00-tallet: Markedsteoriens ubrukelighet

Fra nyttår skriver vi 2010. Et tiår er over.

Det første tiåret i et nytt årtusen. 

Hva skal vi fortelle våre barnebarn, vi som levde på 00-tallet?

Om angrepene på tvillingtårnene, om Colin Powell som lurte FN, om vestlig krigføring i både Irak og Afganistan? 

Det er en viktig fortelling. Både fordi fortellinga strekker seg gjennom hele tiåret, fordi den har en moral, og fordi den har påvirket virkeligheten og livene til mange, mange, i hele verden. 

Men det var ikke det viktigste som skjedde dette tiåret. 

• 00-tallet var tiåret hvor Obama ble valgt og republikanerne mistet makten i USA, etter å ha brukt åtte år på å kjøre landet økonomisk i grøfta, med en siste hilsen på trappa i form av en global finanskrise som kastet hundretusenere av amerikanere ut i ledighet og husmangel, 

• 00-tallet var tiåret hvor en norsk venstreorientert rødgrønn samlingsregjering kastet en mørkeblå og konkurranseivrig Bondevik-regjering ut av regjeringslokalene. 

• Og 00-tallet var et lite, men viktig politisk vedtak på LO Stats representanskapsmøte på Gol i 2008 mot Stoltenberg og mot mer markedsteoretisk styring i offentlig sektor.  

Det var kort fortalt tiåret hvor verden økte sin bevisshet om markedsteoriens ubrukelighet. 

Markedsteorien sier at privatisering og økt konkurranse er bra, og at offentlig sektor er en utgift og et problem for økonomisk utvikling. 

Både Bush og Bondevik baserte sine styringsprinsipper på denne ideologien. 

Amerikanerne måtte ha gått og lurt på det lenge. Hvis frihet er det samme som fravær av en velferdsstat, hvorfor er lønna kjip, ledigheten høy og hvorfor blir de rike rikere?

Så mistet de huset.  

USA hadde gjort alt etter boka. De statlige husbankene i USA var konkurranseutsatte. Finanssektoren var deregulert. De private finanshusene tok styringen. Markedet fikk bestemme. Den neoliberale troen på spekulasjonsøkonomien har ført til at folk mister hjem og jobb. Hundretusener. Markedsteoriens ideer om hva markedet kan gjøre var satt ut i livet. Og det virket ikke.  

I Norge kastet en rødgrønn regjering den blå Bondevik ut av regjeringskontorene. Bondevik styrte i praksis en Høyre-regjering, tuftet på ideen om at konkurranseutsetting og privatisering er bra for økonomisk utvikling.

De kalte seg samarbeidsregjeringen.

Det var en konkurranse-regjering. 

Flankert av SV og Sp kom Stoltenberg II (eller Stoltenberg 2.0, som vi kaller ham, vi som husker hva han holdt på med rundt årtusenskiftet; privatisering av Statoil og Telenor, innføring av markedsteoretiske prinsipper i helsevesenet). 

Nå fikk Norge en regjering som tok avstand fra de markedsteorietiske perspektivene. Vi fikk en regjering som ville noe annet.

Vi fikk en regjering som økte det offentlige eierskapet fremfor å selge ut, som reverserte Bondeviks svekkelser av arbeidsmiljøloven, og som utviklet offentlig sektor og sørget for full barnehagedekning. 

Det var en regjering som ikke la de markedsteoretiske perspektivene til grunn, hvor offentlig sektor var et hinder for økonomisk utvikling.  

De rødgrønne ville snarere "... styrke velferdsordningene og tjenestetilbudet i offentlig sektor", og hvor landets konkurranseevne skulle styrkes, ikke gjennom privatisering og konkurraneutsetting, men "... gjennom satsing på utdanning, forskning, samferdsel og gjennom en mer aktiv næringspolitikk. Videre skal konkurranseevnen sikres gjennom konkrete og målrettede tiltak som øker produktiviteten uten å gå utover de ansatte eller miljøet." (fra den første Soria Moria-erklæringen).

Det var en unik regjering, på den måten at Ap for første gang gikk i regjering med andre partier, Sp gikk for første gang i regjering med partier på venstresida, og SV gikk for første gang i regjering. 

Det ble en regjering som hadde fått nok etter fire år med Bondeviks praktisering av markedsteoriens ideer om hva markedet kan gjøre var satt ut i livet.

Fordi vi hadde sett at det ikke virket.  

For meg står en liten hendelse på Gol for ett år siden som et godt eksempel på det viktigste dette tiåret. Da var representantskapet i LO stat samlet.  

Møtet vedtok at LO stat er motstander av New Public Management, et styringssystem for offentlig sektor inspirert av markedsteoriske prinsipper. 

Sentrale kjennetegn ved New Public Management er vektlegging av kvantitativ resultater som mål, med et tydelig belønnings- og straffesystem knyttet til dette, sterkere ledelse, og mindre selvstendighet for den enkelte ansatte, og økt konkurranse. 

Dette systemet har ridd offentlig sektor som en mare. Troen på at sterkere markedsstyring skulle skape en mer effektiv offentlig sektor har vært sterk, og at tusenvis av ansatte har opplevd drastiske omorganiseringer som kjøres gjennom i raskt tempo, ofte på tvers av råd fra de ansattes organisasjoner og uten tilstrekkelige konsekvensanalyser. Ansatte opplever at de blir umyndiggjort, ansvaret pulveriseres og man får et kontrollbyråkratiI en enstemmig vedtatt uttalelse sier LO Stat at fristilling, privatisering og konkurranseutsetting av offentlige velferdsoppgaver svekker offentlig sektor og fører til at den enkeltes muligheter innskrenkes. 

Sosialdemokratene i en rekke land har vært aktiv med å innføre NPM. Blant annet tidligere statsministre som Helen Clark på New Zealand og Tony Blair i England. Heller ikke i Norge har statsminister Jens Stoltenberg tatt et oppgjør med denne styringsmodellen. 

Derfor var dette et veldig viktig vedtak. LO Stats medlemmer har sett i praksis hva markedsteoriens ideer om hva markedet kan gjøre. De har sett at det ikke virket.  

00-tallet var tiåret hvor verden økte sin bevisshet om markedsteoriens ubrukelighet.