I forbindelse med at Sigbjørn Johnsen har blitt finansminister har ideen om et såkalt solidaritetsalternativ kommet opp igjen. Et solidaritetsalternativ dreier seg om at ansatte i eksportindustrien og alle andre bransjer i Norge skal vise sterk moderasjon i lønnsoppgjørene, av hensyn til norsk konkurranseevne. Solidaritetsalternativet er et vakkert ord, og det har forført fagbevegelser tidligere.
Bekymringen er at norske lønnsutgifter vokser raskere enn de gjør hos våre konkurrenter i utlandet. Finansminister Sigbjørn Johnsen sier til Dagens Næringsliv tidligere i uka at "den kostnadsmessige konkurranseevnen (...) er blitt betydelig forverret de siste årene". Han viser til at mens lønnskostnadene lå 15 prosent høyere enn hos handelspartnere i 1996, lå de 43 prosent høyere i 2008. "Å lage en pakke som kan holde kostnadene nede vil være uhyre viktig nå, i den situasjonen norsk industri er i", sier leder av NHO-foreninga Norsk Industri Stein Lier-Hansen til Klassekampen (31.10.2009).
Tallene Johnsen viser til er i utgangspunktet riktige. De er lagt fram av teknisk beregningsutvalg (TBU) - et utvalg med folk fra partene i arbeidslivet, regjeringa og SSB som legger fram kanoniske tall for lønnsutvikling i Norge sammenliknet med våre handelspartnere - i en rapport i mars i år. Her viser de at lønnstilleggene i norsk industri har ligget over våre handelspartnere i ni av ti siste årene (tabell 3.1) .
Rapporten viser at lønnskostnadene per ansatt i privat sektor i Norge økte med 20 prosent mer enn hos gjennomsnittet av våre handelspartnere i perioden 1999 til 2008 (figur 3.2). I 2008 var lønnskostnader per arbeidet time for industriarbeidere i Norge 43 prosent høyere enn handelspartnerne (figur 3.3).
Man kan jo bli mørkeredd av mindre.
Det er vel også det som er meningen.
Det som Johnsen imidlertid ikke har tatt høyde for (som han heller ikke tok høyde for i pensjonskommisjonen, noe jeg irriterer meg grenseløst over) er på hvilken måte produktiviteten slår inn. Økt produktivitet dreier seg om hvor mye mer effektivt man jobber over tid, og hvor mye verdier man skaper per timesverk. I snitt ligger historisk norsk produktivtetsvekst på rundt 2,5 prosent årlig, dvs vi har blitt 2,5 prosent mer effektive hvert år de siste hundre årene
(Tallet er hentet fra F.M.Scherers "New Perspectives on Economic Growth and Technological Innovation", Brookings (1999) side 33, som igjen hentet tallene fra Baumol mfl. "Productivity and American leadership", MIT press (1989), side 94).
Teknologi og kunnskap er over tid de desidert viktigste forklaringene på økt produktivitet (i motsetning til "hardere innsats" som gjerne er falsk eller reversibel produktivitetsvekst): En middels snekker kan kanskje øke produktivteten sin med hammeren ti-femten prosent, ved å jobbe hardere eller smartere med hammeren. Dette er imidlertid reversibelt; produktivitetsøkningen blir borte den dagen den effektive snekkeren slutter eller blir eldre. Det er først i overgangen til ny teknologi - f.eks en spikerpistol - at muligheten for et virkelig stort og mer permanent produktivitetshopp innen bygg og anlegg ligger.
Hvorfor er produktivitetsutviklinga viktig når man diskuteres lønnsutvikling?
Jo, rett og slett fordi om man på grunn av bedre teknologi jobber 20 prosent mer effektivt enn konkurrentene er det ikke så farlig om lønna er 18 prosent høyere enn konkurrentene.
Hva sier så rapporten om produktivitet?
Tallene for produktivtet korrigerer bildet av en kostbar industriansatt. Rapporten kan fortelle at i fem av de siste ti årene har produktivitetsøkninga i norsk industri ligget over våre handelspartnere (tabell 3.6). Om man korrigerer for valutakurs har produktivteten de siste ti årene økt med fem prosent, målt som verdiskaping per timesverk (figur 3.7) , sammenliknet med våre handelspartnere. Den viser også at lønnskostandene IKKE har økt som andel av verdiskapingen de siste ti årene, men ligget konstant på rundt 68 prosent.
Rapporten viser at når man korrigerer for produktivitet blir fortellingen om den dyre norske ansatte plutselig et ladet innlegg i lønnsdebatten, og ikke et ubestridelig faktum presentert av finansminister Sigbjørn Johnsen. Jeg skulle ønske at flere hadde gitt inntrykk av å forstå dette. Behovet for et solidaritetsalternativ framstår i lys av tallene fra TBU som mer et innlegg i maktkampen mellom partene, enn en realøkonomisk nødvendighet.
Jeg blir likevel ikke overrasket om det nå går mot et nytt solidaritetsalternativ. Det er tunge krefter i sving. NHO er for. Når Sigbjørn Johnsen er for, er statsministeren for. Når Ap taler skulle det ikke forundre meg om LO-ledelsen allerede er involvert.
Vi kan derfor like gjerne forberede oss på det.
Om det blir et nytt solidaritetsalternativ mener jeg minst tre kriterier være oppfylt.
* Det første er at norske industriansatte framover krever å knytte reallønnsutviklinga til produktivitetsutviklinga. På godt og vondt. Det vil ansvarliggjøre både ledelse og ansatte til å tenke produktivitet på en helt annet måte, og rette fokus mot teknologi. (Om frontfagmodellen fortsetter ["frontfagmodellen" betyr at verkstedsansatte i eksportindustrien forhandler om lønn først, og så følger de andre i privat og offentlig sektor etter, innenfor den rettesnora som frontfaget la], vil det gjøre hele samfunnet mer opptatt av produktivteteten i eksportindustrien, som er bra). En bonus vil være at vi i mye større grad få slippe de årlige, lettvinte påstandene fra høyresida om at lønningene dreper norsk konkurranseevne.
* Det andre henger sammen med det første, og det er at lønnsoppgjørene også må inneholde en teknologisk komponent; et svar på hva som skal til teknologisk for å øke produktiviteten i de store bedriftene eller de viktigste bransjene i Norge. Her vil fagbevegelsens kjennskap til og kompetanse fra produksjonsprosessen ikke være til å komme forbi. Men det krever en teknologisk engasjert, motivert og innsiktsfull fagbevegelse, som ønsker å ta i bruk ny teknologi og nye måter å gjøre ting på for å modernisere.
* Norske industriledere skal ha et netto lønnstillegg tilsvarende gjennomsnittlig kronebeløp - ikke prosent - for norsk industriarbeider, la oss si de neste ti årene. Dette er utelukkende for å få ledere til å sette penger bak honnørordet "solidaritetsalternativet".
(Artikkelen er seinere blitt omtalt på http://e24.no/kommentar/e24-kommentar/article3362789.ece)
Takk for en viktig og informativ bloggpost! Helt enig i argumentasjonen din, blir dette en aviskronikk noe sted? Den norske debatten om fremtiden preges jo langt på vei av rene fremskrivinger,som fort kan gjøres irrelevante av innovasjon: Tenk om man i 1970 skulle advart mot å snakke for mye i telefon, fordi behovet for sentralborddamer ville bli for høyt i år 2000? Slik føles det når Sigbjørn Johnsen og co snakker om hvilke grep vi er "nødt" til å ta.
SvarSlettFørst en liten sidekommentar til det du skriver om produktivitet vs. lønnsforskjell med utlandet. Slik jeg forstår det mener du vi er konkurransedyktige selv om er mye dyrere - fordi vi er mye mer produktive/effektive.
SvarSlettFikk bare et innfall her. Elvis synger jo "Are you lonesome tonight" (Er du lønnsom i natt). Dette med et enormt fokus på penger har sine kostnader. Antallet utenfor arbeidsmarkedet er raskt økende, og pensjonsalderen er industrien er ikke akkurat 70 år. Selv om vi er produktive,s å har det hatt sine skyggesider.
Synes de tre kriteriene dine er veldig spennende.
Generelt mener jeg vel at vi må NED i levestandard for å redde kloden, og så bedrer vi konkurranseevnen som en bieffekt av det... :)
JoAnders og Lars, takk for kommentarer, og takk for tips om å gjøre det om til kronikk.
SvarSlettEnig med Lars i at for mange er utenfor arbeidslivet, og jeg tror nettopp noe av dette skyldes et tankesett som legger til grunn at det er individets ytelse som avgjør, fremfor at det er teknologien som sørger for de store kollektive produktivitetssprangene.