På sporet av skurkene

Det finnes to typer skurkefilmer. Den amerikanske filmen, hvor skurken er Gary Oldmansk-hensynsløs, rå, kynisk, sur, kjip og guffen, og hvor helten er en som står på, en John McClane-figur som yippikayeymother-fucker skurken på slutten av filmen, redder verden og gjenforenes med den vakre kona. 

Og så finnes det den kontinentale filmen, som kødder med konvensjonene, hvor man på slutten av filmen spør seg selv: Kanskje var ikke skurken så ille likevel? Kanskje er vi alle skurker? Kanskje er JEG skurken? 

Det var ikke opplagt, men den norske klimadebatten har umerkelig blitt til den amerikanske filmen, hvor skurkene er tydelig tegnet; oljeselskaper, godstrafikken, Arbeiderpartiet, flytrafikken, biltrafikken, landbruket, regjeringen, industrien: Hvem slipper ut mest? Hvem gjør minst? Hvem må tas? Hvem er minst ansvarlig? Hvor skal lysene peke? 

Media gjør det, politikere gjør det, miljøbevegelsen gjør det. Jeg gjør det. 

Så kan man jo spørre seg: Hvem er egentlig de gode her i denne filmen? Jeg? Du? Selv Lars Haltbrekken kjører vel fly? Selv jeg kjører hvertfall fly av og til. Bil også. Spiser kjøtt. Bruker plastposer i butikken. Kjøper ferdige isbiter. 

Det er ikke opplagt at klimadebatten skulle bli amerikansk, framfor kontinental. For vi er alle med på utslippene. Vi er alle skurken, når alt kommer til alt. 

Jeg tror likevel debatten har godt av at det finnes noen klimaskurker. Det er bra, fordi noen har litt større ansvar enn andre - fordi noen sektorer er desidert verre enn andre:

- Olje- og gassvirksomheten er den verste, med 25 prosent av norske klimautslipp. De har økt sine utslipp med nesten 80 prosent siden 1990. Hadde vi fått reversert disse økningene er vi nesten i mål med halvparten av de norske klimaforpiktelsene. 

- Den andre skurken er veitrafikken. Den står for 20 prosent av norske klimautslipp, opp tredve prosent fra 1990. 

Og dette henger unektelig sammen. At veitrafikk og petroleumssektoren til sammen står for nesten halvparten av norske klimautslipp forteller noe om vår enorme avhengighet av fossile brensler. 

Og det forteller noe om hvor viktig det er å finne de gode alternativene; få biltrafikken ned og kollektivandelen opp, på på beina alternative energikilder som vind og bio. 

PS 

Så vil sikkert noen kunne mene at regjeringa også burde vært på skurkelista, fordi vi i følge miljøbevegelsen ikke gjør nok ting eller ting raskt nok. 

Så derfor vil jeg nevne at det også skjer mange bra ting i Norge på klima - selv om det ikke alltid virker sånn: 

• Et tyvemilliardersfond for miljøteknologi har begynt å virke, ved å blant annet gi 630 millioner kroner (det er mye penger!) til tre vindmølleparker i Norge.
• Vi bruker milliarder på å få renset Mongstad. Mongstad skal renses.  
• Bilavgiftene legges om, for at de mest miljøvennlige bilene skal bli rimeligere, og redusere utslippene fra biltrafikken. 
• Rushtidsavgift innføres i stadig større omfang for å få ned biltrafikken og kollektivandelen opp i de største byene. 
• Fra nyttår 2011 skal vi bruke 500 millioner kroner til en satsing på miljøteknologi, for å få opp de gode alternativene. 
• Regjeringens program for bioenergi er oppe og står, som også bidrar til å få opp de gode alternativene.  
• Vi har satt et klart mål om å kutte norske klimautslipp 15-17 millioner tonn i året, hvorav 2/3 i norge (resten med kvoter). 
• Vi har fått laget utkast til et planverk med teknologiske mulighetsstudier for ulike sektorer (aka. sektorvise handlingsplaner), som et alternativ til å la markedet alene styre hvor kuttene skal komme: Her kan du lese om ulike måter å få ned utslippene fra oljesektoren fra. Her kan du lese om ulike tiltak for å få ned utslippene fra transportsektoren på.  

Om det er nok, vil det alltid være spørsmål om.

Men jeg ble ærlig og oppriktig glad da jeg så at utslippene per person i Norge faktisk har gått langsomt ned de siste årene.