Selv om Tetzschner tar feil, har han fått litt gjennombrudd for denne tanken, og etterhvert fått flere med seg i dette forholdsvis falske hylekoret. Både høyrepolitikeren og "valgforskeren" Svein Tore Marthinsen (regjeringen burde snart beskytte den tittelen) og E24s kommentator Gunnar Myhr er blant de som mener det samme.
Ikke desto mindre er det feil.
Dundrende feil.
Det som gjør at de tar feil, er at i Norge er det partiene som styrer, ikke fylkene. I Stortinget stemmer man etter hvilket parti man tilhører og ikke hvilket fylke man kommer fra.
Slik: "Høyre, Frp og Venstre stemte for. Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og KrF stemte mot".
Ikke slik: "Nordland, Vestfold og Rogaland stemte for. Resten stemte mot".
(At benkene i stortingssalen fortsatt er organisert etter fylker er en litt søt anakronisme. På den annen side sannsynligvis med på å holde verdigheten oppe; terskelen for å bue på Jan Tore Sanner heves når man sitter ved siden av Ine Marie Eriksen Søreide, og ikke som del av en parti-klan...).
Det som er utgangspunktet for debatten er at antall stortingsrepresentanter fra hvert fylke er gitt på forhånd. Vest-Agder har fire, Oslo har 17, Finnmark har fem og Vestfold har sju.
Tallene er ikke tilfeldige. Antallet representanter i hvert fylke bestemmes av hvor mange personer og hvor stort fylket er i areal. Hver innbygger teller ett poeng, mens hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng. Tilsammen skal det bli 169 representanter.
Det betyr at noen fylker med lite folk og mye areal (Finnmark) får relativt sett litt flere representanter enn fylker med mange folk og lite areal (Vestfold). Det er derfor Tetzschner er sur.
Allerede her er det på tide å igjen minne om at partiene, ikke fylkene bestemmer på Stortinget.
Og siden det er partiene (og ikke fylkene) som bestemmer, er spørsmålet som Tetzschner heller burde stilt seg, følgende: Gir arealfaktoren noen enkeltpartier fordeler (eller ulemper)?
Hvilke partier tjener på arealfaktoren, hvilke taper?
Ingen.
Årsaken er ordningen med utjevningsmandatene.
Det er en ordning som kan være vanskelig å forstå, men se på den som et slags demokratisk oppsamlingsheat: Utjevningsmandatene går til de partiene som har kommet samlet sett skjevest ut når alle fylker hele landet er talt opp. Det er en slags diskret, nasjonal korrektur for det som skjer i fylkene hver for seg.
Målet med utjevningsmandatene er at Stortinget partimessig skal gjenspeile stemmegivningen på landsbasis. Har Ap fått omlag 35 prosent på landsbasis, skal de ha omlag 35 prosent av representantene i Stortinget.
Det som er viktig er at i denne operasjonen teller hver velgers stemme helt likt.
Helt likt.
En velger. En stemme.
(Det virker slik: La oss si at SV har fått 6,2 prosent av stemmene, men bare seks representanter når alle fylkene er talt opp, som tilsvarer rundt fire prosent av mandatene. For å få en nogenlunde riktig andel på 6,2 prosent av 169 mandater (som gir SV 11 representanter) blir SV da tildelt fem utjevningsmandater, til sammen elleve representanter).
Det viktige er derfor: Fordelingen av utjevningsmandater gjør at Stortingets sammensetning gjenspeiler det partimessige resultatet på landsbasis.
Det kan gjentas:
Fordelingen av utjevningsmandater gjør at Stortingets sammensetning gjenspeiler det partimessige resultatet på landsbasis.
Debatten om fylker er en avsporing.
Det som virkerlig hadde vært interessant hadde vært om Tetszchner hadde forelått å oppheve fylkene som valgkretser. Da hadde det vært opp til partiene selv å sette sammen lister som var representantivere i forhold til regionene.
Det er et kontroversielt forslag, men ikke desto mindre en naturlig forlengelse av dagens system hvor det er partiene og ikke fylkene som bestemmer, og hvor man bruker runden med utjevningsmandater for å justere representantfordelingen til landsresultatet.
Og så hadde vi sluppet maset fra Tetzschner.
Det er riktig at partitilhørigheten er sterkere enn valgdistriktstilhørigheten her til lands. Likevel synes jeg du går altfor langt i å underkjenne den geografiske dimensjonen. I en undersøkelse av forskernestor Henry Valen fra 1999 svarte 40 prosent av stortingsrepresentantene at de følte seg mest som representanter for valgdistriktet eller valdistriktet og partiet i kombinasjon.
SvarSlettUtjevningsmandatene retter opp en del av det betydelige misforholdet mellom stemmer og mandater, men slett ikke alt. Ap fikk f.eks. 35 prosent av stemmene, men like fullt 38 prosent av mandatene ved valget i høst. Denne skjevheten er dog også et produkt av at det største partiet favoriseres på bekostning av små partier via mandatberegningsmetoden og "sperredivisoren" på 1,4. Dette bidro til at det nok en gang ble konstruert et rødgrønt flertall som ikke finnes i velgermassen.
Bak Aps stortingsrepresentanter står det under 15 000 stemmer, mens bak Venstres representanter står det over 50 000 stemmer. Og Rødts 36 000 velgere ga ikke et enste mandat.
Det er således umulig å komme seg bort i fra det faktum at en stemme på det største partiet teller mer enn en stemme på et lite parti (altså mest til dem som har mest fra før..). Og en stemme avlagt i Finnmark teller vesentlig mer enn en stemme avlagt i Vestfold.
Vi burde praktisert det utmerkede demokratiske prinsippet om at enhver velger bør ha en stemme som er like mye verdt - uansett hvor man bor eller hvem man stemmer på. I stedet holder vi med oss system som er udemokratisk. Det er forstemmende.
PS: Min tittel i TV2-artikkelen som du linker til er valganalytiker - ikke valgforsker.
Hei, Svein Tore, og takk for kommentarer.
SvarSlettAt Norge har et system som favoriserer det største partiet (modifisert st. lagüe) er helt riktig, men har ingenting med fylkesfordelingen å gjøre, som var temaet for denne artikkelen.
På samme måte er det jo sperregrensen på fire prosent oppslutning for å kvalifisere for utjevningsmandater som forklarer Venstres høye stemmetall per representant (de fikk som kjent 3,9 prosent i stortingsvalget 2009 og bare to representanter, SV fikk til sammenlikning 6,2 prosent og 11 representanter). Synd for Venstre, men heller ikke dette har noe med fylkesfordelingen av mandater å gjøre, som var mitt utgangspunkt for artikkelen.
Du har selvfølgelig rett i at du er omtalt som valganalytiker, og ikke valgforsker. Jeg synes du har mye bra å si, men enten man kaller seg valgforsker eller valganalytiker opererer man på et område med ubeskyttede titler, uten krav til andre kvalifikasjoner enn sitt eget gode ord.
Fylkesrepresentasjon og partirepresentasjon må ses i sammenheng. Utkantsterke partier som Sp vil over tid tjene på en valgordning som favoriserer grisgrendte strøkt, mens sentrumsterke partier som Høyre vil tape på diskriminieringen av folkerike fylker.
SvarSlettBenekter du at en stemme i Finnmark teller mer enn en stemme i Vestfold?
Forøvrig ville det være interessant å vite hvilke egenskaper du mener bør kvalifisere til valganalalytiker.