Stern-rapporten på norsk

Noen ganger finnes det håp.

Den engelske Stern-rapporten fra 2006 slo fast at kostnadene ved å iverksette tiltak for å begrense global oppvarming er langt lavere enn kostnadene ved å ikke gjøre noe. 

Rapporten er basert på arbeider fra ledende forskere og økonomer over hele verden. Arbeidet ble ledet av økonomen Sir Nicolas Stern. 

Og han understreker at det haster. 

For å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren må globale CO2-utslipp på lang sikt reduseres med over 80 prosent i forhold til dagens utslipp. Mye av denne utslippsreduksjonen må komme innen 2050, i ifølge rapporten. 

Rapporten peker derfor på fire spor som vi må jobbe videre langs: 

1) Etablere et globalt marked for karbon (for å få satt en pris på utslipp, og gjennom et tak på hvor mye karbon verden samlet sett kan slippe ut vil utslippene kuttes der hvor det er billigst). 

2) Videre teknologisk utvikling av lav-karbon teknologier 

3) Tiltak mot avskoging 

4) Klima som utviklingspolitikk

(fra sammendraget, her)

Det er flere ting som slår meg når leser disse fire punktene.

For det første at tre av de fire punktene ikke er noe som kommer på beina før nyttår, for å si det forsiktig. Det haster å få gjort noe, men virkemidlene virker langsomt. Er folk beredt? Rekker vi det? De neste hundre årene blir en grøsser.  

Det andre er at jeg synes det er interessant at Norge, i sitt tempo, har ambisjoner om å følge opp på alle de fire punktene: Et internasjonalt kvotesystem er Stoltenbergs store prosjekt. Det var Solheim som løftet regnskogpenger inn i klimaforhandlingene på Bali. Regjeringens store teknologiske månelanding er CO2-rensing og -deponering, selv om det offentlige også jobber for å få fram andre energikilder, som bioenergi, vindkraft, tidevannskraft og saltkraft. Regjeringens omlegging av bilavgiftene kan også leses inn i et slikt lys. 

Det tredje er hva Stern sier om hva petroleumseksporterende land bør gjøre med sin olje- og gassproduksjon. Eller hva han ikke sier. Dvs han sier det indirekte, på to måter; 

i) ved at alternative energiformer skal videreutvikles og gjøres mer lønnsomme, gjennom forskning, utvikling og innovasjon, og dermed utkonkurrere petroleum

ii) Ved å innføre en global pris på karbon, som formodentlig skal gjøre det dyrere å forbruke fossilt brennstoff.  

Det siste som er interessant er at de fire tiltakene han nevner ikke er rangert: Det står ingenting om at kvotesystemet er viktigere enn teknologisk utvikling, eller at kvotesystemet må på plass først, slik at vi kan se hvordan dette virker for teknologisk utvikling før vi eventuelt støtter nye teknologier. I sammendraget skriver Stern om disse fire punktene at de er alle "Key elements of future international frameworks".  

Det er viktig, fordi i Norge kan man av og til få inntrykk av at alt politisk prestisje legges i kvotesystemet. 

Stern skriver at forskning og utvikling er like viktig: "Globally, support for energy R&D should at least double, and support for the deployment of new low-carbon technologies should increase up to five-fold. International cooperation on product standards is a powerful way to boost energy efficiency". 

Og hvordan gjør vi det i Norge? 

En parentes i norsk miljøhistorie kommer til å bli det økonom-tunge Olsen-utvalget, satt ned mai 2008, for å se på om "eksisterende regler og retningslinjer for offentlige beslutningsprosesser er tilstrekkelige til å ivareta miljø- og bærekrafthensynene" (hele mandatet her). 

Det ble en litt mer tvilsom affære, for å si det forsiktig.  

Selv om det i oppdraget heter at "Det er Regjeringens syn at Norge skal bli et foregangsland i arbeidet for en bærekraftig utvikling", har utvalget på et mystisk vis prestert å svare til oppdragsgiver at dette er ikke ønskelig.

Fordi å være et foregangsland betyr at noen må gå først. Og da må man ha mål som litt mer hårete enn andre. Og det går jo ikke. I rapporten heter det nemlig at "et [eget] innenlandsk mål for utslippsutvikling innebærer en løsning som ikke er kostnadseffektiv". 

Ikke bare bryter det med oppdraget, men med hele regjeringens politikk.

Da regjeringen la fram klimameldingen, var nemlig behovet for bransjevise tiltak et av temaene som var berørt. Naturlig nok, fordi de ulike bransjene har ulike konkrete teknologiske muligheter og begrensinger som man må ha som utgangspunkt for konkrete utslipp. 

Det er viktig, fordi det bryter med det one-size-fitz-all prinsippet som kvotesystemet bygger på; ett system, felles pris for alle. Som betyr at det er de kapitalsterke landene og de kapitalsterke bransjene som alltid vil klare på kjøpe seg fri, uansett utslipp - og uavhengig av teknologiske muligheter. 

Også dette synes Olsen er dumt. "Dersom myndighetene ønsker å ha et innenlandsk mål, tilrår utvalget at det etableres som et felles prismål for alle utslippskilder".

Og hva med støtte til alternative energikilder?

Olsen slår til igjen. 

"Subsidier til alternative energikilder kan gi økt total energibruk. Avgifter på klimagassutslipp eller kvoteplikt er å foretrekke framfor subsidier."

Sagt med andre ord: Markedet og kvotesystemet skal redde oss. Støtte til klimavennlig teknologisk utvikling er subsidier.  

Det er med andre ord et skritt tilbake sammenliknet med Stern. 

Trøste og bære. 

Heldigvis finnes det andre utvalg.

Lavutslippsutvalget til professor Jørgen Randers leverte sin rapport til regjeringa i Norge omtrent samtidig med Stern i England. Les et sammendrag på fire sider her. 

Utvalget fikk i oppdrag å "utrede hvordan Norge kan oppnå betydelige reduksjoner i de nasjonale utslippene av klimagasser på lengre sikt (...) med hovedfokus på mulighetene som ligger i å utvikle og ta i bruk ny teknologi, herunder vurdere hvilke tiltak som kreves for å utløse de teknologiske potensialene".

Denne står for meg i en norsk særstilling.

Som Stern sier Randers at det er mulig å gjøre noe, og at kostnadene ikke er forskrekkelig høye. Og de anbefaler blant annet sektorvise klimatiltak.

Noen ganger finnes det håp.

For miljøet.

Og for fornuften.