mandag 15. desember 2014

Drømmen om Sherwood-skogen

"Du skal få beholde mer av egen inntekt". Det har vært Frps og Høyres begrunnelse for å senke skattene i Norge.
Budskapet mellom linjene er at skatt er penger som staten tar fra deg, og at den vanlige arbeider vil få det mye bedre om man slipper unna med mindre skatt.
Dette narrativet treffer noe i oss. Det er fordi fortellingen er hentet fra eventyrene om Robin Hood. Her gjør sheriffen av Nottingham (staten) livene til et strevende og hardt arbeidende folk enda verre ved å ta inn skatt fra dem. De får lite og ingenting igjen for pengene. Det er et liv i hardt arbeid, trange kår og urettferdighet.
Så kommer Robin Hood inn fra høyresida, for å bekjempe den urettferdige skatte­innkreveren, for å gi pengene tilbake til de rettmessige eierne, og for å sikre at rettferdigheten endelig seirer. Uten urettferdig skatt er det glede i landsbyen. Hattene kastes i luften.
Fortellingen om Sherwood-skogen er en genial fortelling for den politiske høyresida. Alle er på lag med Robin Hood. Alle er enige om at sheriffen av Nottingham er en skurk.
Staten: Ond sheriff som stjeler penga til folk
(foto: skjermdump fra Disneys Robin Hood)
Likevel halter sammenlikningen, på to måter.

Den viktigste forskjellen er at vi ikke lenger lever i middelalderen. Kongene brukte skatter, sølv og gull på stående armeer, slott og seg selv. Slik er det ikke lenger. I virkelighetens verden går skatte­pengene til skole, sykehus og utdanning. Skatt har blitt sivilisasjon. Skatt gjør oss til et bedre samfunn. Skattepengene kommer tilbake til oss selv.

Det betyr også at et skattekutt kommer tilbake til oss selv - i form av mindre penger til fellesskolen, gratis utdanning og statlige syke­hus.

Den andre forskjellen dreier seg om hvem som blir pint under skattene. Det underliggende premisset i fortellingen fra Sherwood-skogen er at vanlige folk skattes høyt og urettferdig. Det er feil.

Skatt på vanlige inntekter i Norge­ er progressive, på den måten at jo mindre man tjener, jo lavere prosentsats betaler man i skatt. En person som tjener 300.000 betaler om lag 60.000 kroner i skatt. En person som tjener ti ganger så mye, betaler om lag 20 ganger så mye skatt. Det er de aller rikeste som virkelig betaler mye skatt.



Det er dette som gjør Robin Hood-lignelsen så fatalt feil. Når Høyre og Frp setter i verk ­planen om at «Du skal få beholde mer av egen inntekt», er det Holmenkollåsen, ikke Holmlia som feirer. Formuesskatten er en sterkt medvirkende årsak til dette. Den gjør at personer med store formuer, i praksis de som eier mange aksjer og mye eiendom, er de som betaler mest i skatt. Når formueskattekuttene blir store, er det de som betaler mest skatt som får mest. Folk flest får hundrelapper tilbake.




Ikke helt i tråd med drømmen om Sherwood-skogen.

Innlegget sto på trykk i Vårt Land 15.12.2014


mandag 8. desember 2014

Personvernpanikk

Slapp av. Livet ditt er ikke så interessant som du tror.  


Facebook vet hva du vil kjøpe, Twitter vet hvor du er, Google vet hvor du har vært. Panikken brer seg. Personvernpanikk. 

Denne panikken er det liten grunn til. Bruken av big data er vår tids sivilisatoriske mulighet. Massedata om forbruk, livsstil, ønsker og moral burde danne grunnlaget for innsikt og handling, ikke panikk

Massedata kan legge grunnlaget for politiske beslutninger om transportbehov, matsikkerhet og helse. Det kunne gi oss reell kunnskap om folks vaner, interesser, behov, og gi oss bedre helseløsninger og trafikkløsninger som folk trenger. 

Bedrifters kunnskap om forbruk, interesser, livsstil, ønsker og grenser, burde være det naturlige grunnlaget for hvordan man produserer, markedsfører og utvikler nye produkter, og forbedrer de eksisterende.  Det er bra at butikken vet hva du vil spise, at busselskapet vet hvor du reiser, at bomselskapet vet når du passerer. Ikke fordi DU er interessant. Men fordi du inngår i et større datasett som sier noe om de store bevegelsene. 

Alle som har sittet med et datasett med litt størrelse vet hvilke store muligheter som finnes. Man finner de store bevegelsene, man finner mønstre, man lærer noe om massene, om de store tallene, man kan konstruere arketyper med felles trekk, og lete etter samvariasjoner i måter å oppføre seg på. Det viktigste kjennetegnet ved et stort datasett er rett og slett én ting: Det er de store tallene som virkelig forteller noe. Individene er ikke interessante. 

Personvernforholdet i dette blir forsvinnende lite. Det er først når folk opptrer kollektivt at man er interessant - ikke som individ, men som en gruppe.  

Bekymringen til de fippskjeggbekledde Venstre-hipsterne bremser denne utviklingen. Den bygger på en feiloppfatning: Ideen om at selskaper bruker og setter sammen informasjon om DEG og MEG, og snart vet de alt om MEG og DEG. Det er feil. Å tro at ens personlige eget liv er så unikt og spesielt og interessant at noen bryr seg, er i overkant naivt. Det har aldri vært verken Google, Facebook eller Twitters mål å bruke tid på individet. Rett og slett fordi ingen bryr seg om deg - før du er en del av noe større. Det er her pengene er. 

I dag bremses de sivilisatoriske mulighetene innenfor big data av en liten gerilja liksomliberalere, som svarer "personvern" før de har hørt spørsmålet. Det er utelukkende intellektuell tagging: Det viktigste er at man markerer ofte, framfor å tenke på den faktiske konsekvensen av innholdet.  

Slapp av. Livet ditt er ikke så interessant som du tror.


Innlegget sto på trykk i Dagbladet 30.11.2014


fredag 5. desember 2014

Bakstreversk, Sande

For oss som elsker fagforeninger er det trist å se at LO-forbundet Industri Energi (IE) og Leif Sande stadig setter nye rekorder i politisk bakstrevervirksomhet.  

Oljesektoren er den sektoren med de største og mest økende klimautslippene i hele Norge. De er fordi de fleste oljeplattformene har gassturbiner som lager strøm til eget bruk. Å legge kabler med elkraft fra land til nye plattformer er det minste man kan gjøre for å få ned framtidige utslipp. Derfor har Stortinget vedtatt at det nye gigantfeltet Sverdrup og de andre feltene på Utsirahøyden skal bygges med strømkabel fra land. 

Det liker ikke IE. I en rapport de nettopp har fått laget, sammenlikner de strømkabler fra land med bruk av gassturbin. Her finner de argumentasjon for sitt eget syn om at det er klimamessig smartere med gassturbin. Argumentet er at gassen som ikke blir brent på sokkelen, blir brent i Europa. IE bruker rapporten til å uttale seg skråsikkert: "Nå trenger vi ikke å tro lenger. Nå vet vi". 

En slik skråsikkerhet er det ingen grunn til: 

· Teknisk Ukeblad har gått gjennom rapporten, og kritiserer IE for å forutsette en kunstig høy virkningsgrad på plattformturbinene. IE setter 80 prosent. Det mest realistiske er under halvparten. 

· IE reflekterer ikke over usikkerheten ved hvorvidt norsk gass til utlandet faktisk erstatter kull, eller om den erstatter fornybar energi. Her burde skråsikkerhet bli til usikkerhet. 

· Gasskraftverk på Johan Sverdrup vil tilføre atmosfæren en million tonn CO2 i året i mange tiår framover. Det er nesten like stort som samlede klimautslipp fra Oslo.  Oljefeltet har en beregnet levetid på 50 år. 


Faksimile BT 5.12.2014

· IE beskriver elektrifisering som "å tappe fastlandet for strøm”. Det er feil. Vi har et betydelig strømoverskudd i Norge. Energi Norge regner med et kraftoverskudd i Norge på mellom 20 og 50 Twh innen 2020. Haugaland Kraft sier til NRK at ”verken elektrifisering av plattformene eller Hydros utbygging på Karmøy har noen betydning for kraftprisen. Forbruket vil øke, men (…) kraftprisen vil gå ned”. 

Det er ikke bare tallene som er feil. Industri Energi forsøker seg på omkamp på ikke bare ett, men to stortingsvedtak med brede flertall. 

· Elektrifisering av Utsira er allerede vedtatt av Stortinget. Dette kjemper IE mot. 

· Stortinget har vedtatt at Norge skal redusere sine egne utslipp med rundt 10 millioner tonn innen 2020. Klimautslippene øker, spesielt fordi utslipp fra turbinene på oljeplattformene øker. Elektrifisering vil bidra til å redusere framtidige utslipp. Dette kjemper IE mot. 

Det IE dermed egentlig sier, er at de ikke bryr seg om det Stortinget vedtar. Det er flaut og arrogant av en fagforening ikke å kunne forholde seg mer oppegående til to vedtak fattet av landets nasjonalforsamling med overveldende flertall.

Innlegget sto på trykk i Bergens Tidende 5.12.2014

lørdag 9. august 2014

KS må omorganiseres 


Etter at det er varslet 5500 streikende lærere har KS nå sagt at de er villige til å forhandle. Det er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. KS må ta et oppgjør med måten de styres på. 

KS ledes av et hovedstyre bestående av personer fra alle store politiske partier. KS sitt styre har for eksempel fire medlemmer fra Ap, tre fra Høyre, en fra KrF og en fra Venstre. Styret ledes av et medlem fra Høyre og en nestleder fra Ap.  

Det er dette hovedstyret som bestemmer hva KS skal mene og kreve i de nasjonale forhandlingene med lærerene. Alle disse politiske partiene i KS' styre har fått drive fram lærerstreiken, samtidig som andre personer fra nøyaktig de samme partiene har fått hykle i vei om at de forstår lærerne så alt for godt. Det er en demokratisk skandale; en tverrpolitisk, flau strøm av politiske krokodilletårer. Det gjelder Venstre, KrF, Ap og Høyre som jeg har lagt spesielt merke til i sommer (jeg gjør et hederlig unntak for SVs Ivar Johansen, som har vært redelig nok til å stå konsekvent og fast mot KS' linje). 

Noe må forandres. Måten dette praktiseres på idag er en hybridløsning som i bestefall skaper forvirring, i verste fall forakt, for det politiske systemet. 

Spørsmålet man må stille seg i KS nå er: Er det viktig at styremedlemmene i KS kommer fra et parti? Er det viktig hva disse partiene står for? Sitter de der fordi de representerer et parti og dets meninger? Hvis ja, så må sommerens lærdom være at nå må vi få se i praksis at disse politikerne står for den politkken de er valgt på og det programmet partiet deres representerer. Høyre står for eksempel for "mer fleksibel arbeidstid for lærerene". I KS, hvor Høyre altså har styreleder, gjør Høyre det motsatte.

Enten må hovedstyrets medlemmer begynne å oppføre seg mer i tråd med sine programmer, siden de tross alt er valgt inn der FORDI de kommer fra et parti. Eller så må KS kaste ut politikerne. 

Innlegget sto på trykk i Klassekampen 9. august 2014

fredag 8. august 2014

Vigeland sentrum - taust og vindusløst

Dette innlegget sto på trykk i lokalavisen Lindesnes Avis juli 2014, og er skrevet i kjærlighet til det stedet jeg er oppvokst på. 

Å gå en kveldstur gjennom Vigeland sentrum burde være en hyggelig opplevelse. Det er det ikke. Noen gresstuster og en pliktskyldig statue her og der kan ikke rettferdiggjøre at store deler av Vigeland sentrum nå ser ut som en nedlagt russisk containerhavn. 

Det største problemet er store, tause og vindusløse veggflater ut mot de mest sentrale delene av der hvor folk passerer: 

Remebygget, en bauta over mislykket funksjonalisme og åndsfraværende kommunal sentrumsplanlegging, burde vært revet for mange år siden. Istedet får bygget stå, og brødrene Reme får la deres arkitektoniske grusomhet peke nese til de laverestående byggene som ligger bakenfor - kommunens kulturhus, bibliotek og rådhus. 

I hele første etasje i Remebygget har det nå blitt butikk. For å gi etter for butikkens krav om innvendig hylleplass langs ytterveggene er hele første etasje ut mot Spangereidveien blindet og vinduene fjernet. Sett utenfra er det trist, upersonlig, avvisende og kaldt. At byggets fasade er forsøkt hippet opp med en glassinnrammet trapp som trekker blikket i høyden er som å plastre et hjerteattakk. På baksiden av bygget er det like goldt. Store asfaltflater og sterile, uendelig lange vindusløse, gråhvite veggplater med brudd hensetter i beste fall assosiasjonene til et slitent mottaksanlegg for fisk. 

Like ved ligger Rema-bygget, som ble reist på tomta til Eigedal for noen år siden. Heller ikke her er det vinduer inn fra Spangereidveien. En lang, hvit israelmur forteller deg at her er det ingen grunn til å dvele, ingenting å se, gå et annet sted. Går man tyve meter til kommer man til Coop, som ligger med solfalmet og slitt fasade ut mot Spangereidveien, og omtrent vindusløs på de tre andre ytterveggene. 

Bankboksen, på motsatt siden av veien, ser ut som den alltid har gjort: Noe som ble plassert på Vigeland fordi Lyngdal sa nei. 

Dette er ikke et melankolsk innlegg om at alt var bedre før. Vigeland sentrum har aldri vært pent. Men man har hatt mulighetene. Dèt viser alt som har blitt bedre med Vigeland de siste årene. Stranda, gangbroa over elva, Ellas hage og kulturhuset tyder på politikere som vil og kan noe. 

Men rundt og langs Spangereidveien har kommunepolitikerne latt hensynet til næringslivet, bilistene og butikkene veie tyngst. Det meste av sentrum er nå nedasfaltert. Vigeland sentrum er blitt et ukoselig sted man av nødvendighet kjører bil til for å handle, ikke for å trives. 

Vigeland trenger politikere som mener at sentrumsutvikling er noe større enn å gjøre det som Reme og Rema vil. Hvem tør plante trær og anlegge park? Hvem tør rive Remebygget for å gi sentrum mer luft? Hvem tør å pålegge butikkene i første etasje vindusfasader? 

Hvem tør å lage et Vigeland sentrum til et litt mer trivelig rom å oppholde seg i for folk? 

Thor Egil Braadland, oppvokst på Vigeland

onsdag 9. juli 2014

Norske verdier

I tredve år har jeg hørt Frp snakke og snakke om "norske verdier". Da ville det kanskje vært å forvente at Frp i regjering faktisk gjorde en jobb for å fremme norske verdier - ved å definere dem, ved å stå for dem og ved å kjempe for dem.

Hva med litt norsk humanisme i Nansens ånd og tradisjon? Det hadde vært en real norsk verdi å stå for. Istedet får vi regjeringens flaue flyktningepolitikk overfor krigsskadde fra Syria, og et nasjonalt tiggeforbud for å kaste ett bestemt folkeslag ut av syne og ut av landet.

Hva med ta på alvor at Norge er ett av de landene hvor likestillingen er kommet lengst, og styrke denne verdien i Norge - framfor å kutte i pappapermen, kutte i likestillingspolitikken, underfinansiere barnehagene og gjøre det mer lønnsomt for mor å være hjemme lenge med barn? 
Hva med å jobbe for den norske verdien i at alle skal ha like muligheter - framfor å svekke arbeidsmiljøloven for vanlige folk, kutte lønna til vikarene og sende milliarder av skattekroner til de som har mest fra før? 

Hva med de norske verdiene som respekt for FN og menneskerettigheter, framfor å se en annen vei når Israel mer enn noen gang trenger en norsk fordømmelse når de torturerer og dreper palestinsk ungdom, nekter å anerkjenne Palestina som stat, og bygger nye 1200 boliger på okkupert, palestinsk jord? 


Faktum er at Frp selv står helt fjernt fra norske verdier. De står for en republikansk amerikanisering, ikke en fornorsking, av Norge.  Norske verdier er for Frp noe utlendingene må lære seg for å ikke bli kastet ut - men som Frp selv ikke trenger å bry seg om. 

Som om dobbeltmoral var en viktig norsk verdi. 

Innlegget sto på trykk i Dagbladet 9. juli 2014

torsdag 26. juni 2014

Mindre religionsundervisning

I løpet av sin tid på grunnskolen skal en elev bruke like mye tid på religion som på naturfag. ­Det er en helt feil prioritering. 

Utdanningsdirektoratets fag- og timefordeling for den norske grunnskolen sier at alle elever skal gjennom 584 skoletimer med religionsundervisning i løpet av sin tid på grunnskolen.

Dette er nøyaktig like mye tid som de skal bruke på naturfag.

Det er flere timer enn de bruker på musikk og mat og helse til sammen. Det er omtrent like mye tid som de skal bruke på engelsk. Er religionen virkelig så viktig?

Viktig rolle. 

Det er ingen tvil om at religion spiller en viktig rolle i samfunnet. Spørsmål om hvordan man forholder seg til og forstår hvordan religionen virker i samfunn, kulturer og konflikter er sentralt for enhver som er opptatt av hva som skjer i samfunnet. Religioner utgjør institusjoner og verdisett som er en viktig del av verdens kulturarv, religioner forklarer kriger, landegrenser og maktkamper, de bygger opp og kanaliserer håp, følelser og verdistrømninger. I mange samfunnsaktuelle verdispørsmål, som for eksempel abort, prevensjon, likestilling og homoseksuelles rettigheter har religionen vært en fyrlykt, formidler og forsterker av politiske standpunkter. Religionen er uhyre interessant som en kanal i samfunnet for oppsamling og utøvelse av politiske verdier.


Faksimile Vårt Land 26. juni 2014

Nettopp fordi det er religionens samfunnsmessige og politiske betydning som er interessant, er det opplagt at elever skal undervises i religion som samfunnsfenomen.

Verdier. 

Religion som samfunnsfenomen bærer med seg en rekke interessante spørsmål: Hvor viktig er religion, satt opp mot andre kanaler for politikk og maktbruk; politiske partier, sivile organisasjoner, universiteter, nasjonalstaten, globaliserte foretak, styrtrike, private eiere, FN? Hvem blir medlem av et trossamfunn? Hvorfor? Hva motiverer dem? Hva betyr religioner for statsdannelser? Hvilke verdier står religionen for, opp mot andre maktinstitusjoner og verdibærere? Hva gjør religionen med hvilke verdier man står for? Blir religion mer eller mindre viktig over tid? Hva betyr økt utdanning og utviklingen av internett for maktbalansen mellom religion og de andre aktørene? Hvordan er utviklingen på ulike steder i verden? Spiller religionen noen steder den rollen som organiserte partier gjør andre steder i verden? Hvorfor har vi ikke et eget muslimsk parti i Norge, når vi har flere kristne partier?

Man trenger ikke et eget fag for å stille disse spørsmålene. Tvert i mot er dette spørsmål som enhver oppegående samfunnsfagslærer vil be sine elever diskutere i løpet av de 641 timene med samfunnsfag som en elev på grunnskolen skal gjennom. Samfunnsfag er allerede et fag på skolen.

Ubalanse

Derfor følger det andre spørsmålet naturlig av det første: Hvorfor er religionene i en slik særstilling i samfunnet at de krever et eget fag?

Svaret på dette er dessverre enklere enn mange liker å tenke på. Dagens RLE-fag er en bastard og et kompromiss som ingen hadde som førstevalg. Den omfattende religionsundervisningen er på den ene siden et resultat av en lang, norsk historie med et omfattende og forkynnende kristendomsfag i skolen. På andre siden står de som har kjempet for en konfesjonsfri skole. Kompromissresultatet er en konfesjonsfri skole med et svært omfattende religionsfag (og hvor minst 55 prosent av undervisningen skal være om kristendom i KRLE, slik ­regjeringen har avtalt med KrF).

Regjeringen bør ta tak i denne opplagte ubalansen.

Ett forslag vil være å ta noen av timene som i dag brukes på religionsundervisning, og bruke dem på et utvidet samfunnsfag, hvor religion som samfunnsfenomen har - som før - en naturlig plass sammen med en rekke andre viktige samfunnsspørsmål. Avtalen med KrF sier at KRLE-faget skal inneholde minst 55 prosent kristendom. Men den sier ikke noe om hvor mange timer KRLE det skal være i løpet av et skoleløp.

Asia-kunnskap. 

De resterende timene bør brukes på å gjøre norske elever mer forberedt på framtiden. Bård Vegar Solhjell (SV) har tatt til orde for å styrke Asia-kunnskapen og -språk i skolen. Det er en utmerket idé. En annen måte å forberede norske elever på framtiden på, er å innføre et praktisk teknologifag som gjør elever enda mer interessert i praktisk realfag og teknologi. Noen av dagens timer i religionsundervisning kunne opplagt vært brukt til dette.

Det ville ikke minst vært en naturlig oppfølger av ­regjeringserklæringen, som ­sier at «Innovasjon, kunnskap og teknologi er nødvendige ­satsingsområder for å møte morgendagens konkurranse i en globalisert verden».

søndag 1. juni 2014

"Fastlandsøkonomien"


Hvorfor skal ikke petroleumssektoren regnes med når vi snakker om norsk økonomi? 

"Fastlandsøkonomien" heter det, når økonomene skal snakke om hva som egentlig foregår i Norge. "Vi snakker jo naturligvis her bare om fastlandsøkonomien".  

Da mener de alle fabrikkene og butikkene i hele Norge - unntatt de fabrikkene som står med bena i saltvann. 

Gjør vi dette skillet fordi olje er en råvare? 

Nei. Bøndene som produserer gulrøtter fra frø og jord regnes med i "fastlandsøkonomien". Pukkverk som produserer grus av stein regnes med. Vannkraftverk, som lager strøm og inntekter av regnvann regnes med. Gruvedrift på Svalbard regnes med. Fiskeoppdrett, som lager penger av fisk, regnes med. Alle andre råvareutvinnere er med. 

Faksimile VG 30.5.2014

Men oljeplattformene som lager penger av olje? Nei, det er noe annet. Det må holdes utenom. 

Forskjellen er hvor beina står. Står fabrikken tørt på gabbro, gneis eller granitt er den med. Da er det fastland. Står den på havbunnen er den ikke med. 

Dette skillet er umulig å begrunne logisk. For vannkraft, fiskeoppdrett og petroleum gjelder jo nøyaktig det samme forhold: Det ligger en råvare der, den ligger innenfor Norges grenser, vi utvinner den ved hjelp av kompetanse, ansatte og teknologi, og vi selger den for penger. 

Men olje er tydeligvis noe annet. 

Hvorfor regnes ikke oljefabrikkene med? Hvorfor skal olja holdes utenfor? 

Det er opplagt at begrepet ”fastlandsøkonomi” er etablert for å tjene en bekvemmelig politisk hensikt: Ved å holde petroleumssektoren utenfor, unngår man en meget vanskelig og meget viktig debatt; om industrielle og samfunnsmessige prioriteringer og ringvirkninger. 

I begrepet "fastlandsøkonomi" regnes plattformene kun som rene seddelpresser. 

Det er de også. Men ikke bare det. 

Oljetempoet på norsk sokkel kan ikke frikobles fra verken klimahensyn, samfunnsøkonomi eller andre ringvirkninger. Oljeproduksjon er også knyttet til det samlede investeringsnivået i samfunnet, effekter for lønnsnivå, og viktige næringspolitiske spørsmål om oljeavhengighet opp mot andre og mer framtidsrettede næringer.  

Gjennom "Fastlandsøkonomi"-begrepet forsøker økonomene i LO, NHO og Finansdepartementet å frikoble oljevirksomheten fra helt grunnleggende politiske debatter og nasjonaløkonomiske spørsmål. 

I mellomtiden vokser petroleumsavhengigheten i Norge, klimautslippene stiger og viktige kompetanse suges ut av andre næringer. 

Kanskje det er en kraftig landheving som må til, slik at økonomene endelig kan inkludere oljeplattformene i "fastlandsøkonomien"? 


Innlegget sto på trykk i VG 30. mai 2014

mandag 7. april 2014

En byråkratisk mastodont

Trenger vi virkelig 500 statsansatte som gransker den til enhver tid sittende regjering?
Riksrevisjonen er det kontoret i Norge som skal passe på at departementene følger opp Stortingets vedtak, og at regjeringen bruker og forvalter penger slik Stortinget har bestemt.
Helt i det stille har Riksrevisjonen vokst til å bli en byråkratisk mastodont. Det jobber i dag rundt 500 personer med kontroll og revisjon i Riksrevisjonen. Det er flere ansatte i Riksrevisjonen enn i hele Kunnskapsdepartementet og hele Olje- og energidepartementet til sammen, to av de største fagdepartementene vi har. Det er i dag én ansatt i Riksrevisjonen per åtte departementsansatte. Til sammenligning har barnehagene i dag krav om én pedagog per ni småbarn. De siste 15 årene har Riksrevisjonen vokst med 25 prosent. Til sammenligning har alle departementene samlet vokst med åtte prosent.
Hvordan kan dette skje? Hvem fører kontroll med at ikke kontrollvirksomheten vokser oss over hodet?
Veksten skyldes først og fremst måten midlene til Riksrevisjonen bestemmes på. Riksrevisjonen har en snarvei til budsjettmidler som nesten ingen andre statlige etater har. Det vanlige er at etater og departementer får sine budsjetter vurdert og foreslått av regjeringen, og deretter diskutert og vedtatt av Stortinget, i åpne budsjettinnstillinger hvor partienes vurderinger er synlige. For Riksrevisjonen er det helt annerledes: Det er Stortingets presidentskap, som i lukkede møter, og etter innspill fra Riksrevisjonen, bestemmer hvor mye Riksrevisjonen skal få: Hvert år får presidentskapet en beskjed fra Riksrevisjonen om hvor mye de trenger. Deretter sender presidentskapet en beskjed til regjeringen om hvor mye penger Riksrevisjonen trenger. Så foreslår regjeringen formelt dette beløpet, som Stortinget deretter vedtar.
Derfor er sammensetningen av presidentskapet viktig. Presidentskapet består av seks stortingsrepresentanter, hvor partibakgrunnen deres gjenspeiler partienes størrelse, og hvor lederen er hentet fra det største flertallspartiet. I perioden 2006-2013 har derfor riksrevisor Jørgen Kosmo, tidligere Arbeiderpartistatsråd, kunne gå til lederen av presidentskapet, også han fra Arbeiderpartiet, for å argumentere for mer penger til Riksrevisjonen. Fra 2006 til 2009 var det Kosmos gamle sjef og statsminister Thorbjørn Jagland som var leder av presidentskapet. Fra 2009 til 2013 var det Kosmos partifelle Dag Terje Andersen som var stortingspresident. Det har ikke vært til ulempe at Kosmo selv er tidligere stortingspresident.
Nå som Norge har fått en ny riksrevisor og ny regjering, er vi i samme posisjon, bare med nye navn: I april 2014 kommer tidligere presidentskapsmedlem og tidligere stortingsrepresentant for Høyre i 32 år, nå riksrevisor Per-Kristian Foss, til å gå til sin gamle kollega, stortingspresident Olemic Thommessen fra Høyre, for å fortelle hvor mye penger han trenger for å drive Riksrevisjonen. Og presidentskapet kommer til å gi regjeringen beskjed om hvor mye penger Riksrevisjonen trenger. Regjeringen kommer til å gjøre som presidentskapet sier. Og Stortinget kommer til å gjøre som regjeringen foreslår, som de alltid gjør i denne saken.
Riksrevisjonen sitter i et meget behagelig smørøye. Ingen tør kutte. Fordi et regjeringsparti som går offentlig ut og kutter i Riksrevisjonens budsjetter ville straks bli kritisert og slaktet for å ville unndra seg ubehagelig kontroll. Et slikt kutt gjør et regjeringsparti bare ikke. Et opposisjonsparti vil på sin side heller ikke kutte i Riksrevisjonen - ikke så lenge Riksrevisjonen kontinuerlig bruker 500 statsansatte på å granske deres argeste motstander, den sittende regjeringen. Dette kan ikke fortsette.
Vi kan bare gjette hvor mye ekstra byråkrati Riksrevisjonen skaper, målt opp mot nytten deres. 500 ansatte er kun en del av dette. Hvor mye ekstratid går med i departementene til å følge opp arbeidet med Riksrevisjonen? Hvor mye tid går med til opplæring av ansatte i Riksrevisjonen? Dette går utover tid som skulle vært brukt til å iverksette regjeringens politikk, som er departementenes kjerneoppgave. Hvor mye tid bruker Stortinget på å behandle hver eneste rapport som Riksrevisjonen produserer? Riksrevisjonens aktivitet og omfang burde rett og slett vært revidert, opp mot deres nytte.
Riksrevisjonen bidrar også til å ale fram en type politikere som ikke lenger tør sette djerve mål, som ikke tør å ta store, modige og nødvendige grep, av frykt for å ende under den giljotinen Riksrevisjonen spenner opp i mediene. Nedsiden ved dette er betydelig. Et samfunn uten rom for slark gir oss enda flere grå A4-politikere, og en mindre fargerik og politisert debatt. Vi går mot et gråere samfunn, og det drives fram av den kontroll- og revisjonskulturen Riksrevisjonen står for.

Riksrevisjonen er også en pådriver i en samfunnsutvikling der kun det målbare er viktig, og hvor det som ikke kan måles ikke er viktig. Dette gjør noe med oss som samfunn. Vi ser de samme uttrykkene vokse fram innen helse, skole, politi. Denne trenden gjør noe med det faglige engasjementet for de kontrollerte, deres rammer til å gjøre selvstendige vurderinger, og til å gjøre jobben uten å måtte bekymre seg for at hver detalj skal etterkontrolleres av nitide byråkrater som ikke alltid kjenner saksfeltet, men som har makt til å felle endelig, uimotsigelig dom.

Vi skal fortsatt ha en riksrevisjon. Men Stortinget kommer ikke til å kutte uoppfordret. Derfor bør riksrevisor Per-Kristian Foss i forbindelse med sin aprilhenvendelse til presidentskapet om budsjettet for 2015 gi åpent beskjed om at han ønsker et budsjettkutt på 100-150 stillinger, med forslag til hvilke oppgaver i Riksrevisjonen som kan kuttes tilsvarende. Det vil bringe Riksrevisjonen ned på et mer anstendig omfang, det vil gi departementet mer arbeidsrom til sitt politiske arbeid, og det vil bygge opp under regjeringens ambisjoner om å kutte i statsbyråkratiet.



Kronikken sto på trykk i Dagsavisen 7.4.2014 (faksimile forside + kronikk)

Ekspertene kommer

På mandag skal et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg fortelle oss hvilke oppgaver kommunene bør utføre, og hvilke de ikke bør utføre. Det legger fram forslag for regjeringen om hvilke oppgaver som bør ligge hos kommunene, og hva kommunene ikke bør gjøre. 

Torsdag denne uka fikk vi et ekspertutvalg som skal vurdere risikoen ved oljefondets investeringer i kull og olje skal også etableres. 

Regjeringen har også satt ned et ekspertutvalg som skal se nærmere på hvordan Nav kan bli bedre. Den har opprettet et ekspertutvalg for økt produktivitet. Tidligere Hydro-direktør Eivind Reiten leder et utvalg som i slutten av april skal legge fram forslag til ny organisering av strømnettet. 

Ekspertutvalg er det nye, store grepet i vår tid. Enda flere er på trappene. Før sommeren skal regjeringen sette ned et ekspertutvalg som skal se på hvordan universiteter og høyskoler kan finansieres. 

Bruken av ekspertutvalg er først og fremst en pinlig avsløring av regjeringen. De som trodde at det skulle bli «handlekraft» og «nye løsninger» på kommunestruktur, Nav og universitets- og høyskolesektoren tok feil. Høyre hadde ikke løsningene klare likevel. Det skulle bare settes ned noen ekspertutvalg. Det er å lure velgerne. 

Men dette har flere negative sider. Ekspertutvalg er også en frekk teknikk for å late som om politiske spørsmål kan reduseres til rene fagspørsmål med fasit. Å nedsette et ekspertutvalg er å late som om det finnes absolutte fasitsvar, i en verden av interessekonflikt. Det er det selvsagt ikke. Politikk er og blir et spørsmål om hva man ønsker foran noe annet. 

Noen eksempler: 

- Finnes det et fasitsvar i hvordan balansen bør være mellom grunnforskning og stykkpris i høyskoler og universiteter? 

- Finnes det fasitsvar i spørsmålet om hvilke institusjoner og fag som bør prioriteres foran andre? 

-  Hva med hvilke oppgaver en kommune bør utføre? 

-  Finnes det et fasitsvar i hvorvidt oljefondet skal eksponere seg i fossil energi eller ikke? 

Selvsagt ikke. Dette er politiske spørsmål. Et spørsmål om vurderinger og verdier. Derfor frykter jeg at ekspertutvalg blir en mer og mer lettvint løsning for regjeringer som ønsker å legitimere upopulære svar gjennom «fag». Ekspertutvalg har nemlig den fordelen at politikere kan bruke dem for å få legitimitet til løsninger som ikke har bred tilslutning blant velgere eller interesseorganisasjoner. På den måten fungerer slike ekspertutvalg som store skjermbrett, som politikerne komfortabelt kan gjemme seg bak, for eksempel når de vil ha gjennom upopulære eller udemokratiske avgjørelser, som kommunesammenslåing, eller endring i universitetsfinansieringen. 

Et spesielt godt eksempel er produktivitetsutvalget, som regjeringen satte ned i februar. Utvalget består nesten utelukkende av økonomer, og er nært sagt blottet for personer som hadde jobbet operativt med innovasjon, teknologisk endring og produktivitet i arbeidslivet. Hvordan kunne dette skje? Hvis det var en faktisk idédugnad regjeringen ville ha, om måter å jobbe smartere og bedre på, hvorfor inviterte de da ikke til en nasjonal dugnad? Kan det være fordi regjeringen ønsker seg resultater som ligger svært nær de klassiske verdiene i økonomifaget; nemlig privatisering og konkurranseutsetting av offentlig sektor? 

Bruken av ekspertutvalg bidrar til en avdemokratisering av det politiske beslutningssystemet. Slike utvalg styrer debatten, ved at de setter rammene for hvilke spørsmål som skal diskuteres. Og de bedøver debatten, ved å sette rammer for hvilke svar og løsninger som er akseptable og ikke. Ekspertutvalg gjør debatten fattigere og demokratiet mindre. 
Det trenger man ikke et ekspertutvalg for å se. 



Innlegget sto på trykk i Klassekampen 22.3.2014 (faksimile)

Fattigdom på en ny måte

SSB måler feil. Med dagens måte å måle fattigdom på er Kjell Inge Røkke fattig. 

Hvor fattig skal man være for å være fattig?

Det offisielle svaret er at om du tjener mindre enn 60 prosent av gjennomsnittsinntekten, korrigert for familiestørrelse, er du fattig. I praksis betyr dette at et par i Norge med ett barn må tjene rundt en halv million kroner i året før skatt for å ikke være fattig. En enslig forsørger med to barn må tjene mer enn 400 000 kroner for å ikke være fattig. 

Dette er en internasjonal anerkjent standard for fattigdom. I Norge er det rundt 8 prosent av befolkningen som regnes som fattige med denne måten å regne på.  

60-prosent regelen er enkel og anvendbar. SSB bruker den. Det er mye bra med dette målet. Ved å bruke inntekt, ikke lønn, regner den inn overføringer som barnetrygd og bidrag i tillegg til lønn. Det gir et mer realistisk bilde av disponible midler for den enkelte. Og den bruker "inntekt etter skatt", som betyr at det er netto penger mellom hendene man måler.   

Dagens definisjon er likevel lite anvendbart, av tre sammenhengende årsaker.  

For det første at den kun måler personinntekt. Det betyr at personer som Kjell Inge Røkke, med null i inntekt og 7 milliarder i formue og 11 soverom i godset på Konglungen, rent statistisk regnes som fattig. Store formuer regnes ikke inn i forskjellsmålet. Man kan eie hus, jetfly og hele fjell og ha millioner av kroner i banken og samtidig være "fattig", om man ikke har personinntekt.

For det andre er det en rekke offentlige tjenester som er finansiert av felleskassa, som folk (fattige som rike) har gratis tilgang på, og som man slipper å betale for. I Norge har alle familier tilgang på gratis skole, billig barnehage, billig lege og gratis sykehus og utdanning. Disse tjenestene har en stor "inntektsverdi" for lavinntektsfamilier, fordi de måtte ha betalt mer for disse tjenestene enn det de betaler i skatt. Det er en inntektsoverføring. Likevel spiller ikke disse "inntektene" noen rolle i et fattigdomsperspektiv. Dagens måte å måle forskjeller på sier ingenting om hvordan velferdsstaten bidrar til å redusere forskjeller. 

For det tredje assosierer folk fattigdom med absolutt fattigdom, mens det vi måler er relativ fattigdom; hvor mye mindre folk tjener i forhold til andre. Dagens fattigdomsmål er egentlig et mål på forskjeller. Mange ser feilaktig for seg fattige folk i filler og kalde hus når man snakker om lavinntekt. Men faktum er at i Norge er det bare rundt én prosent som sier de ikke har råd til å varme opp huset. Det er for mange (og Husbanken har innført støtteordninger for folk som sliter med strømregninga), men det er likevel bare en brøkdel av de åtte prosentene med lavinntekt. Med Norges høye inntekter er det fullt mulig å tjene en god del og samtidig være fattig. Hvor mange er det som vet at et par med fire barn må tjene over 700 000 kroner for å ikke regnes som fattige? Dette er ikke så mye et måleproblem som et kommunikasjonsproblem. Derfor har SSB konsekvent gått over til å snakke om "lavinntekt" og ikke fattigdom. Det er klokt.    

SSB bør nå gå videre og utvikle en ny fattigdomsdefinisjon, som tar hensyn til mer enn inntekt. Verdien av formue og verdien av offentlige velferdstjenester er to variabler som er spesielt aktuelle. Vi står i en brytningstid hvor formue skal skattes mindre, og fellesskapet skal reduseres. Det er nå det hadde vært interessant å se på den totale fordelingseffekten av de store forskyvningene av verdier som regjeringen, KrF og Venstre nå holder på med, men som i dag ikke fanges opp av statistikken.



Innlegget sto på trykk i Vårt Land 7.4.2014 (faksimile) 

lørdag 5. april 2014

Sett Tord Lien på en dromedar!

Norge er ett av landene i verden som selger mest olje til verdensmarkedet. Oljeinntekter utgjør 15 prosent av statsbudsjettet. Prisen på petroleum er viktig for oss.

Oljeanalytiker Torbjørn Kjus i DNB Markets tror oljeprisen vil synke de neste fem-seks årene, fra dagens omkring 106 dollar fatet, til 90 dollar fatet i 2020. 

Hva gjør Norge for å påvirke oljeprisen?

For noen år siden var jeg så heldig å få besøke kontoret til stortingsrepresentant Marit Arnstad (Sp). På kontoret hadde hun et flott bilde av seg selv, ridende på en dromedar, omgitt av ørkensand og arabere. Bildet var tatt på en reise hun hadde gjort til Saudi-Arabia, i egenskap av å være olje- og energiminister i Bondevik I-regjeringen. Slike reiser er viktige. Saudi-Arabia og Norge har felles interesse av en høy og stabil oljepris. 

Saudi-Arabia er et land det er mange grunner til å mislike, men de er medlem av OPEC, foreningen for oljeeksporterende land. OPEC er en forening som arbeider sammen for høy, stabil oljepris. Norske samtaler med andre OPEC-land, om råvarepriser, om markedsutviklinger, om produksjonsvolum, burde være helt grunnleggende for norske, økonomiske interesser. 

En slik kontakt skjer likevel i svært liten omfang. Norge er ikke medlem av OPEC, i første rekke av hensyn til USA. Av samme hensyn blir vi nok heller ikke medlemmer med det første. 

Det finnes andre muligheter. At en norsk oljeminister i det minste besøker et OPEC-land for å snakke om olje ville være et tegn til markedene om at vi er opptatt av oljeprisen, at vi forstår våre felles interesser, og at vi kan være åpne for et samarbeid. De siste ti årene har det meg bekjent ikke vært slike møter. Det har det vært tidligere. I tillegg til Marit Arnstad har både Einar Steensnæs (KrF) og Olav Akselsen (Ap) besøkt OPEC-land som oljestatsråder på vegne av norske regjeringer. Slike møter burde det vært flere av. Det er i norsk interesse å øke prisen på olje, øke våre oljeinntekter, og dermed øke verdien på oljefondet. 

Det vil være bra for statsbudsjettet, og en høy oljepris vil være bra for et Frp som vil bruke mest mulig oljepenger. Den norske handlingsregelen sier at vi skal bruke avkastningen av oljefondet, beregnet til fire prosent av grunnkapitalen. Med andre ord; vokser fondet, så vokser antall oljekroner Frp kan bruke.



Innlegget sto på trykk i VG 4.4.2014 (faksimile)

fredag 4. april 2014

Hva nå, KrF?

I høst ga KrF livtil en borgerlig regjering, i bytte mot tre store, upopulære saker: Mer kristendom i skolen, reservasjonsrett for legene og økt kontantstøtte. 

I 2017 er det stortingsvalg. Hvem vil samarbeide med et parti som bruker all sin kapital på å gjøre regjeringen upopulær?

- Kristenfaget er så omstridt at ikke engang biskopene vil ha det. Halvpartene sier at de mener dette faget gir mer støy enn nytte. 

- Samtidig har tusener av mennesker gått i demonstrasjonstog mot reservasjonsretten denne våren. Med unntak av en stadig mer sliten Bent Høie, er det ingen som støtter denne saken lenger. 

- Nå viser det seg i tillegg at regjeringen har forregnet seg på hvor populær kontantstøtten egentlig er. Tanken var at den økte kontantstøtten skulle få flere til å velge bort barnehage. Det gjør de heldigvis ikke.

Høyre børta hintet. KrFs viktigste politiske bidrag det siste halvåret har rett og slett vært å gjøre den sittende regjeringen mindre populær. 

KrF selv bør ta hintet, fordi de står for en politikk som ingen vil ha. 

Ap bør også ta hintet, for strategene i Ap vet at de trenger KrF for å få flertall. Porten er høy og døren vid. Men når Ap nylig har vedtatt at de skal lytte mer til folk og deres hverdag frem mot 2017 går det ikke i hop. 

Hensynet til KrF og hensynet til folks hverdag lar seg vanskelig forene med det KrF vi ser i dag.

Fram mot 2017 bør både Ap, Høyre og ikke minst KrF spørre seg selv: Hvem vil gidde å samarbeide med et parti som gjør regjeringen upopulær og fjernere fra folk?


Innlegget sto på trykk i BT 4.4.2014 (faksimile)

onsdag 26. mars 2014

Tullete om Agenda

Den nye tenketanken Agenda blir kritisert for at lederlønnen er for høy, og for at ansatte skal ha høyere akademisk utdanning. Dagsavisen mener at det hadde vært fullt mulig å skaffe seg en like god leder til lavere lønn. Dette er useriøst. 

Lønn først. Det store spørsmålet er ikke primært hva en privat stiftelse velger å betale i lønn, men hva samfunnet mener at høytlønte skal betale i skatt. Det er en progressiv skatt, ikke moderate lederlønninger som gjør at Norge har internasjonalt små forskjeller. Det må være fullt mulig for en tenketank å lønne sin leder godt, og samtidig mene at topplønner og bonuser bør skattes høyere enn i dag. Her vil beviset komme med puddingen. 

At Agenda setter krav om høyere utdanning er en fordel, ingen ulempe. Krav om Ap-medlemskap hadde vært mye verre. Kravet om utdanning er bra, fordi en stadig mer utdannet befolkning, et profesjonalisert embedsverk og stadig bedre utdannede politikere betyr at ideer og politikk som ikke når gjennom disse filtrene blir tatt ned på første utspill. En tenketank som skal slå gjennom må kunne banke både Finansdepartementet, TØI, Olje- og energidepartementet, Jens Stoltenberg, Norges Bank og Kunnskapsdepartementet på deres egne hjemmebane. Det er dette Agenda legger opp til. Det er bra. 

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen mandag 24. mars 2014. 

tirsdag 18. mars 2014

Hustad og flyktninger fra Syria


Norge skal ta i mot 1000 flyktninger, fra et land hvor folk nå sulter ihjel. I Jordan er det til sammenlikning over en halv million flyktninger fra Syria.

Med dette bakteppet greier likevel norske Jon Hustad å hisse seg opp over at Norge "er no verdas fremste innvandringsland", fordi ’’Noreg er per dags dato det landet i verda som relativt til folketalet gjev flest permanente opphaldsløyve av alle statar" (fra Dag og Tid 7. mars). .

Jon Hustads evige kampanje mot asylsøkerer, fremmede, flyktninger, utlendinger og andre mørkhudede har sjeldent vært mer nasjonalistisk, sjeldent mer kvalmende - og sjeldent dårligere timet. I tillegg er matematikken hårreisende søkt (en sammenlikning av antall innflyttere opp mot ulike lands finansielle muskler, areal eller behov for arbeidskraft hadde gitt et helt annet resultat).

Hovedinnvendingen er likevel at Hustads analyser alltid og alene bygger på "hva som etter hans mening er bra for Norge". Dette er smått og umenneskelig snevert, når vi vet hva som er omfanget av angst, traumer, død, sult og fordervelse i land som Syria. Nøyaktig hvor i Hustads matematikk befinner Syrias lidende befolkning seg?

Det er over 20 millioner flyktninger i verden. Norge kan ikke ta i mot alle. Men Hustad burde inkludere forholdene for enkeltmennesker og flyktninger i matematikken før han konkluderer så enfoldig og brutalt.

Dette innlegget ville ikke Dag og Tid trykke, fordi de mente at "innlegga må halda seg til fakta. Det gjer ikkje påstanden din om at Jon Hustads driv ein evig «kampanje mot asylsøkere, fremmede, flyktninger, utlendinger og andre mørkhudede»". 

mandag 24. februar 2014

Den dorske modellen

Kan det egentlig bli bedre?

Norge er det landet som aller best i verden kombinerer høy produktivitet, offentlig velferd, lav arbeidsløshet og små forskjeller. Dette er statistiske fakta. Det er ingen tvil om at det er noe her i Norge som virker bedre enn i de aller fleste andre land.

Men hva er det, og hvor kommer det fra?

Er små forskjeller viktig for høy produktivitet? Er lav arbeidsløshet viktig for å kunne finansiere en offensiv velferdsmodell? Hvordan spiller olja inn? Hva med fagbevegelsen? Sentrale lønnsoppgjør? Pappapermen? Full sykelønn? Utdanning? Barnehagene?

Og når vi finner svarene, kan den norske modellen overføres til og kopieres av andre land? Hvilke elementer er det i så fall man må kopiere? Og ikke minst, hva er det man ikke trenger å kopiere? Er det «alt det andre» som ikke er nevnt hittil? Bøndene? Sjøfolka? Romfolk? At noen norske servitører lever farlig nær fattigdomsgrensa, selv med tarifflønn? At au pairer blir brukt som hushjelp? At Norge har blant de høyeste klimautslippene per innbygger i verden?

Eller er dette også en del av den norske modellen?

Det er tre sider ved den norske modellen som gjør den politisk og analytisk svak:

* Den norske modellen har blitt en tautologisk slutning, der alt sosialdemokratiet gjør per definisjon er innenfor. Når Arbeiderpartiet vil innføre omstridte EU-direktiver, foreslår å kutte i sykelønna eller selge statsbedrifter, er det innenfor den norske modellen, når Høyre gjør det samme, er det høyrepolitikk.

* Den norske modellen har blitt et juletre hvor alle får lov til å henge sin pynt – og den får henge der i fred. Alt får plass. Og i en modell hvor alt er like viktig, er ingenting viktig. Og der ingenting er viktig, tar trivialiteter og små anekdoter stor plass, på bekostning av retning og store visjoner.

* Den norske modellen har blitt en politisk sovepute, som gjør oss dorske. Vi glemmer at det vi har i dag er kommet gjennom interessemotsetninger og tøff politisk kamp, gjennom at noen har villet noe, ikke gjennom en bedøvet, harmonisk-politisk kollektiv lalling over hvor bra det er i Norge.

Det vi kan bruke modellen til, er to ting:

1. Å slå fast at det er mulig å ha både vekst og velferd uten høyrepolitikk. At Norge er et land som faktisk viser resten av verden at det er mulig å kombinere vekst og fordeling, stikk i strid med rådende økonomisk teori og høyrepolitiske dogmer. Det er mulig å kombinere høy produktivitet, god offentlig velferd, lav arbeidsløshet og små forskjeller. Dette er en sannhet som står som en nagle i treverk.

Om ikke annet er det et viktig første trinn, en sang verd å synge om igjen, mens vi venter på å finne ut hva som forklarer hva. Selv Høyre skjønner at det er ting i Norge som virker. Det ser man ikke minst ved at de sliter med å finne ut hva de egentlig skal bruke regjeringsmakten sin til å reparere.

2. Å minne oss på at ting ikke skjer av seg selv. Høy produktivitet, god offentlig velferd, lav arbeidsløshet og små forskjeller kommer ikke av seg selv. Hvis servitørene, flyvertinnene, bensinstasjonsansatte, au pairene og vekterne skal få bedre lønn enn de har i dag, må mange nok tørre å bli forbanna, si fra og ta kampen. Der er vi ikke i dag.
Om produktiviteten skal fortsette å øke, må folk tørre å stå opp mot et skattesystem for oljeselskapene som i dag stimulerer til sløsing (alle overskridelser kan trekkes av på skatten), og mot stykkprisbyråkratiseringa i sykehusene, som gjør at fagfolk bruker halve dagen på skjemaer. Der er vi ikke i dag.

Om små forskjeller er viktig, må mange nok tørre å stå opp for både formuesskatten for de aller rikeste, og for en anstendig uføretrygd for de som ikke kan jobbe. Der er vi ikke i dag.

Om god offentlig velferd er viktig, må mange nok bli enige om hva som skal være vår neste store velferdsreform: Gratis barnehager? Et mer anstendig boligmarked? En ny skoledag? Der er vi heller ikke i dag.

Det beste vi kan bruke den norske modellen til, er å minne oss selv om at den ikke vokste fram med den selvfortreffeligheten som i dag preger fortellingen om den.


Innlegget sto på trykk i Klassekampen 22.2.2014 (faksimile)

torsdag 13. februar 2014

Formuesskatt for dummies

Er du også en av dem som er irritert på formuesskatten, denne ugudelige skatten som suger livskraften av både fattig og rik?

Det er det ingen grunn til å være. Det er fordi formuesskatten er en skatt for de som har aller mest. Vanlige folk, med vanlige boliger og vanlig gjeld, betaler ikke formuesskatt. Mange tar feil om hvor mye formuesskatt de tror de betaler

Tre eksempler:
  • Et ektepar som eier en bolig til 4 mill kr, ei hytte til 2 mill og er uten gjeld, betaler ikke formueskatt
  • En enkemann som eier en leilighet alene til 3,6 mill og er gjeldfri med 100 000 kroner i banken betaler ikke formuesskatt
  • Et par som sammen eier et hus til 8 millioner, har gjeld på 1 mill og 200 000 kroner i banken betaler ikke formuesskatt.
At de ikke betaler formuesskatt skyldes tre ting: 

- Man regner kun en fjerdedel av boligens markedsverdi som formuesverdi. En bolig som er verd 4 millioner har formuesverdi på 1 million kroner. Hytter, fritidseiendommer og din "bolig nummer to" (utleiebolig) har formuesverdi på 40 prosent av markedsverdi.

- Det er snakk om netto formue, som betyr at gjelda trekkes fra (100 prosent). Eier du en bolig til 4 millioner (med formuesverdi på 1 mill) og har 1 mill i gjeld har du netto formue på null kroner.

- Formuesskatten har et veldig høyt bunnfradrag. Bunnfradraget er på 1 million kroner per person. For to personer er den det dobbelte. Om du har netto formue på 1 mill kr eller mindre betaler du ikke formuesskatt. Ektepar med netto formue på 2 mill eller mindre betaler ikke formuesskatt. 

Men noen betaler formuesskatt. For å betale 100 000 kroner i formuesskatt må du ha 11 millioner kroner i netto formue. Altså etter at gjelda er trukket fra. 

For å komme opp i slike beløp må du for eksempel eie 44 millioner kroner i eiendom - og være gjeldfri. Derfor er det stort sett de aller rikeste som betaler mye formuesskatt. 

Og ikke bare dèt. For hver krone du i tillegg låner, kan du øke boligformuen din med fire kroner. Så om du eier eiendom for 44 millioner, og tar opp åtte millioner kroner i gjeld kan du eie eiendom for 32 millioner kroner til, uten å øke formuesskatten. 

Tilsvarende gjelder også for mindre formuer. Om du er alene, og eier en gjeldfri leilighet til 6 millioner (med formuesverdi 1,5 millioner kroner) betaler du 5000 kroner i året i formuesskatt. Om du tar opp tre millioner i lån og kjøper en leilighet eller ei hytte til 3 mill, kommer du ut i pluss: 

Formuesverdi bolig A: 6 mill * 25 % = 1,5 millioner
Formuesverdi bolig 2: 3 mill * 40 % = 1,2 millioner
Ny gjeld: 3,0 mill
= Nettoformue -300 000 kroner