyre står dermed ikke bare for en direkte begrensing i friheten til 16-åringer, de forsvarer også det paradoksale i at 16-åringer i dag kan dømmes etter en lov som de ikke har lov til å være med å endre. Det er et paradoks som SV vil gjøre noe med. Høyre sier nei. Det er antidemokratisk.
Høyre støtter med entusiasme ideen om at landets øverste leder går i arv. Kongehuset i Norge er forholdsvis ufarlig, men det kan man slettes ikke si om prinsippet; at en nasjonal maktposisjon går i arv: Når ett overhode dør, er det sønnen eller dattera til denne personen som overtar - uten at verken sønnen, dattera eller folket har noe de skulle ha sagt om den saken. Høres det lurt ut? Har vi tilsvarende på andre områder i Norge? Nei. Støtter Høyre dette? Ja. Sender Høyre en hilsen via fax (!) til kongehuset hver gang de har landsmøte? Ja. Dette er det motsatte av demokratisk. Det er antidemokratisk.

Demokrati dreier seg om folkemakt mot pengemakt. Derfor er det et urovekkende mønster at Høyre stiller seg på kapitalens side på nesten hvert eneste gatehjørne:

Høyre vil gi 25 millioner kroner i skattelette årlig til hver av de aller rikeste, på bekostning av offentlig velferd for alle.
Til sammen 17 milliarder i skattelette, som utgjør kutt i rundt 30.000 årsverk i offentlig sektor; lærere, sykepleiere, omsorgsarbeidere og barnehagepersonell.
Høyre vil svekke retten til fast jobb for folk flest, ved å styrke arbeidsgivers rett til å gi midlertidige stillinger.
Høyre vil ”stille strengere krav for trygdeytelser og sosialhjelp”.

Det er antidemokratisk.

Skyt ikke på soldatene

2010-05-26T14:14:00.016+02:00

En kampanje som heter "støtt soldatene våre" har sett dagens lys. Den har blitt til fordi de norske soldatene i Afghanistan opplever at deres rolle som soldat er vanskelig, fordi krigen er omstridt:

"Her hjemme er det stadig flere som finner det vanskelig å vedkjenne seg at de er soldater, fordi det har blitt en belastning både for dem selv, deres familie og vennekrets", heter det fra initiativtagerne.

Det er derfor en uheldig sammenblanding som kampanjen forsøker å rydde opp i. Det skal de ha ros for.

Fordi å sende norske soldater til Afghanistan er først og fremst et politisk vedtak. Soldatene er ansatt av staten for å gjøre den skitne jobben som staten vil de skal gjøre. Norske soldater tar liv. Danske soldater dreper sårede taliban-soldater. I 2009 ble 170 barn i Afghanistan drept av NATO-soldater. Det er dette som skjer i krig.

Hvis noen mener norsk deltakelse i krigen er uakseptabel, får man heller slutte å stemme på de partiene som ønsker å slutte lojalt opp om NATO, og heller stemme på de partiene som vil ha soldatene ut av Afghanistan. Der er Stoltenberg, ikke Stomperud, som er rett adresse for klagen.

Det er imidlertid et spørsmål om kampanjen "støtt soldatene våre" bidrar etter hensikten.

Jeg frykter nemlig at de mest NATO-lojale tilhengerne i Norge kommer til å bruke denne kampanjen til det motsatte av hensikten, nemlig at hvert minst kny mot krigen i Afghanistan tolkes som usolidarisk, upatriotisk, som mistillit mot jobben som soldatene gjør. At den som er mot krigen er motstandere av soldatene.

Det er nettopp denne flaue metoden Erna Solberg legger opp til, når hun på åttende mai i år, fra talerstolen på landsmøtet til Høyre, fikk sendt en stor, amerikansk "takk til alle de som er villige til å risikere alt for å bidra til landets og verdens sikkerhet".

Hvem tør å ta en konflikt med Erna på denne tårepersen?

Ingen, selvsagt.

Poenget er ikke bare at hun tar feil (det er vel ikke all dokumentasjon som sier at NATO-styrkene isolert sett bidrar til økt sikkerhet?). Det verste er at hun reduserer spørsmålet om norsk deltakelse i NATO-operasjoner i Afghanistan til kun å være en konkurranse om hvem som kan støtte de norske soldatenes innsats mest.

Dermed hopper hun med vilje over de realpolitiske sidene ved krigen. Støtten til norske soldater blir en en politisk avledningsmanøver, som kun bidrar til å dekke til spørsmålet om hvorfor Norge er i Afghanistan.

Virker det? Blir det fred? Blir det demokrati? Sivilisatorisk utvikling?

Der er ikke Erna i det hele tatt. Og hun vet det så godt.

Dessverre er det nettopp det motsatte som er kampanjens hensikt. På samme måte som spørsmålet om oljeboring utenfor Lofoten-Vesterålen ikke dreier seg om oljearbeiderne gjør en god innsats eller ikke, dreier ikke Afghanistan seg om soldatens innsats.

Skyt ikke på soldaten.

Frp på ville veier

2010-05-20T20:52:00.003+02:00

Noen som husker partiets nestformann Per Sandberg som ville ha gode nok veier til å kjøre trygt i fylla?

Vel, i Oslo har de sjansen til å lage fyllikveiene sine. Det er Frp som styrer Oslo.

Oslo får hvert år over fire milliarder kroner av staten i frie midler. I tillegg til alle pengene som Oslo tar inn fra bomringene. Man skulle tro Frp kunne lage litt vei med dette.

Men neida. – Problemet er bare at det er fryktelig vanskelig for oss når vi blir tvunget til å prioritere pengebruken mellom skoler, sykehjem og veier.

Det sier Jørand Kallmyr som er samferdselsbyråd i Oslo, fra Frp.

Han greier med andre ord ikke å finne penger til fyllikvei. Fordi skole og sykehjem er - naturlig nok - også viktige. I følge Kallmyr brukes det i år usle 60 millioner på asfaltering i Oslo. Av fire milliarder kroner, pluss bompengeinntektene. Så nå må han ha mer penger fra staten. Det er statens feil.

Sjelden har jeg sett noen med ansvar så til de grader undertegne sin egen ubrukelighet. Hvis han mener han ikke greier å forhandle nok penger til fyllikvei av sitt eget byråd - av en pott på mange milliarder - får han ta ansvar for egne handlinger, som det gjerne heter i partiets eget program. At Frp ikke greier å skaffe nok penger til vei i Oslo, skyldes rett og slett hans egen udugelighet. Oppslaget om manglende asfalt i Oslo er en flau avskjedssøknad.

Noen har sagt at Frpere er høyrefolk med promille. Det er godt sagt, om ikke annet. Men hvis man ser på antall meter fyllikvei som Frp har skaffet i Oslo, er nok dette en forsiktig overdrivelse.

Exit Afghanistan: Hva skal til?

2010-05-20T10:29:00.006+02:00

I stadig flere NATO-land dukker diskusjonen om å trekke seg ut av Afghanistan opp: Kan NATO-soldatene i Afghanistan trekkes ut? Hvilket tidsløp snakker vi om? Hva skjer med Afghanistan om NATO trekker seg ut? Hvordan vil en vellykket exit-strategi se ut?

Det er brennende aktuelt.

Både av innenrikspolitiske hensyn i de landene som har sendt soldater dit: Barack Obama har sagt at USA vil starte sin uttrekking av soldater fra Afghanistan sommeren 2011. I Nederland har Afghanistan-spørsmålet fått regjeringa til å sprekke. I Danmark ruller snart dokumentarfilmen Armadillo, om fra de danske soldatene i Afghanistan, over kinolerretene.

Men ikke minst av hensyn til situasjonen i Afghanistan: For hver bombe som faller og for hver innbygger som blir såret eller drept, øker oppslutningen om Taliban. Situasjonen i landet har gått fra vondt til verre. Tusenvis av sivile er drept siden invasjonen i 2001, og de sivile dødsfallene i 2008 økte med 40 prosent sammenliknet med året før. Taliban står - paradoksalt nok, vil noen si - sterkere enn på lenge.

For NATO vil det finnes to begrunnelser for å trekke seg ut.

Den ene er at 'oppdraget er fullført'. At NATO fikk det til.

Men om oppdraget skal være fullført, må man vite hva man faktisk er i Afghanistan for å gjøre. Hva er egentlig oppdraget? Hva skal til for å si at oppdraget er fullført? Hva gjør for eksempel Norge i Afghanistan?

Er vi der for å bygge sivilisasjonen? For å bekjempe Taliban? For å skape fred? For å stoppe drepingen? Å gjøre landet i stand til å passe på seg selv, slik blant annet Stoltenberg har sagt? Skape stabilitet? Er vi der for å hindre framvekst av internasjonal terrorisme? slik UDs nettsider om Afghanistan sier? Av hensyn til NATO-lojaliteten? Fordi de andre er der?

Her verserer det mange fortellinger i offentligheten. Alt for mange. Ikke alle har en gang med Afghanistan å gjøre.

Ulike mål krever ulike midler. Om vi skal konkludere med at oppdraget er fullført bør NATO i hvert fall begynne med å bli enige om én fortelling, ett mål. Og at krigen var riktig virkemiddel. Der er ikke NATO i dag i det hele tatt.

Og kanskje nettopp blir det den andre fortellingen; Den om at 'krigen ikke virker'. Det vil selvsagt sitte langt inne, fordi på linje med andre personer som er usikre på seg selv er det mye egenprestisje i NATO knyttet til Afghanistan.

Det vi ser i dag er at NATOs prestisje er i ferd med å bli innhentet av realitetene på bakken i Afghanistan. Faktum er at stadig flere forstår at den militære strategien som hittil er valgt, har ikke gått så godt som mange trodde: Den militære strategien har vært feil. 2009 var det blodigste året siden 2001 med en økning i drepte afghanere og internasjonale soldater. I gjennomsnitt ble 9 sivile afghanere drept hver uke i 2009. 346 barn drept - halvparten av NATO-styrker.

Det er ingen som nå lenger snakker om at det finnes en militær løsning i Afghanistan. Krigen har vist seg å være like vanskelig som det blant annet SV hevdet fra starten. Dagsavisens Hege Ulstein skriver at ”Selv om USA har bestemt seg for å sende ytterligere 30.000 soldater til den håpløse krigen i Afghanistan, ser det altså ut til at det synet SV har hatt hele tida, nå vinner fram".

Men hva så? Når skal NATO-soldatene i Afghanistan trekkes ut? Hva er mulig? Hvordan vil en exit-strategi se ut? Hva skjer med Afghanistan om NATO trekker seg ut?

Det er krevende spørsmål. Svarene finnes ikke ennå. Derfor inviterer SV til debatt om hva som må til for en vellykket Exit-strategi.

Her vil viktige spørsmål være:

1) Hva skal til for at Afghanistan kan styre seg selv?
2) Kampen om freden. Hvem skal forhandle, på vegne av hvem og hva blir resultatet?
3) Sivil innsats som fungerer. Er den sivile innsatsen i Afghanistan tilpasset afghanere eller Nato-styrkenes velgerstøtte i hjemlandet?

Syke innkjøpsregler

2010-05-16T12:46:00.005+02:00

Norsk Tipping har fått en bot på 94 000 kroner for å kjøpt mat til kantina si på Hamar fra en lokal leverandør. Det skriver Aftenposten i dag (Kultur, side 20). Gebyret utgjør rundt 11 prosent av kontaktens verdi på rundt 900 000 kroner.

Det er Klagenemnda for offentlige anskaffelser som har ilagt gebyret. Gebyret er ilagt fordi Norsk Tipping foretatt en "ulovlig direkte anskaffelse". Med andre ord: Innkjøpet burde vært kunngjort, slik at flere kunne hatt anledning til å levere et bud.

Det er så man ikke veit om man skal grine eller le.

Skal ikke et offentlig kontor - eller en kommune - få kjøpe inn mat, blyanter, arbeidstøy, uten at man må sette i gang en byråkratiserende prosess? Skal de ikke få velge en lokal leverandør, om de som sitter lokalt og kjenner forholdene lokalt faktisk mener dette i sum er det beste?

Nei, de kan ikke det.

Reglene er klare: Dersom verdien av den enkelte anskaffelse overstiger 500 000 kroner skal konkurranse kunngjøres, I tillegg finnes det forenklede regler som gjelder for kjøp mellom 100 000 kroner og 500 000 kroner. Disse reglene innebærer protokollplikt og forenklet kunngjøring. Dette gjelder enten det er kommunen, Norsk Tipping eller et universitet.

Norge er forpliktet blant annet gjennom EØS-avtalen til å følge visse terskelverdier, dvs. hvor beløpsgrensen går for hva som må på anbud. Men Norge har selv satt lavere terskelverdier enn de verdiene som EØS-avtalen forlanger.

Det er to argumenter for så strenge innkjøpsregler som dagens. Det ene er at anbud er gir lavere pris enn man ellers ville fått. Det andre argumentet er at anbud betyr at faren for korrupsjon går ned, fordi man ikke binder seg til én uten å sammenlikne med andre.

Ingen av argumentene holder vann.

Til effektivitetsargumentet: Det er ikke slik at anbud automatisk gjør ting mer effektive, og at innkjøpet blir mer lønnsomt. Årsaken er et galopperende konkurransebyråkrati. Våren 2005 laget Asplan Analyse en rapport om konkurranseutsetting i kommunal sektor (Omstillinger; Hva koster de? Hva krever de? Prosjektrapport til Fagforbundet), hvor de fant at anbudsskriving og gjennomgang av anbud gjorde anbudene opp mot 10 prosent dyrere. Halvparten av dette – fem prosent – var direkte kostnader. For offentlig innkjøp dreier dette seg i sum om økte kostnader i størrelsesorden minst fem til ti milliarder kroner i året, antakelig mer.

Det andre argumentet, nemlig at jo mer anbud, jo mindre fare for korrupsjon, er slik jeg ser det bare en udokumentert påstand. Blant annet påstår Transparency International Norge at å heve anbudsgrensen for offentlige innkjøp vil skape mer korrupsjon.

Men vil ikke det motsatte like gjerne kunne bli tilfelle? At i skarp konkurranse om oppdragene vil det være minst like fristende å forsøke å snike til seg et oppdrag man egentlig ikke burde hatt? Hva er det egentlig ved anbudskonkurranse som gjør at ønsket om å vinne på urettmessige prinsipper skulle reduseres, fremfor å økes?

I mellomtiden har altså Norsk Tipping fått en bot på 94 000 kroner for å kjøpt mat til kantina si på Hamar fra en lokal leverandør.

Det er sykt.

På sporet av skurkene

2010-05-13T11:38:00.018+02:00

Det finnes to typer skurkefilmer. Den amerikanske filmen, hvor skurken er Gary Oldmansk-hensynsløs, rå, kynisk, sur, kjip og guffen, og hvor helten er en som står på, en John McClane-figur som yippikayeymother-fucker skurken på slutten av filmen, redder verden og gjenforenes med den vakre kona.

Og så finnes det den kontinentale filmen, som kødder med konvensjonene, hvor man på slutten av filmen spør seg selv: Kanskje var ikke skurken så ille likevel? Kanskje er vi alle skurker? Kanskje er JEG skurken?

Det var ikke opplagt, men den norske klimadebatten har umerkelig blitt til den amerikanske filmen, hvor skurkene er tydelig tegnet; oljeselskaper, godstrafikken, Arbeiderpartiet, flytrafikken, biltrafikken, landbruket, regjeringen, industrien: Hvem slipper ut mest? Hvem gjør minst? Hvem må tas? Hvem er minst ansvarlig? Hvor skal lysene peke?

Media gjør det, politikere gjør det, miljøbevegelsen gjør det. Jeg gjør det.

Så kan man jo spørre seg: Hvem er egentlig de gode her i denne filmen? Jeg? Du? Selv Lars Haltbrekken kjører vel fly? Selv jeg kjører hvertfall fly av og til. Bil også. Spiser kjøtt. Bruker plastposer i butikken. Kjøper ferdige isbiter.

Det er ikke opplagt at klimadebatten skulle bli amerikansk, framfor kontinental. For vi er alle med på utslippene. Vi er alle skurken, når alt kommer til alt.

Jeg tror likevel debatten har godt av at det finnes noen klimaskurker. Det er bra, fordi noen har litt større ansvar enn andre - fordi noen sektorer er desidert verre enn andre:

- Olje- og gassvirksomheten er den verste, med 25 prosent av norske klimautslipp. De har økt sine utslipp med nesten 80 prosent siden 1990. Hadde vi fått reversert disse økningene er vi nesten i mål med halvparten av de norske klimaforpiktelsene.

- Den andre skurken er veitrafikken. Den står for 20 prosent av norske klimautslipp, opp tredve prosent fra 1990.

Og dette henger unektelig sammen. At veitrafikk og petroleumssektoren til sammen står for nesten halvparten av norske klimautslipp forteller noe om vår enorme avhengighet av fossile brensler.

Og det forteller noe om hvor viktig det er å finne de gode alternativene; få biltrafikken ned og kollektivandelen opp, på på beina alternative energikilder som vind og bio.

Så vil sikkert noen kunne mene at regjeringa også burde vært på skurkelista, fordi vi i følge miljøbevegelsen ikke gjør nok ting eller ting raskt nok.

Så derfor vil jeg nevne at det også skjer mange bra ting i Norge på klima - selv om det ikke alltid virker sånn:

Et tyvemilliardersfond for miljøteknologi har begynt å virke, ved å blant annet gi 630 millioner kroner (det er mye penger!) til tre vindmølleparker i Norge.
Vi bruker milliarder på å få renset Mongstad. Mongstad skal renses.
Bilavgiftene legges om, for at de mest miljøvennlige bilene skal bli rimeligere, og redusere utslippene fra biltrafikken.
Rushtidsavgift innføres i stadig større omfang for å få ned biltrafikken og kollektivandelen opp i de største byene.
Fra nyttår 2011 skal vi bruke 500 millioner kroner til en satsing på miljøteknologi, for å få opp de gode alternativene.
Regjeringens program for bioenergi er oppe og står, som også bidrar til å få opp de gode alternativene.
Vi har satt et klart mål om å kutte norske klimautslipp 15-17 millioner tonn i året, hvorav 2/3 i norge (resten med kvoter).
Vi har fått laget utkast til et planverk med teknologiske mulighetsstudier for ulike sektorer (aka. sektorvise handlingsplaner), som et alternativ til å la markedet alene styre hvor kuttene skal komme: Her kan du lese om ulike måter å få ned utslippene fra oljesektoren fra. Her kan du lese om ulike tiltak for å få ned utslippene fra transportsektoren på.

Om det er nok, vil det alltid være spørsmål om.

Men jeg ble ærlig og oppriktig glad da jeg så at utslippene per person i Norge faktisk har gått langsomt ned de siste årene.

Hvor kritisk?

2010-05-12T13:55:00.009+02:00

Det er nå over halvt år siden at Kristin Halvorsen ble filleristet i media for påstanden om at "fattigdommen kan fjernes med et pennestrøk". Den massive dommen lød: Regjeringen hadde ikke fjernet fattigdommen med et pennestrøk, slik Kristin Halvorsen hadde sagt var mulig før valget i 2005. Sitatet hennes ble gjengitt overalt som et selvfølgelig faktum.

Men hadde hun virkelig sagt det? Siden sitatet var et viktig premiss for den kritikken som ble framført, ble det lagt ned mye gravearbeid for å finne tilbake til sitatet: Var sitatet riktig? Hvor ble det sagt? Når ble det sagt?

Ingen kunne finne det igjen. Uansett hvor vi lette så kunne vi ikke finne at Kristin faktisk hadde sagt dette. Verken i aviser eller på opptak fra TV-debatter.

Det ble påstått at uttalelsen skulle ha kommet i valgkampen 2005. Vi sjekket derfor TV-debattsendingene før valget. Ingenting.

Og man skulle kanskje forvente - om sitatet faktisk falt i 2005 - at denne påstanden var gjengitt i hvertfall én avis i 2005 eller 2006. Men det er den ikke. Et søk på http://www.retriever.no/ viser null relevante treff på ordene "Halvorsen" og "pennestrøk" i den perioden.

Det vi fant var en uttalelse fra Kristin om at "å bekjempe fattigdom er et spørsmål om politisk vilje".

Dette er heller ikke noe svakt uttrykk. Det understreker poenget om at å bekjempe fattigdom ikke er umulig, snarere tvert i mot: Der det finnes vilje, finnes det evner.

Men det er et langt stykke mellom å si at politikk er det muliges kunst, til å si at fattigdom kan slettes med et pennestrøk. Og det var det siste hun måtte stå til rette for.

Så hvor oppsto dette sitatet?

Det første politikersporet opptrer faktisk ikke før den 1. desember 2007. Da skriver Høyres Martin Engeset (han, ja) et innlegg i Moss Avis:

”Daværende SV-leder Kristin Halvorsen (…) sparte ikke på kruttet når det gjaldt hva som skulle til for å utrydde fattigdommen i Norge: Det kunne gjøres med et pennestrøk”.

Han gjentar påstanden i Sunnmørsposten 20.12.2007, Moss avis 21.06.2008, Fredrikstad Blad 25.06.2008 og Nationen 06.05.2009.

Siden Engeset er ett av de dokumenterbare opphavene til sitatet, har jeg spurt ham om hva som var kilden til påstanden hans. Det kunne han ikke svare på. Det han tvert i mot kunne bekrefte, var at dette "ikke [er] et sitat, men en beskrivelse av Kristin Halvorsens valgløfter fra valgkampen i 2005" (epost til meg 24.08.2009).

Det kan godt være Høyres Engeset ikke vil la seg vedkjenne at han har latt seg inspirere av Klassekampen. Men det er hvertfall i et kommentarinnlegg "Fattig manns trøst" av journalist Anders Horn tidligere samme høst, den 6. oktober 2007, at vi for aller første gang i dagspressen finner følgende formulering:

"Regjeringas «fattigdomssatsning» vil uansett stå i skarp kontrast til Kristin Halvorsens formuleringer i opposisjon om at fattigdommen i Norge kan avskaffes med et pennestrøk".

Både Engeset og Horn bringer altså i 2007 til torgs sine egne ideer om et sitat som skal ha falt for over to år siden, i valgkampen 2005. Jeg har spurt Anders Horn i en epost hvor han hadde sitatet fra. Han har fortsatt ikke svart meg.

Så kan man selvsagt si mye om Regjeringen har gjort nok for de fattige eller ikke. Om det har vært nok politisk vilje eller ikke. Det er et godt spørsmål. Det er alltid et godt spørsmål.

Men at ikke én journalist i kampens hete greide å sette søkelys på om et så avgjørende sitat var riktig eller ikke - og stille inn siktet etter dette?

Det er en god regel for pressen at den skal kritisere makta. Men noen ganger må den også greie å stille noen helt grunnleggende spørsmål til opposisjonen.

Høyres pinlige avledningsmanøver

2010-05-09T09:53:00.010+02:00

På Norges frigjøringsdag, den åttende mai, valgte Høyres landsmøte å sende en hilsen til de norske soldatene i Afghanistan. "Dagen i dag minner oss om at det noen ganger er nødvendig å kjempe for vår frihet og vår trygghet (...) Til alle de som er villige til å risikere alt for å bidra til landets og verdens sikkerhet, sender Høyres landsmøte en stor takk" ble det sagt fra talerstolen.

Det hele var akkurat like nasjonal-patriotisk og avledende som det var ment.

Høyre ble med dette utspillet det første partiet som reduserer spørsmålet om norsk deltakelse i Afghanistan til et spørsmål om soldatenes innsats.

Hva er det Høyre prøver å fortelle? At det er uenighet i Norge om hvorvidt soldatene gjør en god jobb, og at de gjør den jobben regjeringen har bedt dem om å gjøre? Tøys. Selvsagt dreier ikke dette seg om de norske soldatene. Det dreier seg om at Høyre ønsker å dekke til at Høyre synes Norge skal gjøre som NATO vil, og sende enda flere soldater til Afghanistan.

De tør bare ikke si det høyt.

Men det er ikke dette som er spørsmålet. Fordi på samme måte som spørsmålet om oljeboring i Lofoten ikke dreier seg om oljearbeiderne gjør en god jobb eller ikke, dreier heller ikke debatten i Afghanistan seg om de norske soldatene gjør en god jobb eller ikke.

Det dreier seg om hva som er målet med NATOs invasjon i Afghanistan. Er det fred? Sivilisatorisk utvikling? Bekjempe Taliban? Spørsmålet er viktig, fordi middelet er avhenging av hva som er målet.

Høyres bidrag bringer oss dessverre ikke noe nærmere dette svaret. Snarere feier de vanskelighetene under teppet, og bidrar dermed bevisst til å tildekke og avlede oppmerksomheten fra de store og vanskelige spørsmålene. Det er bare feigt.

Så kan man jo bare registrere at Høyre sammenlikner motstandskampen i Norge under andre verdenskrig med å sende norske soldater inn i væpnet kamp i et annet land i dag. Sammenlikningen er historieløs, pinlig og flau.

Her er hilsenen i sin helhet:

"I dag er det 65 år siden det norske folk etter fem års okkupasjon gjenvant vår frihet. Dagen i dag minner oss om at det noen ganger er nødvendig å kjempe for vår frihet og vår trygghet. Det er også bakgrunnen for vårt engasjement i Afghanistan. Norske soldaters innsats bidrar til vår egen og våre alliertes sikkerhet, og til å avverge borgerkrig eller et brutalt Talibanstyre. Til alle de menn og kvinner som er villige til å risikere alt for å bidra til landets og verdens sikkerhet, sender Høyres landsmøte en stor takk".

Har Marius Holm rett?

2010-05-07T12:50:00.016+02:00

- Norske klimautslipp gikk ned i fjor. Men nedgangen skyldes finanskrisa. Når krisa er over vil norske klimautslipp stige igjen.

Dette påsto Marius Holm fra Bellona på Debatten 6.5.2010.

Er det riktig?

Det er det selvsagt vanskelig å vite sikkert. Bare framtiden vil fortelle oss dette (og derfor kan Holm heller ikke uten videre påstå at det er riktig).

Men det er mulig å teste Holm sin underliggende forutsetning, om at økt økonomisk aktivitet betyr økte klimautslipp.

I figuren under viser jeg årlig prosentvis endring i sysselsetting (blå linje) de siste ni årene, sammenliknet med årlig prosentvis endring i klimautslipp (rød linje). Klimatallene for 2009 er anslag, se nederst.

Figuren viser kort fortalt to ting:

1) Det er ingen sterk sammenheng fra år til år når det gjelder endring i klimautslipp og endring sysselsetting. Noen år går de opp og ned sammen. Andre år går sysselsetting opp og klimautslipp ned, eller omvendt.

2) De store linjene viser snarere det motsatte enn det Holm påstår: Samlet sysselsetting i Norge øker langsomt disse ni årene, mens klimautslippene i Norge går langsomt ned (trendlinjene ligger som stiplede, sorte linjer i figuren).

Tallene viser at det er fullt mulig - over tid - at økonomisk aktivitet kan øke, samtidig som klimautslippene går ned. Om man ser på klimautslipp per sysselsatt (tonn per sysselsatt) over tid blir resultatene enda klarere:

Hvorfor skjer dette? Det kan skyldes at biltrafikken i de store byene går ned, til fordel for kollektivtrafikk. Det kan skyldes at industrien kutter i utslippene, slik Yara har gjort. Eller andre forhold, hvor det ikke er aktivitetsnivået, men måten man gjør ting på, som gjør at klimautslippene går ned.

Tallene dokumenterer ikke at Marius Holm tar feil. Men de viser at han ikke uten videre har rett.

Om tallene
Sysselsettingstall er henta fra SSB sine AKU-undersøkelser. Klimatallene fram til og med 2008 er også hentet fra SSB.

Det er usikkerheter knyttet tallene, både reliabilitet og relevans. Den største innvendingen er selvsagt spørsmålet om hvordan man måler "økonomisk aktivitet". Sysselsetting er selvsagt ikke den eneste, og derfor ikke den perfekte, indikatoren på økonomisk aktivitet - men på den andre siden er det i hvert fall ingen dårlig indikator. AKU-undersøkelsen, som sysselsettingstallene er henta fra (se under), er ikke en fulltelling av sysselsatte, men baserer seg på spørreundersøkelser til et stort utvalg personer. Her ligger det usikkerheter. Hvor sikre tallene for klimautslipp er vet jeg ikke (hva er rapporteringsrutinene, finnes det andre feilkilder?), men siden de presenteres av SSB regner jeg med det er det beste vi har.

For begge figurene gjelder at klimautslippene for 2009 er et usikkert anslag, basert på nedskalerte EU-tall fra Point Carbon. Følgende metode er brukt: I 2008 gikk norske klimautslipp ned med 2,17 prosent, mens de i EU gikk ned med seks prosent. I 2009 regner Point Carbon med at EUs utslipp går ned med 11 prosent. Om man beholder forholdstallet mellom Norge og EU fra 2008 (2,76) og bruker dette på 2009-tallene for EU, vil norske klimautslipp i 2009 reduseres med 3,98 prosent.

Figuren under viser årlige netto norske klimautslipp i perioden 2002-2009.

...der ble jeg svar skyldig, gitt

2010-05-06T14:28:00.005+02:00

Svein Tore Marthinsen, blåblogger og "valganalytiker" har blitt intervjuet av Aftenposten om SV og miljøpolitikk, og ble blant annet spurt om hvilke store miljøseiere partiet har halt i land i regjering. På bloggen sin svarer Marthinsen at han "ble svar skyldig, gitt".

Så derfor, som et ledd i voksenopplæringen til Svein Tore Marthinsen, og som en hjelp neste gang Aftenposten ringer:

Vi har hindra oljeboring i Lofoten og Vesterålen denne perioden og vernet sårbare områder i Barentshavet og på Mørekysten mot petroleumsaktivitet
180 % økning i investeringene til jernbane siden bondevik 2-regjeringen
Mangedoblet bevilgningene til klimaforskning
Vi har doblet belønningsordningen for kollektivtrafikken som bidrar til bedre kollektivtilbud i de 13 største byene.
Vi har mer enn tredoblet innsatsen knyttet til forskning på fornybar energi og energieffektivisering sammenliknet med 2007 (fra 170 mill. til 670 mill. kroner)
Vi tilførte i 2009 nærmere 2,6 milliarder kroner til arbeidet med energieffektivisering, fornybar varmeproduksjon og vindkraftutbygging. Dette er over tre ganger så mye som Enova disponerte i 2005, da den rødgrønne regjeringen fikk makten.
Vi har lagt om avgiftssystemet slik at biler med lite CO2-utslipp blir billigere, og biler med høye utslipp dyrere. Dette har hatt betydelig effekt og har redusert utslippene fra nye biler merkbart.
Satt av milliarder til bevaring av regnskog
Er i full gang med bygging av testsenter for CO2-rensing og vil gjennomføre full resning på Mongstad
Innført nye og strengere byggeforskrifter med krav om mindre energibruk i nye bygg
Vernet Vefsna - det siste store urørte vassdraget uten vern i Norge
Opprettet nye laksefjorder for bevaring av villaksen
Forbudt en rekke miljøgifter
Ny lov mot utbygging i strandsonen
En helt ny naturmangfoldlov
Vernet Oslomarka
Regjeringen har fått vedtatt en såkalt planretningslinje som skal bidra til å utløse mange svært viktige klimatiltak rundt om i landets kommuner. Kommunene kan bidra til å kutte en betydelig del av landets utslipp.
Vi inngikk i september 2009 en avtale med Norsk Industri om utslippsreduksjoner. Avtalen setter et utslippstak på utslippene fra industrien i perioden 2008-2012.
Vi har blitt enige med Sverige om prinsippene i et felles elsertifikatmarked for fornybar energi. Dette vil styrke satsingen på fornybar elektrisitet.
Historisk godt miljøbudsjett (de to siste årene økt med over 30%)

Jeg har tidligere skrevet at "valganalytiker" Marthinsen først og fremst har et politisk, blått prosjekt, og at han som "valganalytiker" går over en grense når han opphever seg selv til dommer over politikkens innhold, og kun ser virkeligheten gjennom sine mørkeblå briller.

Svaret han ga til Aftenposten bekrefter at denne påstanden var riktig.

Get your priorities right

2010-05-06T13:47:00.006+02:00

Samtidig med at Kristin Halvorsen og Erik Solheim slipper nyheten om at det kommer 500 millioner kroner til satsing på miljøteknologi, har VG Nett som toppsak at Didrik Solli-Tangen ikke vil stå på samme scene som Alexander Rybak.

Det er det lett å latterliggjøre. Det skal jeg ikke - bare understreke at hver eneste avis, i svært mange saker, står overfor følgende strategiske spørsmål: Skal vi gi folk det vi tror folk vil ha - eller skal vi gi dem det som er viktig?

Her finnes det selvsagt ikke noe fasitsvar, og ulike aviser betoner dette ulikt. VG er mer til det første, Klassekampen og Dagsavisen er mer til det siste.

De vakreste er imidlertid er når man greier å kombinere de to hensynene: Når avisene greier å få folk til å bli interesserte i - ville vite mer om - det som er viktig.

Jo, det er mulig.

TV2-reportere Connie Bentzrud og Asbjørn Øyhovden fikk i går en pris for det journalistarbeidet de har gjort om kommuners praksis rundt barnevernsbarn. Temaet berører kompliserte, men veldig viktige spørsmål. - Tidligere brukte journalister som regel biologiske foreldre som kilde i barnevernssaker. Disse journalistene har satt fokus på barnas situasjon, sier kulturminister Anniken Huitfeldt.

Reportasjene peker indirekte på en positiv utvikling vi har sett de siste årene, nemlig at det i mindre og mindre grad er biologiske foreldres rettigheter som er utgangspunktet for reportasjen, men barns rettigheter. Det er bra.

Men prisen gjør også at pressen må stille seg noen litt større spørsmål: hvordan behandler vi andre, vanskelige, men viktige områder?

Er det mulig å gjøre klimaspørsmålet mer interessant, nært, viktig for folk flest enn man har gjort til nå? Utenriksspørsmål? Den økonomiske politikken?

Her har mediene muligheter som de ikke har fullt utviklet i dag. Saken med Didrik Solli-Tangen er et bevis på dette.

Spill om Mongstad

2010-05-06T12:45:00.005+02:00

Høyre og Frp kappes nå om hvem som kan være aller mest kritisk til at regjeringen har utsatt rensingen av gasskraftverket på Mongstad.

Det er sannelig rette ræva som feis.

Verken Høyre eller Frp vil forplikte seg én millimeter for å gjennomføre full rensing av utslippene fra Mongstad-anlegget dersom de kommer i regjering. Frps miljøpolitiske talsmann Kjetil Solvik-Olsen går tvert imot langt i å skrinlegge det mye omtalte prosjektet, i følge VG.

For få år siden var Høyre og Frp faktisk enige om at de syntes Mongstad kunne starte opp helt uten rensing.

Jeg synes ikke det er noe bra at Mongstad er utsatt. Men regjeringen har en plan om å få dette til. Prosjektet er ikke skrinlagt. Det brukes milliarder av kroner. Flere milliarder skal brukes.

Og så skal altså en forsinkelse i prosjektet kritiseres aller høyest av de som var mest mot prosjektet?

Tenk deg at det er noen som er for å bygge et kulturhus. Og noen er mot. Så vinner de som er for. Så settes bygginga i gang. Og så blir kulturhuset forsinka. Og så står motstanderne av kulturhuset og kritiserer byggekomiteen fordi et hus som de ikke ønsket er forsinket?

Det er spill.

Objektiv?

2010-05-06T10:28:00.005+02:00

Svein Tore Marthinsen benyttes av flere medier som en nøytral "valganalytiker", blant andre av NRK, NTB, Nettavisen, VG og Dagbladet.

Det er likevel ingen tvil om at han bruker denne rollen til å stille seg som overdommer for hva som er rett og galt, hvem som har rett og feil i politikken:

"Valganalytikeren" skriver i en kronikk i Aftenposten "hva om Frp kommer i regjering (...), ja tenk om Frp lykkes? - kan det nå være så galt?"
"Valganalytikeren" ramser opp regjeringens 10 verste løftebrudd.
"Valganalytikeren" mener at Jens Stoltenberg "lenge har forsøkt å bløffe velgerne".
"Valganalytikeren" har tidligere skrevet om SV at "Det autoritære og intolerante ansiktet til SV er dermed vist fram. Her har alternativ tankegang ingen plass".
"Valganalytikeren" har fortalt oss om "behovet for en høyreorientert avis som kan dekke opp for det blå vakuum som eksisterer i norsk offentlighet i dag", og insisterer på at noe må skje med "den generelle venstrevridningen, paret med den vasne sentrumsprofilen i medier som en gang var høyreorienterte".

Det finnes flere valganalytikere med politiske oppfatninger. Frank Aarebrot er Ap-medlem. Stein Ørnhøi er SV-medlem. Men felles for dem er at ikke lar noe hat mot den sida de sjøl ikke representerer påvirke utsagnene så til de grader som Svein Tore Marthinsen presterer.

En ting er å analysere situasjonen og spillet, en helt annen er å stille seg til overdommer for politikken. Her går Marthinsen som "valganalytiker" over en grense.

At Svein Tore Marthinsen framstiller seg sjøl som en nøytral valganalytiker blir å føre publikum bak lyset. Det bør også mediene være mer bevisste enn de er i dag.

KrF bryter et par bibelske prinsipper

2010-05-05T10:51:00.013+02:00

KrF har svingt seg til de store retoriske høyder i forbindelse med at regjeringen har varslet at trinn to for rensing av gasskraftverket på Mongstad er utsatt. KrF beskriver det som "et lite tilbakeskritt for Stoltenberg. Et stort tilbakeskritt for miljøet".

Godt sagt - det skal de ha.

Og at KrF er med og presser på er også bra. Jeg og hele SV er nemlig glad for alle som vil være med og slåss for miljøet.

Men KrF uttaler seg nå som om rensing er avviklet og gitt opp. Det er det ikke. Og de uttaler seg som de ikke forstår hvorfor det kommer seinere.

KrF vet bedre. Faktisk forsto KrFs Line Henriette Hjemdal dette for allerede ett år siden, i et intervju i Bergens Tidende 2. mai 2009.

Line Henriette Hjemdal (KrF): "Vi har ikke råd til å mislykkes når det gjelder teknologiutvikling".

Journalisten: "Men dere er åpne for at renseanlegget ikke er på plass før i 2018-2019?"

Line Henriette Hjemdal (KrF): "Ja, hvis det er nødvendig"

Nå har det altså vist seg at det var nødvendig. Det kan man like eller ikke like. Men å komme nå og si at man er sjokkert og skuffet, når man sjøl var innforstått med denne muligheten for et år siden? Når man uttaler seg som om rensing er avviklet og oppgitt, når dette er positivt feil?

Da bryter KrF ikke bare ekteskapet med sine tidligere prinsipper, de taler også usant om sin neste.

LOusiana - VEsterålen

2010-05-04T21:50:00.001+02:00

Nok sagt.

Høyres hykleri

2010-05-04T21:19:00.007+02:00

Det vakte, kan man si, en viss oppsikt da det ble kjent at stortingsrepresentant Øyvind Halleraker (H) og vennene hans på høyresida var forbanna over byråkratiske og stivbeinte reiseregler på Stortinget. At de var nødt til å fylle ut detaljerte reiseregninger, og faktisk dokumentere de utgiftene han hadde hatt.

«Vi er valgt inn på Stortinget for å drive politikk, ikke bruke masse unødvendig tid på stadig mer og vanskeliggjorde rutiner» skrev han.

En femtedel av stortingsrepresentantene har skrevet under på oppropet, de aller fleste fra Frp og Høyre.

Det er klart at her treffer Høyre folk rett hjemme. Høyre kunne kanskje alliere seg med andre grupper?

De arbeidsledige, for eksempel?

Som må dokumentere alle arbeidsforhold i opptil tre år bakover for å få dagpenger, dokumentere sluttårsak, legge ved fødselsattest eller bostedsbevis for eventuelle barn under 18 år som de søker forsørgertillegg for, og de må fylle ut meldekort hver fjortende dag.

Eller hva med de 160.000 nordmennene som mottar såkalte avklaringspenger, som må søke godkjenning fra Nav om å få reise på ferie.

Når det gjelder byråkrati, har Høyre noen meter igjen å gå før de får rope for høyt. Det er høyresidas politikk framfor noe som har satt mistilliten i system for folk flest, og gjort politikk ut av det.

Da er det hyklersk å rope høyt og reagere så inderlig vel - først når det gjelder deg selv.

Noen må gå først

2010-05-01T13:35:00.005+02:00

Ungdomsarbeidsløsheten i Europa er farlig høy. Selv om Norge har Europas laveste arbeidsløshet, er det ungdommen - med minst yrkeserfaring og lavest ansiennitet - som må gå først, om arbeidsmarkedet knirker, slik LO-leder Roar Flåthen skreiv i Dagsavisen i går.

Derfor vil han utvide dagens ungdomsgaranti. Ungdomsgarantien er en ordning som sier at unge under 25 år skal garanteres et tilbud med jobb, utdanning eller kompetansegivende opplæring innen en arbeidsledighetsperiode på seks måneder. LO mener imidlertid at denne retten bør gjelde allerede etter tre måneder.

I valgkampen sendte LO brev til alle partier, og ba om svar på blant annet om de ville "utvide dagens ungdomsgaranti slik at alle under 25 år får rett til arbeid, utdanning eller kompetansegivende opplæring innen en arbeidsledighetsperiode på 3 måneder?"

Mens SV svarte ja, var Arbeiderpartiet noe mer nølende, og svarte at de ville "sikre at dagens ordninger virker som forutsatt".

Derfor er det gledelig at LO-lederen nå har brukt 1. mai til å ta opp kampen for en bedre ungdomsgaranti.

Noen må gå først.

Så kommer de andre etter.

Hvorfor oljeindustrien tar feil

2010-05-01T09:10:00.013+02:00

Oljeindustrien presser på for å åpne nye arealer, fordi oljeproduksjonen er på nedadgående. Men samtidig er det mye å hente på å få mer ut av allerede åpnede felter. Hvorfor kan ikke oljeselskapene spise opp middagen, før de maser om dessert?

i dag blir veldig mye olje og gass liggende igjen i felt som er åpnet. De får ikke opp alt. I de beste feltene utvinnes nemlig bare omlag 70 prosent av olja, i de fleste andre er andelen lavere. Selskapene får ikke opp olja fordi det er for vanskelig; trykket faller eller fordi geologien er krevende.

Men utvinningsgraden stiger over tid. Fordi det utvikles stadig forbedrede produksjonsmetoder som gjør at nye muligheter oppstår i gamle felt. Det som ikke var mulig å utvinne for 20, 10, fem år siden er i dag mulig.

Spørsmålet er hva som er perspektivene her? Hvor smart er det å satse på nye områder versus å få mer ut av allerede åpnede felt?

Dette har petroleumsdirektoratet regnet på. Og tallene finner du i figuren under.

Kilde: NPD

Figuren viser kort fortalt én ting:

At de siste årene har størsteparten av alle nye reserver i økende grad kommet fra allerede åpnede felt, og ikke gjennom åpning av nye områder. Andelen nye reserver som kommer fra allerede åpnede felt har steget betydelig.

Tilsammen har reserveveksten fra gamle felt vært på omlag 1230 standard kubikkmeter petroleum i denne perioden, mens reserveveksten fra nye områder har vært omlag 790 Sm3.

(Til sammenlikning: Utenfor Lofoten-Vesterålen regner petroleumsdirektoratet med at det er 202 standard kubikkmeter petroleum).

Disse tallene sier ingenting om at vi ikke bør åpne nye områder eller stenge dem. De sier heller ingenting om hva som skjer framover.

Men de forteller følgende historie:

Om målet er å opprettholde en viss oljeproduksjon har det de siste årene vært mer å hente på å jobbe ordentlig og grundig med de områdene som allerede er åpnet, enn det som har kommet ut av nye og tidligere uåpnede områder.

På femten år har de gamle, åpnede feltene økt reservene med seks ganger det som er utenfor Lofoten og Vesterålen.

Erna Solberg har fått petro-fert

2010-04-29T12:17:00.015+02:00

Det er brutt ut en ny sykdom. Den heter petro-fert. Den angriper hjernen, mens munnen frikobles. Og Erna Solberg er hardt rammet.

På en annen måte kan det ikke forstås, etter at hun ble stilt følgende spørsmål på Politisk Kvarter i går onsdag 28. april.:

- Kan det ikke være vi må la eventuelle rikdommer [i Barentshavet] ligge, av hensyn til klimakrisa?

Det er et knall godt spørsmål. Og Erna måtte svare raskt. Programmet går på direkten. Hensynet til oljeindustrien? Hensynet til klima? Alt av begge? Litt av begge? Programlederen vil ha et svar. Det er live radio. Hva hadde du svart? Tiden løper. Publikum venter. Tik tok.

La oss stoppe tiden et øyeblikk.

Hva kunne Erna egentlig ha svart på spørsmålet om å la olja ligge?

Her er noen alternativer:

A) - Nei, vi er ikke så opptatt av klimakrisa og derfor bør vi gjøre det som oljeindustrien vil, og utvinne olja, og sette pengene inn på oljefondet (som er det flesteparten i hennes parti mener).

B) - Ja, og derfor skal vi være ytterst forsiktig med å sette i gang noe som betyr økte klimautslipp, fordi med Norges forpliktelser om å redusere klimautslippene, som Høyre har støttet, vil økt oljeutvinning bety at andre sektorer - som privatbilister, lastebilsjåfører eller gasskraftverk - bokstavelig talt må parkeres (som ville være det riktige, om hun ønsket å være konsekvent i forhold til det hun har stemt for i Stortinget).

C) - Vi vet ikke ennå. Det er for tidlig å si om det er noe å hente der. Det er dyrt og usikkert å bygge i Barentshavet. Det kan ta 20-30 år før dette blir aktuelt. Russerne har stoppet Shtokman. Vi har ikke gode nok undersøkelser verken for sårbarhet eller ressursgrunnlag, og uansett er anslagene for arbeidsplasser i nord meget usikre (som er det faktuelt riktig).

Hun svarte ingenting av delene.

Her er svaret:

"Det er IKKE sånn at å sette lokk på olje- eller gassproduksjonen i Norge bidrar til mindre klimautslipp i verden".

Javel.

Det hun mener, er altså at det blir ikke mer klimautslipp i verden om vi øker vår petroleumsproduksjon.

Milde himmel.

Solberg har fått petro-fert.

For Solberg kan ikke seriøst mene at når Norge øker vår oljeproduksjon, så stopper de andre å produsere sin olje? Mener Solberg at når vi øker vår produksjon, så øker ikke det samlede tilbudet? At det blir enda morsommere å bruke petroleum? At det blir økte klimautslipp?

Det ene er at om Solberg lever i en verden hvor hun faktisk tror at det er slik ting fungerer, så er det langt unna det jeg hadde trodd en partileder kunne få gå løs og si i 2010. Det holder bare ikke.

Det andre er at hun lyver. Erna har forpliktet seg til å få ned de norske klimautslippene, gjennom norske tiltak. I Norge. Det betyr at de samlede, norske klimautslippene i Norge skal ned. De skal ikke opp. De skal ned. 2/3 av utslippsreduksjonene skal nemlig skje nasjonalt. Det har Erna stemt for i Stortinget. Å nå si at hun er for økte norske utslipp - enten de fører til reduserte utslipp i utlandet eller ikke - er å bryte med det hun sjøl har lovet i parlamentet.

Det holder bare ikke.

Fra preik til praksis

2010-04-23T11:52:00.008+02:00

- Dette er en glipp.

Det sier NHO-president Paul Chr. Rieber etter at Naturvernforbundet har vært med på å avdekke årelange, grove forhold ved mannens selskap, GC Rieber Oils.

Selskapet kan ha snytt staten for 700 millioner kroner, ved at NHO-presidentens familieselskap har fortollet fiskeoljen som olje til bruk i menneskeføde – som er tollfritt –, mens det egentlig skulle vært fortollet som olje til fiskefôr, som er tollpålagt.
I tillegg til feil varefortolling, har NHO-presidentens selskap også systematisk oppgitt feil opprinnelsesland for oljen som stammer fra Vest-Sahara.
Selskapet har derfor latt være å følge oppfordringen fra den rødgrønne regjeringen om å avstå fra handle med Vest-Sahara

At dette derfor dreier seg om "en glipp" er vel en ganske forsiktig beskrivelse for feilinformasjon som skal ha pågått siden 2001.

Det ironiske er at bare for få måneder siden arrangerte NHO ut en konferanse om samfunnsansvar, "fra preik til praksis".

Nå lister de seg rundt. NHO-sjef Bernander smyger ut en setning om at "dette er en kjedelig sak for NHO".

Nå er det på tide at NHO snur fra preik til praksis.

Rieber må gå.

Kjøpt og betalt

2010-04-22T15:51:00.012+02:00

Jeg trodde ikke det kunne bli verre.

Husker du da Econ Pöyry på oppdrag fra NHO kunne rapportere at staten vil tjene mellom 6 og 40 milliarder på mer konkurranseutsetting av offentlig velferd? Tull, sa ekspertene, og ECON måtte seinere innrømme at de hadde gjetta.

Eller da de konkluderte med at lyntog i Norge ikke er lønnsomt? Mens folka fra Deutche Bahn sier det er lønnsomt? (Ja, det er de sistnevnte som bygger tog).

Eller da de laget en rapport på oppdrag for bensinstasjon-kjedene i Norge om de skyhøye kostnadene ved elbil som klimatiltak?

Jeg trodde ikke det var mulig.

Helt til jeg så en ny rapport fra dem, kalt "Næringsmessige konsekvenser av redusert petroleumsaktivitet". Rapporten er skrevet på oppdrag for fagforbundet Lederne, som blant annet organiserer 4000 offshore-ledere i Statoil.

Hovedbudskapet fra oppdragsgiverne er at det vil bli "dramatisk fall i sysselsetting og velferd uten åpning av Lofoten og Vesterålen", basert på ECONs estimater om at oljeaktivitet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja kan holde liv i inntil 8000 sysselsatte.

Det er meget fornøyelig - for ikke å si latterlig - lesning. ECON har igjen gitt oppdragsgiverne akkurat det de vil høre, på et meget usikkert og meget feilaktig grunnlag.

Hele ECON-rapporten på sin side bygger på én grov bløff, nemlig at det finnes 2 millioner tonn oljeekvivalenter utenfor Lofoten og Vesterålen. Dette er positivt feil. Det er riktig at industrien håpet på mer. Men det siste anslaget som Petroleumsdirektoratet har lagt fram er på rundt halvparten, nemlig 1,2 millioner. Det kan man bare ikke ignorere. Men ECON gjør det likevel, og bruker delvis tall som er laget av oppdragsgiverne selv. Det holder bare ikke.

Det andre er at tallet for sysselsetting (8000 årsverk) er gjetning (ECON skriver selv i rapporten at det er "stor usikkerhet" knyttet til dette sysselsettingstallet). Hvorfor blir det da lagt fram som en sannhet, med to streker under svaret, uten engang så mye som et usikkerhetsintervall (side 31)?

Bestillerne, Lederne, vil selvsagt bruke rapporten for det det er verd, nemlig å gjøre oljeutvinning mer attraktivt for folk i Lofoten og Vesterålen.

En ting er at bestillerne strekker rapporten alt for langt. Når Lederne påstår at det vil bli "dramatisk fall i sysselsetting og velferd uten åpning av Lofoten og Vesterålen", så er dette rett og slett ikke riktig. Dette sier rapporten ingenting om. Hva som kan være alternativet til å investere de 300 milliardene som må til, vet ingen. Men man kan da for pokker ikke forutsette at det er null, slik Lederne gjør?

Det er også passelig frekt å underkommunisere at det faktisk ikke dreier seg om et gjett på 8.000 sysselsatte sånn i det hele, men at dette tallet kun gjelder tidlig i utbyggingsperioden. Etter fem år vil dette tallet synke ned mot 3.000 årsverk, i følge ECON.

Og av samme grunn synes jeg det er frekt at verken rapporten eller bestillerne sier ett eneste ord om hvor disse påståtte arbeidsplassene vil komme. hvor mange kommer det i nord? Hva slags leverandørindustri i Lofoten mener ECON vil kunne konkurrere ut Aker Solutions og Siemens om å få levere utstyr til plattformer og ilandføringsanlegg?

For de etablerte miljøene står selvsagt klare: "Industrien i Stavangerregionen, Hordaland, Nordvestlandet og Kongsbergregionen [vil] være avhengig av en åpning av nordområdene", sier forbundsleder i Lederne Jan Olav Brekke til Teknisk Ukeblad.

Skal vi gjette på en lokal andel på mellom fem og ti prosent? Korrigert for de feilaktige oljeanslagene snakker vi da altså om 80 - 160 årsverk. Av en investering på 300 milliarder kroner?

Milde himmel.

Jeg skal gi ECON rett i én ting i sin rapport. Det er denne setningen: "Det er ingen grunn til å vente at utbygging på langt nær demmer opp for den nedgang i sysselsetting som redusert petroleumsaktivitet vil gi" (side 31).

Eller sagt med andre ord: Dette monner uansett ikke. Olja vil ikke vare. Nedgangen kommer. Vi må begynne omstillingen nå.

De spørsmålene som derfor burde ha vært stilt, er følgende:

- Hvorfor må vi gjøre landet enda mer avhengig av noe vi veit er og blir på vei ut? I bytte mot et antall arbeidsplasser som uansett er så smått og så usikkert og så lite at ikke monner? Fremfor å satse på fiskeri og turisme i nord? Framfor en nasjonal satsing på miljøteknologi, som vil gi arbeidsplasser langt fram i evigheten?

Da hadde vi kanskje fått noen svar som ikke oppdragsgiverne ville ha.

Men på den annen side: Hvem gidder å betale for noe sånt?

Oppstartsanalyse

2010-04-22T13:59:00.003+02:00

Man skal sove med minst ett øye åpent når man deler rom med oljekåtinger. Stadig flere arbeiderpartimannfolk forlanger nå en uskyldig, pitteliten "konsekvensutredning" av havområdene utenfor Lofoten-Vesterålen.

Troskyldig flørt - eller baktanken full?

Spør du meg, så sikter de nok på noe mye mer enn enn en forsiktig klem.

Ketil Solvik-Olsen, stortingsrepresentant for FrP, sa tidligere i år til at “alle vet at et ja til konsekvensutredning medfører ja til oljevirksomhet.” (ANB, 12.01.10)

Eller hva med argumentet om kunnskapsbehov? "Vi trenger kunnskap", sier tilhengerne. Ja, nettopp. Vi trenger kunnskap. Og derfor er det nylig lagt fram flere rapporter som forteller noe om havbunn og konsekvenser for fugl og fisk, og om ressurser og geologi. Det kunnskapsgrunnlaget som flere nå synes å etterlyse, finnes.

Kan det være at de egentlig ikke er så interessert i kunnskapsgrunnlaget, men å få åpna området raskere enn du kan si 'nei' ?

Men loven krever det, sier du kanskje?

Nei. Loven krever ikke en "konsekvensanalyse". Loven nevner ikke dette begrepet i det hele tatt. Verken ordene "konsekvens" eller "analyse" eller noen varianter av dem er nevnt i Petroleumsloven i det hele tatt.

Det loven krever, er en oppstartsanalyse.

Petroleumslovens § 3.1 krever at det skal "...finne sted en avveining mellom de ulike interesser (...) før åpning av nye områder med sikte på tildeling av utvinningstillatelser".

En slik analyse er altså noe man skal gjøre når man åpner nye områder med sikte på tildeling av tillatelser.

Med "sikte på tildeling av tillatelser".

Altså ikke noe man gjør for moro skyld. Ikke før en eventuell åpning. Men før en åpning - med sikte på tildeling av utvinningstillatelser.

En oppstartsanalyse.

Og for å gjøre det ekstra klart: Tittelen på paragraf 3.1 i Petroleumsloven er ikke "Vurdering av nye områder" eller "Eventuell åpning av nye områder".

§3.1 i Petroleumsloven, hvor kravet om analyse er hjemlet, heter rett og slett "Åpning av nye områder".

Moral: Man skal alltid tenke seg om et par ganger når noen ber om en klem, men har blikket festet helt andre steder.

Elefant i glassmagasinet

2010-04-15T14:05:00.005+02:00

En gammel vits går slik:

- Veit du hva elefanten gjør i glassmagasinet?
- ??
- Den gjør akkurat det den vil.

Litt sånn føler jeg oljeindustrien oppfører seg nå, etterhvert som de kommenterer rapportene om områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. De er store, mektige - og selv om det de gjør er feil, gjør de akkurat det de vil (det å gjøre som man vil, betyr i denne sammenhengen å ha dårlige svar på gode spørsmål).

Oljeselskapene har per i dag tre argumenter:

1) "Det er så mye olje og gass der".

Oljeindustriens Landsforening (OLF) la i fjor fram en rapport der de anslår ressursene utenfor Lofoten til 3,4 milliarder fat olje, og olje og gass av en verdi på opptil 1.200 milliarder kroner.

Vi får nå se om dette tallet stemmer. Spørsmålet er uansett om oljeindustrien mener at vi aldri kan verne et område fordi det skal være så mye penger å hente der? Jeg heier på miljøvernminister Erik Solheim som sier at det ikke er noe avgjørende argument om det ligger store verdier der. Han har helt rett. Både fordi miljøargumentet er godt nok i seg selv. Og ikke minst fordi vi allerede har mye mer oljepenger enn vi kan bruke.

2) "Bunnforholdene er slik at vi kan åpne opp for boring noen steder".

Ja, det kan vi. Om det bare var bunnforholdene som var viktige. Det finnes mange sårbare korallrev i de store områdene. 330 stykker for å være nøyaktig (sjekk de lekre bildene). Og mange steder er det ikke sårbare korallrev. Men økt oljeutvinning er ikke bare om korallrev, det er også noen andre store spørsmål med i bildet:

- Hva vi skal leve av i framtida?
- Skal ledelsen i oljeselskapene virkelig bestemme Norges framtid?
- Er det helt ok å øke norske klimautslipp med viten og vilje?
- Hva betyr dette for fisken?

3) "Fisken vil ikke dø ut". En rapport fra Veritas sier at fisken ikke vil dø ut selv med store oljeutslipp. Nei, og det er da heller ikke problemstillingen. Du kan røre rundt en desiliter olje i et akvarium og se hva som skjer. Alle fisken dør kanskje ikke. Men ville du spist de som var igjen?

Fisk dør ikke ut på grunn av oljeutslipp, de dør ut på grunn av overfiske. Det betyr ikke at oljeutslipp ikke er viktig. Det dreier seg helt konkret om kjemikalier i matfatet, og hva dette gjør med fisken på sikt - og ikke minst ryktet om fiskens renhet.