Feil, Tetzschner!

Høyres Michael Tetzschner mener at en stemme i Finnmark er mer enn dobbelt så mye verd som en stemme i Vestfold.  

Selv om Tetzschner tar feil, har han fått litt gjennombrudd for denne tanken, og etterhvert fått flere med seg i dette forholdsvis falske hylekoret. Både høyrepolitikeren og "valgforskeren" Svein Tore Marthinsen (regjeringen burde snart beskytte den tittelen) og E24s kommentator Gunnar Myhr er blant de som mener det samme. 

Ikke desto mindre er det feil. 

Dundrende feil. 

Det som gjør at de tar feil, er at i Norge er det partiene som styrer, ikke fylkene. I Stortinget stemmer man etter hvilket parti man tilhører og ikke hvilket fylke man kommer fra.  

Slik: "Høyre, Frp og Venstre stemte for. Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og KrF stemte mot". 

Ikke slik: "Nordland, Vestfold og Rogaland stemte for. Resten stemte mot". 

(At benkene i stortingssalen fortsatt er organisert etter fylker er en litt søt anakronisme. På den annen side sannsynligvis med på å holde verdigheten oppe; terskelen for å bue på Jan Tore Sanner heves når man sitter ved siden av Ine Marie Eriksen Søreide, og ikke som del av en parti-klan...). 

Det som er utgangspunktet for debatten er at antall stortingsrepresentanter fra hvert fylke er gitt på forhånd. Vest-Agder har fire, Oslo har 17, Finnmark har fem og Vestfold har sju. 

Tallene er ikke tilfeldige. Antallet representanter i hvert fylke bestemmes av hvor mange personer og hvor stort fylket er i areal. Hver innbygger teller ett poeng, mens hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng. Tilsammen skal det bli 169 representanter. 

Det betyr at noen fylker med lite folk og mye areal (Finnmark) får relativt sett litt flere representanter enn fylker med mange folk og lite areal (Vestfold). Det er derfor Tetzschner er sur. 

Allerede her er det på tide å igjen minne om at partiene, ikke fylkene bestemmer på Stortinget. 

Og siden det er partiene (og ikke fylkene) som bestemmer, er spørsmålet som Tetzschner heller burde stilt seg, følgende: Gir arealfaktoren noen enkeltpartier fordeler (eller ulemper)? 

Hvilke partier tjener på arealfaktoren, hvilke taper?  

Ingen. 

Årsaken er ordningen med utjevningsmandatene.

Det er en ordning som kan være vanskelig å forstå, men se på den som et slags demokratisk oppsamlingsheat: Utjevningsmandatene går til de partiene som har kommet samlet sett skjevest ut når alle fylker hele landet er talt opp. Det er en slags diskret, nasjonal korrektur for det som skjer i fylkene hver for seg. 

Målet med utjevningsmandatene er at Stortinget partimessig skal gjenspeile stemmegivningen på landsbasis. Har Ap fått omlag 35 prosent på landsbasis, skal de ha omlag 35 prosent av representantene i Stortinget.  

Det som er viktig er at i denne operasjonen teller hver velgers stemme helt likt. 

Helt likt. 

En velger. En stemme. 

(Det virker slik: La oss si at SV har fått 6,2 prosent av stemmene, men bare seks representanter når alle fylkene er talt opp, som tilsvarer rundt fire prosent av mandatene. For å få en nogenlunde riktig andel på 6,2 prosent av 169 mandater (som gir SV 11 representanter) blir SV da tildelt fem utjevningsmandater, til sammen elleve representanter). 

Det viktige er derfor: Fordelingen av utjevningsmandater gjør at Stortingets sammensetning gjenspeiler det partimessige resultatet på landsbasis. 

Det kan gjentas: 

Fordelingen av utjevningsmandater gjør at Stortingets sammensetning gjenspeiler det partimessige resultatet på landsbasis. 

Debatten om fylker er en avsporing. 

Det som virkerlig hadde vært interessant hadde vært om Tetszchner hadde forelått å oppheve fylkene som valgkretser. Da hadde det vært opp til partiene selv å sette sammen lister som var representantivere i forhold til regionene. 

Det er et kontroversielt forslag, men ikke desto mindre en naturlig forlengelse av dagens system hvor det er partiene og ikke fylkene som bestemmer, og hvor man bruker runden med utjevningsmandater for å justere representantfordelingen til landsresultatet. 

Og så hadde vi sluppet maset fra Tetzschner. 

CancerCure Technology

Det var vel Peter som forrådte sin Herre såpass at hanen gol. 

Ikke fordi Peter var en ikke-troende. Det var jo selve fornektelsen som var saken: 

På den ene siden var han løftet opp av en tillitt som var ham gitt. På den andre siden tok han avstand fra den personen som nettopp hadde gitt ham den tilliten. 

Da ble det hele såpass alvorlig at hanen våknet. 

Vi skal til bergenseren Gunnar Myhr (57). Han er administrerende direktør i CancerCure Technology. Det er et Oslobasert, privateid selskap som jobber med å utvikle en ny type kreftkur. 

Det vil si, helt privat er det hele ikke. De surfer avgårde i tett samarbeid med det offentlige; både Radiumhospitalet, Riksen og NTNU er kreditert på selskapets hjemmesider.

Ikke bare dèt. De får også masse støtte fra det statlige Innovasjon Norge. "CCT has obtained a substantial grant from Innovation Norway" heter det, fortsatt på selskapets hjemmesider.

Og de får 20 prosent skattekutt på all forskning de utfører, etter godkjenning av det statlige Forskningsrådet. 

Det interessante er at Myhr - som én av de som fritt får breie seg på E24 sine kommentatorsider - samtidig skriver følelsesladet om problemene ved den norske velferdsstaten, og om at den er i ferd med å knekke under sin egen tyngde.  Alt preiket om «fellesskapsløsninger» og «velferdsstaten» er for ham bare andre ord for den "politiske alliansen mellom offentlige ansatte og stønadsmottakere, som i store trekk er maktbasen bak den nye rødgrønne regjeringen".  

Han har også regnet litt. "Kombinerer vi antall sosial- og trygdemottakerne med 756.000 offentlige ansatte og 642.000 alderspensjonister, utgjør disse gruppene en skattefinansiert «sysselsetting» på 2 millioner individer, mens bare 1 million mennesker er markedsfinansiert avlønnet", skriver han. 

Med andre ord er offentlige ansatte i samme kategori som trygdemottakere. Formodentlig holdes disse "i live" av den ene tredelen han beskriver som "markedsfinansiert". 

I hvilken kategori kommer han selv, med store mengder statlige penger inn i selskapet? 

Det lukter hanegal lang vei. 

Noe av det mest hyklerske jeg ser, er folk som planlegger å fleske seg opp på det offentliges rolle, og som samtidig høylydt tar ideologisk avstand fra velferdsstaten som konsept og idé. 

Det finnes jo ikke så mange av dem, heldigvis. Rett og slett fordi de aller fleste har vett til å holde kjeft. 

Men det finnes altså noen få av dem der ute.

På veien mot en mulig kreftkur flyter altså det selskapet som Myhr leder på offentlige institusjoner og offentlig støtte. Om de lykkes med produktet vil den største kunden være offentlige sektor. 

(Jeg skal ikke nevne at han for å fremme sin sak ikke går av veien for å sitere Mandela (feilaktig referert til som kilden til sitatet "one man, one vote") og en pervertering av Marx. Han misforstår den norske valgordninga, og har som sitt store politiske prosjekt - tata! - å få ned formuesskatten, som er den eneste skatten som gjør at rikinger i Norge faktisk betaler skatt. Mandela ville snudd seg i graven, om han var død, og kunne lese norsk). 

Men la meg ikke være urimelig. 

Jeg er åpen for at selskaper som jobber seriøst med en kur mot kreft på offentlig støtte faktisk kan ha behov for å ha adresse i Oslos ambassadestrøk (Oscars gate 27).

Jeg synes heller ikke det trenger være et problem at et selskap som jobber med å flytte grenser mellom liv og død for enkelpersoner vektlegger informasjon for finansielle investorer ("viktigheten av patenter", "kort vei fra oppfinnelse til marked") på sine hjemmesider, selv om dette muligens kan fortelle noe om motivasjonen for å være i bransjen. Myhr har tidligere jobbet med strategi og finansanalyse, så det ville uansett ikke være en bombe. 

Jeg forstår til og med at det i all sin enfold og dumhet er mulig å si høyt at bare private ansatte er innovative, smarte, endringsvillige, mens offentlige ansatte er steinalderen. Den som har blitt operert på Ullevål veit at dette ikke er tilfelle. Men jeg respekterer - under tvil - at det går an å mene det. 

Gunnar Myhr sin drømmebil er en Hummer, og hans favorittbok - i konkurranse med Hamsun, Kjærstad, Stiglitz - er en bok han "har skrevet selv og som kanskje blir utgitt".  Til og med hans preteniøsitet på egne vegne skal jeg leve med. 

Men jeg blir forbanna når man som en annen Peter brisker seg fram med det offentliges hjelp, og samtidig tar avstand fra velferdsstaten som konsept og idé.

Hanen galer. 

Takk til Jens på denne dag

Det er i dag - lille julaften 2009 - nøyaktig førti år siden Philips Petroleum fant olje utenfor Norges kyst. De hadde boret en rekke hull. På aller siste forsøket fant de det de lette etter.

Siden den gang har det blitt skapt arbeidsplasser og inntekter for landet. Veldig mange arbeidsplasser og veldig store inntekter.

Hvem skal vi takke for at Norge har fått sin del av inntektene, av arbeidsplassene?

Naturen? Ingeniørene? Oljeselskapene? Jens?

Riktig svar er Jens.

Jens Evensen.

Som industriminister var det hans personlige kløkt og djervhet som forklarer hvorfor norge vokste seg stor som oljenasjon.

Det kom ikke av seg selv.

Jens Evensen sto på søttitallet overfor følgende situasjon: På den ene siden hadde han de utenlandske oljeselskapene. De kunne oljeboring så godt som noen. De hadde fått los. De skjønte det var muligheter for noe stort.

Norge på sin side, slet med ledighet og nedgang i verftsindustrien. Vi var samtidig et land med ekspertise på forholdsvis store utbygginger knytta til betong og geologi; les bruer og tunneler.

Oljeselskapene siklet etter konsesjoner. Norge trengte arbeidsplasser. Jens Evensen satte derfor opp noe kriterier for hvordan konsesjoner skulle tildeles:

Hadde selskapet finansiert forskning i Norge skulle det telle positivt. Bruk av norske underleverandører det samme. Hadde man på andre måter skapt norske arbeidsplasser skulle det også telle med.

Norske verft omstilte seg. Fra å lage skip begynte de å lage plattformer. Den banebrytende betongplattformen (Condeep) var en norsk oppfinnelse. Underleverandører på rør, skruer, pumper og kjeledresser vokste langsomt fram. Forskningsmiljøene utviklet seg; geologisk institutt på Blindern, SINTEF, Havforskningsinstituttet i Bergen, Universitetet i Rogaland, Rogalandsforskning er alle miljøer som har nytt godt av oljekroner fra oljeselskapene.

Og skattenivået ble bestemt under Jens Evensen (Norge får oljeinntekter ved at selskapene selger oljen for oss, og så tar vi en skatt av inntektene på dette salget).

Men hvor høyt skulle denne skatten være? 20 prosent? 60? 80?

Skattenivået for oljeselskapene ble satt ved at Jens Evensen kalte inn oljeselskapene; én etter én, og spurte dem direkte hva de mente ville være rimelig skatt. Det var et perfekt rigget spill: Alle selskapene siklet etter sokkelen, og ingen av selskapene turte derfor å gå for lavt, i frykt for hva andre selskaper hadde sagt. Femti prosent? Hva om noen andre har sagt 60? Vil det telle negativt i kommende konsesjonsrunder? I dag er oljeskatten på 78 prosent.

Jens Evensen er fortellingen om at Norges oljeindustrielle utvikling ikke kom av seg selv. Danmark gjorde det anderledes. De fant også litt olje. I motsetning til Norge har de bare oljeskatten, og derfor lite petroleumsrelaterte, industrielle ringvirkninger (at det har gitt dem en fantastisk og framtidsretta vindkraftindustri er en annen historie).

I dag er Norge førte år etter Jens Evensen. Hvor er vi nå?

I dag har en ny Jens overtatt for den gamle. Det er nye tider nå. Det nye Arbeierpartiet har for eksempel gitt oss en EØS-avtale, som gjør at Norge er avskåret fra gjøre det som Jens Evensen gjorde; å sette krav til aktivitet i Norge i bytte mot oljekonsesjoner. Vi kan ikke si at konsesjoner går til de selskapene som forsker mest i Norge. Vi kan ikke bestemme at de selskapene som bruker norske underleverandører skal komme positivt ut i konsesjonsrundene.

Sikkert helt i tråd med rådende økonomisk teori.

Men om det er industrielt klokt, det er en annen sak.

Gratulerer med dagen, Jens.

Sammenslåing av Dagsavisen og Dagbladet

Det vil nok hos mange foreligge forventninger om at den rødgrønne regjeringa skal ordne opp i både Dagsavisens og Dagbladets skrantende økonomi. Konkret knytter det seg håp til regjeringens mediestøtteutvalg som “skal foreta en helhetlig vurdering av bruk av økonomiske virkemidler på medieområdet”.

Spørsmålene de blant annet skal svare på, er: Blir det pressestøtte til Dagbladet? Blir det mer pressestøtte til Dagsavisen?

Jeg tror det er tre grunner til at den politiske oppfølgingen av mediestøtteutvalget ikke kommer til å redde verken Dagsavisen eller Dagbladet.

Den første er at Dagsavisen allerede er den avisen som får mest pressestøtte. Jeg elsker Dagsavisen. Jeg vil den alt vel. Men mer av samme medisin får den ikke ut av dagens uføre.

Det andre er at Dagbladet neppe vil få pressestøtte. Det er fordi en Oslobasert riksavis, innenfor rammene av et stadig strammere stasbudsjett i årene som kommer, da må ta penger og pressestøtte fra en lang rekke lokalaviser. Det kommer sannsynligvis aldri til å skje.

Det tredje er at Dagbladet gradvis er blitt en anderledes avis enn den var før. Ja, den har en spesiell historie. Ja, den var viktig for kulturopptatte, åndsmennesker, venstrefolk og venstrister. ja, det er kulturhistorie. Ja, det er pressehistorie. Men i dag er Dagbladet for meg først og fremst en slapp kopi av VG. Og det er VG som er best på å være VG.

Årsrapportene til Dagbladet de siste årene forteller at dette har vært en feil strategi. Opplagstallene, inntektene og antall ansatte har gått jevnt nedover. Fram til Dagbladet eventuelt utvikler seg til å bli noe mer særegent, noe mer 'Dagbladet', må noen fortelle meg hvilke gode grunner det finnes til å holde denne avisen kunstig i live med pressestøtte.

Og det kan haste. Om man forskyver trenden frem i tid, er avisen nedlagt om tre-fire år, om ikke noe skjer.

Og i sitt stille sinn vet ledelsen i både Dagsavisen og Dagbladet at man ikke kan kutte seg til ny vekst. Redaktør Carsten Bleness gikk fra Dagsavisen på grunnn av "manglende økonomiske realiteter". Begge avisene trenger kort fortalt ny eierkapital eller et nytt produkt.

Staten kan for alle praktiske formål ikke hjelpe dem med noen av delene (pressa sjøl vil neppe ha staten inn som eier. Og pressestøtta i dag er ikke rettet inn mot forbedring, kvalitetsutvikling, kun som støtte til daglig drift).

Dagbladet og Dagsavisen har forsøkt. Dagbladet med Magasinet og med ny layout. Dagsavisen med ny layout og internasjonalt innstikk.

Men det ser ikke ut til å være nok.

Og om det er slik at Dagsavisen og Dagbladet verken kan reddes gjennom produktutvikling eller mer pressestøtte innenfor ramma av dagens avisstruktur, hva er det da som skal til?

Avisene kan selvsagt få tilført kapital fra nye eiere. Det kan godt være det sitter medieeiere der ute med penger til overs, med interesse for den slags. Men dagens eierne vet at dagens redaksjoner vet at nye eiere betyr fare for oppsigelser, omstruktueringer og kutt. Fordi ingen nye eiere vil gå inn for å opprettholde en ulønnsom bedrift. Derfor er ny eierkapital gjerne sett på som litt skummmelt.

Mulighetene er ikke så mange, med andre ord.

Det er derfor jeg mener at vi må se på hva vi har: Den utvidede venstresiden i norsk rikspresse - Dagbladet, Dagsavisen, Nationen, Morgenbladet og Klassekampen - hver for seg viktige aviser.

Men de har ett, felles problem. De er for mange. Konkurransen om annonsekronene er for tøff, både på avis og på nett. Det er derfor de sliter.

Det er derfor jeg mener at sammenslåing er en god ting. For noen av disse representerer sammenslåing én av noen svært få muligheter disse avisene vil ha for å overleve.

Hvem som bør slå seg sammen med hvem må avisene finne ut selv. Dagbladet og Dagsavisen er aktuelle kandidater, på grunn av de akutte situasjonene.

La det vært klart at det ikke er tvil om at sammenslåing også betyr oppsigelser, når annonseavdeling, sentralbord, distribusjon og sporten skal forenes.

Men sammenlåing betyr også at journalister skal jobbe sammen med nye journalister. Det betyr at ny layout og ny profil skal utvikles. Det betyr mulighetene for å lage én større avis framfor to små, med den tyngden det vil gi. Det betyr for alle praktiske formål mulighetene for en fornying innenfra.

Det er et mye bedre alternativ enn nedleggelse.

Stern-rapporten på norsk

Noen ganger finnes det håp.

Den engelske Stern-rapporten fra 2006 slo fast at kostnadene ved å iverksette tiltak for å begrense global oppvarming er langt lavere enn kostnadene ved å ikke gjøre noe. 

Rapporten er basert på arbeider fra ledende forskere og økonomer over hele verden. Arbeidet ble ledet av økonomen Sir Nicolas Stern. 

Og han understreker at det haster. 

For å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren må globale CO2-utslipp på lang sikt reduseres med over 80 prosent i forhold til dagens utslipp. Mye av denne utslippsreduksjonen må komme innen 2050, i ifølge rapporten. 

Rapporten peker derfor på fire spor som vi må jobbe videre langs: 

1) Etablere et globalt marked for karbon (for å få satt en pris på utslipp, og gjennom et tak på hvor mye karbon verden samlet sett kan slippe ut vil utslippene kuttes der hvor det er billigst). 

2) Videre teknologisk utvikling av lav-karbon teknologier 

3) Tiltak mot avskoging 

4) Klima som utviklingspolitikk

(fra sammendraget, her)

Det er flere ting som slår meg når leser disse fire punktene.

For det første at tre av de fire punktene ikke er noe som kommer på beina før nyttår, for å si det forsiktig. Det haster å få gjort noe, men virkemidlene virker langsomt. Er folk beredt? Rekker vi det? De neste hundre årene blir en grøsser.  

Det andre er at jeg synes det er interessant at Norge, i sitt tempo, har ambisjoner om å følge opp på alle de fire punktene: Et internasjonalt kvotesystem er Stoltenbergs store prosjekt. Det var Solheim som løftet regnskogpenger inn i klimaforhandlingene på Bali. Regjeringens store teknologiske månelanding er CO2-rensing og -deponering, selv om det offentlige også jobber for å få fram andre energikilder, som bioenergi, vindkraft, tidevannskraft og saltkraft. Regjeringens omlegging av bilavgiftene kan også leses inn i et slikt lys. 

Det tredje er hva Stern sier om hva petroleumseksporterende land bør gjøre med sin olje- og gassproduksjon. Eller hva han ikke sier. Dvs han sier det indirekte, på to måter; 

i) ved at alternative energiformer skal videreutvikles og gjøres mer lønnsomme, gjennom forskning, utvikling og innovasjon, og dermed utkonkurrere petroleum

ii) Ved å innføre en global pris på karbon, som formodentlig skal gjøre det dyrere å forbruke fossilt brennstoff.  

Det siste som er interessant er at de fire tiltakene han nevner ikke er rangert: Det står ingenting om at kvotesystemet er viktigere enn teknologisk utvikling, eller at kvotesystemet må på plass først, slik at vi kan se hvordan dette virker for teknologisk utvikling før vi eventuelt støtter nye teknologier. I sammendraget skriver Stern om disse fire punktene at de er alle "Key elements of future international frameworks".  

Det er viktig, fordi i Norge kan man av og til få inntrykk av at alt politisk prestisje legges i kvotesystemet. 

Stern skriver at forskning og utvikling er like viktig: "Globally, support for energy R&D should at least double, and support for the deployment of new low-carbon technologies should increase up to five-fold. International cooperation on product standards is a powerful way to boost energy efficiency". 

Og hvordan gjør vi det i Norge? 

En parentes i norsk miljøhistorie kommer til å bli det økonom-tunge Olsen-utvalget, satt ned mai 2008, for å se på om "eksisterende regler og retningslinjer for offentlige beslutningsprosesser er tilstrekkelige til å ivareta miljø- og bærekrafthensynene" (hele mandatet her). 

Det ble en litt mer tvilsom affære, for å si det forsiktig.  

Selv om det i oppdraget heter at "Det er Regjeringens syn at Norge skal bli et foregangsland i arbeidet for en bærekraftig utvikling", har utvalget på et mystisk vis prestert å svare til oppdragsgiver at dette er ikke ønskelig.

Fordi å være et foregangsland betyr at noen må gå først. Og da må man ha mål som litt mer hårete enn andre. Og det går jo ikke. I rapporten heter det nemlig at "et [eget] innenlandsk mål for utslippsutvikling innebærer en løsning som ikke er kostnadseffektiv". 

Ikke bare bryter det med oppdraget, men med hele regjeringens politikk.

Da regjeringen la fram klimameldingen, var nemlig behovet for bransjevise tiltak et av temaene som var berørt. Naturlig nok, fordi de ulike bransjene har ulike konkrete teknologiske muligheter og begrensinger som man må ha som utgangspunkt for konkrete utslipp. 

Det er viktig, fordi det bryter med det one-size-fitz-all prinsippet som kvotesystemet bygger på; ett system, felles pris for alle. Som betyr at det er de kapitalsterke landene og de kapitalsterke bransjene som alltid vil klare på kjøpe seg fri, uansett utslipp - og uavhengig av teknologiske muligheter. 

Også dette synes Olsen er dumt. "Dersom myndighetene ønsker å ha et innenlandsk mål, tilrår utvalget at det etableres som et felles prismål for alle utslippskilder".

Og hva med støtte til alternative energikilder?

Olsen slår til igjen. 

"Subsidier til alternative energikilder kan gi økt total energibruk. Avgifter på klimagassutslipp eller kvoteplikt er å foretrekke framfor subsidier."

Sagt med andre ord: Markedet og kvotesystemet skal redde oss. Støtte til klimavennlig teknologisk utvikling er subsidier.  

Det er med andre ord et skritt tilbake sammenliknet med Stern. 

Trøste og bære. 

Heldigvis finnes det andre utvalg.

Lavutslippsutvalget til professor Jørgen Randers leverte sin rapport til regjeringa i Norge omtrent samtidig med Stern i England. Les et sammendrag på fire sider her. 

Utvalget fikk i oppdrag å "utrede hvordan Norge kan oppnå betydelige reduksjoner i de nasjonale utslippene av klimagasser på lengre sikt (...) med hovedfokus på mulighetene som ligger i å utvikle og ta i bruk ny teknologi, herunder vurdere hvilke tiltak som kreves for å utløse de teknologiske potensialene".

Denne står for meg i en norsk særstilling.

Som Stern sier Randers at det er mulig å gjøre noe, og at kostnadene ikke er forskrekkelig høye. Og de anbefaler blant annet sektorvise klimatiltak.

Noen ganger finnes det håp.

For miljøet.

Og for fornuften. 

Skuddpremie på Econ

Det vakte en viss oppmerksomhet da Elbil-sjefen Rune Haaland ville ha skuddpremie på analysebyrået Econ Pöyry og en navngitt person i konsulentselskapet.

Det skjedde etter at Econ laget rapport om de skyhøye kostnadene ved elbil som klimatiltak, på oppdrag for Norsk Petroleumsinstitutt (NP). Det er altså bransjeforeningen for bensinstasjon-kjedene i Norge.

- Elbil er altfor dyrt, det blir aldri samfunnsøkonomisk lønnsomt, sa rapporten.

Elbil-bransjen følte at rapporten var feil, og imøtegikk resultatene blant annet her og her.

Rune Haaland var den som gikk lengst. Han er sjef for elbilforeninga i Norge: - Econ Pöyry lyses i bann fordi de mangler etikk. De har latt seg bruke av petroleumsmafiaen. Econs bidrag til petroleumsinstituttet er så grovt at jeg har tillatt meg å sette kontrakt på [forfatterens navn], skrev Haaland blant annet på en blogg som nå er fjernet.

Det var klokt å fjerne dette. Persontrusler skaper en avsporing av debatten.

Det som er viktig er at han setter (om enn indirekte) fingeren på noen viktige problemstillinger.

Den første er selvsagt spørsmålet om det i Norge er mulig å kjøpe de resultatene man ønsker seg?

Svaret er ja. Og ECON Pöyry er ikke noe unntak, for å si det sånn.

Er det for eksempel noen som husker da Econ Pöyry på oppdrag fra NHO kunne rapportere at staten vil tjene mellom 6 og 40 milliarder på mer konkurranseutsetting av offentlig velferd? Tull, sa ekspertene, og ECON måtte seinere innrømme at de hadde gjetta.

Eller da de konkluderte med at lyntog i Norge ikke er lønnsomt? Mens folka fra Deutche Bahn sier det er lønnsomt? (Ja, det er de sistnevnte som bygger tog). Og mens Sverige, Tyskland, Spania og Frankrike stadig bygger nye linjer - med færre penger tilgjengelig og på mye mindre solid mark enn det er i det fjellete Norge?

Dette er ikke tilfeldige enkeltepisoder. NRK Brennpunkt skriver "Et nettverk av fornøyde kunder i blant de store selskapene i næringslivet og sterke offentlige institusjoner har gjort ECON til en viktig bakspiller i norsk politikk. De produserer argumenter og legger premisser (...) Entreprenørbransjen ville ha flere bevilgninger til veier, men regjeringen var redd for at dette ville øke inflasjonen. Entreprenørene fikk ECON til å lage en utredning som på et meget tynt grunnlag konkluderte med at det ikke var grunn til å regne med inflasjon hvis veibevilgningene ble økt".

(se også et notat om NRK Brennpunkts arbeid om ECON som lobbyist og kampanjeforsker her)

En annen problemstilling er hva som skjer når kunnskap blir privatisert, gjennom fremveksten av private institutter og kunnskapsinstitusjoner? Guddleiv Forr i Dagbladet har skrevet bra om privatisert kunnskap her.

En siste problemstilling er i hvilken grad slike rapporter får tyngde inn i politikken. Jeg er redd svaret er at det skjer i alt for stor grad. ECON ble i sin tid oppretta som tenketank med sentrale sosialdemokrater invovert. Jens Stoltenberg har vært styremedlem i ECON. Jonas Gahr Støre styreleder.

Det betyr ikke at jeg er mot rapporter.

Alle bruker rapporter. SV også. Det gir mer tyngde til et politisk prosjekt om det kan backes med en rapport.

Problemet oppstår når ett perspektiv regnes som litt mer fasit enn alle de andre, og dette perspektivet har noen åpenbare svakheter, når det tydelig tjener visse hensikter.

Slik er det med modellene til ECON.

Men de har stor tyngde. Blant annet fordi rapportene deres finner lett "hjem": Embedsverket er tett besatt av økonomer. Landet ledes av en økonom.

Problemet er ikke at ECON tenker lønnsomhet. Jeg er for lønnsomhet.

Men det er måten de tenker om lønnsomhet på jeg er uenig. Hadde økonomene bestemt, hadde vi neppe bygget ut telenettet, bygget ut strømnettet, fått Bergensbanen på skinner eller åpna Liertunellen.

Det er jo altfor dyrt. Det blir aldri lønnsomt.

Som med elbilen.

Årelating

Årelating er en behandlingsmetode som går ut på å åpne en blodåre for å tappe ut blod av pasienten.

Årelating er helt naturlig innenfor et paradigme innen medisinsk vitenskap som kalles humoralpatologien, dvs den læren som hevder at alle normale og sykelige prosesser i menneskekroppen henger sammen med kroppsvæskene og disses innbyrdes forhold.

Grekerne var mestre på dette dette. I oldtidens Hellas ble helse og sykdom satt i sammenheng med samspillet mellom de fire elementer luft, ild, jord og vann. Tilsvarende disse regnet man at vi hadde fire kroppsvæsker: blod, gul galle, sort galle og slim.

I eldre medisin var derfor bruken av årelating, brekkmidler, avføringsmidler og hostemidler logisk innenfor en slik ramme.

Dette er teorien. Det var logisk, fordi man trodde det virket. Fordi man trodde på teorien.

Problemet var bare at i virkeligheten var skaden ofte større enn nytten.

Helt til ut på 1800-tallet var årelating en vanlig behandlingsform, spesielt i forbindelse med lunge- og nyrebetennelse. Men den begynte å gå av moten da en tysk lege i 1849 påviste at årelating gjorde betydelig mer skade enn nytte, i hvert fall ved lungebetennelse. Det var Rudolf Virchow (1821–1902) som lanserte cellularpatologien, dvs. det syn at det er forandringene i cellene som er det primære. Dette er nå en grunnpilar i moderne patologi.

I dag brukes årelating kun på enkelte sykdommer, som polycytemi der pasienten produserer for mange blodlegemer, eller hemokromatose, forhøyet jernopptak (alt dette i følge Store Norske Leksikon og Illustrert Vitenskap).

Men som medisinsk vidunderkur er årelating en forgjengs historie.

Det vil si, den lever ennu.

Som høyrepolitikk.

Det som før ble brukt på enkeltpasienter blir nå brukt på samfunnet som helhet. Årelating skjer i form av at kompetansemiljøer tappes, og ved at mer og mer ressurser tappes av et voksende kontroll- og anbudsbyråkrati.

Alt dette fordi fordi man tror det virker. Dette er teorien.

Problemet er bare at skaden ofte er større enn nytten.

I over hundre år har vi hatt et statlig organ med ansvar for vegene her i landet. Det het Statens Vegvesen. De planla, bygget, driftet og vedlikeholdt veiene, etter prioriteringer av politikerne.

Alt var selvsagt ikke perfekt med vegvesenet. Verden er ikke perfekt. Spørsmålet er hva du gjør for å gjøre ting litt bedre. Strammer opp ledelsen? Får de ansatte på kurs? Moderniserer maskinparken?

Ingen av delene.

For noen år siden fant noen folk på høyresida at man kan ikke ha ett selskap som både har ansvaret for planlegging og bygging og drift og vedlikehold av riks- og fylkesvegnettet. Derfor ble produksjonsavdelingen skilt ut som eget selskap; Fra 2003 ble Mesta AS skilt ut av vegvesenet, og etablert som et eget aksjeselskap - og konkurranseutsatt. Det er fortsatt staten som eier Mesta. Men fra nå av skulle staten være med og konkurrere om sine egne oppdrag.

Formålet var å få ned byråkratiet, få ned prisene og øke effektiviteten.

Oppsplittingen bygget altså på en idé om at staten er treig, dyr og dårlig, og at de konkurranseutsatte er raske, billige og gode.

Dette er en påstand som Riksrevisjonen nå har bestemt seg for å undersøke. Det har de gjort i en publikasjon som heter "Riksrevisjonens undersøking av drift og vedlikehald av vegnettet, Dokument nr. 3:16 (2008–2009)"

Under punkt 4.6.5 Prisutviklinga for funksjonskontraktane over tid, som dreier seg om hva vegvesenet nå må betale for de konkurranseutsatte oppdragene sine, heter det følgende (fra side 69):

"Vegdirektoratet opplyser at Statens vegvesen estimerte ein netto prisreduksjon på ca. 25
prosent etter konkurranseutsetjinga av drift og vedlikehald av vegnettet i eigne funksjonskontraktar, samanlikna med situasjonen før utskiljinga av produksjonsverksemda i etaten".

I begynnelsen var lyset. Men ikke lenge. Videre heter det:

"Men omorganiseringa medførte behov for å styrkje byggherrekompetansen til Statens vegvesen. Når det var teke omsyn til relaterte kostnader, rekna ein med at netto innsparing var
mellom 10 og 15 prosent. Over tid blei det likevel ein kostnadsauke i funksjonskontraktane. Det går fram av intervju med Vegdirektoratet at kontraktane inngådde i 2008 hadde ein reell
kostnadsauke på ca. 40 prosent samanlikna med kontraktane inngådde i 2003".

Det har altså blitt dyrere. Ikke bare litt. Men 40 prosent dyrere.

40 prosent! Etter at veibygginga ble konkurranseutsatt.

Man kan jo spørre seg hvorfor denne prisøkingen? Hva skyldes dette tallet?

Riksrevisjonen svarer:

"(...) Hovudgrunnen til prisauken er at entreprenørane har fått betre innsikt i den reelle arbeidsmengda i kontraktane, er det opplyst i eit notat frå Vegdirektoratet. Tidlegare hadde entreprenørane lite erfaring med å vurdere arbeidsomfanget i kontraktane og klarte dermed ikkje å sikre at kontraktane blei lønnsame" heter det.

Altså at de tok seg for lite betalt. De underpriset seg.

Nå har de skjønt at dette ikke kunne vare.

Nå er prisene gått opp. Og de skal fortsatt opp.

Ikke bare har prisene gått opp, men "undersøkinga viser at det gjennom dei kontraktvise
evalueringane av drifts- og vedlikehaldsarbeidet som entreprenørane gjer, er påvist mangelfull utføring, og det gjeld både vinterdrift, punktlegskap og kvalitet på levert produkt. Vidare er det gjennom caseundersøkinga av utvalde vegstrekningar dokumentert ei rekkje avvik blant anna i forhold til krava til føretilstand i vintersesongen".

Riksrevisjonen legger fram denne rapporten 24. september 2009, altså ti dager etter et stortingsvalg hvor Erna Solberg har fått gå til valg på at det er det private innslaget som gjør at veier og jernbaneskinner bygges raskere og billigere. Og at det private delaktigheten før til økt kvalitetsbevisshet.

Det er ren løgn.

Og byråkratiet?

I et brev til Stortingets kontrollkomité datert 8.12.2009 skriver samferdselsministeren at det er ingen grunn til å tro at de administrative kostnadene i dag har blitt redusert sammenliknet med før konkurranseutsettinga.

Og Riksrevisjonen?

De understreker i rapporten at det må mer konkurranse til. Pasienten er fortsatt syk.

Akkurat som i gamle dager:

Problemet er ikke årelating, men at det er for lite av det.

Spontant kaos

Det har eksistert mobiltelefoner siden midten av 1950-tallet. Det første mobiltelefonnettet i Norge ble opprettet i 1966. Da GSM-nettet kom i 1993 begynte mobiltelefonen å få en overkommelig pris og størrelse for de fleste.

Mobiltelefonen har vært der i over femten år. I dag er den allemannseie. Alle har en.

Og etter alle disse årene kan man spørre seg: Hvorfor virker ikke Nokia-laderen på en Sony?

Etter femten år?

Det er selvsagt fordi det er knivskarp konkurranse om kundene. Nokia har rundt en tredjedel av markedet, Samsung 20 prosent og LG ti prosent. Motorola seks prosent og SonyEricsson fem prosent, i følge Dagens IT.

Som betyr at alle vi som har vært gjennom to eller flere av disse merkene har skuffer og bokser med ladere som ligger og ventet på å bli kastet. Den som trodde at markedet skulle ordne opp, koordinere seg og organisere en spontan orden, ventet forgjeves.

Det måtte et FN-vedtak i 2009 til for å få felles mobiltelefonladere.

Det er gledelig. Det betyr at alle mobiltelefoner etterhvert vil få samme lader.

Bra for meg. Bra for deg.

Men hvorfor har det ikke kommet før?

Det er skrevet meter med bøker om hvorfor det er slik.

Én av forfatterne er Erik Reinert. Hans utgangspunkt er at verden i flere tiår "...har vært preget av en økonomisk ideologi formulert kort av Friedrich von Hayek (1899—1992): om bare markedet fikk styre seg selv uten politisk inngripen, ville det oppstå en spontan orden, til beste for samfunnet".

Med dette som utgangspunkt skrev Reinert boka "Spontant kaos"

Den kassa jeg har på loftet med ubrukelige mobilladere forteller at Hayek har feil.

To tårn (sveitsisk versjon)

Husker du "To tårn"? Det var film nummer to i Ringenes Herre-trilogien. I filmserien representerer tårnene et fryktinngytende samarbeid mellom onde krefter om å ta over og ødelegge verden.

Sveits har nå gjort sin versjon av "To tårn". Også her er kampen mot "det onde"; muslimske bønnetårn, såkalte minareter. 

Filmen var over før den hadde begynt.

I Sveits lager de kortfilm.

De som ønsket å forby tårnene, vant. Etter en folkeavstemning er det nå flertall for at det skal bli forbudt å bygge flere muslimske bønnetårn. 

Ved å forby nye minareter har Sveits tatt en snarvei i manus. I den originale filmen utfordres motstanderen i åpent lende, over åtte timer. I Sveits velger man bort den vanskelige veien med opplysning og debatt om religionens rolle i et moderne samfunn. I Sveits forbyr man. Kort og greit.  

Det pinlige ved situasjonen er at ved å forby minareter har Sveits senket seg selv ned på nivå med de muslimske landene som undertrykker kristne.

Det alvorlige er at kortfilmen bygger på en kortslutning: Troen på at det finnes "onde tårn". Jeg frykter at mange i Sveits har stemt for et forbud med en idé om at muslimske bønnetårn er et bilde på onde krefter som ønsker å ta over og ødelegge verden. Vi gode, mot de onde. En spekulativ mediekampanje som framstilte bønnetårnene som raketter var med på å bygge opp under denne ideen.

Jeg er den første til å innrømme at uakseptable ting blir gjort og legitimert i religionens navn, på alle sider av bordet. Kvinneundertrykkelse, homohets og konservativt prestestyre er like ille, uansett hvilken religion som utøver dem.

Men det er en lang avstand mellom å kjempe mot slike ideer, og forby religionsutøvelse.

Hva kan økonomene bidra med?

Ikke så mye, tydeligvis, om man spør miljøforskere.

- Den tunge innflytelsen fra økonomifaget har styrt klimapolitikken ensidig i retning av markedsbaserte løsninger, ut fra en naiv forestilling om et velfungerende marked. Dette sier professor Marianne Ryghaug ved CenSES, Senter for studier av bærekraftig energi, ved NTNU i dagens Klassekampen.

Budskapet er at ingeniørene må inn, og økonomene ut.

Avisen siterer nemlig dagens utgave av Gemini, hvor en rekke forskere kommer med en bredside mot økonomenes dominerende rolle i klimadebatten, på grunn av kullsviertroen på markedsmekanismer for å få ned klimautslippene (Gemini blir gitt ut av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Stiftelsen for Industriell og Teknisk Forskning (Sintef) i Trondheim, og har et opplag på 77.000).

Det er mye riktig i dette.

For økonomer har ett, stort virkemiddel hele tiden vært å få satt en prislapp på klimautslipp, og samtidig sette en samlet maksgrense på hvor mye som kan slippes ut. Når utslippene har en pris vil det ha en kostnad å forurense.

Det er dette som kalles det markedsbaserte kvotesystemet.

Her skal hver bedrift få lov til å slippe ut en begrenset mengde klimagasser. Om de ønsker å slippe ut mer, må de kjøpe tillatelser (kvoter). Om de ønsker så slippe ut mindre, kan de selge de overskytende tillatelsene.

Når man setter et tak på samlet utslipp blir bedriftene tvunget til å redusere utslippene.

Det geniale med systemet er at de som har mest å tjene på å selge kvoter, selger kvoter. De som har mest å tjene på å kjøpe kvoter, vil kjøpe. De som har mest å tjene på å utvikle eller installere mer moderne og mindre forurensende teknologi, vil gjøre dette (og da kan de selge noen av sine kvoter, og tjene penger på dette).

På den måten vil utslippene gå ned der hvor det koster minst.

Det høres jo greit ut.

Det store spørsmålet rundt et slik system er om det vil få ned utslippene. Virker det?

• Bidrar kvoter til å utvikle ny og mer moderne teknologi (Teknologirådet sier nei)?
  
• Er alle utslipp med i systemet (noen skriver at bare rundt en tredel er med)?
  
• Hvor mye skal bedriftene få slippe ut gratis? Skal mengden for eksempel være basert på historiske utslipp (som er bra for de store forurenserne, og kjipt for de som har skjerpa seg)?
  

Blant annet skal flyselskapene inkluderes i kvotesystemet fra 2012. Man kunne tenke seg at de ville stritte i mot og lage masse bråk. Men har du hørt noen ramaskrik fra bransjen?

Nei, det har du ikke.

Kommer innføring av kvotesystemet til å merkes på flytrafikken?

Neppe.

Det er fordi bransjen har en plan.

La oss derfor ta et skritt tilbake.

Klimautslippene kan reduseres på fire måter

• ved å innføre kostnader for utslipp (miljøavgifter, kvotesystem)
• ved å innføre lover og regler som forbyr utslipp (slik andre miljøgifter har blitt forbudt tidligere)
• ved at staten bruker sitt politiske eierskap i selskaper de eier (som Statoil i Norge), til å dreie Norge fra en oljeøkonomi til en mer framtidsretta og fornybar framtid
• ved at man aktivt støtter utvikling og bruk av miljøteknologi; de positive alternativene, som kollektivtrafikk, energihus, eller satsing på nye, fornybare energikilder

Det siste forslaget, om å støtte utvikling og bruk av miljøteknologi, er det beste.

Det er fordi det er det eneste av disse fire forslagene som er irreversible. Fordi det dreier seg om teknologiske utviklingsprosesser. Noe man - i motsetning til en avgift - ikke kan fjerne når den først er der.

Når du først har utviklet vindkraft, bioenergi eller energihus kan du ikke "tilbakevikle" det. Når kaviaren først er ute av tuben osv. Når vindkraft eller biodrivstoff er gjort lønnsomt, skal det mye til å si at "nei, vi foretrekker å fyre med olje, fordi den er mye dyrere".

Men det er det første forslaget som det legges mest politisk prestisje i.

Virker det?

Vel.

Dagens Næringsliv skriver at "Handel med klimakvoter er Jens Stoltenbergs prestisjeprosjekt. 18 år etter at han la ut på vekkelsesturné, har Norges CO2-utslipp steget med 29 prosent. Utslippene ellers i verden har akselerert. Når skal statsministerens sosialøkonomiske klimamirakel begynne å virke?"

Kvotesystemet er muligens nødvendig, men langt fra tilstrekkelig for å få ned utslippene.

Ingeniørene må inn, og økonomene ut.

00-tallet: Markedsteoriens ubrukelighet

Fra nyttår skriver vi 2010. Et tiår er over.

Det første tiåret i et nytt årtusen. 

Hva skal vi fortelle våre barnebarn, vi som levde på 00-tallet?

Om angrepene på tvillingtårnene, om Colin Powell som lurte FN, om vestlig krigføring i både Irak og Afganistan? 

Det er en viktig fortelling. Både fordi fortellinga strekker seg gjennom hele tiåret, fordi den har en moral, og fordi den har påvirket virkeligheten og livene til mange, mange, i hele verden. 

Men det var ikke det viktigste som skjedde dette tiåret. 

• 00-tallet var tiåret hvor Obama ble valgt og republikanerne mistet makten i USA, etter å ha brukt åtte år på å kjøre landet økonomisk i grøfta, med en siste hilsen på trappa i form av en global finanskrise som kastet hundretusenere av amerikanere ut i ledighet og husmangel, 

• 00-tallet var tiåret hvor en norsk venstreorientert rødgrønn samlingsregjering kastet en mørkeblå og konkurranseivrig Bondevik-regjering ut av regjeringslokalene. 

• Og 00-tallet var et lite, men viktig politisk vedtak på LO Stats representanskapsmøte på Gol i 2008 mot Stoltenberg og mot mer markedsteoretisk styring i offentlig sektor.  

Det var kort fortalt tiåret hvor verden økte sin bevisshet om markedsteoriens ubrukelighet. 

Markedsteorien sier at privatisering og økt konkurranse er bra, og at offentlig sektor er en utgift og et problem for økonomisk utvikling. 

Både Bush og Bondevik baserte sine styringsprinsipper på denne ideologien. 

Amerikanerne måtte ha gått og lurt på det lenge. Hvis frihet er det samme som fravær av en velferdsstat, hvorfor er lønna kjip, ledigheten høy og hvorfor blir de rike rikere?

Så mistet de huset.  

USA hadde gjort alt etter boka. De statlige husbankene i USA var konkurranseutsatte. Finanssektoren var deregulert. De private finanshusene tok styringen. Markedet fikk bestemme. Den neoliberale troen på spekulasjonsøkonomien har ført til at folk mister hjem og jobb. Hundretusener. Markedsteoriens ideer om hva markedet kan gjøre var satt ut i livet. Og det virket ikke.  

I Norge kastet en rødgrønn regjering den blå Bondevik ut av regjeringskontorene. Bondevik styrte i praksis en Høyre-regjering, tuftet på ideen om at konkurranseutsetting og privatisering er bra for økonomisk utvikling.

De kalte seg samarbeidsregjeringen.

Det var en konkurranse-regjering. 

Flankert av SV og Sp kom Stoltenberg II (eller Stoltenberg 2.0, som vi kaller ham, vi som husker hva han holdt på med rundt årtusenskiftet; privatisering av Statoil og Telenor, innføring av markedsteoretiske prinsipper i helsevesenet). 

Nå fikk Norge en regjering som tok avstand fra de markedsteorietiske perspektivene. Vi fikk en regjering som ville noe annet.

Vi fikk en regjering som økte det offentlige eierskapet fremfor å selge ut, som reverserte Bondeviks svekkelser av arbeidsmiljøloven, og som utviklet offentlig sektor og sørget for full barnehagedekning. 

Det var en regjering som ikke la de markedsteoretiske perspektivene til grunn, hvor offentlig sektor var et hinder for økonomisk utvikling.  

De rødgrønne ville snarere "... styrke velferdsordningene og tjenestetilbudet i offentlig sektor", og hvor landets konkurranseevne skulle styrkes, ikke gjennom privatisering og konkurraneutsetting, men "... gjennom satsing på utdanning, forskning, samferdsel og gjennom en mer aktiv næringspolitikk. Videre skal konkurranseevnen sikres gjennom konkrete og målrettede tiltak som øker produktiviteten uten å gå utover de ansatte eller miljøet." (fra den første Soria Moria-erklæringen).

Det var en unik regjering, på den måten at Ap for første gang gikk i regjering med andre partier, Sp gikk for første gang i regjering med partier på venstresida, og SV gikk for første gang i regjering. 

Det ble en regjering som hadde fått nok etter fire år med Bondeviks praktisering av markedsteoriens ideer om hva markedet kan gjøre var satt ut i livet.

Fordi vi hadde sett at det ikke virket.  

For meg står en liten hendelse på Gol for ett år siden som et godt eksempel på det viktigste dette tiåret. Da var representantskapet i LO stat samlet.  

Møtet vedtok at LO stat er motstander av New Public Management, et styringssystem for offentlig sektor inspirert av markedsteoriske prinsipper. 

Sentrale kjennetegn ved New Public Management er vektlegging av kvantitativ resultater som mål, med et tydelig belønnings- og straffesystem knyttet til dette, sterkere ledelse, og mindre selvstendighet for den enkelte ansatte, og økt konkurranse. 

Dette systemet har ridd offentlig sektor som en mare. Troen på at sterkere markedsstyring skulle skape en mer effektiv offentlig sektor har vært sterk, og at tusenvis av ansatte har opplevd drastiske omorganiseringer som kjøres gjennom i raskt tempo, ofte på tvers av råd fra de ansattes organisasjoner og uten tilstrekkelige konsekvensanalyser. Ansatte opplever at de blir umyndiggjort, ansvaret pulveriseres og man får et kontrollbyråkratiI en enstemmig vedtatt uttalelse sier LO Stat at fristilling, privatisering og konkurranseutsetting av offentlige velferdsoppgaver svekker offentlig sektor og fører til at den enkeltes muligheter innskrenkes. 

Sosialdemokratene i en rekke land har vært aktiv med å innføre NPM. Blant annet tidligere statsministre som Helen Clark på New Zealand og Tony Blair i England. Heller ikke i Norge har statsminister Jens Stoltenberg tatt et oppgjør med denne styringsmodellen. 

Derfor var dette et veldig viktig vedtak. LO Stats medlemmer har sett i praksis hva markedsteoriens ideer om hva markedet kan gjøre. De har sett at det ikke virket.  

00-tallet var tiåret hvor verden økte sin bevisshet om markedsteoriens ubrukelighet. 

Barn skal vernes

Jeg kommer opprinnelig fra ei stille bygd utenfor Mandal i Vest-Agder, i Lindesnes kommune. Den heter Vigeland. I tillegg til å ligge i Norges sydligste kommune er Vigeland også kjent for å være stedet hvor Gustav Vigeland vokste opp. 

Utover dette er det ei ganske typisk bygd, med en flott kirke, samvirkelag med ferskvaredisk, industriarbeidere, idrettshall, stadig færre hjemmeværende mødre, noen lærere, og en rik arkikekt. 

Og som alle andre steder; noen som faller utenfor, i form av fattigdom, vold, alkoholproblemer og alt for tidlig gravide femtenåringer.

I slike forhold vokser det opp barn.

I ei helt vanlig bygd - som i en helt vanlig by - finnes det barn som trenger et vern, mot fattigdom, vold, alkoholproblemer. Oftest mot sine egne foreldres omsorgssvikt.

Et slikt vern finnes.

Det kalles barnevernet. 

Ideen om et barnevern er god (at noen mener at barn som utsettes for omsorgssvikt ikke kan flyttes, om nødvendig med tvang, fra sine foreldre, er bare skrivebordsteoretisk frihetsretorikk). 

Det betyr ikke at barnevernet er en ledestjerne i norsk offentlig sektor. 

I praksis ser vi at sårbare barn gjerne rives og slites mellom omsorgssvikt i hjemmet på den ene siden, og et barnevern som verken har penger eller folk til å gjøre jobben godt nok på den andre.

Det er ikke penger eller folk til å gjøre jobben. 

Kommunenes rapporteringer viser at antall ansatte ikke har økt i takt med saksmengden i det kommunale barnevernet. Det er langt flere meldinger, undersøkelser og barn i tiltak per ansatt i 2008 enn ti år tidligere. Mens det i perioden mellom 1998 og 2008 har vært en økning i meldinger på 76 prosent og en økning i undersøkelsessaker på om lag 55 prosent, har økningen i årsverk i perioden vært kun 33 prosent.

I årsrapportene til fylkesmennene går det klart frem at fylkesmennene er bekymret for ressurssituasjonen til mange barneverntjenester i landet.

Antall stillinger i det kommunale barnevernet har ikke økt i samme takt som behovene.

I noen kommuner er forholdet mellom saker som skal behandles og antall ansatte kritisk.

En del fylkesmenn har undersøkt nærmere meldinger som henlegges av barnevernet. I noen tilfeller henlegger det kommunale barnevernet til dels alvorlige saker preget av vold og overgrep. Meldinger som etter fylkesmannens vurderinger ikke burde vært henlagt.

Kommuner har ikke ressurser nok til å løse sine lovpålagte oppgaver i henhold til barnevernloven.

Det dreier seg om:

1. Frist for gjennomgang av meldinger (1 uke)
2. Frist for behandling av undersøkelser (3 mnd, i særlige tilfeller kan det utvides til 6 mnd)
3. Krav om tiltaksplaner og omsorgsplaner for alle barn med tiltak fra barnevernet.

Situasjonen har blitt verre år for år . Barneverntjenesten i Norge får stadig flere meldinger, og det settes i verk tiltak for en stadig større andel barn og unge. For å komme tilbake til et forholdstall tilsvarende det vi hadde i 1997 var det behov for 1 000 stillinger.

Hva gjør regjeringen? 

I statsbudsjettet for 2010 sier regjeringen at veksten i de frie inntektene til kommunene legger grunnlaget for at den kommunale barneverntjenesten kan styrkes med 400 årsverk i 2010.

Men følger kommunene dette opp? 

Ifølge kommunale rapport viser det seg at kun 1 av 3 rådmenn vil prioritere barnevernet i 2010. Det betyr i praksis at barn ikke får tidlig nok hjelp og i verste fall ikke får den hjelpen de har krav på.

Kommunene bryter loven.

Barn lider. 

Det er ikke godt nok.

Exit Afghanistan?

Barack Obama har sagt at USA vil starte sin uttrekking av soldater fra Afghanistan sommeren 2011.

Det er en gledelig melding.

Det finnes ingen enkel oppskrift på hva som skal til for å få vinne freden i Afghanistan.

Men vi vet hva som ikke virker.

For hver bombe som faller og for hver innbygger som blir såret eller drept, øker oppslutningen om Taliban. Situasjonen i landet har gått fra vondt til verre. Tusenvis av sivile er drept siden invasjonen i 2001, og de sivile dødsfallene i 2008 økte med 40 prosent sammenliknet med året før.

Derfor bør det norske militære engasjementet i ISAF-styrkene i Afghanistan avvikles. Norge bør konsentrere sin innsats på det sivile området. Og vi må bidra til å styrke mulighetene for at FN overtar ansvaret for støtte til sikkerhet og stabilisering.

De som har ment at vi burde snakke om når og hvordan vi skal trekke oss ut av Afghanistan har hittil blitt latterliggjort.

Noen ganger er det underlig hvem som har bevisbyrden.

Men det snur raskt når det er Obama, og ikke bare SV som sier det.

Nå er det stille på den norske høyresida.

Veldig stille.

En liknende situasjon hadde vi omkring det amerikanske rakettskjoldet. Et rakettskjold høres ut som noe defensivt. Det er det ikke. Det er raketter. På papiret er disse rakettene rettet inn mot fiendens raketter. Det er en pistol for å skyte fiendens kule.

Ikke særlig defensivt, når man vet at pistoler kan skyte hvor som helst.

Rakettskjoldplanene førte ikke uventet til økt spenning, med fare for økt atomopprustning og et nytt våpenkappløp.

SV var mot at NATO skulle jobbe for dette prosjektet, og fikk dette inn i regjeringserklæringen 2005-2009. Arbeiderpartiets ledelse var likevel motvillig, og kunne i det offentlige rom strekke seg til å si at de var "skeptiske". Høyre var for. Frp lanserte forslag i Stortinget om norsk tilslutning til rakettskjoldet.

Så sier Obama at planene skal revurderes. Den tsjekkiske statsministeren sa i september at Obama har bekreftet overfor ham at Washington ikke lenger vil utplassere opp til 10 utskytingssteder i Polen og et radarsystem i Tsjekkia.

Det er jeg glad for.

Men det ble stille på den norske høyresida.

Veldig stille.

Matematikken skal vi klare

«Du må svelge matematikken», sier professor Kjetil Storsletten i et forsvar for dagens økonomifag i Aftenposten 30. oktober.

Han gjør det lett for seg selv om han tror at kritikken bare dreier seg om fagets matematisering.

Fagets største problem er ikke matematikken, men dets innebygde politiske implikasjoner.

Faget forteller en fortelling om at private bedrifter i skarp konkurranse sørger for at markedet ordner opp (ideen om likevekt i perfekt konkurranse).

Den samme fortellingen sier at fellesskapet er en utgift og at offentlig sektor pr. definisjon er umoderne fordi den ikke er konkurranseutsatt.

Finanskrisen skjedde fordi man hadde gjort alt etter lærebøkene: Den amerikanske husbanken var konkurranseutsatt, markedene var deregulerte og konkurransen om lånekundene var hard.

Likevel gikk det galt. Det er ikke mangel på økonomer som nå rauter høylytte selvfølgeligheter om at finanskrisen skyldtes for lite regulering. Spørsmålet er hvor i modellene de henter ut svaret? Finnes dette i modellene likevel? Hvis de finner dem der, hvorfor sa de da ikke noe før det smalt?

Matematikken skal vi klare. Det er paradigmet som er problemet.

Skal man gjøre noe med dagens tankesett, nytter det ikke med mer penger til en flokk økonomer som eks post forklarer finanskrisen ad hoc. For å komme på rett kjøl, må vi ha mindre penger til tradisjonell makroøkonomisk forskning, og mer penger på forskning og undervisning som utfordrer dagens paradigmer.

Innlegget har stått på trykk i Aftenposten 24.11.2009