torsdag 20. januar 2011

Finnes det "god" konkurranse?

Det er ingen tvil om at høyresidens prosjekt er å framtvinge mer konkurranse, i den hensikt å skape et bedre samfunn.

Det ser vi i arbeidslivet, hvor høyresiden ønsker mer konkurranse mellom ansatte (i form av skepsis til fagbevegelsen, positiv til mer midlertidighet og korttidskontrakter og mindre fast arbeid), helsepolitikken (mer bruk av private sykehus), eldrepolitikken (økt bruk av private eldrehjem), skolepolitikken (flere privatskoler), i elevpolitikken (økt bruk av karakterer og medaljer), landbrukspolitikken (økt import), mer konkurranse på jernbanenettet, og mer konkurranse på bygging av vei, og ja til EU (som er en grunnleggende konkurranseprosjekt).

La oss et øyeblikk se bort fra det helt opplagte poenget om at konkurransepolitikken ikke virker. Det finnes det nok av dokumentasjon på.

Det mer interessante spørsmålet er følgende: Finnes det en sivilisert konkurransepolitikk? En konkurransepolitikk for et bedre samfunn? Hva skulle det være? Hva slags konkurransepolitikk ønsker venstresida seg?

Konkurransepolitikk har alltid vært et viktig spørsmål for venstresida. Høyresidens nyklassiske økonomer og Marx har én ting felles, nemlig at de begge er opptatt av konkurranse som en samfunnsendrende kraft: Begge sider anerkjenner konkurranse som en kraft som er i stand til å endre, påvirke, dreie samfunnet.

Forskjellen mellom dem er at mens Marx så på konkurranse arbeidere i mellom (og konkurransen - dvs. maktforholdene - mellom arbeider og kapital) som en skadelig kraft for arbeidere (det er i arbeidsgivernes interesse at det finnes høy ledighet og en nærmest anarkistisk, lønnsmessig alle-mot-alle-kamp som tvinger lønningene ned), mener økonomene på høyresiden at den samme konkurransen skaper utvikling, verdier og mer velferd til samfunnet som helhet.

Det som verken Marx eller andre problematiserer i særlig grad er nyansene i selve konkurransebegrepet. Jeg pleier å skille mellom "den lille" og "den store" konkurransepolitikken.

Den lille konkurransepolitikken - høyresidens konkurransepolitikk - dreier seg om å ha som politisk mål å få til en priskrig mellom flere som kan levere samme, identiske tjeneste produkt eller tjeneste, som skal føre til lavere pris på tjenesten eller produktet, enten det gjelder arbeidere eller bedrifter: Ansatt mot ansatt, flyselskap mot flyselskap på strekningen Oslo-Bergen, meieri mot meieri om den samme osten. Flere tilbydere av togtjenester som kan konkurrere mot NSB. Privatskoler som lever av å kopiere den offentlige skolen, framfor å tilby et reelt alternativ. Dette er høyresidens konkurransepolitikk. Det er dette som er den lille konkurransepolitikken.

Det andre perspektivet er den teknologiske konkurransen; mellom ulike måter å gjøre ting på; den store konkurransepolitikken. Her er ikke antall aktører som leverer det samme produktet interessant. Det interessante er om det finnes flere substansielt forskjellige måter å levere en tjeneste på:

  • I transportsektoren konkurrerer tog med bil, båt og fly.
  • Innenfor energi konkurrerer vannkraft med ny fornybar, olje og gass.
  • Innen programvare konkurrerer åpne og lukkede standarder.
  • Innen mat og næringsmidler er konkurransen mellom økologisk og uøkologisk produserte næringsmidler, mellom kjøtt og fisk, mellom brus, juice, melk, vann og øl
  • I medier og kommunikasjon er konkurransen mellom radio, TV, aviser og internett, mellom private og offentlige eide kanaler.
  • Innen film er konkurransen mellom kino, DVDer/Blue-ray, TV og nettet.
Og så videre. Ulike måter å gjøre ting på.

Det er den siste jeg mener er den mest spennende konkurransen; den teknologiske konkurransen mellom ulike måter å gjøre ting på.

En konkurransepolitikk for venstresida dreier seg egentlig en bevisst teknologipolitikk.

Fordi det er her de politiske interessante spørsmålene finnes. Hva er best for framtiden? Hva er best for forbrukerne? Hva skal vi styrke? Hvordan utvikler vi teknologien videre? Hvordan oppnår vi produktivitetsøkning gjennom teknologisk utvikling? Hva skaper flest arbeidsplasser? Hva skal vi leve av?

Trenger vi mer tog på bekostning av vei? Trenger vi mer nyfornybar på bekostning av olje og gass? Trenger vi mer åpne standarder, på bekostning av lukkede standarder?

Det er dette jeg mener bør være venstresidas konkurransepolitikk: 1) Å vektlegge analysen av den teknologiske konkurransen mellom ulike måter å gjøre ting på, og 2) Foreslå veivalg for samfunnet om hva som er gode og mindre gode måter å gjøre ting på, og på den måten stake ut en sivilisatorisk kurs for landet.

mandag 17. januar 2011

Høyres formidable innsats mot trøbbel

"Regjeringa kunne unngått trøbbel om de hadde hørt på oss", sier Høyres Trond Helleland, i forbindelse med Maria Amelie-saken, til Politisk kvarter 17.1.2011.

Helleland kunne nemlig avsløre sin hemmelige oppskrift på Amelie-saken. Ved å instruere utlendingsnemnda tidligere, kunne regjeringa på den måten gitt barn av asylsøkere en egen og mer rimelig behandling.

Spørsmålet er om Helleland er en liten surrebukk - eller en stor gjøk. UNE er nemlig et frittstående domstollignende klageorgan. Verken Stortinget, regjeringen eller departementet kan instruere Utlendingsnemnda om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelsen av den enkelte sak.

Skal man endre nemda, må reglene endres fundamentalt. Nemnda kan ikke instrueres, på samme måten som en domstol ikke kan instrueres av politikere i enkeltsaker.

Og om man hadde endret reglene, er det fortsatt et spørsmål om man ville brukt denne anledningen til å instruere nemnda.

Så derfor spør programleder Bjørn Bø forsiktig om saken ville blitt løst anderledes om Høyre hadde styrt landet.


Helleland svarer:

"Om man hadde hatt dette regelverket og ingen muligheter til å påvirke beslutningene fattet av utlendingsnemnda tror jeg kanskje saken hadde blitt behandlet på samme måte".

Det fascinerende er at Helleland er skamløs nok til å kritisere regjeringa for å ikke gjøre noe han selv heller aldri ville gjort. Fordi dagens regler er som de er. Som de har vært de siste ti årene, inkludert de fire årene Erna Solberg var kommunalminister og Høyre satt i regjering .

Jeg kan være enig med Helleland at noe må gjøres med UNE. SVs Heikki Holmås har tatt til orde for at UNE legges ned, og erstattes av en mer kompetent flyktningedomstol.


Men at Helleland får radiotid på et slikt surrete budskap er jo helt utrolig.

Formidabelt, Høyre.

fredag 14. januar 2011

Har du fått noe i det siste?

"Regjeringen vernet Vefsna fordi SV trengte å få en seier i regjeringa".

Det sa Frps Ketil Solvik Olsen på Dagsnytt 18 fredag 14. januar.

Det er pisspreik.

Jeg har jobbet i SVs stortingsgruppe i alle de fem årene vi har vært i regjering med Ap og Sp. I hele den tiden har vi ikke fått en centimeter. Ikke én.

Vi har kjempet for at Marie Amelie og andre papirløse som har kommet til Norge som barn får bo og jobbe her som lovlig norske, framfor å bli utvist fra landet og tvangsreturnert. For bare få dager siden skulle hun utvises fra landet, med små sjanser for retur til Norge. Nå er regjeringen i ferd med å finne løsninger som gjør at hun kan bo og jobbe lovlig i Norge.

Vi har kjempet fram full barnehagedekning (det har ingen regjering i Norge gjort før oss).

SV var garantisten for at homsene kunne få gifte seg. Det kunne de ikke før. Nå kan de gifte seg, noe både Høyre og Ap for få år var mot.

Vi har innført gratis skolebøker og andre læremidler. Det har mange før oss lovet - men ingen har gjort det før nå.

Det blir stadig flere uker med pappaperm, slik bare SV har lovet, og til sterk motstand fra blant annet Høyre.

Vi reduserer stykkprisandelen for norske sykehus, et prinsipp som Ap innførte, og vi er i ferd med å ta et oppgjør med Aps foretaksmodell for sykehusene, et oppgjør SV har kjempet for i mange år.

Vi har - etter tiår med økende forskjeller, sørget for at forskjellene går ned. Ingen regjering før oss har i senere tid hatt et så stort trøkk på å få ned forskjellene:

  • Det skjer blant annet fordi vi de siste årene har innført utbytteskatt, som treffer de rikeste, og fordi vi fått til en betydelig fattigdomssatsing i Norge, med utvidelse av bostøtten, innføring av kvalifiseringsprogram for utsatte grupper og heving av minstepensjonene som de tre viktigste tiltakene.
  • Andre viktige tiltak som er gjennomført er målrettede arbeidsmarkedstiltak for langtidsmottakere av sosialhjelp, en styrking av oppfølgingstjenester i bolig og andre tiltak for å forebygge og bekjempe bostedsløshet, nye støtteordninger for folk med høye strømregninger, tiltak for rusmiddelavhengige, tiltak for å forebygge og redusere barnefattigdom, tiltak for ungdom i risikosonen, økning av satsene i sosialhjelpen og styrking av frivillige organisasjoner og representanter for sosialt og økonomisk vanskeligstilte. I tillegg kommer en økning av minstepensjonen for alle minstepensjonister til 2G (ca 150.000 kroner).
  • Vi har også beholdt formuesskatten for de rikeste, til tross for at mange ønsker å bytte den ut med en boligskatt for de mange. Samtidig har vi gjort formuesskatten mer rettferdig; antall som betaler formuesskatt er halvert siden SV kom i regjering, samtidig som de som har mest betaler mye mer: Samla skatt økt fra ti til tretten milliarder, og snittskatten per betalende er mer enn doblet, fra 16.500 kroner til 37.500i regjeringsperioden (Finansavisen 18.11.2010).
  • Og vi har videreutviklet velferdsstaten, som gjør at forskjellene i landet reduseres ytterligere (uten at det fanges opp i statistikken).
  • Og ikke minst har vi kjempet for - og berget - tusenvis av arbeidsplasser, gjennom at Kristin Halvorsen har styrt landet støtt og bestemt gjennom finanskrisa med en rekordlav arbeidsløshet (det har ingen andre i Europa fått til). Mange av elementene i tiltakspakka mot finanskrise var tidligere SV-forslag, som blant annet økt støtte til Innovasjon Norge, bedre avskrivningsregler for bedriftene, mer til tog og bedre rammer til kommunene for å pusse opp skolebygg.

Etter fem år og på vei mot SVs heldagsskole ser vi nå at elevene gjør det bedre på skole-undersøkelsene. Mange elever har fått frukt og grønt, det har blitt flere timer i grunnskolen, det er blitt flere lærere og kulturskolen er styrket. Vi har kjempet gjennom gratis skolebøker og andre læremidler, og vi har stoppet privatiseringen av den norske fellesskolen. Det har vært et smart, om enn omstridt grep. I Sverige, med borgerlig regjering, privatskoler og karakterbaserte opptak, går resultatetene motsatt vei.

SV har styrket kommuneøkonomien til det ugjenkjennelige, framfor å kutte i skattene og dermed kutte i kommunenes inntekter.

De norske klimautslippene går ned, slik SV har kjempet for. Og vi underbygger dette arbeidet med ekte penger. Denne høsten har Statkraft fått tilført milliarder til satsing på fornybar energi. Det bygges rekordmange vindmøller: •De siste årene har det blitt satt opp rundt 70 nye vindmøller rundt om i landet; rundt 50 nye er på trappene. De siste årene er satsingen på vindmøller femdoblet. Regjeringen har fått på plass en avtale om grønne sertifikater med Sverige, som betyr at kraftselskapene forplikter seg til å produsere fornybar energi. Cancùn-avtalen for et globalt samarbeid om reduserte klimautslipp var et stort skritt i riktig retning.

Vi har kjøpt oss opp i Statoil, et selskap som Ap solgte seg ned i da de satt aleine i regjering i 2001.

Vi har startet skillet mellom kirke og stat, til stor og åpen motstand fra Senterpartiet.

Før har det vært forbudt å tigge. Ofte ligger det sosialpolitiske, ikke kriminelle forhold bak tigging. Derfor har SV etter sterk drakamp i regjering fått fjernet forbudet mot tigging.

Vi har vernet Vefsna, den siste store elva, som renner gjennom et knippe Arbeiderparti-kommuner i et Arbeiderpartifylke (Ap-ordførere har beskervet SVs gjennomslag for vern som "en katastrofe"). Vi har vernet Trillemarka i Buskerud, til stor og åpen motstand fra Senterpartiet.

Vi har økt forskningen i Norge betydelig og mer enn det Kristin Clemet gjorde, i en periode hvor Arbeiderpartiet har mest av alt ønsket seg mer penger til sykehusene og Senterpartiet mer til bøndene.

På disse fem årene har SV tvunget regjeringen til å bryte med tidligere regjeringers USA-servile utenrikspolitikk; til amerikansk motstand har vi trukket israelske selskaper ut av oljefondet, vi har trukket soldater ut av Irak, vi har vært pådrivere for et internasjonalt forbud mot klasevåpen, vi har gitt USA motstand mot rakettskjold, vi har det første vestlige landet i verden gitt støtte til den Palestinsk samlingsregjering, og nylig er det blitt kjent at det det opprettes en palestinsk ambassade i Oslo, og vi har ikke minst holdt vårt etiske regelverk for oljefondet høyt - som blant annet har sørget for å kaste ut flere amerikanske selskaper.

Og nettopp fordi vi har kjempet gjennom et linjeskifte har vi opplevd at den amerikanske ambassadør nærmest har stått på taket av den amerikanske ambassaden i Drammensveien og semaforert nødsignaler til USA. I et intervju med NRK sier Whitney K. Benson at han ikke kjenner Norge igjen med SV i regjering: "En rekke beslutninger innebærer reelle og strategiske endringer", han advarer mot å tro at USA og Norge har felles interesser og skriver at «dette er ikke det Norge mange husker»".

Alt dette.

På disse fem årene har ikke SV "fått" ett eneste komma i regjering. Vi har tatt.

Politikk er ikke veldedighet. Stoltenberg driver ikke veldedighet. Navarsete driver ikke veldedighet.

Vi har kjempet og vunnet. Ikke for SVs skyld, men for alle de som dette betyr noe for: For barn og unge, for skoleelever, for arbeidstakere, for minstepensjonister.

Politikk er makt. Makt er kunnskap, makt er oppslutning, makt er taktikk: Det dreier seg om argumenter - og prosenter.

Hvis det er ett rykte foran noen andre som Arbeiderpartiet har gjort seg fortjent til, så er det at de vet å bruke makt. Det er ikke noe dårlig skussmål for et regjeringsparti (det motsatte hadde vært skremmende). Og nettopp derfor betyr dette at den som skal vinne fram må ha motmakt. Ting skjer rett og slett ikke av seg selv. Det er ingen som får noe. Man tar.

SV har brukt de siste fem årene til å ta.

Og vi skal ta mer.

Nå har vi satt et konkret tall - 3.000 elever - for økt gjennomføring i videregående skole, og et tydelig mål om å yrkesrette yrkesfagene igjen. Det har vi tenkt å få til. Barnevernsminister Audun Lysbakken har satt i gang et kjempearbeid for å forbedre barnevernet. Det skal vi lykkes med. Vi ønsker å stoppe oljeboring og sørge for varig bruke av områdene uten for Lofoten og Vesterålen.

Ikke fordi vi får.

Men fordi vi tar.

onsdag 12. januar 2011

Godkjent fra høyresiden

"Få velferdsreformer er gjennomført med høyere tempo enn full barnehagedekning. Dette må sies å være ett av de største velferdsløftene i nyere norsk historie".

Nei, det er ikke noen fra regjeringen som skriver dette. Det kommer fra Civita, høyresidens tenketank, i Dagsavisen 10. januar 2011.

Dette er banebrytende formuleringer. Når høre vi sist høyresiden anerkjenne at regjeringen faktisk gjennomfører, holder sine løfter og gjør landet bedre å bo i? Høyresidens prosjekt de siste fem årene har vært å bygge et bilde av en regjering som ikke lykkes. At ting enten har vært "for lite", "for seint" eller "for rotete". Eller en kombinasjon av de tre.

Jeg hilser denne nyorienteringen, denne virkelighetsorienteringen velkommen. Og minner om at det faktisk er mye mer å glede seg over, mye mer å skrive om enn barnehagene:

På alle viktige hovedområder peker pilene i Norge nå riktig vei: Det har blitt mindre forskjeller med den rødgrønne regjeringa. Klimautslippene går ned, og PISA-undersøkelsen viser framgang for elever i den norske fellesskolen (i motsetning til Sverige, hvor den borgerlige regjering insisterer på privatskoler og karakterbaserte opptak).

Regjeringen har satt et konkret tall - 3.000 elever - for økt gjennomføring i videregående skole, og et tydelig mål om å yrkesrette yrkesfagene igjen. Vi har satt i gang et kjempearbeid for å bedre barnevernet.

Denne høsten har Statkraft fått tilført milliarder til satsing på fornybar energi. Regjeringen har fått på plass avtale om grønne sertifikater med Sverige. Cancùn-avtalen for et globalt samarbeid om reduserte klimautslipp var et stort skritt i riktig retning.

Regjeringen har trukket israelske selskaper ut av oljefondet, og USA er tydelig irritert over en regjering som faktisk tør å utfordre dem, ved å trekke soldater ut av Irak, gjennom vårt internasjonale klimaengasjement, ved at vi er en pådriver for forbud mot klasevåpen, ved at vi gir USA motstand mot rakettskjold, gir støtte til Palestinsk samlingsregjering og at det opprettes palestinsk ambassade i Oslo, og ikke minst vårt etiske regelverk for oljefondet som har sørget for å kaste ut flere amerikanske selskaper.

Jeg kan simpelthen ikke vente til neste Civita-artikkel!

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 12.1.2011

tirsdag 11. januar 2011

Slik styrer de Oslo

I 2011 har jeg tenkt å være med og kaste Høyre og Frp ut av byrådet i Oslo. Det skal jeg gjøre, av tre årsaker: 

- Eldreomsorgen i Oslo er en skam. Der stabler de langt flere gamle på dobbeltrom enn det man gjør i landet forøvrig. I Oslo bor det over 30 prosent flere eldre på dobbeltrom enn i resten av Norge. "Høyres sjel er i velferdspolitikken", sier Erna Solberg. Nuvel. To år før hun fyller 100 måtte Solveig Hermine Eriksen akseptere en ny romvenninne på Ammerudhjemmet. - Jeg vil gjerne ha et enkeltrom så fort det blir ledig her i 2. etasje. Men da må noen dø først, sier Eriksen.

-  Elendig økonomistyring. Høyre sløser bort millioner av skattebetalerenes penger. Det gikk 25 millioner på et mislykka sykehjem i Spania, det gikk 300 millioner på et skandalebefengt billettsystem til sporveiene, en IKT-skandale har kosta 269 millioner kroner og overskridelsene i Holmenkollen har kosta 600 millioner kroner.  Det dreier seg om 1,2 milliarder kroner - eller to tusen kroner per innbygger i Oslo. De samme pengene kunne gitt deg og meg og 200.000 andre gratis månedskort på trikken et helt år. 

- Dogmatisk anbudspolitikk. Høyre har vedtatt at konkurranse lønner seg. Derfor tvinges nå bydelene til å konkurranseutsette hjemmesykepleien, selv om de ikke ønsker det, selv om de aller fleste brukerne velger kommunalt uansett, og selv om det betyr mer byråkrati og mindre igjen for pengene. Bydel Østensjø nekter, fordi det koster dem en million kroner ekstra i året.  Nå vil byrådet tvinger dem til å gjøre som de sier, utelukkende av ideologiske årsaker. 

Oslo fortjener bedre. Bli med og kast Høyre og Frp ut av byrådet til høsten. 

mandag 10. januar 2011

Politiske ord for dagen

Noen tilsynelatende helt ufarlige ord og formuleringer er mye mer politisk ladet enn man skulle tro. 

Ta for eksempel et uttrykk som "det skal lønne seg å jobbe" (i betydningen det skal lønne seg å jobbe framfor å gå på trygd)". Det høres jo helt tilforlatelig ut. Ufarlig. Selvsagt. Nesten umulig å være skeptisk.

Klart det skal lønne seg å jobbe. Stoltenberg sier det. Arbeidsministeren sier det. NHO sier det. Denne VG-artikkelen sier det.  

Men bak disse ordene ligger det en meget politisk forutsetning, om at det er mulig å "velge" uføretrygd, om man synes det er det mest kule. Og derfor blir den "upolitiske" setningen brukt som et "upolitisk" argument for å gjøre noe "upolitisk", nemlig å senke trygdene, for å gjøre dem lavere relativ til lønningene, slik at det skal "lønne seg å jobbe". 

Jeg har skrevet litt om dette før, her

En annen slik "upolitisk" påstand er at "USA er Norges nærmeste allierte". 

Tyngden i den formuleringen ble veldig klar for meg at jeg hørte Frps Anders Anundsen uttale seg i forbindelse med TV2s avsløring av den amerikansk-norske spionenheten SDU (de som spionerte på nordmenn utenfor den amerikanske ambassaden). 

Det vil si det var ikke Anundsen jeg reagerte på, det var Siv Jensen.

Anundesen var faktisk ganske kul, i betydningen prinsippiell. Han sa som følger: 

- Vi kan ikke ha utenlandsk etterretning løpende rundt og registrere opplysninger om norske borgere uten at myndighetene er informert, sa han. 

Altså: Vi kan ikke ha dette. Av noen. Det er ikke forskjell på Iran, Kina eller USA. Vi kan ikke ha NOEN utenlandsk etteretning løpende rundt. Ikke noen.

Sier Anundsen. Kult sagt. Prinsippielt. 

Enter Siv Jensen. Om vår nærmeste allierte sier hun:  

- Frp har stor respekt for USAs behov for å beskytte seg, fordi vi vet hvilken situasjon USAs sikkerhet befinner seg i.

Det interessante her er jo selvsagt om Siv Jensen hadde ment det samme om det hadde vært Iran eller Kina som hadde overvåket norske borgere.

Ssannsynligvis noe helt annet. For nå er det hvertfall ikke USA som er problemet lenger.  Det er regjeringen. 

- Hva trodde [justisminister Knut Storberget] at disse tidligere politifolkene skulle jobbe med? At de skulle skifte dopapir? Storberget har åpenbart ikke stilt de rette kontrollspørsmålene. Dette er uklart og rotete, sier hun til Dagsavisen

Eller om hun hadde sagt det samme, etter at Storberget hadde informert Stortinget om en sak som luktet svidd herfra til Moss: 

- Dette frikjenner USA

Upolitisk?

Dommerne

Det taler ikke til medienes forsvar at Høyre for tiden er Norges største parti - uten at noen egentlig veit hva Høyre mener. 

Vi har hatt en rekke store saker på dagsorden den siste tida: Mastene i Hardanger, fattigdom, rensing av gasskraftverk, klimautslipp, uføretrygd, sykehusstruktur. 

Alle disse sakene har én ting til felles: Velgerne har fått seg forelagt seg Høyres krystallklare stilkarakterer over regjeringen - men ingenting om hva Høyre vil selv. Vil Høyre legge strøm i kabel? Vil de bevare lokalsykehusene? Vil de rense gasskraftverkene? Vil de ha en anstendig uføretrygd, eller vil de kutte i den? 

Den situasjonen har vi kommet til fordi Høyre, skamløst og hemningsløst har fått stå ved mikrofonene og være dommere og dele ut prosesskarakterer til den rødgrønne regjeringen, framfor å snakke om hva de sjøl vil. 

Hva Høyre mener om regjeringen er ingen statshemmelighet. Alt har i følge Høyre vært "for lite", "for seint", "for rotete". Og jeg kritiserer ikke Høyre for dette. Det er innenfor deres prerogativ å snakke stygt om regjeringen - selv om jeg personlig tror velgerne blir dritt lei av denne komplett ukonstruktive tilnærminga. 

Det jeg kritiserer, er journalister og kommentatorers evner i dette bildet. 

For det første fordi mediene burde skjønne - og jeg trodde dette var opplagt for alle - at det ligger en egeninteresse hos opposisjonen bak all sytinga over regjeringas prosessuelle evner. Jeg sier ikke at regjeringen er perfekt - men det er hvertfall ikke Høyre som sitter med det objektive svaret her, for å si det forsiktig. Høyre har en aktiv interesse i å snakke ned den sittende regjeringen. Derfor kan ikke Høyres beskrivelse av regjeringen brukes til noe som helst. Hvertfall ikke som fasit. 

For det andre fordi velgerne nå bør få klarhet i hva Høyre vil. Vet velgerne at ved å stemme på Høyre så får de et parti som er for å kutte i uføretrygden, som er for å selge ut vannkrafta, som er for å gi skattelette til de aller rikeste på bekostning av vanlige folk? At Høyre - når man leser programmene deres - faktisk er et godt, sammeldags overklasseparti? 

Pressens oppdrag er å granske makta. Men jeg synes av og til også opposisjonen kunne vært stilt noen kritiske spørsmål. 

Det hadde vært mest redelig overfor velgerne og den politiske debatten. 

lørdag 8. januar 2011

Dagens test

Her er en test:

Etter at du leser denne overskriften om NHO fra Aftenposten, tar du en sving innom dette innslaget fra TV2 og til slutt denne saken fra Klassekampen.

Finner du et mønster?

fredag 7. januar 2011

Ukas skuffelse: Elin Ørjaseter

"Den som kan regne vil få vondt i magen av angst" (...) Det er betryggende å bo i et land der samfunnsøkonomer og forskere blir hørt i politikken" skriver kommentator Elin Ørjaseter i E24. Temaet hennes er uføretrygd. 

Det er sannelig ukas største skuffelse. Fordi vanligvis skriver hun saklig, innsiktsfullt og engasjert.

Men her tar Ørjaseter trippelt feil. Det som kjennetegner siste tiders uføredebatt er: 

- Den ene regnekyndige bløffer høyere enn den andre om hvor mye veksten har vært i antall uføretrygdede og utenfor arbeidslivet. NHO er den verste bløffmakeren av dem alle. Man får nesten anta at det finnes økonomer i NHO. Regne kan de hvertfall ikke. NHO tar feil

- At tallene bak "trygdeveksten" skulle gi grunnlag for Ørjaske magesmerter er helt bort i natta feil. Det er fantomsmerter. De siste ti årene har faktisk andelen uføre gått bitte litt ned. Andelen i yrkeslivet stiger. Andelen midlertidige og permanente utenfor arbeidslivet er på samme nivå i dag som i 1992. 

- At nøytrale "forskere får dominere debatten" er direkte feil. Fordi om dette hadde vært tilfellet hadde vi blitt presentert for et mye mer balansert tallmateriale enn det vi har fått hittil. Jeg har skrevet litt om forsøk på tallbløff fra høyresida her tidligere. 

Tilslutt må det være lov å spørre om Ørjaseter er alvorlig når hun sier "det er betryggende å bo i et land der samfunnsøkonome blir hørt". Økonomer? Som om dette var en slags nøytral, spesielt innsiktsfull elite av stjernetydere, en gjeng solare yppersteprester som vet alt, kan alt, ser alt? Som tar deg trygt gjennom natta? 

Selvsagt ikke. Man trenger ikke være økonom for å lese en tabell eller regne prosenter. Og når det gjelder de politiske forslagene, løsningene, grepene, som kommer som perler på en snor fra rådende økonomisk teori ("kutt i trygdene, så blir det mer lønnsomt å jobb") er de gjerne solid plassert på høyresiden, presentert med et slags ferniss av vitenskapelig aura. 

Du har grunn til å ha vondt i magen, Elin Ørjaseter. Men ikke av den grunnen du selv angir. 

onsdag 5. januar 2011

Debatten om offentlig eierskap

I rekken av SV-gjennomslag i regjering (joda, se her, her, og her) er det gledelig å se at næringsminister Trond Giske nå slår fast at det er ingen uenighet om statens omfattende eierskap i norsk næringsliv.

SV har lenge stått på et aktivt og omfattende offentlig eierskap, for å sikre at verdiene holdes i fellesskapet og for å sikre arbeidsplasser og hovedkontor i Norge.

Og staten er i dag Norges største eier, og besitter verdier for mellom 500 milliarder og 600 milliarder kroner på Oslo Børs. Med staten som eier har selskapene blitt konkurransedyktige og teknologisk avanserte selskaper; Telenor, Statkraft, Statoil, Kongsberg Gruppen.

I Dagens Næringsliv i dag slår til og med investor, spekulant og milliardær Svein Støle fast det nesten historiske at "det finnes ikke noe alternativ" til statlig eierskap (siste gang jeg hørte dette sitatet var det i en helt annen sammenheng).

Moro.

Men slik har det ikke alltid vært.

Vi skal ikke lenger tilbake enn ti år siden da Arbeiderpartiet styrte alene i regjering, Stoltenberg var statsminister og Giske var utdanningsminister. Da ble Telenor og Statoil børsnotert og delprivatisert. Da Bondevik II overtok i 2001 fortsatte de privatiseringen av Statoil. Under de rødgrønne har vi kjøpt oss opp igjen.

Det er godt å se at SV har god innflytelse på våre regjeringspartnere.

Debatten er vunnet. Men ikke Høyre og Frp. De lever fortsatt under salgordet "Alt kan selges".

De ønsker å
  • børsnotere og privatisere Statkraft, som forvalter en stor andel av norsk, offentlig eid vannkraft
  • børsnotere Posten, som risikerer å bli kjøpt av Deutsche Post
  • selge suksessen Flytoget
  • selge seg ytterligere ned i Telenor
  • selge seg ned i Yara
  • selge seg ut av Baneservice, BaneTele og Cermaq
  • selge seg ned i det statlige eiendomsselskapet Entra (som leier ut kontorer til staten)
  • konkurranseutsette NSB og selge ut jernbaneeiendommene.

(Dokumentasjon finner du i denne rapporten, side 23).

Så selv om debatten er vunnet, med gode argumenter, er det fortsatt noen som stikker hodet i sanden. Til tross for at selskapene har blitt konkurransedyktige og teknologisk avanserte selskaper med statlig eierskap, til tross for at selskapene forsyner fellesskapet med viktige utbyttekroner hvert år til å videreutvikle velferdsstaten, står de blå partiene på den samme, blinde tut-og-kjør-mentaliteten.

Regjeringen jobber nå med en eierskapsmelding, hvor prinsipper og retning for eierskapet skal tømres fast. Da skal det bli spennende å se hva Høyre og Frp har tenkt å gjøre:

Fortsatt stikke hodet i sanden - eller navigere etter virkeligheten?

tirsdag 4. januar 2011

Oh NHO!

Fordelen med NHO er at de er ikke så smarte.

Husker du da NHO kunne rapportere at staten vil tjene mellom 6 og 40 milliarder på mer konkurranseutsetting av offentlig velferd? Tull, sa ekspertene, og NHO sine rapportskrivere måtte seinere innrømme at de hadde gjetta.

Eller da de regna feil da de klaget på TV2 på den høye formuesskatten - og hadde attpåtil brukt en person som eksempel som ikke hadde betalt formuesskatt i det hele tatt. 

Eller da NHO-sjefen på fullt alvor at det skal "lønne seg å jobbe". 

Vent litt. 

Det skal vel lønne seg å jobbe? Ingen kan vel være mot noe sånt? 

Dèt er vel smart sagt? Det skal vel ikke være slik at det skal lønne seg å gå på trygd? 

Rolig nå. 

Det ligger noen skjulte forutsetninger bak påstanden til NHO, nemlig denne: At det er fullt mulig å velge fritt mellom trygd og arbeid.

Switch!

At det bare er å gå til NAV og si at "jeg føler meg litt slapp og jeg tjener ikke så bra, så gi meg uføretrygd".

Slik er det ikke. 

Det er lovpålagte, strenge medisinske kriterier for å få uføretrygd. Verken dovenskap, morgentretthet eller initiativløshet kvalifiserer ifølge norsk lov til uføretrygd. 

Man skal være sjuk.

Ingen kan selv velge uførestønad framfor å jobbe om de er friske. Folketrygdlovens krav til årsakssammenheng for å få uføretrygd er klar: "Når det skal avgjøres om det foreligger sykdom, legges det til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis". 

Og det viser også tallene. Faktum er at det er gæmlisene - de over 60 - som utgjør absolutt brorparten av de uføre. Av de uføre i Norge utgjør de over 60 nesten halvparten - over 45 prosent.

Uføre blant unge og middeladrende (fra 18 til 44) utgjør på sin side omlag ti-tolv prosent av alle uføre. Talla for dette finner du her.

NHO tar med andre ord feil (og jada, de finnes i Ap også). De som er uføretrygdede er i all hovedsak gamle og sjuke. 

Likevel fortsetter NHO, både med lite meningsbærende undersøkelser om at "halvparten av oss kjenner en trygdemisbruker"og sitater som at "den norske velferdsstaten vil knekke ryggen i nær fremtid dersom vi ikke gjør noe nå". 

At landet plages og pines av en uføreeksplosjon (noe vi ikke ikke gjør). 

Og løsningen for NHO er selvsagt å kutte i ytelsene. NHO-president Kristin Skogen Lund beskriver det som et "stort rom for forbedring i dagens trygdesystem" (nei, hun snakker ikke om å økte ytelsene, for å si det sånn). 

HVis NHO virkelig er interessert i få ned antall uføretrygdede, kunne de som ansvarlige arbeidsgivere kanskje lagt bedre til rette for eldre som i dag ikke greier å jobbe, men som ønsker det. 

Men det er ikke dette de sier. 

Det er ikke særlig smart. 

mandag 3. januar 2011

Regjeringens tiltak mot fattigdom og økte forskjeller (eller: Tre nyttårsønsker)

Det har blitt en etablert fortelling at regjeringen ikke gjør nok mot fattigdom eller mot økte forskjeller.

At en slik fortelling har etablert seg kan det være minst tre årsaker til: 

a) At det faktisk er sant; at regjeringen faktisk ikke gjør noe eller ikke gjør nok. 

b) At opposisjonspartiene ønsker å etablere en fortelling om at regjeringen ikke gjør noe eller ikke gjør nok

c) At journalistene og kommentatorene har gjort en dårlig jobb og ikke rapportert hele fortellingen 

La meg uten videre slå fast tre forhold: 

- At opposisjonen ikke synes regjeringen gjør en bra jobb vil av natur være riktig. Opposisjonen har ingen interesse av å fortelle at regjeringen gjør noe som er bra. Snarere tvert i mot: Den har egeninteresse i å fortelle at alt det regjeringen gjør, ikke er bra. Da er det regjeringens og kritiske journalisters fordømte oppgave å fortelle at de tar feil, om så er tilfelle. 

- Enten gjør regjeringen nok, eller så har journalistene og kommentatorene rett. Punkt a og c kan altså ikke begge være fullt ut riktige samtidig.  

- Om det skulle vise seg at regjeringen faktisk gjør noe som er bra, så er det i første rekke en kritikk mot journalister og kommentator, som har latt opposisjonen på Stortinget - framfor sitt eget kritiske blikk - skrive, tegne og definere fortellingen om regjeringen. 

Det springende punktet er dermed: Hva er sant? Hva har regjeringen faktisk gjort av tiltak mot fattigdom og mot økte forskjeller? Og er det godt nok? 

Det er selvsagt et vanskelig spørsmål. Før jeg forsøker å svare på det, vil jeg stille spørsmålet på en annen måte: 

Hva mener DU skulle til for å få ned forskjellene? Finnes det ett, kanonisk tiltak? Eller er det summen av mange tiltak? Eventuelt hvilke? I hvilket omfang?

Tenk litt på det.

---

Regjeringas fattigdomssatsing hviler på tre pilarer: 

Arbeid
Det er kanskje kjedelig, og lett å glemme, men at folk har en jobb er kanskje den viktigste årsaken til reduserte forskjeller og at man ikke havner i fattigdom. Og i motsetning til det mange later til å tro, er ikke lav arbeidsløshet en selvfølge - det er bare å se til resten av kontinentet. Gjennom en aktiv motkonjunkturpolitikk sikret finansminister Kristin Halvorsen at Norge gikk gjennom finanskrisa med Europas laveste arbeidsløshet. 

Hadde Norge hatt en arbeidsløshet på nivå med Europa ville omlag 200.000 flere mennesker vært uten arbeid. I dag er det rundt 70.000 ledige i Norge i følge NAV.  

At mange er i jobb er dobbelt bra, fordi Norge har i en europeisk sammenheng fortsatt små lønnsforskjeller. Det betyr at om man er i jobb så er sjansen for å havne i fattigdom svært liten. 

Offentlig velferd
Norge har relativt lave lønnsforskjeller. Men vi er også omtrent nederst på internasjonale skalaler over andel personer som lever i fattigdom, (se figur 6.6 i regjeringens perspektivmelding).

I dag brukes en angloamerikansk indikator - markedsinntekt - på fattigdom. Altså fattigdom ikke korrigert for velferdsstat. Men det er klart at gratis skole, utdannelse og sykehus har noe å si for fordeling.

Det interessante spørsmålet er dermed hvordan og eventuelt hvor mye velferdsstaten påvirker fordelinga og fattigdomsbekjempelsen. 

Det viser seg at det er en betydelig effekt. Når man tar hensyn til en omfattende skattefinansiert velferdsstat reduseres inntektsforskjellene i Norge med rundt 75 prosent, om man ser på forskjellen mellom de ti prosent rikeste og de ti prosent fattigste: Fra å være i et forhold til hverandre på 1:17 blir avstanden redusert til bare 1:4,5. Velferdsstaten er i praksis meget radikal omfordeling. Les mer om dette her.

Velferdsstaten er viktig for å bekjempe forskjeller og fattigdom. Regjeringa har jobbet langs to akser: 

1) Beholde og utvikle progressive skatter for de som har mest. Det viktigste regjeringa har gjort er innføring av utbytteskatt, som betyr en kraftig reduksjon i inntektsforskjeller fra 2006 (se figur 6.1D), sammen med at formuesskatten er økt for de som eier aller mest, mens de minste formuene er skjermet (les mer her om hva regjeringen har gjort på skattesida som styrker en god fordeling).  
 
2) Framfor å gi skattelette til de som har mest, slik høyrepartiene ønsker, har regjeringen bevisst beholdt og utviklet gratis eller billige velferdsordninger for alle, som gratis og god fellesskole, billig lege og gratis sykehus, gratis bibliotek, billig tannlege for barn og unge, billig barnehage, osv. De viktigste grepene regjeringa har gjort for å utvikle velferdsstaten er:  

- Barnehagerevolusjonen, hvor prisene er beholdt lave samtidig som vi har oppnådd full barnehagedekning.
- Det har blitt flere lærere, flere timer i skolen, og gratis frukt og grønt i skolen, gjennom at skolene har fått styrket sin økonomi med 41 milliarder kroner på fem år. 
- Mer penger til eldreomsorg gjennom at kommunene har fått styrket sin økonomi. 

Tiltak 
Den tredje pilaren er målrettede tiltak rettet mot fattige. De årlige bevilgningene til eksplisitte tiltak mot fattigdom er økt med 3,2 milliarder under den rødgrønne regjeringen (2009-tall), eller om lag 6.000 kroner per fattige (det er i følge OECD omlag 4,5 mill * 12 pst = 540.000 personer i Norge som lever for under 60 prosent av medianinntekten). 

Til sammenligning økte regjeringen Bondevik bevilgningene med 1,3 milliarder. I tillegg kommer økningen av minstepensjonen og andre lave trygder med il sammen nærmere 1,8 milliarder, slik at samlet bevilgning til fattigdomsbekjempelse er økt med 5 milliarder i de fire årene med rødgrønt styre.

Tabellen nedenfor viser styrkingen av innsatsen mot fattigdom i det enkelte år og samlet for de to siste regjeringene.

Bondevik-regjeringens fattigdomssatsing (mill. kroner) 

                                     2002     2003    2004    2005

Styrking                      309,5    400,5    239,0    328,8

Sum særlig satsing    309,5     710,0    949,0   1277,8

 

Den rødgrønne regjeringens fattigdomssatsing (mill. kroner) 

                                     2006      2007    2008    2009

Styrking                      861,4      709,5     391,1    1260,0

Sum særlig satsing     861,4    1570,9   1962,0   3222,0

Den særlige satsingen på tiltak mot fattigdom har mange elementer. Blant de viktigste er utvidelse av bostøtten og innføring av kvalifiseringsprogram for utsatte grupper. 

Andre viktige tiltak er blant annet målrettede arbeidsmarkedstiltak for langtidsmottakere av sosialhjelp, en styrking av oppfølgingstjenester i bolig og andre tiltak for å forebygge og bekjempe bostedsløshet, tiltak for rusmiddelavhengige, tiltak for å forebygge og redusere barnefattigdom, tiltak for ungdom i risikosonen, økning av satsene i sosialhjelpen og styrking av frivillige organisasjoner og representanter for sosialt og økonomisk vanskeligstilte. 

I tillegg, altså, til økning av minstepensjonen for alle minstepensjonister til 2G (ca 150.000 kroner).  

Det store spørsmålet

Det store spørsmålet er: Er dette nok? 

Det skal ikke jeg alene bedømme. Makrotallene (se for eksempel figur 6.2 eller 6.5) for Norge viser at den stadige økende forskjellen vi så utfolde seg siden slutten av åttitallet ble brutt fra 2006, altså da den rødgrønne regjeringen la fram sitt første budsjett og det ble innført skatt på aksjeutbytte. 

Det man kan lese av tallene over, er i tillegg følgende: 

1) Regjeringen har stått for en forskjells- og fattigdomsbekjempelse som er mye sterkere enn noen høyrepartier noen gang har gjort, og sannsynligvis noen gang kommer til gjøre. Jeg husker fortsatt Bondevik som fjernet feriepengene til de arbeidsledige (de har vi forresten gjeninnført). Tabellen over viser at den rødgrønnes økning i ett år alene - 2009 - var omtrent på nivå med Bondevik II sin samlede økning på fire år. 

2) At de rødgrønne er tøffere på forskjells- og fattigdomsbekjempelse betyr ikke at den er perfekt. Men det betyr at kritikken fra høyrepartiene er meget hul - for ikke å si tidenes avledningmanøvre. Framfor å snakke egen politikk lever de fett på å snakke ned regjeringen.  Det har de sin fulle rett til å gjøre, selvsagt. Men det er å lure velgerne. Hva er Høyres tiltak mot fattigdom, foruten å stille strengere krav for trygdeytelser og sosialhjelp? Martin Kolberg har helt rett når han i Klassekampen 31.12 sier at høyresiden snart må begynne å vise kort: Hva er det de vil? 

3) Det må også være lov å si at tallene ikke fullt ut gjenspeiler den fortellingen som er etablert, og dermed ikke den fortellingen som norske medier forteller og gjenforteller når de snakker om regjeringens fattigdomsbekjempelse. Jeg skal aldri si at regjeringens satsing er perfekt eller tilstrekkelig, men det er ingen tvil om at tallene viser en vilje til satsing på mange områder - på et komplekst problem. Dette er ikke en kritikk av opposisjonen, men av journalister og kommentatorer, som jeg hadde forventet hadde hatt en mer edruelig tilnærming til saken enn å stensilere opposisjonens one-linere. 

For 2011 ønsker jeg meg derfor tre ting: 

- En fortsatt satsing fra regjeringen mot fattigdom og økte forskjeller. 

- En opposisjon som forteller hva deres plan er, framfor å dele ut stilkarakterer på sviktende grunnlag.

- Og en oppegående journalist- og kommentatorstand som er i stand til å skille skitt og kanel, i alle leire. 

Godt nyttår! 

Tre nye yppersteprester

Fra nyttår blir Hans Henrik Scheel leder av Statistisk Sentralbyrå (SSB). Scheel er utdannet samfunnsøkonom, og har bakgrunn fra Finansdepartementet. Han overtar etter økonomen Øystein Olsen, som blir ny sentralbanksjef. Olsen kommer også fra Finansdepartementet. Ny leder for Konkurransetilsynet blir Christine Benedichte Meyer, som er professor i økonomi fra Norges Handelshøyskole. 

Utnevnelsene illustrerer dagens økonomifag sin dominans i norsk politikk: Et fag som legger rammene for den økonomiske politikken, mye av velferdspolitikken og nesten all næringspolitikken. Jerntriangelet – de tre økonomtunge institusjonene Finansdepartementet, SSB og Norges Bank, legger tunge premisser og rammer for folk og politikere. Det økonomtunge Konkurransetilsynet er et av de mektigste næringspolitiske verktøyene vi har i Norge.  

At økonomer har slik makt skyldes troen – ikke minst blant økonomer selv – på at den teorien de bygger politikken på – såkalt nyklassisk teori – er både en korrekt og en upolitisk vitenskap. 

Faget er verken upolitisk eller korrekt. Faget fyller ikke engang kriteriene til en vitenskap. 

Et godt eksempel er økonomifagets læresetning om at offentlig sektor er en utgift, i motsetning til privat sektor som per definisjon skaper verdier. Finansdepartementet styres etter en udokumentert regel som sier at offentlig sektor per definisjon er 20 prosent dyrere enn private, bare fordi den er offentlig. Dette bryter blant annet helt med funnene fra den empirisk baserte boken "The Spirit Level, Why Equality is Better for Everyone" av Richard Wilkinson og Kate Pickett, som viser at små sosiale forskjeller mellom folk i et land og i et lokalsamfunn gjør at vi alle får bedre fysisk og psykisk helse, høyere levealder, mer tillit til hverandre og mer kreativitet. 

Tilsvarende styres Norges Bank etter den klassiske monetære regelen som sier at enhver ny oljepengemengde er en trussel for renta. Men hva da med investeringer i framtidsretta tiltak som faktisk bidrar til økt produktivitet og lavere renter – som forskning og innovasjon, kompetanse, utdanning og nytt maskineri, bedre energisystemer og lyntog mellom de største byene? Med Norges Banks enøyde økonom-blikk på pengemengden, uten å se på produktivitetseffekten, blir Norges Bank raskt en politisk aktør og en brems som jobber aktivt mot framtidsretta investeringer. 

I valget mellom en offensiv industriell satsing på ny fornybar teknologi og et markedsbasert kvotehandelssystem for klimagassutslipp har det økonom-tunge SSB i lang tid vært en pådriver for det siste. Helt i tråd med "den riktige lære", men er det riktig virkemiddel? Hva betyr det for tilliten og målsettingen til kampen for reduserte utslipp at vi gjør klimagassutslipp til et finansielt spekulasjonsobjekt? Og hva med det faktum at kvotehandel er en konstruksjon som er politisk høyst reversibelt fenomen – i motsetning til en produktiv satsing på utvikling og bruk av ny klimateknologi? 

Økonomer er dagens ypperstepresteskap. Som i alle religioner har disse prestene sin tro, sine innøvde læresetninger, sitt budskap å forkynne. Deres lære er som religionen basert på premisser som mangler tilstrekkelig virkelighetsforankring.  

Økonomene Scheel, Olsen og Meyer kan sikkert gjøre en god jobb i sine embeter, og vi ønsker dem lykke til i nye stillinger. Men de vil gjøre en enda bedre jobb om begynner å utforske alternativer til de enerådende sosialøkonomiske teoriene. For de finnes.

Artikkelen er skrevet sammen med samfunnsgeograf Tone Smith, og sto på trykk i Aftenposten 6.1.2011.