Alt skulle bli så fint. De statlige husbankene i USA var konkurranseutsatte. Finanssektoren var deregulert. De private finanshusene tok styringen. Markedet fikk bestemme.
Finanskrisa ble skapt av for mye høyrepolitikk. Den neoliberale troen på spekulasjonsøkonomien har ført til at folk mister hjem og jobb. Hundretusener. I Norge kommer vi forholdsvis greit gjennom det. Folk jeg kjenner som har venner i USA forteller meg de sier vi ikke har peiling på hva som foregår nå. Det er alvorlig. Folk er skremt. De har aldri sett noe liknende.
Opp i alle tragedier er det jo lov å håpe på at noen lærer. At de nå ser at neoliberalisme, i form av blind privatisering og ideologisk styrt deregulering ikke fører til den veksten som læreboka og høyrepartiene lover. At resultatet snarere blir ustabilitet, opportunisme og større forskjeller.
Det ironiske er at i programmet til Høyre står det jo nettopp at de vil ha mer av dette. At de vil redusere offentlig sektor på bekostning av privat sektor, konkurranseutsette offentlig sektor, ha mer frihandel, styrke konkurransen, og få flere private inn som drivere av offentlig sektor.
Det er dette de ville ha gjort om de hadde vunnet valget i 2009. Da har jeg ikke engang begynt på Frp, som de skulle styre sammen med.
Litt mer finanskrise, lissom? Stem Høyre!
Og ja, du husker rett: Det var Høyre som garanterte for "hus, hjem og jobb" (sic!).
Så leser jeg at Høyres Torbjørn Røe Isaksen nå avkrever Lysbakken for svar om han er marxist.
Nuvel. Marxister er formodentlig skumle greier. De er vel en trussel for hus, hjem og jobb da. Og børsen, selvsagt.
For meg er spørsmålet om konsekvenser mye større enn spørsmålet om politiske merkelapper. I politikken spør man ikke hva du kaller deg, men hva du vil.
Audun Lysbakken sto bak pappaperm-aksjonen, som nå har gitt pappaer flere uker med mer tid sammen med barna sine. Han har vært med i et parti som sørget for å innføre homoekteskap. Han har vært med å likestille turnus i offentlig sektor med skift, for å få opp lønna i først og fremst helsesektoren. Han har vært nestleder i partiet mens det ble full barnehagedekning, som gjør at både far og mor står friere til å gå i jobb etter perm. Audun Lysbakken hadde allerede en karriere som likestillingspolitiker før han ble likestillingsstatsråd.
Det er dette som er kjernespørsmålet i politikken: Hva er det han eller hun vil med samfunnet? Hva vil de forandre?
Det er mulig jeg er en enkel sjel, men akkurat nå ser jeg på den ene siden en politiker fra SV som slåss for mer rettferdighet i verden, og på den andre side en politiker fra Høyre som jobber for mer privat sektor, økt konkurranseutsetting av offentlig sektor, mer frihandel, og flere private inn som drivere av offentlig sektor. Det er oppskriften på mer finanskrise.
Når det gjelder finansspørsmål så er det derfor Høyre som har bevisbyrden. Ikke Lysbakken. Det er fordi det er konsekvenser, ikke merkelapper som styrer samfunnsutviklingen. Derfor er innlegget til Røe Isaksen først og fremst er en så flau oppvisning fra en som har mye mer å forklare enn Lysbakken.
Men for alle del, om det insisteres på merkelapper:
De skulle vel ikke være neoliberalist, Røe Isaksen?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar