Klimakur - for hvem?

Hva skjer når stadig flere innbyggere i India skaffer seg bil? Hva skjer når Kinas industri fyres med stadig flere kullkraftverk?

Svaret ser du i figuren under. Figuren viser anslåtte klimautslipp i verden i årene som kommer. 

Den oransje flaten er u-land, den blekrosa flaten er vesten. Den blå streken viser vestens utslipp i 1990 (som er et referansepunkt i Kyoto-avtalen). 

Kort oppsummert: OECD anslår at i tiden fram mot 2050 vil klimautslippene fra andre land enn vesten dobles fra i dag. Det er ikke Europa og USA som vil stå for de store økningene i tiden framover. Det er land som Kina, Mexico, India, Pakistan. 

På denne bakgrunnen er det rimelig å spørre seg selv: Hvorfor i all verden skal da Norge kutte? Hva vil det bidra? Hvorfor gidder vi? Det er jo ikke her problemene ligger? 

Ikke minst er spørsmålene aktuelle fordi Klimadirektoratet nettopp har lagt fram 160 tiltak for å redusere klimautslippene i Norge. og nå våre klimamål.

Hvorfor er dette viktig? Hvorfor kommer dette nå? Norge representerer er jo et musepiss! 

Og hvorfor skal vi redusere, når det er billigere å redusere i andre land? Hvorfor ikke innføre et system hvor man kan kjøpe og selge rettigheter til klimautslipp, på samme måte som en aksje, slik at kuttene tas der de er billigst? 

Dette er innvendinger som kommer til å komme igjen og igjen fram mot 2011, når rapporten med tiltakene skal ende opp i en stortingsmelding. Industrien, bøndene, busselskapene, bilimportørene og dagligvarebutikkene kommer til å si det blir vanskelig. Dagens Næringsliv kommer til å spørre på lederplass hvorfor ikke alt kan gjøres med et kvotesystem, slik de gjør i dag. Meget framtredende økonomer i meget framtredende partier kommer til å om ikke si det høyt, så hvertfall kverne inne i seg disse innvendingene i lang tid framover. 

Det er tre grunner til at kutt i Norge er viktige. 

Det første er at vi er blant de landene som har penger til å utvikle ny teknologi. Vi bruker i dag  milliarder på å utvikle renseteknologi for gasskraftverk. Vi bruker milliarder på å utvikle bioenergi og vindkraft. Fordelen med teknologiske løsninger - fremfor politiske grep, som forbud, avgifter og klimakvoter - er den samme som at du ikke kjøper vanlig tv når flatskjerm koster det samme. Teknologi er irreversibel. Nye måter å gjøre ting på utkonkurrerer naturlig dårligere måter å gjøre ting på. Ny teknologi går ikke tilbake på tuben igjen og blir borte. Så raskt vi har en bedre teknologi på plass, (mer lønnsom, mindre forurensende) er det heller ingen grunn til å gå tilbake til den gamle.

Derfor er teknologipolitikk og satsing på ny og miljøvennlig teknologi - miljøteknologi - en viktig del av klimapolitikken.

Den andre grunnen er at Norge har næringspolitiske egeninteresser av å være det landet som er en spydspiss på miljøteknologi. Når en rekke land skal redusere sine klimautslipp vil de landene som leverer avansert god og miljøteknologi være i vinden. Hvem kan mest om offshore vindkraft? hvem kan mest om bioenergi? Solceller? Da må vi sørge for at Norge har et supert fortrinn. 

Det tredje er at figuren over lyver. Den forteller hvertfall ikke hele sannheten. Fordi om man hadde sett på klimautslipp per person, så ligger OECD-landene milevidt høyere enn u-landene. Norges utslipp av klimagasser på om lag 12 tonn CO2-ekvivalenter per innbygger, er blant de høyeste i verden. 

Og det er vel ikke slik at innbyggerne i vesten fra naturens side har rett til å slippe ut masse klimagasser, mens innbyggerne i u-land ikke har det? For å komme oss ned på et anstendig nivå er det helt klart at vi har en forpliktelse til å redusere våre egne utslipp. Og bare så det er sagt: I København ble det slått fast at det styrende, langsiktige målet er å komme ned på utslipp av 2 tonn CO2per år per innbygger.

Og det er der derfor Stortinget - en herlig bukett av partier fra Høyre til SV - klokelig har sagt at 2/3 av våre utslippsforpliktelser skal tas i Norge. Det dreier seg konkret om å redusere mellom 12 og 17 millioner tonn CO2 i årlige utslipp. 

Og nå foreligger det oppskrifter på hvordan det kan gjøres. 

I Norge.