Vannbacon, fosfatfisk

"Konkurranse gir mangfold, riktig pris og kvalitet" heter det gjerne. Dette er teorien. I praksis ser vi helt andre resultater. På grunn av økt priskonkurranse på matmarkedet pumpes kjøtt og fisk full av vann for å få prisen ned og fortjenesten opp. Varene tilsettes også fosfater, E 450, for å holde på dette kunstige vannet. Resultatet er så semmert at selv folk i bransjen nekter å spise produktene de selger. 

Høyresiden har hele tiden backet opp en slik strategi, fordi de mener priskonkurranse er bra for kundene, og fører til innovasjon. Men hvilke innovasjoner? Å montere en vann- og fosforinjisator på produksjonslinja gir selvsagt noen slags nye produkter - vannbacon og fosfatfisk - men er det smart? Er det sunt? Er det bra for forbrukerne?

Selvsagt ikke. Den som taper på dette, er kundene. Både fordi de får i seg kunstige stoffer - og fordi de betaler kilopris for fisk og bacon, mens det de får er bare vann.

Landbruksminister Lars Peder Brekk (Sp) har helt rett når han sier at maten er for billig. Mat skal ikke være først og fremst billig. Den skal være først og fremst sunn, trygg og ren. Vi må alle komme oss ut av det blindsporet som sier at om bare konkurransen er hard nok, så blir alt billig og bra. Slik er det ikke.

Beviset finner du i nærmeste lavpriskjede. 

Se etter E 450. 

Fra tro til viten på universitetene

Både universitene og studentene har vært negative til å opprette imam-skoler på universitetene, med begrunnelse i at det finnes et viktig skille mellom det vi vet, og det vi tror. Universitetene skal drive med viten, ikke tro. Prinsippet er også nedfelt i universitets- og høyskoleloven.

Det er et prisverdig prinsipp at det finnes viktige, tydelige og operative forskjeller på vitenskap og tro. Men er universitetene rede til å ta den fulle konsekvensen av sine egne prinsipper? Enn si konsekvensene av lovverket? Tør de sette sin vanligvis kritiske lupe på seg selv, og stille et spørsmålstegn ved de fag som i dag driver forkynnende virksomhet?

I dagens markedsteori, som undervises med universiteter og høyskoler, eksisterer det en nærmest religiøs tiltro til markedsteoriens dogmer, som er og blir uforenelig med de kravene som i dag settes til en vitenskap: Troen på de statiske likevektsidealene, i et samfunn som først og fremst preges av endring og utvikling, bygger på et så mekanisk, antikvert og nedstøvet perspektiv på økonomi at man kan bare undres hvorfor det har overlevd.

Når markedsteorien i tillegg kan brukes til å "bevise" at konkurranseutsetting er smart (selv om det oftest er kostbart), "bevise" at fellesskap ikke lønner seg (selv om det motsatte er tilfelle) eller "bevise" at fagforeninger er hemmende for samfunnsutviklingen har vi for lengst forlatt grensen for kriteriene til hva som definerer en vitenskap. V

i er snarere skremmende nær den konklusjonen at markedsteoriens viktigste funksjon er å være et faglig alibi for høyrepolitikk.

Konfesjonsstudier har ikke noe på et universitet å gjøre.

Innlegget sto på trykk i Dagbladet lørdag 18.10.2010