I stadig flere NATO-land dukker diskusjonen om å trekke seg ut av Afghanistan opp: Kan NATO-soldatene i Afghanistan trekkes ut? Hvilket tidsløp snakker vi om? Hva skjer med Afghanistan om NATO trekker seg ut? Hvordan vil en vellykket exit-strategi se ut?
Det er brennende aktuelt.
Både av innenrikspolitiske hensyn i de landene som har sendt soldater dit: Barack Obama har sagt at USA vil starte sin uttrekking av soldater fra Afghanistan sommeren 2011. I Nederland har Afghanistan-spørsmålet fått regjeringa til å sprekke. I Danmark ruller snart dokumentarfilmen Armadillo, om fra de danske soldatene i Afghanistan, over kinolerretene.
Men ikke minst av hensyn til situasjonen i Afghanistan: For hver bombe som faller og for hver innbygger som blir såret eller drept, øker oppslutningen om Taliban. Situasjonen i landet har gått fra vondt til verre. Tusenvis av sivile er drept siden invasjonen i 2001, og de sivile dødsfallene i 2008 økte med 40 prosent sammenliknet med året før. Taliban står - paradoksalt nok, vil noen si - sterkere enn på lenge.
For NATO vil det finnes to begrunnelser for å trekke seg ut.
Den ene er at 'oppdraget er fullført'. At NATO fikk det til.
Men om oppdraget skal være fullført, må man vite hva man faktisk er i Afghanistan for å gjøre. Hva er egentlig oppdraget? Hva skal til for å si at oppdraget er fullført? Hva gjør for eksempel Norge i Afghanistan?
Er vi der for å bygge sivilisasjonen? For å bekjempe Taliban? For å skape fred? For å stoppe drepingen? Å gjøre landet i stand til å passe på seg selv, slik blant annet Stoltenberg har sagt? Skape stabilitet? Er vi der for å hindre framvekst av internasjonal terrorisme? slik UDs nettsider om Afghanistan sier? Av hensyn til NATO-lojaliteten? Fordi de andre er der?
Her verserer det mange fortellinger i offentligheten. Alt for mange. Ikke alle har en gang med Afghanistan å gjøre.
Ulike mål krever ulike midler. Om vi skal konkludere med at oppdraget er fullført bør NATO i hvert fall begynne med å bli enige om én fortelling, ett mål. Og at krigen var riktig virkemiddel. Der er ikke NATO i dag i det hele tatt.
Og kanskje nettopp blir det den andre fortellingen; Den om at 'krigen ikke virker'. Det vil selvsagt sitte langt inne, fordi på linje med andre personer som er usikre på seg selv er det mye egenprestisje i NATO knyttet til Afghanistan.
Det vi ser i dag er at NATOs prestisje er i ferd med å bli innhentet av realitetene på bakken i Afghanistan. Faktum er at stadig flere forstår at den militære strategien som hittil er valgt, har ikke gått så godt som mange trodde: Den militære strategien har vært feil. 2009 var det blodigste året siden 2001 med en økning i drepte afghanere og internasjonale soldater. I gjennomsnitt ble 9 sivile afghanere drept hver uke i 2009. 346 barn drept - halvparten av NATO-styrker.
Det er ingen som nå lenger snakker om at det finnes en militær løsning i Afghanistan. Krigen har vist seg å være like vanskelig som det blant annet SV hevdet fra starten. Dagsavisens Hege Ulstein skriver at ”Selv om USA har bestemt seg for å sende ytterligere 30.000 soldater til den håpløse krigen i Afghanistan, ser det altså ut til at det synet SV har hatt hele tida, nå vinner fram".
Men hva så? Når skal NATO-soldatene i Afghanistan trekkes ut? Hva er mulig? Hvordan vil en exit-strategi se ut? Hva skjer med Afghanistan om NATO trekker seg ut?
Det er krevende spørsmål. Svarene finnes ikke ennå. Derfor inviterer SV til debatt om hva som må til for en vellykket Exit-strategi.
Her vil viktige spørsmål være:
1) Hva skal til for at Afghanistan kan styre seg selv?
2) Kampen om freden. Hvem skal forhandle, på vegne av hvem og hva blir resultatet?
3) Sivil innsats som fungerer. Er den sivile innsatsen i Afghanistan tilpasset afghanere eller Nato-styrkenes velgerstøtte i hjemlandet?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ja, hva er egentlig oppdraget? Du tar fram de offisielle uttalelsene, men hva med det som ikke sies på pressekonferansene? USA har store strategiske interesser i å ha kontroll over Afghanistan. Midtøsten er en viktig region, politisk og økonomisk. Det er planlagt å bygge et trans-afghanistansk oljerør som skal sikre amerikanske/vestlige oljeselskaper alternativ oljetilførsel, noe som blir stadig viktigere. Men på grunn av at Taliban og diverse krigsherrer (ikke glem krigsherrene!) sin motstand, er arbeidet innstilt på ubestemt tid pga usikkerheten.
SvarSlettSå til spørsmålene dine:
1) Hvem er så "Afghanistan"? Karzais regjering som mer eller mindre er innsatt av USA? Taliban? De ulike krigsherrene og narkobaronene, som har store likheter med Taliban, men som likevel får sitte i nasjonalforsamlinga og være USAs og Karzais allierte? Problemet i Afghanistan i dag er at de ulike kreftene som kjemper om makta, alle vil undertrykke folket i ulik grad. Hva skal til? Jeg tror ikke det er til å unngå at det blir en borgerkrig, og da er det viktig å skille progressive krefter fra repressive.
2) Slik jeg ser det kan vi aldri nå en god løsning gjennom forhandlinger slik Afghanistan ser ut nå. Da vil man uansett ende opp med å gi makt til enten Taliban, krigsherrer, og/eller Karzais Quisling-regjering. 80% av nasjonalforsamlinga består allerede av krigsherrer og narkobaroner, Karzai-regjeringa presser på for legalisering av voldtekt osv, og forhandlinger med Taliban.
3) Det store problemet i dag er at den sivile bistanden blandes sammen med den militære okkupasjonen. Og det er en veldig farlig sammenblanding! Når norske soldater blir satt til å bygge skoler, så blander man sammen to roller som absolutt ikke må blandes sammen. Humanitær bistand som Røde Kors sin bistand har alltid blitt sett på som nøytral - det er derfor Røde Kors tilogmed har aktivitet i Nord-Korea. Om rollene blandes, risikerer man at hjelpearbeidere blir angrepet, og blir terrormål.
Hei, Thomas og takk for godt svar og gode vurderinger. Jeg er enig i mye av det du skriver - hvorfor er vi EGENTLIG i Afghanistan, sammenblandingen mellom militær og sivil støtte osv.
SvarSlettJeg leser svaret ditt som at det er flere problemer enn løsninger i Afghanistan, og det er en spissformulering som jeg tror mange vil være enig i.
Men jeg er fortsatt ikke kommet dit at ingenting virker, og derfor kan vi ikke gjøre noe. Fordi å ikke gjøre noe er å si at det bare kan bli verre enn i dag. Og at man derfor bør fortsette som i dag. Du er for eksempel skeptisk til forhandlinger med Taliban? Men hva er alternativet ditt da?
Vennlig hilsen Thor Egil
Jeg tror Malalai Joya har rett når hun sier dette:
SvarSlett- Det kan ende med borgerkrig, men vi har alt en borgerkrig. Dersom USA og deres allierte trekker seg ut, så kommer sikkert dagens makthavere til å inngå en avtale med Taliban. Da vil vi i alle falle vite hvem som er hovedfienden.
Det er kanskje ikke mye til løsning, men det er en begynnelse. Det fins progressive krefter i Afghanistan. Malalai Joya var en av disse da hun satt i parlamentet, før hun ble kastet ut for sin kritikk av det råtne regimet og det råtne parlamentet.
Les hele artikkelen her: http://www.dagbladet.no/art/politikk/afghanistan/3648995/