Norske verdier

I tredve år har jeg hørt Frp snakke og snakke om "norske verdier". Da ville det kanskje vært å forvente at Frp i regjering faktisk gjorde en jobb for å fremme norske verdier - ved å definere dem, ved å stå for dem og ved å kjempe for dem.

Hva med litt norsk humanisme i Nansens ånd og tradisjon? Det hadde vært en real norsk verdi å stå for. Istedet får vi regjeringens flaue flyktningepolitikk overfor krigsskadde fra Syria, og et nasjonalt tiggeforbud for å kaste ett bestemt folkeslag ut av syne og ut av landet.

Hva med ta på alvor at Norge er ett av de landene hvor likestillingen er kommet lengst, og styrke denne verdien i Norge - framfor å kutte i pappapermen, kutte i likestillingspolitikken, underfinansiere barnehagene og gjøre det mer lønnsomt for mor å være hjemme lenge med barn? 

Hva med å jobbe for den norske verdien i at alle skal ha like muligheter - framfor å svekke arbeidsmiljøloven for vanlige folk, kutte lønna til vikarene og sende milliarder av skattekroner til de som har mest fra før? 

Hva med de norske verdiene som respekt for FN og menneskerettigheter, framfor å se en annen vei når Israel mer enn noen gang trenger en norsk fordømmelse når de torturerer og dreper palestinsk ungdom, nekter å anerkjenne Palestina som stat, og bygger nye 1200 boliger på okkupert, palestinsk jord? 

Faktum er at Frp selv står helt fjernt fra norske verdier. De står for en republikansk amerikanisering, ikke en fornorsking, av Norge.  Norske verdier er for Frp noe utlendingene må lære seg for å ikke bli kastet ut - men som Frp selv ikke trenger å bry seg om. 

Som om dobbeltmoral var en viktig norsk verdi. 

Innlegget sto på trykk i Dagbladet 9. juli 2014

Mindre religionsundervisning

I løpet av sin tid på grunnskolen skal en elev bruke like mye tid på religion som på naturfag. ­Det er en helt feil prioritering. 

Utdanningsdirektoratets fag- og timefordeling for den norske grunnskolen sier at alle elever skal gjennom 584 skoletimer med religionsundervisning i løpet av sin tid på grunnskolen.

Dette er nøyaktig like mye tid som de skal bruke på naturfag.

Det er flere timer enn de bruker på musikk og mat og helse til sammen. Det er omtrent like mye tid som de skal bruke på engelsk. Er religionen virkelig så viktig?

Viktig rolle. 

Det er ingen tvil om at religion spiller en viktig rolle i samfunnet. Spørsmål om hvordan man forholder seg til og forstår hvordan religionen virker i samfunn, kulturer og konflikter er sentralt for enhver som er opptatt av hva som skjer i samfunnet. Religioner utgjør institusjoner og verdisett som er en viktig del av verdens kulturarv, religioner forklarer kriger, landegrenser og maktkamper, de bygger opp og kanaliserer håp, følelser og verdistrømninger. I mange samfunnsaktuelle verdispørsmål, som for eksempel abort, prevensjon, likestilling og homoseksuelles rettigheter har religionen vært en fyrlykt, formidler og forsterker av politiske standpunkter. Religionen er uhyre interessant som en kanal i samfunnet for oppsamling og utøvelse av politiske verdier.

Faksimile Vårt Land 26. juni 2014

Nettopp fordi det er religionens samfunnsmessige og politiske betydning som er interessant, er det opplagt at elever skal undervises i religion som samfunnsfenomen.

Verdier. 

Religion som samfunnsfenomen bærer med seg en rekke interessante spørsmål: Hvor viktig er religion, satt opp mot andre kanaler for politikk og maktbruk; politiske partier, sivile organisasjoner, universiteter, nasjonalstaten, globaliserte foretak, styrtrike, private eiere, FN? Hvem blir medlem av et trossamfunn? Hvorfor? Hva motiverer dem? Hva betyr religioner for statsdannelser? Hvilke verdier står religionen for, opp mot andre maktinstitusjoner og verdibærere? Hva gjør religionen med hvilke verdier man står for? Blir religion mer eller mindre viktig over tid? Hva betyr økt utdanning og utviklingen av internett for maktbalansen mellom religion og de andre aktørene? Hvordan er utviklingen på ulike steder i verden? Spiller religionen noen steder den rollen som organiserte partier gjør andre steder i verden? Hvorfor har vi ikke et eget muslimsk parti i Norge, når vi har flere kristne partier?

Man trenger ikke et eget fag for å stille disse spørsmålene. Tvert i mot er dette spørsmål som enhver oppegående samfunnsfagslærer vil be sine elever diskutere i løpet av de 641 timene med samfunnsfag som en elev på grunnskolen skal gjennom. Samfunnsfag er allerede et fag på skolen.

Ubalanse

Derfor følger det andre spørsmålet naturlig av det første: Hvorfor er religionene i en slik særstilling i samfunnet at de krever et eget fag?

Svaret på dette er dessverre enklere enn mange liker å tenke på. Dagens RLE-fag er en bastard og et kompromiss som ingen hadde som førstevalg. Den omfattende religionsundervisningen er på den ene siden et resultat av en lang, norsk historie med et omfattende og forkynnende kristendomsfag i skolen. På andre siden står de som har kjempet for en konfesjonsfri skole. Kompromissresultatet er en konfesjonsfri skole med et svært omfattende religionsfag (og hvor minst 55 prosent av undervisningen skal være om kristendom i KRLE, slik ­regjeringen har avtalt med KrF).

Regjeringen bør ta tak i denne opplagte ubalansen.

Ett forslag vil være å ta noen av timene som i dag brukes på religionsundervisning, og bruke dem på et utvidet samfunnsfag, hvor religion som samfunnsfenomen har - som før - en naturlig plass sammen med en rekke andre viktige samfunnsspørsmål. Avtalen med KrF sier at KRLE-faget skal inneholde minst 55 prosent kristendom. Men den sier ikke noe om hvor mange timer KRLE det skal være i løpet av et skoleløp.

Asia-kunnskap. 

De resterende timene bør brukes på å gjøre norske elever mer forberedt på framtiden. Bård Vegar Solhjell (SV) har tatt til orde for å styrke Asia-kunnskapen og -språk i skolen. Det er en utmerket idé. En annen måte å forberede norske elever på framtiden på, er å innføre et praktisk teknologifag som gjør elever enda mer interessert i praktisk realfag og teknologi. Noen av dagens timer i religionsundervisning kunne opplagt vært brukt til dette.

Det ville ikke minst vært en naturlig oppfølger av ­regjeringserklæringen, som ­sier at «Innovasjon, kunnskap og teknologi er nødvendige ­satsingsområder for å møte morgendagens konkurranse i en globalisert verden».

"Fastlandsøkonomien"

Hvorfor skal ikke petroleumssektoren regnes med når vi snakker om norsk økonomi? 

"Fastlandsøkonomien" heter det, når økonomene skal snakke om hva som egentlig foregår i Norge. "Vi snakker jo naturligvis her bare om fastlandsøkonomien".  

Da mener de alle fabrikkene og butikkene i hele Norge - unntatt de fabrikkene som står med bena i saltvann. 

Gjør vi dette skillet fordi olje er en råvare? 

Nei. Bøndene som produserer gulrøtter fra frø og jord regnes med i "fastlandsøkonomien". Pukkverk som produserer grus av stein regnes med. Vannkraftverk, som lager strøm og inntekter av regnvann regnes med. Gruvedrift på Svalbard regnes med. Fiskeoppdrett, som lager penger av fisk, regnes med. Alle andre råvareutvinnere er med. 

Faksimile VG 30.5.2014

Men oljeplattformene som lager penger av olje? Nei, det er noe annet. Det må holdes utenom. 

Forskjellen er hvor beina står. Står fabrikken tørt på gabbro, gneis eller granitt er den med. Da er det fastland. Står den på havbunnen er den ikke med. 

Dette skillet er umulig å begrunne logisk. For vannkraft, fiskeoppdrett og petroleum gjelder jo nøyaktig det samme forhold: Det ligger en råvare der, den ligger innenfor Norges grenser, vi utvinner den ved hjelp av kompetanse, ansatte og teknologi, og vi selger den for penger. 

Men olje er tydeligvis noe annet. 

Hvorfor regnes ikke oljefabrikkene med? Hvorfor skal olja holdes utenfor? 

Det er opplagt at begrepet ”fastlandsøkonomi” er etablert for å tjene en bekvemmelig politisk hensikt: Ved å holde petroleumssektoren utenfor, unngår man en meget vanskelig og meget viktig debatt; om industrielle og samfunnsmessige prioriteringer og ringvirkninger. 

I begrepet "fastlandsøkonomi" regnes plattformene kun som rene seddelpresser. 

Det er de også. Men ikke bare det. 

Oljetempoet på norsk sokkel kan ikke frikobles fra verken klimahensyn, samfunnsøkonomi eller andre ringvirkninger. Oljeproduksjon er også knyttet til det samlede investeringsnivået i samfunnet, effekter for lønnsnivå, og viktige næringspolitiske spørsmål om oljeavhengighet opp mot andre og mer framtidsrettede næringer.  

Gjennom "Fastlandsøkonomi"-begrepet forsøker økonomene i LO, NHO og Finansdepartementet å frikoble oljevirksomheten fra helt grunnleggende politiske debatter og nasjonaløkonomiske spørsmål. 

I mellomtiden vokser petroleumsavhengigheten i Norge, klimautslippene stiger og viktige kompetanse suges ut av andre næringer. 

Kanskje det er en kraftig landheving som må til, slik at økonomene endelig kan inkludere oljeplattformene i "fastlandsøkonomien"? 

Innlegget sto på trykk i VG 30. mai 2014

En byråkratisk mastodont

Trenger vi virkelig 500 statsansatte som gransker den til enhver tid sittende regjering?

Riksrevisjonen er det kontoret i Norge som skal passe på at departementene følger opp Stortingets vedtak, og at regjeringen bruker og forvalter penger slik Stortinget har bestemt.

Helt i det stille har Riksrevisjonen vokst til å bli en byråkratisk mastodont. Det jobber i dag rundt 500 personer med kontroll og revisjon i Riksrevisjonen. Det er flere ansatte i Riksrevisjonen enn i hele Kunnskapsdepartementet og hele Olje- og energidepartementet til sammen, to av de største fagdepartementene vi har. Det er i dag én ansatt i Riksrevisjonen per åtte departementsansatte. Til sammenligning har barnehagene i dag krav om én pedagog per ni småbarn. De siste 15 årene har Riksrevisjonen vokst med 25 prosent. Til sammenligning har alle departementene samlet vokst med åtte prosent.

Hvordan kan dette skje? Hvem fører kontroll med at ikke kontrollvirksomheten vokser oss over hodet?

Veksten skyldes først og fremst måten midlene til Riksrevisjonen bestemmes på. Riksrevisjonen har en snarvei til budsjettmidler som nesten ingen andre statlige etater har. Det vanlige er at etater og departementer får sine budsjetter vurdert og foreslått av regjeringen, og deretter diskutert og vedtatt av Stortinget, i åpne budsjettinnstillinger hvor partienes vurderinger er synlige. For Riksrevisjonen er det helt annerledes: Det er Stortingets presidentskap, som i lukkede møter, og etter innspill fra Riksrevisjonen, bestemmer hvor mye Riksrevisjonen skal få: Hvert år får presidentskapet en beskjed fra Riksrevisjonen om hvor mye de trenger. Deretter sender presidentskapet en beskjed til regjeringen om hvor mye penger Riksrevisjonen trenger. Så foreslår regjeringen formelt dette beløpet, som Stortinget deretter vedtar.

Derfor er sammensetningen av presidentskapet viktig. Presidentskapet består av seks stortingsrepresentanter, hvor partibakgrunnen deres gjenspeiler partienes størrelse, og hvor lederen er hentet fra det største flertallspartiet. I perioden 2006-2013 har derfor riksrevisor Jørgen Kosmo, tidligere Arbeiderpartistatsråd, kunne gå til lederen av presidentskapet, også han fra Arbeiderpartiet, for å argumentere for mer penger til Riksrevisjonen. Fra 2006 til 2009 var det Kosmos gamle sjef og statsminister Thorbjørn Jagland som var leder av presidentskapet. Fra 2009 til 2013 var det Kosmos partifelle Dag Terje Andersen som var stortingspresident. Det har ikke vært til ulempe at Kosmo selv er tidligere stortingspresident.

Nå som Norge har fått en ny riksrevisor og ny regjering, er vi i samme posisjon, bare med nye navn: I april 2014 kommer tidligere presidentskapsmedlem og tidligere stortingsrepresentant for Høyre i 32 år, nå riksrevisor Per-Kristian Foss, til å gå til sin gamle kollega, stortingspresident Olemic Thommessen fra Høyre, for å fortelle hvor mye penger han trenger for å drive Riksrevisjonen. Og presidentskapet kommer til å gi regjeringen beskjed om hvor mye penger Riksrevisjonen trenger. Regjeringen kommer til å gjøre som presidentskapet sier. Og Stortinget kommer til å gjøre som regjeringen foreslår, som de alltid gjør i denne saken.

Riksrevisjonen sitter i et meget behagelig smørøye. Ingen tør kutte. Fordi et regjeringsparti som går offentlig ut og kutter i Riksrevisjonens budsjetter ville straks bli kritisert og slaktet for å ville unndra seg ubehagelig kontroll. Et slikt kutt gjør et regjeringsparti bare ikke. Et opposisjonsparti vil på sin side heller ikke kutte i Riksrevisjonen - ikke så lenge Riksrevisjonen kontinuerlig bruker 500 statsansatte på å granske deres argeste motstander, den sittende regjeringen. Dette kan ikke fortsette.

Vi kan bare gjette hvor mye ekstra byråkrati Riksrevisjonen skaper, målt opp mot nytten deres. 500 ansatte er kun en del av dette. Hvor mye ekstratid går med i departementene til å følge opp arbeidet med Riksrevisjonen? Hvor mye tid går med til opplæring av ansatte i Riksrevisjonen? Dette går utover tid som skulle vært brukt til å iverksette regjeringens politikk, som er departementenes kjerneoppgave. Hvor mye tid bruker Stortinget på å behandle hver eneste rapport som Riksrevisjonen produserer? Riksrevisjonens aktivitet og omfang burde rett og slett vært revidert, opp mot deres nytte.

Riksrevisjonen bidrar også til å ale fram en type politikere som ikke lenger tør sette djerve mål, som ikke tør å ta store, modige og nødvendige grep, av frykt for å ende under den giljotinen Riksrevisjonen spenner opp i mediene. Nedsiden ved dette er betydelig. Et samfunn uten rom for slark gir oss enda flere grå A4-politikere, og en mindre fargerik og politisert debatt. Vi går mot et gråere samfunn, og det drives fram av den kontroll- og revisjonskulturen Riksrevisjonen står for.

Riksrevisjonen er også en pådriver i en samfunnsutvikling der kun det målbare er viktig, og hvor det som ikke kan måles ikke er viktig. Dette gjør noe med oss som samfunn. Vi ser de samme uttrykkene vokse fram innen helse, skole, politi. Denne trenden gjør noe med det faglige engasjementet for de kontrollerte, deres rammer til å gjøre selvstendige vurderinger, og til å gjøre jobben uten å måtte bekymre seg for at hver detalj skal etterkontrolleres av nitide byråkrater som ikke alltid kjenner saksfeltet, men som har makt til å felle endelig, uimotsigelig dom.

Vi skal fortsatt ha en riksrevisjon. Men Stortinget kommer ikke til å kutte uoppfordret. Derfor bør riksrevisor Per-Kristian Foss i forbindelse med sin aprilhenvendelse til presidentskapet om budsjettet for 2015 gi åpent beskjed om at han ønsker et budsjettkutt på 100-150 stillinger, med forslag til hvilke oppgaver i Riksrevisjonen som kan kuttes tilsvarende. Det vil bringe Riksrevisjonen ned på et mer anstendig omfang, det vil gi departementet mer arbeidsrom til sitt politiske arbeid, og det vil bygge opp under regjeringens ambisjoner om å kutte i statsbyråkratiet.

Kronikken sto på trykk i Dagsavisen 7.4.2014 (faksimile forside + kronikk)

Ekspertene kommer

På mandag skal et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg fortelle oss hvilke oppgaver kommunene bør utføre, og hvilke de ikke bør utføre. Det legger fram forslag for regjeringen om hvilke oppgaver som bør ligge hos kommunene, og hva kommunene ikke bør gjøre. 

Torsdag denne uka fikk vi et ekspertutvalg som skal vurdere risikoen ved oljefondets investeringer i kull og olje skal også etableres. 

Regjeringen har også satt ned et ekspertutvalg som skal se nærmere på hvordan Nav kan bli bedre. Den har opprettet et ekspertutvalg for økt produktivitet. Tidligere Hydro-direktør Eivind Reiten leder et utvalg som i slutten av april skal legge fram forslag til ny organisering av strømnettet. 

Ekspertutvalg er det nye, store grepet i vår tid. Enda flere er på trappene. Før sommeren skal regjeringen sette ned et ekspertutvalg som skal se på hvordan universiteter og høyskoler kan finansieres. 

Bruken av ekspertutvalg er først og fremst en pinlig avsløring av regjeringen. De som trodde at det skulle bli «handlekraft» og «nye løsninger» på kommunestruktur, Nav og universitets- og høyskolesektoren tok feil. Høyre hadde ikke løsningene klare likevel. Det skulle bare settes ned noen ekspertutvalg. Det er å lure velgerne. 

Men dette har flere negative sider. Ekspertutvalg er også en frekk teknikk for å late som om politiske spørsmål kan reduseres til rene fagspørsmål med fasit. Å nedsette et ekspertutvalg er å late som om det finnes absolutte fasitsvar, i en verden av interessekonflikt. Det er det selvsagt ikke. Politikk er og blir et spørsmål om hva man ønsker foran noe annet. 

Noen eksempler: 

- Finnes det et fasitsvar i hvordan balansen bør være mellom grunnforskning og stykkpris i høyskoler og universiteter? 

- Finnes det fasitsvar i spørsmålet om hvilke institusjoner og fag som bør prioriteres foran andre? 

-  Hva med hvilke oppgaver en kommune bør utføre? 

-  Finnes det et fasitsvar i hvorvidt oljefondet skal eksponere seg i fossil energi eller ikke? 

Selvsagt ikke. Dette er politiske spørsmål. Et spørsmål om vurderinger og verdier. Derfor frykter jeg at ekspertutvalg blir en mer og mer lettvint løsning for regjeringer som ønsker å legitimere upopulære svar gjennom «fag». Ekspertutvalg har nemlig den fordelen at politikere kan bruke dem for å få legitimitet til løsninger som ikke har bred tilslutning blant velgere eller interesseorganisasjoner. På den måten fungerer slike ekspertutvalg som store skjermbrett, som politikerne komfortabelt kan gjemme seg bak, for eksempel når de vil ha gjennom upopulære eller udemokratiske avgjørelser, som kommunesammenslåing, eller endring i universitetsfinansieringen. 

Et spesielt godt eksempel er produktivitetsutvalget, som regjeringen satte ned i februar. Utvalget består nesten utelukkende av økonomer, og er nært sagt blottet for personer som hadde jobbet operativt med innovasjon, teknologisk endring og produktivitet i arbeidslivet. Hvordan kunne dette skje? Hvis det var en faktisk idédugnad regjeringen ville ha, om måter å jobbe smartere og bedre på, hvorfor inviterte de da ikke til en nasjonal dugnad? Kan det være fordi regjeringen ønsker seg resultater som ligger svært nær de klassiske verdiene i økonomifaget; nemlig privatisering og konkurranseutsetting av offentlig sektor? 

Bruken av ekspertutvalg bidrar til en avdemokratisering av det politiske beslutningssystemet. Slike utvalg styrer debatten, ved at de setter rammene for hvilke spørsmål som skal diskuteres. Og de bedøver debatten, ved å sette rammer for hvilke svar og løsninger som er akseptable og ikke. Ekspertutvalg gjør debatten fattigere og demokratiet mindre. 

Det trenger man ikke et ekspertutvalg for å se. 

Innlegget sto på trykk i Klassekampen 22.3.2014 (faksimile)

Fattigdom på en ny måte

SSB måler feil. Med dagens måte å måle fattigdom på er Kjell Inge Røkke fattig. 

Hvor fattig skal man være for å være fattig?

Det offisielle svaret er at om du tjener mindre enn 60 prosent av gjennomsnittsinntekten, korrigert for familiestørrelse, er du fattig. I praksis betyr dette at et par i Norge med ett barn må tjene rundt en halv million kroner i året før skatt for å ikke være fattig. En enslig forsørger med to barn må tjene mer enn 400 000 kroner for å ikke være fattig. 

Dette er en internasjonal anerkjent standard for fattigdom. I Norge er det rundt 8 prosent av befolkningen som regnes som fattige med denne måten å regne på.  

60-prosent regelen er enkel og anvendbar. SSB bruker den. Det er mye bra med dette målet. Ved å bruke inntekt, ikke lønn, regner den inn overføringer som barnetrygd og bidrag i tillegg til lønn. Det gir et mer realistisk bilde av disponible midler for den enkelte. Og den bruker "inntekt etter skatt", som betyr at det er netto penger mellom hendene man måler.   

Dagens definisjon er likevel lite anvendbart, av tre sammenhengende årsaker.  

For det første at den kun måler personinntekt. Det betyr at personer som Kjell Inge Røkke, med null i inntekt og 7 milliarder i formue og 11 soverom i godset på Konglungen, rent statistisk regnes som fattig. Store formuer regnes ikke inn i forskjellsmålet. Man kan eie hus, jetfly og hele fjell og ha millioner av kroner i banken og samtidig være "fattig", om man ikke har personinntekt.

For det andre er det en rekke offentlige tjenester som er finansiert av felleskassa, som folk (fattige som rike) har gratis tilgang på, og som man slipper å betale for. I Norge har alle familier tilgang på gratis skole, billig barnehage, billig lege og gratis sykehus og utdanning. Disse tjenestene har en stor "inntektsverdi" for lavinntektsfamilier, fordi de måtte ha betalt mer for disse tjenestene enn det de betaler i skatt. Det er en inntektsoverføring. Likevel spiller ikke disse "inntektene" noen rolle i et fattigdomsperspektiv. Dagens måte å måle forskjeller på sier ingenting om hvordan velferdsstaten bidrar til å redusere forskjeller. 

For det tredje assosierer folk fattigdom med absolutt fattigdom, mens det vi måler er relativ fattigdom; hvor mye mindre folk tjener i forhold til andre. Dagens fattigdomsmål er egentlig et mål på forskjeller. Mange ser feilaktig for seg fattige folk i filler og kalde hus når man snakker om lavinntekt. Men faktum er at i Norge er det bare rundt én prosent som sier de ikke har råd til å varme opp huset. Det er for mange (og Husbanken har innført støtteordninger for folk som sliter med strømregninga), men det er likevel bare en brøkdel av de åtte prosentene med lavinntekt. Med Norges høye inntekter er det fullt mulig å tjene en god del og samtidig være fattig. Hvor mange er det som vet at et par med fire barn må tjene over 700 000 kroner for å ikke regnes som fattige? Dette er ikke så mye et måleproblem som et kommunikasjonsproblem. Derfor har SSB konsekvent gått over til å snakke om "lavinntekt" og ikke fattigdom. Det er klokt.    

SSB bør nå gå videre og utvikle en ny fattigdomsdefinisjon, som tar hensyn til mer enn inntekt. Verdien av formue og verdien av offentlige velferdstjenester er to variabler som er spesielt aktuelle. Vi står i en brytningstid hvor formue skal skattes mindre, og fellesskapet skal reduseres. Det er nå det hadde vært interessant å se på den totale fordelingseffekten av de store forskyvningene av verdier som regjeringen, KrF og Venstre nå holder på med, men som i dag ikke fanges opp av statistikken.

Innlegget sto på trykk i Vårt Land 7.4.2014 (faksimile) 

Sett Tord Lien på en dromedar!

Norge er ett av landene i verden som selger mest olje til verdensmarkedet. Oljeinntekter utgjør 15 prosent av statsbudsjettet. Prisen på petroleum er viktig for oss.

Oljeanalytiker Torbjørn Kjus i DNB Markets tror oljeprisen vil synke de neste fem-seks årene, fra dagens omkring 106 dollar fatet, til 90 dollar fatet i 2020. 

Hva gjør Norge for å påvirke oljeprisen?

For noen år siden var jeg så heldig å få besøke kontoret til stortingsrepresentant Marit Arnstad (Sp). På kontoret hadde hun et flott bilde av seg selv, ridende på en dromedar, omgitt av ørkensand og arabere. Bildet var tatt på en reise hun hadde gjort til Saudi-Arabia, i egenskap av å være olje- og energiminister i Bondevik I-regjeringen. Slike reiser er viktige. Saudi-Arabia og Norge har felles interesse av en høy og stabil oljepris. 

Saudi-Arabia er et land det er mange grunner til å mislike, men de er medlem av OPEC, foreningen for oljeeksporterende land. OPEC er en forening som arbeider sammen for høy, stabil oljepris. Norske samtaler med andre OPEC-land, om råvarepriser, om markedsutviklinger, om produksjonsvolum, burde være helt grunnleggende for norske, økonomiske interesser. 

En slik kontakt skjer likevel i svært liten omfang. Norge er ikke medlem av OPEC, i første rekke av hensyn til USA. Av samme hensyn blir vi nok heller ikke medlemmer med det første. 

Det finnes andre muligheter. At en norsk oljeminister i det minste besøker et OPEC-land for å snakke om olje ville være et tegn til markedene om at vi er opptatt av oljeprisen, at vi forstår våre felles interesser, og at vi kan være åpne for et samarbeid. De siste ti årene har det meg bekjent ikke vært slike møter. Det har det vært tidligere. I tillegg til Marit Arnstad har både Einar Steensnæs (KrF) og Olav Akselsen (Ap) besøkt OPEC-land som oljestatsråder på vegne av norske regjeringer. Slike møter burde det vært flere av. Det er i norsk interesse å øke prisen på olje, øke våre oljeinntekter, og dermed øke verdien på oljefondet. 

Det vil være bra for statsbudsjettet, og en høy oljepris vil være bra for et Frp som vil bruke mest mulig oljepenger. Den norske handlingsregelen sier at vi skal bruke avkastningen av oljefondet, beregnet til fire prosent av grunnkapitalen. Med andre ord; vokser fondet, så vokser antall oljekroner Frp kan bruke.

Innlegget sto på trykk i VG 4.4.2014 (faksimile)