Barn skal vernes

Jeg kommer opprinnelig fra ei stille bygd utenfor Mandal i Vest-Agder, i Lindesnes kommune. Den heter Vigeland. I tillegg til å ligge i Norges sydligste kommune er Vigeland også kjent for å være stedet hvor Gustav Vigeland vokste opp. 

Utover dette er det ei ganske typisk bygd, med en flott kirke, samvirkelag med ferskvaredisk, industriarbeidere, idrettshall, stadig færre hjemmeværende mødre, noen lærere, og en rik arkikekt. 

Og som alle andre steder; noen som faller utenfor, i form av fattigdom, vold, alkoholproblemer og alt for tidlig gravide femtenåringer.

I slike forhold vokser det opp barn.

I ei helt vanlig bygd - som i en helt vanlig by - finnes det barn som trenger et vern, mot fattigdom, vold, alkoholproblemer. Oftest mot sine egne foreldres omsorgssvikt.

Et slikt vern finnes.

Det kalles barnevernet. 

Ideen om et barnevern er god (at noen mener at barn som utsettes for omsorgssvikt ikke kan flyttes, om nødvendig med tvang, fra sine foreldre, er bare skrivebordsteoretisk frihetsretorikk). 

Det betyr ikke at barnevernet er en ledestjerne i norsk offentlig sektor. 

I praksis ser vi at sårbare barn gjerne rives og slites mellom omsorgssvikt i hjemmet på den ene siden, og et barnevern som verken har penger eller folk til å gjøre jobben godt nok på den andre.

Det er ikke penger eller folk til å gjøre jobben. 

Kommunenes rapporteringer viser at antall ansatte ikke har økt i takt med saksmengden i det kommunale barnevernet. Det er langt flere meldinger, undersøkelser og barn i tiltak per ansatt i 2008 enn ti år tidligere. Mens det i perioden mellom 1998 og 2008 har vært en økning i meldinger på 76 prosent og en økning i undersøkelsessaker på om lag 55 prosent, har økningen i årsverk i perioden vært kun 33 prosent.

I årsrapportene til fylkesmennene går det klart frem at fylkesmennene er bekymret for ressurssituasjonen til mange barneverntjenester i landet.

Antall stillinger i det kommunale barnevernet har ikke økt i samme takt som behovene.

I noen kommuner er forholdet mellom saker som skal behandles og antall ansatte kritisk.

En del fylkesmenn har undersøkt nærmere meldinger som henlegges av barnevernet. I noen tilfeller henlegger det kommunale barnevernet til dels alvorlige saker preget av vold og overgrep. Meldinger som etter fylkesmannens vurderinger ikke burde vært henlagt.

Kommuner har ikke ressurser nok til å løse sine lovpålagte oppgaver i henhold til barnevernloven.

Det dreier seg om:

1. Frist for gjennomgang av meldinger (1 uke)
2. Frist for behandling av undersøkelser (3 mnd, i særlige tilfeller kan det utvides til 6 mnd)
3. Krav om tiltaksplaner og omsorgsplaner for alle barn med tiltak fra barnevernet.

Situasjonen har blitt verre år for år . Barneverntjenesten i Norge får stadig flere meldinger, og det settes i verk tiltak for en stadig større andel barn og unge. For å komme tilbake til et forholdstall tilsvarende det vi hadde i 1997 var det behov for 1 000 stillinger.

Hva gjør regjeringen? 

I statsbudsjettet for 2010 sier regjeringen at veksten i de frie inntektene til kommunene legger grunnlaget for at den kommunale barneverntjenesten kan styrkes med 400 årsverk i 2010.

Men følger kommunene dette opp? 

Ifølge kommunale rapport viser det seg at kun 1 av 3 rådmenn vil prioritere barnevernet i 2010. Det betyr i praksis at barn ikke får tidlig nok hjelp og i verste fall ikke får den hjelpen de har krav på.

Kommunene bryter loven.

Barn lider. 

Det er ikke godt nok.