torsdag 24. februar 2011

Ultrakult

Det går nå en debatt om vi skal gjøre tidlig ultralyd til en del av det offentlige helsetilbudet.

I dag vaker dette spørsmålet mellom to prinsipper: Det er ikke forbudt med tidlig ultralyd (12. uke), - men man får det heller ikke dekket av det offentlige. Du kan kjøpe en slik undersøkelse av private for en drøy tusenlapp. 

Det å gjøre tidlig ultralyd til en del av det offentlige velferdstilbudet er et skikkelig vanskelig spørsmål. Mye vanskeligere enn både KrF og Ap vil ha det til. 

KrF sier kontant nei, og kaller det sorteringssamfunn. Men KrF - som ønsker å grunnlovsfeste forbud mot abort - har egentlig en helt annen agenda her. 

Hva som er Aps motiver for å presse på i denne saken har jeg ikke helt forstått. Men det er helt klart at Ap ikke på noe tidspunkt bør lure seg selv til å tro noe annet enn at mange tar / vil ta ultralyd tidlig i den hensikten å sortere. 

Men samtidig er jo altså tilbudet der i dag, allerede, hos private. 

For meg koker dette derfor ned til følgende spørsmål: 

Er dette blant de viktigste grepene vi kan gjøre for å utvikle velferdsstaten. Er det dette som haster mest? 

Og da er svaret nei.

Jeg mener at billig tannlege - som både Ap, SV og Sp har programfesta - kommer mye før i den prioriteringskøa.  

Og jeg skulle ønske flere sto sammen og kjempa på barrikadane for dette som alle tre landsmøtene faktisk har vedtatt. 

Det hadde vært ultrakult. 

Åpningsprosess

En rekke interesser presser på for en "uskyldig konsekvensutredning" av Lofoten-Vesterålen. Interesser som Statoil, Industri Energi, LO, Frp, Høyre, oljeligaen i Ap.  

En pitte liten konsekvensutredning. 

Hvor uskyldig er egentlig en konsekvensutredning? 

Mange tror det ikke er noen forskjell på "konsekvensutredning" og "innhenting av ny kunnskap". 

Det er det. 

En konsekekvensutredning er i følge loven det samme som å sette i gang en åpningsprosess. 

Konsekvensutredning er det samme som en åpningsprosess. Og åpningsprosess er å si ja til oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. 

Bare spør Leif Sande, leder i IE. I Klassekampen raser han over SVs ønsker om å utsette en konsekvensutredning. 

Eller spør Erna Solberg. Til Aftenposten sier Erna Solberg følgende: "Alle som kjenner petroleumsloven vet at å innhente informasjon ikke er det samme som en konsekvensutredning", og at "ingen skal la seg lure (...) til å tro innhenting av informasjon er det samme som en konsekvensutredning". 

Ketil Solvik-Olsen, stortingsrepresentant for FrP, sa tidligere at “alle vet at et ja til konsekvensutredning medfører ja til oljevirksomhet.” (ANB, 12.01.10)

Per-Terje Vold, tidligere direktør i Oljeindustriens landsforening, har sagt at “For oss i oljebransjen er konsekvensutredning synonymt med at området åpnes for olje- og gassvirksomhet” (ANB, 15.10.09).

Raymond Johansen, partisekretær i Arbeiderpartiet, har sagt at "Hvis man sier at man iverksetter en konsekvensutredning for å finne ut mer, så ligger det her en intensjon og et ønske om å starte oljevirksomhet.” (ANB, 11.11.09) 

Det er derfor SV mener at om oljetilhengerne sier de trenger mer informasjon, så gjerne for oss. Jeg regner da med at de har lest seg gjennom alle de tusenvis av sidene med rapporter - kjøpt og betalt for en halv milliard kroner av den norske stat - som allerede er laget om områdene.

Ikke bare lest dem, men også har en liste over informasjon de mener de mangler. Så for all del: Lag listen over informasjon og rapporter som mangler, så skaffer vi dem.

Men konsekvensutredning - dvs åpningsprosess - kan vente. En åpningsprosess er noe annet enn en forskningsrapport. Det er noe man skal gjøre når man åpner nye områder med sikte på tildeling av tillatelser. Det er et eget planopplegg, med "sikte på tildeling av tillatelser", som det heter i loven, laget for å berede grunnen for oljeproduksjon. En slik prosess tar gjerne et par år. Det hører med til sjeldenhetene at en konsekvensutredning ikke fører til at feltene blir bygget ut.

Altså ikke noe man gjør for moro skyld. Ikke en informasjonsinnhenting. Ikke noe man gjør før en eventuell åpning. Men før en åpning punktum - med sikte på tildeling av utvinningstillatelser.

En åpningsprosess.  

Og for å gjøre det ekstra klart: Tittelen på paragraf 3.1 i Petroleumsloven er ikke "Kunnskapsinnhenting" eller "Vurdering av nye områder" eller "Eventuell åpning av nye områder". §3.1 i Petroleumsloven, hvor kravet om analyse er hjemlet, heter rett og slett "Åpning av nye områder".


---

Petroleumslovens § 3-1. Åpning av nye områder
Før åpning av nye områder med sikte på tildeling av utvinningstillatelser, skal det finne sted en avveining mellom de ulike interesser som gjør seg gjeldende på det aktuelle området. Under denne avveiningen skal det foretas en vurdering av de nærings- og miljømessige virkninger av petroleumsvirksomheten og mulig fare for forurensninger samt de økonomiske og sosiale virkninger som petroleumsvirksomheten kan ha.

mandag 21. februar 2011

Idioter?

Det er mye å si om handlingsregelen, men la meg begynne med følgende hjertesukk: I dag er den offentlige diskursen rundt oljepenger definert slik at de som mener man må bruke mer oljepenger nærmest karakteriseres som idioter, mens de som mener det stikk motsatte er... vel, nyutnevnt sjef i Statistisk Sentralbyrå.

SSB-sjef Hans Henrik Scheel vil nemlig kutte oljepengebruken med en fjerdedel (fra fire til tre prosent av oljefondet). For 2011 ville dette tilsvare et kutt i statsbudsjettet på over 30 mrd kroner. Det er mye penger. Det er det samme som å kaste ut hver tredje pasient fra alle sykehusene i Norge, avlyse barnehagessatsinga eller stoppe hele nasjonens samlede forskningsbevilgninger.

Slik tåkeprat burde en SSB-sjef holde seg for god til. Jeg hadde i alle fall forventet en SSB-sjef som forholder seg til virkeligheten, både i politikk og statistikk. Om Scheel sjekker tallene, vil han nemlig finne at Norge har hatt en produktivitetsutvikling i verdensklasse og rekordlave renter de siste årene - samtidig som både lønningene og oljepengebruken har vært stadig høyere.

Det er altså ingen nødvendig motsetning mellom økt oljepengebruk og høye lønninger på den ene siden, og lav inflasjon og økt produktivitet på den andre siden.

Spørsmålet Scheel burde ha stilt seg, er derfor hva stadig flere oljepenger kan gjøre for å bidra til å sikre en slik utvikling også i framtiden for Norge. Er det en bedre og mer praktisk orientert ungdomsskole? Mer forskning? Økte avskrivingssatser for næringslivet? Få syke folk raskere tilbake på jobb? Flere timer og flere lærere i skolen? En nasjonal satsing på miljøteknologi?

Kanskje blir svaret å bruke mer, ikke mindre oljepenger enn vi gjør i dag?

søndag 13. februar 2011

Hvor byråkratisk?

Offentlig byråkrati er strukket mellom to himmelretninger:

- For mange byråkrater gjør at byråkratiet blir sett på som et sendrektig mellomledd, noe som forsinker og gjør at ting tar for lang tid. 

Og motsatt: 

- For få byråkrater gjør at byråkratiet blir sett på som et sendrektig mellomledd, noe som forsinker og gjør at ting tar for lang tid. 

Det skal ikke være lett.  

Hvor er vi i dag? 

Det er lett å tro at det er det første som gjelder, at det er for mange byråkrater i Norge. Spesielt om man ser på tallene for ansatte i kommunene. Her heter det at det jobber nær en halv million i kommunene. 

Det er mange. 

Men ser man nærmere på tallene, finner man at

  • Over 40 prosent av dem jobber i helse og sosial. Det er de såkalte varme hendene. Det er eldreomsorg. Det er helsesøster. Det er hjemmehjelpen. Dette er folk vi ønsker vi flere av, ikke færre. 

  • Mer enn hver fjerde ansatte jobber i skoleverket. Bra folk, dette også. Lærere. Trenger flere av disse også. 

  • Mer enn hver tiende jobber i barnehager. Ikke noe å si på det. Det burde sikkert også vært flere. 

Tallene viser at 13 prosent av de ansatte i kommunen jobber i såkalt administrasjon. Om dette er mye eller ikke skal jeg ikke stille meg til doms over. Dette styrer kommunene selv.

(Merk også at SSB sier at ansatte ikke er det samme som årsverk. I snitt får ansatte i kommunen kun 75 prosent stilling, dvs at 490.000 ansatte utgjør ikke mer enn 380.000 årsverk. )

Men Frp-fortellingen - den om at det finnes mange - og blir bare "flere og flere byråkrater" - den stemmer ikke: 

  • Tall viser at fra 2005-2009 vokste antall administrasjonsansatte i med 1,7 prosent - eller med 789 stykker, fra 45 922 til 46 711 stykker i kommune, 

  • samtidig som ansatte i barnehager i sammer periode vokste med over 10.000 ansatte - fra 29 570 til 39 905, og

  •  samtidig som ansatte i helse og sosialtjenester har økt med rundt 18.000 ansatte, fra 124 976 til 142 737 stykker.

  • samtidig som antall ansatte i skolene har økt med over 7.500 ansatte , fra 84 780 til 92 492. 

Med disse tallene spørsmålet er det faktisk mulig å spør seg om veksten i administrative ansatte er for liten. Av to gjensidig sammenhengede årsaker: 

A) Fordi veksten i velferdssektorene i kommunene de siste årene har vært på rundt 35 000 personer, samtidig som antall administrative ansatte har økt med bare 789 stykker. Det betyr at det blir stadig færre byråkrater per velferdsarbeider.  

B) Fordi stadig flere og flere lærere, sykepleiere og leger opplever at de får stadig flere skjemar å fylle ut, flere rapporter å skrive, flere undersøkelser å krysse av på. Stadig mer tid av fagfolks tid går med til å gjøre andre ting enn å være fagfolk, og mer og mer tid brukes til å være byråkrater. 

Det store spørsmålet er, som jeg skrev innledningsvis: Er det for mange ansatte i byråkratiet, eller er det er det for få? Jeg vet ikke. Men faktum er at utviklingen den siste tiden har vært en nærmest eksplosjonsartet utvikling i velferdssektorene, uten at antall adminstrative ansatte har økt. 

onsdag 9. februar 2011

Forskninga må ned

Det er tverrpolitisk enighet om at bedriftene må forske mer i Norge. Men hvorfor?

På hva slags grunnlag kan vi slå fast at det forskes for lite i Norge? Når vet vi at det forskes nok? Går det an å forske for mye?

Selvsagt finnes det en grense for mye penger det bør bruker på forskning, sammenliknet med andre viktige formål.

Og om man er enig i at denne grensen finnes, blir det store spørsmålet om hvor denne grensen går. Hvordan kan man finne en slik grense? Når blir det "nok" penger til forskning?

Noen mener de har funnet dette tallet. Fram til utdanningsminster Kristin Clemets forskningsmelding i 2005 var det norske forskningsmålet det samme som gjennomsnittlig forskningsnivå i OECD-landene (Europa, USA, Canada, Japan). Tallet var OECD-snittet (mens OECD-snittet da lå på rundt 2,2 prosent (1997), var Norges forskningsinnsats på rundt 1,8 prosent).

At forskningsmålet i Norge settes som et snitt av flere land, ga oss et lettvint og tallfestet mål, et operativt mål, ett, felles-for-alle-bransjer-tall som alle forsto. Forskningsrådet, en forkjemper for økte midler til forskning, var sentral i kampen for OECD-målet.

Men minst to spørsmål melder seg: Hvis forskning er superviktig, hvorfor var det da ikke viktig å være høyere enn OECD-snittet?

Og: Hvorfor skal Norge, med sin særegne næringsstruktur (mange småbedrifter, få forskningsintensive næringer) bruke samme mal som et snitt av en rekke andre land, med helt ulik bedrifts- og næringsstruktur? Hva er det som gjør at man uten videre kan sammenlikne Sverige og Sony Ericsson, Finland og NOKIA, USA og Lockheed Martin og Tyskland og Mercedes med Norge og Orkla, Norske skog og Ringnes? Uten å korrigere for næringsstruktur blir sammenlikningen meningsløs. Forskning er viktig for noen bransjers utvikling, og mindre viktig for andre.

Det som kjennetegner Norge er at Norge har mange bedrifter i bransjer hvor forskning som kilde til nye produkter og prosesser mindre viktig. Forskning er viktigere for store bedrifter enn for små. Norge har svært mange små bedrifter. Vi bør derfor ha en forskningspolitikk for Norge. Ikke kopiere andre land som det ikke er naturlig å sammenlikne seg med.

Med Clemets forskningsmelding i 2003 kom det ingen store endringer i disse perspektivene. Prinsippene fra OECD, om at det

a) finnes ett tall for hele Norge (fremfor å sammenlikne bransje for bransje), og
b) at dette tallet er høyere enn det vi forsker samlet i dag, og
c) at dette tallet må hentes fra utenfor våre egne grenser, videreføres.

Det eneste Clemet gjorde var å øke forskningsmålet, fra 2,2 til 3,0 prosent (fordi tre prosent er det samme som EUs mål, og vi kan ikke være dårligere enn EU).

Det var først i forskningsmeldinga i 2009 at det ble litt fart på sakene. Da la nemlig SV-statsråd Tora Aasland fram noen godt gjennomtenkte tanker om forskningsindikatorer.

Her skriver hun:

"I tillegg ønsker regjeringen å supplere det overordnede 3-prosentmålet med andre ressursindikatorer som gir et mer nyansert bilde av forskningsinnsatsen i Norge. Vår næringsstruktur og betydningen av petroleumssektoren gjør at Norge kommer uforholdsmessig dårlig ut i internasjonale sammenligninger knyttet til BNP-mål. For å gi et mer nyansert bilde av forskningsinnsatsen vil derfor regjeringen supplere 3-prosentmålet med følgende indikatorer:

FoU-årsverk per 1000 sysselsatte: Sammenlignet med de fleste andre land har Norge en høy andel forskere i arbeidsstokken. Norge er på en 6. plass blant OECD-landene når det gjelder FoU-årsverk per 1000 av total arbeidskraft.

FoU-innsats per innbygger: Norge ligger på 12. plass i OECD-området når det gjelder samlet FoU-innsats per innbygger. Når det gjelder offentlig FoU-innsats ligger Norge på en fjerdeplass.

FoU-innsats knyttet til fastlands-BNP: 10-15 pst. av BNP kan tilskrives grunnrente fra petroleumsvirksomheten. Denne delen av BNP svinger langt mer enn BNP for øvrig. Hvis man sammenholder FoU-innsatsen med Fastlands-BNP unngår man svingninger som skyldes endringer i oljeprisen.

Tallene illustrere framfor noe at rangeringen av Norge endres med hvilke indikatorer man bruker. Valg av kanonisk indiaktor er derfor et meget politisk spørsmål. Om man ønsker mer penger til forskning velger man selvsagt den indikatoren - 3-prosent målet - som tjener formålet best. Om man bruker andre indikatorer forsker vi mer enn nok i Norge allerede.

Forskningens industrielle begrunnelse ligger i at forskning fører til nye produkter og prosesser, som øker konkurranseevnen og sikrer velferden. Jo mer forskning, jo bedre økonomisk utvikling, kort fortalt.

Denne enkle, lineære logikken utfordres imidlertid grunnleggende når man tar inn over seg at forskning bare er én av flere kilder til nye og bedre produkter eller prosesser i bedrifter. For svært mange bedrifter er ikke forskning en spesielt viktig kilde i det hele tatt, sammenliknet med andre kilder til konkurranseevne, som f.eks. nytt og mer moderne utstyr og maskineri. Her må bransjestudier fortelle oss hva som er viktig: Hva som er rett for bioteknologi og IT er ikke nødvendigvis riktig for trykkerier, papirindustri, næringsmiddelindustri eller dagligvarehandelen. Og hva om Norge har mest av det siste - hvordan bør det påvirke forskningspolitikken?

Det viser seg faktisk at nytt maskineri og utstyr er en mye viktigere kilde til økt konkurranseevne i Norge enn det forskning er. Det er fordi Norge har få forskningsintensive næringer, men mange næringer hvor nytt maskineri og utstyr er mye viktigere for hvordan bransjen utvikler seg enn rein forskning. Gode eksempler er prosessindustri, kjemisk industri, tjenestesektor, treforedling og næringsmiddelindustrien). Det betyr ikke at disse bransjene er "lavteknologiske", det betyr bare at forskninga kommer til bedriften indirekte gjennom nye avanserte maskiner basert på forskning i andre bedrifter og næringer, og ikke direkte gjennom egenfinansiert forskning.

Et viktig grep for å øke norsk konkurranseevne vil derfor være å gjøre det mer lønnsomt å investere i nytt maskineri og utstyr, for alle. Nye og bedre avskrivningsregler for næringslivet vil bidra til dette. Dette koster rundt 1,5 mrd kroner.

Dette er penger som etter min mening kan tas rett fra SkatteFUNN-ordningen, en skatteordning som skulle bidra til økt forskning i alle norske bedrifter, men som i praksis er et milliardssluk som bidrar lite.

Innlegget ble første gang publisert i sin opprinnelige form i 2008, på vtilv.no (nå nedlagt), som var åstedet for en idédebatt i SV om venstresidas politikk. Innlegget førte til reaksjoner, blant annet et oppslag i NRK, samt noen forutsigbare klynk fra NHO. Innnlegget ble også diskutert under trontaledebatten i Stortinget i 2008.

tirsdag 8. februar 2011

Fornøyelig om myter

Høyresidens favorittmyte – den om at SV ikke har gjennomslag i regjering - lever i beste velgående, seinest gjenfortalt i DNs minileder 4. februar. Her blir partiet oppfordret til å dra til Egypt for å lære å ri kameler inn i protestområdene, framfor å sluke dem.

Fornøyelig.

Enda morsommere blir det når man tenker på at SV strammer til formuesskatten for de rikeste, kjøper oss opp i Statoil, bygger ut fellesskolen på bekostning av vekst i privatskolene, hindrer privatisering av vannkraften og stopper konsekvensutredning av Lofoten og Vesterålen.

Vi styrker arbeidstakernes rettigheter og setter av flere uker til pappaperm, samtidig som vi innfører utbytteskatt og strammer inn på lederlønningene i statsselskapene.

Dette skjer mens den amerikanske ambassaden desperat sender bekymrede røyksignaler til Washington om at Norge kaster israelske selskaper ut av oljefondet, om at regjeringen kaster ut amerikanske Wal-Mart og Lockheed Martin fra oljefondet og at «dette er ikke dèt Norge mange husker». Siden 2004 er velferdsstaten bygget ut med rundt 80 milliarder kroner, framfor å gi skattelette til de som har mest fra før.

Evig eies kun et dårlig rykte, synger Henning Kvitnes. Men hvorfor har den politiske høyresida i Norge som sitt største prosjekt å kaste SV ut av regjeringslokalene?

Skyldes det et livløst SV – eller at SVs gjennomslag i regjering utgjør en aldri så liten trussel mot pengemakta?

Innlegget sto på trykk i dagens Næringsliv 8. februar 2011

torsdag 3. februar 2011

Trygghet for hus, hjem og jobb, anyone?

Det er ikke så frykelig lenge siden at Høyre mente høyrepolitikk skulle sikre "hus, hjem og jobb".

Men det var før finanskrisa.

Etter finanskrisa, som ble skapt av for mye høyrepolitikk, har Høyre sluttet å insistere på at de er garantister for hus, hjem og jobb (dette partiet hvor medlemmene altså har både ett hus, og ett hjem i tillegg - for alle oss andre går dette i beste fall ut på ett).

Det vakre med finanskrisa var at den for all verden fikk fram at for mye høyrepolitikk og for lite regulering var den direkte årsaken til at økonomien falt sammen, med massearbeidsløshet, økende fattigdom og tap av bolig som resultat.

Nå holder de kjeft.

Hele krisa var et symbolsk spyd i ryggen på påstanden om jo mer høyrepolitikk vi får, jo bedre går økonomiene. Høyre hadde levd for lenge på den bløffen. Men finanskrisa viste at høyresiden kan ikke, har aldri kunnet og vil aldri kunne økonomi.

Spørsmålet vi nå bør stille oss, er: Hva skal til for å gjøre Norge mindre sårbare mot en ny finanskrise? Hva mener Høyre vi skal gjøre?

Det opplagte svaret fra venstresiden vil være at det beste tiltaket mot finanskrise er å ikke sette inn en høyreregjering.

Fordi Høyre ønsker en rekke tiltak som går i samme retning av den tilstanden som gjorde at finanskrisa fikk utvikle seg i USA. De ønsker å redusere offentlig sektor på bekostning av privat sektor, konkurranseutsette offentlig sektor, deregulere, ha mer frihandel, styrke konkurransen, og få flere private inn som drivere av offentlig sektor.

Det er dette de ville ha gjort om de hadde vunnet valget i 2009. Da har jeg ikke engang begynt på Frp, som de skulle styre sammen med.

Litt mer finanskrise, lissom? Stem Høyre!

Mens Høyre slikker sine velferdssår etter finanskrisa og langsomt dreier sin politiske klode inn mot sentrum i norsk politikk har regjeringen utredet hvordan man kan unngå å havne i finanskrise igjen. Utvalget, som etter krav fra SV har utredet ulike tiltak for å gjøre Norge mindre sårbare mot finanskrise, har en rekke spennende forslag.

De ønsker blant annet

- ny stabilitetsavgift for banker basert på gjeld ut over egenkapital og sikrede innskudd
- nye krav til rådgivning om investeringsprodukter
- at finansinstitusjoner som ikke etterlever vedtak i Finansklagenemden skal dekke forbrukerens kostnader ved etterfølgende rettsbehandling.
- sterkere nordisk samarbeid om finansregulering
- diskutere spørsmålet om moms på finanstjenester. Utvalget ønsker å utrede videre om det bør innføres en skatt (aktivitetsskatt) på finansinstitusjonenes overskudd og lønnsutbetalinger for å beskatte merverdi skapt i finanssektorenen

Det er tre ting som er interessant med disse forslagene.

Det første er at nå ligger de på bordet. Nå har vi forslag som vi kan diskutere, og gjennomføre.

Det andre er at det er et bredt sammensatt og faglig kompetent utvalg som har laget rapporten. Utvalget er ledet av FAFOs Jon Hippe, med blant annet venstresidens kjæledegge Bent Sofus Tranøy som medlem. Det betyr at vi snakker om solid funderte forslag fra et utvalg med stor bredde og legitimitet.

Det tredje er at felles for alle forslagene er at de ikke akkurat er høyrepolitikk.

Én ting er at før utvalget la fram rapporten, 25. januar i år, uttaler Høyres Per Kristian Foss til DN at han har liten tro på konkrete forslag fra Finanskrisekommisjonen.

Det viste seg at han tok feil.

For å redde fjeset til Foss ble derfor Høyres Gunnar Gundersen sendt ut. Han mente at «stabilitetsavgift og aktivitetsskatt kun er teoretiske virkemidler og ikke vil være gjennomførbare» i følge NTB. Siv Jensen (Frp) slang seg på og var enig med Høyre i påstanden om særnorske reguleringer vil ramme konkurranseevnen til norsk finansnæring hardt.

Klassekampen har derfor helt rett når de 2. februar skriver "Det kan virke som om høyresiden i denne saken har manøvrert ved hjelp av autopilot, uten å sette seg inn i verken forslagene eller situasjonen i Europa for øvrig".

Trygghet for hus, hjem og jobb?

Politisk situasjon

Man kan si tre ting om dagens olje-intervju med LO-leder Roar Flåthen i politisk kvarter. 

Det første er at han har fått kjeft om Lofoten. Av sine egne. For få dager siden la han sin hånd rundt SVs forslag om ny informasjon, ikke konsekvensutredning. Nå sier han at "SV har malt seg inn i et hjørne" og at "SV setter regjeringen på spill". Nye takter, altså, fra mannen som for 48 timer siden mente at SVs forslag var interessant. 

(Man skal huske på at LO er delt i spørsmålet om Lofoten). 

Det andre - som sannsynligvis henger sammen med det første -  er at han har faktisk skjønt den betydelige forskjellen mellom å det å bare hente inn ny informasjon, og det å konsekvensutrede. Det er bra. Det er det nemlig ikke alle som forstår

Det tredje er at kampen om å stoppe konsekvensutredning ikke er over. Kampen om å hindre oljeboring utenfor Lofoten, av hensyn til natur, av hensyn til klima utslipp og av hensyn til fiskeri og turisme fortsetter. Den er ikke vunnet. 

Med eller uten LO på laget. 

onsdag 2. februar 2011

Større ambisjoner enn kvalifikasjoner

VG er en avis med større politiske ambisjoner enn kvalifikasjoner. Annerledes kan det neppe leses, når de slår stort opp nyheten om at SV nå skal ta til orde for et såkalt "kompromiss" om Lofoten-Vesterålen.

Et slikt "kompromiss" skal i følge VG dreie seg om å

- si nei til konsekvensutredning av områdene for oljeboring - men samtidig
- si ja til å innhente ny informasjon om området.

Det er to ting å si om dette.

For det første at de som mener at et eventuelt nei til konsekvensutredning vil være et "kompromiss", har verken lest Soria Moria 2 eller petroleumsloven.

For hva er det egentlig spørsmålet står om? Har VG glemt? Har de i det hele tatt giddet å sjekke?

Soria Moria 2 sier at "Regjeringen vil ta stilling til hvorvidt det skal gjennomføres en konsekvensutredning for petroleumsvirksomhet i forbindelse med revideringen av Forvaltningsplanen" (side 61).

Som betyr: Stridsspørsmålet i regjeringen er hvorvidt det skal gjennomføres en konsekvensutredning, eller ikke. Verken mer eller mindre.

Striden står om konsekvensutredning.

For alle med normalt politisk gangsyn betyr dette at en unngåelse av konsekvensutredning ikke er et kompromiss. Det vil tvert i mot være et gjennomslag for de som ønsker områdene utenfor Lofoten og Vesterålen brukt til fiske og turisme, fremfor oljeutvinning.

Bare spør oljeselskapene, Industri Energi, LO, Frp eller Høyre, som ønsker seg så inderlig en konsekvensutredning.

Spørsmålet er viktig. Et grunnleggende premiss for VG sin sak er nemlig at det ikke er så stor forskjell.

Det er en forskjell. I Klassekampen i dag raser LOs Leif Sande over SVs ønsker om å utsette en konsekvensutredning.

Og i Aftenposten i dag sier Erna Solberg følgende:

"Alle som kjenner petroleumsloven vet at å innhente informasjon ikke er det samme som en konsekvensutredning", og at "ingen skal la seg lure (...) til å tro innhenting av informasjon er det samme som en konsekvensutredning".

Forskjellen (som er mitt andre punkt) er at innhenting av ny informasjon gir oss ny informasjon, mens en konsekvensutredning er en lovpålagt planprosess, en åpningsanalyse før et felt skal startes for oljeutvinning. Petroleumslovens § 3.1 krever at det skal "...finne sted en avveining mellom de ulike interesser (...) før åpning av nye områder med sikte på tildeling av utvinningstillatelser".

Det er derfor SV mener at om oljetilhengerne sier de trenger mer informasjon, så gjerne for oss. Jeg regner da med at de har lest seg gjennom alle de tusenvis av sidene med rapporter - kjøpt og betalt for en halv milliard kroner av den norske stat - som allerede er laget om områdene.

Ikke bare lest dem, men også har en liste over informasjon de mener de mangler. Så for all del: Lag listen over informasjon og rapporter som mangler, så skaffer vi dem.

En slik åpningsanalyse er noe annet enn en forskningsrapport. Det er noe man skal gjøre når man åpner nye områder med sikte på tildeling av tillatelser. Det er et eget planopplegg, med "sikte på tildeling av tillatelser", laget for å berede grunnen for oljeproduksjon. En slik prosess tar gjerne et par år. Det hører med til sjeldenhetene at en konsekvensutredning ikke fører til at feltene blir bygget ut.

Altså ikke noe man gjør for moro skyld. Ikke en informasjonsinnhenting. Ikke noe man gjør før en eventuell åpning. Men før en åpning punktum - med sikte på tildeling av utvinningstillatelser.
En oppstartsanalyse.

Og for å gjøre det ekstra klart: Tittelen på paragraf 3.1 i Petroleumsloven er ikke "Kunnskapsinnhenting" eller "Vurdering av nye områder" eller "Eventuell åpning av nye områder". §3.1 i Petroleumsloven, hvor kravet om analyse er hjemlet, heter rett og slett "Åpning av nye områder".

Det er en stor forskjell på å hente inn ny kunnskap, og gjennomføre en åpningsanalyse. Det er noe alle veit. Ikke bare Erna Solberg.

  • Ketil Solvik-Olsen, stortingsrepresentant for FrP, sa tidligere at “alle vet at et ja til konsekvensutredning medfører ja til oljevirksomhet.” (ANB, 12.01.10)
  • Per-Terje Vold, tidligere direktør i Oljeindustriens landsforening, har sagt at “For oss i oljebransjen er konsekvensutredning synonymt med at området åpnes for olje- og gassvirksomhet” (ANB, 15.10.09).
  • Raymond Johansen, partisekretær i Arbeiderpartiet, har sagt at "Hvis man sier at man iverksetter en konsekvensutredning for å finne ut mer, så ligger det her en intensjon og et ønske om å starte oljevirksomhet.” (ANB, 11.11.09)

Her ligger forskjellen mellom ny kunnskap og en åpningsanalyse. Det hadde jeg forventet at VG skjønte.

Kanskje skjønner de det også.

Og det er kanskje det verste. For når en avis med politiske ambisjoner mener at et eventuelt nei til konsekvensutredning kun er et kompromiss - ja, da lukter det politisk kampanje lang vei.

---

Petroleumslovens § 3-1. Åpning av nye områder
Før åpning av nye områder med sikte på tildeling av utvinningstillatelser, skal det finne sted en avveining mellom de ulike interesser som gjør seg gjeldende på det aktuelle området. Under denne avveiningen skal det foretas en vurdering av de nærings- og miljømessige virkninger av petroleumsvirksomheten og mulig fare for forurensninger samt de økonomiske og sosiale virkninger som petroleumsvirksomheten kan ha.

tirsdag 1. februar 2011

Rapport nummer 3

Etter at SV fikk gjennomslag for en uavhengig utredning av energisituasjonen i Bergensområdet generelt, og sjøkabel i Hardanger spesielt, er nå rapportene kommet.

Den politisk interesserte bør merke seg tre ting.

Det første er at rapportene i seg selv er politisk nybrottsarbeid. Vanligvis er det byråkratene i Norges Vassdrags- og Energiverk og Statnett som utreder strømforsyning og kablingstraseer internt, og legger fram sin anbefaling for Olje- og Energidepartementet, som igjen gjerne foreslår denne løsninga rett inn regjeringa, uten særlig offentlig debatt (det var denne saksbehandlingen som var bakgrunnen for forslagene om monstermastene i Hardanger, som skapte rabalder, og som til slutt fikk Ap og Sp til å følge SV i ønsket om uavhengige, offentlige rapporter).

At vi løftet saken opp og ut av lukkede rom, til uavhengige utredninger og offentlig debatt kan selvsagt tolkes som et skudd i hofta til NVE og Statnetts kompetanse, og ikke minst til statsråd Terje Riis Johansen, som er sjef for OED og som har ansvaret for disse underliggende etatene. Det er det ikke. Det er snarere en kritikk av det som hittil har vært en for lukket, for byråkratisk og for udemokratisk prosess i forbindelse med store spørsmål, spørsmål som har angått mange flere enn de som sitter i regjering og de som jobber i Statnett.

I motsetning til før har vi nå fått et kunnskapsgrunnlag som er åpent, tilgjengelig og som kan diskuteres og debatteres i det offentlige rom før regjeringen tar en avgjørelse. Det er bra. Det har vært et mål i seg selv.

Det andre man bør være klar over, er at i skjul av debatten om sjøkabler eller ikke, om kostnader og valget mellom en rekke lite attraktive løsninger skjuler det seg et ganske spennende, men hittil lite diskutert spørsmål, nemlig hva vi gjør i perioden fram til 2020, når en eventuell sjøkabel skal være på plass. Skal vi bygge ut småkraftverk? Bygge vindmøller? Gjøre ingenting? Og om vi gjør noe, hvor mye må vi gjøre før vi har gjort så mye at masta eller kabelen faktisk blir unødvendig?

Det første man da må spørre seg om, er hvor mye kraft vi mangler. Eller sagt på en annen måte: Hvor stort effektproblem har Bergen? Vil Bergen med dagens opplegg kunne gå tom for strøm, og at forbrukere mister forsyningen? Hvor mye mangler de?

Dette får vi svar på i en av rapportene som er kommet. Fra rapport 3, sammendraget, sakser jeg følgende:

"Med vanskelige effektsituasjoner mener vi kortvarige situasjoner (enkelttimer) der det er knapphet på tilgjengelig effekt i området (...) Selv om forrige vinter var spesielt utfordrende, var det få timer med ren effektknapphet (maksimalt 25 timer). Det vil si at det var få timer at samlet forbruk oversteg summen av tilgjengelig produksjons- og importkapasitet. (...) I etterkant kan det konstateres at det ville vært nok energi tilgjengelig til å kunne overholde N-1 kriteriet (hvor ingen forbrukere mister forsyningen dersom en kritisk enkeltkomponent i kraftsystemet faller ut) hele vinteren uten å ende opp med spesielt lave fyllingsnivåer i magasinene.

Det rapporten sier, er altså at Bergen med dagens opplegg ikke vil gå tom for strøm, og at ingen forbrukere mister forsyningen dersom en kritisk enkeltkomponent i systemet faller ut. Helt fram til 2020.

Så hvorfor skal vi da bygge master eller kabler?

Ulempen med det som står over er at i perioder med høyt forbruk vil prisen gå i været. Som en rakett. OK, Bergen går ikke tom for strøm. Men det er fordi de høye prisene tvinger folk og industri til å skru av ovnene og redusere forbruket. Jeg er for å redusere strømforbruket. Men det er noen grenser for mitt engasjement for superhøye strømpriser. Og de virker gjerne slik at det er de med dårligst betalingsevne som straffes hardest.

Men det finnes også løsninger. Det er dette som er mitt tredje punkt.

Rapport 3 igjen: På side 11 nevner rapporten at for usle 150 millioner kroner (en sjøkabel koster fem milliarder kroner, som er mer en 30 ganger så dyrt) kan man oppruset fjernvarmenettet i Bergen, som gir en liten forbedring av el-forsyningen og en noe lavere priser om vinteren:

"Forsert utbygging av fjernvarme gjennom økt støtte eller strengere regulering er et tiltak som kan redusere vinterforbruket av elektrisitet i alminnelig forsyning med om lag 1,5 prosent, og dermed gi en svak forbedring av forsyningssikkerheten i BKK-området (...) en forsert utbygging av fjernvarme [kan] avdempe prisutslagene vinterstid. Tiltaket forutsetter en investeringsstøtte på rundt 150 millioner kroner. Forsert utbygging av fjernvarme vil også ha andre gevinster knyttet til oppfyllelse av EUs fornybarhetsdirektiv. Utvalget anbefaler at dette tiltaket vurderes nærmere".

Økt fjernvarme løser ikke alt. Men rapporten slår samtidig fast at verken vindkraft eller småkraft vil kunne bidra særlig grad. Mast kan ikke bygges på fem år. Sjøkabel kan ikke bygges før 2020. Og i en sak med kun kjipe alternativer er økt fjernvarme, i kombinasjon med energieffektivisering, noe man ikke kan la være å forholde seg til.

Om det i siste sving bør bli mast, kabel eller ingen av delene? Det skal debatten avgjøre. Nå er grunnlagsrapportene iallefall publisert.

Du finner alle rapportene her.