Å schjøtte sitt embete

Minister uten portefølje, statsråd Karl Eirik Scjøtt-Pedersen, er i hardt vær. Det vil si, det er sjefen hans, statsministeren, som får kjeften, for å ha utnevnt en statsråd hvis ansvarsforhold overfor Stortinget er uklart, for å si det med det pene. Stortinget reagerer på at han blir den eneste statsråden som ikke fysisk svarer for Stortinget.

En slags stasråd.

Jens Stoltenberg forsvarer imidlertid ordningen. 

Det finnes ikke noe fasitsvar her. Men fasiten er uinteressant, så lenge saken er så dårlig at jeg ville rådet Stoltenberg til å gjøre retrett uansett. 

Det som er mye verre er at debatten om samordningsministeren dekker over noe mer viktig, nemlig behovet for at regjeringen tenker mer på tvers. 

Ett godt eksempel er raspolitikken.

Over 100.000 nordmenn bor i områder som kan være utsatte for ras. Det dreier seg om jordras og steinskred, som det bare blir mer og mer av, fordi det blir mer og mer nedbør og mer frostspreng, på grunn av klimaendringer. Rasulykker har kostet flere menneskeliv de siste årene. 

Hvem har ansvaret for raspolitikken i regjeringa? 

• Erstatningsordninga for ras og naturskader ligger under Landbruksdepartementet. 
• Utdanning av folk med raskompetanse, f.eks. geologer, ligger under Kunnskapsdepartementet. 
• Justisdepartementet har ansvar for blålysetatene, som har det operative ansvaret ved skredulykker
• Kompetansen for kartlegging av ras (Norges geologiske undersøkelser, NGU) ligger under Næringsdepartementet. 
• Ansvaret for Plan og bygningslovens del om kommunenes kartlegging av rasutsatte områder ligger hos Kommunaldepartementet. 
• Ansvaret for klima ligger hos Miljøverndepartementet.
• Ansvaret for rasarbeid knytta til vei og jernbanelinjer ligger i Samferdselsdepartementet. 
• Olje- og energidepartementet har gjennom NVE (Norges Vassdrags- og Energidirektorat) ansvar for hensyn til skredfare langs vassdrag.

Området skriker etter mer samordning (og noe er gjort allerede). På mange andre områder gjelder det samme. Forebygging og barns oppvekstvilkår er to andre. 

At områder i regjeringa skriker etter samordning betyr ikke at svaret er en egen  samordningsminister. 

Det samme målet kan like gjerne oppnås med én sterk fagstatsråd som får et samordningsansvar for det aktuelle området.

Hvordan regjeringa kan jobbe mer på tvers er en mye viktigere debatt enn om Karl Eirik Schjøtt-Pedersen skal møte i Stortinget eller ikke.