«Du må svelge matematikken», sier professor Kjetil Storsletten i et forsvar for dagens økonomifag i Aftenposten 30. oktober.
Han gjør det lett for seg selv om han tror at kritikken bare dreier seg om fagets matematisering.
Fagets største problem er ikke matematikken, men dets innebygde politiske implikasjoner.
Faget forteller en fortelling om at private bedrifter i skarp konkurranse sørger for at markedet ordner opp (ideen om likevekt i perfekt konkurranse).
Den samme fortellingen sier at fellesskapet er en utgift og at offentlig sektor pr. definisjon er umoderne fordi den ikke er konkurranseutsatt.
Finanskrisen skjedde fordi man hadde gjort alt etter lærebøkene: Den amerikanske husbanken var konkurranseutsatt, markedene var deregulerte og konkurransen om lånekundene var hard.
Likevel gikk det galt. Det er ikke mangel på økonomer som nå rauter høylytte selvfølgeligheter om at finanskrisen skyldtes for lite regulering. Spørsmålet er hvor i modellene de henter ut svaret? Finnes dette i modellene likevel? Hvis de finner dem der, hvorfor sa de da ikke noe før det smalt?
Matematikken skal vi klare. Det er paradigmet som er problemet.
Skal man gjøre noe med dagens tankesett, nytter det ikke med mer penger til en flokk økonomer som eks post forklarer finanskrisen ad hoc. For å komme på rett kjøl, må vi ha mindre penger til tradisjonell makroøkonomisk forskning, og mer penger på forskning og undervisning som utfordrer dagens paradigmer.
Innlegget har stått på trykk i Aftenposten 24.11.2009
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar