- Makroøkonomisk teori ble oppfunnet for å sette astrologi i et bedre lys, skriver Kåre Valebrokk i sin faste Aftenposten-spalte i dag (foreløpig kun i papirversjonen, artikkelen blir lagt ut her etterhvert).
Utsagnet er morsomt, men det har en alvorlig undertone: Det peker nese mot et fag som nå befinner seg i en krise. Tiltroen til hva dagens økonomfag kan tilføre politikere er lavere enn på lenge.
Økonomiprofessor Karine Nyborg skriver i Dagsavisen (31.10.209) at det skyldes at økonomer har et kommunikasjonsproblem. Professor Kjetil Storsletten (Aftenposten 30.10.2009) tror kritikken først og fremst dreier seg om fagets matematisering.
Fagets største problem er verken kommunikasjon eller matematikk, men fagets innebygde politiske implikasjoner: Økonomifaget er bygget på en fortelling om at private bedrifter i skarp konkurranse sørger for at markedet ordner opp (ideen om likevekt i perfekt konkurranse). Den samme fortellingen sier at fellesskapet er en utgift og at offentlig sektor per definisjon er umoderne fordi den ikke er konkurranseutsatt. Markedet har rett. I den grad det ikke har rett, kan det korrigeres med en avgift.
Mange økonomer skjønner at virkeligheten ikke er slik. Finanskrisa skjedde fordi man hadde gjort alt etter lærebøkene: Den amerikanske husbanken var konkurranseutsatt, markedene var deregulerte og konkurransen om lånekundene var hard.
Mange økonomer står nå i første rekke av de etterpåkloke og tar til orde for sterkere regulering av finansmarkedet. Det er hyggelig. Men problemet er heller ikke mangel på økonomer som rauter høylydte selvfølgeligheter om at finanskrisa skyldtes for lite regulering. Spørsmålet er hvor i modellene de henter ut svaret? Finnes dette svaret i modellene likevel? Det kan virke sånn nå. Men hvis de nå finner dem der, hvorfor sa de da ikke noe før det smalt?
Matematikken skal vi klare. Det er paradigmet som er problemet. Skal man gjøre noe med dagens tankesett, nytter det ikke med mer penger til en flokk økonomer som ex post forklarer finanskrisa ad hoc. For å komme på rett kjøl må vi støtte forskning og undervisning som utfordrer dagens paradigmer.
Det er for mange som tenker for likt. Påstanden om at "markedet har rett" har vært enormt styrende for det vestlige tankesettet de siste 30 årene, etter at mye av troen på Keynes forsvant på 70-tallet, i kjølvannet av at en rekke land satt tilbake med stor gjeld for å ha betalt for en motkonjunturpolitikk som ikke virket. Det er tunge strukturer å slåss mot. Selv etter finanskrisa er det fortsatt de som er uenige i markedets og markedsteoriens fortreffelighet som har bevisbyrden. Ideen om at markedet har rett sitter "i veggene" hos folk flest, i en rekke departementer, i LO og på universiteter og høyskoler, som følge av tradisjon og rutiner, faglig prestisje og mangel på faglige alternativer.
«Økonomi er i grunnen ikke et fag i det hele tatt; det er en måte å tenke på. Det er lite eller ingenting av rene faktakunnskaper». Dette skriver økonomiprofessor Victor D. Norman i sin bok Blue Note (2004, side 73). Det har han rett i. Det som burde bekymre flere enn meg, er at Universitets- og høyskoleloven pålegger høyere læresteder å følge vitenskapelige prinsipper. Ett slikt vitenskapelig prinsipp er at om kartet ikke passer med terrenget, er det kartet som må skrives om.
Det burde gjelder økonomisk teori, som det gjelder for geografer
Jeg har hatt samfunnsøkonomi på Universitet i Norge. Makroøkonomi og mikroøkonomi. Keynes-modellen blir presentert som den riktige, den vi skal forholde oss til - alt annet er periferi. Det var aldri noen anledning til å utfordre den aksepterte doktrina.
SvarSlettIstedetfor at man skaper kreative, utfordrende og kritisk tenkende individer, skaper man blinde etterfølgere og ignorante copycats.