torsdag 29. april 2010

Erna Solberg har fått petro-fert

Det er brutt ut en ny sykdom. Den heter petro-fert. Den angriper hjernen, mens munnen frikobles. Og Erna Solberg er hardt rammet.

På en annen måte kan det ikke forstås, etter at hun ble stilt følgende spørsmål på Politisk Kvarter i går onsdag 28. april.:

- Kan det ikke være vi må la eventuelle rikdommer [i Barentshavet] ligge, av hensyn til klimakrisa?

Det er et knall godt spørsmål. Og Erna måtte svare raskt. Programmet går på direkten. Hensynet til oljeindustrien? Hensynet til klima? Alt av begge? Litt av begge? Programlederen vil ha et svar. Det er live radio. Hva hadde du svart? Tiden løper. Publikum venter. Tik tok.

La oss stoppe tiden et øyeblikk.

Hva kunne Erna egentlig ha svart på spørsmålet om å la olja ligge?

Her er noen alternativer:

A) - Nei, vi er ikke så opptatt av klimakrisa og derfor bør vi gjøre det som oljeindustrien vil, og utvinne olja, og sette pengene inn på oljefondet (som er det flesteparten i hennes parti mener).

B) - Ja, og derfor skal vi være ytterst forsiktig med å sette i gang noe som betyr økte klimautslipp, fordi med Norges forpliktelser om å redusere klimautslippene, som Høyre har støttet, vil økt oljeutvinning bety at andre sektorer - som privatbilister, lastebilsjåfører eller gasskraftverk - bokstavelig talt må parkeres (som ville være det riktige, om hun ønsket å være konsekvent i forhold til det hun har stemt for i Stortinget).

C) - Vi vet ikke ennå. Det er for tidlig å si om det er noe å hente der. Det er dyrt og usikkert å bygge i Barentshavet. Det kan ta 20-30 år før dette blir aktuelt. Russerne har stoppet Shtokman. Vi har ikke gode nok undersøkelser verken for sårbarhet eller ressursgrunnlag, og uansett er anslagene for arbeidsplasser i nord meget usikre (som er det faktuelt riktig).

Hun svarte ingenting av delene.

Her er svaret:

"Det er IKKE sånn at å sette lokk på olje- eller gassproduksjonen i Norge bidrar til mindre klimautslipp i verden".

Javel.

Det hun mener, er altså at det blir ikke mer klimautslipp i verden om vi øker vår petroleumsproduksjon.

Milde himmel.

Solberg har fått petro-fert.

For Solberg kan ikke seriøst mene at når Norge øker vår oljeproduksjon, så stopper de andre å produsere sin olje? Mener Solberg at når vi øker vår produksjon, så øker ikke det samlede tilbudet? At det blir enda morsommere å bruke petroleum? At det blir økte klimautslipp?

Det ene er at om Solberg lever i en verden hvor hun faktisk tror at det er slik ting fungerer, så er det langt unna det jeg hadde trodd en partileder kunne få gå løs og si i 2010. Det holder bare ikke.

Det andre er at hun lyver. Erna har forpliktet seg til å få ned de norske klimautslippene, gjennom norske tiltak. I Norge. Det betyr at de samlede, norske klimautslippene i Norge skal ned. De skal ikke opp. De skal ned. 2/3 av utslippsreduksjonene skal nemlig skje nasjonalt. Det har Erna stemt for i Stortinget. Å nå si at hun er for økte norske utslipp - enten de fører til reduserte utslipp i utlandet eller ikke - er å bryte med det hun sjøl har lovet i parlamentet.

Det holder bare ikke.

fredag 23. april 2010

Fra preik til praksis

- Dette er en glipp.

Det sier NHO-president Paul Chr. Rieber etter at Naturvernforbundet har vært med på å avdekke årelange, grove forhold ved mannens selskap, GC Rieber Oils.

  • Selskapet kan ha snytt staten for 700 millioner kroner, ved at NHO-presidentens familieselskap har fortollet fiskeoljen som olje til bruk i menneskeføde – som er tollfritt –, mens det egentlig skulle vært fortollet som olje til fiskefôr, som er tollpålagt.
  • I tillegg til feil varefortolling, har NHO-presidentens selskap også systematisk oppgitt feil opprinnelsesland for oljen som stammer fra Vest-Sahara.
  • Selskapet har derfor latt være å følge oppfordringen fra den rødgrønne regjeringen om å avstå fra handle med Vest-Sahara
At dette derfor dreier seg om "en glipp" er vel en ganske forsiktig beskrivelse for feilinformasjon som skal ha pågått siden 2001.

Det ironiske er at bare for få måneder siden arrangerte NHO ut en konferanse om samfunnsansvar, "fra preik til praksis".

Nå lister de seg rundt. NHO-sjef Bernander smyger ut en setning om at "dette er en kjedelig sak for NHO".

Nå er det på tide at NHO snur fra preik til praksis.

Rieber må gå.

torsdag 22. april 2010

Kjøpt og betalt

Jeg trodde ikke det kunne bli verre.

Husker du da Econ Pöyry på oppdrag fra NHO kunne rapportere at staten vil tjene mellom 6 og 40 milliarder på mer konkurranseutsetting av offentlig velferd? Tull, sa ekspertene, og ECON måtte seinere innrømme at de hadde gjetta.

Eller da de konkluderte med at lyntog i Norge ikke er lønnsomt? Mens folka fra Deutche Bahn sier det er lønnsomt? (Ja, det er de sistnevnte som bygger tog).

Eller da de laget en rapport på oppdrag for bensinstasjon-kjedene i Norge om de skyhøye kostnadene ved elbil som klimatiltak?

Jeg trodde ikke det var mulig.

Helt til jeg så en ny rapport fra dem, kalt "Næringsmessige konsekvenser av redusert petroleumsaktivitet". Rapporten er skrevet på oppdrag for fagforbundet Lederne, som blant annet organiserer 4000 offshore-ledere i Statoil.

Hovedbudskapet fra oppdragsgiverne er at det vil bli "dramatisk fall i sysselsetting og velferd uten åpning av Lofoten og Vesterålen", basert på ECONs estimater om at oljeaktivitet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja kan holde liv i inntil 8000 sysselsatte.

Det er meget fornøyelig - for ikke å si latterlig - lesning. ECON har igjen gitt oppdragsgiverne akkurat det de vil høre, på et meget usikkert og meget feilaktig grunnlag.

Hele ECON-rapporten på sin side bygger på én grov bløff, nemlig at det finnes 2 millioner tonn oljeekvivalenter utenfor Lofoten og Vesterålen. Dette er positivt feil. Det er riktig at industrien håpet på mer. Men det siste anslaget som Petroleumsdirektoratet har lagt fram er på rundt halvparten, nemlig 1,2 millioner. Det kan man bare ikke ignorere. Men ECON gjør det likevel, og bruker delvis tall som er laget av oppdragsgiverne selv. Det holder bare ikke.

Det andre er at tallet for sysselsetting (8000 årsverk) er gjetning (ECON skriver selv i rapporten at det er "stor usikkerhet" knyttet til dette sysselsettingstallet). Hvorfor blir det da lagt fram som en sannhet, med to streker under svaret, uten engang så mye som et usikkerhetsintervall (side 31)?

Bestillerne, Lederne, vil selvsagt bruke rapporten for det det er verd, nemlig å gjøre oljeutvinning mer attraktivt for folk i Lofoten og Vesterålen.

En ting er at bestillerne strekker rapporten alt for langt. Når Lederne påstår at det vil bli "dramatisk fall i sysselsetting og velferd uten åpning av Lofoten og Vesterålen", så er dette rett og slett ikke riktig. Dette sier rapporten ingenting om. Hva som kan være alternativet til å investere de 300 milliardene som må til, vet ingen. Men man kan da for pokker ikke forutsette at det er null, slik Lederne gjør?

Det er også passelig frekt å underkommunisere at det faktisk ikke dreier seg om et gjett på 8.000 sysselsatte sånn i det hele, men at dette tallet kun gjelder tidlig i utbyggingsperioden. Etter fem år vil dette tallet synke ned mot 3.000 årsverk, i følge ECON.

Og av samme grunn synes jeg det er frekt at verken rapporten eller bestillerne sier ett eneste ord om hvor disse påståtte arbeidsplassene vil komme. hvor mange kommer det i nord? Hva slags leverandørindustri i Lofoten mener ECON vil kunne konkurrere ut Aker Solutions og Siemens om å få levere utstyr til plattformer og ilandføringsanlegg?

For de etablerte miljøene står selvsagt klare: "Industrien i Stavangerregionen, Hordaland, Nordvestlandet og Kongsbergregionen [vil] være avhengig av en åpning av nordområdene", sier forbundsleder i Lederne Jan Olav Brekke til Teknisk Ukeblad.

Skal vi gjette på en lokal andel på mellom fem og ti prosent? Korrigert for de feilaktige oljeanslagene snakker vi da altså om 80 - 160 årsverk. Av en investering på 300 milliarder kroner?

Milde himmel.

Jeg skal gi ECON rett i én ting i sin rapport. Det er denne setningen: "Det er ingen grunn til å vente at utbygging på langt nær demmer opp for den nedgang i sysselsetting som redusert petroleumsaktivitet vil gi" (side 31).

Eller sagt med andre ord: Dette monner uansett ikke. Olja vil ikke vare. Nedgangen kommer. Vi må begynne omstillingen nå.

De spørsmålene som derfor burde ha vært stilt, er følgende:

- Hvorfor må vi gjøre landet enda mer avhengig av noe vi veit er og blir på vei ut? I bytte mot et antall arbeidsplasser som uansett er så smått og så usikkert og så lite at ikke monner? Fremfor å satse på fiskeri og turisme i nord? Framfor en nasjonal satsing på miljøteknologi, som vil gi arbeidsplasser langt fram i evigheten?

Da hadde vi kanskje fått noen svar som ikke oppdragsgiverne ville ha.

Men på den annen side: Hvem gidder å betale for noe sånt?

Oppstartsanalyse

Man skal sove med minst ett øye åpent når man deler rom med oljekåtinger. Stadig flere arbeiderpartimannfolk forlanger nå en uskyldig, pitteliten "konsekvensutredning" av havområdene utenfor Lofoten-Vesterålen.

Troskyldig flørt - eller baktanken full?

Spør du meg, så sikter de nok på noe mye mer enn enn en forsiktig klem.

Ketil Solvik-Olsen, stortingsrepresentant for FrP, sa tidligere i år til at “alle vet at et ja til konsekvensutredning medfører ja til oljevirksomhet.” (ANB, 12.01.10)

Per-Terje Vold, tidligere direktør i Oljeindustriens landsforening, har sagt at “For oss i oljebransjen er konsekvensutredning synonymt med at området åpnes for olje- og gassvirksomhet” (ANB, 15.10.09).

Raymond Johansen, partisekretær i Arbeiderpartiet, har sagt at "Hvis man sier at man iverksetter en konsekvensutredning for å finne ut mer, så ligger det her en intensjon og et ønske om å starte oljevirksomhet.” (ANB, 11.11.09)

Eller hva med argumentet om kunnskapsbehov? "Vi trenger kunnskap", sier tilhengerne. Ja, nettopp. Vi trenger kunnskap. Og derfor er det nylig lagt fram flere rapporter som forteller noe om havbunn og konsekvenser for fugl og fisk, og om ressurser og geologi. Det kunnskapsgrunnlaget som flere nå synes å etterlyse, finnes.

Kan det være at de egentlig ikke er så interessert i kunnskapsgrunnlaget, men å få åpna området raskere enn du kan si 'nei' ?

Men loven krever det, sier du kanskje?

Nei. Loven krever ikke en "konsekvensanalyse". Loven nevner ikke dette begrepet i det hele tatt. Verken ordene "konsekvens" eller "analyse" eller noen varianter av dem er nevnt i Petroleumsloven i det hele tatt.

Det loven krever, er en oppstartsanalyse.

Petroleumslovens § 3.1 krever at det skal "...finne sted en avveining mellom de ulike interesser (...) før åpning av nye områder med sikte på tildeling av utvinningstillatelser".

En slik analyse er altså noe man skal gjøre når man åpner nye områder med sikte på tildeling av tillatelser.

Med "sikte på tildeling av tillatelser".

Altså ikke noe man gjør for moro skyld. Ikke før en eventuell åpning. Men før en åpning - med sikte på tildeling av utvinningstillatelser.

En oppstartsanalyse.

Og for å gjøre det ekstra klart: Tittelen på paragraf 3.1 i Petroleumsloven er ikke "Vurdering av nye områder" eller "Eventuell åpning av nye områder".

§3.1 i Petroleumsloven, hvor kravet om analyse er hjemlet, heter rett og slett "Åpning av nye områder".

Moral: Man skal alltid tenke seg om et par ganger når noen ber om en klem, men har blikket festet helt andre steder.

Petroleumslovens § 3-1. Åpning av nye områder
Før åpning av nye områder med sikte på tildeling av utvinningstillatelser, skal det finne sted en avveining mellom de ulike interesser som gjør seg gjeldende på det aktuelle området. Under denne avveiningen skal det foretas en vurdering av de nærings- og miljømessige virkninger av petroleumsvirksomheten og mulig fare for forurensninger samt de økonomiske og sosiale virkninger som petroleumsvirksomheten kan ha.

torsdag 15. april 2010

Elefant i glassmagasinet

En gammel vits går slik:

- Veit du hva elefanten gjør i glassmagasinet?
- ??
- Den gjør akkurat det den vil.

Litt sånn føler jeg oljeindustrien oppfører seg nå, etterhvert som de kommenterer rapportene om områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. De er store, mektige - og selv om det de gjør er feil, gjør de akkurat det de vil (det å gjøre som man vil, betyr i denne sammenhengen å ha dårlige svar på gode spørsmål).

Oljeselskapene har per i dag tre argumenter:

1) "Det er så mye olje og gass der".

Oljeindustriens Landsforening (OLF) la i fjor fram en rapport der de anslår ressursene utenfor Lofoten til 3,4 milliarder fat olje, og olje og gass av en verdi på opptil 1.200 milliarder kroner.

Vi får nå se om dette tallet stemmer. Spørsmålet er uansett om oljeindustrien mener at vi aldri kan verne et område fordi det skal være så mye penger å hente der? Jeg heier på miljøvernminister Erik Solheim som sier at det ikke er noe avgjørende argument om det ligger store verdier der. Han har helt rett. Både fordi miljøargumentet er godt nok i seg selv. Og ikke minst fordi vi allerede har mye mer oljepenger enn vi kan bruke.

2) "Bunnforholdene er slik at vi kan åpne opp for boring noen steder".

Ja, det kan vi. Om det bare var bunnforholdene som var viktige. Det finnes mange sårbare korallrev i de store områdene. 330 stykker for å være nøyaktig (sjekk de lekre bildene). Og mange steder er det ikke sårbare korallrev. Men økt oljeutvinning er ikke bare om korallrev, det er også noen andre store spørsmål med i bildet:

- Hva vi skal leve av i framtida?
- Skal ledelsen i oljeselskapene virkelig bestemme Norges framtid?
- Er det helt ok å øke norske klimautslipp med viten og vilje?
- Hva betyr dette for fisken?

3) "Fisken vil ikke dø ut". En rapport fra Veritas sier at fisken ikke vil dø ut selv med store oljeutslipp. Nei, og det er da heller ikke problemstillingen. Du kan røre rundt en desiliter olje i et akvarium og se hva som skjer. Alle fisken dør kanskje ikke. Men ville du spist de som var igjen?

Fisk dør ikke ut på grunn av oljeutslipp, de dør ut på grunn av overfiske. Det betyr ikke at oljeutslipp ikke er viktig. Det dreier seg helt konkret om kjemikalier i matfatet, og hva dette gjør med fisken på sikt - og ikke minst ryktet om fiskens renhet.

onsdag 14. april 2010

Sykt

Jeg har til vanlig stor sans for Senterpartiet. Men påstanden om at dagens sykehusstruktur er sivilisasjonens ultimate høydepunkt - og derfor ikke kan endres på - går inn i historien som noe av det mer åndssvake jeg har hørt på lenge. Klassekampen har lenge presset på for å få SV til å si det samme. Heldigvis har partiet ikke bitt på den kroken.

Folk skal ha et ålreit helsetilbud som de kan stole på. Men det betyr ikke at alt må være som det var. Noe kan bli bedre. Noe må kanskje legges ned. Noen steder må nye avdelinger opprettes, fordi noen plager vokser, eller blir mer viktige å bekjempe. Andre blir mindre viktige. Da er det naturlig at disse avdelingene reduserer. Og vi kan ikke se bort fra at kvalifisert personell liker å jobbe i miljøer hvor de kan utvikle seg. Det peker mot større enheter, fordi det vil gi større rom for å både spesialisere seg.

Det er ikke slik at stort er automatisk bra. Jeg har ikke konkrete tall for hvor mange feil som skjer på lokalsykehus og fødestuer framfor store enheter.

Men det er heller ikke slik at et lokalsykehus er bra bare fordi det er lokalt. Et sykehus er bra fordi det er bra. For å sitere Oddvar Nordli, fritt etter hukommelsen: Det er bedre å leve på et godt sykehus litt unna enn å dø på et dårlig sykehus i nærheten.

Folk kjører jo 40 mil for å se Madonna - sitt livs opplevelse -men kan ikke kjøre fem mil for å føde?

Problemet med sykehusene i dag er uansett ikke størrelsen. Problemet er hvordan vi har innrettet oss. Vi har for eksempel et finansieringssystem som fordyrer alt sammen. Skal man ta tak i noe, så er det dette.

Så her er en plan:

  • Vi lager en nasjonal helseplan, som sier hva som er viktige sykdommer å bekjempe. Så får sykehusene beskjed om å prioritere dette, bli gode i dette og organisere seg etter dette. Ja, det vil bli nedleggelser, om vi setter kvalitet først.

  • Vi frigir milliarder ved to enkle grep: fjerner stykkprisen og går over til rammefinansiering. Det vil kutte helsebyråkratiet og redusere opportunismen betraktelig. Så endrer vi bokføringsprisinippet, slik at avskrivningen på bygningsmassene ikke påvirker resultatene til sykehusene og fører til store underskudd, slik de gjør i dag.

Eventuelt kan vi lukke øynene, holde oss for ørene og synge høyt at landet har nådd sin sivilisatoriske maksime.

tirsdag 13. april 2010

Litt mer høyrepolitikk?

Verken Sp, SV eller Ap gjør det særlig bra på målingene for tiden. SVs leder Kristin Halvorsen sier prosjektet mangler sprut. TV2 melder i dag at gallupen forteller at 70.000 velgere har gått fra Ap til Høyre etter valget i høst, ingen har gått motsatt vei.

Det store spørsmålet nå er om disse målingene skal tolkes som et signal på at regjeringen faktisk mangler sprut - eller om den mangler høyrepolitikk. En uhørt tanke, sier du? Feil spørsmål, sier du? Enig, sier jeg.

Men med for mye av blikket festet på tallene, og for lite forankring i hjertene ville dette raskt kunne blitt en ikke helt utenkelig konklusjon for en analytiker i panikk: Den om at "siden vi har mistet 70.000 velgere til Høyre, så er det eneste riktige å bli litt mer som dem".

Det er selvsagt ikke situasjonen. Hvilke Høyre-saker er det Høyre har vokst seg store på i de siste målingene? Kan du nevne én? Har du hørt noe om skatteletter fra dem på en stund? Privatisering? Konkurranseutsetting? Nei. Det eneste Høyre er kjent for den siste tiden er at de kommer til å si ja til det omstridte datalagringsdirektivet. Og at Erna smiler av gode målinger. Ingen av dem forklarer Høyres vekst.

Det er hyggelig for Høyre at de går fram. Men forklaringen på Høyres vekst er - om man skal lete etter én forklaring - sannsynligvis heller å finne i regjeringen sjøl, enn i Høyre.

Derfor vil innfallet om å bruke Høyres politikk som en politisk inspirasjonskilde - som alternativ til å gi regjeringen litt mer trøkk, retning og sprut - være politisk selvmord på flere nivåer: Det ville blitt tolket som en ydmykende innrømmelse av at de andres politikk er mer riktig enn den som den rødgrønne regjeringen gikk til valg på. Det ville betydd mindre konflikt mot høyresida, mindre debatt og færre politiske trefninger.

Og ikke minst ville det vært en resignasjon over eget prosjekt.

mandag 12. april 2010

Skurken er avslørt

Den skyldige er avslørt, kan man lese i dagens Dagsavis. Det var velferdsstaten som gjorde det. Her heter det nemlig at "en sjenerøs velferdsstat har ført til at nesten 800.000 nordmenn står utenfor arbeidslivet".

Les setningen én gang til.

Ikke at "velferdsstaten sørger for at 800.000 utenfor arbeidslivet har et nogenlunde anstendig liv", gjennom uføretrygd for de som ikke kan jobbe, ledighetstrygd for de som ikke får jobb, gratis helsevesen for alle, rimelig barnehager og gratis skole og utdanning.

Så langt derifra.

Ikke engang et forsøk på å forsiktig nyansere, for eksempel ved å skrive at velferdsstaten "kan ha bidratt til" osv.

Neida.

Men "har ført til".

Det er velferdsstaten sin skyld at over 800.000 står utenfor arbeidslivet. Alle som ikke er i jobb i dag er ledige utelukkende fordi de utnytter et alt for godt system, båret fram av naive, overivrige godfjotter på venstresida.

Den skyldige er avslørt.

Det er ingen hvemsomhelst som skriver dette vrøvlet. Det er byrådssekretær for Sylvi Listhaug, Frps Anne Kristine Lindblad Toje som står bak formuleringen. Kommer Frp i regjering er denne dama ganske sikkert klar for å bli statssekretær for Sylvi Listhaug.

Og det er i sånne øyeblikk at jeg forstår hvorfor Frp går til valg på å redusere trygdene, fjerne kollektive forhandlinger og kutte i offentlig velferd. Fordi det er en helt naturlig oppfølger hvis man mener at velferdsstaten først og fremst bidrar til opportunisme og egoisme, og at de som i dag står utenfor jobb utelukkende gjør det fordi det er mer behagelig å være på trygd.

Avslørt.

Blame game

Eks-samferdselsminister Torild Skogsholm (V) gir over en dobbeltside i Dagsavisen i dag politikerne det glatte lag for håndtering av togforfallet, og mener politikerne svikter jernbanen. - Politikerne svikter i alle leire, sier hun, og mener det ikke er rart at folk får politikerforakt.

Det var rette ræva som feis.

Hun kunne begynne med å ta et oppgjør med seg selv. Hun var statsråd i Bondevik to med ansvar for tog. Den regjeringa gjorde to ting for jernbanen:

For det første gikk budsjettet for drift og vedlikehold NED - med 200 millioner kroner over fire år.

Ned!

Det ble mindre penger til vedlikehold (under den rødgrønne regjeringa har vedlikeholdet økt med 25 prosent). Tallene ser du her.

I tillegg hadde hun en plan for å kvitte seg med alle ansatte i Jernbaneverket som drev med vedlikehold. Sammen med Frp vedtok hun i desember 2004 å konkurranseutsette alt vedlikehold som Jernbaneverket utførte. Jernbaneverket skulle ikke ikke få delta i konkurransen om oppdragene. Norge ville med dette bli ett av landene i Europa som går lengst i å sette ut vedlikeholdet på anbud.

Jernbaneverket var superbekymra for om det vil finnes nok spesialister som kan reparere jernbane i tida framover.

Resultatet ser vi i dag.

Situasjonen i jernbanen er et resultat av mange statsråders forsømmelser, noen av dem verre enn andre. Skogsholm er en av dem.

torsdag 8. april 2010

Hvor dynamisk?

"Middag? Javisst! Men er dere en større gruppe, må alle ha samme meny. Det er enklest for oss".

Nei, det er ikke Sovjetski-kjøkken av 1950. Det er en privat restaurant i Oslo av 2010.

Vi var tyve stykker som skulle ut og spise middag sammen. Ikke snakk om å kunne velge fra kartet. Kjøkkenet var øyensynlig for lite ( i forhold til spisesalen).

Jeg fordømmer imidlertid ikke kjøkkensjefen. Jeg skjønner godt at om man får tyve stykker som skal spise middag akkurat samtidig så er det mye greiere med én fast meny enn tyve forskjellige. Jeg hadde helt sikkert ment det samme sjøl.

Det som gjør meg forbanna, er høyrefolk.

De som sier at privat sektor av natur er mer fleksibelt, mer spesialisert, mer kundeorientert, mer dynamisk enn offentlig sektor. Må jo tilpasse seg markedet, liksom. Ellers forsvinner kundene, liksom. Effektivitet, liksom. Kunnskap. Konfeksjon. Kreativitet.

Og bruker dette synet som grunnlag for å gjøre offentlige tjenester private. Helsetjenester. Eldreomsorg. Skoler. Tog. Vannkraft.

Slik er det bare ikke. Vi er alle mennesker. Privat eierskap er ikke en universalnøkkel til kindereggsamfunnet - "noe godt, noe effektivt, noe billig".

Den som har stått i telefonkø hos Get veit hva jeg snakker om. Eller forsøkt å finne noen på RIMI som kan svare fornuftig på noen spørsmål om ingrediensene i en vare. Eller blitt lurt av et bilverksted. Eller kjøpt et abonnement på Elixia du ikke brukte. Eller kjøpt elektronikk som ikke virka. Eller som gikk i stykker. Eller en alt for dyr veske.

Eller forsøkt å få usle 20, betalende mennesker på restaurant til å selv få velge hva de skal spise.

Ber du høyrefolk forklare dette, så ville de si at felles meny bare er et bevis på at det private næringslivet er så effektivt. Mye mer effektivt å servere det samme.

Jo takk.

Hadde kjøkkenet vært offentlig eid, skal jeg vedde på de hadde kalt det kommunisme.

tirsdag 6. april 2010

Petromania

Har du hørt den om han som ba om å få slippe å gå på jobb fordi det var så kaldt? Og så fikk han slippe å gå på jobb fordi det var så kaldt. Og så ble det varmere. Og så satt han hjemme, helt stille, og håpet sjefen ikke husket at han ikke gikk på jobb.

Den er utrolig god. Så god at den er sann.

Bare at historien er denne: I 2002 og 2005 fikk oljeselskapene gjennomslag for at den norske oljeskatten måtte bli lavere, fordi oljeprisen var så lav. Og så ble oljeskatten satt ned. De slapp å betale fullt så mye som før.

Og så steg oljeprisen igjen. Nå sitter oljeselskapene helt stille og håper at ingen merker at de ikke betaler fullt så mye skatt som før.

Dette med at oljeprisen noen ganger, men ikke alltid, er et argument for å justere rammevilkårene er ganske interessant. Har du for eksempel noen gang hørt oljeselskapene si at "nei, nå er oljeprisen så høy at vi må redusere den norske utvinningstakten"? At vi trenger ikke produsere så mye olje siden vi tjener så mye per fat?

Ikke jeg heller.

Men hva med det motsatte, da? At noen sier "nei, nå synker oljeprisen så mye at vi er nødt til øke oljeproduksjonen for å sikre Norges inntekter".

Be prepared.

Det er hvertfall dette jeg leser mellom linjene, når professor Steinar Holden ved Universitetet i Oslo sier at skifergassens utvikling er meget bekymringsfull for Norge. Skifergass dreier seg om å utvinne gass fra skifer, en primært amerikansk teknikk som kan bidra til å gjøre USA i større grad selvforsynt med hydrokarboner, og som kan redusere oljeprisen og utbyggingspresset på norsk sokkel. Holden mener at det på denne bakgrunnen ligger an til klart lavere inntekter fra gass enn det myndighetene tidligere har regnet med, og at det vil gi betydelig lavere inntekter til oljefondet etter hvert.

Holden har rett. Og feil.

Det er selvsagt riktig at om skifergass blir stort vil det kunne påvirke USAs etterspørsel etter norsk gass, og dermed gassprisen. Det betyr mindre penger fra oljeutvinninga.

Men det betyr også mindre press på å bygge ut nordområdene. Snøhvit ble nettopp bygget ut fordi USA trengte gassen. Økt bruk av skifergass i USA kan bety redusert press på å bygge ut områdene utenfor Lofoten og Vesterålen. Det er ingen dårlig nyhet. Det er en god nyhet. For fiskeindustrien, for turisme, for satsingen på miljøteknologi, for andre typer næringer.

Du vil aldri komme til å oppleve at økte oljepriser blir et argument som oljeindustrien ville hørt på, som begrunnelse for redusert oljeutvinning. Men du kan like gjerne forberede deg på at de bruker det omvendte argumentet når det er snakk om få opp produksjonen.

Dagens Næringsliv mener å erfare at Statoils oppnådde gasspris nesten er halvert fra toppnivået på 2,40 kroner i toppåret 2008, som følge av reforhandlede langsiktige kontrakter (kontraktene er imidlertid omgitt med konfidensialitet og ingen kan bekrefte opplysningene). Torsdag legger Statoil-sjef Helge Lund fram selskapets årsresultat i London.

Da presenteres også nye langtidsmål for selskapet.

Sammen med krav om åpning av nye oljefelter? Helt sikkert.

I mellomtiden heier jeg på SVs Snorre Valen, som har tatt til orde for en plan for å heller utvikle det vi skal leve av etter oljen.

Livet etter oljen, liksom

SVs miljøpolitiske talsmann Snorre Valen har etterlyst en plan for utfasing av oljeutvinning, og stiller spørsmål om hvilke nye arbeidsplasser vi skal skape etter oljen.

Det er et betimelig og meget godt spørsmål.

Og Snorre Valen mangler ikke venner.

Mange har stilt nettopp det nøyaktig samme spørsmålet som Valen; Forskerforbundet, oppdrettsnæringa, BI, IKT Norge og Kåre Valebrokk for å nevne noen: Hva skal vi leve av etter oljen? Hvordan kan vi bli bli mindre avhengige av olja? Hvordan skaper vi inntekter og arbeidsplasser på miljøteknologi framfor forurensende industri?

Spørsmålet er ikke nytt. Det har versert i mange tiår.

Det som derfor er slående, er: Når spørsmålet er så betimelig, relevant og godt, og når så mange ønsker å ta tak og være med: Hvorfor i all verden det skal være så vanskelig å få til?

Er virkelig oljeindustrien så mektig i dette landet? Er det oljelobbyen i Arbeiderpartiet som egentlig styrer landet? Embedsverket i Olje- og Energidepartementet? ECON?

Det er hvertfall ikke fordi de har de beste argumentene: "I veien mot fornybarsamfunnet er Norges fortrinn at olje- og gassvirksomheten gir oss både kunnskap og kaptial til satsing" sier OLF, interesseorganisasjonen for oljeindustrien i Norge.

Som om et fortrinn på veien til et rusfritt samfunn er at alkoholen gir oss inntekter til satsing, liksom.

Gi meg et håndbrekk...

Et første viktig skritt kunne vært at oljeindustrien kom seg bort fra lettvinthetene og snart innse at de pengene som investeres i oljeutvinning konkurrerer om oppmerksomheten fra satsing på miljøteknologi.

Hellas FTL

Det er få som ville satt penger på Hellas for tiden. Og det er nettopp dèt som er problemet. For hvem stoler på et land som skylder 2.400 milliarder kroner, og har et budsjettunderskudd på drøyt 12 prosent av verdiskapingen?

Det betyr at långiverne begynner å stenge igjen krana, eller at de krever høyere rente på lånene.

Og spørsmålet blir: Hva gjør Hellas da?

Det er faktisk en ganske interessant, økonomisk nøtt.

Plan 1: De kunne selvsagt kjørt Keynes foran seg og tatt opp mer penger i lån for å få "hjula i gang". Men det kan de ikke. De får nemlig ikke låne mer penger før de får de viser at de kan betale. Døra til motkonjunkturpolitikk er midlertidig lukket.

Plan 2: De kan selvsagt spille det storpolitiske kortet, og satse på at de reddes av de andre EU-landene. Én av ideene med EU er jo at samhold gjør sterkere. Nå trenger Hellas hjelp. De andre landene er opptatt av å vise at EU fungerer. Hvorfor ikke gi EU en anledning til å vise hvorfor unionen er nettopp en union?

Bortsett fra at Merkel sier 'nei', er dette en god plan. Men når Merkel sier nei, blir det nei. For det er Tyskland som har pengene. EU har derfor vedtatt å håpe på at Hellas får lån fra IMF og Verdensbanken. Hvis ikke dette skjer må vi komme tilbake til spørsmålet, er beskjeden fra Brüssel.

Plan 3: Hellas kan selvsagt begynne å bevege seg mot tæring etter næring. Den greske sosialistregjeringen har derfor foreslått store budsjettkutt og økte skatter. Det er en god forberedelse til kravene som vil komme fra IMF og EU. Blant tiltakene er pensjonsfrys og kutt i jule-, påske- og sommerbonuser til offentlig ansatte, samt økt skatt og moms, inkludert økt skatt på tobakk og alkohol. Grekerne raser, selvsagt.

But will it float? Den greske sentralbanken advarer i sin årsrapport at Hellas’ finanser har «falt inn i en ond sirkel» som innebærer at regjeringens planlagte kutt i offentlige utgifter vil forverre krisa, ved at befolkningens kjøpekraft reduseres. Den tidligere sjeføkonomen i Det internasjonale pengefondet, Ken Rogoff, mener ifølge den britiske avisen Daily Telegraph at Hellas allerede har passert et punkt hvor det ikke går noen vei tilbake: Staten er på vei mot konkurs, i den forstand at staten til slutt ikke vil greie betjene gjelden sin.

Situasjonen i Hellas leder til et ganske interessant spørsmål: Hva skal egentlig et land gjøre for å komme ut av en slik uføre. Kunne de gjort det på en annen måte?

(La meg pliktskyldig få skyte inn at uføret i Hellas ikke skyldes sosialistregjeringen alene. "Landet er i årtier blitt styrt av to konkurrerende politiske partier som har behandlet statens embeter og ressurser nesten som sin egen eiendom. Vanstyret er satt i system", i følge Aftenpostens Ola Storeng 31.03.2010).

Jeg tror man finner mye av løsningen i følgende faktum: Landet mangler ikke penger. Det er et av Europas vakreste turistland, og turismen gir dem mange penger. Men pengene går først og fremst til privat forbruk, ikke til å betale gjeld. For er det noe som er lavere enn skattene i Hellas, er det skattemoralen:

  • Med en maks inntektsskatt på 40 prosent for de høyeste inntektene (i Norge er ligger den på over femti) er de langt under det gjennomsnittlige skattenivået i de vestlige industrilandene.
  • Samtidig er det omfattende skattesnyteriet et offentlig erkjent problem. Milliarder forsvinner hvert år i svart arbeid, ved at mange oppgir at de tjener mye mindre enn de faktisk gjør. Det skjer øyensynlig - Storeng igjen - fordi folk fører seg permanent lurt av staten og gjør selv alt for å lure staten, herunder å unnlate å betale skatt.
Derfor ville et signal om fire-fem tusen nye skatteinnkrevere, skattegranskere og skatteadvokater vært en virkelig god nyhet fra Hellas.

Det ville brakt ekte penger i kassa. Det ville gitt ny giv i velferdsstaten. Det ville økt Hellas' kredittverdighet, og senket rentene på lånene de har i utlandet - og dermed senkte statsutgiftene.

Et eksempel: Ett prosentpoeng mindre rente på en gjeld på 2400 milliarder er 24 milliarder kroner i året. Det tilsvarer mange titusen talls stillinger i offentlig sektor, - eller rentekostnadene på et nytt lån på 400 milliarder kroner, om man vil, "for å få hjula i gang" (om man tror på Keynes).

En slik utvikling kunne paradoksalt nok over tid gi grekerne tro på staten igjen.

Men det er ikke dette som kommer. For Hellas er det viktigere å øke de mer eller mindre veiledende skattesatsene (som ingen betaler) enn å bli flinkere til å kreve inn den skatten som skulle vært betalt.

Det kan godt være at regjeringa i Hellas har vurdert skatteinnkreverlinja. Og forkastet den, fordi tanken på at grekerne skal begynne å betale skatt faktisk vil skape enda mer opprør i gatene enn tanken på økte, veiledende skattesatser.

Og om dette er riktig, peker summen av forslagene fra Hellas mot at de økte skattene bare er skuebrød for å skape ny, midlertidig goodwill i IMF. Sammen med kuttene i offentlig sektor - som er ekte nok - vil det kanskje imponere økonomene.

Men det holder ikke til runde to. Og hva blir det da? Hellas For The Loan? Hellas For The Lose?

Hellas begynner snart å gå tom for ideer. Også.

mandag 5. april 2010

Fotballmarkedet

Fotballklubbene i engelske Premier League har en samlet gjeld på over 27 mrd kroner, skriver Aftenposten (papir tirsdag 30. mars). Bare Manchester United alene skylder 6,7 milliarder kroner. Det er nesten tre ganger årlig omsetning. Chelsea skylder 6,3 milliarder (til sin eier, russiske Roman Abramovitsj!), med en årlig omsetning på 1,9 milliarder.  

Situasjonen i ManU og Chelsea er ytterpunktene. Andre klubber, som West Ham og Bolton har en gjeld som er lavere enn årlig omsetning. Men det alle klubbene har felles, er at over en periode på rundt 20 år har tallene for gjeld, eierskifter, overgangssummer og spillerlønninger vokst til noe man tidligere ville ha beskrevet som fantasitall. 

Det merkelige er at dette skjer samtidig som TV-inntektene har økt. Siden oppstarten i 1992 har TV-avtalene gitt de samme klubbene 43 milliarder kroner i inntekter. 

Og man spør seg: Pengene raser fort inn. Og de raser enda fortere ut. Har de ikke filla peiling på hva de gjør? Hva er det eierne holder på med? 

Slapp av. De vet hva de gjør.

Dessverre. 

- Investorer, og særlig amerikanske investorer, har sett sitt snitt til å kjøpe seg inn i tradisjonsrike engelske klubber. De har gjort det på en utspekulert måte. Først har de tatt opp store lån for å kjøpe aksjene. Deretter har de fjernet klubbene fra det åpne markedet. Til sist har de overført gjelden sin til klubben. 

Det sier direktøren i den nasjonale supporterforeninga Fotball Supporters Federation i England, en organisasjon med over 140.000 medlemmer, til Aftenposten. 

Eller sagt med andre ord: Klubbene (selskapet) beholder gjelda, og de smarteste eierne beholder TV-inntektene, i form av utbytter, overskudd eller feite styrehonorarer. 

Eller sagt på med andre ord. Fotball er blitt spekulasjon.

Denne sesongen har for eksempel Portsmouth hatt flere eiere enn hjemmeseire. Gjelda er på over en halv milliard kroner. Fire ganger har de vært for sene med lønnsutbetalinger Skattemyndighetene begjærte klubben konkurs etter ubetalt skatt, moms og arbeidsgiveravgift. Nå forsøker eieren å gi bort selskapet, med gjelda. 

Moralen i fortellingen er dessverre enkel. Den viser at "mer marked" er ingen universaloppskrift på mer effektivitet, mer velstand, mer stabilitet, mer framgang. Ideen om markedet har altså ikke vært gratis, for å si det forsiktig. Klubbene er gjennomgående lite veldrevne. Over halvparten av klubbene har mer gjeld enn årsomsetninga.

Men fortellingen bærer også i seg noe større, nemlig en analyse av vår egen tid. Om at alle de som opererer under dekke av overskriften "mer marked" har det alt for lett. Til tross for at handlingene disse ideene utløser ofte er opportunistisk motiverte, og representerer løsninger som viser seg å være sløsaktige, og skaper ustabilitet, mindre forutsigbarhet og mer usikkerhet - er det de samme folka som er sett på som "bærere av sannheten". Mer marked gir mer framgang. Slik er det. Punktum. 

Det er lett å forklare trekk i tiden som en nødvendig, opplagt eller naturlig utvikling. "Den opplagte vei" er dit vi hvor det store suget drar oss, det som langsomt og umerkelig blir den normale tilstanden, den herskende tenkemåten, det stedet hvor de selvsagte svarene finnes.

"Mer marked" er én av disse opplagte veiene. Og det skjer utelukkende fordi ideen om markedet sier at mer marked gir mer velferd, mer utvikling, mer lønnsomhet. Fortellingen om markedet er fortellingen om en idé, ikke om hva den gjør i praksis. Det er for få som stiller spørsmålstegn om den praktiske fornuften ved denne ideen, om ideen faktisk virker i praksis slik hensikten var. 

Derfor er det tøft av supporterklubben å forlange endring. Supporterforeningen i England krever forbud mot at selskaper kan samle opp gjeld, og regler for at klubber ikke kan bruke mer penger enn de har. 

Jeg blir løftet av tanken om slik folkemakt. Supportermakt. Og om folkemakta hadde styrt hadde det blitt sånn som supporterforeningen krever. Fordi de har altså 140.000 medlemmer i ryggen. 

Det er flere folk enn antall spillere og eiere.

Men først må vel "markedet" få si sitt. Jeg er redd "markedet" ikke er enig. 

Og da står syretesten om hvem som faktisk bestemmer i engelsk fotball. 

Folkemakt mot pengemakt.