Et tilsvar til ThomasLG

Det er mange som ønsker SV ut av regjering. Rødts ThomasLG er én av dem. Han skriver på Twitter:

"Kjipt å være SVer nå (...). Hva med Afghanistan, skolemat, fattigdom, Israel, boligbygging, oljestopp, helseforetakene, vindkraft, kontantstøtta, stipend, gratis tannlege, ut av eøs, ut av nato, bedre kommuneøkonomi, ut av oljesandprosjektet, hurtigtog, mongstad osv."

Å tegne SV som stakkarslige, selvpinende krympere i regjering er visst blitt en slags nasjonal hobby for tiden.

Men en slik stakkarsliggjøring tjener bare ett formål: Å redusere kampen om mange viktige politiske spørsmål som SV kjemper for - rettferdighet, miljø og barn og unge - til et spørsmål om SVs helse. Det er å gjøre store ting små. Politikk dreier seg om sak, ikke smerte.

Og nettopp fordi politikk dreier seg om sak lurer jeg på hvorfor denne ideen om at SV ikke lykkes i regjering får utfolde seg så fritt. Det kan neppe skyldes et realpolitisk regnestykke av hva et 8,8 / 6,2 prosent parti burde ha fått til, sammenliknet med hva vi får til:

• Vi har fått til full barnehagedekning. Vi har økt støtten til kommunene radikalt. Vi holder Norge utenfor EU. NTL jubler for likelønnsløft i staten.

Og det dreier seg ikke bare om saker som "alle er enige om":

• Vi har startet skillet mellom kirke og stat, fjernet den kristne formålsparagrafen i skole og barnehage, vernet Trillemarka, innført homoekteskap og kuttet i kontantstøtta, alt dette til Sp sin store motstand.

• Vi har vernet elva Vefsna for vannkraftutbygging, en elv som renner gjennom flere Ap-kommuner i Ap-fylket Nordland. Vi bruker milliarder på å rense Mongstad, bruker hundrevis av millioner på å bygge vindmølleparker og havvindmøller, hundretusener av ungdom får frukt og grønt på skolen, vi sier nei til nye gasskraftverk uten rensing, vi innfører nettopp strengere regler for boligomsetning, vi diskuterer exit-strategi i Afghanistan, vi utreder høyhastighetstog, vi har doblet forskningsøkningen, vi oppretter milliardfond for fornybar energi, oljeproduksjonen i Norge går ned for første gang i norsk oljehistorie, og har tredoblet fattigdomssatsingen sammenliknet med Bondevik - ingenting av dette er vel saker som Ap-ledelsen i utgangspunktet synes er kule, for å si det sånn.

Det kreves nok litt mer enn gjennomsnittlig politisk engasjement og interesse for å få med seg nyansene i de ulike partienes utgangspunkt, og hva som blir resultatet i regjering. Men jeg hadde nok i min naivitet forventet at en del politiske kommentatorer hadde fått dette mer med seg enn de faktisk gjør.

Så kan man si at SV må bli bedre til å feire sine seire. At vi burde vært flinkere på egenreklame. Bløtkaker hver uke. Ballonger og papirhatter. Mulig det.

Men det vil også bygge opp under ideen om at SV sitter i regjering for sin egen skyld, og for å feire seg selv - og ikke for de sakene vi tror på og for alle de vi kjemper for.

Så framfor å feire egen selvgodhet vil jeg heller invitere deg med i kampen for det SV tror på: Mer rettferdighet, mindre klimautslipp og en bedre framtid for barn og unge.

Antidemokratene

På utsiden laller de seg inn i en fortelling om at de er frihetens forsvarere - ranke og stolte og faste i blikket.

Men i praksis står de for noe helt annet. De er antidemokratiske.

Nei, jeg snakker ikke om stater vi normalt ikke sammenlikner oss med. Jeg snakker om Høyre - folkets ombudsmenn, i kampen mot formynderne, overgriperne, de autoritære.

Liksom.

Her er noen eksempler som gjør meg forbanna:

• Høyre ønsker å ta Norge inn i et udemokratisk EU. Det er kanskje mulig å tilgi Høyre for at de mener dette, til tross for at 57 prosent av det norske folk i følge målinger mener Høyre tar feil. Men jeg kan ikke tilgi Høyre for med viten og vilje å ville ønske å føre Norge inn i et prosjekt som per definisjon gir mer makt til de med penger, og mindre makt til folk. Det er det motsatte av demokratisk. Det er antidemokratisk.
  
  Høyre ønsker det faktisk så sterkt at de sammen med Arbeiderpartiet forsøker å endre grunnloven, slik at det ikke lenger trengs 3/4 flertall for at Stortinget skal avgi suverenitet til EU. De skal altså senke terskelen gjennom prokuratorgrep for å få til et norsk medlemsskap. Det er ikke bare flaut. Det er antidemokratisk.
  
  
• Høyre vil ikke at 16-åringer i Norge skal ha stemmerett. Da SV og Venstre foreslo å utvide stemmeretten til også å gjelde 16- og 17-åringer stemte Høyre mot. Høyre står dermed ikke bare for en direkte begrensing i friheten til 16-åringer, de forsvarer også det paradoksale i at 16-åringer i dag kan dømmes etter en lov som de ikke har lov til å være med å endre. Det er et paradoks som SV vil gjøre noe med. Høyre sier nei. Det er antidemokratisk.
  
  
• Høyre støtter med entusiasme ideen om at landets øverste leder går i arv. Kongehuset i Norge er forholdsvis ufarlig, men det kan man slettes ikke si om prinsippet; at en nasjonal maktposisjon går i arv: Når ett overhode dør, er det sønnen eller dattera til denne personen som overtar - uten at verken sønnen, dattera eller folket har noe de skulle ha sagt om den saken. Høres det lurt ut? Har vi tilsvarende på andre områder i Norge? Nei. Støtter Høyre dette? Ja. Sender Høyre en hilsen via fax (!) til kongehuset hver gang de har landsmøte? Ja. Dette er det motsatte av demokratisk. Det er antidemokratisk.

Demokrati dreier seg om folkemakt mot pengemakt. Derfor er det et urovekkende mønster at Høyre stiller seg på kapitalens side på nesten hvert eneste gatehjørne:

• Høyre vil gi 25 millioner kroner i skattelette årlig til hver av de aller rikeste, på bekostning av offentlig velferd for alle.
  
• Til sammen 17 milliarder i skattelette, som utgjør kutt i rundt 30.000 årsverk i offentlig sektor; lærere, sykepleiere, omsorgsarbeidere og barnehagepersonell.
  
• Høyre vil svekke retten til fast jobb for folk flest, ved å styrke arbeidsgivers rett til å gi midlertidige stillinger.
  
• Høyre vil ”stille strengere krav for trygdeytelser og sosialhjelp”.

Det er antidemokratisk.

Skyt ikke på soldatene

En kampanje som heter "støtt soldatene våre" har sett dagens lys. Den har blitt til fordi de norske soldatene i Afghanistan opplever at deres rolle som soldat er vanskelig, fordi krigen er omstridt:

"Her hjemme er det stadig flere som finner det vanskelig å vedkjenne seg at de er soldater, fordi det har blitt en belastning både for dem selv, deres familie og vennekrets", heter det fra initiativtagerne.

Det er derfor en uheldig sammenblanding som kampanjen forsøker å rydde opp i. Det skal de ha ros for.

Fordi å sende norske soldater til Afghanistan er først og fremst et politisk vedtak. Soldatene er ansatt av staten for å gjøre den skitne jobben som staten vil de skal gjøre. Norske soldater tar liv. Danske soldater dreper sårede taliban-soldater. I 2009 ble 170 barn i Afghanistan drept av NATO-soldater. Det er dette som skjer i krig.

Hvis noen mener norsk deltakelse i krigen er uakseptabel, får man heller slutte å stemme på de partiene som ønsker å slutte lojalt opp om NATO, og heller stemme på de partiene som vil ha soldatene ut av Afghanistan. Der er Stoltenberg, ikke Stomperud, som er rett adresse for klagen.

Det er imidlertid et spørsmål om kampanjen "støtt soldatene våre" bidrar etter hensikten.

Jeg frykter nemlig at de mest NATO-lojale tilhengerne i Norge kommer til å bruke denne kampanjen til det motsatte av hensikten, nemlig at hvert minst kny mot krigen i Afghanistan tolkes som usolidarisk, upatriotisk, som mistillit mot jobben som soldatene gjør. At den som er mot krigen er motstandere av soldatene.

Det er nettopp denne flaue metoden Erna Solberg legger opp til, når hun på åttende mai i år, fra talerstolen på landsmøtet til Høyre, fikk sendt en stor, amerikansk "takk til alle de som er villige til å risikere alt for å bidra til landets og verdens sikkerhet".

Hvem tør å ta en konflikt med Erna på denne tårepersen?

Ingen, selvsagt.

Poenget er ikke bare at hun tar feil (det er vel ikke all dokumentasjon som sier at NATO-styrkene isolert sett bidrar til økt sikkerhet?). Det verste er at hun reduserer spørsmålet om norsk deltakelse i NATO-operasjoner i Afghanistan til kun å være en konkurranse om hvem som kan støtte de norske soldatenes innsats mest.

Dermed hopper hun med vilje over de realpolitiske sidene ved krigen. Støtten til norske soldater blir en en politisk avledningsmanøver, som kun bidrar til å dekke til spørsmålet om hvorfor Norge er i Afghanistan.

Virker det? Blir det fred? Blir det demokrati? Sivilisatorisk utvikling?

Der er ikke Erna i det hele tatt. Og hun vet det så godt.

Dessverre er det nettopp det motsatte som er kampanjens hensikt. På samme måte som spørsmålet om oljeboring utenfor Lofoten-Vesterålen ikke dreier seg om oljearbeiderne gjør en god innsats eller ikke, dreier ikke Afghanistan seg om soldatens innsats.

Skyt ikke på soldaten.

Frp på ville veier

Noen som husker partiets nestformann Per Sandberg som ville ha gode nok veier til å kjøre trygt i fylla?

Vel, i Oslo har de sjansen til å lage fyllikveiene sine. Det er Frp som styrer Oslo. 

Oslo får hvert år over fire milliarder kroner av staten i frie midler. I tillegg til alle pengene som Oslo tar inn fra bomringene. Man skulle tro Frp kunne lage litt vei med dette.

Men neida. – Problemet er bare at det er fryktelig vanskelig for oss når vi blir tvunget til å prioritere pengebruken mellom skoler, sykehjem og veier.

Det sier Jørand Kallmyr som er samferdselsbyråd i Oslo, fra Frp. 

Han greier med andre ord ikke å finne penger til fyllikvei. Fordi skole og sykehjem er - naturlig nok - også viktige. I følge Kallmyr brukes det i år usle 60 millioner på asfaltering i Oslo. Av fire milliarder kroner, pluss bompengeinntektene. Så nå må han ha mer penger fra staten. Det er statens feil. 

Sjelden har jeg sett noen med ansvar så til de grader undertegne sin egen ubrukelighet. Hvis han mener han ikke greier å forhandle nok penger til fyllikvei av sitt eget byråd - av en pott på mange milliarder - får han ta ansvar for egne handlinger, som det gjerne heter i partiets eget program. At Frp ikke greier å skaffe nok penger til vei i Oslo, skyldes rett og slett hans egen udugelighet. Oppslaget om manglende asfalt i Oslo er en flau avskjedssøknad. 

Noen har sagt at Frpere er høyrefolk med promille. Det er godt sagt, om ikke annet. Men hvis man ser på antall meter fyllikvei som Frp har skaffet i Oslo, er  nok dette en forsiktig overdrivelse.

Exit Afghanistan: Hva skal til?

I stadig flere NATO-land dukker diskusjonen om å trekke seg ut av Afghanistan opp: Kan NATO-soldatene i Afghanistan trekkes ut? Hvilket tidsløp snakker vi om? Hva skjer med Afghanistan om NATO trekker seg ut? Hvordan vil en vellykket exit-strategi se ut?

Det er brennende aktuelt.

Både av innenrikspolitiske hensyn i de landene som har sendt soldater dit: Barack Obama har sagt at USA vil starte sin uttrekking av soldater fra Afghanistan sommeren 2011. I Nederland har Afghanistan-spørsmålet fått regjeringa til å sprekke. I Danmark ruller snart dokumentarfilmen Armadillo, om fra de danske soldatene i Afghanistan, over kinolerretene.

Men ikke minst av hensyn til situasjonen i Afghanistan: For hver bombe som faller og for hver innbygger som blir såret eller drept, øker oppslutningen om Taliban. Situasjonen i landet har gått fra vondt til verre. Tusenvis av sivile er drept siden invasjonen i 2001, og de sivile dødsfallene i 2008 økte med 40 prosent sammenliknet med året før. Taliban står - paradoksalt nok, vil noen si - sterkere enn på lenge.

For NATO vil det finnes to begrunnelser for å trekke seg ut.

Den ene er at 'oppdraget er fullført'. At NATO fikk det til.

Men om oppdraget skal være fullført, må man vite hva man faktisk er i Afghanistan for å gjøre. Hva er egentlig oppdraget? Hva skal til for å si at oppdraget er fullført? Hva gjør for eksempel Norge i Afghanistan?

Er vi der for å bygge sivilisasjonen? For å bekjempe Taliban? For å skape fred? For å stoppe drepingen? Å gjøre landet i stand til å passe på seg selv, slik blant annet Stoltenberg har sagt? Skape stabilitet? Er vi der for å hindre framvekst av internasjonal terrorisme? slik UDs nettsider om Afghanistan sier? Av hensyn til NATO-lojaliteten? Fordi de andre er der?

Her verserer det mange fortellinger i offentligheten. Alt for mange. Ikke alle har en gang med Afghanistan å gjøre.

Ulike mål krever ulike midler. Om vi skal konkludere med at oppdraget er fullført bør NATO i hvert fall begynne med å bli enige om én fortelling, ett mål. Og at krigen var riktig virkemiddel. Der er ikke NATO i dag i det hele tatt.

Og kanskje nettopp blir det den andre fortellingen; Den om at 'krigen ikke virker'. Det vil selvsagt sitte langt inne, fordi på linje med andre personer som er usikre på seg selv er det mye egenprestisje i NATO knyttet til Afghanistan.

Det vi ser i dag er at NATOs prestisje er i ferd med å bli innhentet av realitetene på bakken i Afghanistan. Faktum er at stadig flere forstår at den militære strategien som hittil er valgt, har ikke gått så godt som mange trodde: Den militære strategien har vært feil. 2009 var det blodigste året siden 2001 med en økning i drepte afghanere og internasjonale soldater. I gjennomsnitt ble 9 sivile afghanere drept hver uke i 2009. 346 barn drept - halvparten av NATO-styrker.

Det er ingen som nå lenger snakker om at det finnes en militær løsning i Afghanistan. Krigen har vist seg å være like vanskelig som det blant annet SV hevdet fra starten. Dagsavisens Hege Ulstein skriver at ”Selv om USA har bestemt seg for å sende ytterligere 30.000 soldater til den håpløse krigen i Afghanistan, ser det altså ut til at det synet SV har hatt hele tida, nå vinner fram".

Men hva så? Når skal NATO-soldatene i Afghanistan trekkes ut? Hva er mulig? Hvordan vil en exit-strategi se ut? Hva skjer med Afghanistan om NATO trekker seg ut?

Det er krevende spørsmål. Svarene finnes ikke ennå. Derfor inviterer SV til debatt om hva som må til for en vellykket Exit-strategi.

Her vil viktige spørsmål være:

1) Hva skal til for at Afghanistan kan styre seg selv?
2) Kampen om freden. Hvem skal forhandle, på vegne av hvem og hva blir resultatet?
3) Sivil innsats som fungerer. Er den sivile innsatsen i Afghanistan tilpasset afghanere eller Nato-styrkenes velgerstøtte i hjemlandet?

Syke innkjøpsregler

Norsk Tipping har fått en bot på 94 000 kroner for å kjøpt mat til kantina si på Hamar fra en lokal leverandør. Det skriver Aftenposten i dag (Kultur, side 20). Gebyret utgjør rundt 11 prosent av kontaktens verdi på rundt 900 000 kroner.

Det er Klagenemnda for offentlige anskaffelser som har ilagt gebyret. Gebyret er ilagt fordi Norsk Tipping foretatt en "ulovlig direkte anskaffelse". Med andre ord: Innkjøpet burde vært kunngjort, slik at flere kunne hatt anledning til å levere et bud.

Det er så man ikke veit om man skal grine eller le. 

Skal ikke et offentlig kontor - eller en kommune - få kjøpe inn mat, blyanter, arbeidstøy, uten at man må sette i gang en byråkratiserende prosess? Skal de ikke få velge en lokal leverandør, om de som sitter lokalt og kjenner forholdene lokalt faktisk mener dette i sum  er det beste? 

Nei, de kan ikke det.

Reglene er klare: Dersom verdien av den enkelte anskaffelse overstiger 500 000 kroner skal konkurranse kunngjøres, I tillegg finnes det forenklede regler som gjelder for kjøp mellom 100 000 kroner og 500 000 kroner. Disse reglene innebærer protokollplikt og forenklet kunngjøring. Dette gjelder enten det er kommunen, Norsk Tipping eller et universitet.

Norge er forpliktet blant annet gjennom EØS-avtalen til å følge visse terskelverdier, dvs. hvor beløpsgrensen går for hva som må på anbud. Men Norge har selv satt lavere terskelverdier enn de verdiene som EØS-avtalen forlanger. 

Det er to argumenter for så strenge innkjøpsregler som dagens. Det ene er at anbud er gir lavere pris enn man ellers ville fått. Det andre argumentet er at anbud betyr at faren for korrupsjon går ned, fordi man ikke binder seg til én uten å sammenlikne med andre. 

Ingen av argumentene holder vann. 

Til effektivitetsargumentet: Det er ikke slik at anbud automatisk gjør ting mer effektive, og at innkjøpet blir mer lønnsomt. Årsaken er et galopperende konkurransebyråkrati. Våren 2005 laget Asplan Analyse en rapport om konkurranseutsetting i kommunal sektor (Omstillinger; Hva koster de? Hva krever de? Prosjektrapport til Fagforbundet), hvor de fant at anbudsskriving og gjennomgang av anbud gjorde anbudene opp mot 10 prosent dyrere. Halvparten av dette – fem prosent – var direkte kostnader. For offentlig innkjøp dreier dette seg i sum om økte kostnader i størrelsesorden minst fem til ti milliarder kroner i året, antakelig mer.

Det andre argumentet, nemlig at jo mer anbud, jo mindre fare for korrupsjon, er slik jeg ser det bare en udokumentert påstand. Blant annet påstår Transparency International Norge at å heve anbudsgrensen for offentlige innkjøp vil skape mer korrupsjon.

Men vil ikke det motsatte like gjerne kunne bli tilfelle? At i skarp konkurranse om oppdragene vil det være minst like fristende å forsøke å snike til seg et oppdrag man egentlig ikke burde hatt? Hva er det egentlig ved anbudskonkurranse som gjør at ønsket om å vinne på urettmessige prinsipper skulle reduseres, fremfor å økes? 

I mellomtiden har altså Norsk Tipping fått en bot på 94 000 kroner for å kjøpt mat til kantina si på Hamar fra en lokal leverandør. 

Det er sykt. 

På sporet av skurkene

Det finnes to typer skurkefilmer. Den amerikanske filmen, hvor skurken er Gary Oldmansk-hensynsløs, rå, kynisk, sur, kjip og guffen, og hvor helten er en som står på, en John McClane-figur som yippikayeymother-fucker skurken på slutten av filmen, redder verden og gjenforenes med den vakre kona. 

Og så finnes det den kontinentale filmen, som kødder med konvensjonene, hvor man på slutten av filmen spør seg selv: Kanskje var ikke skurken så ille likevel? Kanskje er vi alle skurker? Kanskje er JEG skurken? 

Det var ikke opplagt, men den norske klimadebatten har umerkelig blitt til den amerikanske filmen, hvor skurkene er tydelig tegnet; oljeselskaper, godstrafikken, Arbeiderpartiet, flytrafikken, biltrafikken, landbruket, regjeringen, industrien: Hvem slipper ut mest? Hvem gjør minst? Hvem må tas? Hvem er minst ansvarlig? Hvor skal lysene peke? 

Media gjør det, politikere gjør det, miljøbevegelsen gjør det. Jeg gjør det. 

Så kan man jo spørre seg: Hvem er egentlig de gode her i denne filmen? Jeg? Du? Selv Lars Haltbrekken kjører vel fly? Selv jeg kjører hvertfall fly av og til. Bil også. Spiser kjøtt. Bruker plastposer i butikken. Kjøper ferdige isbiter. 

Det er ikke opplagt at klimadebatten skulle bli amerikansk, framfor kontinental. For vi er alle med på utslippene. Vi er alle skurken, når alt kommer til alt. 

Jeg tror likevel debatten har godt av at det finnes noen klimaskurker. Det er bra, fordi noen har litt større ansvar enn andre - fordi noen sektorer er desidert verre enn andre:

- Olje- og gassvirksomheten er den verste, med 25 prosent av norske klimautslipp. De har økt sine utslipp med nesten 80 prosent siden 1990. Hadde vi fått reversert disse økningene er vi nesten i mål med halvparten av de norske klimaforpiktelsene. 

- Den andre skurken er veitrafikken. Den står for 20 prosent av norske klimautslipp, opp tredve prosent fra 1990. 

Og dette henger unektelig sammen. At veitrafikk og petroleumssektoren til sammen står for nesten halvparten av norske klimautslipp forteller noe om vår enorme avhengighet av fossile brensler. 

Og det forteller noe om hvor viktig det er å finne de gode alternativene; få biltrafikken ned og kollektivandelen opp, på på beina alternative energikilder som vind og bio. 

PS 

Så vil sikkert noen kunne mene at regjeringa også burde vært på skurkelista, fordi vi i følge miljøbevegelsen ikke gjør nok ting eller ting raskt nok. 

Så derfor vil jeg nevne at det også skjer mange bra ting i Norge på klima - selv om det ikke alltid virker sånn: 

• Et tyvemilliardersfond for miljøteknologi har begynt å virke, ved å blant annet gi 630 millioner kroner (det er mye penger!) til tre vindmølleparker i Norge.
• Vi bruker milliarder på å få renset Mongstad. Mongstad skal renses.  
• Bilavgiftene legges om, for at de mest miljøvennlige bilene skal bli rimeligere, og redusere utslippene fra biltrafikken. 
• Rushtidsavgift innføres i stadig større omfang for å få ned biltrafikken og kollektivandelen opp i de største byene. 
• Fra nyttår 2011 skal vi bruke 500 millioner kroner til en satsing på miljøteknologi, for å få opp de gode alternativene. 
• Regjeringens program for bioenergi er oppe og står, som også bidrar til å få opp de gode alternativene.  
• Vi har satt et klart mål om å kutte norske klimautslipp 15-17 millioner tonn i året, hvorav 2/3 i norge (resten med kvoter). 
• Vi har fått laget utkast til et planverk med teknologiske mulighetsstudier for ulike sektorer (aka. sektorvise handlingsplaner), som et alternativ til å la markedet alene styre hvor kuttene skal komme: Her kan du lese om ulike måter å få ned utslippene fra oljesektoren fra. Her kan du lese om ulike tiltak for å få ned utslippene fra transportsektoren på.  

Om det er nok, vil det alltid være spørsmål om.

Men jeg ble ærlig og oppriktig glad da jeg så at utslippene per person i Norge faktisk har gått langsomt ned de siste årene.