fredag 7. oktober 2011

Stramt og grått

Jens Stoltenbergs taktikk med å snakke ned forventningene til årets budsjett var en ubetinget suksess.

Forventningene var et budsjett som var stramt og grått. Med dette som bakteppe framstår statsbudsjettet som - ingen av delene.

Som Dagens Næringsliv skriver "Dette er ikke et stramt budsjett. Det er i beste fall svakt ekspansivt". Samtidig med en fortelling om "ansvarlighet, nøkternhet og nei" vipper statsbudsjettet for første gang én billion kroner, med rom for én milliard ekstra til jernbane, nye stillinger i barnevernet og 70 millioner kroner til valgfag på plass i åttende klasse fra høsten.

Det blir mer til forskning, mer til kommunene, og miljøvennlige hybridbiler blir billigere. Maksprisen i barnehagene forblir på faste 2330 kroner måneden, som gjør at prisen på barnehageplass i praksis er satt ned med 6-700 kroner på åtte år. Kontantstøtta for toåringer er fjernet. Forurensende dieselbiler blir dyrere.

Det blir bedre fordeling i 2012. De som tjener minst får skattelette gjennom økt minstefradrag, samtidig som formueskatten reduseres noe for småsparere, mens den øker for dem som har verdifulle fritidseiendommer og eiendom i utlandet.

Vi slutter å gi skattefradrag til de som gir penger til Israel og den folkerettsstridige muren. Vi legger fram en jobbstrategi for å få flere funksjonshemmede i arbeid.

Budsjettet er verken grått eller stramt. Opposisjonens reaksjoner bekrefter dette. Sjelden har jeg hørt en så tafatt opposisjon. Med god grunn.

- For det første synes de regjeringen har truffet bra med oljepengebruken. Ikke noe å klage på der, med andre ord.

- For det andre betyr dette at de ikke har mer penger å bruke enn regjeringen - som igjen betyr at når de programmatisk og forutsigbart til det selvutslettende etterlyser "mer penger til forskning og kunnskap" betyr det at de må gjøre solide kutt andre steder. Og de veit hvor krevende det er å få til.

Det merkes også på kritikken.

Hvis det er noe som er stramt og grått i år - så er det opposisjonen.

mandag 22. august 2011

Modighetens kår

Regjeringen sier at arbeidet med den kontroversielle klimameldingen er utsatt.

Meldingen blir omfattende og kontroversiell, fordi den skal konkretisere hvilke sektorer i Norge som skal ta hvor store klimakutt for å nå målsettingene om 30 prosent kutt av klimautslipp i Norge innen 2020. Skipsfart, vei, oljesektoren, landbruket - hvem skal ta de største kutta, og hvor raskt? Hvor mye kan tas med teknologisk endring? Hvor mye må tas gjennom kutt i regulære aktiviteter?

Årsaken til at meldinga er utsatt er bomben i regjeringskvartalet. Nå er det Miljøverndepartementet som har ansvaret for å lage og presentere meldingen, og de sitter i hele og uskadete kontorer ved Akershus festning, godt unna regjeringskvartalet. Men det er alltid regjeringen som kollegium som står bak en melding. Derfor skal alle departementer - inkludert utbombede næringsdepartementet, kunnskapsdepartementet, justisdepartementet, helsedepartementet, arbeidsdepartementet og olje- og energidepartementet - med ansvar for sine sektorer bidra inn i meldingsarbeidet. Alle som har sett bildene fra regjeringskvartalet forstår at dette blir krevende.

– Angrepet på regjeringskvartalet har skapt forsinkelser. Mange i departementene sitter med PC-en på fanget og jobber, sier derfor miljøvernminister Erik Solheim (SV) til NTB.

Det har imidlertid ikke manglet på krasse reaksjoner på utsettelsen av klimameldingen. Både Venstre, Høyre og Bellona sier dette er uholdbart.

Ikke bare mener de det er uholdbart. Felles for dem alle er en relativ sterk språkbruk.

"Regjeringen holder både folket og Stortinget for narr" sier Venstre.
Høyre kaller utsettelsen "uakseptabel".
Bellonas Fredric Hauge mener forsinkelsen er både "tragisk" og "patetisk".

Hvorfor sier de dette?

Det kan det være flere grunner til:

- Fordi de mener det er "uakseptabelt", "tragisk", "patetisk" og "å holde folket og Stortinget for narr" at Miljøverndepartementet ikke straks lager meldingen alene, uten dialog med de departementene som er berørte av bomben? At berørte fagdepartementer ikke skal få være med og forhandle i en melding som hele regjeringen skal stå bak?

Dette vil i såfall være å innføre et helt nytt prinsipp, fordi dette ingen departementer gjort før, verken under Høyre eller Venstre eller SV. Mener de at tiden er inne for å begynne med dette nå? Kan vi gjøre tilsvarende på andre områder? At Finansdepartementet lager statsbudsjett uten å snakke med Samferdselsdepartementet? At Landbruksdepartementet lager landbrukspolitikk uten å snakke med Miljøverndepartementet? Selvsagt ikke. Dette er visvas.

- Eller så mener de at det er "uakseptabelt", "tragisk", "patetisk" og "å holde folket og Stortinget for narr" at bomben i regjeringskvartalet faktisk er årsaken til utsettelsen.

- Ëller at det er "uakseptabelt", "tragisk", "patetisk" og "å holde folket og Stortinget for narr" at regjeringen bruker bomben som unnskyldning. Sagt med andre ord: At de mener begrunnelsen for utsettelsen ikke er reell. At regjeringen lyver.

Og hvis Høyre, Venstre og Bellona virkelig mener noe av dette - og det må de jo - burde de ikke være såpass modige at de turte å si det høyt? At de tar ansvaret for sine egne, vante, lettvinte uttalelser? Og se hva slags reaksjoner de får?

søndag 14. august 2011

Etter 22.7

skal jeg

  • Bidra til en mer saklig og kunnskapsbasert debatt om muslimer, islam, utlendinger og realismen i trusselen fra jihad, islamisme og det globale kalifatet. Fakta først.

    De siste tre årene er for eksempel fem promille av alle terrorangrep i Europa foretatt av islamister - slik at Carl I. Hagens påstand om at nesten alle terrorister er muslimer, er feil.

    Til gjengjeld har islamister stått for to av de tre største terroranslagene i Europa de siste ti årene. Angrepet mot Madrid tok 181 menneskeliv. Angrepet mot London tok 52 liv. Flere mulig store islamistiske terrorangrep er også avverget eller ikke blitt noe av, som i Skottland og Tyskland. Til sammenlikning tok angrepet mot Oslo og Utøya, utført av en hvit, kristen innbygger fra Oslo Vest 77 menneskeliv (altså det nest største terrorangrepet i Europa etter 9.11). Kilde: http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_terrorist_incidents (14.8.2011).

  • Lære meg forskjellen på hva islam står for som religion, og hva som er kultur i enkelte land. Våge å være så kulturimperialistisk at jeg tar et standpunkt mot elementer i andre kulturer jeg ikke liker. Alt er ikke lov.

    Både tvangsekteskap og omskjæring er eksempler på kulturelle aktiviteter, ikke islamske ritualer. Jeg er mot begge deler.

  • Reagere når mine meningsmotstandere bryter med helt elementær, vestlig vitenskaplig metode. Det betyr å si fra når anekdoter og ikke-representative enkeltepisoder blir gjort om til generaliserende fortellinger, si fra når noen mener at hele grupper må stå til ansvar for enkelte idioters, galingers, antidemokratiske gjerninger.

  • Forsøke å sette meg mer inn i islam. Omtale og respektere islam på samme måte og nivå som jeg omtaler og respekterer annen tro, som kristendommen. Altså ikke med et ikke altfor høyt positivt engasjement.

  • Bidra til at debatten etter 22.7 ikke bare dreier seg om islam og muslimer, men også om høyreekstremisme. Hva slags språk, hva slags menneskesyn, hva slags frykt er det som uimotsagt har fått feste seg fram til 22.7? Hvem har bidratt?

  • Bidra til å nyansere påstanden om at "Breivik ikke hadde noen rundt seg" - som om ugjerningen hans oppsto plutselig, uforklarlig og i komplett vakuum. Det var Brevik som skjøt og drepte, og må stå juridisk til ansvar for handlingen. Men han har i mange år levd i en vokabulær treningsleir, hvor han har ernært seg på fremmedfiendtlig retorikk om muslimer og utlendinger, hentet fra meningsfeller og støttespillere i analysen, bestående av ikke bare mer eller mindre anonyme internettrasister, men også fremstående nasjonale politikere, spesielt fra Frp.

  • Reagere på det jeg er mot, uavhengig av hvor personer kommer fra eller hva de tror på. Stå opp mot urettferdighet, diskrimering, patriarki og antidemokratiske bevegelser, uavhengig av hvem som forfekter dem.

  • Bli mer fredelig, litt mer tålmodig. Slutte å vise fingeren til farlige bilister i trafikken når jeg sykler (kanskje).

fredag 10. juni 2011

Slik vinner Høyre valget i 2013

Jeg har tidligere sagt at om Høyre fortsetter å holde kjeft om egen politikk kan de fort få 40 prosent i stortingsvalget 2013.

En ytterligere bekreftelse av at Høyre seiler til topps ved å holde kjeft fikk jeg i dag, fredag 10. juni:
  • Aftenposten kan melde at Høyre får 32,5 prosent og er landets største parti.

  • Samtidig hørte jeg Høyres Bent Høie snakke intetsigende til NRK Dagsnytt om hva han synes om at fastleger ikke blir kvitt voldelige eller truende pasienter. Ifølge Legeforeningen har 55 prosent av norske leger opplevd trusler, og hver fjerde lege har opplevd vold fra enten en pasient eller en pårørende.
Før vi skal se på hva Høie faktisk ville gjøre med problemet, vil jeg anføre at all politikerpreik kan deles i tre:

- Problembeskrivelse ("slik er det i dag, det er ikke bra at sånn og sånn"); heretter kalt P
- Ansvarsplassering ("den og den har skylda"), heretter kalt A, og
- Løsninger ("dette vil jeg gjøre for å fikse tingene" (heretter kalt L)

(... fra nå av kalt PAL-modellen).

Etter mine standarder er det helt betimelig at all A peker mot regjeringa. Det er greit. Det er ikke dette denne saken dreier seg om. Skulle bare mangle at regjeringa tar ansvar.

Men i politikken bør det være en balanse mellom P og L - den som syter bør også komme med forslag til løsninger. Det tror jeg velgerne vil ha. Rett og slett fordi det letter sorteringsarbeidet i å finne sitt parti.

Derfor har jeg lenge etterlyst litt mer L fra Høyre, for å komme på høyden med all P fra Høyre.

Til ingen nytte. Planen til Høyre i dag er å snakke om P. Og minst mulig om L.

Dagens eksempel viser hvorfor dette er riktig analyse - dette sa nemlig Bent Høie på Dagsnytt i dag om at fastleger ikke blir kvitt voldelige eller truende pasienter:

"I dag er det ikke mulig for legene å avvise farlige eller truende pasienter". (P)

"Legeforeningen har i åtte år har forsøkt å få på plass et regelverk som åpner for nettopp dette". (P)

" Det er helt uakseptabelt. Det burde ha vært gjort noe med reglene før" (P)

"Jeg vil ta opp saken med helseministeren" (A)

"Det er naturlig at vi får inn et godt regelverk på dette området" (underforstått at dagens regelverk er for dårlig) (P)

"Pasienter har all rett til å velge fastlege, men det finnes ikke noen regler for hvordan en kan flytte pasienter som for eksempel er truende mot en lege" (P)

"I noen tilfeller vil det riktige være å få hjelp av politiet og få politieskorte" (som i dag, dermed beskrivelse) (P)

"I andre tilfeller er det riktig å flytte pasienten til en annen lege, fordi det nettopp er den legen eller en ansatte på det legekontoret som pasienten er truende overfor. Alle har rett til helsehjelp, men ikke nødvendigvis fra den legen som en oppfører seg truende mot" (L) .

Oppsummert havner seks av åtte uttalelser i kategorien Problembeskrivelse, én av dem er Ansvarsplassering og én av dem er et forslag til Løsning.

Forslaget til løsning er i dette tilfellet endatil så selvsagt ("flytte pasienten til en annen lege") at det er nærmest politisk meningsløst. Hvem er uenig i dette utsagnet, liksom? (Høie styrer med denn "løsningen" glatt unna alle gråsoneproblematikk; som for eksempel pasienter - som med rette - er forbanna fordi de føler seg urettferdig eller feil behandla).

Min teori er at det er ikke noe stort sug etter Høyrepolitikk i Norge. Derfor velger Høyre å fokusere på problemer, framfor løsninger. Eksemplet over viser at Høyre er seks ganger bedre på problembeskrivelse enn på å komme med løsninger.

Og 32,5 prosent av velgerne forteller at det lønner seg.

Dessverre.

onsdag 13. april 2011

Redd oss fra Rema

Det eneste vi med sikkerhet vet om norske dagligvarekjeder er at de tjener milliarder på dårlig utvalg.

Skulle man fulgt rådet til Konkurransetilsynet burde det vært flere kjeder i Norge, for liksom å tyne prisene mer ned. Men det har vært forsøkt. Lidl var bare noen måneder i Norge før de ga seg. Det gikk rett og slett ikke med en femte kjede.

Det stadige prispresset har også uønskede effekter. Det går ut over kvaliteten. Det er ikke lenge siden vi kunne høre at bransjens egne folk ikke lot barna sine spise det de sjøl solgte. Fisk og bacon blir nemlig pumpet med vannholdig fosfor for å få opp vekten. Lurt blir vi, enten det er fire eller fem kjeder.

Matpolitikk er ikke lett - helst vil vi ha dansk utvalg, svenske priser og fransk kvalitet. Det er opplagt at alt dette får vi ikke samtidig.

Men samtidig trenger det ikke være motsatt heller. Det er ingen grunn til at norske forbrukere skal leve evig med Rema-utvalg, Rema-priser og Rema-kvalitet.

Situasjonen i dag er at de private eierne i dagligvarebransjen tjener milliarder på kommersielt skvalder, dårlig utvalg og høye priser, mens ansatte ofte er uskolert ungdom som er innom noen år på deltid.

Det statlige Vinmonopolet er bygget på den helt motsatte modellen: En herlig glenne av reale varer, godt utvalg og real kundebehandling, et sted hvor man møter kunnskapsrike, hyggelige og engasjerte ansatte, som er der for å gi deg best mulig kvalifiserte råd for å foreta egne valg.

Mange er dogmatiske motstandere av Vinmonopolet, fordi man mener offentlig eierskap gir dårlige tjenester og høyre priser. Slike tåpelig innvendinger må man dessverre ta på alvor. Det beste beviset på at de tar feil, er imidlertid nettopp Vinmonopolets suksess. Her får man raskt hjelp, man får svar på spørsmålene, og svarene er gode. Det er jo de private dagligvarebutikkene i dag som representerer bløff, produktskvalder og lite varekompetanse. Å overlate matbutikkene til private har paradoksalt nok gitt oss det som motstanderne av offentlig eierskap frykter aller mest: Dårlig utvalg, dårlige priser og dårlig kvalitet.
Nå foreslås det nye ombud, nye reguleringer, mer innsyn og enda flere reguleringer. En mulig gevinst vil raskt bli spist opp av mer byråkrati og kontroll. Elefanten i butikkrommet er en ny non-profitt dagligvarekjede.

At en slik kjede kan bygge på ideen bak Vinmonopolet burde være opplagt. Vi ville fått ned profittjaget, og dermed prisene. Vi ville fått opp utvalget, seriøsiteten og kvaliteten. Innkjøpsmakten til en slik stor kjede ville - som med Vinmonopolet i dag - sikre at prisene fra leverandør presses godt ned. Det som funker på Baileys, vin og sprit kan også funke også på brød, vitaminer og saft.

En ny, non-profit dagligvarekjede ville sjølsagt ikke løst alle problemer. Den ville ikke fjernet den skitne maktkampen mellom produsenter og dagligvarekjeder. Den ville ikke uten videre fått opp andelen norskproduserte varer i hyllene.

Men den kunne gitt oss noe som markedet ikke i dag serverer oss:

Litt mer kvalitet. Litt større utvalg. Litt lavere priser.

(Innlegget sto på trykk i VG 19.4.2011)

tirsdag 12. april 2011

Posten skal fram - og tilbake

Det er muligens riktig tenkt at hensynet til postansatte, hyppig postombæring og distrikskontorene kunne vært sikret innenfor ramma av EUs postdirektiv, gjennom strenge konsesjonsbetingelser og krav til de som ønsker å konkurrere med Posten Norge.

Men slike konsesjoner gjør imidlertid ingenting med den grenseløse idiotien det er å sette flere, konkurrerende infrastrukturselskaper opp ved siden av hverandre for å gjøre nøyaktig den samme jobben, selskaper som skal arbeide parallellt med nøyaktig de samme oppgavene.

For hvor ligger egentlig den industrielle fornuften i at en rekke konkurrerende postselskaper skal investere hver sine sett med postbiler, hver sin sorteringsterminal, ha hver sine ansatte, og hver sine sett med distrikskontorer?

Må jeg som kunde vite hvilket selskap som har kontor i Bodø, Bergen eller Barkåker for å få sendt et brev dit? Eller skal de ulike selskapene forhandle med hverandre om prisen for å levere den andres brev? Eller skal alle fire selskapene ha hvert sitt postkontor i Bodø, Bergen og Barkåker?

Skal hvert selskap måtte ha hver sin postbil med hver sin postmann - med med krav om at alle fire kjører nøyaktig den samme ruta hvert eneste sted i Norge?

SV, Ap og Sp står nå sammen om å si nei til EUs postdirektiv. Det er godt tenkt - av hensyn til forbrukerne. Kostnaden ved å bygge opp parallelle og dobbeltarbeidende infrastrukturselskaper er dyrt og tungvint, og dermed utvilsomt svært lite kunderettet.

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 13.4.2011

mandag 11. april 2011

Post postdirektivet - grunn til å glede seg?

Hva skjer egentlig etter postdirektivet?

Spørsmålet nå er ikke hva postdirektivet betyr for posten.

Et mye viktigere spørsmål er følgende: Hvem har lært hva av vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte - og hva skjer med kommende direktiver som en følge av dette?

Betyr vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte at det endelig blir lettere å diskutere det faktiske innholdet i EU-direktiver med Ap i framtida? Eller blir det vanskeligere?

Går det mer eller mindre enn atten år til det neste norske veto? Blir det i det hele tatt lagt ned et norsk veto?

Det at Aps medlemmer sier nei til et EU-direktiv mot Ap-ledelsens uttalte vilje, på et direktiv som ligger i EØS-avtalens kjerneområde (fri flyt), er intet mindre enn et lite politisk jordskjelv. Folk flest er lei av at Norge er et stemplingskontor for EU-direktiver.

Mange har lært noe av dette.

Aps medlemmer har lært at det nytter å si fra. Aps landsmøte har vist det som vi andre har sagt lenge, nemlig at det gjennom EØS-avtalen er mulig å si nei.

Ap-ledelsen på sin side har lært seg å gjøre hjemmeleksa. Neste gang kommer Ap-ledelsen til å gjøre en bedre jobb på forhånd.

Det er i dette landskapet, mellom de to blokkene, at politikken kommer til å utformes. Jeg tipper at følgende skjer:

- Norge kommer til å få en mer aktiv EØS-debatt framover. Det er bra. Dette skjer ikke bare på grunn av Aps landsmøtevedtak, men også fordi regjeringa har satt ned et høykompetetent utvalg til å utrede og problematisere EØS-avtalen og Norges forhold til EU.

- Norge kan muligens komme til å si nei til et meget begrenset antall direktiver - men absolutt aldri mer på EØS-avtalens kjerneområde, hvor postdirektivet befinner seg. Det kommer til å bli lenge til neste gang et enstemmig LO-sekretariat vedtar å sette ned foten mot et EU-direktiv på EØS-avtalens kjerneområde, for å si det sånn.

Så skal et norsk veto mot postdirektivet skal gjennomføres av en Arbeiderpartiledelse som var mot vedtaket. Blir de ferdige før 2013? Har de egentlig noen grunn til å skynde seg? Hvor mye hadde DU jobbet aktivt for å gjennomføre noe du var dypt uenig i?

Og ikke tro at det ikke vil bli krig. Posten kommer til å advare. Høyre, KrF, Venstre og Frp kommer til å advare. NHO kommer til å advare. EU kommer til å advare. Laksenæringa kommer til å advare.

At det blir et veto før 2013 er derfor et meget åpent spørsmål. SV kommer til å være pådriver i regjeringa for at dette skjer. Men om det skjer?

Det eneste vi vet med sikkerhet, er at det er usikkert.

fredag 8. april 2011

Thor Egil kaster terning over kommentariatet

Husker du bråket da Liv Signe Navarsete skjelte ut en lokalsykehusaktivist? Husker du alt bråket i regjeringen om mastene i Hardanger, om rensingen av gasskraftverket på Mongstad, om Marie Amelie? Husker du at Kristin Halvorsen fikk kjeft for å ikke ha fulgt opp løftet om å "fjerne fattigdom med et pennestrøk"?

Selvsagt gjør du det.

Men vet du hva samhandlingsreformen er? Går de norske klimautslippene opp eller ned? Vet du hva Sp, Ap og SV egentlig mener om gratis tannlege? Om tolv måneders studiestøtte for studenter? Og har Kristin Halvorsen faktisk sagt at det er mulig å fjern fattigdom med et pennestrøk?

Man skal være mer enn gjennomsnittlig politisk nerd for å kunne svare riktig på disse spørsmålene (se svarene nederst). Det er synd - fordi det er dette som er politikk. Mye, mye mer enn hvem som skjeller ut hvem, eller hvem kommentatorene mener gjorde bra eller dårlig inntrykk i en debatt. Det er svarene på disse spørsmålene som dreier seg om hvordan Norge styres. Om hva slags hverdag folk vil våkne opp til i framtida. Om hva partiene vil, og hvorfor.

Og det er derfor vi har politiske kommentatorer. Som kan holde oversikten, trekke ut det viktigste og gi den politisk interesserte et faktagrunnlag for å forstå politiske saker og prosessen rundt dem, og presentere sine egne, selvstendige saklige vurderinger på dette grunnlaget.

Men min erfaring er at de gjerne er mer opptatte av dramatiseringen jeg nevnte aller først framfor å forklare de konkrete sakene.

Men skal ikke politiske kommentatorer gi oss både innsikt og egen analyse? Jo. De er til for velgere som er opptatt av grundighet, sak og saklighet. De er til for folk som vil ha opplyst navigasjon gjennom ulike politiske løsninger og posisjoner. Velgere som vil vite om reelle politiske uenigheter, og hvorfor de finnes.

  • Som vil ha fokus på innhold, framfor spill.

  • Som vil ha gode analyser, framfor lettvinte gjenfortellinger av andres lettvinte fortellinger.

  • Som vil vite om konsekvenser av politikk, framfor intetsigende stilkarakterer på politikere.

  • Som er ydmyk nok til å forstå at man kanskje ikke har alle svarene, men som i alle fall kan stille de gode spørsmålene

Politiske kommentatorer er viktige, mektige. De stiller selv spørsmålene, og kommer med svarene. De er læreren som får stå med fasitsvaret etter at sendingen er over. Ofte får de mye mer plass til å forklare enn folkevalgte får selv. De er uten tvil den gruppen av individer som isolert sett har mest plass i mediene til å påvirke folks holdninger til partiene og politikken deres.

"Vi har mer makt enn vi selv vil innrømme" har Dagbladets Marie Simonsen en gang sagt.

Derfor er det viktig at de gjør en god jobb.

Men gjør de det?

Det er en forenkling å si at at alle de politiske kommentatorene er i ferd med å bli sportskommentatorer, mer opptatt av form, stil og kamp, framfor innhold, analyse.

Det er også en forenkling å si at den gode spissformuleringen i ferd med å bli viktigere enn den treffsikre analysen.

Fordi noen er bedre enn andre.

Og noen er verre.

Her er min vurdering.


Terningkast 6

Hege Ulstein, Dagsavisen. Velformulert, innsiktsfullt og modig går hun inn i politiske temaer, og skriver om politikken - ikke spillet - med en språkføring som få andre har. Hun setter seg inn i alt hun skriver om, hun tør å ta opp kontroversielle politiske temaer, og er aldri lettvint. Det hun skriver må leses og nytes - langsomt. Kommentariatets ubestridte dronning og framtid.

Kjetil Alstadheim, Dagens Næringsliv. Alstadheim er ikke bare morsom, kunnskapsrik og drepende sarkastisk, han greier også å kombinere alle disse tre egenskapene nesten hver gang han kommenterer. Han er grundig - han leser faktisk gjennom stortingsmeldinger, alternative budsjetter og innstillinger før han skriver.

Magnus Takvam, NRK. Hvis du vil vite hvordan viktige og vanskelige ting egentlig henger sammen skal du lytte til Magnus Takvam. Bak den nesten irriterende sedate stilen skjuler det seg store politiske hemmeligheter som han doserer ut i udramatiske, gjennomtenkte formuleringer. Han nyter stor respekt blant politikere for sin saklige og beherskede stil - som igjen gjør at han ofte sitter på mye viktig informasjon, og som gjør at han ofte er den mest oppdaterte kommentatoren.

Terningkast 5

Eirik Mosveen, VG. Mange synes VG er en drittavis, og at den tidvise besservisseren av en bulldog Eirik Mosveen er en aktivt deltakende årsak til dette. Jeg er uenig i en slik beskrivelse - Mosveen er ikke bare tidvis bulldog. De siste årene har imidlertid VG overtatt rollen fra Dagbladet som vår nasjonale kommentatoravis, og Mosveen er en aktivt deltakende årsak til dette. Han setter seg inn i sakene, og tenker selv. Han kjenner - og snakker ofte med - de fleste som er i det politiske systemet. I min verden er dette et pluss - ikke alle kommentatorer snakker med noen før de konkluderer. Det er ikke alltid jeg er enig i konklusjonene hans. Men enighet er ikke et kriterium jeg dømmer kommentatorer etter.

Stein Aabø, Dagbladet. Jeg sier som Gudmund Hernes: "Han kan sine ting mer og mer, og er blitt Dagbladets årgangsvin: bedre år for år. Han gir deg forstand også når du er uenig og formidler selv både tvisyn og raushet." Bedre kan det ikke sies.


Terningkast 4

Marie Simonsen, Dagbladet. Skriver bra, har gode analyser, og den beste kommentatoren Norge har på temaet likestilling. Hun trekkes ned av sin nærmest desperate allestedsnærværenhet som snappy sosiolog på radio og TV, hvor det bare ikke fungerer.

Terningkast 3

Olav Versto, VG skriver selvsikkert og velformulert. Men han er ikke en kommentator så mye som han er en politisk aktør - plassert et sted i det politiske sumplandet mellom Ap og Frp: Han mener det må bygges mer veier i sentrale strøk, han vil ha ned innvandringen, han er blind NATO-lojalist, han vil bygge gasskraftverk uten rensing og han vil bore etter olje hvor det bores kan. Det som gjør ham til en middels kommentator er imidlertid ikke meningene i seg selv, men den udiskuterbare, politiske urokkeligheten hans, i kombinasjon med en nesegrus beundring over sitt eget selvbilde, toppet med at de framførte premisser for sine egne konklusjoner gjerne er tynnere enn hans eget avispapir.

Arne Strand, Dagsavisen. Som Olav Versto er Arne Strand erfaren og velformulert - men også han nærmest overveldet av sine egne analytiske evner, drapert i sin egen fortreffelighet. Som hos Versto fører det pompøse selvbildet til en udiskuterbar urokkelighet ved sitt eget prosjekt. Og som Versto er han først og fremst en politisk aktør (for Ap). Strands evne som kommentator er - som blant annet Stein Kåre Kristiansen - først og fremst å dele ut politiske stilkarakterer i etterkant, framfor å forstå hva som faktisk skjer når det skjer.

Ola Storeng, Aftenposten: Nyter stor autoritet som en av landets viktigtste kommentatorer på økonomifeltet. Men som hos Versto og Strand vokser selvsikkerheten og selvhøytydeligheten sammen i høyden, og de politiske konklusjonene i ferd med å kjøre seg fast i samme spor. Når både analysene og konklusjonene hans høres ut som Finansdepartementet tyder det på en kommentator som sitter - og blir sittende - fast i den samme, kjedelige referanseramma over år. Svak treer.

Terningkast 2

Kyrre Nakkim, NRK. Ingen kan sause sammen politiske selvfølgeligheter med å dele ut "skal vi danse"- karakterer til politikere som denne mannen. Hans force er evnene til å gjenfortelle andres analyser - men de er også stort sett feil. Svak toer.

Elisabeth Skarsbø Moen, VG. Blant lettvinthetenes fremste fanebærer. Skarsbø Moen kunne for eksempel i Dagsnytt 18 torsdag 13. januar 2011 uten forbehold slå fast at den rødgrønne regjeringen hadde tapt valget i 2013 (to og et halvt år fram i tid), og at Ap ville oppleve et massivt ras på meningsmålingene etter Maria Amelie-saken. Det siste skjedde ikke. Det første kan godt skje, men ikke på grunn av Amelie-saken.

Stein Kåre Kristiansen, TV2: Keiseren av store bokstaver og små tanker. Svak toer. Hans evner ser ut til å være samlet i et slags Caesar-kompleks hvor tommelen enten går opp eller ned, uavhengig av hva som var spørsmålet. Dette skjer gjennom å dele ut enten sterkt bejublende eller (som oftest) sterkt drepende karakteristikker av personer, partier og prosesser (med et mulig unntak for en nesegrus ukritisk beundring av Jonas Gahr Støre). Mitt favorittsitat (fra desember 2008): "Landbruksminister Lars Peder Brekk ble utnevnt til statsråd i juni. Siden har ingen sett ham. Det kan vanskelig bli mer enn terningkast 1."

(Sammenlikn gjerne med Gudmund Hernes' terningkast i Morgenbladet fra 14. januar 2011)


---


Svar på politiske nerdespørsmål:

Hva er samhandlingsreformen?

- Helsepolitisk reform som har som mål å sikre større koordinering mellom helsetjenestene i stat og kommune, gi mer ansvar - og mer penger - til kommunene, og få til økt forebygging. Pengene til kommunene tas fra sykehusene, slik at kommunene enten kan bruke pengene sjøl, eller kjøpe spesialisttjenester fra sykehusene.

Går de norske klimautslippene opp eller ned?

- De går ned. Se http://thoregil.blogspot.com/2010/05/har-marius-holm-rett.html


Hva mener Sp, Ap og SV om gratis tannlege og tolv måneders studiestøtte for studenter?

- Alle de tre regjeringspartiene har gått til valg på å gjøre tannlege billigere, og å innføre tolv måneders studiestøtte. Det står i alle tre arbeidsprogrammene. Likevel er ingen av disse to sakene inne i regjeringsplattformen for 2009-2013.


Har Kristin Halvorsen sagt at det er mulig å fjern fattigdom med et pennestrøk?

- Nei. Se http://thoregil.blogspot.com/2010/05/hjertesukk-om-pressekritikk.html


PS Har du lest deg gjennom hele artikkelen? Da fortjener du denne!

mandag 4. april 2011

Albania

VG kjører en serie artikler om norsk veistandard. Enkelte politikere har sammenliknet Norge med Albania - og konkludert med at veiene der er bedre.

Det kunne jo være fristende å si at de som vil ha bedre veier kan jo bare flytte.

Men påstanden er feil. Med tigangeren.

Norge har 2 730 mil med riksvei, av dette 880 mil med nasjonal stamvei. Alle riksveier har fast dekke. I tillegg hundrevis av mil med fylkesveier og kommunale veier.

Albania har 300 mil med nasjonale veier. totalt 1800 mil med veier. Bare 12 pst av veiene har asfalt, i følge en regjeringspresentasjon.

Kilde: Republic of Albania, ministry of public works, transport and telecomminication

tirsdag 29. mars 2011

Svar fra Justisdepartementet

På Stortinget er nå Ap og Høyre i ferd med å presse gjennom Datalagringsdirektivet i et tempo som jeg i mine ti år som ansatt på Stortinget aldri har sett maken til.

Nærmest på timen forventer de at Transportkomiteen skal stemple saken som ferdigbehandlet, til tross for at Ap og Høyre nettopp har kommet opp med en avtale som inneholder like mange ubesvarte spørsmål som den inneholder svar:

Hva betyr alt det de har funnet på i praksis? Hva koster alle tiltakene de foreslår? Hvorfor det haster sånn med å innføre et direktiv som bryter så grunnleggende med personvernet, når EU er i ferd med å evaluere - og sannsynligvis justere - direktivet?

I all hast sendte derfor personvernalliansen (bestående av SV, Sp, KrF, V og Frp) en rekke spørsmål til Justisdepartementet (JD) og Samferdselsdepartementet (SD) i går kveld.

Hovedessensen i svaret som kom i dag morges er at JD mener dette går for fort - de greier i alle fall ikke å svare på hva dette vil koste innenfor den fristen Høyre og Ap har satt (se svarbrevet under).

JD skriver: "En nærmere redegjørelse [av merkostnadene] vil forutsette en utredning med lengre tidsfrist enn det som er gitt i komiteens brev".

SD mener det blir dyrt og vanskelig å gjennomføre: "Oppsummeringsmessig vil forslagene i avtalen mellom Arbeiderpartiet og Høyre medføre svært høye kostnader og være meget utfordrende å gjennomføre".

Og dette vil Ap og Høyre vedta.

Vi står altså overfor den meget spesielle situasjonen hvor et flertall på Stortinget ønsker å tvinge gjennom en sak de ikke aner rekkevidden av, verken økonomisk eller praktisk, med en tidsplan som departementene selv mener ikke er forsvarlig.

Dette er over grensen for ansvarlig saksbehandling. Jeg skjønner derfor godt at personvernalliansen krever mer tid.

- Avtalen om Datalagringsdirektivet har ikke blitt behandlet i transport- og kommunikasjonskomiteen på en forsvarlig måte. Dette skyldes at Høyre og Arbeiderpartiet har presset igjennom en fremdriftsplan som gjør at Stortinget ikke får et godt nok beslutningsgrunnlag i saken, sier komiteens leder og medlem av personvernalliansen Knut Arild Hareide (KrF).

Og det er da jeg spør meg selv. Hvorfor i all verden haster dette sånn?

Er det fordi Høyre har landsmøte om en måned? Her kan du lese hele svaret fra Justisdepartementet og Samferdselsdepartementet til Transportkomiteen:

Siste: Ap og Høyre i Transportkomiteen har ikke bare brukt flertallsmakten sin til å bestemme at saken skal tvinges uforsvarlig raskt gjennom Stortinget. De har også bestemt at de to omtalte brevene fra Justisdepartementet og Samferdselsdepartementet skal fjernes helt fra saken, som er mildt sagt uvanlig praksis (vanlig er at de legges som vedlegg til innstillinga).

Her er brevene de ikke vil du skal få lese:

----

Fra Justisdepartementet: Stortingets transport- og kommunikasjonskomité


Stortinget

0026 OSLOProp 49 L (2010-2011) - Endringer i ekomloven og straffeprosessloven mv (gjennomføring av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett) - nye spørsmål

Jeg viser til brev 28. mars 2011 hvor medlemmene i Stortingets transport- og kommunikasjonskomité fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti med kort frist ber om svar på nye spørsmål i anledning arbeidet med Prop. 49 L (2010-2011). I et supplerende brev av samme dato ber komiteen ved medlemmene fra Fremskrittspartiet om svar på to nye spørsmål (nr. 3-4).

1. Hvilke budsjettkonsekvenser har følgende elementer i avtalen mellom Høyre og Arbeiderpartiet

[…]?

Svar: Det stilles spørsmål om budsjettkonsekvensene ved ulike deler av “Avtale mellom Arbeiderpartiet og Høyre om Prop. 49 L (2010-2011)” av 28. mars 2011 (avtalen). Jeg er enig i at de delene av avtalen som det er vist til i brevet, medfører budsjettkonsekvenser. Når det gjelder ikrafttredelse av politiregisterloven, viser jeg til Ot.prp.nr.108 (2008-2009) Om lov om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten kapittel 20. Fra kap. 20.2 “Innføring av ny teknologi”, siteres:

“Innledningsvis finner departementet grunn til å presisere at nødvendigheten for en betydelig oppjustering av politiets datasystemer ikke bare er et utslag av en ny politiregisterlov. Flere av politiets datasystemer er av eldre dato, for eksempel ble SSP satt i drift i 1982, og tiden er således uansett inne for en utskiftning av disse systemene.


I tillegg må politiets oppjustering av datasystemene ses i sammenheng med andre lovendringer, som i seg selv krever en slik oppjustering. Det vises her til Ot.prp.nr.22 (2008-2009) om lov om endringer i straffeloven, der det i kapittel 15, punkt 15.3, om økonomiske konsekvenser er gjort rede for kostnadene for å erstatte det nasjonale straffe- og politiopplysningsregisteret (SSP) og straffesakssystemet STRASAK.


Den nye politiregisterloven fører til at det må etableres løsninger i de av politiets elektroniske informasjonssystemer som medfører at bruk av informasjon kan logges og spores. Med dette menes at det i ettertid kan konstateres hva som er gjort i et dataanlegg/informasjonssystem, herunder hvem som har fått tilgang til opplysningene og at all elektronisk behandling av opplysninger, skal være sporbare. Videre er det nødvendig å implementere følgende funksjoner:








-


endre, sperre, slette og markere opplysninger








-


sanering og arkivering








-


avgrense opplysninger som ikke skal lagres

Økt bruk av logging vil også øke behovet for endringer i lagrings- og maskinkapasitet.


Politiregisterloven vil ha konsekvenser for de fleste av politiets systemer. Som nevnt er konsekvensene for de sentrale straffesakssystemene (SSP og STRASAK) allerede beregnet i Ot.prp.nr.22 (2008-2009). Endringene på de øvrige systemene til politiet som følge av ny politiregisterlov anslår Politidirektoratet til å koste om lag 115 millioner kroner”.



De økonomiske konsekvensene ved domstolsbehandling (pkt. 7) og Datatilsynets nye oppgaver (pkt. 9), vil blant annet bero på hvordan dette organiseres i de berørte sektorene. En nærmere redegjørelse vil forutsette en utredning med lengre tidsfrist enn det som er gitt i komiteens brev. Dette gjelder også spørsmålet om de andre tiltakene i avtalen som komiteen har forespurt om, dvs. evaluering og statistikk. På forespørsel fra Stortinget og gitt at det settes frister som er tilpasset oppdraget, vil departementet naturligvis utrede disse spørsmålene.


I alminnelighet vil den endelige vurderingen av de budsjettmessige konsekvenser gjøres i de årlige budsjettkonferanser. Jeg viser til avtalen pkt. 16, som fastsetter avtalepartenes ståsted i så henseende:


“Partene forplikter seg til å stemme for de konkrete budsjettmessige konsekvenser og de konkrete forslag som følger av avtalen”.



2. i) Hvordan Datatilsynet kan håndheve strengere lagringsrutiner – når teleselskapene sjøl kan velge å lagre trafikkdata utenlands? I forliket står det kun at selskapene skal oppgi hvor dataene skal lagres, ikke at de pliktes lagres i Norge. Som betyr at de strenge reglene for lagring (lukket lagring, kryptering) kun vil gjelde for de selskapene som velger å lagre trafikkdata i Norge.


Svar: Lagringspliktig data vil i all hovedsak anses som personopplysninger i personopplysningslovens forstand og reguleres av denne loven. Loven gjennomfører EUs personverndirektiv i norsk rett og stiller krav til betryggende behandling av data.



Avgjørende for om de norske personvernreglene kommer til anvendelse er om selskapet driver virksomhet i Norge, jf. personopplysningsloven § 4. At et selskap velger å lagre data i en annen stat innebærer ikke at dataene unndras reglene i den norske personopplysningsloven.



Personopplysningsloven inneholder videre regler om overføring av personopplysninger til utlandet, for eksempel til en server som lagrer lagringspliktig data. Det sentrale vilkåret i den forbindelse er at mottakerstaten sikrer en forsvarlig behandling av data, jf. personopplysningsloven § 29 første ledd som lyder:


§ 29. Grunnleggende vilkår


Personopplysninger kan bare overføres til stater som sikrer en forsvarlig behandling av opplysningene. Stater som har gjennomført direktiv 95/46/EF om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger, oppfyller kravet til forsvarlig behandling.



Alle stater som er bundet av personverndirektivet anses automatisk for å oppfylle kravet til forsvarlig behandling av data. Det følger også av det underliggende direktivet at kommisjonen kan treffe beslutninger om at overføring også kan skje til land utenfor denne kretsen. Slike beslutninger av kommisjonen vil også være bindende for Norge, jf. personopplysningsforskriften § 6-1. Sperring for overføring til en eller flere EØS-stater eller andre stater som er godkjent av EU-kommisjonen, eller krav til lagring i Norge vil således være i strid med våre EØS-forpliktelser etter personverndirektivet.



Datatilsynet skal påse at lover og forskrifter som gjelder behandling av personopplysninger blir fulgt, jf. personopplysningsloven § 42 tredje ledd nr. 3. Denne oppgaven er ikke begrenset til data lagret i Norge.



2. ii) Hva er den beregnede kostnaden for telekomtilbyderne?


Svar: Jeg legger til grunn at det er kostnaden ved gjennomføringen av datalagringsdirektivet som etterspørres. Omfanget av kostnader for den enkelte tilbyder vil avhenge av flere faktorer. Det er den enkelte tilbyder som selv velger lagringsløsning, noe som vil påvirke omfanget av kostnadene. Flere tilbydere kan gå sammen om felles lagringsløsninger, noe som vil kunne innebære stordriftsfordeler, se Prop. 49 L (2010-2011) Endringer i ekomloven og straffeprosessloven mv. (gjennomføring av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett) (proposisjonen) kap. 11.4.1 og avtalen pkt. 4. Det vises for øvrig til proposisjonen kap. 16.5.2 hvor det henvises til en vurdering foretatt av selskapet Teleplan AS, hvor kostnaden for å gjennomføre datalagringsdirektivet over en femårsperiode for telekombransjen er anslått til 217 millioner kroner.



2. iii) Vil forslaget medføre betydelige ulemper for kundebehandlingen hos telekomtilbyderne?


Svar: I avtalen beslutter Arbeiderpartiet og Høyre å pålegge tilbydere av elektronisk kommunikasjon å lagre avgrensede typer data i seks måneder. Samtidig stiller vi konkrete krav til hvordan tilbyderne skal oppbevare denne informasjonen. For å kunne tilby elektroniske tjenester på det norske markedet, må enhver tilbyder oppfylle disse vilkårene. Jeg kan ikke se at gjennomføringen av datalagringsdirektivet, i samsvar med proposisjonen og avtalen, vil medføre ulemper for kundene, verken betydelige eller ubetydelige. Forholdet mellom kunde og tilbyder er regulert i foreliggende avtalevilkår som gjelder med de begrensninger som er fastsatt i konsesjonsvilkår og eventuelle pålegg som gis av tilsynsmyndighet. Telenor uttalte i sin høringsuttalelse at kundene skal kunne stole på at den informasjonen selskapet har om hver enkelt, behandles fortrolig. Avtalen styrker kundenes rettigheter på dette punkt. Kunden kan på forespørsel gis innsyn i logg hvor det fremgår om data registrert på han har blitt benyttet. Det stilles spesifikke krav til tilbydernes informasjonssikkerhet, og personalet som behandler kundenes data skal være autorisert. Datatilsynet kan ved behov pålegge bruk av krypteringsteknologi, og vi forutsetter at tilsynsmyndighetenes virksomhet vil fokusere på forbrukernes krav til god levering av elektroniske tjenester og strenge krav til personvern. Avtalen styrker tillitsforholdet mellom den enkelte tilbyder og forbrukerne.



2. iv) Kravet om kryptering av databaser, lukket lagring, autorisering av personell og krav til sporbarhet er alle vagt formulert i avtalen. Hvordan skal disse punktene implementeres i norsk lov og ovenfor telekombransjen?


Svar: I avtalen er det redegjort for krav om kryptering og lukket lagring (pkt. 5 c), autorisering av personell (pkt. 5 b) og sporbarhet (pkt. 5 d). Jeg er ikke enig i at gjennomføringen av disse tiltakene har fått en vag formulering i avtaleteksten. Det foretas nødvendige lov- og forskriftsendringer i berørt regelverk, fortrinnsvis ekomloven og personopplysningsloven med tilhørende forskrifter. Datatilsynet, Post- og teletilsynet og Nasjonal sikkerhetsmyndighet gir retningslinjer som omtalt. Det kan også bli aktuelt å vise til etablerte (internasjonale) standarder for informasjonssikkerhet (kryptering).



2. v) Hva er risikoen for at telekomselskapene må operere med doble databaser på grunn av disse kravene? En slik løsning vil øke kostnadene – men ikke sikkerheten.


Svar: Utgangspunktet er at den enkelte tilbyder selv velger lagringsløsning. Tilbyderne vil dermed selv ha betydelig mulighet til å påvirke størrelsen på de kostnader som vil påløpe. Av fortalen til datalagringsdirektivet nr. 13 annet punktum fremgår det at lagring av data bør skje på en slik måte at man unngår å lagre data mer enn én gang. Det vises for øvrig til proposisjonen kap. 11.4.1:


“I henhold til datalagringsdirektivet er det ikke et krav at dataene skal lagres fysisk atskilt fra tilbyders øvrige data, men det skal etableres hensiktsmessige tekniske og organisatoriske anordninger for å ivareta datasikkerheten. Både Datatilsynet og ekomtilbyderne har gitt uttrykk for at de er enige i Artikkel 29-gruppens anbefaling om at det ved innføring av en eventuell lagringsplikt bør etableres et logisk skille mellom dataene avhengig av dataenes formål. Departementet vurderer det som avgjørende for å kunne kontrollere bruken av data som lagres i henhold til datalagringsdirektivet, at det stilles vilkår om et logisk skille mellom data til fakturerings- og administrasjonsformål på den ene siden, og data til kriminalitetsbekjempende formål på den andre siden. Dette innebærer ikke at data må lagres på to forskjellige steder, men at tilbyderne må ha mekanismer som styrer tilgangen til data avhengig av lagringsformål. Departementet går inn for at det innføres en plikt for tilbyderne til å sørge for lagringsløsninger som ivaretar sikkerheten rundt data lagret i henhold til datalagringsdirektivet. Departementet legger til grunn at etablering av tilstrekkelige sikkerhetsrutiner og -systemer er både teknisk og administrativt uproblematisk, men at det vil kreve en viss investering i lagringsløsninger for tilbyderne”.



3. På hvilke områder/måter er det mulig å unngå at egne data blir lagret eller identifisert? Hvordan anser man at denne muligheten vil utvikle seg i årene fremover?


Svar: Data som faller inn under lagringsplikten i datalagringsdirektivet og forslaget til ekomloven ny § 2-7 a skal ikke kunne unndras fra lagringsplikten. Lagringsplikten gjelder til kriminalitetsbekjempende formål og utlevering skal følgelig skje til politi og påtalemyndighet. Når lagringstiden på 6 måneder er ute, skal dataene slettes.


Hvilke muligheter som i fremtiden vil foreligge for lagring og identifisering er det ikke mulig å si så mye om. Generelt gjelder direktivet på et område som er i rask utvikling og en må derfor være forberedt på at dette vil nødvendiggjøre tilpasninger i regelverket. Derfor er dette et forhold som skal ses nærmere på i forbindelse med evalueringen som skal skje fire år etter ikrafttredelsen, jf. avtalen mellom Arbeiderpartiet og Høyre punkt 10 om evaluering.



4. Ber om å få Samferdselsdepratementets og Justis- og politidepartementet vurdering av om hvilken konsekvens utsettelse i Sverige og Tyskland av innføring/gjennomføring av DLD har for Norge når det gjelder innføring/gjennomføring i Norge.


Svar: Forpliktelsen til å gjennomføre Datalagringsdirektivet følger av EØS-avtalen. Problemene i Sverige og Tyskland vil kunne få betydning for disse statenes forhold til EU, men har ingen innvirkning på Norges forhold til EU.





Med hilsen




Grethe Faremo


(konst.)


--- Fra Samferdselsdepartementet:

Datalagring 2011 - Svar på spørsmål fra Transport- og kommunikasjonskomiteen



Det vises til brev fra Transport- og kommunikasjonskomiteen av 28.03.2011 om Prop. 49 L (2010-2011) Endringer i ekomloven og straffeprosessloven mv. (gjennomføring av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett), hvor det bes om svar på lovtekniske spørsmål og spørsmål ellers. I det følgende er samferdselsministerens svar på spørsmålene.



1. Departementet bes formulere et forslag til lovhjemmel som gir Datatilsynet mulighet for å pålegge kryptering i forbindelse med lagring og forsendelse av data etter ekomloven, (ny) § 2-7 a.



Svar: Dersom det skal innføres krav om kryptering, mener Samferdselsdepartementet at det vil være mest hensiktsmessig å innta en slik forskriftshjemmel i personopplysningsregelverket. Det vises til at en hjemmel kan inntas som nytt annet ledd i § 35 om vilkår i konsesjon. Et nytt annet ledd kan for eksempel lyde:



§ 35 nytt annet ledd skal lyde:


Det kan gis forskrift om kryptering ved [lagring og] overføring av data etter ekomloven § 2-7a første ledd.



Regulering av kryptering i personopplysningsloven vil gjøre tilsynet med bestemmelsen enklere og mer oversiktlig. Datatilsynet vil kunne benytte tilsynsbestemmelser og sanksjonsbestemmelsene i personopplysningsloven.



Det gjøres oppmerksom på at det vil være behov for en mindre endring i sanksjonsbestemmelsen § 47 om tvangsmulkt. Det bør vises til § 35 i opplistingen av bestemmelser som omfattes. Dette kan gjøres slik:



§ 47 første ledd skal lyde:


Ved pålegg etter § 12, § 27, § 28, § 35 og § 46 kan Datatilsynet fastsette en tvangsmulkt som løper for hver dag som går etter utløpet av den fristen som er satt for oppfylling av pålegget, inntil pålegget er oppfylt.



I tillegg bør man justere § 48 om straff slik:



§ 48 første ledd skal lyde:


Med bøter eller fengsel inntil ett år eller begge deler straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt








a)


unnlater å sende melding etter § 31,








b)


behandler personopplysninger uten nødvendig konsesjon etter § 33,








c)


overtrer vilkår eller forskrift fastsatt etter § 35 eller § 46,








d)


unnlater å etterkomme pålegg fra Datatilsynet etter § 12, § 27, § 28 eller § 46,








e)


behandler personopplysninger i strid med § 13, § 15, § 26 eller § 39, eller








f)


unnlater å gi opplysninger etter § 19, § 20, § 21, § 40 eller § 44.


----


Alternativt, og etter Samferdselsdepartementets oppfatning en mindre god løsning, kan det inntas en forskriftshjemmel i ekomloven § 2-7 a.



Ǥ 2-7 a. Plikt til lagring av data


Tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett som anvendes til offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste og tilbyder av slik tjeneste skal lagre trafikkdata, lokaliseringsdata og data nødvendig for å identifisere abonnenten eller brukeren i 6 måneder til bruk for etterforskning, oppklaring og straffeforfølgning av alvorlige straffbare forhold. Plikten etter første punktum gjelder data som genereres eller behandles i tilbyders elektroniske kommunikasjonsnett ved bruk av fasttelefon, mobiltelefon, internettelefoni, internettaksess og e-post.



Myndigheten kan gi forskrift, treffe enkeltvedtak eller inngå avtale om plikten til å lagre data, herunder om tiltak for å ivareta dataenes konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet. Myndigheten kan gi forskrift om kryptering ved [lagring og] overføring av data etter første ledd. Myndigheten kan ved forskrift eller enkeltvedtak helt eller delvis frita fra plikten til å lagre data etter første ledd eller helt eller delvis pålegge andre enn de som omfattes av første ledd plikt til å lagre data dersom dette må til for å oppnå formålet med bestemmelsen. Myndigheten kan gi forskrift om at tilbyder kan kreve fremlagt politiattest fra personer som skal behandle lagringspliktige data på tilbyderens vegne.



Merknad til rød tekst i klamme: SD mener kryptering av data som hentes ut av tilbyders systemer og som skal overføres til politiet kan krypteres, men det bør ikke nødvendigvis innføres krav om kryptering av alle lagrede data. Sikring av lagrede data kan også ivaretas på andre måter. Kryptering av alle lagrede data vil føre til svært komplekse systemer hos tilbyder, jf. blant annet at enhver bruker av elektronisk kommunikasjon har krav på å få innsyn i sine data og disse kan ikke sendes kryptert til sluttbruker. Kravet til kryptering bør under enhver omstendighet begrenses til det stedet hvor alle dataene som skal lagres er samlet. Hvorvidt det skal innføres et krav om kryptering av lagrede data må være gjenstand for en konkret totalvurdering hvor blant annet kostnadene ved å innføre og vedlikehold krypteringsordning må avveies mot den økte sikkerhet som kun kryptering kan gi.



Det følger av lovens systematikk at det er myndigheten (som fellesbegrep) som gis forskriftskompetanse. Myndigheten er definert i loven § 1-4 til å være Kongen, Departementet og Post- og teletilsynet. Det fremgår imidlertid av bestemmelsen andre punktum at Kongen kan bestemme at andre offentlige organer kan gis myndighet på begrensede områder etter loven. En alternativ løsning kan derfor være at forskriftshjemmelen for kryptering legges til myndigheten, og at det klargjøres i bestemmelsens spesialmerknad at myndighet til å kreve kryptering er ment lagt til Datatilsynet.



Departementet foreslår dessuten at avtalens forslag til nytt annet punktum i annet ledd av hensyn til systematikken i bestemmelsen blir nytt fjerde punktum.




2. Spørsmål 2 utgår, jf. e-post fra Tore Dag Lien.




3. I avtalen mellom Arbeiderpartiet og Høyre foreslås en krypteringsordning. Hvilke konsekvenser vil dette tiltaket kunne få for de ulike aktørene i markedet, og kan det gis en presis beregning av kostnadene knyttet til dette?



Svar:


Den viktigste konsekvensen av forslaget om krav til kryptering er økte kostnader. Tilbyderne vil måtte implementere nye systemer, programvare o.l i sine allerede etablerte løsninger for kundehåndtering /fakturering. Dette vil bli svært dyrt.



Pr. 28. mars 2011 er 236 tilbydere representert på Post- og teletilsynets oversikt over tilbydere på det norske markedet. Hvis en “krypteringsordning” innebærer at alle disse skal benytte samme krypteringsteknikk vil det kreve en omfattende standardisering av løsninger på nasjonalt nivå. Dersom det blir fritt fram å etablere krypteringssystemer kan en tenke seg 236 forskjellige teknikker. Uavhengig av hvordan en skal innføre en slik krypteringsordning vil en også måtte se på konsekvensen for politiet. Det må antas at data som overføres til politiet også må være i kryptert form.



Det er i dag ikke mulig å komme med noen presis beregning av kostnadene ved å innføre krav om kryptering av data. Med bakgrunn i det store antallet aktører på markedet, flere med løsninger i andre land og noen med løsninger i flere land og noen bare i Norge, vil kostnadene være vanskelig å beregne uten å ha rettet en henvendelse direkte til alle disse. Slik avtaleteksten lyder er det en rekke tiltak i forbindelse med administrative og fysiske sikringstiltak som nødvendigvis vil måtte medføre store endringer hos de minste aktørene. Spesielt det som retter seg mot tilgang til lokaler og krav til personell som skal/kan håndtere lagredede data.



Det er mulig å tenke seg to alternativer; ett med to databaser og ett med en database. Hvis det velges en løsning med to databaser vil en database kunne være for faktureringsformål (som vil være ukryptert) og en for direktiv-data (som vil være kryptert).



En løsning med to databaser medfører at kostnaden for å lagre data blir høyere i utstyrskostnad, men vil gi enklere administrasjon og kravene om lukket lagring (avtalen pkt 5 c) vil være enklere å oppfylle. Uthenting av data fra databasen med direktiv-data vil bli mer oversiktlig. Databasen med fakturadata vil underlegges egne sikrings- og sletterutiner, og vil inneholde langt færre opplysninger, og vil i praksis omfatte de systemene som brukes i dag.



En løsning med en enkelt database vil gi en rimeligere utstyrskostnad, men medføre mer omfattende administrative rutiner og høyere driftskostnad ettersom uthenting av data vil ha to formål. Loggene for uthenting vil måtte omfatte både uthenting av faktureringsdata på kundens forespørsel og uthenting av data på forespørsel fra myndighet. Effektiv uthenting av opplysninger på forespørsel fra abonnentene vil trolig gi utfordringer mht krav om lukket lagring (avtalen pkt 5 c).



Avtalens pkt 5 d, krav til sporbarhet, bruker formuleringen ”enhver bruk av lagrede data”. Dersom det forutsettes at dette omfatter både tilbyders bruk i forbindelse med utlevering av faktureringsgrunnlag til abonnent og utlevering av data til myndighet vil dette sannsynligvis medføre at den enkelte tilbyder må endre sine eksisterende systemer for å tilfredsstille krav til sporbarhet. Dersom avtalens pkt 5 c skal tolkes slik at også faktureringsgrunnlag skal krypteres vil dette tale for at løsningen med lavest kostnad blir en enkelt database. En enkelt database vil også være enklere å verifisere og føre tilsyn med.



Oppsummeringsmessig vil forslagene i avtalen mellom Arbeiderpartiet og Høyre medføre svært høye kostnader og være meget utfordrende å gjennomføre. Belastningen for tilbyderne vil avhenge av modell for kostnadsdeling. Dersom tilbyderne må dekke kostnadene knyttet til kryptering vil dette kunne få store konsekvenser for tjenestetilbudet og konkurransen i markedet. I dag dekkes tilbydernes merkostnader til drift av staten. Dersom det innføres strengere krav til sikkerhet bør staten dekke kostnaden til dette.



4. Kan det gis en vurdering av de konkurransemessige virkningene knyttet til innføring av kryptering slik det fremgår i avtaleteksten mellom Arbeiderpartiet og Høyre?



Svar:


De kostnads- og konkurransemessige konsekvensene vil sannsynligvis være størst hos de minste tilbyderne. Etter uttalelser fra flere av de norske tilbyderne vil kostnader til anskaffelse av tekniske løsninger være lik uavhengig av tilbyders størrelse. Dette vil kunne medføre en uheldig konkurransevridning mellom store og små aktører. Med bakgrunn i de sikringstiltak som framkommer i avtalen vil sannsynligvis små tilbydere måtte gjennomføre en rekke administrative og fysiske tiltak som nødvendigvis vil påføre dem betydelige kostnader.



For strenge krav til lagringen vil i praksis kunne oppfattes som etableringshindring i markedet. Dette vil igjen kunne føre til at nye innovative aktører ikke etablerer seg i det norske markedet. Konsekvensen vil i så fall være at norske brukere ikke får samme mangfold av tjenester som brukere i andre land.




5. I følge avtaleteksten mellom Arbeiderpartiet og Høyre lagres det i dag data uten lovhjemmel. Hva har departementet gjort for å bekjempe dette?



Svar:


Samferdselsdepartementet viser til gjeldende ekomlov § 2-7 annet ledd der det fremgår at trafikkdata skal slettes eller anonymiseres så snart de ikke lenger er nødvendige for kommunikasjons- eller faktureringsformål. Gjeldende lagringsregler fremgår for øvrig av proposisjonens punkt 7.1 og 9.1.



Departementet er kjent med at det har forekommet enkelttilfeller av lagring utover angitt tidsramme i Datatilsynets konsesjoner, men departementet har ikke grunnlag for å si at det generelt lagres uten lovhjemmel.




6. Med de nye lagringsbestemmelsene, er det en fare for at bransjen flytter lagringen ut av Norge?



Svar: Det er vanskelig å vurdere i hvilken grad tilbydere vil lagre utenfor landets grenser som følge av lagringsbestemmelsene. Allerede i dag lagrer enkelte tilbydere trafikkdata utenfor landets grenser. De største tilbyderne har tekniske systemer i flere land, og kostnadsmessige vurderinger mht hvor tekniske løsninger og personell skal plasseres, er en kontinuerlig vurdering.



Jeg er for øvrig enig med vurderingen som er gjort i proposisjonens punkt 11.4.2 om lagringssted.




7. Vil det finnes mulighet for å bruke anonymt kontantkortabonnement fra utlandet i Norge?



Svar:


De fleste land i EØS-området har ikke krav om registrering av kundens navn og adresse ved kjøp av kontantkort. Det er derfor vanlig at det flere steder i utlandet selges slike abonnement “rett over disk”. Dette medfører at det ikke finnes personopplysninger tilknyttet slike abonnement. Flere aktører på det internasjonale markedet lover full anonymitet ved bruk av dere tjeneste (se http://travelsimshop.com, som retter seg spesielt mot det øst-europeiske markedet). Slike kontantkort kan benyttes i Norge og blir brukt i dag. En oversikt over noen av disse finnes på: http://www.prepaidgsm.net/en/international.html. Dette viser at DLD er lett å omgå.



8. Ber om en presis oversikt som viser omfang av og tidsmessig lagring av data i de ulike EU-land pr i dag.



Samferdselsdepartementet har ingen presis oversikt som viser omfang av og tidsmessig lagring av data i de ulike EU-land per i dag. Jeg viser imidlertid til en oversikt fra Cullen datert juli 2010, som gir en oversikt over dette.


http://ec.europa.eu/justice/policies/privacy/docs/wpdocs/2010/wp172_annex_en.pdf




9. Ber om å få Samferdselsdepartementets og Justis- og politidepartementets vurdering av om hvilken konsekvens utsettelse i Sverige og Tyskland av innføring/gjennomføring av DLD har for Norge når det gjelder innføring/gjennomføring i Norge.


(Samme spørsmål er også rettet til Justis- og politidepartementet.)



Svar:


Jeg mener en utsettelse i Sverige vil kunne ha konsekvenser for tilbydere som er etablert i flere nordiske land. Den svenske og den tyske utsettelsen viser at DLD er problematisk for personvernet. Etter min oppfatning er det ikke nødvendig for Norge å innføre dette så lenge store og betydningsfulle medlemsland i EU vegrer seg.



10. Er det foretatt eksplisitt vurdering av om DLD er EØS-relevant? Hvis ikke – hvorfor? Hvis ja, bes vurderingen oversendt.



Svar:


I perioden Samferdselsdepartementet hadde ansvaret for saken ble det foretatt to utredninger av professorene Arnesen og Sejersted. Den ene utredning var på oppdrag fra IKT-Norge og et av spørsmålene som drøftes er spørsmålet om EØS-relevans. Den andre utredningen på oppdrag fra Samferdselsdepartementet gjelder i sin helhet spørsmålet om datalagringsdirektivets EØS-rettslige relevans. Disse utredningene er å finne på http://www.regjeringen.no/nb/dep/sd/dok/hoeringer/hoeringsdok/2010/horing---datalagring/horingsnotat.html?id=590003.



For øvrig vises til at spørsmålet også har vært drøftet av EØS-rettslig utvalg ledet av Utenriksdepartementet.



11. EU varsler strammere personvern i forestående revisjon av EUs personvernlov. Endelig behandling i kommisjonen, EU-parlamentet og ministerrådet kan ta rundt et år. Har departementet vurdert å avvente innføring av DLD i Norge til revidert personvernlov foreligger i Norge?


Svar:


Jeg er av den oppfatning at Norge ikke bør innføre DLD. Dette mener jeg uavhengig av EUs revisjon av personvernlovgivning.



12. Regjeringen skal legge frem egen melding om personvernet i Norge. Hvorfor vil regjeringen innføre DLD før Stortinget har behandlet meldingen om personvern i Norge?



Svar:


Det vises til dissensen som fremgår av proposisjonen.





Med hilsen




Magnhild Meltveit Kleppa