mandag 15. desember 2014

Drømmen om Sherwood-skogen

"Du skal få beholde mer av egen inntekt". Det har vært Frps og Høyres begrunnelse for å senke skattene i Norge.
Budskapet mellom linjene er at skatt er penger som staten tar fra deg, og at den vanlige arbeider vil få det mye bedre om man slipper unna med mindre skatt.
Dette narrativet treffer noe i oss. Det er fordi fortellingen er hentet fra eventyrene om Robin Hood. Her gjør sheriffen av Nottingham (staten) livene til et strevende og hardt arbeidende folk enda verre ved å ta inn skatt fra dem. De får lite og ingenting igjen for pengene. Det er et liv i hardt arbeid, trange kår og urettferdighet.
Så kommer Robin Hood inn fra høyresida, for å bekjempe den urettferdige skatte­innkreveren, for å gi pengene tilbake til de rettmessige eierne, og for å sikre at rettferdigheten endelig seirer. Uten urettferdig skatt er det glede i landsbyen. Hattene kastes i luften.
Fortellingen om Sherwood-skogen er en genial fortelling for den politiske høyresida. Alle er på lag med Robin Hood. Alle er enige om at sheriffen av Nottingham er en skurk.
Staten: Ond sheriff som stjeler penga til folk
(foto: skjermdump fra Disneys Robin Hood)
Likevel halter sammenlikningen, på to måter.

Den viktigste forskjellen er at vi ikke lenger lever i middelalderen. Kongene brukte skatter, sølv og gull på stående armeer, slott og seg selv. Slik er det ikke lenger. I virkelighetens verden går skatte­pengene til skole, sykehus og utdanning. Skatt har blitt sivilisasjon. Skatt gjør oss til et bedre samfunn. Skattepengene kommer tilbake til oss selv.

Det betyr også at et skattekutt kommer tilbake til oss selv - i form av mindre penger til fellesskolen, gratis utdanning og statlige syke­hus.

Den andre forskjellen dreier seg om hvem som blir pint under skattene. Det underliggende premisset i fortellingen fra Sherwood-skogen er at vanlige folk skattes høyt og urettferdig. Det er feil.

Skatt på vanlige inntekter i Norge­ er progressive, på den måten at jo mindre man tjener, jo lavere prosentsats betaler man i skatt. En person som tjener 300.000 betaler om lag 60.000 kroner i skatt. En person som tjener ti ganger så mye, betaler om lag 20 ganger så mye skatt. Det er de aller rikeste som virkelig betaler mye skatt.



Det er dette som gjør Robin Hood-lignelsen så fatalt feil. Når Høyre og Frp setter i verk ­planen om at «Du skal få beholde mer av egen inntekt», er det Holmenkollåsen, ikke Holmlia som feirer. Formuesskatten er en sterkt medvirkende årsak til dette. Den gjør at personer med store formuer, i praksis de som eier mange aksjer og mye eiendom, er de som betaler mest i skatt. Når formueskattekuttene blir store, er det de som betaler mest skatt som får mest. Folk flest får hundrelapper tilbake.




Ikke helt i tråd med drømmen om Sherwood-skogen.

Innlegget sto på trykk i Vårt Land 15.12.2014


mandag 8. desember 2014

Personvernpanikk

Slapp av. Livet ditt er ikke så interessant som du tror.  


Facebook vet hva du vil kjøpe, Twitter vet hvor du er, Google vet hvor du har vært. Panikken brer seg. Personvernpanikk. 

Denne panikken er det liten grunn til. Bruken av big data er vår tids sivilisatoriske mulighet. Massedata om forbruk, livsstil, ønsker og moral burde danne grunnlaget for innsikt og handling, ikke panikk

Massedata kan legge grunnlaget for politiske beslutninger om transportbehov, matsikkerhet og helse. Det kunne gi oss reell kunnskap om folks vaner, interesser, behov, og gi oss bedre helseløsninger og trafikkløsninger som folk trenger. 

Bedrifters kunnskap om forbruk, interesser, livsstil, ønsker og grenser, burde være det naturlige grunnlaget for hvordan man produserer, markedsfører og utvikler nye produkter, og forbedrer de eksisterende.  Det er bra at butikken vet hva du vil spise, at busselskapet vet hvor du reiser, at bomselskapet vet når du passerer. Ikke fordi DU er interessant. Men fordi du inngår i et større datasett som sier noe om de store bevegelsene. 

Alle som har sittet med et datasett med litt størrelse vet hvilke store muligheter som finnes. Man finner de store bevegelsene, man finner mønstre, man lærer noe om massene, om de store tallene, man kan konstruere arketyper med felles trekk, og lete etter samvariasjoner i måter å oppføre seg på. Det viktigste kjennetegnet ved et stort datasett er rett og slett én ting: Det er de store tallene som virkelig forteller noe. Individene er ikke interessante. 

Personvernforholdet i dette blir forsvinnende lite. Det er først når folk opptrer kollektivt at man er interessant - ikke som individ, men som en gruppe.  

Bekymringen til de fippskjeggbekledde Venstre-hipsterne bremser denne utviklingen. Den bygger på en feiloppfatning: Ideen om at selskaper bruker og setter sammen informasjon om DEG og MEG, og snart vet de alt om MEG og DEG. Det er feil. Å tro at ens personlige eget liv er så unikt og spesielt og interessant at noen bryr seg, er i overkant naivt. Det har aldri vært verken Google, Facebook eller Twitters mål å bruke tid på individet. Rett og slett fordi ingen bryr seg om deg - før du er en del av noe større. Det er her pengene er. 

I dag bremses de sivilisatoriske mulighetene innenfor big data av en liten gerilja liksomliberalere, som svarer "personvern" før de har hørt spørsmålet. Det er utelukkende intellektuell tagging: Det viktigste er at man markerer ofte, framfor å tenke på den faktiske konsekvensen av innholdet.  

Slapp av. Livet ditt er ikke så interessant som du tror.


Innlegget sto på trykk i Dagbladet 30.11.2014


fredag 5. desember 2014

Bakstreversk, Sande

For oss som elsker fagforeninger er det trist å se at LO-forbundet Industri Energi (IE) og Leif Sande stadig setter nye rekorder i politisk bakstrevervirksomhet.  

Oljesektoren er den sektoren med de største og mest økende klimautslippene i hele Norge. De er fordi de fleste oljeplattformene har gassturbiner som lager strøm til eget bruk. Å legge kabler med elkraft fra land til nye plattformer er det minste man kan gjøre for å få ned framtidige utslipp. Derfor har Stortinget vedtatt at det nye gigantfeltet Sverdrup og de andre feltene på Utsirahøyden skal bygges med strømkabel fra land. 

Det liker ikke IE. I en rapport de nettopp har fått laget, sammenlikner de strømkabler fra land med bruk av gassturbin. Her finner de argumentasjon for sitt eget syn om at det er klimamessig smartere med gassturbin. Argumentet er at gassen som ikke blir brent på sokkelen, blir brent i Europa. IE bruker rapporten til å uttale seg skråsikkert: "Nå trenger vi ikke å tro lenger. Nå vet vi". 

En slik skråsikkerhet er det ingen grunn til: 

· Teknisk Ukeblad har gått gjennom rapporten, og kritiserer IE for å forutsette en kunstig høy virkningsgrad på plattformturbinene. IE setter 80 prosent. Det mest realistiske er under halvparten. 

· IE reflekterer ikke over usikkerheten ved hvorvidt norsk gass til utlandet faktisk erstatter kull, eller om den erstatter fornybar energi. Her burde skråsikkerhet bli til usikkerhet. 

· Gasskraftverk på Johan Sverdrup vil tilføre atmosfæren en million tonn CO2 i året i mange tiår framover. Det er nesten like stort som samlede klimautslipp fra Oslo.  Oljefeltet har en beregnet levetid på 50 år. 


Faksimile BT 5.12.2014

· IE beskriver elektrifisering som "å tappe fastlandet for strøm”. Det er feil. Vi har et betydelig strømoverskudd i Norge. Energi Norge regner med et kraftoverskudd i Norge på mellom 20 og 50 Twh innen 2020. Haugaland Kraft sier til NRK at ”verken elektrifisering av plattformene eller Hydros utbygging på Karmøy har noen betydning for kraftprisen. Forbruket vil øke, men (…) kraftprisen vil gå ned”. 

Det er ikke bare tallene som er feil. Industri Energi forsøker seg på omkamp på ikke bare ett, men to stortingsvedtak med brede flertall. 

· Elektrifisering av Utsira er allerede vedtatt av Stortinget. Dette kjemper IE mot. 

· Stortinget har vedtatt at Norge skal redusere sine egne utslipp med rundt 10 millioner tonn innen 2020. Klimautslippene øker, spesielt fordi utslipp fra turbinene på oljeplattformene øker. Elektrifisering vil bidra til å redusere framtidige utslipp. Dette kjemper IE mot. 

Det IE dermed egentlig sier, er at de ikke bryr seg om det Stortinget vedtar. Det er flaut og arrogant av en fagforening ikke å kunne forholde seg mer oppegående til to vedtak fattet av landets nasjonalforsamling med overveldende flertall.

Innlegget sto på trykk i Bergens Tidende 5.12.2014