Da USAs tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan vitnet for representantenes høsten 2008, innrømmet han: «De av oss som har trodd at bankenes egeninteresser skulle beskytte aksjonærenesinnskudd, står nå sjokkerte og vantro tilbake».
Greenspans innrømmelse er ikke bare en kritikk av markedet, men av ideen om markedet.
Markedsteorien, som studenter lærer på universiteter og høyskoler, er nettopp ideen om markedets evne til selvregulering og vekst gjennom opplyst egeninteresse.
Hvis dette viser seg å være feil, må lærebøkene skrives grunnleggende om. Jeg er redd Greenspan har rett. Av 15.000 økonomer var det åtte som forutså finanskrisa. Det er dårligere treff enn om man hadde brukt terninger.
Finanskrisa er for markedstroen det samme som murens fall var for kommunismen. Vår kunnskap om hvordan økonomien egentlig fungerer er fortsatt svak, selv 200 år etter Adam Smith. Et godt eksempel er at nobelprisen i økonomi 2008 går til en person som greide å forklare hvordan Sverige kan eksportere Saab til Tyskland samtidig som Tyskland selger BMW til Sverige.
Så langt er vi kommet. Ikke lenger.
Den viktigste jobben som nå må gjøres, er på norske universiteter og høyskoler. Disse har ansvaret for at det utvikles og undervises i et økonomifag som faktisk forteller oss noe viktig om hvordan verden faktisk fungerer.
Slik er det ikke i dag.
Innlegget sto på trykk i Ny Tid 19.12.08, Bergens Tidende 18.12.08, Avisa Nordland 29.12.08, Gudbransdølen Dagningen 18.12.08 og Adresseavisen 16.12.08.
fredag 13. august 2010
mandag 9. august 2010
Minuspoeng til NHO
Jeg er forbanna på NHO. Igjen. Litt god følelse, egentlig.
Bakgrunnen er at vi er ganske mange i Norge som vil bygge lyntog. Som mener vi burde ta oss ha råd til å gi folk en anstendig eldreomsorg. Som mener SFO-tilbudet må bli bedre og billigere. Det bør bli gratis skolemat. Alt dette. Og mer.
Men har vi råd?
I spørsmål om velferdsstatens framtid finnes det tre roller for et parti å ta; den populistiske rollen, den saklige rollen, og den overansvarlige rollen.
Hver av disse rollene har sitt manus:
- Den populistiske rollen sier "vi har råd til alt sammen, peis på, dette går bra". Det er en rolle som gjør seg godt før valg, i media og i debatter mot andre, men den har en tendens til å falle sammen i testen mot virkelighetens budsjetteringstyranni. Litt som Hellas. Litt som Frp.
- Den overansvarlige rollen sier på automatgear at "nei, dette har vi ikke råd til", som om en offentlig krone er mye dyrere enn en privat krone. Pensjonsreformen, for eksempel, hvor de mest varme forsvarerne mener at det beste er å kutte i de offentlige pensjonene (fordi offentlige pensjoner er "dyre"), og heller la folk kjøpe private tilleggspensjoner selv (fordi da er det verdiskaping). Litt som Ap. Litt som Høyre.
- Den saklige rollen sier "ja, la oss utvikle velferdsstaten - men da må vi samtidig være realistiske og øke skattene for å få råd. Hver sykehjemsplass, hver sville i lyntogutbygginga, hver SFO-plass må finansieres med økte skatteinntekter". Den saklige rollen har den fordelen at den forteller om muligheter, uten å falle sammen under tyngden av at man ikke forstår sammenhengen i et regnskap. Ulempen er at man tidvis høres ut som en bokfører. Og ikke minst at skattespørsmålet ofte har en tendens til å overskygge de velferdspolitiske sidene, og gjøre skatt til et mål og ikke et middel - selv om mange velgere forstår den logiske nødvendigheten av økt skatt for økt offentlig velferd. Men likevel den beste av de tre modellene.
Det er flere ting å si til dette:
For det første er det et strategisk valg hvor man ønsker å være i dette landskapet, hvilken rolle man ønsker. Personlig er jeg tilhenger av den saklige rollen; den som sier "la oss utvikle velferdsstaten, med lyntog, bedre og billigere SFO og gratis skolemat, og finansiere dette gjennom skatteøkninger". Fordi det er et saklig riktig budskap, og som vil stå seg lengst. Som ikke lover gratis lunsjer, men som forteller at det er mulig å gjøre noe om man vil. Fordi undersøkelser viser at folk gjerne vil betale mer skatt, om de vet hva pengene går til. Fordi det kommuniserer at det finnes ingen gratis lunsj, men vi mener at viktige ting bør vi ta oss råd til. At vi kan utvikle velferdsstaten sammen, om vi vil.
For det andre - som begrepsbruken min illustrerer - har jeg tilsvarende lite til overs for den overansvarlige rollen. Både fordi den verken henger saklig på greip, og fordi den er vanskelig kommuniserbar. Det er en unødvendig - og unødvendig kjip og upopulistisk rolle å ta på seg.
For det tredje at SV får kjeft for å være alle tre rollene; både populistisk (råd til alt), overansvarlig (ikke råd til noe som helst) og saklig (øke skattene for å utvikle velferdsstaten) - og at alt dette heldigvis umulig kan være rett samtidig. Man kan ikke både være populistisk, overansvarlig og saklig på én gang.
Det er i sånne øyeblikk jeg blir forbanna på synspunktene til Baard Meidell Johansen, rådgiver i NHO, som på bloggen sin for NA24.no gir SVs Bård Vegar Solhjell null poeng for følgende utsagn:
"Det er bare et tidsspørsmål før det er enighet om at utfordringene (i eldreomsorgen) er så store at debatten dreier seg om hvordan vi skal fordele skattebyrdene, ikke om hvorvidt skattene skal økes” (Bård Vegard Solhjell i Dagsavisen).
Det Bård Vegar gjør er altså å understreke at om vi ønsker å bygge ut den offentlige velferden, så vil det ha en kostnad. Noen må betale dem. Han påpeker at om vi ønsker å få til noe, så må det betales. Saklighetslinja.
Grunnen til at jeg blir forbanna, er at Meidell Johansen ikke klarer å få seg til å sette pris på at noen fra SV faktisk sier at det må være en sammenheng mellom det som går ut og det som går inn. Ved å stemple Bård Vegar tar Meidell-Johansen implisitt avstand fra noe som også burde vært en klassisk NHO-dyd. I ønsket om å ta avstand fra SV løper han samtidig fra sine egne prinsipper.
Hadde det ikke vært hodeløst, ville jeg kalt det å stikke hodet i sanden.
Det fantastiske er at Høyre, som er et parti som ligger mye nærmere Meidell Johansens hjerte, bruker alle pengene på skattelette fremfor velferdsutvikling. De vil ha et gedigent finansieringsproblem når eldrebølgen kommer. Hvor skal de ta pengene fra? Er skattelette viktigere enn eldreomsorg? Selv Torbjørn Røe Isaksen har problematisert dette. Finnes det en grunn til at Medell Johansen ikke nevner Høyres svar på disse spørsmålene, utover at disse svarene ikke finnes?
Eller Frp, som også ligger mye nærmere Meidell Johansens hjerte, som løper rundt som hodeløse kyllinger og vifter med Mikke Mus-sedler? Er det dette han ønsker seg?
Syretesten er hvor mange poeng SV hadde fått av Meidell Johansen om vi hadde gjort som Høyre, og brukte pengene to ganger. Eller fem ganger, som Frp.
Jeg gjetter på minuspoeng.
Bakgrunnen er at vi er ganske mange i Norge som vil bygge lyntog. Som mener vi burde ta oss ha råd til å gi folk en anstendig eldreomsorg. Som mener SFO-tilbudet må bli bedre og billigere. Det bør bli gratis skolemat. Alt dette. Og mer.
Men har vi råd?
I spørsmål om velferdsstatens framtid finnes det tre roller for et parti å ta; den populistiske rollen, den saklige rollen, og den overansvarlige rollen.
Hver av disse rollene har sitt manus:
- Den populistiske rollen sier "vi har råd til alt sammen, peis på, dette går bra". Det er en rolle som gjør seg godt før valg, i media og i debatter mot andre, men den har en tendens til å falle sammen i testen mot virkelighetens budsjetteringstyranni. Litt som Hellas. Litt som Frp.
- Den overansvarlige rollen sier på automatgear at "nei, dette har vi ikke råd til", som om en offentlig krone er mye dyrere enn en privat krone. Pensjonsreformen, for eksempel, hvor de mest varme forsvarerne mener at det beste er å kutte i de offentlige pensjonene (fordi offentlige pensjoner er "dyre"), og heller la folk kjøpe private tilleggspensjoner selv (fordi da er det verdiskaping). Litt som Ap. Litt som Høyre.
- Den saklige rollen sier "ja, la oss utvikle velferdsstaten - men da må vi samtidig være realistiske og øke skattene for å få råd. Hver sykehjemsplass, hver sville i lyntogutbygginga, hver SFO-plass må finansieres med økte skatteinntekter". Den saklige rollen har den fordelen at den forteller om muligheter, uten å falle sammen under tyngden av at man ikke forstår sammenhengen i et regnskap. Ulempen er at man tidvis høres ut som en bokfører. Og ikke minst at skattespørsmålet ofte har en tendens til å overskygge de velferdspolitiske sidene, og gjøre skatt til et mål og ikke et middel - selv om mange velgere forstår den logiske nødvendigheten av økt skatt for økt offentlig velferd. Men likevel den beste av de tre modellene.
Det er flere ting å si til dette:
For det første er det et strategisk valg hvor man ønsker å være i dette landskapet, hvilken rolle man ønsker. Personlig er jeg tilhenger av den saklige rollen; den som sier "la oss utvikle velferdsstaten, med lyntog, bedre og billigere SFO og gratis skolemat, og finansiere dette gjennom skatteøkninger". Fordi det er et saklig riktig budskap, og som vil stå seg lengst. Som ikke lover gratis lunsjer, men som forteller at det er mulig å gjøre noe om man vil. Fordi undersøkelser viser at folk gjerne vil betale mer skatt, om de vet hva pengene går til. Fordi det kommuniserer at det finnes ingen gratis lunsj, men vi mener at viktige ting bør vi ta oss råd til. At vi kan utvikle velferdsstaten sammen, om vi vil.
For det andre - som begrepsbruken min illustrerer - har jeg tilsvarende lite til overs for den overansvarlige rollen. Både fordi den verken henger saklig på greip, og fordi den er vanskelig kommuniserbar. Det er en unødvendig - og unødvendig kjip og upopulistisk rolle å ta på seg.
For det tredje at SV får kjeft for å være alle tre rollene; både populistisk (råd til alt), overansvarlig (ikke råd til noe som helst) og saklig (øke skattene for å utvikle velferdsstaten) - og at alt dette heldigvis umulig kan være rett samtidig. Man kan ikke både være populistisk, overansvarlig og saklig på én gang.
Det er i sånne øyeblikk jeg blir forbanna på synspunktene til Baard Meidell Johansen, rådgiver i NHO, som på bloggen sin for NA24.no gir SVs Bård Vegar Solhjell null poeng for følgende utsagn:
"Det er bare et tidsspørsmål før det er enighet om at utfordringene (i eldreomsorgen) er så store at debatten dreier seg om hvordan vi skal fordele skattebyrdene, ikke om hvorvidt skattene skal økes” (Bård Vegard Solhjell i Dagsavisen).
Det Bård Vegar gjør er altså å understreke at om vi ønsker å bygge ut den offentlige velferden, så vil det ha en kostnad. Noen må betale dem. Han påpeker at om vi ønsker å få til noe, så må det betales. Saklighetslinja.
Grunnen til at jeg blir forbanna, er at Meidell Johansen ikke klarer å få seg til å sette pris på at noen fra SV faktisk sier at det må være en sammenheng mellom det som går ut og det som går inn. Ved å stemple Bård Vegar tar Meidell-Johansen implisitt avstand fra noe som også burde vært en klassisk NHO-dyd. I ønsket om å ta avstand fra SV løper han samtidig fra sine egne prinsipper.
Hadde det ikke vært hodeløst, ville jeg kalt det å stikke hodet i sanden.
Det fantastiske er at Høyre, som er et parti som ligger mye nærmere Meidell Johansens hjerte, bruker alle pengene på skattelette fremfor velferdsutvikling. De vil ha et gedigent finansieringsproblem når eldrebølgen kommer. Hvor skal de ta pengene fra? Er skattelette viktigere enn eldreomsorg? Selv Torbjørn Røe Isaksen har problematisert dette. Finnes det en grunn til at Medell Johansen ikke nevner Høyres svar på disse spørsmålene, utover at disse svarene ikke finnes?
Eller Frp, som også ligger mye nærmere Meidell Johansens hjerte, som løper rundt som hodeløse kyllinger og vifter med Mikke Mus-sedler? Er det dette han ønsker seg?
Syretesten er hvor mange poeng SV hadde fått av Meidell Johansen om vi hadde gjort som Høyre, og brukte pengene to ganger. Eller fem ganger, som Frp.
Jeg gjetter på minuspoeng.
onsdag 4. august 2010
"...krav til de som mottar offentlig støtte"
Å sette krav til de som mottar offentlig støtte er noe høyresiden har et noe tilfeldig forhold til.
For mens private barnehageeiere skal få ta ut så mye utbytte de bare vil - penger de har fått fra det offentlige - skal det ikke gjelde samme regler for andre som mottar støtte - for eksempel trygdemottakere og sosialhjelpsmottakere.
Høyre har nemlig programfestet at de vil ”stille strengere krav for trygdeytelser og sosialhjelp”. FrP skriver tilsvarende om sosialpolitikken at ”det skal stilles strenge krav for utbetaling av offentlige midler”.
For høyresida er reglene klare når det gjelder penger til de som trenger det mest. Ikke fullt så mye når det gjelder penger til private barnehageeiere.
Og om du er forvirret nå, så kan jeg berolige med at det blir verre. For Høyre er mot å sette krav til foreldre som mottar svangerskapspenger, om at pappa skal ha en viss andel av permisjonen. Der er Høyre krystallklare: Vi sender dere penger fra staten - bruk dem slik dere synes er best.
På samme måte som regjeringen setter krav om en viss andel pappaperm er det å sette krav til mottakere av offentlig næringsstøtte heller ikke noe uvanlig prinsipp. For eksempel har privatskolene i Norge, som får mye offentlig støtte, klare utbyttebegrensinger. Dette støtter Høyre. Norske rederier som mottar støtte til å ansette norske sjøfolk har krav om lærlingeplasser og investeringer i HMS. Dette var Høyre mot.
Regjeringens forslag om utbyttebegrensing for barnehager blir omtalt som om det skulle dreie seg om et forbud mot private barnehager. Det er det ikke. Det er ikke gang et forbud mot utbytte. I omtalen av høringsnotatet, en kort sak du kan lese her, heter det at forslaget innebærer "et forbud mot årlig uttak av overskudd utover en fastsatt maksimal avkastning på egenkapitalen".
Det skal altså være lov å ta ut utbytte. Men ikke så høyt utbytte som helst. Det paradoksale er at de aller fleste barnehageeierne tar ikke ut særlig store utbytter. Det betyr at for alle praktiske formål er reglene langt på vei bare en stadfesting av en praksis som de fleste allerede følger i dag.
For mens private barnehageeiere skal få ta ut så mye utbytte de bare vil - penger de har fått fra det offentlige - skal det ikke gjelde samme regler for andre som mottar støtte - for eksempel trygdemottakere og sosialhjelpsmottakere.
Høyre har nemlig programfestet at de vil ”stille strengere krav for trygdeytelser og sosialhjelp”. FrP skriver tilsvarende om sosialpolitikken at ”det skal stilles strenge krav for utbetaling av offentlige midler”.
For høyresida er reglene klare når det gjelder penger til de som trenger det mest. Ikke fullt så mye når det gjelder penger til private barnehageeiere.
Og om du er forvirret nå, så kan jeg berolige med at det blir verre. For Høyre er mot å sette krav til foreldre som mottar svangerskapspenger, om at pappa skal ha en viss andel av permisjonen. Der er Høyre krystallklare: Vi sender dere penger fra staten - bruk dem slik dere synes er best.
På samme måte som regjeringen setter krav om en viss andel pappaperm er det å sette krav til mottakere av offentlig næringsstøtte heller ikke noe uvanlig prinsipp. For eksempel har privatskolene i Norge, som får mye offentlig støtte, klare utbyttebegrensinger. Dette støtter Høyre. Norske rederier som mottar støtte til å ansette norske sjøfolk har krav om lærlingeplasser og investeringer i HMS. Dette var Høyre mot.
Regjeringens forslag om utbyttebegrensing for barnehager blir omtalt som om det skulle dreie seg om et forbud mot private barnehager. Det er det ikke. Det er ikke gang et forbud mot utbytte. I omtalen av høringsnotatet, en kort sak du kan lese her, heter det at forslaget innebærer "et forbud mot årlig uttak av overskudd utover en fastsatt maksimal avkastning på egenkapitalen".
Det skal altså være lov å ta ut utbytte. Men ikke så høyt utbytte som helst. Det paradoksale er at de aller fleste barnehageeierne tar ikke ut særlig store utbytter. Det betyr at for alle praktiske formål er reglene langt på vei bare en stadfesting av en praksis som de fleste allerede følger i dag.
tirsdag 27. juli 2010
91.000 luftballons
Enognittitusen dokumenter og rapporter fra situasjonen om krigføringen i Afghanistan er lekket ut. Spørsmålet de fleste stiller seg er hvem som står bak.
Det er feil spørsmål.
Spørsmålet er hvorfor 91.000 dokumenter og rapporter fra en krig som er vedtatt av lovlig valgte styresmakter måtte hemmeligholdes? Hva er det som gjør at når det er snakk om en meget omdiskutert NATO-krig i et land som er 'out of NATO area' må rapporter, vurderinger, resultater ikke komme ut? Hva er det som gjør at det er lekkasjen - ikke hemmeligholdelsen - som diskuteres?
Se for deg 91.000 luftballons. Det er et fryktelig høyt tall.
Hva er det som gjør at når det er spørsmål om menneskers liv og død, er det plutselig helt andre regler for byråkratiet og statsmakten med hensyn til åpenhet enn i alle andre saker? Hva er det som gjør at verdier som åpenhet, innsynsrett og transparens kan settes til side uten kritikk bare fordi det dreier seg om en krig? Hvorfor burde ikke store saker, store avgjørelser kreve like stor åpenhet?
'Hensynet til soldatene', vil de fleste svare. 'Vi kan ikke gi dette ut av hensynet til soldatene'.
Det er med lite respekt å melde tullpreik. Soldater dør ikke fordi noen har lekket dokumenter. Soldater dør fordi de er sendt i krig. Soldater dør i Afghanistan før lekkasjene, som de vil dø etter lekkasjene - uavhengig av lekkasjene. Hvis man virkelig hadde vært bekymret for soldatenes liv, hvis dette hadde vært det aller viktigste, så trekker man dem hjem igjen.
Harald Stanghelle i Aftenposten sier at dokumentene først og fremst bekrefter at krigen er vanskelig, ikke at de avslører noe nytt. Det sammer sier Obama (Dagsrevyen 27.7.2010).
Det overraskende eller dramatiske er ikke lekkasjen i seg selv, men at det finnes så mange hemmelige rapporter som ikke var kjent.
Det er feil spørsmål.
Spørsmålet er hvorfor 91.000 dokumenter og rapporter fra en krig som er vedtatt av lovlig valgte styresmakter måtte hemmeligholdes? Hva er det som gjør at når det er snakk om en meget omdiskutert NATO-krig i et land som er 'out of NATO area' må rapporter, vurderinger, resultater ikke komme ut? Hva er det som gjør at det er lekkasjen - ikke hemmeligholdelsen - som diskuteres?
Se for deg 91.000 luftballons. Det er et fryktelig høyt tall.
Hva er det som gjør at når det er spørsmål om menneskers liv og død, er det plutselig helt andre regler for byråkratiet og statsmakten med hensyn til åpenhet enn i alle andre saker? Hva er det som gjør at verdier som åpenhet, innsynsrett og transparens kan settes til side uten kritikk bare fordi det dreier seg om en krig? Hvorfor burde ikke store saker, store avgjørelser kreve like stor åpenhet?
'Hensynet til soldatene', vil de fleste svare. 'Vi kan ikke gi dette ut av hensynet til soldatene'.
Det er med lite respekt å melde tullpreik. Soldater dør ikke fordi noen har lekket dokumenter. Soldater dør fordi de er sendt i krig. Soldater dør i Afghanistan før lekkasjene, som de vil dø etter lekkasjene - uavhengig av lekkasjene. Hvis man virkelig hadde vært bekymret for soldatenes liv, hvis dette hadde vært det aller viktigste, så trekker man dem hjem igjen.
Harald Stanghelle i Aftenposten sier at dokumentene først og fremst bekrefter at krigen er vanskelig, ikke at de avslører noe nytt. Det sammer sier Obama (Dagsrevyen 27.7.2010).
Det overraskende eller dramatiske er ikke lekkasjen i seg selv, men at det finnes så mange hemmelige rapporter som ikke var kjent.
lørdag 19. juni 2010
Ode til Vinmonopolet
Daglig utsettes jeg for reklame og kjøpepress fra elektrokjeder, matbutikker og klesbutikker, som ustoppelig forsøker å selge meg noe jeg ikke visste jeg trengte. Det er en evig kakofoni av glorete brosjyrer, avisinnstikk og TV-annonser, for bleier, bind, pølser, biler og glava.
Derfor elsker jeg Vinmonopolet - en herlig, stille glenne i en evig jungel av kommersielt støy. Det er et sted hvor man møter kunnskapsrike, hyggelige og engasjerte ansatte, som ikke er ute etter å selge deg mest mulig, prakke på deg ting du ikke kom for å kjøpe, men som er der for å gi deg best mulig råd for å foreta egne valg. Jeg får raskt hjelp, jeg får svar på spørsmålene, og svarene er gode.
At Norge har klart å beholde denne fornuftige, statseide og nasjonsbyggende institusjonen er ikke opplagt. Mange er dogmatiske motstandere av offentlig eierskap, uavhengig om det offentlige eierskapet virker eller ikke.
I Vinmonopolets tilfelle virker det.
Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 22.06.2010
Derfor elsker jeg Vinmonopolet - en herlig, stille glenne i en evig jungel av kommersielt støy. Det er et sted hvor man møter kunnskapsrike, hyggelige og engasjerte ansatte, som ikke er ute etter å selge deg mest mulig, prakke på deg ting du ikke kom for å kjøpe, men som er der for å gi deg best mulig råd for å foreta egne valg. Jeg får raskt hjelp, jeg får svar på spørsmålene, og svarene er gode.
At Norge har klart å beholde denne fornuftige, statseide og nasjonsbyggende institusjonen er ikke opplagt. Mange er dogmatiske motstandere av offentlig eierskap, uavhengig om det offentlige eierskapet virker eller ikke.
I Vinmonopolets tilfelle virker det.
Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 22.06.2010
torsdag 17. juni 2010
Hjernevask 2.0
(Artikkelen sto på trykk i Aftenposten 17.6.2010)
"Økonomien går best når de private selskapene får operere med minst mulig statlig inngripen, og friest mulig tøyler".
Dette er trosbekjennelsen i den markedsteorien som studenter ved norske universiteter og høyskoler hvert år må lære seg. I den grad offentlig sektor skal ha en rolle som vare- og tjenesteprodusent, bør minst mulig være fellesfinansiert, og mest mulig være konkurranseutsatt og stykkprisfinansiert.
Amerikanerne og islendingene hadde gjort alt etter læreboka i økonomi: Markedene var deregulerte, husbanken var konkurranseutsatt, det private initiativet fikk fritt armslag - og veksten skulle ingen ende ta , fordi markedsteorien sier at jo mer privat sektor får operere på egenhånd, jo større blir kaka. Så kom finanskrisa. Arbeidsledigheten i USA har på to år steget med åtte millioner personer. Folk har måttet gå fra hjemmene sine.
På den andre siden står den norske økonomien. Med en omfattende offentlig sektor, sentrale lønnsforhandlinger og høy andel offentlig eierskap er omtrent hvert eneste bud i økonomiboka brutt. Landet står som fjell gjennom finanskrisa.
I norge er vi likevel ikke helt forskånet fra markedsteorien. Troen på markedsteorien ligger for eksempel til grunn for hvordan vi styrer sykehusene. Stykkprisfinansiering innebærer at jo flere operasjoner et sykehus utfører, jo mer betalt. I dga er 40 prosent av sykehusenes budsjetter basert på stykkpris. På papiret kan det virke som en god idé.
Men det er det omvendte av effektivitet som avtegner seg som resultat. På ti år er sykehusbudsjettene doblet, uten at effektiviteten har økt nevneverdig. Stykkprissystemet har først og fremst blitt et kostnadssluk.
Kostnaden ligger blant annet i en framvoksende ukultur med opportunistiske trekk. Et stykkprissystem hvor man får betalt mer jo flere man operererer oppfordrer jo til overoperering, og at pengene skal gå til det motsatte av forebygging, nemlig mer reparasjon. Med stykkprissystemet lønner det seg for sykehusene å ta de mest lønnsomme og de minst kompliserte pasientene først.
Det betyr at pasienter med uklar eller kompliserte diagnoser kommer sist i køen. På Asker og Bærum sykehus tjente sykehuset penger på å la pasientene vente i kø, framfor å sende dem til et annet sykehus, slik de skulle ha gjort. I tillegg kommer et merbyråkrati knyttet til stykkprissystemet, ved at alt som gjøres må loggføres i detalj, slik at sykehuset er sikre på å få penger for hver eneste handling som utføres.
Markedsteorien er blitt vår tids religion: Det eksisterer en oppfatning i ledende fagmiljøer om at den er riktig. Det eksisterer en meget bred folkelig aksept for at den er riktig. Man kan fremsette at den er riktig uten å måtte argumentere for hvorfor.
Men boka Blue Note skriver økonomiprofessor Victor Norman at «Økonomi er i grunnen ikke et fag i det hele tatt; det er en måte å tenke på. Det er lite eller ingenting av rene faktakunnskaper».
Sagt med andre ord: Det er ikke et empirisk fag, det er snarere «en måte å tenke på» - altså en fast måte å behandle problemstillinger på, og å svare på spørsmål på, uavhengig av virkeligheten, av ”faktakunnskaper”. En religion.
Det finnes fortsatt norske fagmiljøer som setter tro foran viten. Harald Eia bør gå løs på økonomifaget.
"Økonomien går best når de private selskapene får operere med minst mulig statlig inngripen, og friest mulig tøyler".
Dette er trosbekjennelsen i den markedsteorien som studenter ved norske universiteter og høyskoler hvert år må lære seg. I den grad offentlig sektor skal ha en rolle som vare- og tjenesteprodusent, bør minst mulig være fellesfinansiert, og mest mulig være konkurranseutsatt og stykkprisfinansiert.
Amerikanerne og islendingene hadde gjort alt etter læreboka i økonomi: Markedene var deregulerte, husbanken var konkurranseutsatt, det private initiativet fikk fritt armslag - og veksten skulle ingen ende ta , fordi markedsteorien sier at jo mer privat sektor får operere på egenhånd, jo større blir kaka. Så kom finanskrisa. Arbeidsledigheten i USA har på to år steget med åtte millioner personer. Folk har måttet gå fra hjemmene sine.
På den andre siden står den norske økonomien. Med en omfattende offentlig sektor, sentrale lønnsforhandlinger og høy andel offentlig eierskap er omtrent hvert eneste bud i økonomiboka brutt. Landet står som fjell gjennom finanskrisa.
I norge er vi likevel ikke helt forskånet fra markedsteorien. Troen på markedsteorien ligger for eksempel til grunn for hvordan vi styrer sykehusene. Stykkprisfinansiering innebærer at jo flere operasjoner et sykehus utfører, jo mer betalt. I dga er 40 prosent av sykehusenes budsjetter basert på stykkpris. På papiret kan det virke som en god idé.
Men det er det omvendte av effektivitet som avtegner seg som resultat. På ti år er sykehusbudsjettene doblet, uten at effektiviteten har økt nevneverdig. Stykkprissystemet har først og fremst blitt et kostnadssluk.
Kostnaden ligger blant annet i en framvoksende ukultur med opportunistiske trekk. Et stykkprissystem hvor man får betalt mer jo flere man operererer oppfordrer jo til overoperering, og at pengene skal gå til det motsatte av forebygging, nemlig mer reparasjon. Med stykkprissystemet lønner det seg for sykehusene å ta de mest lønnsomme og de minst kompliserte pasientene først.
Det betyr at pasienter med uklar eller kompliserte diagnoser kommer sist i køen. På Asker og Bærum sykehus tjente sykehuset penger på å la pasientene vente i kø, framfor å sende dem til et annet sykehus, slik de skulle ha gjort. I tillegg kommer et merbyråkrati knyttet til stykkprissystemet, ved at alt som gjøres må loggføres i detalj, slik at sykehuset er sikre på å få penger for hver eneste handling som utføres.
Markedsteorien er blitt vår tids religion: Det eksisterer en oppfatning i ledende fagmiljøer om at den er riktig. Det eksisterer en meget bred folkelig aksept for at den er riktig. Man kan fremsette at den er riktig uten å måtte argumentere for hvorfor.
Men boka Blue Note skriver økonomiprofessor Victor Norman at «Økonomi er i grunnen ikke et fag i det hele tatt; det er en måte å tenke på. Det er lite eller ingenting av rene faktakunnskaper».
Sagt med andre ord: Det er ikke et empirisk fag, det er snarere «en måte å tenke på» - altså en fast måte å behandle problemstillinger på, og å svare på spørsmål på, uavhengig av virkeligheten, av ”faktakunnskaper”. En religion.
Det finnes fortsatt norske fagmiljøer som setter tro foran viten. Harald Eia bør gå løs på økonomifaget.
onsdag 16. juni 2010
Flyfri uke gir ingen klimaeffekt
Vil en flyfri dag - uke - måned være et viktig bidrag til å få ned klimautslippene? Hvor mye reduserte Norge sine klimakutt ved å la flyene stå askefaste i én uke?
Spørsmålet kan selvsagt virke noe fjernt, all den tid årsaken til stansen var en askesky fra en vulkan som kastet ut tonn på tonn med klimagasser. Men om man likevel skulle regne på det: Hvordan påvirker en ukes flystopp de norske, nasjonale klimaregnskapene?
Spørsmålet kan selvsagt virke noe fjernt, all den tid årsaken til stansen var en askesky fra en vulkan som kastet ut tonn på tonn med klimagasser. Men om man likevel skulle regne på det: Hvordan påvirker en ukes flystopp de norske, nasjonale klimaregnskapene?
- Flytrafikk utgjør rundt ti prosent av de samlede klimautslippene, i følge en studie fra NTNU.
- I 2008 var samlede norske klimautslipp på 54 millioner tonn. Det betyr at 5,4 millioner tonn klimagassutslipp kom fra flytrafikken.
- Fordelt på 52 uker blir dette 104 000 tonn klimagasser per uke. Det er to promille av norske utslipp .
Det er med andre ord ingenting å hente i ideen om en flyfri uke. Jeg kan allerede nå høre folks irritasjon over toskete demonstrasjonspolitikk. Og jeg ville vært enig med dem. Ideen er herved lagt død.
Om vi skal gjøre noe som monner, så bør vi bygge lyntog. Et tog som bruker mellom to og to og en halv time til fra Oslo til Bergen og Trondheim og litt over tre timer til Stavanger vil kunne ta mellom 75 og 95 prosent av flymarkedet på strekningene.
Da snakker vi ordentlige klimakutt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
