Giske og grådige

Det har vakt en del oppstyr etter at styreleder i Aker Solutions, Øyvind Eriksen, gikk i strupen på sin egen eier, Kjell Inge Røkke, i en direktesendt pressekonferanse.

På pressekonferansen formulerte Eriksen seg slik:

"Majoritetseieren ringte til meg i desember og fortalte at han hadde hørt at det var forhandlinger, og at vi ikke måtte selge oss ut. Jeg sa til han at jeg kjente til hans ståsted, men at den beste løsningen er etter min mening å gjøre det motsatte. Jeg mener derfor vi har blitt utsatt for et press til å ta en annen beslutning enn den som er best for selskapet, og det har jeg sagt til ham. Her har han gått lenger enn det som er forsvarlig for en god eierskapspolitikk".

Og avsluttet med: "Det er klart at det ikke er bra for omdømmet å være i konflikt med sin egen eier. Jeg håper på et fortsatt godt samarbeid framover".

Neida. Det skjedde ikke.

Men det som skjedde, var at styreleder Harald Norvik i Telenor gjorde nøyaktig det samme som står over, overfor sin største eier, representert ved næringsminister Trond Giske. Sitatene er de samme. Staten eier over halvparten av aksjene i Telenor. Trond Giske er ansvarlig statsråd for eierskapet.

Harald Norviks styreplass ville i alle andre sammenheng henge i en meget tynn tråd. Norvik tvang gjennom det han mente var riktig, mot det majoritetseieren, representert ved ansvarlig statsråd, mente. I alle andre sammenhenger er dette en avskjedssøknad.

Så er det flere - som Norvik - som mener at statens eierskapsmelding sier at staten ikke skal ha noen mening om eierskapet, at Giske har gått for langt. Det er en sannhet med modifikasjoner.

Husker du saken om Aker Solutions, våren i 2009? Da solgte Røkke noen av sine egne selskaper til Aker Solutions, et selskap som han eide sammen med staten, for en pris han satte sjøl, uten at næringsdepartementet var informert eller gikk god for prisen. Det ble påstått at Kjell Inge Røkke brukte Aker Solutions som søppelkasse.

Saken kom til Stortinget, og det var et enstemmig parlament - inkludert Høyre, KrF og Frp - som da understreket om Aker Solutions at "... staten som eier, på linje med andre industrielle eiere, deltar aktivt og tydelig med klare, velbegrunnede og selvstendige standpunkter knyttet til større strategiske industrielle disposisjoner..."

Det er ingen svak setning (den er ikke minst en kraftig finger i øyet på den borgerlige opposisjonen som med TV2-saken mener at staten som eier ikke skal ha noen mening om noe som helst. I 2009 mente de det stikk motsatte).

Mange - inkludert Norvik - viser til eierskapsmeldinga, om at den sier at staten ikke skal mene noe. De som sier dette har ikke lest meldinga. De ville kanskje ha begynt med å notere seg at tittelen på meldingen er "Et aktivt og langsiktig eierskap". Det signaliserer det stikk motsatte av et raskt salg uten at staten som eier er involvert.

De kunne kanskje også lagt merke til setningen om at "Regjeringen vil sikre et sterkt offentlig og nasjonalt eierskap for å nå viktige politiske mål". Den står i kapittel sju, i kapitlet som har tittelen "Regjeringens eierskapspolitikk".

Saken om TV2 dreier seg om makt, og om hvem som skal bestemme. Norvik er en grådig maktspiller.

Og om Norvik først er i gang med å lese eierskapsmeldinga, håper jeg han også har lest denne:

"Regjeringen vil legge stor vekt på å vurdere styrenes arbeid på en god og systematisk måte, og på å sette sammen kompetente styrer som kan ivareta aksjonærenes mål."

Stramt og grått

Jens Stoltenbergs taktikk med å snakke ned forventningene til årets budsjett var en ubetinget suksess.

Forventningene var et budsjett som var stramt og grått. Med dette som bakteppe framstår statsbudsjettet som - ingen av delene.

Som Dagens Næringsliv skriver "Dette er ikke et stramt budsjett. Det er i beste fall svakt ekspansivt". Samtidig med en fortelling om "ansvarlighet, nøkternhet og nei" vipper statsbudsjettet for første gang én billion kroner, med rom for én milliard ekstra til jernbane, nye stillinger i barnevernet og 70 millioner kroner til valgfag på plass i åttende klasse fra høsten.

Det blir mer til forskning, mer til kommunene, og miljøvennlige hybridbiler blir billigere. Maksprisen i barnehagene forblir på faste 2330 kroner måneden, som gjør at prisen på barnehageplass i praksis er satt ned med 6-700 kroner på åtte år. Kontantstøtta for toåringer er fjernet. Forurensende dieselbiler blir dyrere.

Det blir bedre fordeling i 2012. De som tjener minst får skattelette gjennom økt minstefradrag, samtidig som formueskatten reduseres noe for småsparere, mens den øker for dem som har verdifulle fritidseiendommer og eiendom i utlandet.

Vi slutter å gi skattefradrag til de som gir penger til Israel og den folkerettsstridige muren. Vi legger fram en jobbstrategi for å få flere funksjonshemmede i arbeid.

Budsjettet er verken grått eller stramt. Opposisjonens reaksjoner bekrefter dette. Sjelden har jeg hørt en så tafatt opposisjon. Med god grunn.

- For det første synes de regjeringen har truffet bra med oljepengebruken. Ikke noe å klage på der, med andre ord.

- For det andre betyr dette at de ikke har mer penger å bruke enn regjeringen - som igjen betyr at når de programmatisk og forutsigbart til det selvutslettende etterlyser "mer penger til forskning og kunnskap" betyr det at de må gjøre solide kutt andre steder. Og de veit hvor krevende det er å få til.

Det merkes også på kritikken.

Hvis det er noe som er stramt og grått i år - så er det opposisjonen.

Modighetens kår

Regjeringen sier at arbeidet med den kontroversielle klimameldingen er utsatt.

Meldingen blir omfattende og kontroversiell, fordi den skal konkretisere hvilke sektorer i Norge som skal ta hvor store klimakutt for å nå målsettingene om 30 prosent kutt av klimautslipp i Norge innen 2020. Skipsfart, vei, oljesektoren, landbruket - hvem skal ta de største kutta, og hvor raskt? Hvor mye kan tas med teknologisk endring? Hvor mye må tas gjennom kutt i regulære aktiviteter?

Årsaken til at meldinga er utsatt er bomben i regjeringskvartalet. Nå er det Miljøverndepartementet som har ansvaret for å lage og presentere meldingen, og de sitter i hele og uskadete kontorer ved Akershus festning, godt unna regjeringskvartalet. Men det er alltid regjeringen som kollegium som står bak en melding. Derfor skal alle departementer - inkludert utbombede næringsdepartementet, kunnskapsdepartementet, justisdepartementet, helsedepartementet, arbeidsdepartementet og olje- og energidepartementet - med ansvar for sine sektorer bidra inn i meldingsarbeidet. Alle som har sett bildene fra regjeringskvartalet forstår at dette blir krevende.

– Angrepet på regjeringskvartalet har skapt forsinkelser. Mange i departementene sitter med PC-en på fanget og jobber, sier derfor miljøvernminister Erik Solheim (SV) til NTB.

Det har imidlertid ikke manglet på krasse reaksjoner på utsettelsen av klimameldingen. Både Venstre, Høyre og Bellona sier dette er uholdbart.

Ikke bare mener de det er uholdbart. Felles for dem alle er en relativ sterk språkbruk.

"Regjeringen holder både folket og Stortinget for narr" sier Venstre.
Høyre kaller utsettelsen "uakseptabel".
Bellonas Fredric Hauge mener forsinkelsen er både "tragisk" og "patetisk".

Hvorfor sier de dette?

Det kan det være flere grunner til:

- Fordi de mener det er "uakseptabelt", "tragisk", "patetisk" og "å holde folket og Stortinget for narr" at Miljøverndepartementet ikke straks lager meldingen alene, uten dialog med de departementene som er berørte av bomben? At berørte fagdepartementer ikke skal få være med og forhandle i en melding som hele regjeringen skal stå bak?

Dette vil i såfall være å innføre et helt nytt prinsipp, fordi dette ingen departementer gjort før, verken under Høyre eller Venstre eller SV. Mener de at tiden er inne for å begynne med dette nå? Kan vi gjøre tilsvarende på andre områder? At Finansdepartementet lager statsbudsjett uten å snakke med Samferdselsdepartementet? At Landbruksdepartementet lager landbrukspolitikk uten å snakke med Miljøverndepartementet? Selvsagt ikke. Dette er visvas.

- Eller så mener de at det er "uakseptabelt", "tragisk", "patetisk" og "å holde folket og Stortinget for narr" at bomben i regjeringskvartalet faktisk er årsaken til utsettelsen.

- Ëller at det er "uakseptabelt", "tragisk", "patetisk" og "å holde folket og Stortinget for narr" at regjeringen bruker bomben som unnskyldning. Sagt med andre ord: At de mener begrunnelsen for utsettelsen ikke er reell. At regjeringen lyver.

Og hvis Høyre, Venstre og Bellona virkelig mener noe av dette - og det må de jo - burde de ikke være såpass modige at de turte å si det høyt? At de tar ansvaret for sine egne, vante, lettvinte uttalelser? Og se hva slags reaksjoner de får?

Etter 22.7

skal jeg

• Bidra til en mer saklig og kunnskapsbasert debatt om muslimer, islam, utlendinger og realismen i trusselen fra jihad, islamisme og det globale kalifatet. Fakta først.
  
  De siste tre årene er for eksempel fem promille av alle terrorangrep i Europa foretatt av islamister - slik at Carl I. Hagens påstand om at nesten alle terrorister er muslimer, er feil.
  
  Til gjengjeld har islamister stått for to av de tre største terroranslagene i Europa de siste ti årene. Angrepet mot Madrid tok 181 menneskeliv. Angrepet mot London tok 52 liv. Flere mulig store islamistiske terrorangrep er også avverget eller ikke blitt noe av, som i Skottland og Tyskland. Til sammenlikning tok angrepet mot Oslo og Utøya, utført av en hvit, kristen innbygger fra Oslo Vest 77 menneskeliv (altså det nest største terrorangrepet i Europa etter 9.11). Kilde: http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_terrorist_incidents (14.8.2011).
  
  
• Lære meg forskjellen på hva islam står for som religion, og hva som er kultur i enkelte land. Våge å være så kulturimperialistisk at jeg tar et standpunkt mot elementer i andre kulturer jeg ikke liker. Alt er ikke lov.
  
  Både tvangsekteskap og omskjæring er eksempler på kulturelle aktiviteter, ikke islamske ritualer. Jeg er mot begge deler.
  
  
• Reagere når mine meningsmotstandere bryter med helt elementær, vestlig vitenskaplig metode. Det betyr å si fra når anekdoter og ikke-representative enkeltepisoder blir gjort om til generaliserende fortellinger, si fra når noen mener at hele grupper må stå til ansvar for enkelte idioters, galingers, antidemokratiske gjerninger.
  
  
• Forsøke å sette meg mer inn i islam. Omtale og respektere islam på samme måte og nivå som jeg omtaler og respekterer annen tro, som kristendommen. Altså ikke med et ikke altfor høyt positivt engasjement.
  
  
• Bidra til at debatten etter 22.7 ikke bare dreier seg om islam og muslimer, men også om høyreekstremisme. Hva slags språk, hva slags menneskesyn, hva slags frykt er det som uimotsagt har fått feste seg fram til 22.7? Hvem har bidratt?
  
  
• Bidra til å nyansere påstanden om at "Breivik ikke hadde noen rundt seg" - som om ugjerningen hans oppsto plutselig, uforklarlig og i komplett vakuum. Det var Brevik som skjøt og drepte, og må stå juridisk til ansvar for handlingen. Men han har i mange år levd i en vokabulær treningsleir, hvor han har ernært seg på fremmedfiendtlig retorikk om muslimer og utlendinger, hentet fra meningsfeller og støttespillere i analysen, bestående av ikke bare mer eller mindre anonyme internettrasister, men også fremstående nasjonale politikere, spesielt fra Frp.
  
  
• Reagere på det jeg er mot, uavhengig av hvor personer kommer fra eller hva de tror på. Stå opp mot urettferdighet, diskrimering, patriarki og antidemokratiske bevegelser, uavhengig av hvem som forfekter dem.
  
  
• Bli mer fredelig, litt mer tålmodig. Slutte å vise fingeren til farlige bilister i trafikken når jeg sykler (kanskje).

Slik vinner Høyre valget i 2013

Jeg har tidligere sagt at om Høyre fortsetter å holde kjeft om egen politikk kan de fort få 40 prosent i stortingsvalget 2013.

En ytterligere bekreftelse av at Høyre seiler til topps ved å holde kjeft fikk jeg i dag, fredag 10. juni:

• Aftenposten kan melde at Høyre får 32,5 prosent og er landets største parti.
  


• Samtidig hørte jeg Høyres Bent Høie snakke intetsigende til NRK Dagsnytt om hva han synes om at fastleger ikke blir kvitt voldelige eller truende pasienter. Ifølge Legeforeningen har 55 prosent av norske leger opplevd trusler, og hver fjerde lege har opplevd vold fra enten en pasient eller en pårørende.

Før vi skal se på hva Høie faktisk ville gjøre med problemet, vil jeg anføre at all politikerpreik kan deles i tre:

- Problembeskrivelse ("slik er det i dag, det er ikke bra at sånn og sånn"); heretter kalt P
- Ansvarsplassering ("den og den har skylda"), heretter kalt A, og
- Løsninger ("dette vil jeg gjøre for å fikse tingene" (heretter kalt L)

(... fra nå av kalt PAL-modellen).

Etter mine standarder er det helt betimelig at all A peker mot regjeringa. Det er greit. Det er ikke dette denne saken dreier seg om. Skulle bare mangle at regjeringa tar ansvar.

Men i politikken bør det være en balanse mellom P og L - den som syter bør også komme med forslag til løsninger. Det tror jeg velgerne vil ha. Rett og slett fordi det letter sorteringsarbeidet i å finne sitt parti.

Derfor har jeg lenge etterlyst litt mer L fra Høyre, for å komme på høyden med all P fra Høyre.

Til ingen nytte. Planen til Høyre i dag er å snakke om P. Og minst mulig om L.

Dagens eksempel viser hvorfor dette er riktig analyse - dette sa nemlig Bent Høie på Dagsnytt i dag om at fastleger ikke blir kvitt voldelige eller truende pasienter:

"I dag er det ikke mulig for legene å avvise farlige eller truende pasienter". (P)

"Legeforeningen har i åtte år har forsøkt å få på plass et regelverk som åpner for nettopp dette". (P)

" Det er helt uakseptabelt. Det burde ha vært gjort noe med reglene før" (P)

"Jeg vil ta opp saken med helseministeren" (A)

"Det er naturlig at vi får inn et godt regelverk på dette området" (underforstått at dagens regelverk er for dårlig) (P)

"Pasienter har all rett til å velge fastlege, men det finnes ikke noen regler for hvordan en kan flytte pasienter som for eksempel er truende mot en lege" (P)

"I noen tilfeller vil det riktige være å få hjelp av politiet og få politieskorte" (som i dag, dermed beskrivelse) (P)

"I andre tilfeller er det riktig å flytte pasienten til en annen lege, fordi det nettopp er den legen eller en ansatte på det legekontoret som pasienten er truende overfor. Alle har rett til helsehjelp, men ikke nødvendigvis fra den legen som en oppfører seg truende mot" (L) .

Oppsummert havner seks av åtte uttalelser i kategorien Problembeskrivelse, én av dem er Ansvarsplassering og én av dem er et forslag til Løsning.

Forslaget til løsning er i dette tilfellet endatil så selvsagt ("flytte pasienten til en annen lege") at det er nærmest politisk meningsløst. Hvem er uenig i dette utsagnet, liksom? (Høie styrer med denn "løsningen" glatt unna alle gråsoneproblematikk; som for eksempel pasienter - som med rette - er forbanna fordi de føler seg urettferdig eller feil behandla).

Min teori er at det er ikke noe stort sug etter Høyrepolitikk i Norge. Derfor velger Høyre å fokusere på problemer, framfor løsninger. Eksemplet over viser at Høyre er seks ganger bedre på problembeskrivelse enn på å komme med løsninger.

Og 32,5 prosent av velgerne forteller at det lønner seg.

Dessverre.

Redd oss fra Rema

Det eneste vi med sikkerhet vet om norske dagligvarekjeder er at de tjener milliarder på dårlig utvalg.

Skulle man fulgt rådet til Konkurransetilsynet burde det vært flere kjeder i Norge, for liksom å tyne prisene mer ned. Men det har vært forsøkt. Lidl var bare noen måneder i Norge før de ga seg. Det gikk rett og slett ikke med en femte kjede.

Det stadige prispresset har også uønskede effekter. Det går ut over kvaliteten. Det er ikke lenge siden vi kunne høre at bransjens egne folk ikke lot barna sine spise det de sjøl solgte. Fisk og bacon blir nemlig pumpet med vannholdig fosfor for å få opp vekten. Lurt blir vi, enten det er fire eller fem kjeder.

Matpolitikk er ikke lett - helst vil vi ha dansk utvalg, svenske priser og fransk kvalitet. Det er opplagt at alt dette får vi ikke samtidig.

Men samtidig trenger det ikke være motsatt heller. Det er ingen grunn til at norske forbrukere skal leve evig med Rema-utvalg, Rema-priser og Rema-kvalitet.

Situasjonen i dag er at de private eierne i dagligvarebransjen tjener milliarder på kommersielt skvalder, dårlig utvalg og høye priser, mens ansatte ofte er uskolert ungdom som er innom noen år på deltid.

Det statlige Vinmonopolet er bygget på den helt motsatte modellen: En herlig glenne av reale varer, godt utvalg og real kundebehandling, et sted hvor man møter kunnskapsrike, hyggelige og engasjerte ansatte, som er der for å gi deg best mulig kvalifiserte råd for å foreta egne valg.

Mange er dogmatiske motstandere av Vinmonopolet, fordi man mener offentlig eierskap gir dårlige tjenester og høyre priser. Slike tåpelig innvendinger må man dessverre ta på alvor. Det beste beviset på at de tar feil, er imidlertid nettopp Vinmonopolets suksess. Her får man raskt hjelp, man får svar på spørsmålene, og svarene er gode. Det er jo de private dagligvarebutikkene i dag som representerer bløff, produktskvalder og lite varekompetanse. Å overlate matbutikkene til private har paradoksalt nok gitt oss det som motstanderne av offentlig eierskap frykter aller mest: Dårlig utvalg, dårlige priser og dårlig kvalitet.
Nå foreslås det nye ombud, nye reguleringer, mer innsyn og enda flere reguleringer. En mulig gevinst vil raskt bli spist opp av mer byråkrati og kontroll. Elefanten i butikkrommet er en ny non-profitt dagligvarekjede.

At en slik kjede kan bygge på ideen bak Vinmonopolet burde være opplagt. Vi ville fått ned profittjaget, og dermed prisene. Vi ville fått opp utvalget, seriøsiteten og kvaliteten. Innkjøpsmakten til en slik stor kjede ville - som med Vinmonopolet i dag - sikre at prisene fra leverandør presses godt ned. Det som funker på Baileys, vin og sprit kan også funke også på brød, vitaminer og saft.

En ny, non-profit dagligvarekjede ville sjølsagt ikke løst alle problemer. Den ville ikke fjernet den skitne maktkampen mellom produsenter og dagligvarekjeder. Den ville ikke uten videre fått opp andelen norskproduserte varer i hyllene.

Men den kunne gitt oss noe som markedet ikke i dag serverer oss:

Litt mer kvalitet. Litt større utvalg. Litt lavere priser.

(Innlegget sto på trykk i VG 19.4.2011)

Posten skal fram - og tilbake

Det er muligens riktig tenkt at hensynet til postansatte, hyppig postombæring og distrikskontorene kunne vært sikret innenfor ramma av EUs postdirektiv, gjennom strenge konsesjonsbetingelser og krav til de som ønsker å konkurrere med Posten Norge.

Men slike konsesjoner gjør imidlertid ingenting med den grenseløse idiotien det er å sette flere, konkurrerende infrastrukturselskaper opp ved siden av hverandre for å gjøre nøyaktig den samme jobben, selskaper som skal arbeide parallellt med nøyaktig de samme oppgavene.

For hvor ligger egentlig den industrielle fornuften i at en rekke konkurrerende postselskaper skal investere hver sine sett med postbiler, hver sin sorteringsterminal, ha hver sine ansatte, og hver sine sett med distrikskontorer?

Må jeg som kunde vite hvilket selskap som har kontor i Bodø, Bergen eller Barkåker for å få sendt et brev dit? Eller skal de ulike selskapene forhandle med hverandre om prisen for å levere den andres brev? Eller skal alle fire selskapene ha hvert sitt postkontor i Bodø, Bergen og Barkåker?

Skal hvert selskap måtte ha hver sin postbil med hver sin postmann - med med krav om at alle fire kjører nøyaktig den samme ruta hvert eneste sted i Norge?

SV, Ap og Sp står nå sammen om å si nei til EUs postdirektiv. Det er godt tenkt - av hensyn til forbrukerne. Kostnaden ved å bygge opp parallelle og dobbeltarbeidende infrastrukturselskaper er dyrt og tungvint, og dermed utvilsomt svært lite kunderettet.

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 13.4.2011