mandag 30. november 2009

What? Me worry? Om USAs økonomiske situasjon og hvorfor keynesianistene tar feil

USA har i 2009 et budsjettunderskudd på 11,2 prosent av BNP, i følge Congressional Budget Office, sitert i Newsweek 7. desember 2009 side 27 (brutto nasjonalprodukt er summen av verdiene av varer og tjenester produsert i et år). 

Hvor ille er dette, egentlig? 

Det er ganske ille.  

Det er det største underskuddet USA har hatt på 60 år.  

Om man hadde overført dette til norske forhold ville det betydd at i forbindelse med statsbudsjettet i år måtte regjeringa ha lånt rundt 50.000 kroner per innbygger. 

Dette budsjettunderskudd må dekkes inn med lånte penger. De har dekket inn budsjettene med lån før også. USAs utenlandsgjeld har økt og økt. Den er nå på 41 prosent av BNP. 

For Norges del ville det tilsvart en gjeld på om lag ett tusen milliarder kroner, eller over 200.000 kroner per innbygger. Som ekstra gjeld. I tillegg til det du allerede skylder fra før, på bolig og bil. 

Og hva sier økonomene?

Det finnes i utgangspunktet to retninger. Liberalistene - aka de mørkeblå republikanere - ville nok gjerne sagt at konkurranseutsetting, privatisering og kutt i offentlig utgifter måtte til. Om det ikke hadde vært for at de mer eller mindre har resignert. De har nemlig egentlig ikke så mye å bidra med. De har nemlig langt på vei skapt skiten selv: 

Budsjettunderskuddet økte under republikaneren Reagan, gikk ned under demokraten Clinton, og økte igjen under republikaneren Bush.  

Da gjenstår bare det andre laget; keynesianistene. De er ikke bekymra overhode. De mener at gjeld er helt greit. Not to worry. 

Begrunnelsen er at lån er klassisk motkonjunkturpolitikk: Det betyr mer penger inn i økonomien, og det betyr bevegelse og mer aktivitet og derfor økt BNP, og det betyr at landet langsomt vil reise seg igjen, i følge keynesianistene. I CBOs prognoser vil derfor USAs gjeld øke samtidig som budsjettunderskuddet synker i årene som kommer. 

Min bekymring er at Keynesianistene tar grusomt feil. 

Deres motkonjunkturpolitikk ble forsøkt på begynnelsen av søttitallet. Landene som gjorde dette endte opp som gjeldsslaver, uten at økonomien kom seg på fote igjen. Planen hadde to elementer: mer gjeld, og mer aktivitet. Kun den første delen slo til. 

Det er ikke noe USA burde gjenta. 

Problemet ligger i hvordan keynesianistene forstår vekst. 

Keynesianistenes slagord kunne vært "Det er bra å produsere mer". De måler vekst som økning i produksjon. Dette er den mest vanlige målemetoden. Stoltenberg bruker den. Modellen sier enkelt at jo mer vi produserer enn før, jo mer vekst: Mer kapital, mer råvarer og flere sysselsatte inn i den ene enden, gir mer produksjon ut i den andre enden. Mer produksjon er bra, fordi økt produksjon betyr vekst i økonomien (i brutto nasjonalprodukt). 

Denne modellen har en svakhet, nemlig at den setter kvantitet foran kvalitet. "Det er bra å produsere mer" holder ikke i et samfunn hvor konkurransefortrinn bygges gjennom teknologisk ekspertise, og forskningsbasert innovasjon.  Hvordan gjøre ting bedre

Da er det ikke bra å produsere mer, men smartere. Eksempel: Amerikanerne kan produsere så mange flere biler mer de vil, men hva hjelper det når stadig færre kjøper disse bilene, fordi de ble utkonkurrert teknologisk av japanerne? 

Keynesiansme har derfor sin klare begrensing. Man kan ikke produsere seg ut av en krise på samme måte som man produserte seg inn i en krise. 

I Norge skjønte vi dette ganske bra. Regjeringa brukte nemlig betydelig med krisemidler på å få bedrifter til å produserer smartere og bedre: Bedriftene fikk bedre avskrivningsregler, som gjorde det mer lønnsomt å  investere i nytt og mer moderne maskineri og utstyr. Vi øker forskningsfondet. Skolene blir pusset opp, som gjør at læringsmiljøet blir bedre for framtidens arbeidstakere. Vi styrker det såkalte fornybarfondet som utvikler nye og mer framtidsretta energikilder. Vi styrka Innovasjon Norge, som finansierer næringsutvikling i hele landet. 

Når historien skal skrives har regjeringa i Norge håndtert krisa meget bra. Ikke bare i volum, men også i retning. 

Men det hjelper ikke USA. 

Landet trenger noen nye måter å tenke økonomi på.

Et eksempel er at under den andre verdenskrig solgte den amerikanske staten gjeldsbrev til sine egne innbyggere. Det gjorde de for å dra inn kjøpekraft for å kunne finansiere krigen. 

Nå selger de gjeldsbrev til utlandet, til Kina. Det gjør de for å kunne opprettholde det private forbruket. Resultatet er at Kina eier store deler av USA: Kina sitter i dag på 13 prosent av USAs statsobligasjoner.  

Og hva skal et land med mye utenlandsgjeld og stagnerende industri gjøre for å komme ut av krisa? 

De har ingen ærerik masterplan for å komme ut av suppa. 

Tvert i mot.

Den eneste planen jeg har sett, er "den argentinske måten". Den består i  å trykke opp mer penger. Flere penger kan brukes til å betale gjeld, og for å få dollarne til å falle. 

Hvorfor er dette smart? 

Jo, blant annet fordi USA låner penger i dollar. 

Det betyr at om dollaren synker, så synker USAs gjeld.

Bra for USA, ikke så bra for de som USA skylder penger til. 

Og investorene tror at det er dette som er i ferd med å skje nå. 

Derfor stiger blant annet gullprisen for tiden; gull er sett på som en solid nødhavn når ingenting annet er til å stole på.

Bra for USA, som sagt, og bra for de som har gull i tenna. Men ikke så bra for andre. 

For eksempel Norge.

Én av effektene er at alle de landene som selger sine varer i dollar - for eksempel norsk petroleum - risikerer kostbare valutasvingninger om dollaren begynner å vakle. Mange land - som Norge - som har penger i amerikanske dollargjeldsbrev - taper penger.

Vårt beste svar ville etter min mening vært å begynne å selge olje i euro. I morgen den dag. 

Nest etter å ha lært dem litt om at keynesianisme er og har alltid vært en blindgate. 

søndag 29. november 2009

Boligpolitikken - om å krysse Rubicon

"Å krysse Rubicon" betyr å gjøre noe ugjenkallelig, ta et irreversibelt, avgjørende skritt, ta  avgjørelser som setter i gang en rekke krevende og risikable hendelser. 

Rubicon (fra lat. Rubico) var navnet på en elv i Nord-Italia. Elven er kjent fra romersk lovgivning som forbød noen å krysse den med militærstyrker. Dette for å hindre interne militære trusler mot det romerske senatet. Det var en grenseelv.  

Julius Cæsar krysset denne elven i år 49 f.Kr, mens han uttalte sine berømte ord "terningen er kastet" (alea est jacta), og erklærte dermed krig mot senatet (det er usikkert hvilken elv den tilsvarer i dag, men man antar at det er elven Pisciatello lengst opp, og Fiumicino ved utløpet til sjøen, i følge Wikipedia). 

Dette sitter jeg og tenker på mens jeg har de norske boligprisene i hodet.

På ett eller annen tidpsunkt krysset vi Rubicon. 

En gang var bolig noe man bodde i.

Men på ett eller annet tidspunkt gikk boliger fra å være et hjem og noe man bodde i, til å være en aksje, et spekulasjonsobjekt, noe man håper skal stige i verdi. "Boligen er din største investering" heter det på hjemmesidene til Huseiernes Landsforbund

Siden det store flertallet ser på boligen som en investering, skiller også boligprisene seg fra alle andre innenlandsmarkeder i Norge. Prisstigning på boliger oppfattes og ses på som noe grunnleggende bra.

"Se så mye mer boligen din er verd"-artiklene bygger opp under dette perspektivet. Det samme gjør meglere som beskriver boligprisnedgang som noe negativt

Men stigende boligpriser er ikke bare bra.

Det er også en utvikling for økt urettferdighet. Økt urettferdighet mellom de som har kjøpt, og de som skal kjøpe. Så lenge boligprisene stiger raskere enn lønna blir det bare verre og verre for de som skal etablere seg som nye boligkjøpere på markedet. 

Siden begynnelsen av nittitallet har lønningene litt mer enn doblet seg. I samme perioden er prisen på eneboliger tredoblet, småhus firedoblet og blokkleiligheter femdoblet, i følge SSB

Forskjellen mellom lønnsutviklinga og boligprisutviklinga er derfor en god indikator på urettferdighet. 

Mange ender opp som ufrivillig leieboere. I 1990 var det 58.000 personer som leide bolig i Oslo. I 2005 var dette tallet steget til 78.000.

- Det skyldes ikke at det er blitt bygd flere utleieboliger på denne tiden, for det har nesten ikke skjedd. Det er et utslag av at flere privatpersoner har kjøpt opp eller arvet leiligheter som de ikke selv bor i, men betrakter som en investering og leier ut, sier Tore Johannesen, avdelingsdirektør i Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) til leieboerforeningen i en artikkel fra 2005.

Huseiernes Landsforbund mener det i stor grad er folk i femti-åra som ser på leilighetene som sparegris. De kjøper én eller to leiligheter ekstra, som de leier de og får dekket renter og avdrag, og blir sittende med en leilighet som stiger i verdi. 

Hyggelig for dem. Det har vært bra investeringer - for de som kom inn tidlig.

Men det er like forbanna urettferdig. 

Regjeringen har derfor gjort en del endringer overfor boligmarkedet.

Blant tiltakene er 

Tiltakene er i riktig retning. For mange vil disse tiltakene være gode plaster på såret.

Men ingen av dem endrer det fundamentale, nemlig et boligmarked helt ute av kontroll. To av de viktigste tiltakene, økt bostøtte og flere billige Start-lån, bidrar sannsynligvis til å øke prisnivået i boligmarkedet, snarere enn å senke det. 

Tiltakene nevnt over er nødvendige. Prisutviklinga de neste femten årene vil fortelle om disse tiltakene var tilstrekkelige. 

Jeg frykter det verste. 

"Å krysse Rubicon" betyr å gjøre noe ugjenkallelig, ta et irreversibelt, avgjørende skritt, ta  avgjørelser som setter i gang en rekke krevende og risikable hendelser.

Vi har krysset Rubicon. 

mandag 23. november 2009

Avsløring: Jan Davidsen er sentralstyremedlem i Ap

Jan Davidsen varsler krig.

I sin tale til landsmøtet i Fagforbundet i dag advarer han Jens Stoltenberg i sykelønnsdebatten: "Innstramminger betyr krig mot en samlet fagbevegelse" (VG).

Dagbladet skriver at Davidsen "talte Jens midt i mot". 

Nå har vel aldri regjeringen varslet at de vil stramme inn i sykelønnen.

Snarere tvert i mot har regjeringen sagt at sykelønnen ikke skal røres.

Det som imidlertid er aktuelt, er at arbeidsgiverne skal betale litt mer for ansatte den perioden de er syke (i dag de første 16 dagene), muligens i bytte mot noen andre skattelettelser. 

At VG velger å blåse dette opp som en krigserklæring mot Arbeiderpartiet er bare pinlig. Davidsen er som kjent medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre. Krig mellom venner erklæres sjeldnere og sjeldnere fra talerstolen på Oslo Kongressenter.  

Den eneste som snakker om kutt i sykelønn er unge Høyres Henrik Asheim, som foreslår 80 prosent sykelønn, og gjerne et utvidet arbeidsgiveransvar i tillegg.

Derfor kan Jens Stoltenberg trygt entre scenen på Fagforbundet på tirsdag og bestemt slå fast foran en jublende sal at det ikke blir snakk om å kutte i sykelønnen, slik Fagforbundet krever.  

Slik er politikken. Jeg lever greit med det. Arbeiderpartiet er flinke på dramaturgi. Og jeg er enig med Davidsen i masse.

Det er bare litt søtt at VG lar seg lure av en slik regi. 


Epilog

I landsmøtetalen sin tok Davidsen et kraftig oppgjør med privatisering av offentlig sektor og markedstenkningen som sprer seg innenfor denne sektoren. Han tok til orde for mer politisk styring og sterkere markedsregulering, og gikk til angrep på den han kalte den New Public Management-inspirerte tankegangen til regjeringen når det gjelder foretaksmodellen innen sykehusene. 

Det som er et mye mer spennende spørsmål enn hvor regjeringen står om sykelønn, er om Arbeiderpartiet kommer til å snu når det gjelder stykkprisfinansiering i sykehusene? Kommer de til å forlate de markedsteoretiske styringsprinsippene (aka New Public Management) for offentlig sektor? 

Forrige gang Stoltenberg fikk spørsmål om New Public Management, svarte han at han ikke visste hva New Public Management var

Hva blir svaret denne gangen?

Og kommer VG til å skrive om det? 

torsdag 19. november 2009

I vinden - for tiden?

To forskere ved SSB Statistisk Sentralbyrå (SSB) og en arbeiderpartisekretær har funnet ut at vindkraft ikke er så lurt.

SSB først.

De to forskerne ved SSB sier at om vi satser på vindkraft så blir det mer kullkraft i stedet for.

Høres snålt ut, ikke sant? Mer miljøvennlig energi gir miljøfiendtlig energi.

Resonnementet er som følger (heng med):

Jo mer vindkraft som produseres, jo mer ny fornybar energi får vi. Jo mer ny fornybar energi, jo lavere blir CO2-utslippene. Når utslippene reduseres blir det billigere å kjøpe klimakvoter. Når prisen på klimakvoter synker, så blir det billigere å forurense - og billigst for de som slipper ut mye. Kraft basert på brunkull er noe av det mest klima-uvennlige som finnes.

Altså: Satser vi på vindkraft blir det så billig å forurense at det blir mer kullkraft.

Det kunne jo vært moro å ta følgende syretest: Hva om vi snur på det? Hadde vi fått flere vindmøller om vi bygget flere kullkraftverk?

Dessverre har rapporten blitt for viktig til at den kan flåses bort. Rapportens diskusjoner griper rett inn i den norske politiske debatten. Den dreier seg om at i Norge blir strøm fra vindmøller subsidiert. Det er fordi vindmøller foreløpig lager for dyr strøm.

Og den politiske konklusjonen fra rapporten er opplagt: Vi bør ikke bruke penger på vindkraft i Norge, fordi det skaper forstyrrelser i kvotemarkedet. Vi bør heller la kvotemarkedet få virke, så vil markedet få styre utviklingen, den mest fornuftige teknologien utvikle seg og klimautslippene gå ned naturlig.

Jeg tror de tar feil.

Teknologirådet er enig med meg.

I en rapport fra 2007 skriver de at prisen på karbon er for lav og mekanismene for kortsiktige til at kvotesystemet kan fremme teknologisk nyvinning. Teknologirådets ekspertgruppe, med deltakere fra næringsliv, miljøorganisasjoner og forskning, vurderte om mekanismene fører til spredning av eksisterende teknologier, forbedringer av eksisterende teknologier eller utvikling av helt nye lav- og nullutslippsteknologier. De slo fast at Kyotomekanismenes viktigste bidra i dag er spredning av tilgjengelig teknologier, mens de i liten grad bidrar til teknologisk nyvinning og inkrementell innovasjon, og at teknologisk nyvinning krever bredere og mer målrettet virkemiddelbruk.

Det er et politisk mål å få ned klimautslippene. Om ikke kvotesystemet er tilstrekkelig for å få til dette, så er ikke kvotesystemet godt nok. Det er for eksempel derfor regjeringen innfører grønt sertifikatmarked, som i praksis er forpliktelse til alle strømleverandører å selge en viss andel ny fornybar kraft.

Jeg synes også at det er en svakhet at SSB synes å glemme at historien deres ender der forfatteren bestemmer seg for å sette siste punktum: En lav kvotepris på ett tidspunkt kan helt riktig bety at det blir billigere å forurense. Og da starter kullkraftverka , som SSB sier. Men hva skjer så? På dag 25? Når kullkraftverka har kjørt igang igjen? Jo, da stiger kvoteprisen, og så blir det mye dyrere å forurense. Blir det ikke da de som forurenser mest som da får det dyrest, og må stenge? Som er kullkraftverka? Historien ender der forfatteren setter siste punktum.

Så må man huske at vindmøllesatsing er ikke et klimaprosjekt alene. Det er også framtidsretta arbeidsplasser. I Danmark er vindmøller landets nest største eksportnæring etter bacon og koteletter. Miljøteknologi er milliardbusiness. Vi kan også bli store på vindmøller.

Og hva skal til for å få dette til?

Det som er viktig, er at i Norge konkurrerer vind med fossekraft, vannkraft. Det er naturligvis lite som slår vannkraft på pris, fordi vannkraftanleggene som er bygget bare står der, og vannet renner gjennom dem og lager strømmen nesten gratis. Å utvikle og bygge helt nye vindmøller, og få lagt ut kabler og koble disse på hovednettet er naturlig nok dyrere. Det er - igjen - derfor regjeringen innfører en forpliktelse til alle strømleverandører om å selge en viss andel ny fornybar kraft, hvor vind inngår. Dette er et av de viktigste tiltakene vi har for å få mer ny fornybar energi. Det tok fire år å få på plass. Framover skal systemet ferdigjusteres og forhandles ferdig med Sverige. Det blir spennende tider.

Så til arbeiderpartisekretæren.

Heller ikke APs partisekretær Raymond Johansen mener at vindkraft er lurt. Han stiller spørsmål ved om Norge egentlig burde bygge ut vindkraft, siden vi ikke trenger den selv. Vi har nok energi nå, mener han. Hvis vi skal utvikle mye vindkraft i Norge, da må det være for eksport, sier han, og da må det bygges kabler ut av landet, som betyr tap i overføringen. Da er det bedre å bygge i Tyskland.

Dette er nye toner, fra et parti som for bare få år siden mente at det var for lite kraft i landet, og som krevde hurtigstart av bygging av gasskraftverk. Betingelsesløst. Uten rensing. I Norge.

Og hvorfor har situasjonen snudd nå? Hvor har alle den nye energien kommet fra? Fra store vannkraftutbygginger? Nei. Fra gasskraftverk? Nei. Fra sparing? Nei. Fra redusert produksjon pga finanskrisa? Litt, men ikke mer enn fem prosent.

Det morsomme er at energiproduksjon og forbruket i Norge har framfor alt vært dørgende stabilt de siste femten årene.

Se på avsnittet med Johansens sitater. Bytt ut der han sier "vindkraft" med "gasskraft".

Morsomt, ikke sant?

Den dagen Ap bruker samme formuleringer om gasskraft, da har vi kommet et stykke.

Ikke før.

mandag 16. november 2009

Diesel-dal

Norge er nede i en diesel-dal for tiden, etter at regjeringa har foreslått å innføre en avgift på all diesel.

Siden diesel finnes i ulike varianter (noen mer miljøvennlige enn andre) vil denne avgiften også ramme den dyrere miljødieselen (biodiesel) mest.

I Norge tilbys det nemlig en lang rekke dieselprodukter:

  • Diesel (B0): Ren fossil diesel uten biodiesel innblandet
  • Biodiesel (B7): Diesel med minst 2,5, inntil 7 prosent biodiesel innblandet (standarddiesel på de fleste bensinstasjoner)
  • Høyinnblanda biodiesel (B30): Diesel med 30 prosent biodiesel innblandet
  • Rein biodiesel (B100)
En slik avgift som regjeringen har foreslått vil gjøre at høyinnblanda og rein biodiesel (B30 og B100) kommer relativt dyrere ut enn den vanlige dieselen (B0 og B7).

Det betyr at det blir billigere å forurense.

Det er ingen hemmelighet at det er uenighet mellom regjeringspartiene i denne saken. SV og Sp har stått på for å ikke innføre denne avgiften.

Grunnen til at vi står på er at biodiesel er en grunnleggende god idé. Fordelen med biodiesel er at biodiesel ikke bidrar på samme måte som fossil diesel til utslipp av skadelige klimagasser. Den brytes lettere ned i naturen enn vanlig diesel. Biodiesel har langt lavere giftighet enn fossildiesel, og gir ved forbrenning lavere utslipp av aromater og andre giftige forbindelser.

I tillegg til miljøeffekten, vil det også bety fare for at et svært biodieselanlegg i Fredrikstad blir en saga blott. Framtidsretta arbeidsplasser forsvinner. Bedriften Uniol har allerede sendt ut permitteringsvarsel. Norske Skog har varslet skrinlegging av sine planer for en biodieselfabrikk på Follum, dersom avgiften blir innført.

Siden biodiesel er en god idé finnes den tilgjengelig i dag over hele Norge, på nesten alle stasjoner. Kjøper du diesel fra en pumpe i Norge i dag, har den innblandet minst 2,5 prosent biodiesel. Påbudet om innblanding kom som en oppfølging av klimaforliket i Stortinget juni 2008. Det såkalte omsetningspåbudet stiger til 5 prosent i 2010 (påbudet vil ha unntak for enkelte drivstoffkvaliteter og for deler av landet på vinterstid).

Dette påbudet går greit, fordi de fleste europeiske biler fra rundt 1996 vil kunne kjøre på biodiesel uten behov for ombygging. Vanlig diesel kan innblandes opptil 5 % biodiesel uten at dette fører til problemer for de fleste dieselmotorer. Men høyere innblanding kan skape komplikasjoner for eldre dieselkjøretøyer på grunn av slanger og pakninger som ikke tåler biodiesel.

Mange forbinder biodiesel med matproduksjon, fordi biodiesel kan lages av planteoljer (raps er ofte brukt) eller dyrefett (destruksjonsfett, slakteriavfall, tallolje, fiskeolje eller brukt stekefett). Det er dette som kalles første generasjons biodiesel.

SV er selvsagt ikke for å "fylle mat på tanken" eller at regnskog skal hogges ned for å gi plass til dyrking av biodrivstoff. Derfor jobber vi også med å få på plass bærekraftskriterier som skal sikre at det biodrivstoffet vi tar i bruk er nettopp dette; bærekraftig. Det som er enda viktigere er utviklinga av andre generasjons biodrivstoff, hvor ikke bare dyrerester og matplanter går til drivstoff, men hvor også trær og busker brukes til drivstoffproduksjon.

Et poeng som har vært viktig for SV, er å gjøre 1. generasjons biodrivstoff fortsatt interessant, fram til vi har utvikla 2. generasjons biodrivstoff. Ap og SV er enige om at målet er å få Norge fra første til andre generasjons biodrivstoff.

Forskjellen er at avgiften henger sammen med dette. Ap mener at ikke avgiften har så mye å si for å få dette til.

Det hadde vært et godt argument, om det ikke hadde vært for at vi allerede har innført et innblandingspåbud - som for alle praktiske formål er et påbud om å blande inn første generasjons diesel. Ap har ikke tatt til orde for å gjerne dette.

Og det hadde vært et godt argument om man samtidig med at avgiften innføres ble satt store penger eller et lovforslag bak ønskene om å videreutvikle andre generasjons biodrivstoff, for eksempel en innfasingsplan for bruk av 2. generasjons biodrivstoff. Det foreligger hittil ikke.

Så hva gjør vi nå? Kan vi få stoppa det?

Det er en del av parlamentarismen at det er Regjeringa som foreslår og Stortinget som vedtar. Det gjelder også avgifter. Saken blir endelig avsluttet i finanskomiteen fredag 16.11.2009. Det skal holde hardt. Jeg tviler. Men siste ord er ikke sagt.

Finanspolitisk talskvinne i SV, Inga Marte Thorkildsen, skriver på sin blogg at om SV ikke får gjennomslag for fortsatt avgiftsfritak, må vi se videre på å øke omsetningspåbudet.

Det er en god plan. Vi står på.

Men biodiesel er en seigtflytende materie å jobbe med.

søndag 15. november 2009

Kosmopolitt

På begynnelsen av nittitallet hjalp jeg til på konsertstedet Cosmopolite, med alt det som trengtes for å få arrangert konserter og få sjappa til å gå rundt: Klargjøre sal og scene, hente og bringe artister, ordne innkjøp, stå i baren. 

En dag skulle vi ha konsert med en ny afrikansk artist som nettopp hadde gitt ut en spennende plate, og jeg fikk beskjed om å hente henne og hennes franske agent på Oslo Sentralstasjon. De hadde nettopp vært i Sverige på konsert, og siden hun var gravid kom de to med toget, resten av bandet tok fly. 

Jeg dro ned til Sentralstasjonen i sjefen, Miloud Guiderk, sin gamle, rustspiste gule volvo (det vil si, det var vel egentlig bilen til ekskona hans, det var trange tider på den tiden - jeg og flere jobbet gratis for å få stedet til å gå rundt), og ventet på dem på perrongen. 

Sammen med meg ventet det to herremenn, jeg husker den ene av dem hadde en sid, grå frakk og kunne minne om franske Simenon's politiinspektør Maigret

Stockholmstoget ankom, og folk kom av toget. Ingen av de som gikk av toget hadde tilsynelatende noen avtale med de to mennene. Alle hvite passerte oss som ventet. de to mennene sto rolig og så folkemengden passere.

Helt til sist kom den lille afrikanske damen og hennes agent. 

Da våknet de ventende to mennene, gikk mot dem, og stoppet dem. De forklarte at de kom fra utlendingsmyndighetene, og ba henne om identifikasjonspapirer, om forklaring på hvorfor hun var her, hvem hun skulle treffe og hvor lenge hun skulle være her. De forklarte seg, og jeg bidro med forklaringen, viste dem legitimasjon, ga dem telefonnummer til Cosmopolite.

Etter et kvarters samtale fikk vi gå videre, og jeg fikk satt dem i bilen og kjørt dem taust til Hotell Gyldenløve i Bogstadveien. 

Jeg var flau på vegne av Norge. Den eneste afrikaneren på toget var den eneste som ble stoppet. 

Og hva pokker skal man si? Skal man beklage sine egne myndigheter overfor sine gjester? "Ja, vi liker det ikke, men det er bare sånn det er"? Som om jeg levde i et land hvor myndighetene gjorde noe annet enn det folket ville? Å beklage ville også gjort meg til ingenting annet enn en slags defaitistisk undermåler av en festpapegøye, som kun prater alvorlig om hvor strenge Norge er på innvandringfsfeltet, men som aldri setter pengene der munnen er og jobber politisk for et annet Norge? 

Jeg sa ingenting. Fordi jeg også var flau på vegne av meg selv. 

Den lille afrikanske artisten var Angelique Kidjo, og var ennå ikke blitt kjent i verken Norge eller verden. Hun har vært i Norge en rekke ganger etter dette. Jeg tviler på at hun blir hentet i et rustvrak av en volvo lengre. Hun har spilt på Nobelkonserten i 2002, vært et par ganger på Rockefeller. Som verdensartist har hun også blitt ambassadør for UNICEF og har gitt ut en rekke plater etter Logozo i 1991. 

Men den norske grensekontrollen har ikke blitt mindre streng. 

Og jeg er fortsatt flau. 

Ideen om markedet

Da USAs tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan vitnet for representantenes hus høsten 2008, innrømmet han: "De av oss som har trodd at bankenes egeninteresser skulle beskytte aksjonærenes innskudd, står nå sjokkerte og vantro tilbake". 

Greenspans innrømmelse er ikke bare en kritikk av markedet, men av ideen om markedet. Markedsteorien, som studenter lærer på universiteter og høyskoler, er nettopp ideen om markedets evne til selvregulering og vekst gjennom opplyst egeninteresse. Hvis dette viser seg å være feil, må lærebøkene skrives grunnleggende om. Jeg er redd Greenspan har rett. Av 15.000 økonomer var det åtte som forutså finanskrisa. Det er dårligere treff enn om man hadde brukt terninger.

Finanskrisa er for markedstroen det samme som murens fall var for kommunismen. Vår kunnskap om hvordan økonomien egentlig fungerer er fortsatt svak, selv over 200 år etter Adam Smith. Nobelprisen i økonomi 2008 gikk til en person som greide å forklare hvordan Sverige kan eksportere Saab til Tyskland samtidig som Tyskland selger BMW til Sverige. Så langt er vi kommet. Ikke lenger.

Etter finanskrisen snakker det om tiltakspakker. Den viktigste jobben som nå må gjøres, er på norske universiteter og høyskoler. Disse har ansvaret for at det utvikles og undervises i et økonomifag som faktisk forteller oss noe viktig om hvordan verden faktisk fungerer.

Slik er det ikke i dag.

Innlegget sto på trykk i Adressavisa høsten 2008

fredag 13. november 2009

Krise? Hvilken krise?

Finanskrisa skapte behovet for politikk langs to linjer:  

  • Reparasjon: En motkonjunkturpolitikk som demmet opp for ringvirkningene, først og fremst den økende ledigheten. 

  • Forebygging: Strengere nasjonale og internasjonale tiltak overfor finansnæringa som sørget for at en slik finanskrise ikke skulle få gjenta seg igjen.  

Det er ingen tvil om at regjeringens politikk har vært knall god på den første, og litt mer forsiktig på den andre.  

Det første først: Norge er blant de landene i verden som har brukt mest penger på å dempe effektene av finanskrisa. Og det har vært en sann fryd å se hvor mye SV-politikk som har kommet ut av dette.

  • Skolebygg blir pusset opp, og det blir bygget flere studentboliger og eldreboliger. 
  • Det er blitt mer penger til energieffektivisering, 1,3 mrd kroner til jernbanen. 500 millioner kroner på gang- og sykkelveier og 340 millioner kroner til naturforvaltning og kulturminner.
  • I tillegg ligger inne det bevilgninger til bioenergi, grønn energiforskning og ladestasjoner for el-biler. Og avskrivningssatsene for næringslivet er blitt bedret, det har kommet bankgarantier, eksportgarantier og garantier for fiskeriene. 

Vi har vært flinke på å reparere.

Når det gjelder forebygging har vi ikke vært fullt så flinke. 

Det som i praksis har skjedd, er at regjeringen har satt ned et finanskriseutvalg, som skal levere en rapport innen desember 2010. Finanskrise utvalget skal "...få belyst finansmarkedets virkemåte, årsakene til dagens finanskrise, og hva vi kan gjøre for å sikre et forsvarlig regelverk for finansmarkedene i fremtiden".  

Hvor drastiske tiltak kan man vente?

Det kommer til å framsettes to grunner til at de bør være forsiktige:  

Den ene er at Norge kom bedre gjennom krisa enn andre land fordi vi hadde et bedre kontrollregime med finanssektoren, bedre politisk styring, mer tøyler. Finanskrisa ble skapt i USA, ikke Norge. 

Det andre er størrelsen på behovet for å regulere mer må være proporsjonalt med den effekten finanskrisa har slått inn med i Norge. Og det har vært smått. Fordi motkonjunturtiltakene virket. Vi har vist at vi kunne reparere.  

Men så enkelt er det nok ikke. 

Hvorfor ikke heller stille det omvendt, og si som følger: Størrelsen på hjelpetiltakene som regjeringa har satt i verk, er et bilde på hvor galt det har vært - hvor mye som måtte repareres. Pakkenes størrelse er et mål på vår sårbarhet.

De norske bankpakkene er et monument over at også norsk finansnæring ikke fungerte godt nok. 

Vi må selvsagt jobbe internasjonalt for et strengere regime. Jeg forventer at finanskriseutvalget kommer med forslag til hvordan Norge kan bidra til en strengere regulering av internasjonal finansøkonomi. 

Men vi må også tørre å innrømme at Norge ikke er et beskyttet, sosialdemokratisk øyparadis. 

Norge er også et land hvor finanskonsernet DnB sin sjef har betydelig innflytelse på regjeringens politikk, hvor spekulanter tjener store penger, hvor boligmarkedet er deregulert, hvor det er lov å kjøpe derivater som er forbudt å markedsføre, og hvor det er lov å låne mye mer penger for å spille på børsen enn det Bjarte Baasland spilte bort på gambling. 

Og dette er viktig. Fordi dette betyr at mange av de tingene som startet finanskrisa i USA har vi sterke trekk av i Norge. 

Det er derfor gode grunner til å stramme inn overfor finansnæringa.

La meg gi noen eksempler på hva som kan gjøres: 

  • Skatt på finanstransaksjoner.  Det funker i London, hvorfor ikke i Norge? Der vi betaler opp til 25 % moms for nesten all annen handel, er handelen på Oslo Børs helt avgiftsfri. En skatt på finanstransaksjoner på børsen er lett å administrere, lett å gjennomføre. En slik skatt vil bremse spekulasjonen, og bidra til økonomisk utjevning. Attack Norge støtter dette forslaget. 

  • Forby hedgefond. Hedgefond er et spekulasjonsfond nesten uten grenser, forbudt å markedsføre i Norge - men lov å kjøpe og selge. Hedgefond spekulerer i aksjer, råvarer, valutaer, obligasjoner og derivater, eller ved å bruke shorting, gearing, swaps. Risikoprofilen er krevende å sette seg inn i, for å si det forsiktig. Det engelske ordet ”hedge” betyr å gjerde inn, helgardere seg eller vri seg unna. Attac Norge støtter forslaget om å forby hedgefond.

  • Stramme inn på kredittswaps (kredittbytteavtaler). Kredittbytteavtaler er en type derivat hvor man kan vedde på at en institusjon (bank) vil gå konkurs. Hvis dette skjer blir penger utbetalt, tilsvarende en forsikring (bare med den forskjellen at om man hadde kalt det for ”forsikring” hadde det vært helt andre lover som hadde virket). 

  • Forby shorting. Shorting er å vedde på at aksjekursen faller: Du låner noen aksjer, som du selger. Så kjøper du disse tilbake på et senere tidspunkt til en lavere kurs, og gir aksjene tilbake til den du lånte dem av. I stort omfang kan shorting bli selvforsterkende, på den måten at om mange nok tror at aksjen skal synke – så synker den. Etter finanskrisa har shorthandel blitt midlertidig forbudt i mange land, i Norge på finansaksjer. 

  • Stramme inn på mulighetene for gearing. Gearing er å spille på børsen med lånte penger. Gearing inngår gjerne i strukturerte produkter, som ikke lenger er lov å markedsføre. Men gearing er fortsatt fullt lovlig. 

  • Skjerpe insentivstrukturen. Det er provoserende at de som solgte Terraproduktene er de eneste som har tjent på affæren, mens både eiere/innbyggere og ansatte i kommunene og bankvesen må bære kostnadene. Incentiv- og belønningssystemer i hele finansnæringen, meklerhus og eiendom må gjennomgås med sikte på en konsekvent regulering og skille mellom rådgivning og salg/markedsføring.

Det siste punktet er hentet fra LOs Stein Reegaard, som har skrevet bra om finanssektoren. Reegard sitter også i finanskriseutvalget som skal lage rapporten. LO er også enig i at det er behov for en gjennomgang av hedgefondenes rolle og metoder og vurdere eventuelle reguleringstiltak, og at det er behov for å vurdere et mer permanent og omfattende forbud mot shortsalg.

Jeg er imidlertid redd for at når vi kommer til 2010 så er finanskrisa glemt, og at modigheten i finanskriseutvalget står i perspektiv til fryktnivået ett år fram i tid.

Altså lavt, begge deler. 

Det bør de ikke være. 

Tiltakspakkene har vært plaster og reparasjon. Størrelsen på plasteret er en indikasjon på hvor mye vi bør stramme inn overfor finanssektoren. 

torsdag 12. november 2009

Å schjøtte sitt embete

Minister uten portefølje, statsråd Karl Eirik Scjøtt-Pedersen, er i hardt vær. Det vil si, det er sjefen hans, statsministeren, som får kjeften, for å ha utnevnt en statsråd hvis ansvarsforhold overfor Stortinget er uklart, for å si det med det pene. Stortinget reagerer på at han blir den eneste statsråden som ikke fysisk svarer for Stortinget.

En slags stasråd.

Jens Stoltenberg forsvarer imidlertid ordningen

Det finnes ikke noe fasitsvar her. Men fasiten er uinteressant, så lenge saken er så dårlig at jeg ville rådet Stoltenberg til å gjøre retrett uansett. 

Det som er mye verre er at debatten om samordningsministeren dekker over noe mer viktig, nemlig behovet for at regjeringen tenker mer på tvers. 

Ett godt eksempel er raspolitikken.

Over 100.000 nordmenn bor i områder som kan være utsatte for ras. Det dreier seg om jordras og steinskred, som det bare blir mer og mer av, fordi det blir mer og mer nedbør og mer frostspreng, på grunn av klimaendringer. Rasulykker har kostet flere menneskeliv de siste årene. 

Hvem har ansvaret for raspolitikken i regjeringa? 

  • Erstatningsordninga for ras og naturskader ligger under Landbruksdepartementet. 
  • Utdanning av folk med raskompetanse, f.eks. geologer, ligger under Kunnskapsdepartementet. 
  • Justisdepartementet har ansvar for blålysetatene, som har det operative ansvaret ved skredulykker
  • Kompetansen for kartlegging av ras (Norges geologiske undersøkelser, NGU) ligger under Næringsdepartementet. 
  • Ansvaret for Plan og bygningslovens del om kommunenes kartlegging av rasutsatte områder ligger hos Kommunaldepartementet. 
  • Ansvaret for klima ligger hos Miljøverndepartementet.
  • Ansvaret for rasarbeid knytta til vei og jernbanelinjer ligger i Samferdselsdepartementet. 
  • Olje- og energidepartementet har gjennom NVE (Norges Vassdrags- og Energidirektorat) ansvar for hensyn til skredfare langs vassdrag.

Området skriker etter mer samordning (og noe er gjort allerede). På mange andre områder gjelder det samme. Forebygging og barns oppvekstvilkår er to andre. 

At områder i regjeringa skriker etter samordning betyr ikke at svaret er en egen  samordningsminister. 

Det samme målet kan like gjerne oppnås med én sterk fagstatsråd som får et samordningsansvar for det aktuelle området.

Hvordan regjeringa kan jobbe mer på tvers er en mye viktigere debatt enn om Karl Eirik Schjøtt-Pedersen skal møte i Stortinget eller ikke. 

tirsdag 10. november 2009

Syke hus

Riksrevisjonen har nettopp gått gjennom styringen av den norske sykehusøkonomien i en ny rapport.  

Sykehusene oser ikke akkurat av overskudd, for å si det sånn. Hvert eneste år fra 2002 til 2007 har sykehusene gått med underskudd. Egenkapitalen er redusert med 38 prosent og det oppsamlede underskuddet på 25 mrd kroner. Riksrevisjonen skriver mellom linjene at sykehusene er nær konkurs, og at "...et vedvarende regnskapsmessig underskudd ikke kan fortsette på lang sikt uten at det tilføres ny egenkapital". 

Dette skjer samtidig som budsjettene er omlag doblet på ti år, fra 50 til 100 milliarder kroner. Vi snakker altså om veldig store tall. Sykehusbudsjettene utgjør et åttendels statsbudsjett. Vi bruker fire ganger så mange penger på norske sykehus som vi gjør på bistand (og bistanden er rekordhøy).  

Hvordan i huleste er det likevel mulig å ha et oppsamlet underskudd på 25 milliarder kroner? 

Rapporten sier ikke så mye om dette. Men man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at vi nok må tilbake til salige Tore Tønne. 

I løpet av noen få, kalde måneder vinteren 2000-2001 gjennomførte daværende helseminister Tore Tønne fra Arbeiderpartiet den største reformen som helse-Norge hadde sett på svært mange år. 

Reformen inneholdt flere elementer (og noe kom på plass i ulike etapper), men hovedinnholdet besto i hvordan sykehusene ble finansiert: Fremfor å få en fast, årlig pott penger (såkalt rammefinansiering) skulle sykehusene nå få mer betalt jo mer de opererte (stykkprisfinansiering). 

Det høres smart ut.

Den som ikke gjør noe, får ikke betalt. Den som gjør noe får litt betalt. Den som gjør mye, får masse betalt.

Det fungerer i praksis slik: For å reparere feks. en brukket arm får et sykehus betalt et gjennomsnitt av det det koster å reparere en brukket arm. De som bruker mer enn gjennomsnittet er ineffektive og må skjerpe seg. De som bruker mindre enn gjennomsnittet er effektive og tjener penger. 

På papiret er dette en veldig god idé: Høyre liker tanken godt. Frp elsker den.  

Problemet er bare dette: Hvordan beregner man en slik gjennomsnittspris, uten at det betyr at hvert eneste sykehus må rapportere hver eneste detaljerte kostnad forbundet med hva det koster å reparere en brukket arm (eller en ødelagt blindtarm, brystkreft, emfysem, anoreksi, ødelagt menisk, nyresvikt, blodkreft, brokk, prolaps), uten at noen sitter sentralt og samler sammen alle disse tallene og beregner kostnadsvekter for hver eneste lille og store diagnose, og uten at hvert sykehus rapporterer hver eneste lille aktivitet de har utført og hver daglige diagnose til et sentralt organ som kan veksle rapportene inn i sjekker og sende tilbake nøyaktige beregnede beløp basert på hver eneste aktivitet og diagnose og deres kostnadsvekter? 

Svar: You don't. 

Systemet med stykkpris er kostbar byråkratimølle uten sidestykke. Den betyr at leger og sykepleiere bruker mer og mer tid på papir og mindre tid til pasientene. Dette er for eksempel blant årsakene til at eksperimenter med markedsbaserte helsesystemer fra New Zealand og England betegnes som mislykkede i dag. Skottland og New Zealand har nå tatt farvel med slike markedsmodeller i sykehussektoren.

Kostbart I
Etter at stykkpris ble innført i Norge har altså sykehusutgiftene doblet seg, og flere pasienter er behandlet. Naturlig nok, når pengene følger aktiviteten. Men svaret på spørsmålet om effektiviteten har økt er mer usikkert. 

Forskere fra BI skriver i en tidligere evaluering av det norske stykkprissystemet at det er tendens til at "… både arbeidsproduktiviteten og kostnadseffektiviteten har imidlertid falt litt, noe som betyr at ISF [stykkprissystemet] ikke har bidratt til å redusere kostnadene per behandlet pasient".

Aftenposten har skrevet at ”sykehusene får stadig flere sykehuskroner, men økningen i produktivitet har vært lite imponerende”. 

Kostbart II 
Stykkprissystemet har enda flere kostnader. Innføring av stykkpris har medført indikasjoner på at sykehusene enten ”overopererer”, fristes til å stille bevisst feildiagnoser eller gir pasientene mer lønnsomme sykdommer for å øke inntektene (omtalt blant annet i Aftenposten 3.7.2003). 

Den første store krisen kom med det Westin & Fosse kalte «historien om den varslede skandalen». En assistentlege ved Rikshospitalet i Helse Sør hadde tilbudt seg «å skaffe ørenesehalsavdelinger millioner av kroner fra Staten ved å fikse statistikken over diagnoser mot ti prosent i provisjon».

At økt opportunisme er et problem er anerkjent også i Helse- og Omsorgsdepartementet.  Når den rød-grønne regjeringen i forbindelse med samhandlingsreformen reduserer stykkprisandelen fra 40 til 30 prosent var en av begrunnelsene nettopp ”for å bidra til å redusere sykehusenes insentiv til å ta pasienter unødig inn på sykehus.”

Kostbart III 
Stykkprissystemet har også andre kostnader. Selv om politikere vedtar en prioriteringsforskrift - hvilke pasientgrupper (f.eks barn) og sykdommer (f.eks. kreft) som skal prioriteres, er det alltid fare for at det i praksis blir stykkprissystemet i praksis bestemmer, ved at de mest lønnsomme kommer først. Dette er til en viss grad tilfelle. I dag bidrar stykkprissystemet til å dreie prioriteringene bort fra pasienter med mer kompliserte og sammensatte diagnoser, og gjør at sykehusene i noen grad prioriterer lettere pasienter fremfor tyngre pasienter, sier Martinussen og Hagen, i en rapport fra 2007.

Kostbart IV
Sykehusene har fått innført regnskapssystemer som gjør at eiendomsmassen føres inn i balansen. Eiendomsverdiene blir imidlertid avskrevet over noe få år; de mister sin skattemessige og regnskapsmessige verdi. Og når dette skjer, forsvinner det store papirverdier ut av sykehusenes balanser. Bygningene står der fortsatt, men regnskapsbalansen er blitt forverret. Og så må det mer penger over statsbudsjettet til for å få balansen i orden. Dette har blant annet professor Bjarne Jensen fra Høgskolen i Hedmark skrevet godt om her

Oppsummering
Økonomien i helseforetakene styres av et kostnadsdrivende stykkprissystem. Det er dette som må fjernes, om man vil ha mindre sløsing og mer ut av hver helsekrone. 

Det merkelige er at Riksrevisjonen ikke tar opp stykkprisfinansieringen som et grunnleggende problem - i en rapport hvor tittelen er "Riksrevisjonens undersøkelse av økonomistyring i helseforetakene". 

Jeg har ingen grunn til å tro at det skyldes at dagens riksrevisor Jørgen Kosmo og daværende helseminister Tore Tønne begge var Arbeiderparti-statsråder i Stoltenberg I-regjeringen som innførte helsereformen. 

Men det er påtakelig.


Kilder: SV-rapporten "Hvem tjener på en regjering med Høyre og Frp?", samt rapporten Utveier fra en gruppe i SV som utredet ulike sider ved New Public management. 

onsdag 4. november 2009

Er handlingsregelen egentlig så smart?

Mange spør seg nå om handlingsregelen er død, eller om den bare bare begravet for en liten stund. Se for eksempel E24s Rognvaldur Hannesson, E24s Øystein Sjølie, Aftenpostens Ola Storeng og finansminister Sigbjørn Johnsen.

Svaret på spørsmålet om handlingsregelen er død er imidlertid uinteressant, så lenge man ikke tar et skritt tilbake og spør seg selv om handlingsregelen egentlig er så smart.

Hva sier handlingsregelen? 

Den sier kort fortalt at man over tid skal bruke fire prosent av oljefondets grunnkapital inn i statsbudsjettet. Vokser oljefondet, så vokser oljepengene vi kan bruke.

Det er tre grunner til at dette er en ikke så smart regel.

1) Dårlig motkonjunturpolitikk: Antall oljekroner som kan brukes er nærmest totalt frikoblet fra tilstanden i norsk økonomi. Det er størrelsen på fondet, og ikke tilstanden i norsk økonomi, som avgjør de store linjene i bruken av oljepenger. Fire prosent av en milliard er 40 millioner kroner, og fire prosent av det dobbelte er 80 millioner, uansett om det går bra eller dårlig i Norge.

Og hva bestemmer oljefondets størrelse? Oljefondets størrelse bærer preg av å være litt KENO, bestemt som det er av den til enhver tid gjeldende oljepris, dollarkurs (vi får betalt for olja i dollar), oljefondaksjemarkedets utvikling, og hvor mye olje- og gass Norge produserer og selger og setter på bok.

I et motkonjunkturperspektiv ("bruke mindre penger i dårlige tider, bruke mer penger i dårlige tider") er handlingsregelen derfor nærmest ubrukelig. Det eneste frikortet man har er å si at det skal være fire prosent "over tid". Så kan man bruke litt mindre penger i gode tider og litt mer i dårlige. Men forholdsvis små avvik fra dette tallet gir forholdsvis små avvik i pengebruken. Det er jo først når avvikene er store at det monner - men da har vi heller ingen handlingsregel lenger...

Man kan faktisk argumentere for at handlingsregelen tenderer til å være medsyklisk. Når det er gode tider for Norge er oljeprisene høye. Da vokser også oljefondet raskt, og fire prosent av et raskt voksende fond blir mer penger å bruke i gode tider.

2) Samfunnsbehovene styrer ikke. En annen grunn til at dette er en ikke så smart regel er at det ikke er behovene i samfunnet som bestemmer hvor mye oljepenger vi skal bruke, men hvor stort oljefondet er. Som sagt: Det er når oljefondet vokser at oljepengene vi kan bruke, øker.  

La oss si at det er smart for framtida å forske mer. Eller å utdanne flere ingeniører. Eller å bygge flere studentboliger, bygge flere vindmøller, styrke høyskolene, få flere lærere i skolen, eller sørge for at ansatte i helse og omsorg får et lønnsløft.

Nøyaktig hvor i handlingsregelen finner man hjemmel for å gjøre dette?

Ingen steder.

Fordi handlingsregelen ikke er konstruert for å gjøre det som er viktig, men for å begrense bruken av penger.

(Så kunne man selvsagt heller satt opp skattene, for å få råd til alt man mente var lurt. Det synes imidlertid ikke så realistisk, enn så lenge alle partiene på Stortinget har lovet å ikke øke skattene).

3) Rentespørsmålet. Handlingsregelen er altså konstruert for å begrense bruken av penger. Hvorfor skal pengebruken begrenses?

Det er det egentlig bare én årsak til, og det er frykten for at renta skal gå opp.

Oljepenger betyr mer penger å bruke. Mange nye penger på én gang betyr at man plutselig skal kjøpe mye mer av noe. Men dette "noe" er det ikke alltid man automatisk kan produsere mer av like raskt som det kommer mer penger for å kjøpe det for - for eksempel asfalt, snekkere, forskere, mat, ansatte på sykehusene. Da vil prisene og lønningene stige.

Når prisene stiger våkner sentralbanksjef Svein Gjedrem til live. Hans oppdrag er nemlig å holde prisstigningen på rundt 2,5 prosent i året. Når prisene stiger vil han derfor øke rentene, for at det skal bli dyrere å låne penger (ja, er det ikke underlig at en haug med penger plutselig kan bli en utgift...?). Så øker han rentene til han ser at prisstigningen er under kontroll (ja, er det ikke underlig at en sentralbanksjef kan trumfe regjering og Storting...?)

Rentespøkelset er diskutabelt.

I en analyse som SSB gjorde av Frps alternative statsbudsjett 2008, omtalt blant annet på Hegnar, hvor de ønsket å bruke 7,4 mrd kroner (eller var det enda mer?) mer enn regjeringen, skriver SSB følgende: "Den økte etterspørselen rettet mot både varer og tjenester bidrar til økt produksjon, sysselsetting og investeringer i privat sektor. (...) Det er nærliggende å konkludere med (...) en litt lavere rente" (ingen ting å overraskes over at oppfinneren av handlingregelen Arbeiderpartiet på det sterkeste har imøtegått SSBs analyse).

En annen som har imøtegått rentetrusselen, er økonomen Erik Reinert. Han mener det kan brukes mye mer oljepenger, men starter med et litt annet utgangspunkt enn SSB.

Han sier (til det nå nedlagte tidsskriftet Memo (artikkelen er ikke på nett)) at økte investeringer i forskning, utdanning og tekniske innovasjoner vil bety økt produktivitet, og smartere måter å gjøre ting på.

Det betyr at man på sikt bruker ansatte, råvarer og andre innsatsfaktorer bedre og mer effektivt enn før, fremfor å ensidig etterspørre flere ansatte, flere råvarer og andre innsatsfaktorer (som er klassisk Keynes). Økt produktivitet betyr at prisene ikke stiger så mye. Og når prisene ikke stiger, vil heller ikke rentene stige. Kort fortalt: Ved å satse på innovasjon vil velferden stige raskere enn prisene og rentene.


Oppsummert og veien videre:

- Det er ingen grunn til å bære over seg om handlingsregelen er i ferd med å forsvinne, men det forutsetter at vi alle har et øye på innovasjon og utviklinga i produktiviteten. Inkludert sentralbanksjefen. Men det har han ikke. Hans oppdrag er, tillegg til å holde fokus på at prisstigningen er 2,5 prosent, bidra til stabil produksjon og sysselsetting. Og stabil produksjon er jo det motsatte av endring, utvikling, smartere måter å gjøre ting på. Burde han ikke fått et mandat som går mer i retning av å bidra til økt produktivitet?

- I dag produserer vi olje for å sette pengene på bok. Det er jo helt merkelig. Jeg forstår at folk reagerer. Handlingsregelen sier i dag noe om hvor mye oljepenger man kan ta ut. Hvorfor har vi ikke heller en regel som sier noe om hvor mye oljepenger vi kan produsere? En handlingsregel for hvor mye vi putter inn, ikke for hvor mye vi tar ut?

- Det bør være et mål å øke forutsigbarheten for oljefondets størrelse. Som sagt; I dag er KENO-faktoren for oljefondet litt for høy; utviklinga i oljepris, dollarkurs, utviklingen i oljefondaksjemarkedets og norsk produksjonsnivå påvirker alle oljefondet. Vi bestemmer i høyden én av dem selv. For å øke stabiliteten burde derfor spekulasjonsgraden reduseres, olja burde kjøpes og selges i euro framfor dollar, og Norge burde ha tettere samarbeid med OPEC-landene om produksjonsnivået. Det siste ville sannsynligvis øke oljeprisen.

Det hadde vært bra for Norge.

søndag 1. november 2009

Økonomenes modeller

- Makroøkonomisk teori ble oppfunnet for å sette astrologi i et bedre lys, skriver Kåre Valebrokk i sin faste Aftenposten-spalte i dag (foreløpig kun i papirversjonen, artikkelen blir lagt ut her etterhvert). 

Utsagnet er morsomt, men det har en alvorlig undertone: Det peker nese mot et fag som nå befinner seg i en krise. Tiltroen til hva dagens økonomfag kan tilføre politikere er lavere enn på lenge. 

Økonomiprofessor Karine Nyborg skriver i Dagsavisen (31.10.209) at det skyldes at økonomer har et kommunikasjonsproblem. Professor Kjetil Storsletten (Aftenposten 30.10.2009) tror kritikken først og fremst dreier seg om fagets matematisering.

Fagets største problem er verken kommunikasjon eller matematikk, men fagets innebygde politiske implikasjoner: Økonomifaget er bygget på en fortelling om at private bedrifter i skarp konkurranse sørger for at markedet ordner opp (ideen om likevekt i perfekt konkurranse). Den samme fortellingen sier at fellesskapet er en utgift og at offentlig sektor per definisjon er umoderne fordi den ikke er konkurranseutsatt. Markedet har rett. I den grad det ikke har rett, kan det korrigeres med en avgift.

Mange økonomer skjønner at virkeligheten ikke er slik. Finanskrisa skjedde fordi man hadde gjort alt etter lærebøkene: Den amerikanske husbanken var konkurranseutsatt, markedene var deregulerte og konkurransen om lånekundene var hard. 

Mange økonomer står nå i første rekke av de etterpåkloke og tar til orde for sterkere regulering av finansmarkedet. Det er hyggelig. Men problemet er heller ikke mangel på økonomer som rauter høylydte selvfølgeligheter om at finanskrisa skyldtes for lite regulering. Spørsmålet er hvor i modellene de henter ut svaret?  Finnes dette svaret i modellene likevel? Det kan virke sånn nå. Men hvis de nå finner dem der, hvorfor sa de da ikke noe før det smalt? 

Matematikken skal vi klare. Det er paradigmet som er problemet. Skal man gjøre noe med dagens tankesett, nytter det ikke med mer penger til en flokk økonomer som ex post forklarer finanskrisa ad hoc. For å komme på rett kjøl må vi støtte forskning og undervisning som utfordrer dagens paradigmer. 

Det er for mange som tenker for likt. Påstanden om at "markedet har rett" har vært enormt styrende for det vestlige tankesettet de siste 30 årene, etter at mye av troen på Keynes forsvant på 70-tallet, i kjølvannet av at en rekke land satt tilbake med stor gjeld for å ha betalt for en motkonjunturpolitikk som ikke virket. Det er tunge strukturer å slåss mot. Selv etter finanskrisa er det fortsatt de som er uenige i markedets og markedsteoriens fortreffelighet som har bevisbyrden. Ideen om at markedet har rett sitter "i veggene" hos folk flest, i en rekke departementer, i LO og på universiteter og høyskoler, som følge av tradisjon og rutiner, faglig prestisje og mangel på faglige alternativer.  

«Økonomi er i grunnen ikke et fag i det hele tatt; det er en måte å tenke på. Det er lite eller ingenting av rene faktakunnskaper». Dette skriver økonomiprofessor Victor D. Norman i sin bok Blue Note (2004, side 73). Det har han rett i. Det som burde bekymre flere enn meg, er at Universitets- og høyskoleloven pålegger høyere læresteder å følge vitenskapelige prinsipper. Ett slikt vitenskapelig prinsipp er at om kartet ikke passer med terrenget, er det kartet som må skrives om. 

Det burde gjelder økonomisk teori, som det gjelder for geografer