fredag 13. august 2010

Ideen om markedet

Da USAs tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan vitnet for representantenes høsten 2008, innrømmet han: «De av oss som har trodd at bankenes egeninteresser skulle beskytte aksjonærenesinnskudd, står nå sjokkerte og vantro tilbake».

Greenspans innrømmelse er ikke bare en kritikk av markedet, men av ideen om markedet.
Markedsteorien, som studenter lærer på universiteter og høyskoler, er nettopp ideen om markedets evne til selvregulering og vekst gjennom opplyst egeninteresse.

Hvis dette viser seg å være feil, må lærebøkene skrives grunnleggende om. Jeg er redd Greenspan har rett. Av 15.000 økonomer var det åtte som forutså finanskrisa. Det er dårligere treff enn om man hadde brukt terninger.

Finanskrisa er for markedstroen det samme som murens fall var for kommunismen. Vår kunnskap om hvordan økonomien egentlig fungerer er fortsatt svak, selv 200 år etter Adam Smith. Et godt eksempel er at nobelprisen i økonomi 2008 går til en person som greide å forklare hvordan Sverige kan eksportere Saab til Tyskland samtidig som Tyskland selger BMW til Sverige.

Så langt er vi kommet. Ikke lenger.

Den viktigste jobben som nå må gjøres, er på norske universiteter og høyskoler. Disse har ansvaret for at det utvikles og undervises i et økonomifag som faktisk forteller oss noe viktig om hvordan verden faktisk fungerer.

Slik er det ikke i dag.

Innlegget sto på trykk i Ny Tid 19.12.08, Bergens Tidende 18.12.08, Avisa Nordland 29.12.08, Gudbransdølen Dagningen 18.12.08 og Adresseavisen 16.12.08.

mandag 9. august 2010

Minuspoeng til NHO

Jeg er forbanna på NHO. Igjen. Litt god følelse, egentlig.

Bakgrunnen er at vi er ganske mange i Norge som vil bygge lyntog. Som mener vi burde ta oss ha råd til å gi folk en anstendig eldreomsorg. Som mener SFO-tilbudet må bli bedre og billigere. Det bør bli gratis skolemat. Alt dette. Og mer.

Men har vi råd?

I spørsmål om velferdsstatens framtid finnes det tre roller for et parti å ta; den populistiske rollen, den saklige rollen, og den overansvarlige rollen.

Hver av disse rollene har sitt manus:

- Den populistiske rollen sier "vi har råd til alt sammen, peis på, dette går bra". Det er en rolle som gjør seg godt før valg, i media og i debatter mot andre, men den har en tendens til å falle sammen i testen mot virkelighetens budsjetteringstyranni. Litt som Hellas. Litt som Frp.

- Den overansvarlige rollen sier på automatgear at "nei, dette har vi ikke råd til", som om en offentlig krone er mye dyrere enn en privat krone. Pensjonsreformen, for eksempel, hvor de mest varme forsvarerne mener at det beste er å kutte i de offentlige pensjonene (fordi offentlige pensjoner er "dyre"), og heller la folk kjøpe private tilleggspensjoner selv (fordi da er det verdiskaping). Litt som Ap. Litt som Høyre.

- Den saklige rollen sier "ja, la oss utvikle velferdsstaten - men da må vi samtidig være realistiske og øke skattene for å få råd. Hver sykehjemsplass, hver sville i lyntogutbygginga, hver SFO-plass må finansieres med økte skatteinntekter". Den saklige rollen har den fordelen at den forteller om muligheter, uten å falle sammen under tyngden av at man ikke forstår sammenhengen i et regnskap. Ulempen er at man tidvis høres ut som en bokfører. Og ikke minst at skattespørsmålet ofte har en tendens til å overskygge de velferdspolitiske sidene, og gjøre skatt til et mål og ikke et middel - selv om mange velgere forstår den logiske nødvendigheten av økt skatt for økt offentlig velferd. Men likevel den beste av de tre modellene.

Det er flere ting å si til dette:

For det første er det et strategisk valg hvor man ønsker å være i dette landskapet, hvilken rolle man ønsker. Personlig er jeg tilhenger av den saklige rollen; den som sier "la oss utvikle velferdsstaten, med lyntog, bedre og billigere SFO og gratis skolemat, og finansiere dette gjennom skatteøkninger". Fordi det er et saklig riktig budskap, og som vil stå seg lengst. Som ikke lover gratis lunsjer, men som forteller at det er mulig å gjøre noe om man vil. Fordi undersøkelser viser at folk gjerne vil betale mer skatt, om de vet hva pengene går til. Fordi det kommuniserer at det finnes ingen gratis lunsj, men vi mener at viktige ting bør vi ta oss råd til. At vi kan utvikle velferdsstaten sammen, om vi vil.

For det andre - som begrepsbruken min illustrerer - har jeg tilsvarende lite til overs for den overansvarlige rollen. Både fordi den verken henger saklig på greip, og fordi den er vanskelig kommuniserbar. Det er en unødvendig - og unødvendig kjip og upopulistisk rolle å ta på seg.

For det tredje at SV får kjeft for å være alle tre rollene; både populistisk (råd til alt), overansvarlig (ikke råd til noe som helst) og saklig (øke skattene for å utvikle velferdsstaten) - og at alt dette heldigvis umulig kan være rett samtidig. Man kan ikke både være populistisk, overansvarlig og saklig på én gang.

Det er i sånne øyeblikk jeg blir forbanna på synspunktene til Baard Meidell Johansen, rådgiver i NHO, som på bloggen sin for NA24.no gir SVs Bård Vegar Solhjell null poeng for følgende utsagn:
"Det er bare et tidsspørsmål før det er enighet om at utfordringene (i eldreomsorgen) er så store at debatten dreier seg om hvordan vi skal fordele skattebyrdene, ikke om hvorvidt skattene skal økes” (Bård Vegard Solhjell i Dagsavisen).

Det Bård Vegar gjør er altså å understreke at om vi ønsker å bygge ut den offentlige velferden, så vil det ha en kostnad. Noen må betale dem. Han påpeker at om vi ønsker å få til noe, så må det betales. Saklighetslinja.

Grunnen til at jeg blir forbanna, er at Meidell Johansen ikke klarer å få seg til å sette pris på at noen fra SV faktisk sier at det må være en sammenheng mellom det som går ut og det som går inn. Ved å stemple Bård Vegar tar Meidell-Johansen implisitt avstand fra noe som også burde vært en klassisk NHO-dyd. I ønsket om å ta avstand fra SV løper han samtidig fra sine egne prinsipper.

Hadde det ikke vært hodeløst, ville jeg kalt det å stikke hodet i sanden.

Det fantastiske er at Høyre, som er et parti som ligger mye nærmere Meidell Johansens hjerte, bruker alle pengene på skattelette fremfor velferdsutvikling. De vil ha et gedigent finansieringsproblem når eldrebølgen kommer. Hvor skal de ta pengene fra? Er skattelette viktigere enn eldreomsorg? Selv Torbjørn Røe Isaksen har problematisert dette. Finnes det en grunn til at Medell Johansen ikke nevner Høyres svar på disse spørsmålene, utover at disse svarene ikke finnes?

Eller Frp, som også ligger mye nærmere Meidell Johansens hjerte, som løper rundt som hodeløse kyllinger og vifter med Mikke Mus-sedler? Er det dette han ønsker seg?

Syretesten er hvor mange poeng SV hadde fått av Meidell Johansen om vi hadde gjort som Høyre, og brukte pengene to ganger. Eller fem ganger, som Frp.

Jeg gjetter på minuspoeng.

onsdag 4. august 2010

"...krav til de som mottar offentlig støtte"

Å sette krav til de som mottar offentlig støtte er noe høyresiden har et noe tilfeldig forhold til.

For mens private barnehageeiere skal få ta ut så mye utbytte de bare vil - penger de har fått fra det offentlige - skal det ikke gjelde samme regler for andre som mottar støtte - for eksempel trygdemottakere og sosialhjelpsmottakere.

Høyre har nemlig programfestet at de vil ”stille strengere krav for trygdeytelser og sosialhjelp”. FrP skriver tilsvarende om sosialpolitikken at ”det skal stilles strenge krav for utbetaling av offentlige midler”.

For høyresida er reglene klare når det gjelder penger til de som trenger det mest. Ikke fullt så mye når det gjelder penger til private barnehageeiere.

Og om du er forvirret nå, så kan jeg berolige med at det blir verre. For Høyre er mot å sette krav til foreldre som mottar svangerskapspenger, om at pappa skal ha en viss andel av permisjonen. Der er Høyre krystallklare: Vi sender dere penger fra staten - bruk dem slik dere synes er best.

På samme måte som regjeringen setter krav om en viss andel pappaperm er det å sette krav til mottakere av offentlig næringsstøtte heller ikke noe uvanlig prinsipp. For eksempel har privatskolene i Norge, som får mye offentlig støtte, klare utbyttebegrensinger. Dette støtter Høyre. Norske rederier som mottar støtte til å ansette norske sjøfolk har krav om lærlingeplasser og investeringer i HMS. Dette var Høyre mot.

Regjeringens forslag om utbyttebegrensing for barnehager blir omtalt som om det skulle dreie seg om et forbud mot private barnehager. Det er det ikke. Det er ikke gang et forbud mot utbytte. I omtalen av høringsnotatet, en kort sak du kan lese her, heter det at forslaget innebærer "et forbud mot årlig uttak av overskudd utover en fastsatt maksimal avkastning på egenkapitalen".

Det skal altså være lov å ta ut utbytte. Men ikke så høyt utbytte som helst. Det paradoksale er at de aller fleste barnehageeierne tar ikke ut særlig store utbytter. Det betyr at for alle praktiske formål er reglene langt på vei bare en stadfesting av en praksis som de fleste allerede følger i dag.