tirsdag 29. desember 2009

Feil, Tetzschner!

Høyres Michael Tetzschner mener at en stemme i Finnmark er mer enn dobbelt så mye verd som en stemme i Vestfold.  

Selv om Tetzschner tar feil, har han fått litt gjennombrudd for denne tanken, og etterhvert fått flere med seg i dette forholdsvis falske hylekoret. Både høyrepolitikeren og "valgforskeren" Svein Tore Marthinsen (regjeringen burde snart beskytte den tittelen) og E24s kommentator Gunnar Myhr er blant de som mener det samme. 

Ikke desto mindre er det feil. 

Dundrende feil. 

Det som gjør at de tar feil, er at i Norge er det partiene som styrer, ikke fylkene. I Stortinget stemmer man etter hvilket parti man tilhører og ikke hvilket fylke man kommer fra.  

Slik: "Høyre, Frp og Venstre stemte for. Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og KrF stemte mot". 

Ikke slik: "Nordland, Vestfold og Rogaland stemte for. Resten stemte mot". 

(At benkene i stortingssalen fortsatt er organisert etter fylker er en litt søt anakronisme. På den annen side sannsynligvis med på å holde verdigheten oppe; terskelen for å bue på Jan Tore Sanner heves når man sitter ved siden av Ine Marie Eriksen Søreide, og ikke som del av en parti-klan...). 

Det som er utgangspunktet for debatten er at antall stortingsrepresentanter fra hvert fylke er gitt på forhånd. Vest-Agder har fire, Oslo har 17, Finnmark har fem og Vestfold har sju. 

Tallene er ikke tilfeldige. Antallet representanter i hvert fylke bestemmes av hvor mange personer og hvor stort fylket er i areal. Hver innbygger teller ett poeng, mens hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng. Tilsammen skal det bli 169 representanter. 

Det betyr at noen fylker med lite folk og mye areal (Finnmark) får relativt sett litt flere representanter enn fylker med mange folk og lite areal (Vestfold). Det er derfor Tetzschner er sur. 

Allerede her er det på tide å igjen minne om at partiene, ikke fylkene bestemmer på Stortinget. 

Og siden det er partiene (og ikke fylkene) som bestemmer, er spørsmålet som Tetzschner heller burde stilt seg, følgende: Gir arealfaktoren noen enkeltpartier fordeler (eller ulemper)? 

Hvilke partier tjener på arealfaktoren, hvilke taper?  

Ingen. 

Årsaken er ordningen med utjevningsmandatene.

Det er en ordning som kan være vanskelig å forstå, men se på den som et slags demokratisk oppsamlingsheat: Utjevningsmandatene går til de partiene som har kommet samlet sett skjevest ut når alle fylker hele landet er talt opp. Det er en slags diskret, nasjonal korrektur for det som skjer i fylkene hver for seg. 

Målet med utjevningsmandatene er at Stortinget partimessig skal gjenspeile stemmegivningen på landsbasis. Har Ap fått omlag 35 prosent på landsbasis, skal de ha omlag 35 prosent av representantene i Stortinget.  

Det som er viktig er at i denne operasjonen teller hver velgers stemme helt likt. 

Helt likt. 

En velger. En stemme. 

(Det virker slik: La oss si at SV har fått 6,2 prosent av stemmene, men bare seks representanter når alle fylkene er talt opp, som tilsvarer rundt fire prosent av mandatene. For å få en nogenlunde riktig andel på 6,2 prosent av 169 mandater (som gir SV 11 representanter) blir SV da tildelt fem utjevningsmandater, til sammen elleve representanter). 

Det viktige er derfor: Fordelingen av utjevningsmandater gjør at Stortingets sammensetning gjenspeiler det partimessige resultatet på landsbasis. 

Det kan gjentas: 

Fordelingen av utjevningsmandater gjør at Stortingets sammensetning gjenspeiler det partimessige resultatet på landsbasis. 

Debatten om fylker er en avsporing. 

Det som virkerlig hadde vært interessant hadde vært om Tetszchner hadde forelått å oppheve fylkene som valgkretser. Da hadde det vært opp til partiene selv å sette sammen lister som var representantivere i forhold til regionene. 

Det er et kontroversielt forslag, men ikke desto mindre en naturlig forlengelse av dagens system hvor det er partiene og ikke fylkene som bestemmer, og hvor man bruker runden med utjevningsmandater for å justere representantfordelingen til landsresultatet. 

Og så hadde vi sluppet maset fra Tetzschner. 

CancerCure Technology

Det var vel Peter som forrådte sin Herre såpass at hanen gol. 

Ikke fordi Peter var en ikke-troende. Det var jo selve fornektelsen som var saken: 

På den ene siden var han løftet opp av en tillitt som var ham gitt. På den andre siden tok han avstand fra den personen som nettopp hadde gitt ham den tilliten. 

Da ble det hele såpass alvorlig at hanen våknet. 

Vi skal til bergenseren Gunnar Myhr (57). Han er administrerende direktør i CancerCure Technology. Det er et Oslobasert, privateid selskap som jobber med å utvikle en ny type kreftkur. 

Det vil si, helt privat er det hele ikke. De surfer avgårde i tett samarbeid med det offentlige; både Radiumhospitalet, Riksen og NTNU er kreditert på selskapets hjemmesider.

Ikke bare dèt. De får også masse støtte fra det statlige Innovasjon Norge. "CCT has obtained a substantial grant from Innovation Norway" heter det, fortsatt på selskapets hjemmesider.

Og de får 20 prosent skattekutt på all forskning de utfører, etter godkjenning av det statlige Forskningsrådet. 

Det interessante er at Myhr - som én av de som fritt får breie seg på E24 sine kommentatorsider - samtidig skriver følelsesladet om problemene ved den norske velferdsstaten, og om at den er i ferd med å knekke under sin egen tyngde.  Alt preiket om «fellesskapsløsninger» og «velferdsstaten» er for ham bare andre ord for den "politiske alliansen mellom offentlige ansatte og stønadsmottakere, som i store trekk er maktbasen bak den nye rødgrønne regjeringen".  

Han har også regnet litt. "Kombinerer vi antall sosial- og trygdemottakerne med 756.000 offentlige ansatte og 642.000 alderspensjonister, utgjør disse gruppene en skattefinansiert «sysselsetting» på 2 millioner individer, mens bare 1 million mennesker er markedsfinansiert avlønnet", skriver han. 

Med andre ord er offentlige ansatte i samme kategori som trygdemottakere. Formodentlig holdes disse "i live" av den ene tredelen han beskriver som "markedsfinansiert". 

I hvilken kategori kommer han selv, med store mengder statlige penger inn i selskapet? 

Det lukter hanegal lang vei. 

Noe av det mest hyklerske jeg ser, er folk som planlegger å fleske seg opp på det offentliges rolle, og som samtidig høylydt tar ideologisk avstand fra velferdsstaten som konsept og idé. 

Det finnes jo ikke så mange av dem, heldigvis. Rett og slett fordi de aller fleste har vett til å holde kjeft. 

Men det finnes altså noen få av dem der ute.

På veien mot en mulig kreftkur flyter altså det selskapet som Myhr leder på offentlige institusjoner og offentlig støtte. Om de lykkes med produktet vil den største kunden være offentlige sektor. 

(Jeg skal ikke nevne at han for å fremme sin sak ikke går av veien for å sitere Mandela (feilaktig referert til som kilden til sitatet "one man, one vote") og en pervertering av Marx. Han misforstår den norske valgordninga, og har som sitt store politiske prosjekt - tata! - å få ned formuesskatten, som er den eneste skatten som gjør at rikinger i Norge faktisk betaler skatt. Mandela ville snudd seg i graven, om han var død, og kunne lese norsk). 

Men la meg ikke være urimelig. 

Jeg er åpen for at selskaper som jobber seriøst med en kur mot kreft på offentlig støtte faktisk kan ha behov for å ha adresse i Oslos ambassadestrøk (Oscars gate 27).

Jeg synes heller ikke det trenger være et problem at et selskap som jobber med å flytte grenser mellom liv og død for enkelpersoner vektlegger informasjon for finansielle investorer ("viktigheten av patenter", "kort vei fra oppfinnelse til marked") på sine hjemmesider, selv om dette muligens kan fortelle noe om motivasjonen for å være i bransjen. Myhr har tidligere jobbet med strategi og finansanalyse, så det ville uansett ikke være en bombe. 

Jeg forstår til og med at det i all sin enfold og dumhet er mulig å si høyt at bare private ansatte er innovative, smarte, endringsvillige, mens offentlige ansatte er steinalderen. Den som har blitt operert på Ullevål veit at dette ikke er tilfelle. Men jeg respekterer - under tvil - at det går an å mene det. 

Gunnar Myhr sin drømmebil er en Hummer, og hans favorittbok - i konkurranse med Hamsun, Kjærstad, Stiglitz - er en bok han "har skrevet selv og som kanskje blir utgitt".  Til og med hans preteniøsitet på egne vegne skal jeg leve med. 

Men jeg blir forbanna når man som en annen Peter brisker seg fram med det offentliges hjelp, og samtidig tar avstand fra velferdsstaten som konsept og idé.

Hanen galer. 

onsdag 23. desember 2009

Takk til Jens på denne dag

Det er i dag - lille julaften 2009 - nøyaktig førti år siden Philips Petroleum fant olje utenfor Norges kyst. De hadde boret en rekke hull. På aller siste forsøket fant de det de lette etter.

Siden den gang har det blitt skapt arbeidsplasser og inntekter for landet. Veldig mange arbeidsplasser og veldig store inntekter.

Hvem skal vi takke for at Norge har fått sin del av inntektene, av arbeidsplassene?

Naturen? Ingeniørene? Oljeselskapene? Jens?

Riktig svar er Jens.

Jens Evensen.

Som industriminister var det hans personlige kløkt og djervhet som forklarer hvorfor norge vokste seg stor som oljenasjon.

Det kom ikke av seg selv.

Jens Evensen sto på søttitallet overfor følgende situasjon: På den ene siden hadde han de utenlandske oljeselskapene. De kunne oljeboring så godt som noen. De hadde fått los. De skjønte det var muligheter for noe stort.

Norge på sin side, slet med ledighet og nedgang i verftsindustrien. Vi var samtidig et land med ekspertise på forholdsvis store utbygginger knytta til betong og geologi; les bruer og tunneler.

Oljeselskapene siklet etter konsesjoner. Norge trengte arbeidsplasser. Jens Evensen satte derfor opp noe kriterier for hvordan konsesjoner skulle tildeles:

Hadde selskapet finansiert forskning i Norge skulle det telle positivt. Bruk av norske underleverandører det samme. Hadde man på andre måter skapt norske arbeidsplasser skulle det også telle med.

Norske verft omstilte seg. Fra å lage skip begynte de å lage plattformer. Den banebrytende betongplattformen (Condeep) var en norsk oppfinnelse. Underleverandører på rør, skruer, pumper og kjeledresser vokste langsomt fram. Forskningsmiljøene utviklet seg; geologisk institutt på Blindern, SINTEF, Havforskningsinstituttet i Bergen, Universitetet i Rogaland, Rogalandsforskning er alle miljøer som har nytt godt av oljekroner fra oljeselskapene.

Og skattenivået ble bestemt under Jens Evensen (Norge får oljeinntekter ved at selskapene selger oljen for oss, og så tar vi en skatt av inntektene på dette salget).

Men hvor høyt skulle denne skatten være? 20 prosent? 60? 80?

Skattenivået for oljeselskapene ble satt ved at Jens Evensen kalte inn oljeselskapene; én etter én, og spurte dem direkte hva de mente ville være rimelig skatt. Det var et perfekt rigget spill: Alle selskapene siklet etter sokkelen, og ingen av selskapene turte derfor å gå for lavt, i frykt for hva andre selskaper hadde sagt. Femti prosent? Hva om noen andre har sagt 60? Vil det telle negativt i kommende konsesjonsrunder? I dag er oljeskatten på 78 prosent.

Jens Evensen er fortellingen om at Norges oljeindustrielle utvikling ikke kom av seg selv. Danmark gjorde det anderledes. De fant også litt olje. I motsetning til Norge har de bare oljeskatten, og derfor lite petroleumsrelaterte, industrielle ringvirkninger (at det har gitt dem en fantastisk og framtidsretta vindkraftindustri er en annen historie).

I dag er Norge førte år etter Jens Evensen. Hvor er vi nå?

I dag har en ny Jens overtatt for den gamle. Det er nye tider nå. Det nye Arbeierpartiet har for eksempel gitt oss en EØS-avtale, som gjør at Norge er avskåret fra gjøre det som Jens Evensen gjorde; å sette krav til aktivitet i Norge i bytte mot oljekonsesjoner. Vi kan ikke si at konsesjoner går til de selskapene som forsker mest i Norge. Vi kan ikke bestemme at de selskapene som bruker norske underleverandører skal komme positivt ut i konsesjonsrundene.

Sikkert helt i tråd med rådende økonomisk teori.

Men om det er industrielt klokt, det er en annen sak.

Gratulerer med dagen, Jens.

tirsdag 22. desember 2009

Sammenslåing av Dagsavisen og Dagbladet

Det vil nok hos mange foreligge forventninger om at den rødgrønne regjeringa skal ordne opp i både Dagsavisens og Dagbladets skrantende økonomi. Konkret knytter det seg håp til regjeringens mediestøtteutvalg som “skal foreta en helhetlig vurdering av bruk av økonomiske virkemidler på medieområdet”.

Spørsmålene de blant annet skal svare på, er: Blir det pressestøtte til Dagbladet? Blir det mer pressestøtte til Dagsavisen?

Jeg tror det er tre grunner til at den politiske oppfølgingen av mediestøtteutvalget ikke kommer til å redde verken Dagsavisen eller Dagbladet.

Den første er at Dagsavisen allerede er den avisen som får mest pressestøtte. Jeg elsker Dagsavisen. Jeg vil den alt vel. Men mer av samme medisin får den ikke ut av dagens uføre.

Det andre er at Dagbladet neppe vil få pressestøtte. Det er fordi en Oslobasert riksavis, innenfor rammene av et stadig strammere stasbudsjett i årene som kommer, da må ta penger og pressestøtte fra en lang rekke lokalaviser. Det kommer sannsynligvis aldri til å skje.

Det tredje er at Dagbladet gradvis er blitt en anderledes avis enn den var før. Ja, den har en spesiell historie. Ja, den var viktig for kulturopptatte, åndsmennesker, venstrefolk og venstrister. ja, det er kulturhistorie. Ja, det er pressehistorie. Men i dag er Dagbladet for meg først og fremst en slapp kopi av VG. Og det er VG som er best på å være VG.

Årsrapportene til Dagbladet de siste årene forteller at dette har vært en feil strategi. Opplagstallene, inntektene og antall ansatte har gått jevnt nedover. Fram til Dagbladet eventuelt utvikler seg til å bli noe mer særegent, noe mer 'Dagbladet', må noen fortelle meg hvilke gode grunner det finnes til å holde denne avisen kunstig i live med pressestøtte.

Og det kan haste. Om man forskyver trenden frem i tid, er avisen nedlagt om tre-fire år, om ikke noe skjer.

Og i sitt stille sinn vet ledelsen i både Dagsavisen og Dagbladet at man ikke kan kutte seg til ny vekst. Redaktør Carsten Bleness gikk fra Dagsavisen på grunnn av "manglende økonomiske realiteter". Begge avisene trenger kort fortalt ny eierkapital eller et nytt produkt.

Staten kan for alle praktiske formål ikke hjelpe dem med noen av delene (pressa sjøl vil neppe ha staten inn som eier. Og pressestøtta i dag er ikke rettet inn mot forbedring, kvalitetsutvikling, kun som støtte til daglig drift).

Dagbladet og Dagsavisen har forsøkt. Dagbladet med Magasinet og med ny layout. Dagsavisen med ny layout og internasjonalt innstikk.

Men det ser ikke ut til å være nok.

Og om det er slik at Dagsavisen og Dagbladet verken kan reddes gjennom produktutvikling eller mer pressestøtte innenfor ramma av dagens avisstruktur, hva er det da som skal til?

Avisene kan selvsagt få tilført kapital fra nye eiere. Det kan godt være det sitter medieeiere der ute med penger til overs, med interesse for den slags. Men dagens eierne vet at dagens redaksjoner vet at nye eiere betyr fare for oppsigelser, omstruktueringer og kutt. Fordi ingen nye eiere vil gå inn for å opprettholde en ulønnsom bedrift. Derfor er ny eierkapital gjerne sett på som litt skummmelt.

Mulighetene er ikke så mange, med andre ord.

Det er derfor jeg mener at vi må se på hva vi har: Den utvidede venstresiden i norsk rikspresse - Dagbladet, Dagsavisen, Nationen, Morgenbladet og Klassekampen - hver for seg viktige aviser.

Men de har ett, felles problem. De er for mange. Konkurransen om annonsekronene er for tøff, både på avis og på nett. Det er derfor de sliter.

Det er derfor jeg mener at sammenslåing er en god ting. For noen av disse representerer sammenslåing én av noen svært få muligheter disse avisene vil ha for å overleve.

Hvem som bør slå seg sammen med hvem må avisene finne ut selv. Dagbladet og Dagsavisen er aktuelle kandidater, på grunn av de akutte situasjonene.

La det vært klart at det ikke er tvil om at sammenslåing også betyr oppsigelser, når annonseavdeling, sentralbord, distribusjon og sporten skal forenes.

Men sammenlåing betyr også at journalister skal jobbe sammen med nye journalister. Det betyr at ny layout og ny profil skal utvikles. Det betyr mulighetene for å lage én større avis framfor to små, med den tyngden det vil gi. Det betyr for alle praktiske formål mulighetene for en fornying innenfra.

Det er et mye bedre alternativ enn nedleggelse.

onsdag 16. desember 2009

Stern-rapporten på norsk

Noen ganger finnes det håp.

Den engelske Stern-rapporten fra 2006 slo fast at kostnadene ved å iverksette tiltak for å begrense global oppvarming er langt lavere enn kostnadene ved å ikke gjøre noe. 

Rapporten er basert på arbeider fra ledende forskere og økonomer over hele verden. Arbeidet ble ledet av økonomen Sir Nicolas Stern. 

Og han understreker at det haster. 

For å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren må globale CO2-utslipp på lang sikt reduseres med over 80 prosent i forhold til dagens utslipp. Mye av denne utslippsreduksjonen må komme innen 2050, i ifølge rapporten. 

Rapporten peker derfor på fire spor som vi må jobbe videre langs: 

1) Etablere et globalt marked for karbon (for å få satt en pris på utslipp, og gjennom et tak på hvor mye karbon verden samlet sett kan slippe ut vil utslippene kuttes der hvor det er billigst). 

2) Videre teknologisk utvikling av lav-karbon teknologier 

3) Tiltak mot avskoging 

4) Klima som utviklingspolitikk

(fra sammendraget, her)

Det er flere ting som slår meg når leser disse fire punktene.

For det første at tre av de fire punktene ikke er noe som kommer på beina før nyttår, for å si det forsiktig. Det haster å få gjort noe, men virkemidlene virker langsomt. Er folk beredt? Rekker vi det? De neste hundre årene blir en grøsser.  

Det andre er at jeg synes det er interessant at Norge, i sitt tempo, har ambisjoner om å følge opp på alle de fire punktene: Et internasjonalt kvotesystem er Stoltenbergs store prosjekt. Det var Solheim som løftet regnskogpenger inn i klimaforhandlingene på Bali. Regjeringens store teknologiske månelanding er CO2-rensing og -deponering, selv om det offentlige også jobber for å få fram andre energikilder, som bioenergi, vindkraft, tidevannskraft og saltkraft. Regjeringens omlegging av bilavgiftene kan også leses inn i et slikt lys. 

Det tredje er hva Stern sier om hva petroleumseksporterende land bør gjøre med sin olje- og gassproduksjon. Eller hva han ikke sier. Dvs han sier det indirekte, på to måter; 

i) ved at alternative energiformer skal videreutvikles og gjøres mer lønnsomme, gjennom forskning, utvikling og innovasjon, og dermed utkonkurrere petroleum

ii) Ved å innføre en global pris på karbon, som formodentlig skal gjøre det dyrere å forbruke fossilt brennstoff.  

Det siste som er interessant er at de fire tiltakene han nevner ikke er rangert: Det står ingenting om at kvotesystemet er viktigere enn teknologisk utvikling, eller at kvotesystemet må på plass først, slik at vi kan se hvordan dette virker for teknologisk utvikling før vi eventuelt støtter nye teknologier. I sammendraget skriver Stern om disse fire punktene at de er alle "Key elements of future international frameworks".  

Det er viktig, fordi i Norge kan man av og til få inntrykk av at alt politisk prestisje legges i kvotesystemet. 

Stern skriver at forskning og utvikling er like viktig: "Globally, support for energy R&D should at least double, and support for the deployment of new low-carbon technologies should increase up to five-fold. International cooperation on product standards is a powerful way to boost energy efficiency". 

Og hvordan gjør vi det i Norge? 

En parentes i norsk miljøhistorie kommer til å bli det økonom-tunge Olsen-utvalget, satt ned mai 2008, for å se på om "eksisterende regler og retningslinjer for offentlige beslutningsprosesser er tilstrekkelige til å ivareta miljø- og bærekrafthensynene" (hele mandatet her). 

Det ble en litt mer tvilsom affære, for å si det forsiktig.  

Selv om det i oppdraget heter at "Det er Regjeringens syn at Norge skal bli et foregangsland i arbeidet for en bærekraftig utvikling", har utvalget på et mystisk vis prestert å svare til oppdragsgiver at dette er ikke ønskelig.

Fordi å være et foregangsland betyr at noen må gå først. Og da må man ha mål som litt mer hårete enn andre. Og det går jo ikke. I rapporten heter det nemlig at "et [eget] innenlandsk mål for utslippsutvikling innebærer en løsning som ikke er kostnadseffektiv". 

Ikke bare bryter det med oppdraget, men med hele regjeringens politikk.

Da regjeringen la fram klimameldingen, var nemlig behovet for bransjevise tiltak et av temaene som var berørt. Naturlig nok, fordi de ulike bransjene har ulike konkrete teknologiske muligheter og begrensinger som man må ha som utgangspunkt for konkrete utslipp. 

Det er viktig, fordi det bryter med det one-size-fitz-all prinsippet som kvotesystemet bygger på; ett system, felles pris for alle. Som betyr at det er de kapitalsterke landene og de kapitalsterke bransjene som alltid vil klare på kjøpe seg fri, uansett utslipp - og uavhengig av teknologiske muligheter. 

Også dette synes Olsen er dumt. "Dersom myndighetene ønsker å ha et innenlandsk mål, tilrår utvalget at det etableres som et felles prismål for alle utslippskilder".

Og hva med støtte til alternative energikilder?

Olsen slår til igjen. 

"Subsidier til alternative energikilder kan gi økt total energibruk. Avgifter på klimagassutslipp eller kvoteplikt er å foretrekke framfor subsidier."

Sagt med andre ord: Markedet og kvotesystemet skal redde oss. Støtte til klimavennlig teknologisk utvikling er subsidier.  

Det er med andre ord et skritt tilbake sammenliknet med Stern. 

Trøste og bære. 

Heldigvis finnes det andre utvalg.

Lavutslippsutvalget til professor Jørgen Randers leverte sin rapport til regjeringa i Norge omtrent samtidig med Stern i England. Les et sammendrag på fire sider her

Utvalget fikk i oppdrag å "utrede hvordan Norge kan oppnå betydelige reduksjoner i de nasjonale utslippene av klimagasser på lengre sikt (...) med hovedfokus på mulighetene som ligger i å utvikle og ta i bruk ny teknologi, herunder vurdere hvilke tiltak som kreves for å utløse de teknologiske potensialene".

Denne står for meg i en norsk særstilling.

Som Stern sier Randers at det er mulig å gjøre noe, og at kostnadene ikke er forskrekkelig høye. Og de anbefaler blant annet sektorvise klimatiltak.

Noen ganger finnes det håp.

For miljøet.

Og for fornuften. 

tirsdag 15. desember 2009

Skuddpremie på Econ

Det vakte en viss oppmerksomhet da Elbil-sjefen Rune Haaland ville ha skuddpremie på analysebyrået Econ Pöyry og en navngitt person i konsulentselskapet.

Det skjedde etter at Econ laget rapport om de skyhøye kostnadene ved elbil som klimatiltak, på oppdrag for Norsk Petroleumsinstitutt (NP). Det er altså bransjeforeningen for bensinstasjon-kjedene i Norge.

- Elbil er altfor dyrt, det blir aldri samfunnsøkonomisk lønnsomt, sa rapporten.

Elbil-bransjen følte at rapporten var feil, og imøtegikk resultatene blant annet her og her.

Rune Haaland var den som gikk lengst. Han er sjef for elbilforeninga i Norge: - Econ Pöyry lyses i bann fordi de mangler etikk. De har latt seg bruke av petroleumsmafiaen. Econs bidrag til petroleumsinstituttet er så grovt at jeg har tillatt meg å sette kontrakt på [forfatterens navn], skrev Haaland blant annet på en blogg som nå er fjernet.

Det var klokt å fjerne dette. Persontrusler skaper en avsporing av debatten.

Det som er viktig er at han setter (om enn indirekte) fingeren på noen viktige problemstillinger.

Den første er selvsagt spørsmålet om det i Norge er mulig å kjøpe de resultatene man ønsker seg?

Svaret er ja. Og ECON Pöyry er ikke noe unntak, for å si det sånn.

Er det for eksempel noen som husker da Econ Pöyry på oppdrag fra NHO kunne rapportere at staten vil tjene mellom 6 og 40 milliarder på mer konkurranseutsetting av offentlig velferd? Tull, sa ekspertene, og ECON måtte seinere innrømme at de hadde gjetta.

Eller da de konkluderte med at lyntog i Norge ikke er lønnsomt? Mens folka fra Deutche Bahn sier det er lønnsomt? (Ja, det er de sistnevnte som bygger tog). Og mens Sverige, Tyskland, Spania og Frankrike stadig bygger nye linjer - med færre penger tilgjengelig og på mye mindre solid mark enn det er i det fjellete Norge?

Dette er ikke tilfeldige enkeltepisoder. NRK Brennpunkt skriver "Et nettverk av fornøyde kunder i blant de store selskapene i næringslivet og sterke offentlige institusjoner har gjort ECON til en viktig bakspiller i norsk politikk. De produserer argumenter og legger premisser (...) Entreprenørbransjen ville ha flere bevilgninger til veier, men regjeringen var redd for at dette ville øke inflasjonen. Entreprenørene fikk ECON til å lage en utredning som på et meget tynt grunnlag konkluderte med at det ikke var grunn til å regne med inflasjon hvis veibevilgningene ble økt".

(se også et notat om NRK Brennpunkts arbeid om ECON som lobbyist og kampanjeforsker her)

En annen problemstilling er hva som skjer når kunnskap blir privatisert, gjennom fremveksten av private institutter og kunnskapsinstitusjoner? Guddleiv Forr i Dagbladet har skrevet bra om privatisert kunnskap her.

En siste problemstilling er i hvilken grad slike rapporter får tyngde inn i politikken. Jeg er redd svaret er at det skjer i alt for stor grad. ECON ble i sin tid oppretta som tenketank med sentrale sosialdemokrater invovert. Jens Stoltenberg har vært styremedlem i ECON. Jonas Gahr Støre styreleder.

Det betyr ikke at jeg er mot rapporter.

Alle bruker rapporter. SV også. Det gir mer tyngde til et politisk prosjekt om det kan backes med en rapport.

Problemet oppstår når ett perspektiv regnes som litt mer fasit enn alle de andre, og dette perspektivet har noen åpenbare svakheter, når det tydelig tjener visse hensikter.

Slik er det med modellene til ECON.

Men de har stor tyngde. Blant annet fordi rapportene deres finner lett "hjem": Embedsverket er tett besatt av økonomer. Landet ledes av en økonom.

Problemet er ikke at ECON tenker lønnsomhet. Jeg er for lønnsomhet.

Men det er måten de tenker om lønnsomhet på jeg er uenig. Hadde økonomene bestemt, hadde vi neppe bygget ut telenettet, bygget ut strømnettet, fått Bergensbanen på skinner eller åpna Liertunellen.

Det er jo altfor dyrt. Det blir aldri lønnsomt.

Som med elbilen.

mandag 14. desember 2009

Årelating

Årelating er en behandlingsmetode som går ut på å åpne en blodåre for å tappe ut blod av pasienten.

Årelating er helt naturlig innenfor et paradigme innen medisinsk vitenskap som kalles humoralpatologien, dvs den læren som hevder at alle normale og sykelige prosesser i menneskekroppen henger sammen med kroppsvæskene og disses innbyrdes forhold.

Grekerne var mestre på dette dette. I oldtidens Hellas ble helse og sykdom satt i sammenheng med samspillet mellom de fire elementer luft, ild, jord og vann. Tilsvarende disse regnet man at vi hadde fire kroppsvæsker: blod, gul galle, sort galle og slim.

I eldre medisin var derfor bruken av årelating, brekkmidler, avføringsmidler og hostemidler logisk innenfor en slik ramme.

Dette er teorien. Det var logisk, fordi man trodde det virket. Fordi man trodde på teorien.

Problemet var bare at i virkeligheten var skaden ofte større enn nytten.

Helt til ut på 1800-tallet var årelating en vanlig behandlingsform, spesielt i forbindelse med lunge- og nyrebetennelse. Men den begynte å gå av moten da en tysk lege i 1849 påviste at årelating gjorde betydelig mer skade enn nytte, i hvert fall ved lungebetennelse. Det var Rudolf Virchow (1821–1902) som lanserte cellularpatologien, dvs. det syn at det er forandringene i cellene som er det primære. Dette er nå en grunnpilar i moderne patologi.

I dag brukes årelating kun på enkelte sykdommer, som polycytemi der pasienten produserer for mange blodlegemer, eller hemokromatose, forhøyet jernopptak (alt dette i følge Store Norske Leksikon og Illustrert Vitenskap).

Men som medisinsk vidunderkur er årelating en forgjengs historie.

Det vil si, den lever ennu.

Som høyrepolitikk.

Det som før ble brukt på enkeltpasienter blir nå brukt på samfunnet som helhet. Årelating skjer i form av at kompetansemiljøer tappes, og ved at mer og mer ressurser tappes av et voksende kontroll- og anbudsbyråkrati.

Alt dette fordi fordi man tror det virker. Dette er teorien.

Problemet er bare at skaden ofte er større enn nytten.

I over hundre år har vi hatt et statlig organ med ansvar for vegene her i landet. Det het Statens Vegvesen. De planla, bygget, driftet og vedlikeholdt veiene, etter prioriteringer av politikerne.

Alt var selvsagt ikke perfekt med vegvesenet. Verden er ikke perfekt. Spørsmålet er hva du gjør for å gjøre ting litt bedre. Strammer opp ledelsen? Får de ansatte på kurs? Moderniserer maskinparken?

Ingen av delene.

For noen år siden fant noen folk på høyresida at man kan ikke ha ett selskap som både har ansvaret for planlegging og bygging og drift og vedlikehold av riks- og fylkesvegnettet. Derfor ble produksjonsavdelingen skilt ut som eget selskap; Fra 2003 ble Mesta AS skilt ut av vegvesenet, og etablert som et eget aksjeselskap - og konkurranseutsatt. Det er fortsatt staten som eier Mesta. Men fra nå av skulle staten være med og konkurrere om sine egne oppdrag.

Formålet var å få ned byråkratiet, få ned prisene og øke effektiviteten.

Oppsplittingen bygget altså på en idé om at staten er treig, dyr og dårlig, og at de konkurranseutsatte er raske, billige og gode.

Dette er en påstand som Riksrevisjonen nå har bestemt seg for å undersøke. Det har de gjort i en publikasjon som heter "Riksrevisjonens undersøking av drift og vedlikehald av vegnettet, Dokument nr. 3:16 (2008–2009)"

Under punkt 4.6.5 Prisutviklinga for funksjonskontraktane over tid, som dreier seg om hva vegvesenet nå må betale for de konkurranseutsatte oppdragene sine, heter det følgende (fra side 69):

"Vegdirektoratet opplyser at Statens vegvesen estimerte ein netto prisreduksjon på ca. 25
prosent etter konkurranseutsetjinga av drift og vedlikehald av vegnettet i eigne funksjonskontraktar, samanlikna med situasjonen før utskiljinga av produksjonsverksemda i etaten".

I begynnelsen var lyset. Men ikke lenge. Videre heter det:

"Men omorganiseringa medførte behov for å styrkje byggherrekompetansen til Statens vegvesen. Når det var teke omsyn til relaterte kostnader, rekna ein med at netto innsparing var
mellom 10 og 15 prosent. Over tid blei det likevel ein kostnadsauke i funksjonskontraktane. Det går fram av intervju med Vegdirektoratet at kontraktane inngådde i 2008 hadde ein reell
kostnadsauke på ca. 40 prosent samanlikna med kontraktane inngådde i 2003".

Det har altså blitt dyrere. Ikke bare litt. Men 40 prosent dyrere.

40 prosent! Etter at veibygginga ble konkurranseutsatt.

Man kan jo spørre seg hvorfor denne prisøkingen? Hva skyldes dette tallet?

Riksrevisjonen svarer:

"(...) Hovudgrunnen til prisauken er at entreprenørane har fått betre innsikt i den reelle arbeidsmengda i kontraktane, er det opplyst i eit notat frå Vegdirektoratet. Tidlegare hadde entreprenørane lite erfaring med å vurdere arbeidsomfanget i kontraktane og klarte dermed ikkje å sikre at kontraktane blei lønnsame" heter det.

Altså at de tok seg for lite betalt. De underpriset seg.

Nå har de skjønt at dette ikke kunne vare.

Nå er prisene gått opp. Og de skal fortsatt opp.

Ikke bare har prisene gått opp, men "undersøkinga viser at det gjennom dei kontraktvise
evalueringane av drifts- og vedlikehaldsarbeidet som entreprenørane gjer, er påvist mangelfull utføring, og det gjeld både vinterdrift, punktlegskap og kvalitet på levert produkt. Vidare er det gjennom caseundersøkinga av utvalde vegstrekningar dokumentert ei rekkje avvik blant anna i forhold til krava til føretilstand i vintersesongen".

Riksrevisjonen legger fram denne rapporten 24. september 2009, altså ti dager etter et stortingsvalg hvor Erna Solberg har fått gå til valg på at det er det private innslaget som gjør at veier og jernbaneskinner bygges raskere og billigere. Og at det private delaktigheten før til økt kvalitetsbevisshet.

Det er ren løgn.

Og byråkratiet?

I et brev til Stortingets kontrollkomité datert 8.12.2009 skriver samferdselsministeren at det er ingen grunn til å tro at de administrative kostnadene i dag har blitt redusert sammenliknet med før konkurranseutsettinga.

Og Riksrevisjonen?

De understreker i rapporten at det må mer konkurranse til. Pasienten er fortsatt syk.

Akkurat som i gamle dager:

Problemet er ikke årelating, men at det er for lite av det.

fredag 11. desember 2009

Spontant kaos

Det har eksistert mobiltelefoner siden midten av 1950-tallet. Det første mobiltelefonnettet i Norge ble opprettet i 1966. Da GSM-nettet kom i 1993 begynte mobiltelefonen å få en overkommelig pris og størrelse for de fleste.

Mobiltelefonen har vært der i over femten år. I dag er den allemannseie. Alle har en.

Og etter alle disse årene kan man spørre seg: Hvorfor virker ikke Nokia-laderen på en Sony?

Etter femten år?

Det er selvsagt fordi det er knivskarp konkurranse om kundene. Nokia har rundt en tredjedel av markedet, Samsung 20 prosent og LG ti prosent. Motorola seks prosent og SonyEricsson fem prosent, i følge Dagens IT.

Som betyr at alle vi som har vært gjennom to eller flere av disse merkene har skuffer og bokser med ladere som ligger og ventet på å bli kastet. Den som trodde at markedet skulle ordne opp, koordinere seg og organisere en spontan orden, ventet forgjeves.

Det måtte et FN-vedtak i 2009 til for å få felles mobiltelefonladere.

Det er gledelig. Det betyr at alle mobiltelefoner etterhvert vil få samme lader.

Bra for meg. Bra for deg.

Men hvorfor har det ikke kommet før?

Det er skrevet meter med bøker om hvorfor det er slik.

Én av forfatterne er Erik Reinert. Hans utgangspunkt er at verden i flere tiår "...har vært preget av en økonomisk ideologi formulert kort av Friedrich von Hayek (1899—1992): om bare markedet fikk styre seg selv uten politisk inngripen, ville det oppstå en spontan orden, til beste for samfunnet".

Med dette som utgangspunkt skrev Reinert boka "Spontant kaos"

Den kassa jeg har på loftet med ubrukelige mobilladere forteller at Hayek har feil.

onsdag 9. desember 2009

To tårn (sveitsisk versjon)

Husker du "To tårn"? Det var film nummer to i Ringenes Herre-trilogien. I filmserien representerer tårnene et fryktinngytende samarbeid mellom onde krefter om å ta over og ødelegge verden.

Sveits har nå gjort sin versjon av "To tårn". Også her er kampen mot "det onde"; muslimske bønnetårn, såkalte minareter. 

Filmen var over før den hadde begynt.

I Sveits lager de kortfilm.

De som ønsket å forby tårnene, vant. Etter en folkeavstemning er det nå flertall for at det skal bli forbudt å bygge flere muslimske bønnetårn. 

Ved å forby nye minareter har Sveits tatt en snarvei i manus. I den originale filmen utfordres motstanderen i åpent lende, over åtte timer. I Sveits velger man bort den vanskelige veien med opplysning og debatt om religionens rolle i et moderne samfunn. I Sveits forbyr man. Kort og greit.  

Det pinlige ved situasjonen er at ved å forby minareter har Sveits senket seg selv ned på nivå med de muslimske landene som undertrykker kristne.

Det alvorlige er at kortfilmen bygger på en kortslutning: Troen på at det finnes "onde tårn". Jeg frykter at mange i Sveits har stemt for et forbud med en idé om at muslimske bønnetårn er et bilde på onde krefter som ønsker å ta over og ødelegge verden. Vi gode, mot de onde. En spekulativ mediekampanje som framstilte bønnetårnene som raketter var med på å bygge opp under denne ideen.

Jeg er den første til å innrømme at uakseptable ting blir gjort og legitimert i religionens navn, på alle sider av bordet. Kvinneundertrykkelse, homohets og konservativt prestestyre er like ille, uansett hvilken religion som utøver dem.

Men det er en lang avstand mellom å kjempe mot slike ideer, og forby religionsutøvelse.

Hva kan økonomene bidra med?

Ikke så mye, tydeligvis, om man spør miljøforskere.

- Den tunge innflytelsen fra økonomifaget har styrt klimapolitikken ensidig i retning av markedsbaserte løsninger, ut fra en naiv forestilling om et velfungerende marked. Dette sier professor Marianne Ryghaug ved CenSES, Senter for studier av bærekraftig energi, ved NTNU i dagens Klassekampen.

Budskapet er at ingeniørene må inn, og økonomene ut.

Avisen siterer nemlig dagens utgave av Gemini, hvor en rekke forskere kommer med en bredside mot økonomenes dominerende rolle i klimadebatten, på grunn av kullsviertroen på markedsmekanismer for å få ned klimautslippene (Gemini blir gitt ut av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Stiftelsen for Industriell og Teknisk Forskning (Sintef) i Trondheim, og har et opplag på 77.000).

Det er mye riktig i dette.

For økonomer har ett, stort virkemiddel hele tiden vært å få satt en prislapp på klimautslipp, og samtidig sette en samlet maksgrense på hvor mye som kan slippes ut. Når utslippene har en pris vil det ha en kostnad å forurense.

Det er dette som kalles det markedsbaserte kvotesystemet.

Her skal hver bedrift få lov til å slippe ut en begrenset mengde klimagasser. Om de ønsker å slippe ut mer, må de kjøpe tillatelser (kvoter). Om de ønsker så slippe ut mindre, kan de selge de overskytende tillatelsene.

Når man setter et tak på samlet utslipp blir bedriftene tvunget til å redusere utslippene.

Det geniale med systemet er at de som har mest å tjene på å selge kvoter, selger kvoter. De som har mest å tjene på å kjøpe kvoter, vil kjøpe. De som har mest å tjene på å utvikle eller installere mer moderne og mindre forurensende teknologi, vil gjøre dette (og da kan de selge noen av sine kvoter, og tjene penger på dette).

På den måten vil utslippene gå ned der hvor det koster minst.

Det høres jo greit ut.

Det store spørsmålet rundt et slik system er om det vil få ned utslippene. Virker det?

Blant annet skal flyselskapene inkluderes i kvotesystemet fra 2012. Man kunne tenke seg at de ville stritte i mot og lage masse bråk. Men har du hørt noen ramaskrik fra bransjen?

Nei, det har du ikke.

Kommer innføring av kvotesystemet til å merkes på flytrafikken?

Neppe.

Det er fordi bransjen har en plan.

La oss derfor ta et skritt tilbake.

Klimautslippene kan reduseres på fire måter
  • ved å innføre kostnader for utslipp (miljøavgifter, kvotesystem)
  • ved å innføre lover og regler som forbyr utslipp (slik andre miljøgifter har blitt forbudt tidligere)
  • ved at staten bruker sitt politiske eierskap i selskaper de eier (som Statoil i Norge), til å dreie Norge fra en oljeøkonomi til en mer framtidsretta og fornybar framtid
  • ved at man aktivt støtter utvikling og bruk av miljøteknologi; de positive alternativene, som kollektivtrafikk, energihus, eller satsing på nye, fornybare energikilder

Det siste forslaget, om å støtte utvikling og bruk av miljøteknologi, er det beste.

Det er fordi det er det eneste av disse fire forslagene som er irreversible. Fordi det dreier seg om teknologiske utviklingsprosesser. Noe man - i motsetning til en avgift - ikke kan fjerne når den først er der.

Når du først har utviklet vindkraft, bioenergi eller energihus kan du ikke "tilbakevikle" det. Når kaviaren først er ute av tuben osv. Når vindkraft eller biodrivstoff er gjort lønnsomt, skal det mye til å si at "nei, vi foretrekker å fyre med olje, fordi den er mye dyrere".

Men det er det første forslaget som det legges mest politisk prestisje i.

Virker det?

Vel.

Dagens Næringsliv skriver at "Handel med klimakvoter er Jens Stoltenbergs prestisjeprosjekt. 18 år etter at han la ut på vekkelsesturné, har Norges CO2-utslipp steget med 29 prosent. Utslippene ellers i verden har akselerert. Når skal statsministerens sosialøkonomiske klimamirakel begynne å virke?"

Kvotesystemet er muligens nødvendig, men langt fra tilstrekkelig for å få ned utslippene.

Ingeniørene må inn, og økonomene ut.

lørdag 5. desember 2009

00-tallet: Markedsteoriens ubrukelighet

Fra nyttår skriver vi 2010. Et tiår er over.

Det første tiåret i et nytt årtusen. 

Hva skal vi fortelle våre barnebarn, vi som levde på 00-tallet?

Om angrepene på tvillingtårnene, om Colin Powell som lurte FN, om vestlig krigføring i både Irak og Afganistan? 

Det er en viktig fortelling. Både fordi fortellinga strekker seg gjennom hele tiåret, fordi den har en moral, og fordi den har påvirket virkeligheten og livene til mange, mange, i hele verden. 

Men det var ikke det viktigste som skjedde dette tiåret. 

  • 00-tallet var tiåret hvor Obama ble valgt og republikanerne mistet makten i USA, etter å ha brukt åtte år på å kjøre landet økonomisk i grøfta, med en siste hilsen på trappa i form av en global finanskrise som kastet hundretusenere av amerikanere ut i ledighet og husmangel, 
  • 00-tallet var tiåret hvor en norsk venstreorientert rødgrønn samlingsregjering kastet en mørkeblå og konkurranseivrig Bondevik-regjering ut av regjeringslokalene. 
  • Og 00-tallet var et lite, men viktig politisk vedtak på LO Stats representanskapsmøte på Gol i 2008 mot Stoltenberg og mot mer markedsteoretisk styring i offentlig sektor.  

Det var kort fortalt tiåret hvor verden økte sin bevisshet om markedsteoriens ubrukelighet. 

Markedsteorien sier at privatisering og økt konkurranse er bra, og at offentlig sektor er en utgift og et problem for økonomisk utvikling. 

Både Bush og Bondevik baserte sine styringsprinsipper på denne ideologien. 

Amerikanerne måtte ha gått og lurt på det lenge. Hvis frihet er det samme som fravær av en velferdsstat, hvorfor er lønna kjip, ledigheten høy og hvorfor blir de rike rikere?

Så mistet de huset.  

USA hadde gjort alt etter boka. De statlige husbankene i USA var konkurranseutsatte. Finanssektoren var deregulert. De private finanshusene tok styringen. Markedet fikk bestemme. Den neoliberale troen på spekulasjonsøkonomien har ført til at folk mister hjem og jobb. Hundretusener. Markedsteoriens ideer om hva markedet kan gjøre var satt ut i livet. Og det virket ikke.  

I Norge kastet en rødgrønn regjering den blå Bondevik ut av regjeringskontorene. Bondevik styrte i praksis en Høyre-regjering, tuftet på ideen om at konkurranseutsetting og privatisering er bra for økonomisk utvikling.

De kalte seg samarbeidsregjeringen.

Det var en konkurranse-regjering. 

Flankert av SV og Sp kom Stoltenberg II (eller Stoltenberg 2.0, som vi kaller ham, vi som husker hva han holdt på med rundt årtusenskiftet; privatisering av Statoil og Telenor, innføring av markedsteoretiske prinsipper i helsevesenet). 

Nå fikk Norge en regjering som tok avstand fra de markedsteorietiske perspektivene. Vi fikk en regjering som ville noe annet.

Vi fikk en regjering som økte det offentlige eierskapet fremfor å selge ut, som reverserte Bondeviks svekkelser av arbeidsmiljøloven, og som utviklet offentlig sektor og sørget for full barnehagedekning. 

Det var en regjering som ikke la de markedsteoretiske perspektivene til grunn, hvor offentlig sektor var et hinder for økonomisk utvikling.  

De rødgrønne ville snarere "... styrke velferdsordningene og tjenestetilbudet i offentlig sektor", og hvor landets konkurranseevne skulle styrkes, ikke gjennom privatisering og konkurraneutsetting, men "... gjennom satsing på utdanning, forskning, samferdsel og gjennom en mer aktiv næringspolitikk. Videre skal konkurranseevnen sikres gjennom konkrete og målrettede tiltak som øker produktiviteten uten å gå utover de ansatte eller miljøet." (fra den første Soria Moria-erklæringen).

Det var en unik regjering, på den måten at Ap for første gang gikk i regjering med andre partier, Sp gikk for første gang i regjering med partier på venstresida, og SV gikk for første gang i regjering. 

Det ble en regjering som hadde fått nok etter fire år med Bondeviks praktisering av markedsteoriens ideer om hva markedet kan gjøre var satt ut i livet.

Fordi vi hadde sett at det ikke virket.  

For meg står en liten hendelse på Gol for ett år siden som et godt eksempel på det viktigste dette tiåret. Da var representantskapet i LO stat samlet.  

Møtet vedtok at LO stat er motstander av New Public Management, et styringssystem for offentlig sektor inspirert av markedsteoriske prinsipper. 

Sentrale kjennetegn ved New Public Management er vektlegging av kvantitativ resultater som mål, med et tydelig belønnings- og straffesystem knyttet til dette, sterkere ledelse, og mindre selvstendighet for den enkelte ansatte, og økt konkurranse. 

Dette systemet har ridd offentlig sektor som en mare. Troen på at sterkere markedsstyring skulle skape en mer effektiv offentlig sektor har vært sterk, og at tusenvis av ansatte har opplevd drastiske omorganiseringer som kjøres gjennom i raskt tempo, ofte på tvers av råd fra de ansattes organisasjoner og uten tilstrekkelige konsekvensanalyser. Ansatte opplever at de blir umyndiggjort, ansvaret pulveriseres og man får et kontrollbyråkratiI en enstemmig vedtatt uttalelse sier LO Stat at fristilling, privatisering og konkurranseutsetting av offentlige velferdsoppgaver svekker offentlig sektor og fører til at den enkeltes muligheter innskrenkes. 

Sosialdemokratene i en rekke land har vært aktiv med å innføre NPM. Blant annet tidligere statsministre som Helen Clark på New Zealand og Tony Blair i England. Heller ikke i Norge har statsminister Jens Stoltenberg tatt et oppgjør med denne styringsmodellen. 

Derfor var dette et veldig viktig vedtak. LO Stats medlemmer har sett i praksis hva markedsteoriens ideer om hva markedet kan gjøre. De har sett at det ikke virket.  

00-tallet var tiåret hvor verden økte sin bevisshet om markedsteoriens ubrukelighet. 

fredag 4. desember 2009

Barn skal vernes

Jeg kommer opprinnelig fra ei stille bygd utenfor Mandal i Vest-Agder, i Lindesnes kommune. Den heter Vigeland. I tillegg til å ligge i Norges sydligste kommune er Vigeland også kjent for å være stedet hvor Gustav Vigeland vokste opp. 

Utover dette er det ei ganske typisk bygd, med en flott kirke, samvirkelag med ferskvaredisk, industriarbeidere, idrettshall, stadig færre hjemmeværende mødre, noen lærere, og en rik arkikekt. 

Og som alle andre steder; noen som faller utenfor, i form av fattigdom, vold, alkoholproblemer og alt for tidlig gravide femtenåringer.

I slike forhold vokser det opp barn.

I ei helt vanlig bygd - som i en helt vanlig by - finnes det barn som trenger et vern, mot fattigdom, vold, alkoholproblemer. Oftest mot sine egne foreldres omsorgssvikt.

Et slikt vern finnes.

Det kalles barnevernet. 

Ideen om et barnevern er god (at noen mener at barn som utsettes for omsorgssvikt ikke kan flyttes, om nødvendig med tvang, fra sine foreldre, er bare skrivebordsteoretisk frihetsretorikk). 

Det betyr ikke at barnevernet er en ledestjerne i norsk offentlig sektor. 

I praksis ser vi at sårbare barn gjerne rives og slites mellom omsorgssvikt i hjemmet på den ene siden, og et barnevern som verken har penger eller folk til å gjøre jobben godt nok på den andre.

Det er ikke penger eller folk til å gjøre jobben. 

Kommunenes rapporteringer viser at antall ansatte ikke har økt i takt med saksmengden i det kommunale barnevernet. Det er langt flere meldinger, undersøkelser og barn i tiltak per ansatt i 2008 enn ti år tidligere. Mens det i perioden mellom 1998 og 2008 har vært en økning i meldinger på 76 prosent og en økning i undersøkelsessaker på om lag 55 prosent, har økningen i årsverk i perioden vært kun 33 prosent.

I årsrapportene til fylkesmennene går det klart frem at fylkesmennene er bekymret for ressurssituasjonen til mange barneverntjenester i landet.

  • Antall stillinger i det kommunale barnevernet har ikke økt i samme takt som behovene.

  • I noen kommuner er forholdet mellom saker som skal behandles og antall ansatte kritisk.

  • En del fylkesmenn har undersøkt nærmere meldinger som henlegges av barnevernet. I noen tilfeller henlegger det kommunale barnevernet til dels alvorlige saker preget av vold og overgrep. Meldinger som etter fylkesmannens vurderinger ikke burde vært henlagt.

  • Kommuner har ikke ressurser nok til å løse sine lovpålagte oppgaver i henhold til barnevernloven.

  • Det dreier seg om:


    1. Frist for gjennomgang av meldinger (1 uke)
    2. Frist for behandling av undersøkelser (3 mnd, i særlige tilfeller kan det utvides til 6 mnd)
    3. Krav om tiltaksplaner og omsorgsplaner for alle barn med tiltak fra barnevernet.

    Situasjonen har blitt verre år for år . Barneverntjenesten i Norge får stadig flere meldinger, og det settes i verk tiltak for en stadig større andel barn og unge. For å komme tilbake til et forholdstall tilsvarende det vi hadde i 1997 var det behov for 1 000 stillinger.

    Hva gjør regjeringen? 

    I statsbudsjettet for 2010 sier regjeringen at veksten i de frie inntektene til kommunene legger grunnlaget for at den kommunale barneverntjenesten kan styrkes med 400 årsverk i 2010.
    Men følger kommunene dette opp? 
    Ifølge kommunale rapport viser det seg at kun 1 av 3 rådmenn vil prioritere barnevernet i 2010. Det betyr i praksis at barn ikke får tidlig nok hjelp og i verste fall ikke får den hjelpen de har krav på.

    Kommunene bryter loven.

    Barn lider. 

    Det er ikke godt nok.

    onsdag 2. desember 2009

    Exit Afghanistan?

    Barack Obama har sagt at USA vil starte sin uttrekking av soldater fra Afghanistan sommeren 2011.

    Det er en gledelig melding.

    Det finnes ingen enkel oppskrift på hva som skal til for å få vinne freden i Afghanistan.

    Men vi vet hva som ikke virker.

    For hver bombe som faller og for hver innbygger som blir såret eller drept, øker oppslutningen om Taliban. Situasjonen i landet har gått fra vondt til verre. Tusenvis av sivile er drept siden invasjonen i 2001, og de sivile dødsfallene i 2008 økte med 40 prosent sammenliknet med året før.

    Derfor bør det norske militære engasjementet i ISAF-styrkene i Afghanistan avvikles. Norge bør konsentrere sin innsats på det sivile området. Og vi må bidra til å styrke mulighetene for at FN overtar ansvaret for støtte til sikkerhet og stabilisering.

    De som har ment at vi burde snakke om når og hvordan vi skal trekke oss ut av Afghanistan har hittil blitt latterliggjort.

    Noen ganger er det underlig hvem som har bevisbyrden.

    Men det snur raskt når det er Obama, og ikke bare SV som sier det.

    Nå er det stille på den norske høyresida.

    Veldig stille.

    En liknende situasjon hadde vi omkring det amerikanske rakettskjoldet. Et rakettskjold høres ut som noe defensivt. Det er det ikke. Det er raketter. På papiret er disse rakettene rettet inn mot fiendens raketter. Det er en pistol for å skyte fiendens kule.

    Ikke særlig defensivt, når man vet at pistoler kan skyte hvor som helst.

    Rakettskjoldplanene førte ikke uventet til økt spenning, med fare for økt atomopprustning og et nytt våpenkappløp.

    SV var mot at NATO skulle jobbe for dette prosjektet, og fikk dette inn i regjeringserklæringen 2005-2009. Arbeiderpartiets ledelse var likevel motvillig, og kunne i det offentlige rom strekke seg til å si at de var "skeptiske". Høyre var for. Frp lanserte forslag i Stortinget om norsk tilslutning til rakettskjoldet.

    Så sier Obama at planene skal revurderes. Den tsjekkiske statsministeren sa i september at Obama har bekreftet overfor ham at Washington ikke lenger vil utplassere opp til 10 utskytingssteder i Polen og et radarsystem i Tsjekkia.

    Det er jeg glad for.

    Men det ble stille på den norske høyresida.

    Veldig stille.

    tirsdag 1. desember 2009

    Matematikken skal vi klare

    «Du må svelge matematikken», sier professor Kjetil Storsletten i et forsvar for dagens økonomifag i Aftenposten 30. oktober.

    Han gjør det lett for seg selv om han tror at kritikken bare dreier seg om fagets matematisering.

    Fagets største problem er ikke matematikken, men dets innebygde politiske implikasjoner.

    Faget forteller en fortelling om at private bedrifter i skarp konkurranse sørger for at markedet ordner opp (ideen om likevekt i perfekt konkurranse).

    Den samme fortellingen sier at fellesskapet er en utgift og at offentlig sektor pr. definisjon er umoderne fordi den ikke er konkurranseutsatt.

    Finanskrisen skjedde fordi man hadde gjort alt etter lærebøkene: Den amerikanske husbanken var konkurranseutsatt, markedene var deregulerte og konkurransen om lånekundene var hard.

    Likevel gikk det galt. Det er ikke mangel på økonomer som nå rauter høylytte selvfølgeligheter om at finanskrisen skyldtes for lite regulering. Spørsmålet er hvor i modellene de henter ut svaret? Finnes dette i modellene likevel? Hvis de finner dem der, hvorfor sa de da ikke noe før det smalt?

    Matematikken skal vi klare. Det er paradigmet som er problemet.

    Skal man gjøre noe med dagens tankesett, nytter det ikke med mer penger til en flokk økonomer som eks post forklarer finanskrisen ad hoc. For å komme på rett kjøl, må vi ha mindre penger til tradisjonell makroøkonomisk forskning, og mer penger på forskning og undervisning som utfordrer dagens paradigmer.

    Innlegget har stått på trykk i Aftenposten 24.11.2009

    mandag 30. november 2009

    What? Me worry? Om USAs økonomiske situasjon og hvorfor keynesianistene tar feil

    USA har i 2009 et budsjettunderskudd på 11,2 prosent av BNP, i følge Congressional Budget Office, sitert i Newsweek 7. desember 2009 side 27 (brutto nasjonalprodukt er summen av verdiene av varer og tjenester produsert i et år). 

    Hvor ille er dette, egentlig? 

    Det er ganske ille.  

    Det er det største underskuddet USA har hatt på 60 år.  

    Om man hadde overført dette til norske forhold ville det betydd at i forbindelse med statsbudsjettet i år måtte regjeringa ha lånt rundt 50.000 kroner per innbygger. 

    Dette budsjettunderskudd må dekkes inn med lånte penger. De har dekket inn budsjettene med lån før også. USAs utenlandsgjeld har økt og økt. Den er nå på 41 prosent av BNP. 

    For Norges del ville det tilsvart en gjeld på om lag ett tusen milliarder kroner, eller over 200.000 kroner per innbygger. Som ekstra gjeld. I tillegg til det du allerede skylder fra før, på bolig og bil. 

    Og hva sier økonomene?

    Det finnes i utgangspunktet to retninger. Liberalistene - aka de mørkeblå republikanere - ville nok gjerne sagt at konkurranseutsetting, privatisering og kutt i offentlig utgifter måtte til. Om det ikke hadde vært for at de mer eller mindre har resignert. De har nemlig egentlig ikke så mye å bidra med. De har nemlig langt på vei skapt skiten selv: 

    Budsjettunderskuddet økte under republikaneren Reagan, gikk ned under demokraten Clinton, og økte igjen under republikaneren Bush.  

    Da gjenstår bare det andre laget; keynesianistene. De er ikke bekymra overhode. De mener at gjeld er helt greit. Not to worry. 

    Begrunnelsen er at lån er klassisk motkonjunkturpolitikk: Det betyr mer penger inn i økonomien, og det betyr bevegelse og mer aktivitet og derfor økt BNP, og det betyr at landet langsomt vil reise seg igjen, i følge keynesianistene. I CBOs prognoser vil derfor USAs gjeld øke samtidig som budsjettunderskuddet synker i årene som kommer. 

    Min bekymring er at Keynesianistene tar grusomt feil. 

    Deres motkonjunkturpolitikk ble forsøkt på begynnelsen av søttitallet. Landene som gjorde dette endte opp som gjeldsslaver, uten at økonomien kom seg på fote igjen. Planen hadde to elementer: mer gjeld, og mer aktivitet. Kun den første delen slo til. 

    Det er ikke noe USA burde gjenta. 

    Problemet ligger i hvordan keynesianistene forstår vekst. 

    Keynesianistenes slagord kunne vært "Det er bra å produsere mer". De måler vekst som økning i produksjon. Dette er den mest vanlige målemetoden. Stoltenberg bruker den. Modellen sier enkelt at jo mer vi produserer enn før, jo mer vekst: Mer kapital, mer råvarer og flere sysselsatte inn i den ene enden, gir mer produksjon ut i den andre enden. Mer produksjon er bra, fordi økt produksjon betyr vekst i økonomien (i brutto nasjonalprodukt). 

    Denne modellen har en svakhet, nemlig at den setter kvantitet foran kvalitet. "Det er bra å produsere mer" holder ikke i et samfunn hvor konkurransefortrinn bygges gjennom teknologisk ekspertise, og forskningsbasert innovasjon.  Hvordan gjøre ting bedre

    Da er det ikke bra å produsere mer, men smartere. Eksempel: Amerikanerne kan produsere så mange flere biler mer de vil, men hva hjelper det når stadig færre kjøper disse bilene, fordi de ble utkonkurrert teknologisk av japanerne? 

    Keynesiansme har derfor sin klare begrensing. Man kan ikke produsere seg ut av en krise på samme måte som man produserte seg inn i en krise. 

    I Norge skjønte vi dette ganske bra. Regjeringa brukte nemlig betydelig med krisemidler på å få bedrifter til å produserer smartere og bedre: Bedriftene fikk bedre avskrivningsregler, som gjorde det mer lønnsomt å  investere i nytt og mer moderne maskineri og utstyr. Vi øker forskningsfondet. Skolene blir pusset opp, som gjør at læringsmiljøet blir bedre for framtidens arbeidstakere. Vi styrker det såkalte fornybarfondet som utvikler nye og mer framtidsretta energikilder. Vi styrka Innovasjon Norge, som finansierer næringsutvikling i hele landet. 

    Når historien skal skrives har regjeringa i Norge håndtert krisa meget bra. Ikke bare i volum, men også i retning. 

    Men det hjelper ikke USA. 

    Landet trenger noen nye måter å tenke økonomi på.

    Et eksempel er at under den andre verdenskrig solgte den amerikanske staten gjeldsbrev til sine egne innbyggere. Det gjorde de for å dra inn kjøpekraft for å kunne finansiere krigen. 

    Nå selger de gjeldsbrev til utlandet, til Kina. Det gjør de for å kunne opprettholde det private forbruket. Resultatet er at Kina eier store deler av USA: Kina sitter i dag på 13 prosent av USAs statsobligasjoner.  

    Og hva skal et land med mye utenlandsgjeld og stagnerende industri gjøre for å komme ut av krisa? 

    De har ingen ærerik masterplan for å komme ut av suppa. 

    Tvert i mot.

    Den eneste planen jeg har sett, er "den argentinske måten". Den består i  å trykke opp mer penger. Flere penger kan brukes til å betale gjeld, og for å få dollarne til å falle. 

    Hvorfor er dette smart? 

    Jo, blant annet fordi USA låner penger i dollar. 

    Det betyr at om dollaren synker, så synker USAs gjeld.

    Bra for USA, ikke så bra for de som USA skylder penger til. 

    Og investorene tror at det er dette som er i ferd med å skje nå. 

    Derfor stiger blant annet gullprisen for tiden; gull er sett på som en solid nødhavn når ingenting annet er til å stole på.

    Bra for USA, som sagt, og bra for de som har gull i tenna. Men ikke så bra for andre. 

    For eksempel Norge.

    Én av effektene er at alle de landene som selger sine varer i dollar - for eksempel norsk petroleum - risikerer kostbare valutasvingninger om dollaren begynner å vakle. Mange land - som Norge - som har penger i amerikanske dollargjeldsbrev - taper penger.

    Vårt beste svar ville etter min mening vært å begynne å selge olje i euro. I morgen den dag. 

    Nest etter å ha lært dem litt om at keynesianisme er og har alltid vært en blindgate. 

    søndag 29. november 2009

    Boligpolitikken - om å krysse Rubicon

    "Å krysse Rubicon" betyr å gjøre noe ugjenkallelig, ta et irreversibelt, avgjørende skritt, ta  avgjørelser som setter i gang en rekke krevende og risikable hendelser. 

    Rubicon (fra lat. Rubico) var navnet på en elv i Nord-Italia. Elven er kjent fra romersk lovgivning som forbød noen å krysse den med militærstyrker. Dette for å hindre interne militære trusler mot det romerske senatet. Det var en grenseelv.  

    Julius Cæsar krysset denne elven i år 49 f.Kr, mens han uttalte sine berømte ord "terningen er kastet" (alea est jacta), og erklærte dermed krig mot senatet (det er usikkert hvilken elv den tilsvarer i dag, men man antar at det er elven Pisciatello lengst opp, og Fiumicino ved utløpet til sjøen, i følge Wikipedia). 

    Dette sitter jeg og tenker på mens jeg har de norske boligprisene i hodet.

    På ett eller annen tidpsunkt krysset vi Rubicon. 

    En gang var bolig noe man bodde i.

    Men på ett eller annet tidspunkt gikk boliger fra å være et hjem og noe man bodde i, til å være en aksje, et spekulasjonsobjekt, noe man håper skal stige i verdi. "Boligen er din største investering" heter det på hjemmesidene til Huseiernes Landsforbund

    Siden det store flertallet ser på boligen som en investering, skiller også boligprisene seg fra alle andre innenlandsmarkeder i Norge. Prisstigning på boliger oppfattes og ses på som noe grunnleggende bra.

    "Se så mye mer boligen din er verd"-artiklene bygger opp under dette perspektivet. Det samme gjør meglere som beskriver boligprisnedgang som noe negativt

    Men stigende boligpriser er ikke bare bra.

    Det er også en utvikling for økt urettferdighet. Økt urettferdighet mellom de som har kjøpt, og de som skal kjøpe. Så lenge boligprisene stiger raskere enn lønna blir det bare verre og verre for de som skal etablere seg som nye boligkjøpere på markedet. 

    Siden begynnelsen av nittitallet har lønningene litt mer enn doblet seg. I samme perioden er prisen på eneboliger tredoblet, småhus firedoblet og blokkleiligheter femdoblet, i følge SSB

    Forskjellen mellom lønnsutviklinga og boligprisutviklinga er derfor en god indikator på urettferdighet. 

    Mange ender opp som ufrivillig leieboere. I 1990 var det 58.000 personer som leide bolig i Oslo. I 2005 var dette tallet steget til 78.000.

    - Det skyldes ikke at det er blitt bygd flere utleieboliger på denne tiden, for det har nesten ikke skjedd. Det er et utslag av at flere privatpersoner har kjøpt opp eller arvet leiligheter som de ikke selv bor i, men betrakter som en investering og leier ut, sier Tore Johannesen, avdelingsdirektør i Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) til leieboerforeningen i en artikkel fra 2005.

    Huseiernes Landsforbund mener det i stor grad er folk i femti-åra som ser på leilighetene som sparegris. De kjøper én eller to leiligheter ekstra, som de leier de og får dekket renter og avdrag, og blir sittende med en leilighet som stiger i verdi. 

    Hyggelig for dem. Det har vært bra investeringer - for de som kom inn tidlig.

    Men det er like forbanna urettferdig. 

    Regjeringen har derfor gjort en del endringer overfor boligmarkedet.

    Blant tiltakene er 

    Tiltakene er i riktig retning. For mange vil disse tiltakene være gode plaster på såret.

    Men ingen av dem endrer det fundamentale, nemlig et boligmarked helt ute av kontroll. To av de viktigste tiltakene, økt bostøtte og flere billige Start-lån, bidrar sannsynligvis til å øke prisnivået i boligmarkedet, snarere enn å senke det. 

    Tiltakene nevnt over er nødvendige. Prisutviklinga de neste femten årene vil fortelle om disse tiltakene var tilstrekkelige. 

    Jeg frykter det verste. 

    "Å krysse Rubicon" betyr å gjøre noe ugjenkallelig, ta et irreversibelt, avgjørende skritt, ta  avgjørelser som setter i gang en rekke krevende og risikable hendelser.

    Vi har krysset Rubicon. 

    mandag 23. november 2009

    Avsløring: Jan Davidsen er sentralstyremedlem i Ap

    Jan Davidsen varsler krig.

    I sin tale til landsmøtet i Fagforbundet i dag advarer han Jens Stoltenberg i sykelønnsdebatten: "Innstramminger betyr krig mot en samlet fagbevegelse" (VG).

    Dagbladet skriver at Davidsen "talte Jens midt i mot". 

    Nå har vel aldri regjeringen varslet at de vil stramme inn i sykelønnen.

    Snarere tvert i mot har regjeringen sagt at sykelønnen ikke skal røres.

    Det som imidlertid er aktuelt, er at arbeidsgiverne skal betale litt mer for ansatte den perioden de er syke (i dag de første 16 dagene), muligens i bytte mot noen andre skattelettelser. 

    At VG velger å blåse dette opp som en krigserklæring mot Arbeiderpartiet er bare pinlig. Davidsen er som kjent medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre. Krig mellom venner erklæres sjeldnere og sjeldnere fra talerstolen på Oslo Kongressenter.  

    Den eneste som snakker om kutt i sykelønn er unge Høyres Henrik Asheim, som foreslår 80 prosent sykelønn, og gjerne et utvidet arbeidsgiveransvar i tillegg.

    Derfor kan Jens Stoltenberg trygt entre scenen på Fagforbundet på tirsdag og bestemt slå fast foran en jublende sal at det ikke blir snakk om å kutte i sykelønnen, slik Fagforbundet krever.  

    Slik er politikken. Jeg lever greit med det. Arbeiderpartiet er flinke på dramaturgi. Og jeg er enig med Davidsen i masse.

    Det er bare litt søtt at VG lar seg lure av en slik regi. 


    Epilog

    I landsmøtetalen sin tok Davidsen et kraftig oppgjør med privatisering av offentlig sektor og markedstenkningen som sprer seg innenfor denne sektoren. Han tok til orde for mer politisk styring og sterkere markedsregulering, og gikk til angrep på den han kalte den New Public Management-inspirerte tankegangen til regjeringen når det gjelder foretaksmodellen innen sykehusene. 

    Det som er et mye mer spennende spørsmål enn hvor regjeringen står om sykelønn, er om Arbeiderpartiet kommer til å snu når det gjelder stykkprisfinansiering i sykehusene? Kommer de til å forlate de markedsteoretiske styringsprinsippene (aka New Public Management) for offentlig sektor? 

    Forrige gang Stoltenberg fikk spørsmål om New Public Management, svarte han at han ikke visste hva New Public Management var

    Hva blir svaret denne gangen?

    Og kommer VG til å skrive om det? 

    torsdag 19. november 2009

    I vinden - for tiden?

    To forskere ved SSB Statistisk Sentralbyrå (SSB) og en arbeiderpartisekretær har funnet ut at vindkraft ikke er så lurt.

    SSB først.

    De to forskerne ved SSB sier at om vi satser på vindkraft så blir det mer kullkraft i stedet for.

    Høres snålt ut, ikke sant? Mer miljøvennlig energi gir miljøfiendtlig energi.

    Resonnementet er som følger (heng med):

    Jo mer vindkraft som produseres, jo mer ny fornybar energi får vi. Jo mer ny fornybar energi, jo lavere blir CO2-utslippene. Når utslippene reduseres blir det billigere å kjøpe klimakvoter. Når prisen på klimakvoter synker, så blir det billigere å forurense - og billigst for de som slipper ut mye. Kraft basert på brunkull er noe av det mest klima-uvennlige som finnes.

    Altså: Satser vi på vindkraft blir det så billig å forurense at det blir mer kullkraft.

    Det kunne jo vært moro å ta følgende syretest: Hva om vi snur på det? Hadde vi fått flere vindmøller om vi bygget flere kullkraftverk?

    Dessverre har rapporten blitt for viktig til at den kan flåses bort. Rapportens diskusjoner griper rett inn i den norske politiske debatten. Den dreier seg om at i Norge blir strøm fra vindmøller subsidiert. Det er fordi vindmøller foreløpig lager for dyr strøm.

    Og den politiske konklusjonen fra rapporten er opplagt: Vi bør ikke bruke penger på vindkraft i Norge, fordi det skaper forstyrrelser i kvotemarkedet. Vi bør heller la kvotemarkedet få virke, så vil markedet få styre utviklingen, den mest fornuftige teknologien utvikle seg og klimautslippene gå ned naturlig.

    Jeg tror de tar feil.

    Teknologirådet er enig med meg.

    I en rapport fra 2007 skriver de at prisen på karbon er for lav og mekanismene for kortsiktige til at kvotesystemet kan fremme teknologisk nyvinning. Teknologirådets ekspertgruppe, med deltakere fra næringsliv, miljøorganisasjoner og forskning, vurderte om mekanismene fører til spredning av eksisterende teknologier, forbedringer av eksisterende teknologier eller utvikling av helt nye lav- og nullutslippsteknologier. De slo fast at Kyotomekanismenes viktigste bidra i dag er spredning av tilgjengelig teknologier, mens de i liten grad bidrar til teknologisk nyvinning og inkrementell innovasjon, og at teknologisk nyvinning krever bredere og mer målrettet virkemiddelbruk.

    Det er et politisk mål å få ned klimautslippene. Om ikke kvotesystemet er tilstrekkelig for å få til dette, så er ikke kvotesystemet godt nok. Det er for eksempel derfor regjeringen innfører grønt sertifikatmarked, som i praksis er forpliktelse til alle strømleverandører å selge en viss andel ny fornybar kraft.

    Jeg synes også at det er en svakhet at SSB synes å glemme at historien deres ender der forfatteren bestemmer seg for å sette siste punktum: En lav kvotepris på ett tidspunkt kan helt riktig bety at det blir billigere å forurense. Og da starter kullkraftverka , som SSB sier. Men hva skjer så? På dag 25? Når kullkraftverka har kjørt igang igjen? Jo, da stiger kvoteprisen, og så blir det mye dyrere å forurense. Blir det ikke da de som forurenser mest som da får det dyrest, og må stenge? Som er kullkraftverka? Historien ender der forfatteren setter siste punktum.

    Så må man huske at vindmøllesatsing er ikke et klimaprosjekt alene. Det er også framtidsretta arbeidsplasser. I Danmark er vindmøller landets nest største eksportnæring etter bacon og koteletter. Miljøteknologi er milliardbusiness. Vi kan også bli store på vindmøller.

    Og hva skal til for å få dette til?

    Det som er viktig, er at i Norge konkurrerer vind med fossekraft, vannkraft. Det er naturligvis lite som slår vannkraft på pris, fordi vannkraftanleggene som er bygget bare står der, og vannet renner gjennom dem og lager strømmen nesten gratis. Å utvikle og bygge helt nye vindmøller, og få lagt ut kabler og koble disse på hovednettet er naturlig nok dyrere. Det er - igjen - derfor regjeringen innfører en forpliktelse til alle strømleverandører om å selge en viss andel ny fornybar kraft, hvor vind inngår. Dette er et av de viktigste tiltakene vi har for å få mer ny fornybar energi. Det tok fire år å få på plass. Framover skal systemet ferdigjusteres og forhandles ferdig med Sverige. Det blir spennende tider.

    Så til arbeiderpartisekretæren.

    Heller ikke APs partisekretær Raymond Johansen mener at vindkraft er lurt. Han stiller spørsmål ved om Norge egentlig burde bygge ut vindkraft, siden vi ikke trenger den selv. Vi har nok energi nå, mener han. Hvis vi skal utvikle mye vindkraft i Norge, da må det være for eksport, sier han, og da må det bygges kabler ut av landet, som betyr tap i overføringen. Da er det bedre å bygge i Tyskland.

    Dette er nye toner, fra et parti som for bare få år siden mente at det var for lite kraft i landet, og som krevde hurtigstart av bygging av gasskraftverk. Betingelsesløst. Uten rensing. I Norge.

    Og hvorfor har situasjonen snudd nå? Hvor har alle den nye energien kommet fra? Fra store vannkraftutbygginger? Nei. Fra gasskraftverk? Nei. Fra sparing? Nei. Fra redusert produksjon pga finanskrisa? Litt, men ikke mer enn fem prosent.

    Det morsomme er at energiproduksjon og forbruket i Norge har framfor alt vært dørgende stabilt de siste femten årene.

    Se på avsnittet med Johansens sitater. Bytt ut der han sier "vindkraft" med "gasskraft".

    Morsomt, ikke sant?

    Den dagen Ap bruker samme formuleringer om gasskraft, da har vi kommet et stykke.

    Ikke før.

    mandag 16. november 2009

    Diesel-dal

    Norge er nede i en diesel-dal for tiden, etter at regjeringa har foreslått å innføre en avgift på all diesel.

    Siden diesel finnes i ulike varianter (noen mer miljøvennlige enn andre) vil denne avgiften også ramme den dyrere miljødieselen (biodiesel) mest.

    I Norge tilbys det nemlig en lang rekke dieselprodukter:

    • Diesel (B0): Ren fossil diesel uten biodiesel innblandet
    • Biodiesel (B7): Diesel med minst 2,5, inntil 7 prosent biodiesel innblandet (standarddiesel på de fleste bensinstasjoner)
    • Høyinnblanda biodiesel (B30): Diesel med 30 prosent biodiesel innblandet
    • Rein biodiesel (B100)
    En slik avgift som regjeringen har foreslått vil gjøre at høyinnblanda og rein biodiesel (B30 og B100) kommer relativt dyrere ut enn den vanlige dieselen (B0 og B7).

    Det betyr at det blir billigere å forurense.

    Det er ingen hemmelighet at det er uenighet mellom regjeringspartiene i denne saken. SV og Sp har stått på for å ikke innføre denne avgiften.

    Grunnen til at vi står på er at biodiesel er en grunnleggende god idé. Fordelen med biodiesel er at biodiesel ikke bidrar på samme måte som fossil diesel til utslipp av skadelige klimagasser. Den brytes lettere ned i naturen enn vanlig diesel. Biodiesel har langt lavere giftighet enn fossildiesel, og gir ved forbrenning lavere utslipp av aromater og andre giftige forbindelser.

    I tillegg til miljøeffekten, vil det også bety fare for at et svært biodieselanlegg i Fredrikstad blir en saga blott. Framtidsretta arbeidsplasser forsvinner. Bedriften Uniol har allerede sendt ut permitteringsvarsel. Norske Skog har varslet skrinlegging av sine planer for en biodieselfabrikk på Follum, dersom avgiften blir innført.

    Siden biodiesel er en god idé finnes den tilgjengelig i dag over hele Norge, på nesten alle stasjoner. Kjøper du diesel fra en pumpe i Norge i dag, har den innblandet minst 2,5 prosent biodiesel. Påbudet om innblanding kom som en oppfølging av klimaforliket i Stortinget juni 2008. Det såkalte omsetningspåbudet stiger til 5 prosent i 2010 (påbudet vil ha unntak for enkelte drivstoffkvaliteter og for deler av landet på vinterstid).

    Dette påbudet går greit, fordi de fleste europeiske biler fra rundt 1996 vil kunne kjøre på biodiesel uten behov for ombygging. Vanlig diesel kan innblandes opptil 5 % biodiesel uten at dette fører til problemer for de fleste dieselmotorer. Men høyere innblanding kan skape komplikasjoner for eldre dieselkjøretøyer på grunn av slanger og pakninger som ikke tåler biodiesel.

    Mange forbinder biodiesel med matproduksjon, fordi biodiesel kan lages av planteoljer (raps er ofte brukt) eller dyrefett (destruksjonsfett, slakteriavfall, tallolje, fiskeolje eller brukt stekefett). Det er dette som kalles første generasjons biodiesel.

    SV er selvsagt ikke for å "fylle mat på tanken" eller at regnskog skal hogges ned for å gi plass til dyrking av biodrivstoff. Derfor jobber vi også med å få på plass bærekraftskriterier som skal sikre at det biodrivstoffet vi tar i bruk er nettopp dette; bærekraftig. Det som er enda viktigere er utviklinga av andre generasjons biodrivstoff, hvor ikke bare dyrerester og matplanter går til drivstoff, men hvor også trær og busker brukes til drivstoffproduksjon.

    Et poeng som har vært viktig for SV, er å gjøre 1. generasjons biodrivstoff fortsatt interessant, fram til vi har utvikla 2. generasjons biodrivstoff. Ap og SV er enige om at målet er å få Norge fra første til andre generasjons biodrivstoff.

    Forskjellen er at avgiften henger sammen med dette. Ap mener at ikke avgiften har så mye å si for å få dette til.

    Det hadde vært et godt argument, om det ikke hadde vært for at vi allerede har innført et innblandingspåbud - som for alle praktiske formål er et påbud om å blande inn første generasjons diesel. Ap har ikke tatt til orde for å gjerne dette.

    Og det hadde vært et godt argument om man samtidig med at avgiften innføres ble satt store penger eller et lovforslag bak ønskene om å videreutvikle andre generasjons biodrivstoff, for eksempel en innfasingsplan for bruk av 2. generasjons biodrivstoff. Det foreligger hittil ikke.

    Så hva gjør vi nå? Kan vi få stoppa det?

    Det er en del av parlamentarismen at det er Regjeringa som foreslår og Stortinget som vedtar. Det gjelder også avgifter. Saken blir endelig avsluttet i finanskomiteen fredag 16.11.2009. Det skal holde hardt. Jeg tviler. Men siste ord er ikke sagt.

    Finanspolitisk talskvinne i SV, Inga Marte Thorkildsen, skriver på sin blogg at om SV ikke får gjennomslag for fortsatt avgiftsfritak, må vi se videre på å øke omsetningspåbudet.

    Det er en god plan. Vi står på.

    Men biodiesel er en seigtflytende materie å jobbe med.

    søndag 15. november 2009

    Kosmopolitt

    På begynnelsen av nittitallet hjalp jeg til på konsertstedet Cosmopolite, med alt det som trengtes for å få arrangert konserter og få sjappa til å gå rundt: Klargjøre sal og scene, hente og bringe artister, ordne innkjøp, stå i baren. 

    En dag skulle vi ha konsert med en ny afrikansk artist som nettopp hadde gitt ut en spennende plate, og jeg fikk beskjed om å hente henne og hennes franske agent på Oslo Sentralstasjon. De hadde nettopp vært i Sverige på konsert, og siden hun var gravid kom de to med toget, resten av bandet tok fly. 

    Jeg dro ned til Sentralstasjonen i sjefen, Miloud Guiderk, sin gamle, rustspiste gule volvo (det vil si, det var vel egentlig bilen til ekskona hans, det var trange tider på den tiden - jeg og flere jobbet gratis for å få stedet til å gå rundt), og ventet på dem på perrongen. 

    Sammen med meg ventet det to herremenn, jeg husker den ene av dem hadde en sid, grå frakk og kunne minne om franske Simenon's politiinspektør Maigret

    Stockholmstoget ankom, og folk kom av toget. Ingen av de som gikk av toget hadde tilsynelatende noen avtale med de to mennene. Alle hvite passerte oss som ventet. de to mennene sto rolig og så folkemengden passere.

    Helt til sist kom den lille afrikanske damen og hennes agent. 

    Da våknet de ventende to mennene, gikk mot dem, og stoppet dem. De forklarte at de kom fra utlendingsmyndighetene, og ba henne om identifikasjonspapirer, om forklaring på hvorfor hun var her, hvem hun skulle treffe og hvor lenge hun skulle være her. De forklarte seg, og jeg bidro med forklaringen, viste dem legitimasjon, ga dem telefonnummer til Cosmopolite.

    Etter et kvarters samtale fikk vi gå videre, og jeg fikk satt dem i bilen og kjørt dem taust til Hotell Gyldenløve i Bogstadveien. 

    Jeg var flau på vegne av Norge. Den eneste afrikaneren på toget var den eneste som ble stoppet. 

    Og hva pokker skal man si? Skal man beklage sine egne myndigheter overfor sine gjester? "Ja, vi liker det ikke, men det er bare sånn det er"? Som om jeg levde i et land hvor myndighetene gjorde noe annet enn det folket ville? Å beklage ville også gjort meg til ingenting annet enn en slags defaitistisk undermåler av en festpapegøye, som kun prater alvorlig om hvor strenge Norge er på innvandringfsfeltet, men som aldri setter pengene der munnen er og jobber politisk for et annet Norge? 

    Jeg sa ingenting. Fordi jeg også var flau på vegne av meg selv. 

    Den lille afrikanske artisten var Angelique Kidjo, og var ennå ikke blitt kjent i verken Norge eller verden. Hun har vært i Norge en rekke ganger etter dette. Jeg tviler på at hun blir hentet i et rustvrak av en volvo lengre. Hun har spilt på Nobelkonserten i 2002, vært et par ganger på Rockefeller. Som verdensartist har hun også blitt ambassadør for UNICEF og har gitt ut en rekke plater etter Logozo i 1991. 

    Men den norske grensekontrollen har ikke blitt mindre streng. 

    Og jeg er fortsatt flau. 

    Ideen om markedet

    Da USAs tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan vitnet for representantenes hus høsten 2008, innrømmet han: "De av oss som har trodd at bankenes egeninteresser skulle beskytte aksjonærenes innskudd, står nå sjokkerte og vantro tilbake". 

    Greenspans innrømmelse er ikke bare en kritikk av markedet, men av ideen om markedet. Markedsteorien, som studenter lærer på universiteter og høyskoler, er nettopp ideen om markedets evne til selvregulering og vekst gjennom opplyst egeninteresse. Hvis dette viser seg å være feil, må lærebøkene skrives grunnleggende om. Jeg er redd Greenspan har rett. Av 15.000 økonomer var det åtte som forutså finanskrisa. Det er dårligere treff enn om man hadde brukt terninger.

    Finanskrisa er for markedstroen det samme som murens fall var for kommunismen. Vår kunnskap om hvordan økonomien egentlig fungerer er fortsatt svak, selv over 200 år etter Adam Smith. Nobelprisen i økonomi 2008 gikk til en person som greide å forklare hvordan Sverige kan eksportere Saab til Tyskland samtidig som Tyskland selger BMW til Sverige. Så langt er vi kommet. Ikke lenger.

    Etter finanskrisen snakker det om tiltakspakker. Den viktigste jobben som nå må gjøres, er på norske universiteter og høyskoler. Disse har ansvaret for at det utvikles og undervises i et økonomifag som faktisk forteller oss noe viktig om hvordan verden faktisk fungerer.

    Slik er det ikke i dag.

    Innlegget sto på trykk i Adressavisa høsten 2008

    fredag 13. november 2009

    Krise? Hvilken krise?

    Finanskrisa skapte behovet for politikk langs to linjer:  

    • Reparasjon: En motkonjunkturpolitikk som demmet opp for ringvirkningene, først og fremst den økende ledigheten. 

    • Forebygging: Strengere nasjonale og internasjonale tiltak overfor finansnæringa som sørget for at en slik finanskrise ikke skulle få gjenta seg igjen.  

    Det er ingen tvil om at regjeringens politikk har vært knall god på den første, og litt mer forsiktig på den andre.  

    Det første først: Norge er blant de landene i verden som har brukt mest penger på å dempe effektene av finanskrisa. Og det har vært en sann fryd å se hvor mye SV-politikk som har kommet ut av dette.

    • Skolebygg blir pusset opp, og det blir bygget flere studentboliger og eldreboliger. 
    • Det er blitt mer penger til energieffektivisering, 1,3 mrd kroner til jernbanen. 500 millioner kroner på gang- og sykkelveier og 340 millioner kroner til naturforvaltning og kulturminner.
    • I tillegg ligger inne det bevilgninger til bioenergi, grønn energiforskning og ladestasjoner for el-biler. Og avskrivningssatsene for næringslivet er blitt bedret, det har kommet bankgarantier, eksportgarantier og garantier for fiskeriene. 

    Vi har vært flinke på å reparere.

    Når det gjelder forebygging har vi ikke vært fullt så flinke. 

    Det som i praksis har skjedd, er at regjeringen har satt ned et finanskriseutvalg, som skal levere en rapport innen desember 2010. Finanskrise utvalget skal "...få belyst finansmarkedets virkemåte, årsakene til dagens finanskrise, og hva vi kan gjøre for å sikre et forsvarlig regelverk for finansmarkedene i fremtiden".  

    Hvor drastiske tiltak kan man vente?

    Det kommer til å framsettes to grunner til at de bør være forsiktige:  

    Den ene er at Norge kom bedre gjennom krisa enn andre land fordi vi hadde et bedre kontrollregime med finanssektoren, bedre politisk styring, mer tøyler. Finanskrisa ble skapt i USA, ikke Norge. 

    Det andre er størrelsen på behovet for å regulere mer må være proporsjonalt med den effekten finanskrisa har slått inn med i Norge. Og det har vært smått. Fordi motkonjunturtiltakene virket. Vi har vist at vi kunne reparere.  

    Men så enkelt er det nok ikke. 

    Hvorfor ikke heller stille det omvendt, og si som følger: Størrelsen på hjelpetiltakene som regjeringa har satt i verk, er et bilde på hvor galt det har vært - hvor mye som måtte repareres. Pakkenes størrelse er et mål på vår sårbarhet.

    De norske bankpakkene er et monument over at også norsk finansnæring ikke fungerte godt nok. 

    Vi må selvsagt jobbe internasjonalt for et strengere regime. Jeg forventer at finanskriseutvalget kommer med forslag til hvordan Norge kan bidra til en strengere regulering av internasjonal finansøkonomi. 

    Men vi må også tørre å innrømme at Norge ikke er et beskyttet, sosialdemokratisk øyparadis. 

    Norge er også et land hvor finanskonsernet DnB sin sjef har betydelig innflytelse på regjeringens politikk, hvor spekulanter tjener store penger, hvor boligmarkedet er deregulert, hvor det er lov å kjøpe derivater som er forbudt å markedsføre, og hvor det er lov å låne mye mer penger for å spille på børsen enn det Bjarte Baasland spilte bort på gambling. 

    Og dette er viktig. Fordi dette betyr at mange av de tingene som startet finanskrisa i USA har vi sterke trekk av i Norge. 

    Det er derfor gode grunner til å stramme inn overfor finansnæringa.

    La meg gi noen eksempler på hva som kan gjøres: 

    • Skatt på finanstransaksjoner.  Det funker i London, hvorfor ikke i Norge? Der vi betaler opp til 25 % moms for nesten all annen handel, er handelen på Oslo Børs helt avgiftsfri. En skatt på finanstransaksjoner på børsen er lett å administrere, lett å gjennomføre. En slik skatt vil bremse spekulasjonen, og bidra til økonomisk utjevning. Attack Norge støtter dette forslaget. 

    • Forby hedgefond. Hedgefond er et spekulasjonsfond nesten uten grenser, forbudt å markedsføre i Norge - men lov å kjøpe og selge. Hedgefond spekulerer i aksjer, råvarer, valutaer, obligasjoner og derivater, eller ved å bruke shorting, gearing, swaps. Risikoprofilen er krevende å sette seg inn i, for å si det forsiktig. Det engelske ordet ”hedge” betyr å gjerde inn, helgardere seg eller vri seg unna. Attac Norge støtter forslaget om å forby hedgefond.

    • Stramme inn på kredittswaps (kredittbytteavtaler). Kredittbytteavtaler er en type derivat hvor man kan vedde på at en institusjon (bank) vil gå konkurs. Hvis dette skjer blir penger utbetalt, tilsvarende en forsikring (bare med den forskjellen at om man hadde kalt det for ”forsikring” hadde det vært helt andre lover som hadde virket). 

    • Forby shorting. Shorting er å vedde på at aksjekursen faller: Du låner noen aksjer, som du selger. Så kjøper du disse tilbake på et senere tidspunkt til en lavere kurs, og gir aksjene tilbake til den du lånte dem av. I stort omfang kan shorting bli selvforsterkende, på den måten at om mange nok tror at aksjen skal synke – så synker den. Etter finanskrisa har shorthandel blitt midlertidig forbudt i mange land, i Norge på finansaksjer. 

    • Stramme inn på mulighetene for gearing. Gearing er å spille på børsen med lånte penger. Gearing inngår gjerne i strukturerte produkter, som ikke lenger er lov å markedsføre. Men gearing er fortsatt fullt lovlig. 

    • Skjerpe insentivstrukturen. Det er provoserende at de som solgte Terraproduktene er de eneste som har tjent på affæren, mens både eiere/innbyggere og ansatte i kommunene og bankvesen må bære kostnadene. Incentiv- og belønningssystemer i hele finansnæringen, meklerhus og eiendom må gjennomgås med sikte på en konsekvent regulering og skille mellom rådgivning og salg/markedsføring.

    Det siste punktet er hentet fra LOs Stein Reegaard, som har skrevet bra om finanssektoren. Reegard sitter også i finanskriseutvalget som skal lage rapporten. LO er også enig i at det er behov for en gjennomgang av hedgefondenes rolle og metoder og vurdere eventuelle reguleringstiltak, og at det er behov for å vurdere et mer permanent og omfattende forbud mot shortsalg.

    Jeg er imidlertid redd for at når vi kommer til 2010 så er finanskrisa glemt, og at modigheten i finanskriseutvalget står i perspektiv til fryktnivået ett år fram i tid.

    Altså lavt, begge deler. 

    Det bør de ikke være. 

    Tiltakspakkene har vært plaster og reparasjon. Størrelsen på plasteret er en indikasjon på hvor mye vi bør stramme inn overfor finanssektoren. 

    torsdag 12. november 2009

    Å schjøtte sitt embete

    Minister uten portefølje, statsråd Karl Eirik Scjøtt-Pedersen, er i hardt vær. Det vil si, det er sjefen hans, statsministeren, som får kjeften, for å ha utnevnt en statsråd hvis ansvarsforhold overfor Stortinget er uklart, for å si det med det pene. Stortinget reagerer på at han blir den eneste statsråden som ikke fysisk svarer for Stortinget.

    En slags stasråd.

    Jens Stoltenberg forsvarer imidlertid ordningen

    Det finnes ikke noe fasitsvar her. Men fasiten er uinteressant, så lenge saken er så dårlig at jeg ville rådet Stoltenberg til å gjøre retrett uansett. 

    Det som er mye verre er at debatten om samordningsministeren dekker over noe mer viktig, nemlig behovet for at regjeringen tenker mer på tvers. 

    Ett godt eksempel er raspolitikken.

    Over 100.000 nordmenn bor i områder som kan være utsatte for ras. Det dreier seg om jordras og steinskred, som det bare blir mer og mer av, fordi det blir mer og mer nedbør og mer frostspreng, på grunn av klimaendringer. Rasulykker har kostet flere menneskeliv de siste årene. 

    Hvem har ansvaret for raspolitikken i regjeringa? 

    • Erstatningsordninga for ras og naturskader ligger under Landbruksdepartementet. 
    • Utdanning av folk med raskompetanse, f.eks. geologer, ligger under Kunnskapsdepartementet. 
    • Justisdepartementet har ansvar for blålysetatene, som har det operative ansvaret ved skredulykker
    • Kompetansen for kartlegging av ras (Norges geologiske undersøkelser, NGU) ligger under Næringsdepartementet. 
    • Ansvaret for Plan og bygningslovens del om kommunenes kartlegging av rasutsatte områder ligger hos Kommunaldepartementet. 
    • Ansvaret for klima ligger hos Miljøverndepartementet.
    • Ansvaret for rasarbeid knytta til vei og jernbanelinjer ligger i Samferdselsdepartementet. 
    • Olje- og energidepartementet har gjennom NVE (Norges Vassdrags- og Energidirektorat) ansvar for hensyn til skredfare langs vassdrag.

    Området skriker etter mer samordning (og noe er gjort allerede). På mange andre områder gjelder det samme. Forebygging og barns oppvekstvilkår er to andre. 

    At områder i regjeringa skriker etter samordning betyr ikke at svaret er en egen  samordningsminister. 

    Det samme målet kan like gjerne oppnås med én sterk fagstatsråd som får et samordningsansvar for det aktuelle området.

    Hvordan regjeringa kan jobbe mer på tvers er en mye viktigere debatt enn om Karl Eirik Schjøtt-Pedersen skal møte i Stortinget eller ikke.