Grunnloven og Libya

Pål Steigan mener regjeringen sendte norske soldater til en grunnlovsstridig deltakelse i Libya-krigen (KK 9.1.2013). Arild Rønsen gjentar kritikken i sin faste spalte uka etter.

Grunnlovens § 25 sier to ting om norske soldater i utlandet.

· Første ledd sier at norske soldater ikke skal underlegges en fremmed makt.

· Andre ledd sier at regjeringen ikke kan – innenfor ramma av første ledd - sende «Landeværnet» utenfor landets grenser uten Stortingets samtykke. «Landeværnet» er de ti eldste årsklassene av norske landsoldater. Alle andre (sjøforsvaret, luftvåpenet, marinen, befal og yngre landsoldater) kan sendes utenfor Norges grenser uten Stortingets samtykke.

Det er derfor første ledd som er sentral. Norske soldater i Libya-aksjonen ble først ledet av en koalisjon av Storbritannia, Frankrike og USA, deretter overtok NATO ledelsen. Jeg er derfor enig i at det kan virke som om grunnlovens § 25 første ledd kan ha blitt brutt.

Men et massivt, NATO-lojalt flertall i Stortinget, ledet an av Arbeiderpartiet og Høyre, har i flere tiår tøyd og tolket grunnloven i en retning hvor "Grunnloven § 25 ikke er til hinder for deltakelse i operasjoner i utlandet, selv under annen nasjonal kommando, dersom dette er ledd til ivaretakelse av internasjonale oppgaver som også skal ivareta Norges ideelle interesser eller sikkerhetspolitiske behov" (betenkning fra Utenriksdepartementets rettsavdeling 27. november 2001, laget i forbindelse med regjeringen Bondevik IIs vedtak om norsk deltakelse i Afghanistan-krigen).

At UD mener dette er for så vidt ikke oppsiktsvekkende. Men Konstitusjonell avdeling i Stortinget støtter også UDs tolkning. I et notat 4. desember 2001 skriver de at UDs notat gir «…en korrekt beskrivelse av den praksis som har vært fulgt siden 1950-tallet, og som har hatt Stortingets tilslutning (…). På dette grunnlag har vi heller ikke noe å innvende mot notatets konklusjon i forhold til den foreliggende sak, nemlig at det ikke kan ses å være noe til hinder i Grunnloven § 25 mot at Norge deltar i ulike typer militære operasjoner i tilknytning til situasjonen i Afghanistan, enten det er under alliert, fremmed stats eller FN-kommando. Notatet legger i denne forbindelse til grunn at operasjonene er forankret i vedtak truffet av internasjonale organisasjoner som Norge er medlem av.»

Dette betyr kort og greit at idet Stortinget sier ja til norsk NATO-medlemskap, norsk FN-medlemskap osv, har Stortinget samtidig samtykket til at regjeringen kan vedta å delta i operasjoner som disse organene vedtar, uten å gå veien om Stortinget. Libya-krigen hadde som kjent et FN-vedtak bak seg.

At dette er en betenkelig praksis er hevet over enhver tvil. Blant annet fordi det betyr at en mindretallsregjering kan sende Norge i krig uten et flertall i parlamentet bak seg.

Spørsmålet er derfor ikke så mye om Grunnloven er brutt, som om Grunnloven bør endres. Derfor har SV forslått en grunnlovsendring som kan sørge for at landet unngår å havne i slike situasjoner igjen. Det foreslås konkret et tillegg til § 25, som lyder «Ei heller maa Rigets Land- og Sømagt bruges udenfor Rigets Grænser uden Storthingets Samtykke, medmindre det er tvingende nødvendigt for Landets Forsvar».

Teksten i SV-forslaget sier implisitt at norsk NATO-deltakelse (eller FN-medlemskap) ikke automatisk betyr at regjeringa kan sende tropper til utlandet uten å gå veien om Stortinget. I Danmark har de en slik regel i grunnloven. Her må utenlandsoperasjoner vedtas i parlamentet, ikke av regjeringen alene.

En slik formulering vil gjøre det utvetydig at krigsdeltakelse i utlandet må foretas av Stortinget i åpent møte, og ikke kan vedtas av regjeringen per sms, eller hvor Stortinget i beste fall orienteres i ettertid i hemmelige møter i Den utvidede utenrikskomité.

Dette forslaget ligger i Stortinget nå, og blir behandlet en gang etter stortingsvalget 2013. Jo større SV blir i valget, jo større sjanse er det for at Grunnloven blir forbedret på dette punktet.

Innlegget sto på trykk i Klassekampen 26.1.2013