Årelating

Årelating er en behandlingsmetode som går ut på å åpne en blodåre for å tappe ut blod av pasienten.

Årelating er helt naturlig innenfor et paradigme innen medisinsk vitenskap som kalles humoralpatologien, dvs den læren som hevder at alle normale og sykelige prosesser i menneskekroppen henger sammen med kroppsvæskene og disses innbyrdes forhold.

Grekerne var mestre på dette dette. I oldtidens Hellas ble helse og sykdom satt i sammenheng med samspillet mellom de fire elementer luft, ild, jord og vann. Tilsvarende disse regnet man at vi hadde fire kroppsvæsker: blod, gul galle, sort galle og slim.

I eldre medisin var derfor bruken av årelating, brekkmidler, avføringsmidler og hostemidler logisk innenfor en slik ramme.

Dette er teorien. Det var logisk, fordi man trodde det virket. Fordi man trodde på teorien.

Problemet var bare at i virkeligheten var skaden ofte større enn nytten.

Helt til ut på 1800-tallet var årelating en vanlig behandlingsform, spesielt i forbindelse med lunge- og nyrebetennelse. Men den begynte å gå av moten da en tysk lege i 1849 påviste at årelating gjorde betydelig mer skade enn nytte, i hvert fall ved lungebetennelse. Det var Rudolf Virchow (1821–1902) som lanserte cellularpatologien, dvs. det syn at det er forandringene i cellene som er det primære. Dette er nå en grunnpilar i moderne patologi.

I dag brukes årelating kun på enkelte sykdommer, som polycytemi der pasienten produserer for mange blodlegemer, eller hemokromatose, forhøyet jernopptak (alt dette i følge Store Norske Leksikon og Illustrert Vitenskap).

Men som medisinsk vidunderkur er årelating en forgjengs historie.

Det vil si, den lever ennu.

Som høyrepolitikk.

Det som før ble brukt på enkeltpasienter blir nå brukt på samfunnet som helhet. Årelating skjer i form av at kompetansemiljøer tappes, og ved at mer og mer ressurser tappes av et voksende kontroll- og anbudsbyråkrati.

Alt dette fordi fordi man tror det virker. Dette er teorien.

Problemet er bare at skaden ofte er større enn nytten.

I over hundre år har vi hatt et statlig organ med ansvar for vegene her i landet. Det het Statens Vegvesen. De planla, bygget, driftet og vedlikeholdt veiene, etter prioriteringer av politikerne.

Alt var selvsagt ikke perfekt med vegvesenet. Verden er ikke perfekt. Spørsmålet er hva du gjør for å gjøre ting litt bedre. Strammer opp ledelsen? Får de ansatte på kurs? Moderniserer maskinparken?

Ingen av delene.

For noen år siden fant noen folk på høyresida at man kan ikke ha ett selskap som både har ansvaret for planlegging og bygging og drift og vedlikehold av riks- og fylkesvegnettet. Derfor ble produksjonsavdelingen skilt ut som eget selskap; Fra 2003 ble Mesta AS skilt ut av vegvesenet, og etablert som et eget aksjeselskap - og konkurranseutsatt. Det er fortsatt staten som eier Mesta. Men fra nå av skulle staten være med og konkurrere om sine egne oppdrag.

Formålet var å få ned byråkratiet, få ned prisene og øke effektiviteten.

Oppsplittingen bygget altså på en idé om at staten er treig, dyr og dårlig, og at de konkurranseutsatte er raske, billige og gode.

Dette er en påstand som Riksrevisjonen nå har bestemt seg for å undersøke. Det har de gjort i en publikasjon som heter "Riksrevisjonens undersøking av drift og vedlikehald av vegnettet, Dokument nr. 3:16 (2008–2009)"

Under punkt 4.6.5 Prisutviklinga for funksjonskontraktane over tid, som dreier seg om hva vegvesenet nå må betale for de konkurranseutsatte oppdragene sine, heter det følgende (fra side 69):

"Vegdirektoratet opplyser at Statens vegvesen estimerte ein netto prisreduksjon på ca. 25
prosent etter konkurranseutsetjinga av drift og vedlikehald av vegnettet i eigne funksjonskontraktar, samanlikna med situasjonen før utskiljinga av produksjonsverksemda i etaten".

I begynnelsen var lyset. Men ikke lenge. Videre heter det:

"Men omorganiseringa medførte behov for å styrkje byggherrekompetansen til Statens vegvesen. Når det var teke omsyn til relaterte kostnader, rekna ein med at netto innsparing var
mellom 10 og 15 prosent. Over tid blei det likevel ein kostnadsauke i funksjonskontraktane. Det går fram av intervju med Vegdirektoratet at kontraktane inngådde i 2008 hadde ein reell
kostnadsauke på ca. 40 prosent samanlikna med kontraktane inngådde i 2003".

Det har altså blitt dyrere. Ikke bare litt. Men 40 prosent dyrere.

40 prosent! Etter at veibygginga ble konkurranseutsatt.

Man kan jo spørre seg hvorfor denne prisøkingen? Hva skyldes dette tallet?

Riksrevisjonen svarer:

"(...) Hovudgrunnen til prisauken er at entreprenørane har fått betre innsikt i den reelle arbeidsmengda i kontraktane, er det opplyst i eit notat frå Vegdirektoratet. Tidlegare hadde entreprenørane lite erfaring med å vurdere arbeidsomfanget i kontraktane og klarte dermed ikkje å sikre at kontraktane blei lønnsame" heter det.

Altså at de tok seg for lite betalt. De underpriset seg.

Nå har de skjønt at dette ikke kunne vare.

Nå er prisene gått opp. Og de skal fortsatt opp.

Ikke bare har prisene gått opp, men "undersøkinga viser at det gjennom dei kontraktvise
evalueringane av drifts- og vedlikehaldsarbeidet som entreprenørane gjer, er påvist mangelfull utføring, og det gjeld både vinterdrift, punktlegskap og kvalitet på levert produkt. Vidare er det gjennom caseundersøkinga av utvalde vegstrekningar dokumentert ei rekkje avvik blant anna i forhold til krava til føretilstand i vintersesongen".

Riksrevisjonen legger fram denne rapporten 24. september 2009, altså ti dager etter et stortingsvalg hvor Erna Solberg har fått gå til valg på at det er det private innslaget som gjør at veier og jernbaneskinner bygges raskere og billigere. Og at det private delaktigheten før til økt kvalitetsbevisshet.

Det er ren løgn.

Og byråkratiet?

I et brev til Stortingets kontrollkomité datert 8.12.2009 skriver samferdselsministeren at det er ingen grunn til å tro at de administrative kostnadene i dag har blitt redusert sammenliknet med før konkurranseutsettinga.

Og Riksrevisjonen?

De understreker i rapporten at det må mer konkurranse til. Pasienten er fortsatt syk.

Akkurat som i gamle dager:

Problemet er ikke årelating, men at det er for lite av det.