søndag 26. desember 2010

Hva gjør vi med sykehusene?

Det er flere årsaker til at sykehusene er i hardt vær, men de fleste av disse årsakene kan spores tilbake til hvordan sykehusene er organisert: Som selvstendige foretak.

Det funker ikke i praksis.
  • Kostbart: Det er et kostnadssluk ut av ville helvete. På ti år er helsebudsjettene fordoblet (vi bruker mer enn 100 milliarder kroner i året på sykehus - av hundre kroner du betaler i skatt går mellom 15 og 20 kroner til sykehusene).
  • Uklare ansvarsforhold: Sykehusstyrene som ikke står til ansvar for folk i valg er delegert myndighet, og tar avgjørelser som regjeringen og helseministeren uansett må ta ansvaret for (statsråden er generalforsamling og setter budsjettrammene).
  • Feilprioriteringer: Et kostbart og byråkratisk stykkprissystem (pengene følger diagnosen) fører til feilprioriteringer og sløsing, både ved at sykehusene ønsker å skape flere diagnoser og fikse flere folk som kanskje kunne greid seg uten reparasjon, og ved at de enkleste og mest lønnsomme pasientene tas før de som kanskje trenger hjelpen først.
Det er ingen hemmelighet at Arbeiderpartiet skapte dette monsteret, i den korte - men akk så overivrige regjeringsperioden i 2000-2001 (Stoltenberg 1).

Farskapet til monsteret har også betydd at det har sittet langt inne å ta selvkritikk, og innrømme at det har vært noe feil med modellen. Derfor står det i Soria Moria 2 at modellen med helseforetakene skal videreføres.

Likevel har SVs kritiske syn på helseforetakene gradvis presset seg fram. SV har ment at dagens ordning er sløsaktighet satt i system, og at vi fremfor et stykkprissystem heller burde gjøre de helsepolitiske proriteringene i en nasjonalhelseplan. Tiden har jobbet for vårt syn, av de ovennevnte årsakene. Derfor har regjeringen nå både blitt enige både om at vi innfører en nasjonal helseplan, og at helseforetakmodellen skal evalueres.

Det betyr ikke at alle svarene er på plass. Hva skal eventuelt erstatte helseforetaksmodellen? Hvordan skal sykehusene styres? Hvordan kan den folkevalgte styringen av spesialisthelsetjenesten gjenvinnes? Hvordan kan den lokale og regionale demokratiske forankringen forbedres?

Dette er en viktig debatt med foreløpig flere spørsmål enn svar.

Over nyttår arrangerer derfor SV et helsepolitisk seminar, med blant annet Tore Hagebakke (AP), Kjersti Toppe (SP), Laila Dåvøy (KrF), Geir-Ketil Hansen (SV), Direktør Lars Vorland og strategidirektør Finn Henry Hansen (Helse Nord), Bjarne Jensen, professor ved Høyskolen i Hedemark, Jan Davidsen/Geir Mosti fra Fagforbundet, og Bente Øien Hauge fra Lokalsykehusaksjonen.

Se detaljer på SVs hjemmesider
Published with Blogger-droid v1.4.8

mandag 20. desember 2010

Velferdsstatens rolle for fattigdom

Forskjellene mellom de 10 prosent fattigste og de 10 prosent rikeste i Norge reduseres med 75 prosent når man tar hensyn til velferdsstaten.

Bekjempelse av fattigdom er ett av regjeringens viktigste mål. både i Norge og i resten av verden.

Derfor er bistanden økt til over én prosent av BNI (norsk bruttonasjonalinntekt), som betyr over 25 milliarder kroner i året over bistandsbudsjettet, mesteparten kanalisert gjennom FN og andre internasjonale organer.

Og derfor har vi i Norge økt bostøtta, holdt barnehageprisene og arbeidsløsheten lave, gitt arbeidsledige feriepengene tilbake, gitt tilbud om gratis leksehjelp til elever på barneskolen, innført gratis kjernetid i barnehager i bydeler med høy grad av innnvandrerbarn, økt minstepensjonene, økt uføretrygden for de yngste, bygget rekordmange studentboliger.

Selv om fattigdomsbekjempelse er et viktig mål, er det imidlertid liten debatt om hva fattigdom er, og hva god fordeling er. Hvor lite må man tjene før man er fattig? Hvem er fattige i Norge? De arbeidsledige? Innvandrerne? De som tjener under 250.000 kroner i året? Minstepensjonistene? Studentene?

I Norge sier vi at folk er fattige om de tjener under 60 prosent av den mest vanlige inntekten i landet, i praksis rundt 235.000 kroner, ifølge Wikipedia.

En svakhet med dagens måleapparat er at vi måler fattigdom på den angloamerikanske måten, nemlig bare ved å se på markedsinntekt.

Men når man ser på markedsinntekt mister man to viktige aspekter, som begge dreier seg om velferdsstatens omfordelende effekt.

  • For det første at vi har et såkalt progressivt skattesystem, dvs at man betaler en stadig høyere prosent i skatt jo mer man tjener. Det gjør forskjellene mindre.

  • Og for det andre ved at alle har tilgang til gratis skole, gratis biblioteker og gratis sykehus, og sterkt subsidierte barnehager og helsetjenester. Det gjør også forskjellene mindre.
Begge deler bidrar til å gjøre forskjellene mindre enn de ser ut til, om man bare ser på markedsinntekt.

Men hva betyr dette for omfordeling? Hva skjer med forskjellsindikatoren om man tar hensyn til velferdsstaten? Hvor mye omfordeler velferdsstaten?

Ganske mye, viser det seg. Ta en titt på figuren under, som viser inntektene i ti ulike inntektsklasser. Den grå linja viser inntektene ”før velferdsstat” (dvs. markedsinntekt), den sorte ”etter velferdsstat”.


Det interessante her er ytter-endene av linjene; de fattigste og de rikeste. Tallene viser kort fortalt at når man korrigerer for statlig og kommunal velferd (og skatter) så minsker inntektsforskjellen i Norge betydelig. Det som opprinnelig er en forskjell mellom de fattigste og de rikeste på 1:17 (forskjellen mellom toppunktet og bunnpunktet i den grå linja) reduseres til en forskjell på 1:4,5 (sort linje), når man altså tar hensyn til velferdsstatens omfordelende effekt.

Figuren sier to viktige ting:

  • At velferdsstaten i Norge spiller en stor for omfordeling. Forskjellene mellom de 10 prosent fattigste og de 10 prosent rikeste reduseres med 75 prosent når man tar hensyn til velferdsstaten (fra 1:17 til 1:4,5).
  • At de fattigdomsmålene vi bruker i dag ikke er gode nok. Velferdsstatens rolle er ikke bare underkommunisert, den er ikke engang med i det tallgrunnlaget som brukes når man måler forskjeller.
Tallene er henta fra Regjeringens Perspektivmelding fra 2009, som siterer 2006-rapporten til Rolf Aaberge og Audun Langørgen “Measuring the Benefits from Public Services: The Effects of Local Government Spending on the Distribution of Income in Norway” The Review of Income and Wealth" 52(1), 61-83, 2006.

lørdag 18. desember 2010

Svakt, Arne Strand

Jeg forventer av politiske kommentatorer at de leverer politisk analyse.

Er det for mye å kreve? 

Arne Strand skriver i dagens Dagsavis at det siste året har vært annus horibilis - et forferdelig år - for regjeringen. Og joda. Vi har Jonas Gahr Støres ulovlig importerte ulltepper, Senterpartiets ulovlige pengestøtte og tilhørende etterforskning av Økokrim. Ingenting av dette  bidrar akkurat til å heve regjeringens anseelse. Legg til Hardanger og helseforetak så har du nok stoff til en kommentarartikkel. Slik Arne Strand gjør i dagens Dagsavis. 

Men jeg forventer at en oppegående mann som Arne Strand også dømmer regjeringen etter politikken. En politisk kommentator skal ikke bare resitere de siste ukers avisoverskrifter som han selv og avisens hans har laget. Han skal heve blikket og se de store linjene. 

Hadde Strand hevet blikket og flyttet nesetippen sin ut av andedammen på Stortinget hadde han nemlig konkludert annerledes. Resten av Europa er i ferd med å ta fyr, med økende gjeld, svekking av velferdsstaten og økende arbeidsløshet. I motsetning til mange andre land i Europa kan vi i Norge nyte fruktene av at SVs Kristin Halvorsen tok Norge gjennom finanskrisa med både lav arbeidsløshet og en fortsatt sterk offentlig velferdssektor. 

Ikke bare dette.

På alle viktige hovedområder peker pilene i Norge nå riktig vei. 

- Det har blitt mindre forskjeller med den rødgrønne regjeringa
- Klimautslippene går ned, og 
- PISA-undersøkelsen viser framgang for elever i den norske fellesskolen - mens i Sverige, under borgerlig regjering som insisterer på privatskoler og karakterbaserte opptak, peker pilene nedover. 

Denne høsten har Statkraft fått milliarder til fornybarsatsing, og ikke én krone av dette skal gå til nye gassprosjekter. Regjeringen har fått på plass avtale om grønne sertifikater med Sverige og Cancùn-avtalen for et globalt samarbeid om reduserte klimautslipp var et stort skritt i riktig retning. 

Regjeringen har satt et konkret tall - 3.000 elever - for økt gjennomføring i videregående skole, og et tydelig mål om å yrkesrette yrkesfagene igjen. Vi har satt i gang et kjempearbeid for å bedre barnevernet, både gjennom mer midler og varsler om strammer tider for de private. 

Vi har åpnet verdens største flytende tidevannskraft-anlegg i Norge, og regjeringen har trukket israelske selskaper ut av oljefondet.

(Da nevner jeg ikke at USA er tydelig irritert over SVs gjennomslag i utenrikspolitikken, hva angår Norge ut av Irak, internasjonalt klimaengasjement, pådriver for forbud mot klasevåpen, motstand mot rakettskjold, støtte til Palestinsk samlingsregjering, manglende styrker til Afghanistan, trusler om boikott av Israel, etisk regelverk for oljefondet og norsk motstand mot terrorsamarbeid med USA).

Jeg er enig med Arne Strand at mediemessig og oppslutningsmessig har det ikke vært noe god høst for de rødgrønne, selv om de siste målingene tyder på at det er Ap som blir hardest straffet akkurat nå

Men jeg forventer av en politisk kommentator at han eller hun hever blikket ut av sin egen stands selvforherligelse gjennom selvsitering, og faktisk gjør en ordentlig jobb når han skal analysere det politiske bildet. 

tirsdag 7. desember 2010

Regjering uten sprut?

I kommentariatet i mediene har det etterhvert festet seg to sannheter om regjeringa.

Den ene er at regjeringen er uten sprut, og alt er bare rot og surr og at den ikke får til noe stort og fint og viktig for landet.

Den andre er at SV ikke får til noe som helst som er stor og fint for landet.

Det må kommentariatet selvsagt få mene (selv om jeg mener at "analysene" ofte baserer seg på gjenfortellinger av det de har hørt opposisjonen si, snarere enn faktisk å ha giddet å tenke gjennom saken selv).

Og jeg må få mene at de tar feil.

Noen eksempler.

Ryktene om regjeringens død er betydelig overdrevet.

Og ikke bare dèt. Noen tjener på vår politikk. Les mer om det her.


---


Noen nye saker lagt til 11.11.2010


Regjeringen åpner verdens største flytende tidevannskraft-anlegg i Norge 
Regjeringen trekker israelske selskaper ut av oljefondet:  
Historisk avtale med svenskene om fornybar energi
Jubel for sluttavtale om klima i Cancun

torsdag 25. november 2010

Uføreimplosjon

"Vi står overfor en uføreeksplosjon. Hver tiende nordmann er ufør. 600.000 personer står utenfor arbeidslivet. Det er for lett å bli ufør. Uføretrygden må ned".

Det er alarm.

Ja.

Og nei.

Det er riktig at 9,5 prosent av folk i yrkesaktiv alder er uføretrygda, tilsammen 299 569 personer per juni 2010. Det er i utgangspunktet ikke noe lite tall.

Men det er faktisk en liten nedgang, fra å være nøyaktig ti prosent i 2001. Altså en nedgang på fem prosent i andelen uføre.

Det er altså ikke snakk om noen uføreeksplosjon. Snarere tvert i mot. Det er snarere en liten uføreimplosjon.

Alle disse 9,5 prosentene er heller ikke alle helt uføre. Faktisk er omlag hver femte uføre ikke hundre prosent ufør. Om man korrigerer for dette, kan man kanskje trekke bort omlag hver tiende uføretrygda (egne beregninger, basert på at de som ikke er helt uføre i snitt er halvt uføre). Da blir i såfall tallet 271 000 helt uføre, eller 8,5 prosent.

Så et viktig spørsmål: Hvem tenker du på når du hører at så mange er uføretrygda? Ungdommen? De middeladrende?

Faktum er at det er gæmlisene - de over 60 - som utgjør absolutt brorparten av de uføre. Av de uføre i Norge utgjør de over 60 nesten halvparten av alle uføretrygda i Norge - over 45 prosent. Uføre blant unge og middeladrende (fra 18 til 44) utgjør på sin side omlag ti-tolv prosent av alle uføre. Talla for dette finner du her.

Dette betyr at om man vil - som den høyrepolitiske såkalte "tenketanken" Civita mener - at flere uføre skal jobbe, er det de over 60 man må piske i arbeid igjen, om man ønsker resultater som monner i statistikken. Det er først når de uføretrygda over 60 stavrer seg i jobb igjen at vi vil få en skikkelig merkbar nedgang i andelen uføre.

Er det realistisk?

Og ikke minst: Hva skal til for å få flere uføretrygda i jobb? Vil kutt i uføretrygden få flere i jobb? Kan vi tro på helbredelse gjennom fattigdom? Frp mener vi må kutte uføretrygden med rundt en milliard kroner neste år.

Dagens beste forslag er Civita, som mener veien å gå er å kutte i lønna til de gruppene som står i fare for å bli uføretrygda - for da er det ikke så mye å tjene på å bli ufør...

Milde himmel.

Man skal være klar over at det er strenge medisinske kriterier for å få uføretrygd. Ingen kan selv velge uførestønad framfor å jobbe selv om de skulle ønske det, slik Civita kan gi inntrykk av. Man skal være sjuk. Folketrygdlovens krav til årsakssammenheng for å få uføretrygd er klar: "Når det skal avgjøres om det foreligger sykdom, legges det til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis".

Verken dovenskap, morgentretthet eller initiativløshet kvalifiserer ifølge norsk lov til uføretrygd.

Det må nå være klart.

Så har vi alle de 600.000 som "står utenfor arbeidsmarkedet". Dette tallet (som egentlig er 650.000) stammer mest sannsynlig fra denne NAV-rapporten. Dette er en rapport som summerer opp hvor mange årsverk som "forsvinner" hvert år ved at folk er hjemme med sykt barn , er syke sjøl, er arbeidsledige, på rehabilitering, eller uføre.

Dette er altså ikke en rapport om hvor mange som står permanent utenfor arbeidslivet. Om man tar bort arbeidsløse (altså de som ønsker jobb) og sjuke (som skal på jobb igjen) er tallet plutselig redusert med en tredel.

Det er heller ikke en rapport som sier at det har vært en dramatisk økning i antall årsverk som "forsvinner". Snarere er det ganske stabilt. Figur 2 (side 15) viser at andelen er på rundt 20 prosent i 2009, slik den var i 1992. Altså ingen endring. I mellomtiden har andelen riktignok vært både nede på 17 prosent, og oppe i 21.

Men noen eksplosjon er det uansett ikke snakk om. Likevel skriver Civita at "Det stadig økende antall nordmenn i yrkesaktiv alder som ikke deltar i arbeidslivet er et stort og voksende problem både for den norske velferdsstaten".

Det er snarere omvendt: Når man tenker på at befolkningen har blitt eldre i mellomtiden så er det egentlig ganske bra at andelen faktisk er så stabil som den er.

Avslutningsvis: Flere av de uføre som er i stand til det skal få delta i arbeidslivet. Det ønsker de som regel selv også. Jeg er med på å diskutere alle forslag som bidrar til å gjøre folk friskere eller som gjør arbeidslivet mer tilgjengelig for de som er uføre.

Men de som ikke har helse til å jobbe skal ha rett på en anstendig inntekt som det går an å leve av.

Og tanken Civita bør slutte å bruke "tenke" som en del av navnet sitt.

torsdag 28. oktober 2010

Vannbacon, fosfatfisk

"Konkurranse gir mangfold, riktig pris og kvalitet" heter det gjerne. Dette er teorien. I praksis ser vi helt andre resultater. På grunn av økt priskonkurranse på matmarkedet pumpes kjøtt og fisk full av vann for å få prisen ned og fortjenesten opp. Varene tilsettes også fosfater, E 450, for å holde på dette kunstige vannet. Resultatet er så semmert at selv folk i bransjen nekter å spise produktene de selger. 

Høyresiden har hele tiden backet opp en slik strategi, fordi de mener priskonkurranse er bra for kundene, og fører til innovasjon. Men hvilke innovasjoner? Å montere en vann- og fosforinjisator på produksjonslinja gir selvsagt noen slags nye produkter - vannbacon og fosfatfisk - men er det smart? Er det sunt? Er det bra for forbrukerne?

Selvsagt ikke. Den som taper på dette, er kundene. Både fordi de får i seg kunstige stoffer - og fordi de betaler kilopris for fisk og bacon, mens det de får er bare vann.

Landbruksminister Lars Peder Brekk (Sp) har helt rett når han sier at maten er for billig. Mat skal ikke være først og fremst billig. Den skal være først og fremst sunn, trygg og ren. Vi må alle komme oss ut av det blindsporet som sier at om bare konkurransen er hard nok, så blir alt billig og bra. Slik er det ikke.

Beviset finner du i nærmeste lavpriskjede. 

Se etter E 450. 

tirsdag 26. oktober 2010

Fra tro til viten på universitetene

Både universitene og studentene har vært negative til å opprette imam-skoler på universitetene, med begrunnelse i at det finnes et viktig skille mellom det vi vet, og det vi tror. Universitetene skal drive med viten, ikke tro. Prinsippet er også nedfelt i universitets- og høyskoleloven.

Det er et prisverdig prinsipp at det finnes viktige, tydelige og operative forskjeller på vitenskap og tro. Men er universitetene rede til å ta den fulle konsekvensen av sine egne prinsipper? Enn si konsekvensene av lovverket? Tør de sette sin vanligvis kritiske lupe på seg selv, og stille et spørsmålstegn ved de fag som i dag driver forkynnende virksomhet?

I dagens markedsteori, som undervises med universiteter og høyskoler, eksisterer det en nærmest religiøs tiltro til markedsteoriens dogmer, som er og blir uforenelig med de kravene som i dag settes til en vitenskap: Troen på de statiske likevektsidealene, i et samfunn som først og fremst preges av endring og utvikling, bygger på et så mekanisk, antikvert og nedstøvet perspektiv på økonomi at man kan bare undres hvorfor det har overlevd.

Når markedsteorien i tillegg kan brukes til å "bevise" at konkurranseutsetting er smart (selv om det oftest er kostbart), "bevise" at fellesskap ikke lønner seg (selv om det motsatte er tilfelle) eller "bevise" at fagforeninger er hemmende for samfunnsutviklingen har vi for lengst forlatt grensen for kriteriene til hva som definerer en vitenskap. V

i er snarere skremmende nær den konklusjonen at markedsteoriens viktigste funksjon er å være et faglig alibi for høyrepolitikk.

Konfesjonsstudier har ikke noe på et universitet å gjøre.

Innlegget sto på trykk i Dagbladet lørdag 18.10.2010

tirsdag 14. september 2010

Hva er Sørlandets prosjekt?

Kun to av regjeringens nærmere nitti statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere er fra Sørlandet, kan Fædrelandsvennen rapportere.

Det høres selvsagt altfor lite ut, selv om det faktisk ikke er så himla galt, sammenlignet med innbyggertallet i landsdelen. Både regjeringsandelen og innbyggerandelen utgjør om lag 2,3 prosent.

La oss likevel ta Fædrelandsvennens budskap på alvor. Det burde vært flere sørlendinger i regjering.

Men hva så? Hva i all verden skulle disse eventuelle sørlendingene i regjering være med og kjempe for, for Sørlandet? Hva er egentlig Sørlandets store fellesprosjekt? Finnes den saken? Jeg kan i hvert fall ikke peke på hva dette skulle være.

Å rette ut veien mellom Kristiansand og Lyngdal er ikke et slikt nasjonalt prosjekt. Slike veiprosjekter har alle fylker. De som lykkes er de som har sine nasjonale prosjekter, og som står sammen om dem og slåss sammen for dem. Fylker, som regioner, som interesseorganisasjoner. Trondheim kjempet for nasjonale saker som rockemuseum, domstolsadministrasjonen og arbeidsstedet for kirkens preses. To av dem er allerede vunnet, den tredje like om hjørnet.

Miljøorganisasjonene kjemper for oljefritt Lofoten og Vesterålen – med hard og felles innsats blir den kampen vunnet.

Bistandsorganisasjonene har slåss for gjeldslette til u-land i en årrekke. Sammen med bistandsminister Erik Solheim fikk de det til. Gjelden ble slettet med et pennestrøk.

Felles for dem alle er at for å få noe til, må man ville noe. Sørlandet må derfor skaffe seg et slikt nasjonalt prosjekt. Noe som alle vil, og som landet trenger. Hvor er visjonene, de store tankene, samlingen om de spenstige ideene?

Det kunne for eksempel vært et nasjonalt forskningssenter for miljøteknologi. Eller det kunne være noe annet. Jeg nevner likevel miljøteknologi, av flere årsaker. Fordi Sørlandet har både meritter og muligheter på dette området. Bedrifter som Elkem Solar, Metallkraft, Vestas og Returkrafts forbrenningsanlegg er eksempler på at miljøteknologi skaper mange arbeidsplasser lokalt, og at Sørlandet er gode på dette. Bedre enn mange andre. Det kunne vært et prosjekt, fordi Regjeringen har sagt de vil satse på miljøteknologi. Og det kunne være et prosjekt fordi Agder er velsignet med stortingsrepresentant Alf Holmelid (SV) fra Vest-Agder, som på kort tid har bidratt til å skape mer oppmerksomhet rundt Sørlandet som en miljøteknologisk spydspiss enn det en rekke andre representanter har greid på flere år.

Sørlandet har muligheter. Men for å skape fremtidsrettede arbeidsplasser og inntekter må nok prosjektet være større, bedre og mer spenstig enn å ville bygge en vei som gjør det enda morsommere å kjøre raskt gjennom Agder-fylkene.

Innlegget sto på trykk i Fedrelandsvennen 22.4.2010

Det ene unntaket?

For en stund tilbake viste Dagens Næringsliv hvordan støtten til Color Line og andre norsk-eide ferjerederier i utenriksfart overgikk landbruksstøtta, om man fordelte de respektive statlige støttemilliardene på antall norske årsverk de representerer. Color Line er et av de ferjeselskapene som årlig mottar hundrevis av millioner for å sysselsette nordmenn på skipene. I tillegg har rederiene nå helt spesielle skatteregler som i praksis gjør at de omtrent ikke betaler skatt, til forskjell fra omtrent alle andre selskaper i Norge.

Rederiene er ikke de eneste som nyter godt av statlig næringsstøtte. Alle norske aviser nyter godt av momsfritak, som gjør dem mer konkurransedyktige opp mot andre varer. Med unntak av bøker, da. Forlagsbransjen har også et tilsvarende momsfritak, som sender et lass av gratis, ikke-øremerkede millioner av kroner rett inn i bunnlinja på de store forlagene. Da har jeg ikke begynt å snakke om oljeindustrien, som gjennom å avskrive alle investeringer - og dermed også overskridelser - på skatten, gjør at det er norske skattebetalere som i praksis tar regninga for alle oljeoverskridelsene.

Eller verftsstøtta, som koster noen hundre millioner kroner i året. Eller alle pengene som kanaliseres gjennom Innovasjon Norge hvert år. Eller milliardstøtteordningene gjennom Norges Forskningsråd, til alle bedrifter som driver med forskningsbasert utvikling. Regjeringens milliardfond for fornybar energi skal bidra til å skape nye arbeidsplasser og mer kraft fra framtidsrettede energier, som vind, sol og bølge.

Mye næringsstøtte er god og berettiget. Noe kunne sikkert vært avviklet, eller endret. Men det blir uansett feil av Fædrelandsvennens kommentator Vidar Udjus å tirsdag 27. juli påstå at landbruket er den siste mottaker av næringsstøtte. Avisen han jobber i er bare ett av mange eksempler på det motsatte.

Innlegget sto på trykk i Fedrelandsvennen 21.8.2010

mandag 13. september 2010

Surr i avtaleform

Man sier at det er mye surr med de rødgrønne. Og det er det også, i nær sagt alle materialer og mineraler. Master i stål, kjeder av gull og tepper av ull.

Det går over - fordi det er politikken, retningen og sakene som står seg på sikt.

Men det som ikke går over, er min bekymring for det surret som Høyre og Frp finner på sammen.

Jeg kan ikke fri meg fra å fortelle en liten historie om da de borgerlige lagde sitt siste statsbudsjett i 2005. Da inngikk Bondevik-regjeringen en budsjettavtale med FrP. I denne avtalen var det spesielt to punkter jeg la merke til:

Punkt 3: ”Regjeringen skal gjennomgå rammebetingelsene for sjokolade og sukkervareindustrien, for at de skal bli mer konkurransedyktig med Sverige”

Punkt 10, litt lengre ned: ”Legge fram forslag til Nasjonal Plan for forebygging av diabetes”.

Så sier de at vi surrer. Ja, av og til gjør vi det. Men dette er surr i avtaleform.

Les hele avtalen her

fredag 10. september 2010

Tomra-dom i gråsone

Det sies at de store selskapene som næringsministeren skryter av foran sine utenlandske kolleger er nøyaktig de samme selskapene som gjerne blir gransket av konkurransemyndighetene.

Således er Tomra-dommen fra EU-domstolen illustrerende. Det norske panteautomat-selskapet Tomra har blitt dømt av EU-domstolen til å betale 200 millioner kroner i bot for brudd på den europeiske konkurranseloven. Samme dag blir det også kjent at meieriet TINE er dømt til å betale 30 millioner kroner i bot for brudd på den norske konkurranseloven. Dette er begge dommer som aldri burde falt.

Dommene faller på bakgrunn av uklar jus i både norsk og europeisk konkurranselovgivningen, og bygger på et virkelighetsfjernt grunnlag. Den norske og den europeiske konkurranseloven har til felles at det er forbudt for bedrifter å misbruke sin markedsmakt. Det er altså ikke forbudt å skaffe seg markedsmakt, utvikle markedsmakt eller ha markedsmakt - det er bare forbudt å misbruke den.

Spørsmålet blir da hvor grensene går - mellom det å utvikle markedsmakt, og det å misbruke en slik markedsmakt. Bruker TINE markedsmakt om de forhandler seg fram til en avtale om å være eneleverandør på gulost hos Rema - eller er det å misbruke markedsmakt? Er det å skaffe seg eneavtaler for panteautomater på det europeiske markedet å bruke markedsmakten - eller er det å misbruke denne makten? I både Tomra-dommen og TINE-dommen er kjernespørsmålet om man skal regne en ekslusivitetsavtale, en rabattavtale, en lojalitetsavtale for noe negativt.

I begge rettssakene har svaret på dette vært ja. Begrunnelsen er at det hindre konkurranse. Men det paradoksale er at dette er eksempler på avtaler som er inngått i et forutgående konkurransemarked. Markedet var der. Det er først når avtalene først er inngått, at de andre leverandører er ute. Er ikke nettopp en viktig del ved konkurranse at noen også må få vinne - og dermed holde konkurrentene borte?

Faste avtaler over en viss tid også har opplagte industriell fordeler, for både kjøper og selger. De mest opplagte er forutsigbarhet og stabilitet, og rom til å videreutvikle produktene. Kan man med hånden på hjertet si at dette ikke skjedde i tilfellet Tomra, i tilfellet Tine?

Loven forutsetter også at det er bra at nykommere i en bransje alltid er bra - uavhengig om de har et produkt som er teknologisk interessant eller om de er ute etter å skumme fløten av de som gikk foran. Har EU-domstolen foretatt denne vurderingen, eller er det antall konkurrenter som har vært avgjørende?

Konkurranse har den egenskapen at noen faktisk vinner konkurransen. Og de som er vinnere, vokser. Konkurranse innebærer per definisjon at noen selskaper som er bedre enn andre tjener mer penger enn andre, at de blir større enn andre, at de får større markedsmakt enn andre. Konkurranse fører således til nye monopoler. Vet domstolene og konkurransemyndighetene egentlig nok til å skille teknologiske vinnere fra andre typer monopoler? Kan de skille markedsmakt fra misbruk av markedsmakt? Kan domstolene uten rimelig tvil slå fast at Tomra ikke er en teknologisk spydspiss? Vet EU-domstolen at det er industrielt riktig med fire og ikke én eller to leverandører av pantemaskiner?

Hele konkurransejussen er en stor, åpen gråsone. For selskapene er dette terningkast i millionklassen.

torsdag 9. september 2010

Kampen mot okkupantene

Max Manus setter publikumsrekord; heltefilmen om den nasjonale kampen mot de utenlandske okkupantene og for frihet går for fulle hus. Mange tenker med stolthet på at noen risikerte livet sitt for noe de trodde på, en kamp på livet mot en urett de var mot. Men omtrent samtidig minner utenriksminister Jonas Gahr Støre oss om at i kampen mot de utenlandske okkupantene og for frihet et helt annet sted og en helt annen tid - nemlig i Palestina i dag - gjelder det litt andre regler.

Når motstandsbevegelsen heter palestinerne har de «selv et betydelig ansvar» for at sivile nå blir bombet og drept av israelske okkupanter, i følge utenriksministeren. Hvem ville i dag på alvor våge påstanden om at ansvaret for den tyske avrettelsen av norske motstandsmenn og -kvinner under andre verdenskrig lå hos den norske motstandsbevegelsen, og ikke hos tyskerne?

Innlegget sto på trykk i Adresseavisa 5.1.2009

tirsdag 7. september 2010

Kan vi stole på Keynes?

Da regjeringen la fram sin krisepakke i 2009 mente selv Høyre - partiet som i alle år har gått til valg på redusert offentlig sektor og mindre statlig inngripen - at ikke engang 55 milliarder kroner i krisehjelp var tilstrekkelig. Tittelen på pressemeldingen til Jan Tore Sanner var "full krise - halv pakke".

På denne måten illustrerte Høyre poenget om at vi alle er keynesianister nå, og at vi alle er enige om at for mye høyrepolitikk skapte finanskrisen. Høyre har tatt tegninga. Utad framstår Høyre nå som om de kappes med den rødgrønne regjeringa om å hylle velferdsstaten, bejuble Keynes og ta avstand fra de nyliberale markedsteoretiske dogmene.

Det er ingen tvil om at Keynes' ideer om å bruke mer penger i motgangstider lå bak det faktum at Norge kom seg gjennom finanskrisen bedre enn mange andre land. Keynes var nødvendig.

Men er Keynes tilstrekkelig? Holder det med Keynes for å forklare - og dermed skape - vekst? Kan vi stole på Keynes?

Det er to årsaker til at svaret er nei. Den første årsaken er at Keynes ikke har historien på sin side. På 70-tallet forlot man Keynes til fordel for markedsliberalismen, nettopp fordi motkonjunkturpolitikken førte til at mange land fikk økt gjeld og galopperende inflasjon. Keynes løste ikke problemene.

I 2010 er vi ved samme situasjon, bare med motsatt fortegn: Vi forlater markedsliberalismen, til fordel for Keynes, fordi markedsliberalismen ikke virker, og fordi vi tror Keynes virker (med et mulig unntak for Siv Jensen, som fortsatt sverger til Ronald Reagans begredelige Laffer-kurve fra åttitallet).

Er det noen grunn til at det bør virke bedre denne gangen? Norge, med en særegen situasjon med penger på bok, kan tale for ja. Men det er unntaket. Økende gjeld i en rekke europeiske land, som gjennomfører store offentlige budsjettkutt for å komme i balanse etter å ha brukt mer penger enn de har, peker mot nei.

Den andre årsaken er at Keynes ikke representerer en politikk for økt produktivitet, teknologisk endring og økt konkurranseevne. Keynes' politikk kan like gjerne brukes til å argumentere for flere fregatter til den norske marine som å bygge lyntog som å ruste opp skolene. Den kvalitative delen - hva er det av dette som skaper størst sivilisatorisk framgang og mest produktivitetsutvikling på sikt, bør i praksis være en viktig del av vurderingene. Men det er ikke en viktig del av teorien. Motkonjunkturpolitikkens viktigste mål er pengestrømmen; å bruke mer penger når det går dårlig, og sørge for at folk får jobb, bruker penger og holder sirkulasjonen av penger oppe.

En teori som vektlegger volum framfor kvalitet kan selvsagt bidra til at ledigheten går ned på kort sikt - man kan låne seg ut av det meste, om bare tidsperspektivet er kort nok. Men vil det vare?

Vi lever i en historisk tid, på den måten at vi igjen - som på søttitallet - står ved et veiskille i hvor økonomifaget skal reise.

Finner vi den tredje veien?

torsdag 2. september 2010

Gratulerer med dagen fra NRK

To statsråder har fylt 50 år, med få dagers mellomrom. Jonas Gahr Støhre den 25. august, Kristin Halvorsen i dag, 2. september. Begge har blitt intervjuet på NRKs Politisk Kvarter på bursdagen sin.

Intervjuene forteller lite nytt om statsrådene. Men de forteller svært mye om hvordan media virker generelt, og NRK sin over grensen pinlige, nesegruse beundering for enkeltpolitikere spesielt.

Her er programleder og intervjuer Håvard Kleppas (HK) spørsmål til Jonas Gahr Støre i forbindelse med hans femtiårsdag:

”Han er den mest populære i regjeringen og regnet som kronprins i Arbeiderpartiet. Utenriksminister Jonas Gahr Støre er femti år i dag. Gratulerer med dagen, Jonas Gahr Støre”

(Innslag med hilsen fra Statsministeren )

HK: ”Hvordan kjennes det, Jonas?”.

HK: ”Så det er ingen krise å spore?”

HK: ”Hvor mye betyr familien for deg?”

HK: (ler) ”Du må ha en skikkelig A-menneskefamilie da, siden dere har rukket å feire allerede nå?”

HK: Du er svært populær som utenriksminister, men hva er det vanskeligste med den jobben?

(Helge Lurås fra NUPI hilser)

HK: Hvorfor må vi være i Afghanistan?

HK: ”Så får vi snakke litt mer om deg som person (ler) siden det tross alt er din femtiårsdag”
[JGS: ”Store overganger her”]
HK: ”Haha, ja det er det. Det er vel en del av jobben din, å skifte tema stadig vekk?”
[JGS: ”Ja, det er det”.]

HK: ”Du har et ekstremt formidlingsbehov. Hvor henter du styrken din fra?”.

(Stoltenberg hilser igjen, og sier Gahr Støre må fortelle flere av sine morsomme historier. )

HK: ””Morsomme”, Jonas. Kjenner du deg igjen i det?”

HK: ”I sommer gikk debatten i Aftenposten om mangel på intellektuelle i Norge og du fikk høre at du ikke er intellektuell, samtidig blir du omtalt som flinkis. Er du intellektuell?”

HK: ”Så du er intellektuell?”

HK ”Er du forberedt på kritikk når du har invitert kronprinsparet til feiringen på lørdag?”

HK: ”Hvor lyst har du til å bli statsminister?”

HK ”Er det synd for deg at Jens Stoltenberg er bare bitte litte grann eldre enn deg sånn at du kunne fått sjansen tidligere? (ler)”

HK: ”Hvorfor posisjonerer du deg i partiorganisasjonen hvis du ikke vil bli leder i partiet?”

HK: ”Hvor er du om ti år?”

Slik bygges en helt. Kort oppsummert kan man vel si at med unntak av en kort passasje - ett spørsmål - om Afghanistan får Gahr Støre gjennomgående nesegruse spørsmål som bygger opp om seg, sin person og hvorfor han er så flink. "Hvordan føles det, Jonas?". "Hvor henter du styrken din fra?". "Hvor lyst har du til å bli statsminister?"."For en utrolig familie du har". Og så er Jens Stoltenberg hentet inn for å fortelle hvor morsom Jonas Gahr Støre er når han forteller historier.

Intervjuet er pinlig, fordi det står i så grell kontrast til nøyaktig samme bursdagsprat en uke senere, når Kristin Halvorsen intervjues på samme radioprogram. Intervjuet med Kristin var et helt normalt intervju på Politisk Kvarter:

Ingunn Solheim (IS) er programleder og ønsker velkommen: ”I dag fyller kunnskapsminister og SV-leder Kristin Halvorsen 50 år. Gratulerer med dagen og velkommen i studio”

IS: ”Var det å gå ut offentlig ut mot Senterpartiet og Liv Signe Navarsete en måte å bringe sprut inn i regjeringa på?”

IS: ”Men du har etterlyser sprut, og hva gjør du for å få sprut inn i regjeringa?”

IS: ”Men nå snakker du om dine saker. Spruten i regjeringa og begeistringa rundt det rødgrønne alternativet … hvordan får dere til dette framover?”

IS: ”Kan du da garantere at Ap, SV og Sp kommer til å gå til valg sammen i 2013, og vi får ei tredje runde med rødgrønt samarbeide?”

IS: ”Det er lenge til 2013 så vi får ta flere runder på dette før den tid. Mantraet fra SV gjennom hele regjeringsperioden har vært at de vinner mer innenfor enn utenfor regjering”

(Hilsen fra Høyres utdanningsminister Kristin Clemet)

IS: ”Hvor lang tid tar det før SV foreslår premiering av flinke skolebarn?”

IS: ”Er du fornøyd over at Kristin Clemet mer eller mindre omtaler deg som administrator av hennes egen politikk?”

(Hilsen fra SU-leder)

IS: ”Du sa før du selv kom i regjering at Statsminister den gangen Kjell Magne Bondevik skjøv folk ut i kulda, kaster fyrstikker etter de fattige, og at det å avskaffe fattigdom var bare et spørsmål om politisk vilje. Tall fra SSB viser at tallet på fattige ikke har vært så høyt som det er nå på over ti år, og det har økt hele veien siden 2005 da dere overtok i regjering. Kunne du og SV ha gjort mer enn det å ha gjort bostøtte og leksehjelp for å bekjempe fattigdom?”

IS: ”Men hvordan forklarer du at fattigdommen øker?”

IS: ”Betyr det at du er klar for å gjenreise ordtaket om at du skal bekjempe og utrydde fattigdommen?”

IS: ”Og så skal vi snakke om deg. Vi skal gå 27 år tilbake i tid. Da sendte NRK fjernsynet en valgdebatt mellom ungdomspolitikere den gangen, blant annet Jens Stoltenberg” (lydklipp)

IS: ”Var du nervøs? (ler)”

IS: ”Stemmen har endret seg litt siden den gangen (ler). 50 nye år har jeg lest er ditt nye slagord. Dette har du sagt til NTB, og du er blant de lengst sittende partilederne. Skal du bli norsk politikk sin nye Haakon Lie, eller (ler), eller vil yngre krefter få slippe til etter hvert?”

IS: ”Spørsmålet mitt var vel egentlig når gir du deg”.

Jeg er ingen stor diskursanalytiker, men jeg kjenner igjen lyden av en helt som bygges når jeg hører den. Forskjellen mellom de to intervjuene er åpenbare. Intervjuet med Kristin var et helt normalt intervju på Politisk Kvarter. Intervjuet med utenriksministeren var medhårs jattende, journalistisk dårlig, over grensen til det pinlige.

Der Kristin Halvorsen får en hilsen med journalistisk snert fra Høyres Kristin Clemet, hennes politiske rake motsetning, som "skryter" av henne for å gjennomføre Høyres skolepolitikk, får Jonas Gahr Støre en hilsen fra sin venn, kollega og partikamerat Statsministeren. Mens Kristin Halvorsen blir spurt om når hun har tenkt å gi seg, blir Jonas Gahr Støre spurt om han blir statsminister. Der Kristin blir spurt om hva hun har gjort for å få mer sprut i regjeringen, blir Jonas spurt om hvor han henter styrken fra. Der hun er administrator, er han intellektuell og flinkis.

Slik bygges det helter i dette landet.

Ikke ett kritisk ord om hvorvidt Ap har vært en brems i arbeidet mot fattigdom, eller arbeidet for miljøet. Ikke ett kritisk ord om Arbeiderpartistatsråden som søkte jobb i Høyres stortingssekretariat. Ikke ett kritisk spørsmål om hva som er hans utenrikspolitiske prosjekt, eller om han har vært en brems eller drivkraft for å ha endret den norske Afghanistan-retorikken over "fra militær til politisk løsning".

Det er selvsagt hyggelig for Jonas Gahr Støre at NRK velger å bygge ham opp på denne måten. Og det er en seier for feminismen at Kristin får de tøffe spørsmålene, mens Jonas får de intetsigende spørsmålene.

Men det er først og fremst en journalistisk ytterst pinlig affære av NRK.

fredag 13. august 2010

Ideen om markedet

Da USAs tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan vitnet for representantenes høsten 2008, innrømmet han: «De av oss som har trodd at bankenes egeninteresser skulle beskytte aksjonærenesinnskudd, står nå sjokkerte og vantro tilbake».

Greenspans innrømmelse er ikke bare en kritikk av markedet, men av ideen om markedet.
Markedsteorien, som studenter lærer på universiteter og høyskoler, er nettopp ideen om markedets evne til selvregulering og vekst gjennom opplyst egeninteresse.

Hvis dette viser seg å være feil, må lærebøkene skrives grunnleggende om. Jeg er redd Greenspan har rett. Av 15.000 økonomer var det åtte som forutså finanskrisa. Det er dårligere treff enn om man hadde brukt terninger.

Finanskrisa er for markedstroen det samme som murens fall var for kommunismen. Vår kunnskap om hvordan økonomien egentlig fungerer er fortsatt svak, selv 200 år etter Adam Smith. Et godt eksempel er at nobelprisen i økonomi 2008 går til en person som greide å forklare hvordan Sverige kan eksportere Saab til Tyskland samtidig som Tyskland selger BMW til Sverige.

Så langt er vi kommet. Ikke lenger.

Den viktigste jobben som nå må gjøres, er på norske universiteter og høyskoler. Disse har ansvaret for at det utvikles og undervises i et økonomifag som faktisk forteller oss noe viktig om hvordan verden faktisk fungerer.

Slik er det ikke i dag.

Innlegget sto på trykk i Ny Tid 19.12.08, Bergens Tidende 18.12.08, Avisa Nordland 29.12.08, Gudbransdølen Dagningen 18.12.08 og Adresseavisen 16.12.08.

mandag 9. august 2010

Minuspoeng til NHO

Jeg er forbanna på NHO. Igjen. Litt god følelse, egentlig.

Bakgrunnen er at vi er ganske mange i Norge som vil bygge lyntog. Som mener vi burde ta oss ha råd til å gi folk en anstendig eldreomsorg. Som mener SFO-tilbudet må bli bedre og billigere. Det bør bli gratis skolemat. Alt dette. Og mer.

Men har vi råd?

I spørsmål om velferdsstatens framtid finnes det tre roller for et parti å ta; den populistiske rollen, den saklige rollen, og den overansvarlige rollen.

Hver av disse rollene har sitt manus:

- Den populistiske rollen sier "vi har råd til alt sammen, peis på, dette går bra". Det er en rolle som gjør seg godt før valg, i media og i debatter mot andre, men den har en tendens til å falle sammen i testen mot virkelighetens budsjetteringstyranni. Litt som Hellas. Litt som Frp.

- Den overansvarlige rollen sier på automatgear at "nei, dette har vi ikke råd til", som om en offentlig krone er mye dyrere enn en privat krone. Pensjonsreformen, for eksempel, hvor de mest varme forsvarerne mener at det beste er å kutte i de offentlige pensjonene (fordi offentlige pensjoner er "dyre"), og heller la folk kjøpe private tilleggspensjoner selv (fordi da er det verdiskaping). Litt som Ap. Litt som Høyre.

- Den saklige rollen sier "ja, la oss utvikle velferdsstaten - men da må vi samtidig være realistiske og øke skattene for å få råd. Hver sykehjemsplass, hver sville i lyntogutbygginga, hver SFO-plass må finansieres med økte skatteinntekter". Den saklige rollen har den fordelen at den forteller om muligheter, uten å falle sammen under tyngden av at man ikke forstår sammenhengen i et regnskap. Ulempen er at man tidvis høres ut som en bokfører. Og ikke minst at skattespørsmålet ofte har en tendens til å overskygge de velferdspolitiske sidene, og gjøre skatt til et mål og ikke et middel - selv om mange velgere forstår den logiske nødvendigheten av økt skatt for økt offentlig velferd. Men likevel den beste av de tre modellene.

Det er flere ting å si til dette:

For det første er det et strategisk valg hvor man ønsker å være i dette landskapet, hvilken rolle man ønsker. Personlig er jeg tilhenger av den saklige rollen; den som sier "la oss utvikle velferdsstaten, med lyntog, bedre og billigere SFO og gratis skolemat, og finansiere dette gjennom skatteøkninger". Fordi det er et saklig riktig budskap, og som vil stå seg lengst. Som ikke lover gratis lunsjer, men som forteller at det er mulig å gjøre noe om man vil. Fordi undersøkelser viser at folk gjerne vil betale mer skatt, om de vet hva pengene går til. Fordi det kommuniserer at det finnes ingen gratis lunsj, men vi mener at viktige ting bør vi ta oss råd til. At vi kan utvikle velferdsstaten sammen, om vi vil.

For det andre - som begrepsbruken min illustrerer - har jeg tilsvarende lite til overs for den overansvarlige rollen. Både fordi den verken henger saklig på greip, og fordi den er vanskelig kommuniserbar. Det er en unødvendig - og unødvendig kjip og upopulistisk rolle å ta på seg.

For det tredje at SV får kjeft for å være alle tre rollene; både populistisk (råd til alt), overansvarlig (ikke råd til noe som helst) og saklig (øke skattene for å utvikle velferdsstaten) - og at alt dette heldigvis umulig kan være rett samtidig. Man kan ikke både være populistisk, overansvarlig og saklig på én gang.

Det er i sånne øyeblikk jeg blir forbanna på synspunktene til Baard Meidell Johansen, rådgiver i NHO, som på bloggen sin for NA24.no gir SVs Bård Vegar Solhjell null poeng for følgende utsagn:
"Det er bare et tidsspørsmål før det er enighet om at utfordringene (i eldreomsorgen) er så store at debatten dreier seg om hvordan vi skal fordele skattebyrdene, ikke om hvorvidt skattene skal økes” (Bård Vegard Solhjell i Dagsavisen).

Det Bård Vegar gjør er altså å understreke at om vi ønsker å bygge ut den offentlige velferden, så vil det ha en kostnad. Noen må betale dem. Han påpeker at om vi ønsker å få til noe, så må det betales. Saklighetslinja.

Grunnen til at jeg blir forbanna, er at Meidell Johansen ikke klarer å få seg til å sette pris på at noen fra SV faktisk sier at det må være en sammenheng mellom det som går ut og det som går inn. Ved å stemple Bård Vegar tar Meidell-Johansen implisitt avstand fra noe som også burde vært en klassisk NHO-dyd. I ønsket om å ta avstand fra SV løper han samtidig fra sine egne prinsipper.

Hadde det ikke vært hodeløst, ville jeg kalt det å stikke hodet i sanden.

Det fantastiske er at Høyre, som er et parti som ligger mye nærmere Meidell Johansens hjerte, bruker alle pengene på skattelette fremfor velferdsutvikling. De vil ha et gedigent finansieringsproblem når eldrebølgen kommer. Hvor skal de ta pengene fra? Er skattelette viktigere enn eldreomsorg? Selv Torbjørn Røe Isaksen har problematisert dette. Finnes det en grunn til at Medell Johansen ikke nevner Høyres svar på disse spørsmålene, utover at disse svarene ikke finnes?

Eller Frp, som også ligger mye nærmere Meidell Johansens hjerte, som løper rundt som hodeløse kyllinger og vifter med Mikke Mus-sedler? Er det dette han ønsker seg?

Syretesten er hvor mange poeng SV hadde fått av Meidell Johansen om vi hadde gjort som Høyre, og brukte pengene to ganger. Eller fem ganger, som Frp.

Jeg gjetter på minuspoeng.

onsdag 4. august 2010

"...krav til de som mottar offentlig støtte"

Å sette krav til de som mottar offentlig støtte er noe høyresiden har et noe tilfeldig forhold til.

For mens private barnehageeiere skal få ta ut så mye utbytte de bare vil - penger de har fått fra det offentlige - skal det ikke gjelde samme regler for andre som mottar støtte - for eksempel trygdemottakere og sosialhjelpsmottakere.

Høyre har nemlig programfestet at de vil ”stille strengere krav for trygdeytelser og sosialhjelp”. FrP skriver tilsvarende om sosialpolitikken at ”det skal stilles strenge krav for utbetaling av offentlige midler”.

For høyresida er reglene klare når det gjelder penger til de som trenger det mest. Ikke fullt så mye når det gjelder penger til private barnehageeiere.

Og om du er forvirret nå, så kan jeg berolige med at det blir verre. For Høyre er mot å sette krav til foreldre som mottar svangerskapspenger, om at pappa skal ha en viss andel av permisjonen. Der er Høyre krystallklare: Vi sender dere penger fra staten - bruk dem slik dere synes er best.

På samme måte som regjeringen setter krav om en viss andel pappaperm er det å sette krav til mottakere av offentlig næringsstøtte heller ikke noe uvanlig prinsipp. For eksempel har privatskolene i Norge, som får mye offentlig støtte, klare utbyttebegrensinger. Dette støtter Høyre. Norske rederier som mottar støtte til å ansette norske sjøfolk har krav om lærlingeplasser og investeringer i HMS. Dette var Høyre mot.

Regjeringens forslag om utbyttebegrensing for barnehager blir omtalt som om det skulle dreie seg om et forbud mot private barnehager. Det er det ikke. Det er ikke gang et forbud mot utbytte. I omtalen av høringsnotatet, en kort sak du kan lese her, heter det at forslaget innebærer "et forbud mot årlig uttak av overskudd utover en fastsatt maksimal avkastning på egenkapitalen".

Det skal altså være lov å ta ut utbytte. Men ikke så høyt utbytte som helst. Det paradoksale er at de aller fleste barnehageeierne tar ikke ut særlig store utbytter. Det betyr at for alle praktiske formål er reglene langt på vei bare en stadfesting av en praksis som de fleste allerede følger i dag.

tirsdag 27. juli 2010

91.000 luftballons

Enognittitusen dokumenter og rapporter fra situasjonen om krigføringen i Afghanistan er lekket ut. Spørsmålet de fleste stiller seg er hvem som står bak.

Det er feil spørsmål.

Spørsmålet er hvorfor 91.000 dokumenter og rapporter fra en krig som er vedtatt av lovlig valgte styresmakter måtte hemmeligholdes? Hva er det som gjør at når det er snakk om en meget omdiskutert NATO-krig i et land som er 'out of NATO area' må rapporter, vurderinger, resultater ikke komme ut? Hva er det som gjør at det er lekkasjen - ikke hemmeligholdelsen - som diskuteres?

Se for deg 91.000 luftballons. Det er et fryktelig høyt tall.

Hva er det som gjør at når det er spørsmål om menneskers liv og død, er det plutselig helt andre regler for byråkratiet og statsmakten med hensyn til åpenhet enn i alle andre saker? Hva er det som gjør at verdier som åpenhet, innsynsrett og transparens kan settes til side uten kritikk bare fordi det dreier seg om en krig? Hvorfor burde ikke store saker, store avgjørelser kreve like stor åpenhet?

'Hensynet til soldatene', vil de fleste svare. 'Vi kan ikke gi dette ut av hensynet til soldatene'.

Det er med lite respekt å melde tullpreik. Soldater dør ikke fordi noen har lekket dokumenter. Soldater dør fordi de er sendt i krig. Soldater dør i Afghanistan før lekkasjene, som de vil dø etter lekkasjene - uavhengig av lekkasjene. Hvis man virkelig hadde vært bekymret for soldatenes liv, hvis dette hadde vært det aller viktigste, så trekker man dem hjem igjen.

Harald Stanghelle i Aftenposten sier at dokumentene først og fremst bekrefter at krigen er vanskelig, ikke at de avslører noe nytt. Det sammer sier Obama (Dagsrevyen 27.7.2010).

Det overraskende eller dramatiske er ikke lekkasjen i seg selv, men at det finnes så mange hemmelige rapporter som ikke var kjent.

lørdag 19. juni 2010

Ode til Vinmonopolet

Daglig utsettes jeg for reklame og kjøpepress fra elektrokjeder, matbutikker og klesbutikker, som ustoppelig forsøker å selge meg noe jeg ikke visste jeg trengte. Det er en evig kakofoni av glorete brosjyrer, avisinnstikk og TV-annonser, for bleier, bind, pølser, biler og glava.

Derfor elsker jeg Vinmonopolet - en herlig, stille glenne i en evig jungel av kommersielt støy. Det er et sted hvor man møter kunnskapsrike, hyggelige og engasjerte ansatte, som ikke er ute etter å selge deg mest mulig, prakke på deg ting du ikke kom for å kjøpe, men som er der for å gi deg best mulig råd for å foreta egne valg. Jeg får raskt hjelp, jeg får svar på spørsmålene, og svarene er gode.

At Norge har klart å beholde denne fornuftige, statseide og nasjonsbyggende institusjonen er ikke opplagt. Mange er dogmatiske motstandere av offentlig eierskap, uavhengig om det offentlige eierskapet virker eller ikke.

I Vinmonopolets tilfelle virker det.

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 22.06.2010

torsdag 17. juni 2010

Hjernevask 2.0

(Artikkelen sto på trykk i Aftenposten 17.6.2010)

"Økonomien går best når de private selskapene får operere med minst mulig statlig inngripen, og friest mulig tøyler".

Dette er trosbekjennelsen i den markedsteorien som studenter ved norske universiteter og høyskoler hvert år må lære seg. I den grad offentlig sektor skal ha en rolle som vare- og tjenesteprodusent, bør minst mulig være fellesfinansiert, og mest mulig være konkurranseutsatt og stykkprisfinansiert.

Amerikanerne og islendingene hadde gjort alt etter læreboka i økonomi: Markedene var deregulerte, husbanken var konkurranseutsatt, det private initiativet fikk fritt armslag - og veksten skulle ingen ende ta , fordi markedsteorien sier at jo mer privat sektor får operere på egenhånd, jo større blir kaka. Så kom finanskrisa. Arbeidsledigheten i USA har på to år steget med åtte millioner personer. Folk har måttet gå fra hjemmene sine.

På den andre siden står den norske økonomien. Med en omfattende offentlig sektor, sentrale lønnsforhandlinger og høy andel offentlig eierskap er omtrent hvert eneste bud i økonomiboka brutt. Landet står som fjell gjennom finanskrisa.

I norge er vi likevel ikke helt forskånet fra markedsteorien. Troen på markedsteorien ligger for eksempel til grunn for hvordan vi styrer sykehusene. Stykkprisfinansiering innebærer at jo flere operasjoner et sykehus utfører, jo mer betalt. I dga er 40 prosent av sykehusenes budsjetter basert på stykkpris. På papiret kan det virke som en god idé.

Men det er det omvendte av effektivitet som avtegner seg som resultat. På ti år er sykehusbudsjettene doblet, uten at effektiviteten har økt nevneverdig. Stykkprissystemet har først og fremst blitt et kostnadssluk.

Kostnaden ligger blant annet i en framvoksende ukultur med opportunistiske trekk. Et stykkprissystem hvor man får betalt mer jo flere man operererer oppfordrer jo til overoperering, og at pengene skal gå til det motsatte av forebygging, nemlig mer reparasjon. Med stykkprissystemet lønner det seg for sykehusene å ta de mest lønnsomme og de minst kompliserte pasientene først.

Det betyr at pasienter med uklar eller kompliserte diagnoser kommer sist i køen. På Asker og Bærum sykehus tjente sykehuset penger på å la pasientene vente i kø, framfor å sende dem til et annet sykehus, slik de skulle ha gjort. I tillegg kommer et merbyråkrati knyttet til stykkprissystemet, ved at alt som gjøres må loggføres i detalj, slik at sykehuset er sikre på å få penger for hver eneste handling som utføres.

Markedsteorien er blitt vår tids religion: Det eksisterer en oppfatning i ledende fagmiljøer om at den er riktig. Det eksisterer en meget bred folkelig aksept for at den er riktig. Man kan fremsette at den er riktig uten å måtte argumentere for hvorfor.

Men boka Blue Note skriver økonomiprofessor Victor Norman at «Økonomi er i grunnen ikke et fag i det hele tatt; det er en måte å tenke på. Det er lite eller ingenting av rene faktakunnskaper».

Sagt med andre ord: Det er ikke et empirisk fag, det er snarere «en måte å tenke på» - altså en fast måte å behandle problemstillinger på, og å svare på spørsmål på, uavhengig av virkeligheten, av ”faktakunnskaper”. En religion.

Det finnes fortsatt norske fagmiljøer som setter tro foran viten. Harald Eia bør gå løs på økonomifaget.

onsdag 16. juni 2010

Flyfri uke gir ingen klimaeffekt

Vil en flyfri dag - uke - måned være et viktig bidrag til å få ned klimautslippene? Hvor mye reduserte Norge sine klimakutt ved å la flyene stå askefaste i én uke?

Spørsmålet kan selvsagt virke noe fjernt, all den tid årsaken til stansen var en askesky fra en vulkan som kastet ut tonn på tonn med klimagasser. Men om man likevel skulle regne på det: Hvordan påvirker en ukes flystopp de norske, nasjonale klimaregnskapene?

  • Flytrafikk utgjør rundt ti prosent av de samlede klimautslippene, i følge en studie fra NTNU.
  • I 2008 var samlede norske klimautslipp på 54 millioner tonn. Det betyr at 5,4 millioner tonn klimagassutslipp kom fra flytrafikken.
  • Fordelt på 52 uker blir dette 104 000 tonn klimagasser per uke. Det er to promille av norske utslipp .

Det er med andre ord ingenting å hente i ideen om en flyfri uke. Jeg kan allerede nå høre folks irritasjon over toskete demonstrasjonspolitikk. Og jeg ville vært enig med dem. Ideen er herved lagt død.

Om vi skal gjøre noe som monner, så bør vi bygge lyntog. Et tog som bruker mellom to og to og en halv time til fra Oslo til Bergen og Trondheim og litt over tre timer til Stavanger vil kunne ta mellom 75 og 95 prosent av flymarkedet på strekningene.

Da snakker vi ordentlige klimakutt.

lørdag 29. mai 2010

Et tilsvar til ThomasLG

Det er mange som ønsker SV ut av regjering. Rødts ThomasLG er én av dem. Han skriver på Twitter:

"Kjipt å være SVer nå (...). Hva med Afghanistan, skolemat, fattigdom, Israel, boligbygging, oljestopp, helseforetakene, vindkraft, kontantstøtta, stipend, gratis tannlege, ut av eøs, ut av nato, bedre kommuneøkonomi, ut av oljesandprosjektet, hurtigtog, mongstad osv."

Å tegne SV som stakkarslige, selvpinende krympere i regjering er visst blitt en slags nasjonal hobby for tiden.

Men en slik stakkarsliggjøring tjener bare ett formål: Å redusere kampen om mange viktige politiske spørsmål som SV kjemper for - rettferdighet, miljø og barn og unge - til et spørsmål om SVs helse. Det er å gjøre store ting små. Politikk dreier seg om sak, ikke smerte.

Og nettopp fordi politikk dreier seg om sak lurer jeg på hvorfor denne ideen om at SV ikke lykkes i regjering får utfolde seg så fritt. Det kan neppe skyldes et realpolitisk regnestykke av hva et 8,8 / 6,2 prosent parti burde ha fått til, sammenliknet med hva vi får til:

  • Vi har fått til full barnehagedekning. Vi har økt støtten til kommunene radikalt. Vi holder Norge utenfor EU. NTL jubler for likelønnsløft i staten.

Og det dreier seg ikke bare om saker som "alle er enige om":

  • Vi har startet skillet mellom kirke og stat, fjernet den kristne formålsparagrafen i skole og barnehage, vernet Trillemarka, innført homoekteskap og kuttet i kontantstøtta, alt dette til Sp sin store motstand.
  • Vi har vernet elva Vefsna for vannkraftutbygging, en elv som renner gjennom flere Ap-kommuner i Ap-fylket Nordland. Vi bruker milliarder på å rense Mongstad, bruker hundrevis av millioner på å bygge vindmølleparker og havvindmøller, hundretusener av ungdom får frukt og grønt på skolen, vi sier nei til nye gasskraftverk uten rensing, vi innfører nettopp strengere regler for boligomsetning, vi diskuterer exit-strategi i Afghanistan, vi utreder høyhastighetstog, vi har doblet forskningsøkningen, vi oppretter milliardfond for fornybar energi, oljeproduksjonen i Norge går ned for første gang i norsk oljehistorie, og har tredoblet fattigdomssatsingen sammenliknet med Bondevik - ingenting av dette er vel saker som Ap-ledelsen i utgangspunktet synes er kule, for å si det sånn.

Det kreves nok litt mer enn gjennomsnittlig politisk engasjement og interesse for å få med seg nyansene i de ulike partienes utgangspunkt, og hva som blir resultatet i regjering. Men jeg hadde nok i min naivitet forventet at en del politiske kommentatorer hadde fått dette mer med seg enn de faktisk gjør.

Så kan man si at SV må bli bedre til å feire sine seire. At vi burde vært flinkere på egenreklame. Bløtkaker hver uke. Ballonger og papirhatter. Mulig det.

Men det vil også bygge opp under ideen om at SV sitter i regjering for sin egen skyld, og for å feire seg selv - og ikke for de sakene vi tror på og for alle de vi kjemper for.

Så framfor å feire egen selvgodhet vil jeg heller invitere deg med i kampen for det SV tror på: Mer rettferdighet, mindre klimautslipp og en bedre framtid for barn og unge.

torsdag 27. mai 2010

Antidemokratene

På utsiden laller de seg inn i en fortelling om at de er frihetens forsvarere - ranke og stolte og faste i blikket.

Men i praksis står de for noe helt annet. De er antidemokratiske.

Nei, jeg snakker ikke om stater vi normalt ikke sammenlikner oss med. Jeg snakker om Høyre - folkets ombudsmenn, i kampen mot formynderne, overgriperne, de autoritære.

Liksom.

Her er noen eksempler som gjør meg forbanna:


  • Høyre ønsker å ta Norge inn i et udemokratisk EU. Det er kanskje mulig å tilgi Høyre for at de mener dette, til tross for at 57 prosent av det norske folk i følge målinger mener Høyre tar feil. Men jeg kan ikke tilgi Høyre for med viten og vilje å ville ønske å føre Norge inn i et prosjekt som per definisjon gir mer makt til de med penger, og mindre makt til folk. Det er det motsatte av demokratisk. Det er antidemokratisk.

    Høyre ønsker det faktisk så sterkt at de sammen med Arbeiderpartiet forsøker å endre grunnloven, slik at det ikke lenger trengs 3/4 flertall for at Stortinget skal avgi suverenitet til EU. De skal altså senke terskelen gjennom prokuratorgrep for å få til et norsk medlemsskap. Det er ikke bare flaut. Det er antidemokratisk.

  • Høyre vil ikke at 16-åringer i Norge skal ha stemmerett. Da SV og Venstre foreslo å utvide stemmeretten til også å gjelde 16- og 17-åringer stemte Høyre mot. Høyre står dermed ikke bare for en direkte begrensing i friheten til 16-åringer, de forsvarer også det paradoksale i at 16-åringer i dag kan dømmes etter en lov som de ikke har lov til å være med å endre. Det er et paradoks som SV vil gjøre noe med. Høyre sier nei. Det er antidemokratisk.

  • Høyre støtter med entusiasme ideen om at landets øverste leder går i arv. Kongehuset i Norge er forholdsvis ufarlig, men det kan man slettes ikke si om prinsippet; at en nasjonal maktposisjon går i arv: Når ett overhode dør, er det sønnen eller dattera til denne personen som overtar - uten at verken sønnen, dattera eller folket har noe de skulle ha sagt om den saken. Høres det lurt ut? Har vi tilsvarende på andre områder i Norge? Nei. Støtter Høyre dette? Ja. Sender Høyre en hilsen via fax (!) til kongehuset hver gang de har landsmøte? Ja. Dette er det motsatte av demokratisk. Det er antidemokratisk.

Demokrati dreier seg om folkemakt mot pengemakt. Derfor er det et urovekkende mønster at Høyre stiller seg på kapitalens side på nesten hvert eneste gatehjørne:

  • Høyre vil gi 25 millioner kroner i skattelette årlig til hver av de aller rikeste, på bekostning av offentlig velferd for alle.
  • Til sammen 17 milliarder i skattelette, som utgjør kutt i rundt 30.000 årsverk i offentlig sektor; lærere, sykepleiere, omsorgsarbeidere og barnehagepersonell.
  • Høyre vil svekke retten til fast jobb for folk flest, ved å styrke arbeidsgivers rett til å gi midlertidige stillinger.
  • Høyre vil ”stille strengere krav for trygdeytelser og sosialhjelp”.

Det er antidemokratisk.

onsdag 26. mai 2010

Skyt ikke på soldatene

En kampanje som heter "støtt soldatene våre" har sett dagens lys. Den har blitt til fordi de norske soldatene i Afghanistan opplever at deres rolle som soldat er vanskelig, fordi krigen er omstridt:

"Her hjemme er det stadig flere som finner det vanskelig å vedkjenne seg at de er soldater, fordi det har blitt en belastning både for dem selv, deres familie og vennekrets", heter det fra initiativtagerne.

Det er derfor en uheldig sammenblanding som kampanjen forsøker å rydde opp i. Det skal de ha ros for.

Fordi å sende norske soldater til Afghanistan er først og fremst et politisk vedtak. Soldatene er ansatt av staten for å gjøre den skitne jobben som staten vil de skal gjøre. Norske soldater tar liv. Danske soldater dreper sårede taliban-soldater. I 2009 ble 170 barn i Afghanistan drept av NATO-soldater. Det er dette som skjer i krig.

Hvis noen mener norsk deltakelse i krigen er uakseptabel, får man heller slutte å stemme på de partiene som ønsker å slutte lojalt opp om NATO, og heller stemme på de partiene som vil ha soldatene ut av Afghanistan. Der er Stoltenberg, ikke Stomperud, som er rett adresse for klagen.

Det er imidlertid et spørsmål om kampanjen "støtt soldatene våre" bidrar etter hensikten.

Jeg frykter nemlig at de mest NATO-lojale tilhengerne i Norge kommer til å bruke denne kampanjen til det motsatte av hensikten, nemlig at hvert minst kny mot krigen i Afghanistan tolkes som usolidarisk, upatriotisk, som mistillit mot jobben som soldatene gjør. At den som er mot krigen er motstandere av soldatene.

Det er nettopp denne flaue metoden Erna Solberg legger opp til, når hun på åttende mai i år, fra talerstolen på landsmøtet til Høyre, fikk sendt en stor, amerikansk "takk til alle de som er villige til å risikere alt for å bidra til landets og verdens sikkerhet".

Hvem tør å ta en konflikt med Erna på denne tårepersen?

Ingen, selvsagt.

Poenget er ikke bare at hun tar feil (det er vel ikke all dokumentasjon som sier at NATO-styrkene isolert sett bidrar til økt sikkerhet?). Det verste er at hun reduserer spørsmålet om norsk deltakelse i NATO-operasjoner i Afghanistan til kun å være en konkurranse om hvem som kan støtte de norske soldatenes innsats mest.

Dermed hopper hun med vilje over de realpolitiske sidene ved krigen. Støtten til norske soldater blir en en politisk avledningsmanøver, som kun bidrar til å dekke til spørsmålet om hvorfor Norge er i Afghanistan.

Virker det? Blir det fred? Blir det demokrati? Sivilisatorisk utvikling?

Der er ikke Erna i det hele tatt. Og hun vet det så godt.

Dessverre er det nettopp det motsatte som er kampanjens hensikt. På samme måte som spørsmålet om oljeboring utenfor Lofoten-Vesterålen ikke dreier seg om oljearbeiderne gjør en god innsats eller ikke, dreier ikke Afghanistan seg om soldatens innsats.

Skyt ikke på soldaten.

torsdag 20. mai 2010

Frp på ville veier

Noen som husker partiets nestformann Per Sandberg som ville ha gode nok veier til å kjøre trygt i fylla?

Vel, i Oslo har de sjansen til å lage fyllikveiene sine. Det er Frp som styrer Oslo. 

Oslo får hvert år over fire milliarder kroner av staten i frie midler. I tillegg til alle pengene som Oslo tar inn fra bomringene. Man skulle tro Frp kunne lage litt vei med dette.

Men neida. – Problemet er bare at det er fryktelig vanskelig for oss når vi blir tvunget til å prioritere pengebruken mellom skoler, sykehjem og veier.

Det sier Jørand Kallmyr som er samferdselsbyråd i Oslo, fra Frp. 

Han greier med andre ord ikke å finne penger til fyllikvei. Fordi skole og sykehjem er - naturlig nok - også viktige. I følge Kallmyr brukes det i år usle 60 millioner på asfaltering i Oslo. Av fire milliarder kroner, pluss bompengeinntektene. Så nå må han ha mer penger fra staten. Det er statens feil. 

Sjelden har jeg sett noen med ansvar så til de grader undertegne sin egen ubrukelighet. Hvis han mener han ikke greier å forhandle nok penger til fyllikvei av sitt eget byråd - av en pott på mange milliarder - får han ta ansvar for egne handlinger, som det gjerne heter i partiets eget program. At Frp ikke greier å skaffe nok penger til vei i Oslo, skyldes rett og slett hans egen udugelighet. Oppslaget om manglende asfalt i Oslo er en flau avskjedssøknad. 

Noen har sagt at Frpere er høyrefolk med promille. Det er godt sagt, om ikke annet. Men hvis man ser på antall meter fyllikvei som Frp har skaffet i Oslo, er  nok dette en forsiktig overdrivelse.

Exit Afghanistan: Hva skal til?

I stadig flere NATO-land dukker diskusjonen om å trekke seg ut av Afghanistan opp: Kan NATO-soldatene i Afghanistan trekkes ut? Hvilket tidsløp snakker vi om? Hva skjer med Afghanistan om NATO trekker seg ut? Hvordan vil en vellykket exit-strategi se ut?

Det er brennende aktuelt.

Både av innenrikspolitiske hensyn i de landene som har sendt soldater dit: Barack Obama har sagt at USA vil starte sin uttrekking av soldater fra Afghanistan sommeren 2011. I Nederland har Afghanistan-spørsmålet fått regjeringa til å sprekke. I Danmark ruller snart dokumentarfilmen Armadillo, om fra de danske soldatene i Afghanistan, over kinolerretene.

Men ikke minst av hensyn til situasjonen i Afghanistan: For hver bombe som faller og for hver innbygger som blir såret eller drept, øker oppslutningen om Taliban. Situasjonen i landet har gått fra vondt til verre. Tusenvis av sivile er drept siden invasjonen i 2001, og de sivile dødsfallene i 2008 økte med 40 prosent sammenliknet med året før. Taliban står - paradoksalt nok, vil noen si - sterkere enn på lenge.

For NATO vil det finnes to begrunnelser for å trekke seg ut.

Den ene er at 'oppdraget er fullført'. At NATO fikk det til.

Men om oppdraget skal være fullført, må man vite hva man faktisk er i Afghanistan for å gjøre. Hva er egentlig oppdraget? Hva skal til for å si at oppdraget er fullført? Hva gjør for eksempel Norge i Afghanistan?

Er vi der for å bygge sivilisasjonen? For å bekjempe Taliban? For å skape fred? For å stoppe drepingen? Å gjøre landet i stand til å passe på seg selv, slik blant annet Stoltenberg har sagt? Skape stabilitet? Er vi der for å hindre framvekst av internasjonal terrorisme? slik UDs nettsider om Afghanistan sier? Av hensyn til NATO-lojaliteten? Fordi de andre er der?

Her verserer det mange fortellinger i offentligheten. Alt for mange. Ikke alle har en gang med Afghanistan å gjøre.

Ulike mål krever ulike midler. Om vi skal konkludere med at oppdraget er fullført bør NATO i hvert fall begynne med å bli enige om én fortelling, ett mål. Og at krigen var riktig virkemiddel. Der er ikke NATO i dag i det hele tatt.

Og kanskje nettopp blir det den andre fortellingen; Den om at 'krigen ikke virker'. Det vil selvsagt sitte langt inne, fordi på linje med andre personer som er usikre på seg selv er det mye egenprestisje i NATO knyttet til Afghanistan.

Det vi ser i dag er at NATOs prestisje er i ferd med å bli innhentet av realitetene på bakken i Afghanistan. Faktum er at stadig flere forstår at den militære strategien som hittil er valgt, har ikke gått så godt som mange trodde: Den militære strategien har vært feil. 2009 var det blodigste året siden 2001 med en økning i drepte afghanere og internasjonale soldater. I gjennomsnitt ble 9 sivile afghanere drept hver uke i 2009. 346 barn drept - halvparten av NATO-styrker.

Det er ingen som nå lenger snakker om at det finnes en militær løsning i Afghanistan. Krigen har vist seg å være like vanskelig som det blant annet SV hevdet fra starten. Dagsavisens Hege Ulstein skriver at ”Selv om USA har bestemt seg for å sende ytterligere 30.000 soldater til den håpløse krigen i Afghanistan, ser det altså ut til at det synet SV har hatt hele tida, nå vinner fram".

Men hva så? Når skal NATO-soldatene i Afghanistan trekkes ut? Hva er mulig? Hvordan vil en exit-strategi se ut? Hva skjer med Afghanistan om NATO trekker seg ut?

Det er krevende spørsmål. Svarene finnes ikke ennå. Derfor inviterer SV til debatt om hva som må til for en vellykket Exit-strategi.

Her vil viktige spørsmål være:

1) Hva skal til for at Afghanistan kan styre seg selv?
2) Kampen om freden. Hvem skal forhandle, på vegne av hvem og hva blir resultatet?
3) Sivil innsats som fungerer. Er den sivile innsatsen i Afghanistan tilpasset afghanere eller Nato-styrkenes velgerstøtte i hjemlandet?

søndag 16. mai 2010

Syke innkjøpsregler

Norsk Tipping har fått en bot på 94 000 kroner for å kjøpt mat til kantina si på Hamar fra en lokal leverandør. Det skriver Aftenposten i dag (Kultur, side 20). Gebyret utgjør rundt 11 prosent av kontaktens verdi på rundt 900 000 kroner.

Det er Klagenemnda for offentlige anskaffelser som har ilagt gebyret. Gebyret er ilagt fordi Norsk Tipping foretatt en "ulovlig direkte anskaffelse". Med andre ord: Innkjøpet burde vært kunngjort, slik at flere kunne hatt anledning til å levere et bud.

Det er så man ikke veit om man skal grine eller le. 

Skal ikke et offentlig kontor - eller en kommune - få kjøpe inn mat, blyanter, arbeidstøy, uten at man må sette i gang en byråkratiserende prosess? Skal de ikke få velge en lokal leverandør, om de som sitter lokalt og kjenner forholdene lokalt faktisk mener dette i sum  er det beste? 

Nei, de kan ikke det.

Reglene er klare: Dersom verdien av den enkelte anskaffelse overstiger 500 000 kroner skal konkurranse kunngjøres, I tillegg finnes det forenklede regler som gjelder for kjøp mellom 100 000 kroner og 500 000 kroner. Disse reglene innebærer protokollplikt og forenklet kunngjøring. Dette gjelder enten det er kommunen, Norsk Tipping eller et universitet.

Norge er forpliktet blant annet gjennom EØS-avtalen til å følge visse terskelverdier, dvs. hvor beløpsgrensen går for hva som må på anbud. Men Norge har selv satt lavere terskelverdier enn de verdiene som EØS-avtalen forlanger. 

Det er to argumenter for så strenge innkjøpsregler som dagens. Det ene er at anbud er gir lavere pris enn man ellers ville fått. Det andre argumentet er at anbud betyr at faren for korrupsjon går ned, fordi man ikke binder seg til én uten å sammenlikne med andre. 

Ingen av argumentene holder vann. 

Til effektivitetsargumentet: Det er ikke slik at anbud automatisk gjør ting mer effektive, og at innkjøpet blir mer lønnsomt. Årsaken er et galopperende konkurransebyråkrati. Våren 2005 laget Asplan Analyse en rapport om konkurranseutsetting i kommunal sektor (Omstillinger; Hva koster de? Hva krever de? Prosjektrapport til Fagforbundet), hvor de fant at anbudsskriving og gjennomgang av anbud gjorde anbudene opp mot 10 prosent dyrere. Halvparten av dette – fem prosent – var direkte kostnader. For offentlig innkjøp dreier dette seg i sum om økte kostnader i størrelsesorden minst fem til ti milliarder kroner i året, antakelig mer.

Det andre argumentet, nemlig at jo mer anbud, jo mindre fare for korrupsjon, er slik jeg ser det bare en udokumentert påstand. Blant annet påstår Transparency International Norge at å heve anbudsgrensen for offentlige innkjøp vil skape mer korrupsjon.

Men vil ikke det motsatte like gjerne kunne bli tilfelle? At i skarp konkurranse om oppdragene vil det være minst like fristende å forsøke å snike til seg et oppdrag man egentlig ikke burde hatt? Hva er det egentlig ved anbudskonkurranse som gjør at ønsket om å vinne på urettmessige prinsipper skulle reduseres, fremfor å økes? 

I mellomtiden har altså Norsk Tipping fått en bot på 94 000 kroner for å kjøpt mat til kantina si på Hamar fra en lokal leverandør. 

Det er sykt. 

torsdag 13. mai 2010

På sporet av skurkene

Det finnes to typer skurkefilmer. Den amerikanske filmen, hvor skurken er Gary Oldmansk-hensynsløs, rå, kynisk, sur, kjip og guffen, og hvor helten er en som står på, en John McClane-figur som yippikayeymother-fucker skurken på slutten av filmen, redder verden og gjenforenes med den vakre kona. 

Og så finnes det den kontinentale filmen, som kødder med konvensjonene, hvor man på slutten av filmen spør seg selv: Kanskje var ikke skurken så ille likevel? Kanskje er vi alle skurker? Kanskje er JEG skurken? 

Det var ikke opplagt, men den norske klimadebatten har umerkelig blitt til den amerikanske filmen, hvor skurkene er tydelig tegnet; oljeselskaper, godstrafikken, Arbeiderpartiet, flytrafikken, biltrafikken, landbruket, regjeringen, industrien: Hvem slipper ut mest? Hvem gjør minst? Hvem må tas? Hvem er minst ansvarlig? Hvor skal lysene peke? 

Media gjør det, politikere gjør det, miljøbevegelsen gjør det. Jeg gjør det. 

Så kan man jo spørre seg: Hvem er egentlig de gode her i denne filmen? Jeg? Du? Selv Lars Haltbrekken kjører vel fly? Selv jeg kjører hvertfall fly av og til. Bil også. Spiser kjøtt. Bruker plastposer i butikken. Kjøper ferdige isbiter. 

Det er ikke opplagt at klimadebatten skulle bli amerikansk, framfor kontinental. For vi er alle med på utslippene. Vi er alle skurken, når alt kommer til alt. 

Jeg tror likevel debatten har godt av at det finnes noen klimaskurker. Det er bra, fordi noen har litt større ansvar enn andre - fordi noen sektorer er desidert verre enn andre:

- Olje- og gassvirksomheten er den verste, med 25 prosent av norske klimautslipp. De har økt sine utslipp med nesten 80 prosent siden 1990. Hadde vi fått reversert disse økningene er vi nesten i mål med halvparten av de norske klimaforpiktelsene. 

- Den andre skurken er veitrafikken. Den står for 20 prosent av norske klimautslipp, opp tredve prosent fra 1990. 

Og dette henger unektelig sammen. At veitrafikk og petroleumssektoren til sammen står for nesten halvparten av norske klimautslipp forteller noe om vår enorme avhengighet av fossile brensler. 

Og det forteller noe om hvor viktig det er å finne de gode alternativene; få biltrafikken ned og kollektivandelen opp, på på beina alternative energikilder som vind og bio. 

PS 

Så vil sikkert noen kunne mene at regjeringa også burde vært på skurkelista, fordi vi i følge miljøbevegelsen ikke gjør nok ting eller ting raskt nok. 

Så derfor vil jeg nevne at det også skjer mange bra ting i Norge på klima - selv om det ikke alltid virker sånn: 

  • Et tyvemilliardersfond for miljøteknologi har begynt å virke, ved å blant annet gi 630 millioner kroner (det er mye penger!) til tre vindmølleparker i Norge.
  • Vi bruker milliarder på å få renset Mongstad. Mongstad skal renses.  
  • Bilavgiftene legges om, for at de mest miljøvennlige bilene skal bli rimeligere, og redusere utslippene fra biltrafikken. 
  • Rushtidsavgift innføres i stadig større omfang for å få ned biltrafikken og kollektivandelen opp i de største byene. 
  • Fra nyttår 2011 skal vi bruke 500 millioner kroner til en satsing på miljøteknologi, for å få opp de gode alternativene. 
  • Regjeringens program for bioenergi er oppe og står, som også bidrar til å få opp de gode alternativene.  
  • Vi har satt et klart mål om å kutte norske klimautslipp 15-17 millioner tonn i året, hvorav 2/3 i norge (resten med kvoter). 
  • Vi har fått laget utkast til et planverk med teknologiske mulighetsstudier for ulike sektorer (aka. sektorvise handlingsplaner), som et alternativ til å la markedet alene styre hvor kuttene skal komme: Her kan du lese om ulike måter å få ned utslippene fra oljesektoren fra. Her kan du lese om ulike tiltak for å få ned utslippene fra transportsektoren på.  

Om det er nok, vil det alltid være spørsmål om.

Men jeg ble ærlig og oppriktig glad da jeg så at utslippene per person i Norge faktisk har gått langsomt ned de siste årene. 

onsdag 12. mai 2010

Hvor kritisk?

Det er nå over halvt år siden at Kristin Halvorsen ble filleristet i media for påstanden om at "fattigdommen kan fjernes med et pennestrøk". Den massive dommen lød: Regjeringen hadde ikke fjernet fattigdommen med et pennestrøk, slik Kristin Halvorsen hadde sagt var mulig før valget i 2005. Sitatet hennes ble gjengitt overalt som et selvfølgelig faktum.

Men hadde hun virkelig sagt det? Siden sitatet var et viktig premiss for den kritikken som ble framført, ble det lagt ned mye gravearbeid for å finne tilbake til sitatet: Var sitatet riktig? Hvor ble det sagt? Når ble det sagt?

Ingen kunne finne det igjen. Uansett hvor vi lette så kunne vi ikke finne at Kristin faktisk hadde sagt dette. Verken i aviser eller på opptak fra TV-debatter.

Det ble påstått at uttalelsen skulle ha kommet i valgkampen 2005. Vi sjekket derfor TV-debattsendingene før valget. Ingenting.

Og man skulle kanskje forvente - om sitatet faktisk falt i 2005 - at denne påstanden var gjengitt i hvertfall én avis i 2005 eller 2006. Men det er den ikke. Et søk på http://www.retriever.no/ viser null relevante treff på ordene "Halvorsen" og "pennestrøk" i den perioden.

Det vi fant var en uttalelse fra Kristin om at "å bekjempe fattigdom er et spørsmål om politisk vilje".

Dette er heller ikke noe svakt uttrykk. Det understreker poenget om at å bekjempe fattigdom ikke er umulig, snarere tvert i mot: Der det finnes vilje, finnes det evner.

Men det er et langt stykke mellom å si at politikk er det muliges kunst, til å si at fattigdom kan slettes med et pennestrøk. Og det var det siste hun måtte stå til rette for.

Så hvor oppsto dette sitatet?

Det første politikersporet opptrer faktisk ikke før den 1. desember 2007. Da skriver Høyres Martin Engeset (han, ja) et innlegg i Moss Avis:

”Daværende SV-leder Kristin Halvorsen (…) sparte ikke på kruttet når det gjaldt hva som skulle til for å utrydde fattigdommen i Norge: Det kunne gjøres med et pennestrøk”.

Han gjentar påstanden i Sunnmørsposten 20.12.2007, Moss avis 21.06.2008, Fredrikstad Blad 25.06.2008 og Nationen 06.05.2009.

Siden Engeset er ett av de dokumenterbare opphavene til sitatet, har jeg spurt ham om hva som var kilden til påstanden hans. Det kunne han ikke svare på. Det han tvert i mot kunne bekrefte, var at dette "ikke [er] et sitat, men en beskrivelse av Kristin Halvorsens valgløfter fra valgkampen i 2005" (epost til meg 24.08.2009).

Det kan godt være Høyres Engeset ikke vil la seg vedkjenne at han har latt seg inspirere av Klassekampen. Men det er hvertfall i et kommentarinnlegg "Fattig manns trøst" av journalist Anders Horn tidligere samme høst, den 6. oktober 2007, at vi for aller første gang i dagspressen finner følgende formulering:

"Regjeringas «fattigdomssatsning» vil uansett stå i skarp kontrast til Kristin Halvorsens formuleringer i opposisjon om at fattigdommen i Norge kan avskaffes med et pennestrøk".

Både Engeset og Horn bringer altså i 2007 til torgs sine egne ideer om et sitat som skal ha falt for over to år siden, i valgkampen 2005. Jeg har spurt Anders Horn i en epost hvor han hadde sitatet fra. Han har fortsatt ikke svart meg.

Så kan man selvsagt si mye om Regjeringen har gjort nok for de fattige eller ikke. Om det har vært nok politisk vilje eller ikke. Det er et godt spørsmål. Det er alltid et godt spørsmål.

Men at ikke én journalist i kampens hete greide å sette søkelys på om et så avgjørende sitat var riktig eller ikke - og stille inn siktet etter dette?

Det er en god regel for pressen at den skal kritisere makta. Men noen ganger må den også greie å stille noen helt grunnleggende spørsmål til opposisjonen.

søndag 9. mai 2010

Høyres pinlige avledningsmanøver

På Norges frigjøringsdag, den åttende mai, valgte Høyres landsmøte å sende en hilsen til de norske soldatene i Afghanistan. "Dagen i dag minner oss om at det noen ganger er nødvendig å kjempe for vår frihet og vår trygghet (...) Til alle de som er villige til å risikere alt for å bidra til landets og verdens sikkerhet, sender Høyres landsmøte en stor takk" ble det sagt fra talerstolen.

Det hele var akkurat like nasjonal-patriotisk og avledende som det var ment.

Høyre ble med dette utspillet det første partiet som reduserer spørsmålet om norsk deltakelse i Afghanistan til et spørsmål om soldatenes innsats.

Hva er det Høyre prøver å fortelle? At det er uenighet i Norge om hvorvidt soldatene gjør en god jobb, og at de gjør den jobben regjeringen har bedt dem om å gjøre? Tøys. Selvsagt dreier ikke dette seg om de norske soldatene. Det dreier seg om at Høyre ønsker å dekke til at Høyre synes Norge skal gjøre som NATO vil, og sende enda flere soldater til Afghanistan.

De tør bare ikke si det høyt.

Men det er ikke dette som er spørsmålet. Fordi på samme måte som spørsmålet om oljeboring i Lofoten ikke dreier seg om oljearbeiderne gjør en god jobb eller ikke, dreier heller ikke debatten i Afghanistan seg om de norske soldatene gjør en god jobb eller ikke.

Det dreier seg om hva som er målet med NATOs invasjon i Afghanistan. Er det fred? Sivilisatorisk utvikling? Bekjempe Taliban? Spørsmålet er viktig, fordi middelet er avhenging av hva som er målet.

Høyres bidrag bringer oss dessverre ikke noe nærmere dette svaret. Snarere feier de vanskelighetene under teppet, og bidrar dermed bevisst til å tildekke og avlede oppmerksomheten fra de store og vanskelige spørsmålene. Det er bare feigt.

Så kan man jo bare registrere at Høyre sammenlikner motstandskampen i Norge under andre verdenskrig med å sende norske soldater inn i væpnet kamp i et annet land i dag. Sammenlikningen er historieløs, pinlig og flau.

Her er hilsenen i sin helhet:

"I dag er det 65 år siden det norske folk etter fem års okkupasjon gjenvant vår frihet. Dagen i dag minner oss om at det noen ganger er nødvendig å kjempe for vår frihet og vår trygghet. Det er også bakgrunnen for vårt engasjement i Afghanistan. Norske soldaters innsats bidrar til vår egen og våre alliertes sikkerhet, og til å avverge borgerkrig eller et brutalt Talibanstyre. Til alle de menn og kvinner som er villige til å risikere alt for å bidra til landets og verdens sikkerhet, sender Høyres landsmøte en stor takk".