På
mandag skal et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg fortelle oss hvilke oppgaver
kommunene bør utføre, og hvilke de ikke bør utføre. Det legger fram forslag
for regjeringen om hvilke oppgaver som bør ligge hos kommunene, og hva kommunene ikke bør gjøre.
Torsdag denne uka fikk vi et ekspertutvalg som skal vurdere risikoen ved oljefondets investeringer i kull og olje skal også etableres.
Regjeringen har også satt ned et ekspertutvalg som skal se nærmere på hvordan Nav kan bli bedre. Den har opprettet et ekspertutvalg for økt produktivitet. Tidligere Hydro-direktør Eivind Reiten leder et utvalg som i slutten av april skal legge fram forslag til ny organisering av strømnettet.
Ekspertutvalg er det nye, store grepet i vår tid. Enda flere er på trappene. Før sommeren skal regjeringen sette ned et ekspertutvalg som skal se på hvordan universiteter og høyskoler kan finansieres.
Bruken av ekspertutvalg er først og fremst en pinlig avsløring av regjeringen. De som trodde at det skulle bli «handlekraft» og «nye løsninger» på kommunestruktur, Nav og universitets- og høyskolesektoren tok feil. Høyre hadde ikke løsningene klare likevel. Det skulle bare settes ned noen ekspertutvalg. Det er å lure velgerne.
Men
dette har flere negative sider. Ekspertutvalg er også en frekk teknikk for å
late som om politiske spørsmål kan reduseres til rene fagspørsmål med fasit. Å
nedsette et ekspertutvalg er å late som om det finnes absolutte fasitsvar, i en
verden av interessekonflikt. Det er det selvsagt ikke. Politikk er og blir et
spørsmål om hva man ønsker foran noe annet.
Noen eksempler:
- Finnes det et fasitsvar i hvordan balansen bør være mellom grunnforskning og stykkpris i høyskoler og universiteter?
- Finnes det fasitsvar i spørsmålet om hvilke institusjoner og fag som bør prioriteres foran andre?
- Hva med hvilke oppgaver en kommune bør utføre?
- Finnes det et fasitsvar i hvorvidt oljefondet skal eksponere seg i fossil energi eller ikke?
Selvsagt ikke. Dette er politiske spørsmål. Et spørsmål om vurderinger og verdier. Derfor frykter jeg at ekspertutvalg blir en mer og mer lettvint løsning for regjeringer som ønsker å legitimere upopulære svar gjennom «fag». Ekspertutvalg har nemlig den fordelen at politikere kan bruke dem for å få legitimitet til løsninger som ikke har bred tilslutning blant velgere eller interesseorganisasjoner. På den måten fungerer slike ekspertutvalg som store skjermbrett, som politikerne komfortabelt kan gjemme seg bak, for eksempel når de vil ha gjennom upopulære eller udemokratiske avgjørelser, som kommunesammenslåing, eller endring i universitetsfinansieringen.
Et spesielt godt eksempel er produktivitetsutvalget, som regjeringen satte ned i februar. Utvalget består nesten utelukkende av økonomer, og er nært sagt blottet for personer som hadde jobbet operativt med innovasjon, teknologisk endring og produktivitet i arbeidslivet. Hvordan kunne dette skje? Hvis det var en faktisk idédugnad regjeringen ville ha, om måter å jobbe smartere og bedre på, hvorfor inviterte de da ikke til en nasjonal dugnad? Kan det være fordi regjeringen ønsker seg resultater som ligger svært nær de klassiske verdiene i økonomifaget; nemlig privatisering og konkurranseutsetting av offentlig sektor?
Bruken av ekspertutvalg bidrar til en avdemokratisering av det politiske beslutningssystemet. Slike utvalg styrer debatten, ved at de setter rammene for hvilke spørsmål som skal diskuteres. Og de bedøver debatten, ved å sette rammer for hvilke svar og løsninger som er akseptable og ikke. Ekspertutvalg gjør debatten fattigere og demokratiet mindre.
Noen eksempler:
- Finnes det et fasitsvar i hvordan balansen bør være mellom grunnforskning og stykkpris i høyskoler og universiteter?
- Finnes det fasitsvar i spørsmålet om hvilke institusjoner og fag som bør prioriteres foran andre?
- Hva med hvilke oppgaver en kommune bør utføre?
- Finnes det et fasitsvar i hvorvidt oljefondet skal eksponere seg i fossil energi eller ikke?
Selvsagt ikke. Dette er politiske spørsmål. Et spørsmål om vurderinger og verdier. Derfor frykter jeg at ekspertutvalg blir en mer og mer lettvint løsning for regjeringer som ønsker å legitimere upopulære svar gjennom «fag». Ekspertutvalg har nemlig den fordelen at politikere kan bruke dem for å få legitimitet til løsninger som ikke har bred tilslutning blant velgere eller interesseorganisasjoner. På den måten fungerer slike ekspertutvalg som store skjermbrett, som politikerne komfortabelt kan gjemme seg bak, for eksempel når de vil ha gjennom upopulære eller udemokratiske avgjørelser, som kommunesammenslåing, eller endring i universitetsfinansieringen.
Et spesielt godt eksempel er produktivitetsutvalget, som regjeringen satte ned i februar. Utvalget består nesten utelukkende av økonomer, og er nært sagt blottet for personer som hadde jobbet operativt med innovasjon, teknologisk endring og produktivitet i arbeidslivet. Hvordan kunne dette skje? Hvis det var en faktisk idédugnad regjeringen ville ha, om måter å jobbe smartere og bedre på, hvorfor inviterte de da ikke til en nasjonal dugnad? Kan det være fordi regjeringen ønsker seg resultater som ligger svært nær de klassiske verdiene i økonomifaget; nemlig privatisering og konkurranseutsetting av offentlig sektor?
Bruken av ekspertutvalg bidrar til en avdemokratisering av det politiske beslutningssystemet. Slike utvalg styrer debatten, ved at de setter rammene for hvilke spørsmål som skal diskuteres. Og de bedøver debatten, ved å sette rammer for hvilke svar og løsninger som er akseptable og ikke. Ekspertutvalg gjør debatten fattigere og demokratiet mindre.
Det trenger man ikke et ekspertutvalg for å se.
Innlegget sto på trykk i Klassekampen 22.3.2014 (faksimile)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar