mandag 24. februar 2014

Den dorske modellen

Kan det egentlig bli bedre?

Norge er det landet som aller best i verden kombinerer høy produktivitet, offentlig velferd, lav arbeidsløshet og små forskjeller. Dette er statistiske fakta. Det er ingen tvil om at det er noe her i Norge som virker bedre enn i de aller fleste andre land.

Men hva er det, og hvor kommer det fra?

Er små forskjeller viktig for høy produktivitet? Er lav arbeidsløshet viktig for å kunne finansiere en offensiv velferdsmodell? Hvordan spiller olja inn? Hva med fagbevegelsen? Sentrale lønnsoppgjør? Pappapermen? Full sykelønn? Utdanning? Barnehagene?

Og når vi finner svarene, kan den norske modellen overføres til og kopieres av andre land? Hvilke elementer er det i så fall man må kopiere? Og ikke minst, hva er det man ikke trenger å kopiere? Er det «alt det andre» som ikke er nevnt hittil? Bøndene? Sjøfolka? Romfolk? At noen norske servitører lever farlig nær fattigdomsgrensa, selv med tarifflønn? At au pairer blir brukt som hushjelp? At Norge har blant de høyeste klimautslippene per innbygger i verden?

Eller er dette også en del av den norske modellen?

Det er tre sider ved den norske modellen som gjør den politisk og analytisk svak:

* Den norske modellen har blitt en tautologisk slutning, der alt sosialdemokratiet gjør per definisjon er innenfor. Når Arbeiderpartiet vil innføre omstridte EU-direktiver, foreslår å kutte i sykelønna eller selge statsbedrifter, er det innenfor den norske modellen, når Høyre gjør det samme, er det høyrepolitikk.

* Den norske modellen har blitt et juletre hvor alle får lov til å henge sin pynt – og den får henge der i fred. Alt får plass. Og i en modell hvor alt er like viktig, er ingenting viktig. Og der ingenting er viktig, tar trivialiteter og små anekdoter stor plass, på bekostning av retning og store visjoner.

* Den norske modellen har blitt en politisk sovepute, som gjør oss dorske. Vi glemmer at det vi har i dag er kommet gjennom interessemotsetninger og tøff politisk kamp, gjennom at noen har villet noe, ikke gjennom en bedøvet, harmonisk-politisk kollektiv lalling over hvor bra det er i Norge.

Det vi kan bruke modellen til, er to ting:

1. Å slå fast at det er mulig å ha både vekst og velferd uten høyrepolitikk. At Norge er et land som faktisk viser resten av verden at det er mulig å kombinere vekst og fordeling, stikk i strid med rådende økonomisk teori og høyrepolitiske dogmer. Det er mulig å kombinere høy produktivitet, god offentlig velferd, lav arbeidsløshet og små forskjeller. Dette er en sannhet som står som en nagle i treverk.

Om ikke annet er det et viktig første trinn, en sang verd å synge om igjen, mens vi venter på å finne ut hva som forklarer hva. Selv Høyre skjønner at det er ting i Norge som virker. Det ser man ikke minst ved at de sliter med å finne ut hva de egentlig skal bruke regjeringsmakten sin til å reparere.

2. Å minne oss på at ting ikke skjer av seg selv. Høy produktivitet, god offentlig velferd, lav arbeidsløshet og små forskjeller kommer ikke av seg selv. Hvis servitørene, flyvertinnene, bensinstasjonsansatte, au pairene og vekterne skal få bedre lønn enn de har i dag, må mange nok tørre å bli forbanna, si fra og ta kampen. Der er vi ikke i dag.
Om produktiviteten skal fortsette å øke, må folk tørre å stå opp mot et skattesystem for oljeselskapene som i dag stimulerer til sløsing (alle overskridelser kan trekkes av på skatten), og mot stykkprisbyråkratiseringa i sykehusene, som gjør at fagfolk bruker halve dagen på skjemaer. Der er vi ikke i dag.

Om små forskjeller er viktig, må mange nok tørre å stå opp for både formuesskatten for de aller rikeste, og for en anstendig uføretrygd for de som ikke kan jobbe. Der er vi ikke i dag.

Om god offentlig velferd er viktig, må mange nok bli enige om hva som skal være vår neste store velferdsreform: Gratis barnehager? Et mer anstendig boligmarked? En ny skoledag? Der er vi heller ikke i dag.

Det beste vi kan bruke den norske modellen til, er å minne oss selv om at den ikke vokste fram med den selvfortreffeligheten som i dag preger fortellingen om den.


Innlegget sto på trykk i Klassekampen 22.2.2014 (faksimile)

torsdag 13. februar 2014

Formuesskatt for dummies

Er du også en av dem som er irritert på formuesskatten, denne ugudelige skatten som suger livskraften av både fattig og rik?

Det er det ingen grunn til å være. Det er fordi formuesskatten er en skatt for de som har aller mest. Vanlige folk, med vanlige boliger og vanlig gjeld, betaler ikke formuesskatt. Mange tar feil om hvor mye formuesskatt de tror de betaler

Tre eksempler:
  • Et ektepar som eier en bolig til 4 mill kr, ei hytte til 2 mill og er uten gjeld, betaler ikke formueskatt
  • En enkemann som eier en leilighet alene til 3,6 mill og er gjeldfri med 100 000 kroner i banken betaler ikke formuesskatt
  • Et par som sammen eier et hus til 8 millioner, har gjeld på 1 mill og 200 000 kroner i banken betaler ikke formuesskatt.
At de ikke betaler formuesskatt skyldes tre ting: 

- Man regner kun en fjerdedel av boligens markedsverdi som formuesverdi. En bolig som er verd 4 millioner har formuesverdi på 1 million kroner. Hytter, fritidseiendommer og din "bolig nummer to" (utleiebolig) har formuesverdi på 40 prosent av markedsverdi.

- Det er snakk om netto formue, som betyr at gjelda trekkes fra (100 prosent). Eier du en bolig til 4 millioner (med formuesverdi på 1 mill) og har 1 mill i gjeld har du netto formue på null kroner.

- Formuesskatten har et veldig høyt bunnfradrag. Bunnfradraget er på 1 million kroner per person. For to personer er den det dobbelte. Om du har netto formue på 1 mill kr eller mindre betaler du ikke formuesskatt. Ektepar med netto formue på 2 mill eller mindre betaler ikke formuesskatt. 

Men noen betaler formuesskatt. For å betale 100 000 kroner i formuesskatt må du ha 11 millioner kroner i netto formue. Altså etter at gjelda er trukket fra. 

For å komme opp i slike beløp må du for eksempel eie 44 millioner kroner i eiendom - og være gjeldfri. Derfor er det stort sett de aller rikeste som betaler mye formuesskatt. 

Og ikke bare dèt. For hver krone du i tillegg låner, kan du øke boligformuen din med fire kroner. Så om du eier eiendom for 44 millioner, og tar opp åtte millioner kroner i gjeld kan du eie eiendom for 32 millioner kroner til, uten å øke formuesskatten. 

Tilsvarende gjelder også for mindre formuer. Om du er alene, og eier en gjeldfri leilighet til 6 millioner (med formuesverdi 1,5 millioner kroner) betaler du 5000 kroner i året i formuesskatt. Om du tar opp tre millioner i lån og kjøper en leilighet eller ei hytte til 3 mill, kommer du ut i pluss: 

Formuesverdi bolig A: 6 mill * 25 % = 1,5 millioner
Formuesverdi bolig 2: 3 mill * 40 % = 1,2 millioner
Ny gjeld: 3,0 mill
= Nettoformue -300 000 kroner