CancerCure Technology

Det var vel Peter som forrådte sin Herre såpass at hanen gol. 

Ikke fordi Peter var en ikke-troende. Det var jo selve fornektelsen som var saken: 

På den ene siden var han løftet opp av en tillitt som var ham gitt. På den andre siden tok han avstand fra den personen som nettopp hadde gitt ham den tilliten. 

Da ble det hele såpass alvorlig at hanen våknet. 

Vi skal til bergenseren Gunnar Myhr (57). Han er administrerende direktør i CancerCure Technology. Det er et Oslobasert, privateid selskap som jobber med å utvikle en ny type kreftkur. 

Det vil si, helt privat er det hele ikke. De surfer avgårde i tett samarbeid med det offentlige; både Radiumhospitalet, Riksen og NTNU er kreditert på selskapets hjemmesider.

Ikke bare dèt. De får også masse støtte fra det statlige Innovasjon Norge. "CCT has obtained a substantial grant from Innovation Norway" heter det, fortsatt på selskapets hjemmesider.

Og de får 20 prosent skattekutt på all forskning de utfører, etter godkjenning av det statlige Forskningsrådet. 

Det interessante er at Myhr - som én av de som fritt får breie seg på E24 sine kommentatorsider - samtidig skriver følelsesladet om problemene ved den norske velferdsstaten, og om at den er i ferd med å knekke under sin egen tyngde.  Alt preiket om «fellesskapsløsninger» og «velferdsstaten» er for ham bare andre ord for den "politiske alliansen mellom offentlige ansatte og stønadsmottakere, som i store trekk er maktbasen bak den nye rødgrønne regjeringen".  

Han har også regnet litt. "Kombinerer vi antall sosial- og trygdemottakerne med 756.000 offentlige ansatte og 642.000 alderspensjonister, utgjør disse gruppene en skattefinansiert «sysselsetting» på 2 millioner individer, mens bare 1 million mennesker er markedsfinansiert avlønnet", skriver han. 

Med andre ord er offentlige ansatte i samme kategori som trygdemottakere. Formodentlig holdes disse "i live" av den ene tredelen han beskriver som "markedsfinansiert". 

I hvilken kategori kommer han selv, med store mengder statlige penger inn i selskapet? 

Det lukter hanegal lang vei. 

Noe av det mest hyklerske jeg ser, er folk som planlegger å fleske seg opp på det offentliges rolle, og som samtidig høylydt tar ideologisk avstand fra velferdsstaten som konsept og idé. 

Det finnes jo ikke så mange av dem, heldigvis. Rett og slett fordi de aller fleste har vett til å holde kjeft. 

Men det finnes altså noen få av dem der ute.

På veien mot en mulig kreftkur flyter altså det selskapet som Myhr leder på offentlige institusjoner og offentlig støtte. Om de lykkes med produktet vil den største kunden være offentlige sektor. 

(Jeg skal ikke nevne at han for å fremme sin sak ikke går av veien for å sitere Mandela (feilaktig referert til som kilden til sitatet "one man, one vote") og en pervertering av Marx. Han misforstår den norske valgordninga, og har som sitt store politiske prosjekt - tata! - å få ned formuesskatten, som er den eneste skatten som gjør at rikinger i Norge faktisk betaler skatt. Mandela ville snudd seg i graven, om han var død, og kunne lese norsk). 

Men la meg ikke være urimelig. 

Jeg er åpen for at selskaper som jobber seriøst med en kur mot kreft på offentlig støtte faktisk kan ha behov for å ha adresse i Oslos ambassadestrøk (Oscars gate 27).

Jeg synes heller ikke det trenger være et problem at et selskap som jobber med å flytte grenser mellom liv og død for enkelpersoner vektlegger informasjon for finansielle investorer ("viktigheten av patenter", "kort vei fra oppfinnelse til marked") på sine hjemmesider, selv om dette muligens kan fortelle noe om motivasjonen for å være i bransjen. Myhr har tidligere jobbet med strategi og finansanalyse, så det ville uansett ikke være en bombe. 

Jeg forstår til og med at det i all sin enfold og dumhet er mulig å si høyt at bare private ansatte er innovative, smarte, endringsvillige, mens offentlige ansatte er steinalderen. Den som har blitt operert på Ullevål veit at dette ikke er tilfelle. Men jeg respekterer - under tvil - at det går an å mene det. 

Gunnar Myhr sin drømmebil er en Hummer, og hans favorittbok - i konkurranse med Hamsun, Kjærstad, Stiglitz - er en bok han "har skrevet selv og som kanskje blir utgitt".  Til og med hans preteniøsitet på egne vegne skal jeg leve med. 

Men jeg blir forbanna når man som en annen Peter brisker seg fram med det offentliges hjelp, og samtidig tar avstand fra velferdsstaten som konsept og idé.

Hanen galer.