lørdag 29. mai 2010

Et tilsvar til ThomasLG

Det er mange som ønsker SV ut av regjering. Rødts ThomasLG er én av dem. Han skriver på Twitter:

"Kjipt å være SVer nå (...). Hva med Afghanistan, skolemat, fattigdom, Israel, boligbygging, oljestopp, helseforetakene, vindkraft, kontantstøtta, stipend, gratis tannlege, ut av eøs, ut av nato, bedre kommuneøkonomi, ut av oljesandprosjektet, hurtigtog, mongstad osv."

Å tegne SV som stakkarslige, selvpinende krympere i regjering er visst blitt en slags nasjonal hobby for tiden.

Men en slik stakkarsliggjøring tjener bare ett formål: Å redusere kampen om mange viktige politiske spørsmål som SV kjemper for - rettferdighet, miljø og barn og unge - til et spørsmål om SVs helse. Det er å gjøre store ting små. Politikk dreier seg om sak, ikke smerte.

Og nettopp fordi politikk dreier seg om sak lurer jeg på hvorfor denne ideen om at SV ikke lykkes i regjering får utfolde seg så fritt. Det kan neppe skyldes et realpolitisk regnestykke av hva et 8,8 / 6,2 prosent parti burde ha fått til, sammenliknet med hva vi får til:

  • Vi har fått til full barnehagedekning. Vi har økt støtten til kommunene radikalt. Vi holder Norge utenfor EU. NTL jubler for likelønnsløft i staten.

Og det dreier seg ikke bare om saker som "alle er enige om":

  • Vi har startet skillet mellom kirke og stat, fjernet den kristne formålsparagrafen i skole og barnehage, vernet Trillemarka, innført homoekteskap og kuttet i kontantstøtta, alt dette til Sp sin store motstand.
  • Vi har vernet elva Vefsna for vannkraftutbygging, en elv som renner gjennom flere Ap-kommuner i Ap-fylket Nordland. Vi bruker milliarder på å rense Mongstad, bruker hundrevis av millioner på å bygge vindmølleparker og havvindmøller, hundretusener av ungdom får frukt og grønt på skolen, vi sier nei til nye gasskraftverk uten rensing, vi innfører nettopp strengere regler for boligomsetning, vi diskuterer exit-strategi i Afghanistan, vi utreder høyhastighetstog, vi har doblet forskningsøkningen, vi oppretter milliardfond for fornybar energi, oljeproduksjonen i Norge går ned for første gang i norsk oljehistorie, og har tredoblet fattigdomssatsingen sammenliknet med Bondevik - ingenting av dette er vel saker som Ap-ledelsen i utgangspunktet synes er kule, for å si det sånn.

Det kreves nok litt mer enn gjennomsnittlig politisk engasjement og interesse for å få med seg nyansene i de ulike partienes utgangspunkt, og hva som blir resultatet i regjering. Men jeg hadde nok i min naivitet forventet at en del politiske kommentatorer hadde fått dette mer med seg enn de faktisk gjør.

Så kan man si at SV må bli bedre til å feire sine seire. At vi burde vært flinkere på egenreklame. Bløtkaker hver uke. Ballonger og papirhatter. Mulig det.

Men det vil også bygge opp under ideen om at SV sitter i regjering for sin egen skyld, og for å feire seg selv - og ikke for de sakene vi tror på og for alle de vi kjemper for.

Så framfor å feire egen selvgodhet vil jeg heller invitere deg med i kampen for det SV tror på: Mer rettferdighet, mindre klimautslipp og en bedre framtid for barn og unge.

torsdag 27. mai 2010

Antidemokratene

På utsiden laller de seg inn i en fortelling om at de er frihetens forsvarere - ranke og stolte og faste i blikket.

Men i praksis står de for noe helt annet. De er antidemokratiske.

Nei, jeg snakker ikke om stater vi normalt ikke sammenlikner oss med. Jeg snakker om Høyre - folkets ombudsmenn, i kampen mot formynderne, overgriperne, de autoritære.

Liksom.

Her er noen eksempler som gjør meg forbanna:


  • Høyre ønsker å ta Norge inn i et udemokratisk EU. Det er kanskje mulig å tilgi Høyre for at de mener dette, til tross for at 57 prosent av det norske folk i følge målinger mener Høyre tar feil. Men jeg kan ikke tilgi Høyre for med viten og vilje å ville ønske å føre Norge inn i et prosjekt som per definisjon gir mer makt til de med penger, og mindre makt til folk. Det er det motsatte av demokratisk. Det er antidemokratisk.

    Høyre ønsker det faktisk så sterkt at de sammen med Arbeiderpartiet forsøker å endre grunnloven, slik at det ikke lenger trengs 3/4 flertall for at Stortinget skal avgi suverenitet til EU. De skal altså senke terskelen gjennom prokuratorgrep for å få til et norsk medlemsskap. Det er ikke bare flaut. Det er antidemokratisk.

  • Høyre vil ikke at 16-åringer i Norge skal ha stemmerett. Da SV og Venstre foreslo å utvide stemmeretten til også å gjelde 16- og 17-åringer stemte Høyre mot. Høyre står dermed ikke bare for en direkte begrensing i friheten til 16-åringer, de forsvarer også det paradoksale i at 16-åringer i dag kan dømmes etter en lov som de ikke har lov til å være med å endre. Det er et paradoks som SV vil gjøre noe med. Høyre sier nei. Det er antidemokratisk.

  • Høyre støtter med entusiasme ideen om at landets øverste leder går i arv. Kongehuset i Norge er forholdsvis ufarlig, men det kan man slettes ikke si om prinsippet; at en nasjonal maktposisjon går i arv: Når ett overhode dør, er det sønnen eller dattera til denne personen som overtar - uten at verken sønnen, dattera eller folket har noe de skulle ha sagt om den saken. Høres det lurt ut? Har vi tilsvarende på andre områder i Norge? Nei. Støtter Høyre dette? Ja. Sender Høyre en hilsen via fax (!) til kongehuset hver gang de har landsmøte? Ja. Dette er det motsatte av demokratisk. Det er antidemokratisk.

Demokrati dreier seg om folkemakt mot pengemakt. Derfor er det et urovekkende mønster at Høyre stiller seg på kapitalens side på nesten hvert eneste gatehjørne:

  • Høyre vil gi 25 millioner kroner i skattelette årlig til hver av de aller rikeste, på bekostning av offentlig velferd for alle.
  • Til sammen 17 milliarder i skattelette, som utgjør kutt i rundt 30.000 årsverk i offentlig sektor; lærere, sykepleiere, omsorgsarbeidere og barnehagepersonell.
  • Høyre vil svekke retten til fast jobb for folk flest, ved å styrke arbeidsgivers rett til å gi midlertidige stillinger.
  • Høyre vil ”stille strengere krav for trygdeytelser og sosialhjelp”.

Det er antidemokratisk.

onsdag 26. mai 2010

Skyt ikke på soldatene

En kampanje som heter "støtt soldatene våre" har sett dagens lys. Den har blitt til fordi de norske soldatene i Afghanistan opplever at deres rolle som soldat er vanskelig, fordi krigen er omstridt:

"Her hjemme er det stadig flere som finner det vanskelig å vedkjenne seg at de er soldater, fordi det har blitt en belastning både for dem selv, deres familie og vennekrets", heter det fra initiativtagerne.

Det er derfor en uheldig sammenblanding som kampanjen forsøker å rydde opp i. Det skal de ha ros for.

Fordi å sende norske soldater til Afghanistan er først og fremst et politisk vedtak. Soldatene er ansatt av staten for å gjøre den skitne jobben som staten vil de skal gjøre. Norske soldater tar liv. Danske soldater dreper sårede taliban-soldater. I 2009 ble 170 barn i Afghanistan drept av NATO-soldater. Det er dette som skjer i krig.

Hvis noen mener norsk deltakelse i krigen er uakseptabel, får man heller slutte å stemme på de partiene som ønsker å slutte lojalt opp om NATO, og heller stemme på de partiene som vil ha soldatene ut av Afghanistan. Der er Stoltenberg, ikke Stomperud, som er rett adresse for klagen.

Det er imidlertid et spørsmål om kampanjen "støtt soldatene våre" bidrar etter hensikten.

Jeg frykter nemlig at de mest NATO-lojale tilhengerne i Norge kommer til å bruke denne kampanjen til det motsatte av hensikten, nemlig at hvert minst kny mot krigen i Afghanistan tolkes som usolidarisk, upatriotisk, som mistillit mot jobben som soldatene gjør. At den som er mot krigen er motstandere av soldatene.

Det er nettopp denne flaue metoden Erna Solberg legger opp til, når hun på åttende mai i år, fra talerstolen på landsmøtet til Høyre, fikk sendt en stor, amerikansk "takk til alle de som er villige til å risikere alt for å bidra til landets og verdens sikkerhet".

Hvem tør å ta en konflikt med Erna på denne tårepersen?

Ingen, selvsagt.

Poenget er ikke bare at hun tar feil (det er vel ikke all dokumentasjon som sier at NATO-styrkene isolert sett bidrar til økt sikkerhet?). Det verste er at hun reduserer spørsmålet om norsk deltakelse i NATO-operasjoner i Afghanistan til kun å være en konkurranse om hvem som kan støtte de norske soldatenes innsats mest.

Dermed hopper hun med vilje over de realpolitiske sidene ved krigen. Støtten til norske soldater blir en en politisk avledningsmanøver, som kun bidrar til å dekke til spørsmålet om hvorfor Norge er i Afghanistan.

Virker det? Blir det fred? Blir det demokrati? Sivilisatorisk utvikling?

Der er ikke Erna i det hele tatt. Og hun vet det så godt.

Dessverre er det nettopp det motsatte som er kampanjens hensikt. På samme måte som spørsmålet om oljeboring utenfor Lofoten-Vesterålen ikke dreier seg om oljearbeiderne gjør en god innsats eller ikke, dreier ikke Afghanistan seg om soldatens innsats.

Skyt ikke på soldaten.

torsdag 20. mai 2010

Frp på ville veier

Noen som husker partiets nestformann Per Sandberg som ville ha gode nok veier til å kjøre trygt i fylla?

Vel, i Oslo har de sjansen til å lage fyllikveiene sine. Det er Frp som styrer Oslo. 

Oslo får hvert år over fire milliarder kroner av staten i frie midler. I tillegg til alle pengene som Oslo tar inn fra bomringene. Man skulle tro Frp kunne lage litt vei med dette.

Men neida. – Problemet er bare at det er fryktelig vanskelig for oss når vi blir tvunget til å prioritere pengebruken mellom skoler, sykehjem og veier.

Det sier Jørand Kallmyr som er samferdselsbyråd i Oslo, fra Frp. 

Han greier med andre ord ikke å finne penger til fyllikvei. Fordi skole og sykehjem er - naturlig nok - også viktige. I følge Kallmyr brukes det i år usle 60 millioner på asfaltering i Oslo. Av fire milliarder kroner, pluss bompengeinntektene. Så nå må han ha mer penger fra staten. Det er statens feil. 

Sjelden har jeg sett noen med ansvar så til de grader undertegne sin egen ubrukelighet. Hvis han mener han ikke greier å forhandle nok penger til fyllikvei av sitt eget byråd - av en pott på mange milliarder - får han ta ansvar for egne handlinger, som det gjerne heter i partiets eget program. At Frp ikke greier å skaffe nok penger til vei i Oslo, skyldes rett og slett hans egen udugelighet. Oppslaget om manglende asfalt i Oslo er en flau avskjedssøknad. 

Noen har sagt at Frpere er høyrefolk med promille. Det er godt sagt, om ikke annet. Men hvis man ser på antall meter fyllikvei som Frp har skaffet i Oslo, er  nok dette en forsiktig overdrivelse.

Exit Afghanistan: Hva skal til?

I stadig flere NATO-land dukker diskusjonen om å trekke seg ut av Afghanistan opp: Kan NATO-soldatene i Afghanistan trekkes ut? Hvilket tidsløp snakker vi om? Hva skjer med Afghanistan om NATO trekker seg ut? Hvordan vil en vellykket exit-strategi se ut?

Det er brennende aktuelt.

Både av innenrikspolitiske hensyn i de landene som har sendt soldater dit: Barack Obama har sagt at USA vil starte sin uttrekking av soldater fra Afghanistan sommeren 2011. I Nederland har Afghanistan-spørsmålet fått regjeringa til å sprekke. I Danmark ruller snart dokumentarfilmen Armadillo, om fra de danske soldatene i Afghanistan, over kinolerretene.

Men ikke minst av hensyn til situasjonen i Afghanistan: For hver bombe som faller og for hver innbygger som blir såret eller drept, øker oppslutningen om Taliban. Situasjonen i landet har gått fra vondt til verre. Tusenvis av sivile er drept siden invasjonen i 2001, og de sivile dødsfallene i 2008 økte med 40 prosent sammenliknet med året før. Taliban står - paradoksalt nok, vil noen si - sterkere enn på lenge.

For NATO vil det finnes to begrunnelser for å trekke seg ut.

Den ene er at 'oppdraget er fullført'. At NATO fikk det til.

Men om oppdraget skal være fullført, må man vite hva man faktisk er i Afghanistan for å gjøre. Hva er egentlig oppdraget? Hva skal til for å si at oppdraget er fullført? Hva gjør for eksempel Norge i Afghanistan?

Er vi der for å bygge sivilisasjonen? For å bekjempe Taliban? For å skape fred? For å stoppe drepingen? Å gjøre landet i stand til å passe på seg selv, slik blant annet Stoltenberg har sagt? Skape stabilitet? Er vi der for å hindre framvekst av internasjonal terrorisme? slik UDs nettsider om Afghanistan sier? Av hensyn til NATO-lojaliteten? Fordi de andre er der?

Her verserer det mange fortellinger i offentligheten. Alt for mange. Ikke alle har en gang med Afghanistan å gjøre.

Ulike mål krever ulike midler. Om vi skal konkludere med at oppdraget er fullført bør NATO i hvert fall begynne med å bli enige om én fortelling, ett mål. Og at krigen var riktig virkemiddel. Der er ikke NATO i dag i det hele tatt.

Og kanskje nettopp blir det den andre fortellingen; Den om at 'krigen ikke virker'. Det vil selvsagt sitte langt inne, fordi på linje med andre personer som er usikre på seg selv er det mye egenprestisje i NATO knyttet til Afghanistan.

Det vi ser i dag er at NATOs prestisje er i ferd med å bli innhentet av realitetene på bakken i Afghanistan. Faktum er at stadig flere forstår at den militære strategien som hittil er valgt, har ikke gått så godt som mange trodde: Den militære strategien har vært feil. 2009 var det blodigste året siden 2001 med en økning i drepte afghanere og internasjonale soldater. I gjennomsnitt ble 9 sivile afghanere drept hver uke i 2009. 346 barn drept - halvparten av NATO-styrker.

Det er ingen som nå lenger snakker om at det finnes en militær løsning i Afghanistan. Krigen har vist seg å være like vanskelig som det blant annet SV hevdet fra starten. Dagsavisens Hege Ulstein skriver at ”Selv om USA har bestemt seg for å sende ytterligere 30.000 soldater til den håpløse krigen i Afghanistan, ser det altså ut til at det synet SV har hatt hele tida, nå vinner fram".

Men hva så? Når skal NATO-soldatene i Afghanistan trekkes ut? Hva er mulig? Hvordan vil en exit-strategi se ut? Hva skjer med Afghanistan om NATO trekker seg ut?

Det er krevende spørsmål. Svarene finnes ikke ennå. Derfor inviterer SV til debatt om hva som må til for en vellykket Exit-strategi.

Her vil viktige spørsmål være:

1) Hva skal til for at Afghanistan kan styre seg selv?
2) Kampen om freden. Hvem skal forhandle, på vegne av hvem og hva blir resultatet?
3) Sivil innsats som fungerer. Er den sivile innsatsen i Afghanistan tilpasset afghanere eller Nato-styrkenes velgerstøtte i hjemlandet?

søndag 16. mai 2010

Syke innkjøpsregler

Norsk Tipping har fått en bot på 94 000 kroner for å kjøpt mat til kantina si på Hamar fra en lokal leverandør. Det skriver Aftenposten i dag (Kultur, side 20). Gebyret utgjør rundt 11 prosent av kontaktens verdi på rundt 900 000 kroner.

Det er Klagenemnda for offentlige anskaffelser som har ilagt gebyret. Gebyret er ilagt fordi Norsk Tipping foretatt en "ulovlig direkte anskaffelse". Med andre ord: Innkjøpet burde vært kunngjort, slik at flere kunne hatt anledning til å levere et bud.

Det er så man ikke veit om man skal grine eller le. 

Skal ikke et offentlig kontor - eller en kommune - få kjøpe inn mat, blyanter, arbeidstøy, uten at man må sette i gang en byråkratiserende prosess? Skal de ikke få velge en lokal leverandør, om de som sitter lokalt og kjenner forholdene lokalt faktisk mener dette i sum  er det beste? 

Nei, de kan ikke det.

Reglene er klare: Dersom verdien av den enkelte anskaffelse overstiger 500 000 kroner skal konkurranse kunngjøres, I tillegg finnes det forenklede regler som gjelder for kjøp mellom 100 000 kroner og 500 000 kroner. Disse reglene innebærer protokollplikt og forenklet kunngjøring. Dette gjelder enten det er kommunen, Norsk Tipping eller et universitet.

Norge er forpliktet blant annet gjennom EØS-avtalen til å følge visse terskelverdier, dvs. hvor beløpsgrensen går for hva som må på anbud. Men Norge har selv satt lavere terskelverdier enn de verdiene som EØS-avtalen forlanger. 

Det er to argumenter for så strenge innkjøpsregler som dagens. Det ene er at anbud er gir lavere pris enn man ellers ville fått. Det andre argumentet er at anbud betyr at faren for korrupsjon går ned, fordi man ikke binder seg til én uten å sammenlikne med andre. 

Ingen av argumentene holder vann. 

Til effektivitetsargumentet: Det er ikke slik at anbud automatisk gjør ting mer effektive, og at innkjøpet blir mer lønnsomt. Årsaken er et galopperende konkurransebyråkrati. Våren 2005 laget Asplan Analyse en rapport om konkurranseutsetting i kommunal sektor (Omstillinger; Hva koster de? Hva krever de? Prosjektrapport til Fagforbundet), hvor de fant at anbudsskriving og gjennomgang av anbud gjorde anbudene opp mot 10 prosent dyrere. Halvparten av dette – fem prosent – var direkte kostnader. For offentlig innkjøp dreier dette seg i sum om økte kostnader i størrelsesorden minst fem til ti milliarder kroner i året, antakelig mer.

Det andre argumentet, nemlig at jo mer anbud, jo mindre fare for korrupsjon, er slik jeg ser det bare en udokumentert påstand. Blant annet påstår Transparency International Norge at å heve anbudsgrensen for offentlige innkjøp vil skape mer korrupsjon.

Men vil ikke det motsatte like gjerne kunne bli tilfelle? At i skarp konkurranse om oppdragene vil det være minst like fristende å forsøke å snike til seg et oppdrag man egentlig ikke burde hatt? Hva er det egentlig ved anbudskonkurranse som gjør at ønsket om å vinne på urettmessige prinsipper skulle reduseres, fremfor å økes? 

I mellomtiden har altså Norsk Tipping fått en bot på 94 000 kroner for å kjøpt mat til kantina si på Hamar fra en lokal leverandør. 

Det er sykt. 

torsdag 13. mai 2010

På sporet av skurkene

Det finnes to typer skurkefilmer. Den amerikanske filmen, hvor skurken er Gary Oldmansk-hensynsløs, rå, kynisk, sur, kjip og guffen, og hvor helten er en som står på, en John McClane-figur som yippikayeymother-fucker skurken på slutten av filmen, redder verden og gjenforenes med den vakre kona. 

Og så finnes det den kontinentale filmen, som kødder med konvensjonene, hvor man på slutten av filmen spør seg selv: Kanskje var ikke skurken så ille likevel? Kanskje er vi alle skurker? Kanskje er JEG skurken? 

Det var ikke opplagt, men den norske klimadebatten har umerkelig blitt til den amerikanske filmen, hvor skurkene er tydelig tegnet; oljeselskaper, godstrafikken, Arbeiderpartiet, flytrafikken, biltrafikken, landbruket, regjeringen, industrien: Hvem slipper ut mest? Hvem gjør minst? Hvem må tas? Hvem er minst ansvarlig? Hvor skal lysene peke? 

Media gjør det, politikere gjør det, miljøbevegelsen gjør det. Jeg gjør det. 

Så kan man jo spørre seg: Hvem er egentlig de gode her i denne filmen? Jeg? Du? Selv Lars Haltbrekken kjører vel fly? Selv jeg kjører hvertfall fly av og til. Bil også. Spiser kjøtt. Bruker plastposer i butikken. Kjøper ferdige isbiter. 

Det er ikke opplagt at klimadebatten skulle bli amerikansk, framfor kontinental. For vi er alle med på utslippene. Vi er alle skurken, når alt kommer til alt. 

Jeg tror likevel debatten har godt av at det finnes noen klimaskurker. Det er bra, fordi noen har litt større ansvar enn andre - fordi noen sektorer er desidert verre enn andre:

- Olje- og gassvirksomheten er den verste, med 25 prosent av norske klimautslipp. De har økt sine utslipp med nesten 80 prosent siden 1990. Hadde vi fått reversert disse økningene er vi nesten i mål med halvparten av de norske klimaforpiktelsene. 

- Den andre skurken er veitrafikken. Den står for 20 prosent av norske klimautslipp, opp tredve prosent fra 1990. 

Og dette henger unektelig sammen. At veitrafikk og petroleumssektoren til sammen står for nesten halvparten av norske klimautslipp forteller noe om vår enorme avhengighet av fossile brensler. 

Og det forteller noe om hvor viktig det er å finne de gode alternativene; få biltrafikken ned og kollektivandelen opp, på på beina alternative energikilder som vind og bio. 

PS 

Så vil sikkert noen kunne mene at regjeringa også burde vært på skurkelista, fordi vi i følge miljøbevegelsen ikke gjør nok ting eller ting raskt nok. 

Så derfor vil jeg nevne at det også skjer mange bra ting i Norge på klima - selv om det ikke alltid virker sånn: 

  • Et tyvemilliardersfond for miljøteknologi har begynt å virke, ved å blant annet gi 630 millioner kroner (det er mye penger!) til tre vindmølleparker i Norge.
  • Vi bruker milliarder på å få renset Mongstad. Mongstad skal renses.  
  • Bilavgiftene legges om, for at de mest miljøvennlige bilene skal bli rimeligere, og redusere utslippene fra biltrafikken. 
  • Rushtidsavgift innføres i stadig større omfang for å få ned biltrafikken og kollektivandelen opp i de største byene. 
  • Fra nyttår 2011 skal vi bruke 500 millioner kroner til en satsing på miljøteknologi, for å få opp de gode alternativene. 
  • Regjeringens program for bioenergi er oppe og står, som også bidrar til å få opp de gode alternativene.  
  • Vi har satt et klart mål om å kutte norske klimautslipp 15-17 millioner tonn i året, hvorav 2/3 i norge (resten med kvoter). 
  • Vi har fått laget utkast til et planverk med teknologiske mulighetsstudier for ulike sektorer (aka. sektorvise handlingsplaner), som et alternativ til å la markedet alene styre hvor kuttene skal komme: Her kan du lese om ulike måter å få ned utslippene fra oljesektoren fra. Her kan du lese om ulike tiltak for å få ned utslippene fra transportsektoren på.  

Om det er nok, vil det alltid være spørsmål om.

Men jeg ble ærlig og oppriktig glad da jeg så at utslippene per person i Norge faktisk har gått langsomt ned de siste årene. 

onsdag 12. mai 2010

Hvor kritisk?

Det er nå over halvt år siden at Kristin Halvorsen ble filleristet i media for påstanden om at "fattigdommen kan fjernes med et pennestrøk". Den massive dommen lød: Regjeringen hadde ikke fjernet fattigdommen med et pennestrøk, slik Kristin Halvorsen hadde sagt var mulig før valget i 2005. Sitatet hennes ble gjengitt overalt som et selvfølgelig faktum.

Men hadde hun virkelig sagt det? Siden sitatet var et viktig premiss for den kritikken som ble framført, ble det lagt ned mye gravearbeid for å finne tilbake til sitatet: Var sitatet riktig? Hvor ble det sagt? Når ble det sagt?

Ingen kunne finne det igjen. Uansett hvor vi lette så kunne vi ikke finne at Kristin faktisk hadde sagt dette. Verken i aviser eller på opptak fra TV-debatter.

Det ble påstått at uttalelsen skulle ha kommet i valgkampen 2005. Vi sjekket derfor TV-debattsendingene før valget. Ingenting.

Og man skulle kanskje forvente - om sitatet faktisk falt i 2005 - at denne påstanden var gjengitt i hvertfall én avis i 2005 eller 2006. Men det er den ikke. Et søk på http://www.retriever.no/ viser null relevante treff på ordene "Halvorsen" og "pennestrøk" i den perioden.

Det vi fant var en uttalelse fra Kristin om at "å bekjempe fattigdom er et spørsmål om politisk vilje".

Dette er heller ikke noe svakt uttrykk. Det understreker poenget om at å bekjempe fattigdom ikke er umulig, snarere tvert i mot: Der det finnes vilje, finnes det evner.

Men det er et langt stykke mellom å si at politikk er det muliges kunst, til å si at fattigdom kan slettes med et pennestrøk. Og det var det siste hun måtte stå til rette for.

Så hvor oppsto dette sitatet?

Det første politikersporet opptrer faktisk ikke før den 1. desember 2007. Da skriver Høyres Martin Engeset (han, ja) et innlegg i Moss Avis:

”Daværende SV-leder Kristin Halvorsen (…) sparte ikke på kruttet når det gjaldt hva som skulle til for å utrydde fattigdommen i Norge: Det kunne gjøres med et pennestrøk”.

Han gjentar påstanden i Sunnmørsposten 20.12.2007, Moss avis 21.06.2008, Fredrikstad Blad 25.06.2008 og Nationen 06.05.2009.

Siden Engeset er ett av de dokumenterbare opphavene til sitatet, har jeg spurt ham om hva som var kilden til påstanden hans. Det kunne han ikke svare på. Det han tvert i mot kunne bekrefte, var at dette "ikke [er] et sitat, men en beskrivelse av Kristin Halvorsens valgløfter fra valgkampen i 2005" (epost til meg 24.08.2009).

Det kan godt være Høyres Engeset ikke vil la seg vedkjenne at han har latt seg inspirere av Klassekampen. Men det er hvertfall i et kommentarinnlegg "Fattig manns trøst" av journalist Anders Horn tidligere samme høst, den 6. oktober 2007, at vi for aller første gang i dagspressen finner følgende formulering:

"Regjeringas «fattigdomssatsning» vil uansett stå i skarp kontrast til Kristin Halvorsens formuleringer i opposisjon om at fattigdommen i Norge kan avskaffes med et pennestrøk".

Både Engeset og Horn bringer altså i 2007 til torgs sine egne ideer om et sitat som skal ha falt for over to år siden, i valgkampen 2005. Jeg har spurt Anders Horn i en epost hvor han hadde sitatet fra. Han har fortsatt ikke svart meg.

Så kan man selvsagt si mye om Regjeringen har gjort nok for de fattige eller ikke. Om det har vært nok politisk vilje eller ikke. Det er et godt spørsmål. Det er alltid et godt spørsmål.

Men at ikke én journalist i kampens hete greide å sette søkelys på om et så avgjørende sitat var riktig eller ikke - og stille inn siktet etter dette?

Det er en god regel for pressen at den skal kritisere makta. Men noen ganger må den også greie å stille noen helt grunnleggende spørsmål til opposisjonen.

søndag 9. mai 2010

Høyres pinlige avledningsmanøver

På Norges frigjøringsdag, den åttende mai, valgte Høyres landsmøte å sende en hilsen til de norske soldatene i Afghanistan. "Dagen i dag minner oss om at det noen ganger er nødvendig å kjempe for vår frihet og vår trygghet (...) Til alle de som er villige til å risikere alt for å bidra til landets og verdens sikkerhet, sender Høyres landsmøte en stor takk" ble det sagt fra talerstolen.

Det hele var akkurat like nasjonal-patriotisk og avledende som det var ment.

Høyre ble med dette utspillet det første partiet som reduserer spørsmålet om norsk deltakelse i Afghanistan til et spørsmål om soldatenes innsats.

Hva er det Høyre prøver å fortelle? At det er uenighet i Norge om hvorvidt soldatene gjør en god jobb, og at de gjør den jobben regjeringen har bedt dem om å gjøre? Tøys. Selvsagt dreier ikke dette seg om de norske soldatene. Det dreier seg om at Høyre ønsker å dekke til at Høyre synes Norge skal gjøre som NATO vil, og sende enda flere soldater til Afghanistan.

De tør bare ikke si det høyt.

Men det er ikke dette som er spørsmålet. Fordi på samme måte som spørsmålet om oljeboring i Lofoten ikke dreier seg om oljearbeiderne gjør en god jobb eller ikke, dreier heller ikke debatten i Afghanistan seg om de norske soldatene gjør en god jobb eller ikke.

Det dreier seg om hva som er målet med NATOs invasjon i Afghanistan. Er det fred? Sivilisatorisk utvikling? Bekjempe Taliban? Spørsmålet er viktig, fordi middelet er avhenging av hva som er målet.

Høyres bidrag bringer oss dessverre ikke noe nærmere dette svaret. Snarere feier de vanskelighetene under teppet, og bidrar dermed bevisst til å tildekke og avlede oppmerksomheten fra de store og vanskelige spørsmålene. Det er bare feigt.

Så kan man jo bare registrere at Høyre sammenlikner motstandskampen i Norge under andre verdenskrig med å sende norske soldater inn i væpnet kamp i et annet land i dag. Sammenlikningen er historieløs, pinlig og flau.

Her er hilsenen i sin helhet:

"I dag er det 65 år siden det norske folk etter fem års okkupasjon gjenvant vår frihet. Dagen i dag minner oss om at det noen ganger er nødvendig å kjempe for vår frihet og vår trygghet. Det er også bakgrunnen for vårt engasjement i Afghanistan. Norske soldaters innsats bidrar til vår egen og våre alliertes sikkerhet, og til å avverge borgerkrig eller et brutalt Talibanstyre. Til alle de menn og kvinner som er villige til å risikere alt for å bidra til landets og verdens sikkerhet, sender Høyres landsmøte en stor takk".

fredag 7. mai 2010

Har Marius Holm rett?

- Norske klimautslipp gikk ned i fjor. Men nedgangen skyldes finanskrisa. Når krisa er over vil norske klimautslipp stige igjen.

Dette påsto Marius Holm fra Bellona på Debatten 6.5.2010.

Er det riktig?

Det er det selvsagt vanskelig å vite sikkert. Bare framtiden vil fortelle oss dette (og derfor kan Holm heller ikke uten videre påstå at det er riktig).

Men det er mulig å teste Holm sin underliggende forutsetning, om at økt økonomisk aktivitet betyr økte klimautslipp.

I figuren under viser jeg årlig prosentvis endring i sysselsetting (blå linje) de siste ni årene, sammenliknet med årlig prosentvis endring i klimautslipp (rød linje). Klimatallene for 2009 er anslag, se nederst.

Figuren viser kort fortalt to ting:

1) Det er ingen sterk sammenheng fra år til år når det gjelder endring i klimautslipp og endring sysselsetting. Noen år går de opp og ned sammen. Andre år går sysselsetting opp og klimautslipp ned, eller omvendt.

2) De store linjene viser snarere det motsatte enn det Holm påstår: Samlet sysselsetting i Norge øker langsomt disse ni årene, mens klimautslippene i Norge går langsomt ned (trendlinjene ligger som stiplede, sorte linjer i figuren).

Tallene viser at det er fullt mulig - over tid - at økonomisk aktivitet kan øke, samtidig som klimautslippene går ned. Om man ser på klimautslipp per sysselsatt (tonn per sysselsatt) over tid blir resultatene enda klarere:



Hvorfor skjer dette? Det kan skyldes at biltrafikken i de store byene går ned, til fordel for kollektivtrafikk. Det kan skyldes at industrien kutter i utslippene, slik Yara har gjort. Eller andre forhold, hvor det ikke er aktivitetsnivået, men måten man gjør ting på, som gjør at klimautslippene går ned.

Tallene dokumenterer ikke at Marius Holm tar feil. Men de viser at han ikke uten videre har rett.

Om tallene
Sysselsettingstall er henta fra SSB sine AKU-undersøkelser. Klimatallene fram til og med 2008 er også hentet fra SSB.

Det er usikkerheter knyttet tallene, både reliabilitet og relevans. Den største innvendingen er selvsagt spørsmålet om hvordan man måler "økonomisk aktivitet". Sysselsetting er selvsagt ikke den eneste, og derfor ikke den perfekte, indikatoren på økonomisk aktivitet - men på den andre siden er det i hvert fall ingen dårlig indikator. AKU-undersøkelsen, som sysselsettingstallene er henta fra (se under), er ikke en fulltelling av sysselsatte, men baserer seg på spørreundersøkelser til et stort utvalg personer. Her ligger det usikkerheter. Hvor sikre tallene for klimautslipp er vet jeg ikke (hva er rapporteringsrutinene, finnes det andre feilkilder?), men siden de presenteres av SSB regner jeg med det er det beste vi har.

For begge figurene gjelder at klimautslippene for 2009 er et usikkert anslag, basert på nedskalerte EU-tall fra Point Carbon. Følgende metode er brukt: I 2008 gikk norske klimautslipp ned med 2,17 prosent, mens de i EU gikk ned med seks prosent. I 2009 regner Point Carbon med at EUs utslipp går ned med 11 prosent. Om man beholder forholdstallet mellom Norge og EU fra 2008 (2,76) og bruker dette på 2009-tallene for EU, vil norske klimautslipp i 2009 reduseres med 3,98 prosent.

Figuren under viser årlige netto norske klimautslipp i perioden 2002-2009.


torsdag 6. mai 2010

...der ble jeg svar skyldig, gitt

Svein Tore Marthinsen, blåblogger og "valganalytiker" har blitt intervjuet av Aftenposten om SV og miljøpolitikk, og ble blant annet spurt om hvilke store miljøseiere partiet har halt i land i regjering. På bloggen sin svarer Marthinsen at han "ble svar skyldig, gitt".

Så derfor, som et ledd i voksenopplæringen til Svein Tore Marthinsen, og som en hjelp neste gang Aftenposten ringer:

  • Vi har hindra oljeboring i Lofoten og Vesterålen denne perioden og vernet sårbare områder i Barentshavet og på Mørekysten mot petroleumsaktivitet
  • 180 % økning i investeringene til jernbane siden bondevik 2-regjeringen
  • Mangedoblet bevilgningene til klimaforskning
  • Vi har doblet belønningsordningen for kollektivtrafikken som bidrar til bedre kollektivtilbud i de 13 største byene.
  • Vi har mer enn tredoblet innsatsen knyttet til forskning på fornybar energi og energieffektivisering sammenliknet med 2007 (fra 170 mill. til 670 mill. kroner)
  • Vi tilførte i 2009 nærmere 2,6 milliarder kroner til arbeidet med energieffektivisering, fornybar varmeproduksjon og vindkraftutbygging. Dette er over tre ganger så mye som Enova disponerte i 2005, da den rødgrønne regjeringen fikk makten.
  • Vi har lagt om avgiftssystemet slik at biler med lite CO2-utslipp blir billigere, og biler med høye utslipp dyrere. Dette har hatt betydelig effekt og har redusert utslippene fra nye biler merkbart.
  • Satt av milliarder til bevaring av regnskog
  • Er i full gang med bygging av testsenter for CO2-rensing og vil gjennomføre full resning på Mongstad
  • Innført nye og strengere byggeforskrifter med krav om mindre energibruk i nye bygg
  • Vernet Vefsna - det siste store urørte vassdraget uten vern i Norge
  • Opprettet nye laksefjorder for bevaring av villaksen
  • Forbudt en rekke miljøgifter
  • Ny lov mot utbygging i strandsonen
  • En helt ny naturmangfoldlov
  • Vernet Oslomarka
  • Regjeringen har fått vedtatt en såkalt planretningslinje som skal bidra til å utløse mange svært viktige klimatiltak rundt om i landets kommuner. Kommunene kan bidra til å kutte en betydelig del av landets utslipp.
  • Vi inngikk i september 2009 en avtale med Norsk Industri om utslippsreduksjoner. Avtalen setter et utslippstak på utslippene fra industrien i perioden 2008-2012.
  • Vi har blitt enige med Sverige om prinsippene i et felles elsertifikatmarked for fornybar energi. Dette vil styrke satsingen på fornybar elektrisitet.
  • Historisk godt miljøbudsjett (de to siste årene økt med over 30%)
Jeg har tidligere skrevet at "valganalytiker" Marthinsen først og fremst har et politisk, blått prosjekt, og at han som "valganalytiker" går over en grense når han opphever seg selv til dommer over politikkens innhold, og kun ser virkeligheten gjennom sine mørkeblå briller.

Svaret han ga til Aftenposten bekrefter at denne påstanden var riktig.

Get your priorities right

Samtidig med at Kristin Halvorsen og Erik Solheim slipper nyheten om at det kommer 500 millioner kroner til satsing på miljøteknologi, har VG Nett som toppsak at Didrik Solli-Tangen ikke vil stå på samme scene som Alexander Rybak.

Det er det lett å latterliggjøre. Det skal jeg ikke - bare understreke at hver eneste avis, i svært mange saker, står overfor følgende strategiske spørsmål: Skal vi gi folk det vi tror folk vil ha - eller skal vi gi dem det som er viktig?

Her finnes det selvsagt ikke noe fasitsvar, og ulike aviser betoner dette ulikt. VG er mer til det første, Klassekampen og Dagsavisen er mer til det siste.

De vakreste er imidlertid er når man greier å kombinere de to hensynene: Når avisene greier å få folk til å bli interesserte i - ville vite mer om - det som er viktig.

Jo, det er mulig.

TV2-reportere Connie Bentzrud og Asbjørn Øyhovden fikk i går en pris for det journalistarbeidet de har gjort om kommuners praksis rundt barnevernsbarn. Temaet berører kompliserte, men veldig viktige spørsmål. - Tidligere brukte journalister som regel biologiske foreldre som kilde i barnevernssaker. Disse journalistene har satt fokus på barnas situasjon, sier kulturminister Anniken Huitfeldt.

Reportasjene peker indirekte på en positiv utvikling vi har sett de siste årene, nemlig at det i mindre og mindre grad er biologiske foreldres rettigheter som er utgangspunktet for reportasjen, men barns rettigheter. Det er bra.

Men prisen gjør også at pressen må stille seg noen litt større spørsmål: hvordan behandler vi andre, vanskelige, men viktige områder?

Er det mulig å gjøre klimaspørsmålet mer interessant, nært, viktig for folk flest enn man har gjort til nå? Utenriksspørsmål? Den økonomiske politikken?

Her har mediene muligheter som de ikke har fullt utviklet i dag. Saken med Didrik Solli-Tangen er et bevis på dette.

Spill om Mongstad

Høyre og Frp kappes nå om hvem som kan være aller mest kritisk til at regjeringen har utsatt rensingen av gasskraftverket på Mongstad.

Det er sannelig rette ræva som feis.

Verken Høyre eller Frp vil forplikte seg én millimeter for å gjennomføre full rensing av utslippene fra Mongstad-anlegget dersom de kommer i regjering. Frps miljøpolitiske talsmann Kjetil Solvik-Olsen går tvert imot langt i å skrinlegge det mye omtalte prosjektet, i følge VG.

For få år siden var Høyre og Frp faktisk enige om at de syntes Mongstad kunne starte opp helt uten rensing.

Jeg synes ikke det er noe bra at Mongstad er utsatt. Men regjeringen har en plan om å få dette til. Prosjektet er ikke skrinlagt. Det brukes milliarder av kroner. Flere milliarder skal brukes.

Og så skal altså en forsinkelse i prosjektet kritiseres aller høyest av de som var mest mot prosjektet?

Tenk deg at det er noen som er for å bygge et kulturhus. Og noen er mot. Så vinner de som er for. Så settes bygginga i gang. Og så blir kulturhuset forsinka. Og så står motstanderne av kulturhuset og kritiserer byggekomiteen fordi et hus som de ikke ønsket er forsinket?

Det er spill.

Objektiv?

Svein Tore Marthinsen benyttes av flere medier som en nøytral "valganalytiker", blant andre av NRK, NTB, Nettavisen, VG og Dagbladet.

Det er likevel ingen tvil om at han bruker denne rollen til å stille seg som overdommer for hva som er rett og galt, hvem som har rett og feil i politikken:

Det finnes flere valganalytikere med politiske oppfatninger. Frank Aarebrot er Ap-medlem. Stein Ørnhøi er SV-medlem. Men felles for dem er at ikke lar noe hat mot den sida de sjøl ikke representerer påvirke utsagnene så til de grader som Svein Tore Marthinsen presterer.

En ting er å analysere situasjonen og spillet, en helt annen er å stille seg til overdommer for politikken. Her går Marthinsen som "valganalytiker" over en grense.

At Svein Tore Marthinsen framstiller seg sjøl som en nøytral valganalytiker blir å føre publikum bak lyset. Det bør også mediene være mer bevisste enn de er i dag.

onsdag 5. mai 2010

KrF bryter et par bibelske prinsipper

KrF har svingt seg til de store retoriske høyder i forbindelse med at regjeringen har varslet at trinn to for rensing av gasskraftverket på Mongstad er utsatt. KrF beskriver det som "et lite tilbakeskritt for Stoltenberg. Et stort tilbakeskritt for miljøet".

Godt sagt - det skal de ha.

Og at KrF er med og presser på er også bra. Jeg og hele SV er nemlig glad for alle som vil være med og slåss for miljøet.

Men KrF uttaler seg nå som om rensing er avviklet og gitt opp. Det er det ikke. Og de uttaler seg som de ikke forstår hvorfor det kommer seinere.

KrF vet bedre. Faktisk forsto KrFs Line Henriette Hjemdal dette for allerede ett år siden, i et intervju i Bergens Tidende 2. mai 2009.

Line Henriette Hjemdal (KrF): "Vi har ikke råd til å mislykkes når det gjelder teknologiutvikling".

Journalisten: "Men dere er åpne for at renseanlegget ikke er på plass før i 2018-2019?"

Line Henriette Hjemdal (KrF): "Ja, hvis det er nødvendig"

Nå har det altså vist seg at det var nødvendig. Det kan man like eller ikke like. Men å komme nå og si at man er sjokkert og skuffet, når man sjøl var innforstått med denne muligheten for et år siden? Når man uttaler seg som om rensing er avviklet og oppgitt, når dette er positivt feil?

Da bryter KrF ikke bare ekteskapet med sine tidligere prinsipper, de taler også usant om sin neste.

tirsdag 4. mai 2010

LOusiana - VEsterålen

Nok sagt. 

Høyres hykleri

Det vakte, kan man si, en viss oppsikt da det ble kjent at stortingsrepresentant Øyvind Halleraker (H) og vennene hans på høyresida var forbanna over byråkratiske og stivbeinte reiseregler på Stortinget. At de var nødt til å fylle ut detaljerte reiseregninger, og faktisk dokumentere de utgiftene han hadde hatt. 

«Vi er valgt inn på Stortinget for å drive politikk, ikke bruke masse unødvendig tid på stadig mer og vanskeliggjorde rutiner» skrev han.

En femtedel av stortingsrepresentantene har skrevet under på oppropet, de aller fleste fra Frp og Høyre. 

Det er klart at her treffer Høyre folk rett hjemme. Høyre kunne kanskje alliere seg med andre grupper?

De arbeidsledige, for eksempel?

Som må dokumentere alle arbeidsforhold i opptil tre år bakover for å få dagpenger, dokumentere sluttårsak, legge ved fødselsattest eller bostedsbevis for eventuelle barn under 18 år som de søker forsørgertillegg for, og de må fylle ut meldekort hver fjortende dag. 

Eller hva med de 160.000 nordmennene som mottar såkalte avklaringspenger, som må søke godkjenning fra Nav om å få reise på ferie. 

Når det gjelder byråkrati, har Høyre noen meter igjen å gå før de får rope for høyt. Det er høyresidas politikk framfor noe som har satt mistilliten i system for folk flest, og gjort politikk ut av det. 

Da er det hyklersk å rope høyt og reagere så inderlig vel - først når det gjelder deg selv.

lørdag 1. mai 2010

Noen må gå først

Ungdomsarbeidsløsheten i Europa er farlig høy. Selv om Norge har Europas laveste arbeidsløshet, er det ungdommen - med minst yrkeserfaring og lavest ansiennitet - som må gå først, om arbeidsmarkedet knirker, slik LO-leder Roar Flåthen skreiv i Dagsavisen i går.  

Derfor vil han utvide dagens ungdomsgaranti. Ungdomsgarantien er en ordning som sier at unge under 25 år skal garanteres et tilbud med jobb, utdanning eller kompetansegivende opplæring innen en arbeidsledighetsperiode på seks måneder. LO mener imidlertid at denne retten bør gjelde allerede etter tre måneder.

I valgkampen sendte LO brev til alle partier, og ba om svar på blant annet om de ville "utvide dagens ungdomsgaranti slik at alle under 25 år får rett til arbeid, utdanning eller kompetansegivende opplæring innen en arbeidsledighetsperiode på 3 måneder?"

Mens SV svarte ja, var Arbeiderpartiet noe mer nølende, og svarte at de ville "sikre at dagens ordninger virker som forutsatt". 

Derfor er det gledelig at LO-lederen nå har brukt 1. mai til å ta opp kampen for en bedre ungdomsgaranti.

Noen må gå først.

Så kommer de andre etter. 

Hvorfor oljeindustrien tar feil

Oljeindustrien presser på for å åpne nye arealer, fordi oljeproduksjonen er på nedadgående. Men samtidig er det mye å hente på å få mer ut av allerede åpnede felter. Hvorfor kan ikke oljeselskapene spise opp middagen, før de maser om dessert? 

i dag blir veldig mye olje og gass liggende igjen i felt som er åpnet. De får ikke opp alt. I de beste feltene utvinnes nemlig bare omlag 70 prosent av olja, i de fleste andre er andelen lavere. Selskapene får ikke opp olja fordi det er for vanskelig; trykket faller eller fordi geologien er krevende. 

Men utvinningsgraden stiger over tid. Fordi det utvikles stadig forbedrede produksjonsmetoder som gjør at nye muligheter oppstår i gamle felt. Det som ikke var mulig å utvinne for 20, 10, fem år siden er i dag mulig.  

Spørsmålet er hva som er perspektivene her? Hvor smart er det å satse på nye områder versus å få mer ut av allerede åpnede felt?  

Dette har petroleumsdirektoratet regnet på. Og tallene finner du i figuren under.  


Kilde: NPD

Figuren viser kort fortalt én ting: 

At de siste årene har størsteparten av alle nye reserver i økende grad kommet fra allerede åpnede felt, og ikke gjennom åpning av nye områder. Andelen nye reserver som kommer fra allerede åpnede felt har steget betydelig.  

Tilsammen har reserveveksten fra gamle felt vært på omlag 1230 standard kubikkmeter petroleum i denne perioden, mens reserveveksten fra nye områder har vært omlag 790 Sm3.

(Til sammenlikning: Utenfor Lofoten-Vesterålen regner petroleumsdirektoratet med at det er 202 standard kubikkmeter petroleum). 

Disse tallene sier ingenting om at vi ikke bør åpne nye områder eller stenge dem. De sier heller ingenting om hva som skjer framover. 

Men de forteller følgende historie:

Om målet er å opprettholde en viss oljeproduksjon har det de siste årene vært mer å hente på å jobbe ordentlig og grundig med de områdene som allerede er åpnet, enn det som har kommet ut av nye og tidligere uåpnede områder. 

På femten år har de gamle, åpnede feltene økt reservene med seks ganger det som er utenfor Lofoten og Vesterålen.