tirsdag 26. oktober 2010

Fra tro til viten på universitetene

Både universitene og studentene har vært negative til å opprette imam-skoler på universitetene, med begrunnelse i at det finnes et viktig skille mellom det vi vet, og det vi tror. Universitetene skal drive med viten, ikke tro. Prinsippet er også nedfelt i universitets- og høyskoleloven.

Det er et prisverdig prinsipp at det finnes viktige, tydelige og operative forskjeller på vitenskap og tro. Men er universitetene rede til å ta den fulle konsekvensen av sine egne prinsipper? Enn si konsekvensene av lovverket? Tør de sette sin vanligvis kritiske lupe på seg selv, og stille et spørsmålstegn ved de fag som i dag driver forkynnende virksomhet?

I dagens markedsteori, som undervises med universiteter og høyskoler, eksisterer det en nærmest religiøs tiltro til markedsteoriens dogmer, som er og blir uforenelig med de kravene som i dag settes til en vitenskap: Troen på de statiske likevektsidealene, i et samfunn som først og fremst preges av endring og utvikling, bygger på et så mekanisk, antikvert og nedstøvet perspektiv på økonomi at man kan bare undres hvorfor det har overlevd.

Når markedsteorien i tillegg kan brukes til å "bevise" at konkurranseutsetting er smart (selv om det oftest er kostbart), "bevise" at fellesskap ikke lønner seg (selv om det motsatte er tilfelle) eller "bevise" at fagforeninger er hemmende for samfunnsutviklingen har vi for lengst forlatt grensen for kriteriene til hva som definerer en vitenskap. V

i er snarere skremmende nær den konklusjonen at markedsteoriens viktigste funksjon er å være et faglig alibi for høyrepolitikk.

Konfesjonsstudier har ikke noe på et universitet å gjøre.

Innlegget sto på trykk i Dagbladet lørdag 18.10.2010

6 kommentarer:

  1. Thor Egil - jeg synes det er rart at du fortsatt skriver så bastant om dette. Om økonomiske modeller av og til er en karikatur av virkeligheten, er din beskrivelse en karikatur av økonomifaget. Det undervises ikke med en slik religiøs tro. Man lærer om noen prinsipper, som gjelder gitt visse forutsetninger, men også om begrensningene de har. Jeg er enig i at det finnes betydelige metodiske problemer i økonomifaget - som også deles av de fleste andre samfunnsfagene - men det virker ikke som du tar deg ordentlig bryet med å sette deg inn i hverken hva som undervises ved universitetet, eller hva ledende økonomer mener. Du skiller heller ikke mellom økonomisk teori, og økonometri - selv om det meste innen anvendt økonomi har sterke innslag av økonometri (som også har sine klare metodiske problemer, selvsagt, men andre enn det virker som du er opptatt av, og igjen problemer som deles med sosiologi, statsvitenskap og til og med historie).

    Markedsteori kan ikke "bevise" at fellesskap ikke lønner seg. Markedsteori kan gi noen holdepunkter for å anta at økt marginalskatt har en effekt på arbeidstilbudet. Empiriske data støtter opp om at det er slik i gjennomsnitt i Norge i dag. Så må det avveies mot den økoomiske - eller sosiale - nytten av skatteinntektene.

    Økonomisk teori kan heller ikke "bevise" at fagforeninger er hemmende for samfunnsutvikling. De færreste økonomer mener da heller det. Du kan sikkert finne én eller annen som mener det, da får man se på argumentene og vurdere dem. Uenighet vil finnes i alle fag. Det finnes økonomer som mener svært venstrevridde ting på faglig grunnlag også, uten at jeg av den grunn avskriver hele faget.

    Økonomisk teori kan heller ikke bevise at konkurranseutsetting er smart, men kan hjelpe til å forstå noen betingelser for at det skal kunne være det. Konkurranseutsetting inneholder en menge problemer som økonomisk teori vil gjøre oppmerksom på: Staten er eneste kjøper, principal-agent problemer, problemer med å monitorere kontrakter, problemer med å monitorere kvalitet etc. etc. Igjen er det masse empirisk forskning, med sprikende resultater - på noen områder er det større enighet om at det fungerer, på andre områder mindre.

    For øvrig vil mange som ikke er begravet i partiretorikken mene at konkurranseutsetting på veibygging har en del fordeler (og noen ulemper).

    SvarSlett
  2. "Man lærer om noen prinsipper, som gjelder gitt visse forutsetninger", skriver du. Nettopp. Er det ikke dette religion dreier seg om - om prinsipper, som bygger på noen forutsetninger man vet ikke stemmer?

    Så skriver du at "økonomisk teori ikke kan bevise at konkurranseutsetting er smart". Jeg trodde dette var en sentral del i resonnementet bak Pareto-optimalitet-begrepet.

    Når det gjelder veivedlikehold vil jeg vise til http://www.nrk.no/nyheter/okonomi/1.7069595

    Når du sier at økonomisk teori ikke kan bevise at konkurranseutsetting er smart,

    SvarSlett
  3. Prinsippene er nyttige for å forstå trekk i virkeligheten. Så må man se i hvilken grad forutsetningene er oppfylt, og hva det innebærer om de ikke er det. For eksempel ser man på hvordan prinsipper virker i fullkommen konkurranse. Skal man analysere et marked med oligopolitisk konkurranse eller monopol, må man justere modellen. I forhold til konkurranseutsetting av offentlige tjenester er det en rekke slike justeringer som må gjøres, og som også gjøres. Da er konklusjonene ikke alltid gitt. Pareto-optimalitet har dermed ikke så mye å gjøre med hvorvidt konkurranseutsetting lønner seg eller ikke, før man vet mer om det konkrete markedet det er snakk om.

    Det finnes selvsagt mange eksempler på for enkle modeller, eller for urealistiske forutsetninger. Det er mye å kritisere økonomifaget for. Men din innvending virker langt mer politisk motivert: Det finnes noen tilfeller hvor mange fagfolk mener at konkurranse er bra, eller at høy marginalskatt reduserer arbeidstilbudet - du liker ikke konklusjonene, og angriper faget. Da velger du eksempler hvor enten økonomifaget ikke sier det du tror det sier, eller hvor forutsetningene som gjøres, faktisk virker rimlige og støttes opp av empirisk arbeid.

    SvarSlett
  4. Nei, prinsipper er ikke viktige om de ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Mitt ankepunkt er prinsippet om likevekt i perfekt konkurranse - som sier oss ingenting om prisutvikling, ingenting om utvikling av preferanser, ingenting om utvalg, ingenting om teknologisk utvikling, ingenting om rom eller tid. Det regner jeg med du er enig i. Neste trinn blir dermed: Tross av dette virkelighetsfjerne makkverket, står de politiske konklusjonene fra disse analysene så sterkt. Hvorfor? Kan det være fordi noen tjener pådem? Fordi de tjener en hensikt?

    SvarSlett
  5. Jeg er enig i at prinsipper ikke er viktige om de er for langt fjernet fra virkeligheten. (Et punkt hvor jeg blant annet er skeptisk til Robert Sugdens artikkel om dette, som jeg tror jeg har refert tidligere.)

    Men de grunnleggende prinsippene vi snakker om her, er ikke så fjerne.

    Altså, for å oppklare - likevekt i perfekt konkurranse er ikke et prinsipp, det er et resultat. Det resultatet har absolutt ingen verdi uten at vi vet noe mer om omstendighetene (av typen "hvis A og B og C, så D" - og alt vi vet er "E og F", så er det selvsagt tullete og meningsløst å bringe D inn i diskusjonen).

    De fundamentale prinsippene som gir resultatet likevekt er en variant av rational choice med profittmaksimering for bedrifter og nyttemaksering med noen antagelser om form for konsumenter. På masse områder i livet og økonomien er dette problematiske antagelser (både fordi andre mål kan være viktige for aktører, og også fordi økonomen og aktøren kan være helt uenige om hva som er en god strategi for å maksimere profitt, eller tolke virkeligheten generelt forskjellig). Men for en rekke markeder er det faktisk ikke så dumt som du muligens vil ha det til. For en del avgrensede områder er det slik at bedrifters produksjonsbeslutninger eksplisitt eller implisitt følger logikken i forutsetningene, og i en rekke markeder er det slik at konsumentene alt annet likt foretrekker et billigere produkt fremfor et dyrere. Innsikten om profittmaksimering er en innsikt om en driver for adferd blant husholdninger, kunder og bedrifter, og i den grad vi treffer med beskrivelsen, kan vi ved hjelp av modeller si mer om markedet som helhet enn vi ville kunnet uten.

    Jeg er den første til å insistere på at gale forutsetninger er et stort problem i økonomifaget. Det går både på preferanser og persepsjoner hos markedsaktørene. Manglende bevissthet om modellenes begrensning, og manglende oppmerksomhet rundt en rekke potensielt viktige årsaksfaktorer i økonomien skaper også problemer innen økonometrien.

    Men: For mange formål kan vi skille mellom gale og upresise forutsetninger. For en god del markeder er det ikke avgjørende om forusetningene i mikroøkonomisk teori er HELT presise. Det er avgjørende at de treffer på tendensen. (Altså, dette er ikke en variant av Milton Friedmans argument at det er nok at folk oppfører seg "as if" de var rasjonelle - det er snarere at det i en del tilfeller er nok at de er ganske rasjonelle, eller at en tilstrekkelig del av befolkningen er rasjonelle. Modeller vil alltid være forenklede, og bør aldri erstatte andre tilnærminger som gir bedre beskrivelser av hva som skjer on the ground. Men noen ganger kan modeller være nyttige.

    SvarSlett
  6. Et eksempel: BS Tranøy sier han synes konkurranse på strøm er noe tull. Han har aldri tid eller lyst eller overskudd til å sjekke ulike leverandører. Og Tranøy har et poeng - slik er det nok mange som er.

    Det er åpenbart at om alle hadde vært slik, hadde å åpne for konkurranse ikke hatt noen av de resultatene som teori baserer seg på nettopp slike tendenser, vil forutsi.

    Men alle er ikke som Tranøy. Noen forbrukere sjekker. Og noen bytter. Noen av og til, noen ganske ofte. Resultatet er at bedriftene merker endringene. De ser at de mister en del kunder når deres pris blir for mye høyere enn konkurrentenes. Og slike bedrifter regner på det, stort sett omtrent i tråd med rational choice.

    Skal man modellere markedet, kan det rett nok være en fordel om man har en idé om hvor mange forbrukere som IKKE sjekker priser, skjønt i mange tilfeller er resultatene mindre sensitive for det enn man kunne trodd, med mindre det er en veldig stor andel. Men det gjør også litt dyktigere økonomer. James Heckman fikk nobelprisen for sitt arbeid om heterogene agenter (f.eks. at man deler inn konsumentene i "folk som sjekker prisene" og "folk som ikke sjekker prisene". Heller ikke det gir en perfekt beskrivelse av alle forhold ved markedet, men det forteller oss en god del.

    Og dette er en mer komplisert applikasjon: Prinsippene som ligger til grunn for likevekt har mange andre enklere bruksområder: Når veksten i Kina øker, går prisene norske aluminiumsprodusenter mottar opp. Forklaringen ligner på modeller for partiell likevekt.

    Ingen, absolutt ingen, vil bruke "prinsippet" om likvekt under perfekt konkurranse for å modellere monopsonistiske markeder eller konkurranseutsetting med staten som eneste betaler. Noen av prinsippene om at staten prøver å betale minst mulig for tjenestene den kjøper eller at bedriftene ønsker profitt, kan imidlertid være elementer av en modell.


    Det vi er enige om, er at konkurranseutsetting har noen kostnader som også må modelleres: Anbud, faren for at bedriftene kan bry seg for mye om profitt og ikke gjøre det staten vil at de skal gjøre etc. Så må det hele veies opp mot alternativene (også offentlig ansatte kan av og til ikke ha statens beste for øye etc.). Dette er et godt eksempel på transaksjonskostnader. Slike transaksjonskostnader har økonomer vært oppmerksomme på siden Ronald Coase, som skrev om det første gang på 1930-tallet, men mest kjent i en artikkel fra ca. 1960. Men fortsatt får slike utvidelser av modellene liten plass på grunnfagsnivå, og fortsatt er det modeller som ikke tar det tilstrekkelig inn over seg, selv om både Coase og siden Douglass North har fått nobelprisen for temaet. Skjønt jeg tror de fleste som jobber med konkurranseutsetting har et bevisst forhold til akkurat dette.

    Oppsummert:
    For mange formål er økonomiske modeller ganske nyttige. De er stort sett mye mer avanserte enn du tror, og tar hensyn til mange av innvendingene dine. Likevekt er ikke et prinsipp eller en forutsetning, men et resultat, bygget på prinsipper og forutsetninger. Rational choice er en forutsetning i store deler av faget, og er både fagets styrke og dets akilleshæl.

    Når forutsetningene stemmer ganske godt, kan modellering gi viktige innsikter om aggregerte effekter som kanskje ikke er intuitivt åpenbare (skjønt mye økonomisk literatur gir også side opp og side ned med matematikk for å vise resultater som er intuitivt forståelige gitt forutsetningene, og det eneste interessante spørsmålet er om forutsetningene er riktige). Når forutsetningene er for gale, finnes ikke prinsippene i virkeligheten, og modelløvelser er bare tull. Da må man gå tilbake til tegnebrettet.

    Økonomer har ofte altfor lav bevissthet rundt når forutsetningene er rimelig og når de ikke er det. Dette spiller også over i økonometri (som ofte overtar der hvor man mangler teori, men likefullt bygger på en rekke antagelser). Men dine beskrivelser av faget og resultatene synes for meg nesten like virkelighetsfjerne som rational choice...

    SvarSlett