tirsdag 14. september 2010

Hva er Sørlandets prosjekt?

Kun to av regjeringens nærmere nitti statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere er fra Sørlandet, kan Fædrelandsvennen rapportere.

Det høres selvsagt altfor lite ut, selv om det faktisk ikke er så himla galt, sammenlignet med innbyggertallet i landsdelen. Både regjeringsandelen og innbyggerandelen utgjør om lag 2,3 prosent.

La oss likevel ta Fædrelandsvennens budskap på alvor. Det burde vært flere sørlendinger i regjering.

Men hva så? Hva i all verden skulle disse eventuelle sørlendingene i regjering være med og kjempe for, for Sørlandet? Hva er egentlig Sørlandets store fellesprosjekt? Finnes den saken? Jeg kan i hvert fall ikke peke på hva dette skulle være.

Å rette ut veien mellom Kristiansand og Lyngdal er ikke et slikt nasjonalt prosjekt. Slike veiprosjekter har alle fylker. De som lykkes er de som har sine nasjonale prosjekter, og som står sammen om dem og slåss sammen for dem. Fylker, som regioner, som interesseorganisasjoner. Trondheim kjempet for nasjonale saker som rockemuseum, domstolsadministrasjonen og arbeidsstedet for kirkens preses. To av dem er allerede vunnet, den tredje like om hjørnet.

Miljøorganisasjonene kjemper for oljefritt Lofoten og Vesterålen – med hard og felles innsats blir den kampen vunnet.

Bistandsorganisasjonene har slåss for gjeldslette til u-land i en årrekke. Sammen med bistandsminister Erik Solheim fikk de det til. Gjelden ble slettet med et pennestrøk.

Felles for dem alle er at for å få noe til, må man ville noe. Sørlandet må derfor skaffe seg et slikt nasjonalt prosjekt. Noe som alle vil, og som landet trenger. Hvor er visjonene, de store tankene, samlingen om de spenstige ideene?

Det kunne for eksempel vært et nasjonalt forskningssenter for miljøteknologi. Eller det kunne være noe annet. Jeg nevner likevel miljøteknologi, av flere årsaker. Fordi Sørlandet har både meritter og muligheter på dette området. Bedrifter som Elkem Solar, Metallkraft, Vestas og Returkrafts forbrenningsanlegg er eksempler på at miljøteknologi skaper mange arbeidsplasser lokalt, og at Sørlandet er gode på dette. Bedre enn mange andre. Det kunne vært et prosjekt, fordi Regjeringen har sagt de vil satse på miljøteknologi. Og det kunne være et prosjekt fordi Agder er velsignet med stortingsrepresentant Alf Holmelid (SV) fra Vest-Agder, som på kort tid har bidratt til å skape mer oppmerksomhet rundt Sørlandet som en miljøteknologisk spydspiss enn det en rekke andre representanter har greid på flere år.

Sørlandet har muligheter. Men for å skape fremtidsrettede arbeidsplasser og inntekter må nok prosjektet være større, bedre og mer spenstig enn å ville bygge en vei som gjør det enda morsommere å kjøre raskt gjennom Agder-fylkene.

Innlegget sto på trykk i Fedrelandsvennen 22.4.2010

Det ene unntaket?

For en stund tilbake viste Dagens Næringsliv hvordan støtten til Color Line og andre norsk-eide ferjerederier i utenriksfart overgikk landbruksstøtta, om man fordelte de respektive statlige støttemilliardene på antall norske årsverk de representerer. Color Line er et av de ferjeselskapene som årlig mottar hundrevis av millioner for å sysselsette nordmenn på skipene. I tillegg har rederiene nå helt spesielle skatteregler som i praksis gjør at de omtrent ikke betaler skatt, til forskjell fra omtrent alle andre selskaper i Norge.

Rederiene er ikke de eneste som nyter godt av statlig næringsstøtte. Alle norske aviser nyter godt av momsfritak, som gjør dem mer konkurransedyktige opp mot andre varer. Med unntak av bøker, da. Forlagsbransjen har også et tilsvarende momsfritak, som sender et lass av gratis, ikke-øremerkede millioner av kroner rett inn i bunnlinja på de store forlagene. Da har jeg ikke begynt å snakke om oljeindustrien, som gjennom å avskrive alle investeringer - og dermed også overskridelser - på skatten, gjør at det er norske skattebetalere som i praksis tar regninga for alle oljeoverskridelsene.

Eller verftsstøtta, som koster noen hundre millioner kroner i året. Eller alle pengene som kanaliseres gjennom Innovasjon Norge hvert år. Eller milliardstøtteordningene gjennom Norges Forskningsråd, til alle bedrifter som driver med forskningsbasert utvikling. Regjeringens milliardfond for fornybar energi skal bidra til å skape nye arbeidsplasser og mer kraft fra framtidsrettede energier, som vind, sol og bølge.

Mye næringsstøtte er god og berettiget. Noe kunne sikkert vært avviklet, eller endret. Men det blir uansett feil av Fædrelandsvennens kommentator Vidar Udjus å tirsdag 27. juli påstå at landbruket er den siste mottaker av næringsstøtte. Avisen han jobber i er bare ett av mange eksempler på det motsatte.

Innlegget sto på trykk i Fedrelandsvennen 21.8.2010

mandag 13. september 2010

Surr i avtaleform

Man sier at det er mye surr med de rødgrønne. Og det er det også, i nær sagt alle materialer og mineraler. Master i stål, kjeder av gull og tepper av ull.

Det går over - fordi det er politikken, retningen og sakene som står seg på sikt.

Men det som ikke går over, er min bekymring for det surret som Høyre og Frp finner på sammen.

Jeg kan ikke fri meg fra å fortelle en liten historie om da de borgerlige lagde sitt siste statsbudsjett i 2005. Da inngikk Bondevik-regjeringen en budsjettavtale med FrP. I denne avtalen var det spesielt to punkter jeg la merke til:

Punkt 3: ”Regjeringen skal gjennomgå rammebetingelsene for sjokolade og sukkervareindustrien, for at de skal bli mer konkurransedyktig med Sverige”

Punkt 10, litt lengre ned: ”Legge fram forslag til Nasjonal Plan for forebygging av diabetes”.

Så sier de at vi surrer. Ja, av og til gjør vi det. Men dette er surr i avtaleform.

Les hele avtalen her

fredag 10. september 2010

Tomra-dom i gråsone

Det sies at de store selskapene som næringsministeren skryter av foran sine utenlandske kolleger er nøyaktig de samme selskapene som gjerne blir gransket av konkurransemyndighetene.

Således er Tomra-dommen fra EU-domstolen illustrerende. Det norske panteautomat-selskapet Tomra har blitt dømt av EU-domstolen til å betale 200 millioner kroner i bot for brudd på den europeiske konkurranseloven. Samme dag blir det også kjent at meieriet TINE er dømt til å betale 30 millioner kroner i bot for brudd på den norske konkurranseloven. Dette er begge dommer som aldri burde falt.

Dommene faller på bakgrunn av uklar jus i både norsk og europeisk konkurranselovgivningen, og bygger på et virkelighetsfjernt grunnlag. Den norske og den europeiske konkurranseloven har til felles at det er forbudt for bedrifter å misbruke sin markedsmakt. Det er altså ikke forbudt å skaffe seg markedsmakt, utvikle markedsmakt eller ha markedsmakt - det er bare forbudt å misbruke den.

Spørsmålet blir da hvor grensene går - mellom det å utvikle markedsmakt, og det å misbruke en slik markedsmakt. Bruker TINE markedsmakt om de forhandler seg fram til en avtale om å være eneleverandør på gulost hos Rema - eller er det å misbruke markedsmakt? Er det å skaffe seg eneavtaler for panteautomater på det europeiske markedet å bruke markedsmakten - eller er det å misbruke denne makten? I både Tomra-dommen og TINE-dommen er kjernespørsmålet om man skal regne en ekslusivitetsavtale, en rabattavtale, en lojalitetsavtale for noe negativt.

I begge rettssakene har svaret på dette vært ja. Begrunnelsen er at det hindre konkurranse. Men det paradoksale er at dette er eksempler på avtaler som er inngått i et forutgående konkurransemarked. Markedet var der. Det er først når avtalene først er inngått, at de andre leverandører er ute. Er ikke nettopp en viktig del ved konkurranse at noen også må få vinne - og dermed holde konkurrentene borte?

Faste avtaler over en viss tid også har opplagte industriell fordeler, for både kjøper og selger. De mest opplagte er forutsigbarhet og stabilitet, og rom til å videreutvikle produktene. Kan man med hånden på hjertet si at dette ikke skjedde i tilfellet Tomra, i tilfellet Tine?

Loven forutsetter også at det er bra at nykommere i en bransje alltid er bra - uavhengig om de har et produkt som er teknologisk interessant eller om de er ute etter å skumme fløten av de som gikk foran. Har EU-domstolen foretatt denne vurderingen, eller er det antall konkurrenter som har vært avgjørende?

Konkurranse har den egenskapen at noen faktisk vinner konkurransen. Og de som er vinnere, vokser. Konkurranse innebærer per definisjon at noen selskaper som er bedre enn andre tjener mer penger enn andre, at de blir større enn andre, at de får større markedsmakt enn andre. Konkurranse fører således til nye monopoler. Vet domstolene og konkurransemyndighetene egentlig nok til å skille teknologiske vinnere fra andre typer monopoler? Kan de skille markedsmakt fra misbruk av markedsmakt? Kan domstolene uten rimelig tvil slå fast at Tomra ikke er en teknologisk spydspiss? Vet EU-domstolen at det er industrielt riktig med fire og ikke én eller to leverandører av pantemaskiner?

Hele konkurransejussen er en stor, åpen gråsone. For selskapene er dette terningkast i millionklassen.

torsdag 9. september 2010

Kampen mot okkupantene

Max Manus setter publikumsrekord; heltefilmen om den nasjonale kampen mot de utenlandske okkupantene og for frihet går for fulle hus. Mange tenker med stolthet på at noen risikerte livet sitt for noe de trodde på, en kamp på livet mot en urett de var mot. Men omtrent samtidig minner utenriksminister Jonas Gahr Støre oss om at i kampen mot de utenlandske okkupantene og for frihet et helt annet sted og en helt annen tid - nemlig i Palestina i dag - gjelder det litt andre regler.

Når motstandsbevegelsen heter palestinerne har de «selv et betydelig ansvar» for at sivile nå blir bombet og drept av israelske okkupanter, i følge utenriksministeren. Hvem ville i dag på alvor våge påstanden om at ansvaret for den tyske avrettelsen av norske motstandsmenn og -kvinner under andre verdenskrig lå hos den norske motstandsbevegelsen, og ikke hos tyskerne?

Innlegget sto på trykk i Adresseavisa 5.1.2009

tirsdag 7. september 2010

Kan vi stole på Keynes?

Da regjeringen la fram sin krisepakke i 2009 mente selv Høyre - partiet som i alle år har gått til valg på redusert offentlig sektor og mindre statlig inngripen - at ikke engang 55 milliarder kroner i krisehjelp var tilstrekkelig. Tittelen på pressemeldingen til Jan Tore Sanner var "full krise - halv pakke".

På denne måten illustrerte Høyre poenget om at vi alle er keynesianister nå, og at vi alle er enige om at for mye høyrepolitikk skapte finanskrisen. Høyre har tatt tegninga. Utad framstår Høyre nå som om de kappes med den rødgrønne regjeringa om å hylle velferdsstaten, bejuble Keynes og ta avstand fra de nyliberale markedsteoretiske dogmene.

Det er ingen tvil om at Keynes' ideer om å bruke mer penger i motgangstider lå bak det faktum at Norge kom seg gjennom finanskrisen bedre enn mange andre land. Keynes var nødvendig.

Men er Keynes tilstrekkelig? Holder det med Keynes for å forklare - og dermed skape - vekst? Kan vi stole på Keynes?

Det er to årsaker til at svaret er nei. Den første årsaken er at Keynes ikke har historien på sin side. På 70-tallet forlot man Keynes til fordel for markedsliberalismen, nettopp fordi motkonjunkturpolitikken førte til at mange land fikk økt gjeld og galopperende inflasjon. Keynes løste ikke problemene.

I 2010 er vi ved samme situasjon, bare med motsatt fortegn: Vi forlater markedsliberalismen, til fordel for Keynes, fordi markedsliberalismen ikke virker, og fordi vi tror Keynes virker (med et mulig unntak for Siv Jensen, som fortsatt sverger til Ronald Reagans begredelige Laffer-kurve fra åttitallet).

Er det noen grunn til at det bør virke bedre denne gangen? Norge, med en særegen situasjon med penger på bok, kan tale for ja. Men det er unntaket. Økende gjeld i en rekke europeiske land, som gjennomfører store offentlige budsjettkutt for å komme i balanse etter å ha brukt mer penger enn de har, peker mot nei.

Den andre årsaken er at Keynes ikke representerer en politikk for økt produktivitet, teknologisk endring og økt konkurranseevne. Keynes' politikk kan like gjerne brukes til å argumentere for flere fregatter til den norske marine som å bygge lyntog som å ruste opp skolene. Den kvalitative delen - hva er det av dette som skaper størst sivilisatorisk framgang og mest produktivitetsutvikling på sikt, bør i praksis være en viktig del av vurderingene. Men det er ikke en viktig del av teorien. Motkonjunkturpolitikkens viktigste mål er pengestrømmen; å bruke mer penger når det går dårlig, og sørge for at folk får jobb, bruker penger og holder sirkulasjonen av penger oppe.

En teori som vektlegger volum framfor kvalitet kan selvsagt bidra til at ledigheten går ned på kort sikt - man kan låne seg ut av det meste, om bare tidsperspektivet er kort nok. Men vil det vare?

Vi lever i en historisk tid, på den måten at vi igjen - som på søttitallet - står ved et veiskille i hvor økonomifaget skal reise.

Finner vi den tredje veien?

torsdag 2. september 2010

Gratulerer med dagen fra NRK

To statsråder har fylt 50 år, med få dagers mellomrom. Jonas Gahr Støhre den 25. august, Kristin Halvorsen i dag, 2. september. Begge har blitt intervjuet på NRKs Politisk Kvarter på bursdagen sin.

Intervjuene forteller lite nytt om statsrådene. Men de forteller svært mye om hvordan media virker generelt, og NRK sin over grensen pinlige, nesegruse beundering for enkeltpolitikere spesielt.

Her er programleder og intervjuer Håvard Kleppas (HK) spørsmål til Jonas Gahr Støre i forbindelse med hans femtiårsdag:

”Han er den mest populære i regjeringen og regnet som kronprins i Arbeiderpartiet. Utenriksminister Jonas Gahr Støre er femti år i dag. Gratulerer med dagen, Jonas Gahr Støre”

(Innslag med hilsen fra Statsministeren )

HK: ”Hvordan kjennes det, Jonas?”.

HK: ”Så det er ingen krise å spore?”

HK: ”Hvor mye betyr familien for deg?”

HK: (ler) ”Du må ha en skikkelig A-menneskefamilie da, siden dere har rukket å feire allerede nå?”

HK: Du er svært populær som utenriksminister, men hva er det vanskeligste med den jobben?

(Helge Lurås fra NUPI hilser)

HK: Hvorfor må vi være i Afghanistan?

HK: ”Så får vi snakke litt mer om deg som person (ler) siden det tross alt er din femtiårsdag”
[JGS: ”Store overganger her”]
HK: ”Haha, ja det er det. Det er vel en del av jobben din, å skifte tema stadig vekk?”
[JGS: ”Ja, det er det”.]

HK: ”Du har et ekstremt formidlingsbehov. Hvor henter du styrken din fra?”.

(Stoltenberg hilser igjen, og sier Gahr Støre må fortelle flere av sine morsomme historier. )

HK: ””Morsomme”, Jonas. Kjenner du deg igjen i det?”

HK: ”I sommer gikk debatten i Aftenposten om mangel på intellektuelle i Norge og du fikk høre at du ikke er intellektuell, samtidig blir du omtalt som flinkis. Er du intellektuell?”

HK: ”Så du er intellektuell?”

HK ”Er du forberedt på kritikk når du har invitert kronprinsparet til feiringen på lørdag?”

HK: ”Hvor lyst har du til å bli statsminister?”

HK ”Er det synd for deg at Jens Stoltenberg er bare bitte litte grann eldre enn deg sånn at du kunne fått sjansen tidligere? (ler)”

HK: ”Hvorfor posisjonerer du deg i partiorganisasjonen hvis du ikke vil bli leder i partiet?”

HK: ”Hvor er du om ti år?”

Slik bygges en helt. Kort oppsummert kan man vel si at med unntak av en kort passasje - ett spørsmål - om Afghanistan får Gahr Støre gjennomgående nesegruse spørsmål som bygger opp om seg, sin person og hvorfor han er så flink. "Hvordan føles det, Jonas?". "Hvor henter du styrken din fra?". "Hvor lyst har du til å bli statsminister?"."For en utrolig familie du har". Og så er Jens Stoltenberg hentet inn for å fortelle hvor morsom Jonas Gahr Støre er når han forteller historier.

Intervjuet er pinlig, fordi det står i så grell kontrast til nøyaktig samme bursdagsprat en uke senere, når Kristin Halvorsen intervjues på samme radioprogram. Intervjuet med Kristin var et helt normalt intervju på Politisk Kvarter:

Ingunn Solheim (IS) er programleder og ønsker velkommen: ”I dag fyller kunnskapsminister og SV-leder Kristin Halvorsen 50 år. Gratulerer med dagen og velkommen i studio”

IS: ”Var det å gå ut offentlig ut mot Senterpartiet og Liv Signe Navarsete en måte å bringe sprut inn i regjeringa på?”

IS: ”Men du har etterlyser sprut, og hva gjør du for å få sprut inn i regjeringa?”

IS: ”Men nå snakker du om dine saker. Spruten i regjeringa og begeistringa rundt det rødgrønne alternativet … hvordan får dere til dette framover?”

IS: ”Kan du da garantere at Ap, SV og Sp kommer til å gå til valg sammen i 2013, og vi får ei tredje runde med rødgrønt samarbeide?”

IS: ”Det er lenge til 2013 så vi får ta flere runder på dette før den tid. Mantraet fra SV gjennom hele regjeringsperioden har vært at de vinner mer innenfor enn utenfor regjering”

(Hilsen fra Høyres utdanningsminister Kristin Clemet)

IS: ”Hvor lang tid tar det før SV foreslår premiering av flinke skolebarn?”

IS: ”Er du fornøyd over at Kristin Clemet mer eller mindre omtaler deg som administrator av hennes egen politikk?”

(Hilsen fra SU-leder)

IS: ”Du sa før du selv kom i regjering at Statsminister den gangen Kjell Magne Bondevik skjøv folk ut i kulda, kaster fyrstikker etter de fattige, og at det å avskaffe fattigdom var bare et spørsmål om politisk vilje. Tall fra SSB viser at tallet på fattige ikke har vært så høyt som det er nå på over ti år, og det har økt hele veien siden 2005 da dere overtok i regjering. Kunne du og SV ha gjort mer enn det å ha gjort bostøtte og leksehjelp for å bekjempe fattigdom?”

IS: ”Men hvordan forklarer du at fattigdommen øker?”

IS: ”Betyr det at du er klar for å gjenreise ordtaket om at du skal bekjempe og utrydde fattigdommen?”

IS: ”Og så skal vi snakke om deg. Vi skal gå 27 år tilbake i tid. Da sendte NRK fjernsynet en valgdebatt mellom ungdomspolitikere den gangen, blant annet Jens Stoltenberg” (lydklipp)

IS: ”Var du nervøs? (ler)”

IS: ”Stemmen har endret seg litt siden den gangen (ler). 50 nye år har jeg lest er ditt nye slagord. Dette har du sagt til NTB, og du er blant de lengst sittende partilederne. Skal du bli norsk politikk sin nye Haakon Lie, eller (ler), eller vil yngre krefter få slippe til etter hvert?”

IS: ”Spørsmålet mitt var vel egentlig når gir du deg”.

Jeg er ingen stor diskursanalytiker, men jeg kjenner igjen lyden av en helt som bygges når jeg hører den. Forskjellen mellom de to intervjuene er åpenbare. Intervjuet med Kristin var et helt normalt intervju på Politisk Kvarter. Intervjuet med utenriksministeren var medhårs jattende, journalistisk dårlig, over grensen til det pinlige.

Der Kristin Halvorsen får en hilsen med journalistisk snert fra Høyres Kristin Clemet, hennes politiske rake motsetning, som "skryter" av henne for å gjennomføre Høyres skolepolitikk, får Jonas Gahr Støre en hilsen fra sin venn, kollega og partikamerat Statsministeren. Mens Kristin Halvorsen blir spurt om når hun har tenkt å gi seg, blir Jonas Gahr Støre spurt om han blir statsminister. Der Kristin blir spurt om hva hun har gjort for å få mer sprut i regjeringen, blir Jonas spurt om hvor han henter styrken fra. Der hun er administrator, er han intellektuell og flinkis.

Slik bygges det helter i dette landet.

Ikke ett kritisk ord om hvorvidt Ap har vært en brems i arbeidet mot fattigdom, eller arbeidet for miljøet. Ikke ett kritisk ord om Arbeiderpartistatsråden som søkte jobb i Høyres stortingssekretariat. Ikke ett kritisk spørsmål om hva som er hans utenrikspolitiske prosjekt, eller om han har vært en brems eller drivkraft for å ha endret den norske Afghanistan-retorikken over "fra militær til politisk løsning".

Det er selvsagt hyggelig for Jonas Gahr Støre at NRK velger å bygge ham opp på denne måten. Og det er en seier for feminismen at Kristin får de tøffe spørsmålene, mens Jonas får de intetsigende spørsmålene.

Men det er først og fremst en journalistisk ytterst pinlig affære av NRK.