Jon Hustad skriver i Dag og Tid at Jens Stoltenberg kan minne mer om en rådmann i en kraftkommune enn en politiker. Undersforstått: Jobben som statsminister i en rødgrønn regjering dreier seg om å gi litt til alle, uten å måtte prioritere hardt innenfor tøffe rammer.
Det er en skarp og morsom formulering - men latteren setter seg i halsen når man spør seg selv: Er ikke vi alle litt som en rådmann i en kraftkommune? Er ikke bildet Jon Hustad tegner egentlig et bilde av Norge - ikke bare statsministeren?
Det som mer enn noe preger norsk politisk debatt, er - unnskyld meg - at den er dørgende kjedelig. Politikk i verdens rikeste land dreier seg om ikke om å forandre, men om å sikre sin rettmessige andel av oljepengene. Det siste året har jeg sett ett, stort forsøk på å forandre, og det er samhandlingsreformen i helsesektoren. Honnør til Helse-Hanssen.
Ellers dreier "debatten" seg om mer penger til forskning. Mer penger til Dagbladet. Mer til universitetene. Mer penger til DnB. Mer penger til vei.
Oljepengene har gjort at vi har mistet den politiske kreativiteten. Den siste uken har jeg lest hundre artikler om hvem som trenger mer penger.
Og bare ett - 1 - forslag til nytenking innenfor en sektor. Det innlegget var skrevet av Svein Erik Omdal, som er journalist og kommentator i Stavanger Aftenblad.
Han foreslår at deler av dagens pressestøtte heller bør rettes inn mot enkeltjournalister, fremfor å sende pengene til avishusene. I dag kommer pressestøtta inn til avishusene (ikke journalistene) på to måter; som momsfritak (alle aviser), og i tillegg som direkte støtte (til et hundretalls distrikts-, nummer-to og meningsbærende aviser i Norge, hvor Dagsavisen, Vårt Land, Bergensavisen og Klassekampen er de som får mest). Innlegget sto på trykk i Klassekampen denne uka (papirversjon), men han er sitert i intervju her.
Omdal ser for seg en modell hvor journalister blir tildelt et arbeidsstipend, en slags ”garantilønn”, mot at de forplikter seg til å jobbe med journalistikk f.eks innenfor public service-rammer. Journalistene kan ha fast tilknytning til en redaksjon, organisere seg i kollektiver eller jobbe individuelt.
Omdal treffer en nerve. Det som er situasjonen i dag er at enten avishusene får momsfritak (som er en indirekte støtte) eller direkte støtte er det ingen krav knyttet til de pengene avishuset mottar fra staten. I dag går like gjerne pressestøtta som lønn til ansatte i annonseavdelingen, julebord for de ansatte, eller ny bil til sjefsredaktøren. Ordningen åpner heller ikke for at journalistikk i nettaviser blir dekket av ordningen.
Jeg synes Omdals perspektiver er besnærende. Jeg er enig i at vi bør samle de pengene som i dag går til momsfritaket på aviser og den direkte støtta, og lage en ny modell hvor vi i større grad sikrer at penger går direkte til å kvalitetsutvikle norske medier. Jeg foreslo det samme for SVs landsmøte, men setningen kom ikke med i programmet. (Det som står om pressestøtta i programmet er at "Pressestøtten bør økes for å stimulere til en allsidig avisflora. Den skal brukes for å ivareta bredde og mangfold, både politisk og språklig").
Bredde og mangfold mellom aviser er viktige kvaliteter. Men hva med kvalitetene i mediene? Jeg er enig med Omdal i at pressestøtta bør gå rett inn i sentralnervesystemet i avishusene, og sørge for at vi bruker pengene på å gjøre som er viktig. Tre områder som umiddelbart slår meg - som eksempler - er seriøst utenriksstoff, opplysende forbrukerstoff og systemkritisk gravejournalistikk. På ingen av områdene står det direkte bra til i norske medier.
Omdals forslag fortjener debatt. Det bør det få, ikke minst fordi regjeringen nå har satt ned et utvalg (mediestøtteutvalget) som “skal foreta en helhetlig vurdering av bruk av økonomiske virkemidler på medieområdet”, inkludert en gjennomgang av pressestøtten og nullsatsen for moms på aviser.
Omdals ideer om modellskifte er dessverre et unntak i den politiske debatten. Hvor er de store forslagene om systemendring, om de viktige og nødvendige grepene for å lage en bedre framtid? Hvor skal disse debattene foregå? Hvem skal drive dem?
Hvordan får vi - med alle de oljepengene vi har til disposisjon - liv i den politiske kreativiteten igjen?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar