Norge er det landet som aller best i verden kombinerer høy produktivitet, offentlig velferd, lav arbeidsløshet og små forskjeller. Dette er statistiske fakta. Det er ingen tvil om at det er noe her i Norge som virker bedre enn i de aller fleste andre land.
Men hva er det, og hvor kommer det fra?
Er små forskjeller viktig for høy produktivitet? Er lav arbeidsløshet viktig for å kunne finansiere en offensiv velferdsmodell? Hvordan spiller olja inn? Hva med fagbevegelsen? Sentrale lønnsoppgjør? Pappapermen? Full sykelønn? Utdanning? Barnehagene?
Og når vi finner svarene, kan den norske modellen overføres til og kopieres av andre land? Hvilke elementer er det i så fall man må kopiere? Og ikke minst, hva er det man ikke trenger å kopiere? Er det «alt det andre» som ikke er nevnt hittil? Bøndene? Sjøfolka? Romfolk? At noen norske servitører lever farlig nær fattigdomsgrensa, selv med tarifflønn? At au pairer blir brukt som hushjelp? At Norge har blant de høyeste klimautslippene per innbygger i verden?
Eller er dette også en del av den norske modellen?
Det er tre sider ved den norske modellen som gjør den politisk og analytisk svak:
* Den norske modellen har blitt en tautologisk slutning, der alt sosialdemokratiet gjør per definisjon er innenfor. Når Arbeiderpartiet vil innføre omstridte EU-direktiver, foreslår å kutte i sykelønna eller selge statsbedrifter, er det innenfor den norske modellen, når Høyre gjør det samme, er det høyrepolitikk.
* Den norske modellen har blitt et juletre hvor alle får lov til å henge sin pynt – og den får henge der i fred. Alt får plass. Og i en modell hvor alt er like viktig, er ingenting viktig. Og der ingenting er viktig, tar trivialiteter og små anekdoter stor plass, på bekostning av retning og store visjoner.
* Den norske modellen har blitt en politisk sovepute, som gjør oss dorske. Vi glemmer at det vi har i dag er kommet gjennom interessemotsetninger og tøff politisk kamp, gjennom at noen har villet noe, ikke gjennom en bedøvet, harmonisk-politisk kollektiv lalling over hvor bra det er i Norge.
Det vi kan bruke modellen til, er to ting:
1. Å slå fast at det er mulig å ha både vekst og velferd uten høyrepolitikk. At Norge er et land som faktisk viser resten av verden at det er mulig å kombinere vekst og fordeling, stikk i strid med rådende økonomisk teori og høyrepolitiske dogmer. Det er mulig å kombinere høy produktivitet, god offentlig velferd, lav arbeidsløshet og små forskjeller. Dette er en sannhet som står som en nagle i treverk.
Om ikke annet er det et viktig første trinn, en sang verd å synge om igjen, mens vi venter på å finne ut hva som forklarer hva. Selv Høyre skjønner at det er ting i Norge som virker. Det ser man ikke minst ved at de sliter med å finne ut hva de egentlig skal bruke regjeringsmakten sin til å reparere.
2. Å minne oss på at ting ikke skjer av seg selv. Høy produktivitet, god offentlig velferd, lav arbeidsløshet og små forskjeller kommer ikke av seg selv. Hvis servitørene, flyvertinnene, bensinstasjonsansatte, au pairene og vekterne skal få bedre lønn enn de har i dag, må mange nok tørre å bli forbanna, si fra og ta kampen. Der er vi ikke i dag.
Om produktiviteten skal fortsette å øke, må folk tørre å stå opp mot et skattesystem for oljeselskapene som i dag stimulerer til sløsing (alle overskridelser kan trekkes av på skatten), og mot stykkprisbyråkratiseringa i sykehusene, som gjør at fagfolk bruker halve dagen på skjemaer. Der er vi ikke i dag.
Om små forskjeller er viktig, må mange nok tørre å stå opp for både formuesskatten for de aller rikeste, og for en anstendig uføretrygd for de som ikke kan jobbe. Der er vi ikke i dag.
Om god offentlig velferd er viktig, må mange nok bli enige om hva som skal være vår neste store velferdsreform: Gratis barnehager? Et mer anstendig boligmarked? En ny skoledag? Der er vi heller ikke i dag.
Det beste vi kan bruke den norske modellen til, er å minne oss selv om at den ikke vokste fram med den selvfortreffeligheten som i dag preger fortellingen om den.
Innlegget sto på trykk i Klassekampen 22.2.2014 (faksimile)
Om små forskjeller er viktig, må mange nok tørre å stå opp for både formuesskatten for de aller rikeste, og for en anstendig uføretrygd for de som ikke kan jobbe. Der er vi ikke i dag.
Om god offentlig velferd er viktig, må mange nok bli enige om hva som skal være vår neste store velferdsreform: Gratis barnehager? Et mer anstendig boligmarked? En ny skoledag? Der er vi heller ikke i dag.
Det beste vi kan bruke den norske modellen til, er å minne oss selv om at den ikke vokste fram med den selvfortreffeligheten som i dag preger fortellingen om den.
Innlegget sto på trykk i Klassekampen 22.2.2014 (faksimile)
