What? Me worry? Om USAs økonomiske situasjon og hvorfor keynesianistene tar feil

USA har i 2009 et budsjettunderskudd på 11,2 prosent av BNP, i følge Congressional Budget Office, sitert i Newsweek 7. desember 2009 side 27 (brutto nasjonalprodukt er summen av verdiene av varer og tjenester produsert i et år). 

Hvor ille er dette, egentlig? 

Det er ganske ille.  

Det er det største underskuddet USA har hatt på 60 år.  

Om man hadde overført dette til norske forhold ville det betydd at i forbindelse med statsbudsjettet i år måtte regjeringa ha lånt rundt 50.000 kroner per innbygger. 

Dette budsjettunderskudd må dekkes inn med lånte penger. De har dekket inn budsjettene med lån før også. USAs utenlandsgjeld har økt og økt. Den er nå på 41 prosent av BNP. 

For Norges del ville det tilsvart en gjeld på om lag ett tusen milliarder kroner, eller over 200.000 kroner per innbygger. Som ekstra gjeld. I tillegg til det du allerede skylder fra før, på bolig og bil. 

Og hva sier økonomene?

Det finnes i utgangspunktet to retninger. Liberalistene - aka de mørkeblå republikanere - ville nok gjerne sagt at konkurranseutsetting, privatisering og kutt i offentlig utgifter måtte til. Om det ikke hadde vært for at de mer eller mindre har resignert. De har nemlig egentlig ikke så mye å bidra med. De har nemlig langt på vei skapt skiten selv: 

Budsjettunderskuddet økte under republikaneren Reagan, gikk ned under demokraten Clinton, og økte igjen under republikaneren Bush.  

Da gjenstår bare det andre laget; keynesianistene. De er ikke bekymra overhode. De mener at gjeld er helt greit. Not to worry. 

Begrunnelsen er at lån er klassisk motkonjunkturpolitikk: Det betyr mer penger inn i økonomien, og det betyr bevegelse og mer aktivitet og derfor økt BNP, og det betyr at landet langsomt vil reise seg igjen, i følge keynesianistene. I CBOs prognoser vil derfor USAs gjeld øke samtidig som budsjettunderskuddet synker i årene som kommer. 

Min bekymring er at Keynesianistene tar grusomt feil. 

Deres motkonjunkturpolitikk ble forsøkt på begynnelsen av søttitallet. Landene som gjorde dette endte opp som gjeldsslaver, uten at økonomien kom seg på fote igjen. Planen hadde to elementer: mer gjeld, og mer aktivitet. Kun den første delen slo til. 

Det er ikke noe USA burde gjenta. 

Problemet ligger i hvordan keynesianistene forstår vekst. 

Keynesianistenes slagord kunne vært "Det er bra å produsere mer". De måler vekst som økning i produksjon. Dette er den mest vanlige målemetoden. Stoltenberg bruker den. Modellen sier enkelt at jo mer vi produserer enn før, jo mer vekst: Mer kapital, mer råvarer og flere sysselsatte inn i den ene enden, gir mer produksjon ut i den andre enden. Mer produksjon er bra, fordi økt produksjon betyr vekst i økonomien (i brutto nasjonalprodukt). 

Denne modellen har en svakhet, nemlig at den setter kvantitet foran kvalitet. "Det er bra å produsere mer" holder ikke i et samfunn hvor konkurransefortrinn bygges gjennom teknologisk ekspertise, og forskningsbasert innovasjon.  Hvordan gjøre ting bedre. 

Da er det ikke bra å produsere mer, men smartere. Eksempel: Amerikanerne kan produsere så mange flere biler mer de vil, men hva hjelper det når stadig færre kjøper disse bilene, fordi de ble utkonkurrert teknologisk av japanerne? 

Keynesiansme har derfor sin klare begrensing. Man kan ikke produsere seg ut av en krise på samme måte som man produserte seg inn i en krise. 

I Norge skjønte vi dette ganske bra. Regjeringa brukte nemlig betydelig med krisemidler på å få bedrifter til å produserer smartere og bedre: Bedriftene fikk bedre avskrivningsregler, som gjorde det mer lønnsomt å  investere i nytt og mer moderne maskineri og utstyr. Vi øker forskningsfondet. Skolene blir pusset opp, som gjør at læringsmiljøet blir bedre for framtidens arbeidstakere. Vi styrker det såkalte fornybarfondet som utvikler nye og mer framtidsretta energikilder. Vi styrka Innovasjon Norge, som finansierer næringsutvikling i hele landet. 

Når historien skal skrives har regjeringa i Norge håndtert krisa meget bra. Ikke bare i volum, men også i retning. 

Men det hjelper ikke USA. 

Landet trenger noen nye måter å tenke økonomi på.

Et eksempel er at under den andre verdenskrig solgte den amerikanske staten gjeldsbrev til sine egne innbyggere. Det gjorde de for å dra inn kjøpekraft for å kunne finansiere krigen. 

Nå selger de gjeldsbrev til utlandet, til Kina. Det gjør de for å kunne opprettholde det private forbruket. Resultatet er at Kina eier store deler av USA: Kina sitter i dag på 13 prosent av USAs statsobligasjoner.  

Og hva skal et land med mye utenlandsgjeld og stagnerende industri gjøre for å komme ut av krisa? 

De har ingen ærerik masterplan for å komme ut av suppa. 

Tvert i mot.

Den eneste planen jeg har sett, er "den argentinske måten". Den består i  å trykke opp mer penger. Flere penger kan brukes til å betale gjeld, og for å få dollarne til å falle. 

Hvorfor er dette smart? 

Jo, blant annet fordi USA låner penger i dollar. 

Det betyr at om dollaren synker, så synker USAs gjeld.

Bra for USA, ikke så bra for de som USA skylder penger til. 

Og investorene tror at det er dette som er i ferd med å skje nå. 

Derfor stiger blant annet gullprisen for tiden; gull er sett på som en solid nødhavn når ingenting annet er til å stole på.

Bra for USA, som sagt, og bra for de som har gull i tenna. Men ikke så bra for andre. 

For eksempel Norge.

Én av effektene er at alle de landene som selger sine varer i dollar - for eksempel norsk petroleum - risikerer kostbare valutasvingninger om dollaren begynner å vakle. Mange land - som Norge - som har penger i amerikanske dollargjeldsbrev - taper penger.

Vårt beste svar ville etter min mening vært å begynne å selge olje i euro. I morgen den dag. 

Nest etter å ha lært dem litt om at keynesianisme er og har alltid vært en blindgate.