søndag 28. februar 2010

Sarkomani

I Nederland har Afghanistan-spørsmålet fått regjeringa til å sprekke. Temaet er også kontroversielt i både Tyskland og England. Men hva skjer i Frankrike?  

Sosialistene kaller tilstanden for Sarkomani, oppkalt etter presidenten Nicolas Sarkozy. Situasjonen innebærer nesten ikke offentlig debatt i det hele tatt. Verken om krigen i Afghanistan virker etter hensikten - eller om Frankrikes deltakelse i den.  Frankrike har nesten 4000 soldater utplassert i Afghanistan.  

Likevel er folk flest klart mot krigen. Krigsmotstanden er faktisk så stor at dette er en meget spesiell situasjon, mener Louis Gautier, professor i statsvitenskap:  

- Frankrike har vært i mange store utenlandsoperasjoner etter den kalde krigen, som i Gulfen, Somalia, Bosnia, Rwanda, Elfenbenskysten, Kosovo, Kongo, Darfur og Libanon. Og Frankrike har sjelden store debatter om sin utenrikspolitikk, der er det oftest enighet. Derfor er det et nettopp et stort paradoks at undersøkelser viser at intervensjonen i Afghanistan til de grader synes å være uten støtte fra befolkningen (fra Le Monde, papirversjonen i går, min oversettelse). 

("Paradoxalement, l'intervention dans ce pays semble autant dèporvue du soutien de la population, comme le montrent les sondages").  

Avisen skriver at i følge en studie som ble offentliggjort i januar var andelen franskmenn som var positive til å sende nye tropper bare 20 prosent. Det er mye svakere enn i sammenliknet med Storbritannia, hvor tilsvarende andel er 41 prosent. 

Didier Billion, som jobber med Afghanistan-spørsmålet på forskningsinstituttet IRIS, mener at situasjonen preges mer av mangel på offentlig debatt om spørsmålet enn en mangel på interesse hos franskmenn flest. Han mener opposisjonen er svak: 

"Sosialistene, dvs. det førende opposisjonspartiet, sier at denne krigen er feil. Men man kan ikke si at de bruker mye energi på å forsvare denne posisjonen", sier han, 

("Les socialistes, c'est-à-dire le principal parti d'opposition, disent bien que cette guerre est mal partie, mais on ne peut pas dire qu'ils mettent beaucoup de vigueur à défendre cette position").

Le Monde har derfor spurt den franske sosialisten Jean-Christophe Cambadélis, som jobber med Afghanistan i sosialistpartiet (PS), hvorfor det er slik. 

Han svarer at "i kjølvannet av 11. september 2001 var vi positive til intervensjonen. I 2008, da vi hadde slått fast at den politikken som ble ført ikke var god, og da vi fremmet et mistillitsforslag på spørsmålet, var det ingen som hørte på oss. Alle led av Sarkomani. 

("Au lendemain du 11 septembre 2001, nous avons été favorables à l'intervention. En 2008, lorsque nous avons estimé que la politique menée n'était pas bonne, et que nous avons demandé une motion de censure sur cette question, l'opposition était inaudible. On était en pleine sarkomania")

Avisen skriver videre at i debatten som var i Parlamentet 16. desember 2009 var salen i store trekk tom. "Det var en debatt ute grunn, uten avstemming, for å gi inntrykk av en diskusjon", sier Noël Mamère fra de grønne, som også vil at Frankrike skal trekke seg ut. 

("C'était un débat hors sol, sans vote, pour donner l'apparence d'une discussion"). 

Sitatfusk

Det kan være en festlig sport å drive sitatfusk, for å få debatten mer polarisert eller karikert enn den egentlig er. Ikke desto mindre er det fusk.

Og en debatt som virkelig ikke trenger hjelp med sitatfusk, er hijab-debatten. 

Et eksempel på sitatfusk er når Assadnasir, lærer i norsk og samfunnsfag, fast spaltist i Utrop og student ved NBIs forfatterutdanning, skriver at "Både Helga Pedersen og Kristin Halvorsen at hijaben kanskje må forbys i grunnskolen", under overskriften "Billig argument mot hijab" (i VG papir i går, lagt ut på sin blog i dag).

Det er bare det at Kristin Halvorsen aldri har sagt dette. Hun sier ikke noe sted at hijab "kanskje må forbys i grunnskolen". 

Tvert i mot.

Til Dagbladet sier Kristin at "Forbud mot klesplagg er fremmed i et liberalt samfunn. Et forbud kan dessuten føre til at miljøer lukker seg enda mer og at flere muslimer ville sende sine barn på muslimske skoler hvor hijab var tillatt. En slik utvikling er absolutt ikke ønskelig". Et annet sted i artikkelen presiserer hun at hun "...er tilbakeholden med å gå inn for et forbud."

Ikke noe et forbud, altså. 

Likevel påstår Assadnasir det motsatte, og påstår videre at årsaken skal være hensynet til læringsmiljøet.

Her surrer han spørsmålet om hijab sammen med spørsmålet om niqab (overdelsdekkende slør med åpning for øyne og nese) og burka (heldekkende, tett spøkelseskladden), antakelig fordi regjeringen har fått vurdert om å forby niqab og burka i skolen av hensyn til læringsmiljøet vil være forenelig med menneskerettighetene (noe det er).  

Jeg synes spørsmålet om hijab er vanskelig nok som det er.

Da bidrar ikke sitatfusk fra en lærer i norsk og samfunnsfag til å gjøre debatten mer ryddig.

(Han har seinere beklaget på twitter, men innlegget ligger fortsatt ukorrigert på bloggen hans). 

Hva kan vi bruke OECD til?

Den åttende mars i år legger OECD, organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, fram sin nye rapport om Norges økonomi. De kommer med 18 måneders mellomrom. Den forrige kom i august 2008

Hva betyr en slik rapport? Er den viktig? Blir den lyttet til? Er OECD et upolitisk refereanseorgan og en 'fasit' i politiske og økonomiske spørsmål? Kan OECD bestemme noe?

Kort fortalt: Kan OECD bruke til noe fornuftig? Og hva er egentlig OECD? 

Er OECD en prateklubb for de rikeste landene i verden? Et kontor som promoterer høyreorienterte politikkanbefalinger? Et organ som blir stadig mindre viktig, fordi mer og mer av verdenshandelen skjer i land utenfor OECD? Et alt for stort byråkrati? 

Ja, det er et byråkrati uten sidestykke. Det jobber 2.500 personer i OECDs sekretariat (Paris). Det eksisterer 278 komiteer og arbeidsgrupper på ulike temaområder, og i løpet av ett år er det 40.000 delegater på besøk hos dem (f.eks. var Norges landbruksminister der nylig på et ministermøte for å diskutere matsikkerhet). 

Ja, det er en klubb for de rikeste. OECD ble opprettet i 1948 for å gjennomføre Marshall-hjelpen, og består i dag av de fleste rikeste landene i verden. USA er et selvsagt medlem, og den dominerende kraften (de betaler 25 prosent av OECDs budsjett på 2,6 mrd kroner) sammen med Japan. Ellers er de fleste vest-europeiske land medlem, som Belgia, Danmark, Finland, Frankrike, Italia, Nederland, Norge, Spania, Storbritannia og Sveits. Og noen til, tilsammen 31 (inkludert Chile og Sør Korea, samt Mexico som blir medlem så snart de ratifiserer avtaleteksten). 

Ja, det er en prateklubb, fordi de såkalte "landrapportene" er kun anbefalinger, ikke ordre. Det er frivillig om et land ønsker å følge anbefalingene og rapportene opp (et lands delegasjon til OECD er ofte med på å behandle anbefalingene før den endelige rapporten foreligger, og kan således dytte dem i retning av sin regjerings faktiske politikk). 

Et godt eksempel er landrapporten for Norge fra 2008. Her heter det at "OECD uttrykker bekymring for at enkelte velferdsordninger gir for svake insentiver til å arbeide, og argumenterer for endringer i enkelte av disse ordningene".

Sagt med andre ord: Arbeidsledighetstrygd, pensjoner og sykepenger bør av prinsipp ikke være for høye, for da blir folk opportunistiske og utnytter systemet.

Som altså er stikk motsatt av det mange mener nettopp er de gode kjennetegnene ved det norske velferdssystemet: En samfunnskontrakt hvor man skal være sikret økonomisk selv om man havner utenfor (jfr debatten om the five percent community). 

Den rødgrønne regjeringen har derfor valgt å ikke følge opp anbefalingene fra OECD på dette området. 

OECD anbefalte også i samme rapport lavere oljepengebruk ("...bruken av petroleumsinntekter i en periode med høy oljepris og rask vekst i Statens pensjonsfond – Utland bør ligge lavere enn 4-prosentbanen").

Den norske regjeringa fulgte heller ikke her opp anbefalingene, ikke minst fordi finanskrisa var et faktum like etter. 

Den nye landrapporten kommer blant annet til å inneholde anbefalinger om nedsalg av statens aksjer i DnBNOR. Også her står regjeringen fritt til å velge hvordan de vil følge opp anbefalingene. 

At OECD er først og fremst en prateklubb gjør den mer søt enn farlig. Men det er likefremt en høyreorientert prateklubb. En organisasjon som på såkalt 'faglig grunnlag' ofte fremmer høyrepolitikk. 

Og med 2.500 ansatte, med delegasjoner fra alle medlemslandenes regjeringer til stede, med rapporter og anbefalinger som blir behandlet på regjeringsnivå, er det ikke feil å si at OECD spiller en viktig rolle i å sementere et perspektiv om at det er høyresiden som egentlig har den riktige økonomiske politikken. 

Det synes jeg er alvorlig. Spesielt når vi vet at det var for mye høyrepolitikk som skapte finanskrisa, når Høyres salg av kraftverk betyr at kommuner har tapt millioner, når vi vet at skattelettene Høyre ønsker å gjennomføre for de rikeste betyr at velferden reduseres for oss alle.

Kort sagt: Høyresida har ikke monopol på sannheten. Da kan vi heller ikke institusjonalisere oss som om de har rett. 

Og om OECD institusjonaliserer høyrepolitikk, da blir spørsmålet: Hva gjør vi med OECD? Kan OECD brukes til noe fornuftig? 

Det strategiske valget for de som mener OECD av i dag ikke er noe særlig å heie på, står vel mellom å melde Norge ut, og endre OECD mer i retning av sitt bilde. 

Det første sporet synes nok mest urealistisk, all den tid at ingen partier tar til orde for å melde Norge ut av OECD. SVs arbeidsprogram nevner ikke OECD med ett ord. 

Svaret ligger nok derfor i å forsøke å flytte OECD mer i vår retning. 

Et eksempel er området for internasjonal sammenliknbar statistikk knyttet til utdanning og skole. Jeg er en av de som sammen med mange lærere griner blod hver gang OECD legger fram nye skoletall som rangerer land etter hvor bra de slår ut på PISA-testene.

PISA skal måle kunnskap i lesing, matte og naturfag, men er i Norge mye kritisert for å gjøre skolen mer karakterfokusert og mindre verdiorientert (jfr PISA vs formålsparagrafen i den norske opplæringsloven), gjøre skolen mer PISA-fokusert (tilpasse undervisningen til testene), og at undersøkelsene ikke måler det som er er viktig (evne til å diskutere og bryte meninger, evne til å samarbeide, evne til å resonnere), som er er verdier som man gjerne tror Norge slår høyere ut på. 

Spørsmålet blir derfor ikke å si nei til PISA, men om det er mulig å endre disse testene slik at nettopp evne til å diskutere og bryte meninger, evne til å samarbeide, evne til å resonnere, blir fanget bedre opp i de framtidige PISA-undersøkelsene. Her er det fullt mulig å få ting til å bli bedre. Men det greier vi ikke uten å være med der diskusjonene tas. 

Det samme gjelder land-rapportene og den økonomiske politikken. Mange land ser mot den økonomiske suksessen de nordiske landene har hatt; en offensiv velferdsstat i kobling med høy produktivitetsutvikling, lav arbeidsledighet, sunne budsjetter, og en meget godt håndtert finanskrise av en sosialistisk finansminister.

Spørsmålet blir hvordan vi kan endre OECD fra å komme med høyrepolitiske anbefalinger som ikke virker - til å komme med venstrepolitiske anbefalinger som faktisk virker? Her er det et meget spennede lerret å bleke framover.   

lørdag 27. februar 2010

Ingen penger - ingen mat

Hvorfor er universitetene offentlig eide, men ikke butikkene? Hvorfor skal det være mer kvalitet på det vi putter i hodet enn det vi putter i magen? 

Man kan si my om Maslovs behovspyramide, men de alle fleste rangerer behovet for mat som viktigere enn behovet for selvrealisering. Mat er noe alle må ha, og for de fleste er det slik at det er først når behovet for mat, drikke og bolig er dekket at man kan begynne å tenke på selvrealisering. 

Ikke desto mindre brukes det i dag milliarder av kroner på å sikre norske innbyggere gratis rett til utdanning (som er bra, selvsagt) - mens primærbehov som mat og bolig er noe du må ordne opp selv. For å ha mat, drikke og bolig er du overlatt til deg selv. Ingen penger - ingen mat. 

Og de aller fleste greier det. Det går ikke store flokker av sultne og tørste i Oslos gater. Det står 500 i kø hver helg i fattighuset i Oslo. Hver av dem er en enkelt skjebne. Men de er ikke dominerende. De aller fleste har en inntekt, stor eller liten. Det går sin skakke gang. 

Men for alle, uavhengig av hvor mye du får utbetalt, gjelder følgende prinsipp: Om du ikke har penger, får du ikke mat. 

Er lommene tomme - uansett hvor mye du tjener - så har du ikke rett til mat. 

Det er jo litt underlig at vi har organisert oss på en slik måte at utdanning skal være gratis (som er bra), mens mat er noe du må ha råd til. 

Hva er det som gjør at mat - politisk sett - rangeres som lavere enn utdanning? (Nei, jeg inkluderer ikke landsbruksstøtta i dette; den er først og fremst innrettet for å gi norske bønder et levebrød, ikke for å gi oss billig mat). 

Problemstillingen er spesielt interessant, når man er hvor mye de som driver med mat tjener. Reitan-familiens REMA-imperium verdsettes i dag til 14,4 milliarder kroner av bladet Kapital. Stein Erik Hagen, som gjorde seg rik på RIMI, omtrent det samme.

Fordi det betyr at etter at vi har tjent lønna, betalt vår skatt, betalt strømregninga og årsavgiften på bil, så skal du bruke det som er igjen til å kjøpe den maten du MÅ ha for å leve et liv - den maten som prismessig har fått et påslag for at grossistene får råd til ei ny hytte i Kragerø-skjærgården. 

Noe er galt i matriket Norge. 

Og la meg slå fast med en gang: Det skyldes ikke for lite konkurranse mellom de private aktørene, eller for få kjeder. LIDL har prøvd å utfordre de fire store, men ga opp og solgte butikkene til REMA

Like forbanna er det klart at butikkeierne tjener milliarder på folks behov for mat. 

Paradoksalt nok kan mye tyde på at det i dagligvarehandelen er tilstrekkelig priskonkurranse, men for høye marginer. 

Det høres ut som en selvmotsigelse. Ikke desto mindre er det mye som i virkeligheten tyder på at dette er situasjonen (de tjener penger som gress, samtidig som LIDL ikke greier seg).   

Svaret ligger gjemt i flere forhold:  

  • Ingen butikkjeder er i bransjen med mindre de tjener nok penger. Det går alltid en grense for hvor lite påslag man vil gi varene.  

  • Hver butikk er sitt lille nærmonopol, på den måten at de færreste kjører rundt og leter etter den billigste butikken - de handler der de bor. 
  • Hver kjede er sitt monopol. For en underleverandør - av ost, melk, kjøtt, brus - vil det å bli nektet adgang til 15, 18, 25 prosent av omsetningen være en katastrofe. Det vet kjedene, og presser derfor prisene til leverandørene (som fører til press på lønninger, kvalitet og ingredienser, som ikke er bra).

Hva kan vi gjøre med dette? Hvor går vi fra her? Kan vi få mer kvalitet og lavere pris? 

Regjeringen har satt ned et utvalg som skal se på matmakten. Utvalget ledes av Einar Steensnæs (KrF) og skal "kartlegge styrkeforholdene, vurdere utviklingen og foreslå tiltak som ivaretar forbrukernes interesser med tanke på pris, vareutvalg, kvalitet og tilgjengelighet. Samtidig skal utvalget også belyse mulighetene for åpenhet og innsyn i hele matvarekjeden for å sikre tilfredsstillende samfunnsmessig kontroll". 

Det kan bli bra å få sett nærmere på dette. Men det har vært gjort før, uten særlig suksess.

Det skyldes at politikere står uten mål - eller snarere for mange mål: norsk mat skal ha svenske priser, tyske mengder, fransk utvalg og italiensk kvalitet. Det skal mer til enn et utvalg for å rydde opp i de innebygde motsetningene mellom disse målene. 

Og det skyldes at ingen har tidligere tatt til orde for å ta ondet ved roten: Faktum er at utviklingen innen matindustrien de siste årene har vært at stadig mer av omsetningen skjer i profesjonaliserte, private kjeder som eier grossistleddet, som preges av høy omsetning av ansatte med lav organiseringsgrad, og mindre og mindre vekt på ekthet og kvalitet i mathyllene. Utfordringen er fortsatt at ingen butikkjeder er i bransjen med mindre de tjener nok penger, at hver butikk er sitt lille nærmonopol, og hver kjede er sitt monopol.  

Og skal maten bli billig og i tillegg holde seg frisk i butikkhyllene i uker og måneder, kreves det tilsetninger av konserveringsmidler, spesialbehandlet fett, farge og kunstig smak. Noe av dette er ufarlig, noe usunt og noe direkte helseskadelig.

Det skal mer til enn et utvalg for å snu disse trendene. 

Det eneste som virkelig kunne gjort vei i vellinga, hadde vært en ny, non-profitt matkjede. 

Det kunne betydd mer utvalg og bedre kvalitet, men først og fremst at prisdifferansen mellom produksjonskostnader for produsentene og salgspris ut til kundene hadde vært mye mindre enn de er i dag.

Sannsynligvis burde den vært offentlig eid, av hensyn til målet, og av hensyn til å gi kjeden en finansiell sikkerhet i ryggen. 

Spørsmålet Einar Steensnæs bør stille seg, er følgende: Hvorfor skal det være mer kvalitet på det vi putter i hodet enn det vi putter i magen? 

mandag 22. februar 2010

Varslet strømkrise

Trondheimsfolk fryser på beina. Det gjør de fordi strømprisen stiger i hele Midt-Norge. I formiddag passerte strømprisene rekordprisen på over 11 kroner

Og Trondheim Arbeiderparti, ved fylkesordfører Tore O. Sandvik, blir forbanna. - Vi lever i kraftnasjonen Norge, og Midt-Norge havner i stikken på grunn av storsamfunnets manglende handlekraft og prioriteringer, skriver han på bloggen sin.  

Vel. Det er ikke akkurat manglende handlekraft som har ført til strømkrisa. Snarere omvendt. Det er industri- og oljesuget. I blant annet Arbeiderpartiet. 

For dette har vi visst skulle komme.

For snart fire år siden skrev Per Anders Todal i Dag og Tid en meget god artikkel om en varslet forsyningskrise i Midt-Norge. han skriver: "Det er i hovudsak tre årsaker til den varsla straumkrisa i Midt-Noreg (...) Dei store straumsluka er det utvida aluminiumsverket til Hydro på Sunndalsøra, gassterminalen til Ormen Lange-feltet på Aukra, og utvidinga av anlegget til Hustad Marmor i Fræna".

Han fortsetter: 

"Nokre tørre tal gjer dette svært tydeleg: I 2003 brukte alle husstandane pluss jordbruket i Møre og Romsdal knapt 1,7 terawatt-timar med straum. Etter siste utbygginga av aluminiumsverket til Norsk Hydro i Sunndal har dette verket åleine eit årleg forbruk på 5,5 TWh, over tre gonger så mykje som husstandsforbruket i fylket. Og gassterminalen på Aukra, som skal pumpe gass frå Ormen Lange over til Storbritannia, kjem til å få eit kraftforbruk opp mot 1,2 TWh". 

Ormen Lange er en nøkkel i fortellingen om den høye strømprisen i Midt-Norge. For den trengte ikke Stortinget ha vedtatt så raskt. Alle oljefelt som skal byggest ut må behandles i Stortinget. Regjeringen Bondevik ønsket å presse gjennom saka på en drøy måneds tid, inkludert strømforsyninga til gassterminalen. Det hastet for Hydro. Og i Stortinget fikk de hjelp med stemmene til - tata - Arbeiderpartiet. 

De hadde sjansen. De kunne satt ned foten for det store strømsluket som nå er med på å presse strømprisene oppover i Midt-Norge. 

Men da utbygginga Ormen Lange ble behandla i Stortinget i 2004 sto SV alene om å mene følgende

"Det er også grunn til å peike på at utbygging av Ormen Lange vil auke kraftforbruket med omtrent 2-2,6 TWh - i eit område som allereie har stor underdekking av kraft, og der det frå før av er ein monaleg trussel om rasjonering i tørrår.

(...) Desse medlemene meiner store følgjeinvesteringar må belastast utbyggjaren og ikkje samfunnet elles. Kostnader ved nettutbygging skal i prinsippet førast på den som utløyser kostnaden gjennom anleggsbidrag.

Desse medlemene ønskjer derfor at også m.a. kraftforsyninga, som ei direkte følgje av ilandføringsvalet, må konsekvensutgreiast nærare før vedtak om Ormen Lange og Langeled blir fatta".

Det var fortellingen om en varslet strømkrise.

Og på den bakgrunn foreslo SV å utsette hele prosjektet. Som eneste parti. 

Men nå våkner den ene etter den andre. Sist helg vedtok Trondheim Arbeiderparti og fylkesordfører Tore O. Sandvik et krav om at Stortinget nå må betale differansen mellom det strømmen koster i Midt-Norge og det den koster i Sør-Norge, og at i påvente av bedre tider bør industrien få statssubsidiert strøm. 

Jeg tenker at de får ta det av partikassa.

lørdag 20. februar 2010

Sprekk

I dag ble det kjent at den nederlandske regjeringa sprekker på grunn av spørsmålet om soldater i Afghanistan. Ap-KrF-koalisjonen var uenige om de skulle forlenge soldatene de har utplassert i sør, som de for to år siden lovet å hente hjem etter to år. 

Det er en veldig interessant utvikling. Først og fremst forteller dette hvor politisk krevende og hvor mye sprengstoff det egentlig er i Afghanistan-spørsmålet. Mye mer enn mange norske medier forstår. At en regjering sprekker i det hele tatt er ikke hverdagskost. At den sprekker på et utenrikspolitisk spørsmål er veldig sjelden. 

Årsaken til motstanden er ikke bare at stadig flere unge NATO-soldater dør i Afghanistan, slik blant annet NRK antydet i kveldens Dagsrevyen.

Hovedårsaken er det faktum at NATO-medlemmer stiller sine soldater til disposisjon til en krig som ikke virker, i et land som har ingenting med NATO å gjøre i det hele tatt. 

Kan Nederland bety starten på slutten for NATOs aktiviteter i Afghanistan? 

“If the Dutch go, which is the implication of all this, that could open the floodgates for other Europeans to say, ‘The Dutch are going, we can go, too,’. Det sier Julian Lindley-French, professor i militærstrategi på forsvarets Høyskole i Nederland, til IHT. 

I Norge er det forskjeller og likheter med den parlamentariske situasjonen i Nederland.

- Den store likheten er at i Norge er det ett regjeringsparti - og ikke alle - som ønsker sterkt å trekke de norske soldatene ut av Afghanistan. '

- Den store forskjellen er at i Nederland var det Arbeiderpartiet som ville trekke soldatene ut, mens i Norge er det Arbeiderpartiet som insisterer på at soldatene skal være der. 

Vi får se hvor lenge det varer. SV har fått rett før. Da SV var mot det planlagte rakettskjoldet fordi vi mente det bidro til rustningsspiralen ble vi latterliggjort av høyresida. Så sa Obama nei til rakettskjoldet, og nå holder høyresida kjeft, og Arbeiderpartiet kunne trekke pusten igjen. 

Da SV sa at vi må forhandle med Taliban ble vi latterliggjort. Så sier Obama det samme. Nå går Jonas Gahr Støre rundt og sier det samme. Ingen ler lenger. 

Hva skjer med de norske soldatene i Afghanistan? I regjeringsplattformen står det at "...i lys av utviklingen i Afghanistan kan det bli aktuelt med en gradvis nedtrapping av vårt militære engasjement". 

Situasjonen i Nederland er ikke noe begrunnelse for at situasjonen i Afghanistan har endret seg. Men den viser at stadig flere tør å stille de vanskelige spørsmålene; om NATO-lojaliteten, om krigen i Afghanistan og om hva som skal til for å sikre freden. 

fredag 19. februar 2010

Skifergass

I USA er de kommet langt med å utvikle noe som kalles skifergass.

Det dreier seg om å bore noen kilometer ned i fastlandet til du treffer et skiferlag, sprenge og knuse skiferen hydraulisk på en måte som gjør at metan frigjøres, og sende den opp til overflaten.

Det er ikke noe nytt. Skifergass (engelsk: shale gas) har vært kjent lenge, og det er også kjent teknologi som benyttes. Men siden skiferlaga ofte er tynne, er det spesielt utvikling i horisontal (sidelengs) boring, sammen med høye gasspriser, som har gjort skifergass mer og mer attraktivt.

Totalt har IEA anslått at det finnes 450000 mrd. kubikkmeter skifergass på verdensbasis. USA sier selv - i optimistiske anslag - at de har mellom en hundredel og tre hundredeler av dette; mellom 4500 og 14500 mrd. kubikkmeter. USAs forbruk av naturgass var i 2008 på 730 mrd. kubikkmeter.

Det mest interessante spørsmålet er: Vil skifergass bli stort? Hvor stort vil det bli? Vil det for eksempel kunne bli så stort at det kan bidra til å gjøre USA selvforsynt med gass i en periode framover?

Noen er skeptiske til talla.

Andre mener det motsatte. Blant annet viste Jarand Rystad til tall som pekte i retningen av at USA vil bli selvforsynt i en periode, på et seminar på Norsk petrolumsinstitutt i går (foilene hans blir lagt ut etterhvert).

Hvis svaret på dette er i nærheten av ja, kan dette bli en "game changer" for norsk gassproduksjon.

Fordi et selvforsynt USA vil ha stor stor effekt på både framtidig gasspris og på norsk oljepolitikk. Snøhvit ble bygget ut blant annet med begrunnelsen om at USA trengte gass. Lavere priser og mindre utenlands etterspørsel fra USA betyr at presset på å bygge ut norske gassforekomster vil minske.

Petter Osmundsen, som er professor i petroleumsøkonomi ved Universitetet i Stavanger, sier at skifergassutviklingen er dårlige nyheter for norsk sokkel, der gass utgjør en stadig større og viktigere andel av produksjonen.

Et kjernespørsmål for politikere framover blir derfor:

Hva vil utviklinga innafor skifergass i USA bety for presset på å bygge ut områdene utenfor Lofoten og Vesterålen?

Ingeniørmakt

Det er ingeniører som bygger atomkraftverk, motorveier og vannkraftanlegg.

Derfor er det lett å mene at ingeniøren representerer en sterk reaksjonær politisk kraft. 

Og derfor er det lett å være kritisk til ingeniøren som idé. 

Det blir for enkelt. Det er ikke slik at ingeniører har en plan om et atomkraftverk, og får dette gjennomført og satt opp på fritida. Eller en motorvei. Eller legger fosser i rør.

Dette er politisk bestemte vedtak, vedtatt av politikere - utført av ingeniører. 

Skyt ikke på pianisten.

Ingeniører kan ha presset på politikere, selvsagt. De kan ha ligget i buskene og heiet da veien ble vedtatt. Men om man er mot en motorvei, fordi man heller mente pengene burde vært brukt på tog, så er rette instans politikerne. Det er de som er ansvarlig for de politiske avgjørelsene.

Og hadde det blitt tog for pengene, hadde vi også trengt den samme ingeniøren. 

Det som er et større problem enn å ha en ingeniør i busken er å ha en økonom i plenen. For mens ingeniørene lusker beskjemmet langs veggene får økonomiteoretiske ideer utilslørt bestemme hvordan samfunnet skal være: Pensjonsreformen, kvotesystemet, næringsnøytralitet. 

Derfor er det så befriene å høre SVs Alf Holmelid si til Teknisk Ukeblad at samfunnsdebatten trenger noen andre stemmer enn økonomenes.  

Skal vi løse klimautslippene holder det ikke å gjøre utslipp om til reversible forbud, innstramminger og kvotesystemer. Det eneste som er irreversibelt er teknologien.

Da trenger vi ingeniørene.  

torsdag 18. februar 2010

På båten

Noen dager treffer deg i magen mer enn andre. 

Sist fredag var en slik dag. Fredag den tolvte. 

Det var dagen da stemmen til én høyesterettsdommer kosta norske skattebetalere 14 milliarder kroner. Det var dagen da 5 høysterettsdommere mente at regjeringa bare måtte kreve inn de 14 milliardene i utsatt skatt, slik som rederne hadde fått beskjed om. 

Og 6 dommere mente at det kunne regjeringa ikke. 

Boom. 

6-5 i redernes favør. 

14 milliarder kroner (pluss sju miliarder til miljøfomål, til sammen 21 milliarder) er veldig mye penger. Selv fordelt over ti år. 1,4 milliarder kroner i året.

I det store budsjettet er det ikke mye penger. 

Men statsbudsjettene avgjøres ikke i det store. Det avgjøres i det små. Marginene. 

Jeg har sett stortingsrepresentanter grå av harme i ansiktet fordi de ikke fikk kjempa gjennom 300.000 kroner, noen usle småpenger i det store bildet, til et lokalt lite restaureringsprosjekt av en gammel, verneverdig båt i sitt fylke. Et museumsfartøy. Lokale ildsjeler, hardt arbeid, noen forventninger, noen som trenger et bidrag til noe de tror på. 

Nå kan du ta den verneverdige båten i det ene fylket og bare gange opp. Sjutusen av dem. I året.

Så mye tilsvarer det den ene høyesterettsdommeren kosta oss. Så mye skal rederne beholde, og så mye skal vi ikke bruke på å utvikle velferdsstaten. 

Noen båter er mer verd enn andre. 

Og så ser jeg at Eivind Smith karakteriserer dette som en seier for rettsstaten; at Høyesterett trumfer flertallet i Stortinget (Klassekampen papir i dag). 

Det er tøys.

Hadde Høyesterett vært enstemmig, kunne jeg kanskje vært enig. Det var de ikke. De var delt på midten. 

Hadde ikke hver eneste dommer som tidligere var utpekt av Høyre stemt for rederne, hadde jeg kanskje vært enig. Men det var de. Og det var Høyre og Frp som jublet høyest da staten tapte og rederne vant. 

Det var ikke en seier for rettsstaten.

Det var en seier for rederne. 

onsdag 17. februar 2010

Klimakur - for hvem?

Hva skjer når stadig flere innbyggere i India skaffer seg bil? Hva skjer når Kinas industri fyres med stadig flere kullkraftverk?

Svaret ser du i figuren under. Figuren viser anslåtte klimautslipp i verden i årene som kommer. 

Den oransje flaten er u-land, den blekrosa flaten er vesten. Den blå streken viser vestens utslipp i 1990 (som er et referansepunkt i Kyoto-avtalen). 



Kort oppsummert: OECD anslår at i tiden fram mot 2050 vil klimautslippene fra andre land enn vesten dobles fra i dag. Det er ikke Europa og USA som vil stå for de store økningene i tiden framover. Det er land som Kina, Mexico, India, Pakistan. 

På denne bakgrunnen er det rimelig å spørre seg selv: Hvorfor i all verden skal da Norge kutte? Hva vil det bidra? Hvorfor gidder vi? Det er jo ikke her problemene ligger? 

Ikke minst er spørsmålene aktuelle fordi Klimadirektoratet nettopp har lagt fram 160 tiltak for å redusere klimautslippene i Norge. og nå våre klimamål.

Hvorfor er dette viktig? Hvorfor kommer dette nå? Norge representerer er jo et musepiss! 

Og hvorfor skal vi redusere, når det er billigere å redusere i andre land? Hvorfor ikke innføre et system hvor man kan kjøpe og selge rettigheter til klimautslipp, på samme måte som en aksje, slik at kuttene tas der de er billigst? 

Dette er innvendinger som kommer til å komme igjen og igjen fram mot 2011, når rapporten med tiltakene skal ende opp i en stortingsmelding. Industrien, bøndene, busselskapene, bilimportørene og dagligvarebutikkene kommer til å si det blir vanskelig. Dagens Næringsliv kommer til å spørre på lederplass hvorfor ikke alt kan gjøres med et kvotesystem, slik de gjør i dag. Meget framtredende økonomer i meget framtredende partier kommer til å om ikke si det høyt, så hvertfall kverne inne i seg disse innvendingene i lang tid framover. 

Det er tre grunner til at kutt i Norge er viktige. 

Det første er at vi er blant de landene som har penger til å utvikle ny teknologi. Vi bruker i dag  milliarder på å utvikle renseteknologi for gasskraftverk. Vi bruker milliarder på å utvikle bioenergi og vindkraft. Fordelen med teknologiske løsninger - fremfor politiske grep, som forbud, avgifter og klimakvoter - er den samme som at du ikke kjøper vanlig tv når flatskjerm koster det samme. Teknologi er irreversibel. Nye måter å gjøre ting på utkonkurrerer naturlig dårligere måter å gjøre ting på. Ny teknologi går ikke tilbake på tuben igjen og blir borte. Så raskt vi har en bedre teknologi på plass, (mer lønnsom, mindre forurensende) er det heller ingen grunn til å gå tilbake til den gamle.

Derfor er teknologipolitikk og satsing på ny og miljøvennlig teknologi - miljøteknologi - en viktig del av klimapolitikken.

Den andre grunnen er at Norge har næringspolitiske egeninteresser av å være det landet som er en spydspiss på miljøteknologi. Når en rekke land skal redusere sine klimautslipp vil de landene som leverer avansert god og miljøteknologi være i vinden. Hvem kan mest om offshore vindkraft? hvem kan mest om bioenergi? Solceller? Da må vi sørge for at Norge har et supert fortrinn. 

Det tredje er at figuren over lyver. Den forteller hvertfall ikke hele sannheten. Fordi om man hadde sett på klimautslipp per person, så ligger OECD-landene milevidt høyere enn u-landene. Norges utslipp av klimagasser på om lag 12 tonn CO2-ekvivalenter per innbygger, er blant de høyeste i verden. 

Og det er vel ikke slik at innbyggerne i vesten fra naturens side har rett til å slippe ut masse klimagasser, mens innbyggerne i u-land ikke har det? For å komme oss ned på et anstendig nivå er det helt klart at vi har en forpliktelse til å redusere våre egne utslipp. Og bare så det er sagt: I København ble det slått fast at det styrende, langsiktige målet er å komme ned på utslipp av 2 tonn CO2per år per innbygger.

Og det er der derfor Stortinget - en herlig bukett av partier fra Høyre til SV - klokelig har sagt at 2/3 av våre utslippsforpliktelser skal tas i Norge. Det dreier seg konkret om å redusere mellom 12 og 17 millioner tonn CO2 i årlige utslipp. 

Og nå foreligger det oppskrifter på hvordan det kan gjøres. 

I Norge. 

tirsdag 16. februar 2010

Evelyn Beatrice Hall

Merk deg navnet med det samme. Evelyn Beatrice Hall.

Hun var Voltaire-biograf, ble født på midten av attenhundretallet og hun er det rettmessige opphavet til sitatet "jeg er uenig med deg, men vil til døden forsvare din rett til å si det" (ofte feilaktig referert til som et Voltaire-uttrykk).

Sitatet hennes har blitt selve kjenningsmelodien til alle som forsøker å ha en litterær inngang til debatten om ytringsfrihet. Ikke bare en inngang, egentlig, men et stort, vestlig smykke; et slags påklistret, ukrenkelig og selvgodt prinsipp om at man ikke bare skal få lov til å si hva man vil, og møtes med motargumenter framfor fengsel, ikke bare dette, men at du også vil oppleve at dine meningsmotstandere aktivt forsvarer - med sitt liv om så det gjelder - din rett til å si hva du vil.

Det er blitt setningen som markerer "Den absolutte ytringsfrihet."

Jeg vedder på at sitatet ikke kommer til å bli trukket fram i dagene som kommer. Årsaken til dette er uttalelsene fra den nå mer folkekjente enn folkekjære Mohammad Mohyeldeen.

Til Klassekampen uttaler han følgende, på trykk i dag, som svar på spørsmål om han forsvarer opprørerne al-Shabaab i Somalia som nylig steinet en mann til døde:

- Etter det jeg kjenner til var den personen homofil, og det er den straffen han da fortjener. Det er det standpunktet enhver muslim er påtvunget gjennom sin religion.

Det er ikke vanskelig å ta avstand fra dette standpunktet.

Det interessante spørsmålet er: Ville noen her i rommet forsvart til sin død hans rett til å komme med slikt vrøvl?

Ville noen forsvart hans rett til å si dette i det hele tatt?

Jeg trenger hvertfall ikke gå mange runder med meg selv, før svaret blir 'nei'. Jeg er ikke bare uenig med ham. Jeg ville aldri til min død ha forsvart hans rett til å komme med slike utsagn. Livet er kort nok som det er.

Og ja, det finnes faktisk grenser for hva jeg gidder å forsvare at det skal være lov å si.

Og det gjør meg samtidig litt trist.

Det er jo nettopp i møte med ytringer som man er sterkt uenig i, at man trenger å vise hva man står for. Enten er man absolutt for ytringsfrihet. Eller så er man ikke.

Og jeg havner på feil side av streken her.

En grunn til at det gjør meg trist, er det skråplanet jeg da befinner meg på. Hvor går da grensen? Hvor uenig skal jeg være før jeg strekker grensen? Hvor dumt må det være før jeg mener det ikke er innenfor retten til ytringer? Er jeg på lag med folk og politiske bevegelser jeg egentlig ikke ønsker å tas til inntekt for?

En liten trøst finnes for oss som havner utenfor er å finne i Grunnloven. Den er nemlig ikke krystallklar på at ytringsfriheten i Norge skal være absolutt.

På den ene siden sier den klart fra om at "Ytringsfrihed bør finde Sted", §100. Så enkelt. Så genialt.

Men samtidig, andre ledd: "Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse".

Altså: Du kan si hva du vil, men innenfor grensen av demokrati og demokratiske spilleregler.

Demokrati er også et tøyelig begrep. Men å støtte homodrap? Det er vel vitterlig ikke innenfor demokratiske spilleregler. Nazistene gjorde det. Og nå al-Shabaab.

Det er noen år siden jeg leste boken "Mange religioner - én etikk?", hvor konklusjonen kan sammenfattes i det følgende: Religionene er forskjellige, men de bygger på det samme etiske fellesplanet; ikke gjøre mot andre noe man ikke ville at de skulle gjort mot deg.

Jeg synes den gyldne regel er en helt kul leveregel. Men hva om vi hadde snudd den ovennevnte situasjonen på hodet? Hva om en homo hadde sagt at det er ok at noen andre homoer drepte en muslim?

Hadde dette utsagnet blitt møtt med at "jeg er uenig med deg, men vil forsvare din rett til å si det"?

Jeg vet hva Mohyeldeen ville ha svart.

Og jeg hadde vært enig med ham.

fredag 12. februar 2010

Spiste middag - fikk Hollandsk syke

Har du vært på spleiselag noen gang? En stor middag, for eksempel? Der hvor verten kjøper inn alle ingredienser og råvarer, og alle betaler litt hver?

Ny forskning sier at dette ikke er så bra.

Du kan nemlig få Hollandsk syke.

Hollandsk syke er i følge Dagens Næringsliv økonomenes betegnelse på bakrusen et land havner i når det har brukt inntektene til å blåse opp offentlig sektor, på bekostning av konkurranseutsatte sektorer.

Er det ikke egentlig ganske herlig sagt?

At alle disse oppblåste offentlige sykehusplassene, skolene, universitetene og sykehjemsplassene - som gjør oss friskere, klokere, tryggere - kun er en stor utgift.

Mens for eksempel den private, konkurranseutsatte finanssektoren - som tydeligvis ikke er oppblåst, og som tydeligvis utelukkende skaper verdier, men som på underligvis likevel koster oss milliarder - er en inntekt?

Det er alarm.

Neste gang noen inviterer deg på middag som spleiselag, så må du fra nå av svare som riktig er:

- Sorry, ting som er fellesfinansierte er en utgift. Mye mer økonomisk at alle tar med hver sin middag.

onsdag 10. februar 2010

This airline was never sold by: H

Høyremannen Nikolai Astrup skriver på sin twitterkonto i dag følgende: "Det er vanskelig å forstå hvorfor Staten skal eie 14 pst av et kommersielt flyselskap. Vi skulle solgt da det fremdeles tjente penger".

Vi skulle nok solgt, ja. I 2003, kanskje?

Da satt nemlig Høyre i regjering, og Høyre-mannen Ansgar Gabrielsen var næringsminister, Per-Kristian Foss var finansminister og partileder Erna Solberg var kommunalminister. Hele bøtteballetten hadde sin hule hånd om SAS-aksjene.

For om Høyre mener det var så skrekkelig lurt å selge SAS tidligere, hvorfor gjorde de ikke nettopp dèt da de satt i regjering. Ikke bare i 2003. Men hele perioden fra 2001 til 2005. De hadde fire hele år på seg.

Og solgte ikke én SAS-aksje.

Det superlønnsomme oljeselskapet Statoil derimot. Der solgte olje- og energiminister Thorhild Widwey aksjer i bøter og spann av. Og den evige gullgåsa og pengemaskinen Statkraft ville Høyre ha på børs og privatisere og selge ut andeler av.

Men SAS?

Ikke én aksje fikk de solgt.

En annen ting med Astrups budskap er den underlige moralen. Han sier at "vi skulle solgt mens vi tjente penger". Han lever altså på en idé om at det er mye smartere å selge et selskap som tjener penger, enn å selge selskaper som ikke tjener penger.

Jøje meg.

Er det et gjeldende prinsipp i Høyre at det er smart å selge alt som gir inntekter - mens det som går dårlig er verd å beholde? Er det slik de private eierne i Høyre tenker om sine egne bedrifter?

Statkraft? De tjener jo penger som gress for tiden. Sell! Sell!

Statoil?? Kjempeselskap!!! Bli kvitt det!

Eller skal det gjelde egne prinsipper for staten? At fellesskapet kun skal eie bedrifter som sliter?

Slik at Høyre i neste omgang kan komme og si at staten er en dårlig eier, fordi alt vi eier går så dårlig?

Jeg mistenker ham for å leve etter regelen "det lønner seg ikke å selge høns i regnvær". I regnvær ser hønene litt pjuskete ut, og da blir gjerne prisen dårligere, selv om høna legger akkurat like mange og gode egg.

Det er imidlertid en dårlig parallell.

Det er fordi prisen på et selskap gjenspeiler forventninger om framtidig avkastning. Når prisen er høy, forventes det at selskapet skal tjene gode penger. Og dèt er jo i seg selv ikke noen grunn til å selge.

Og når prisen er lav (som den er for SAS nå, fordi man forventer man at selskapet ikke skal tjene særlig penger), er det jo heller ingen grunn til å selge.

Kort oppsummert: Markedsprisen er i seg selv ikke noen begrunnelse for å selge. Om prisen på høna er lav, så skyldes det ikke været, men at høna ikke legger egg.

tirsdag 9. februar 2010

Skjønnhetskonkurransen

Tenk deg en skjønnhetskonkurranse. Masse flotte deltakere som stiller seg forventningsfulle, besluttede, bestemte. Med ett mål for øye: Å vinne. Nå skal alle forberedelsene, all tiden som er brukt i forkant, endelig gi uttelling. 

Og så er det bare én som vinner - og mange som ikke vinner. 

Tårer, skuffelser, sinne.

Men - håpet er ikke ute! 

Tenk deg at samtidig det finnes et kontor, hvor alle som som ikke vinner kan komme og klage på dommerne. Kontoret har myndighet til å gi dommerne bøter, og til og med omgjøre avgjørelsen. 

Tror du dette kontoret har mye å gjøre?

Ja, det har det. 

De fleste tapere i en skjønnhetskonkurranse vil jo gjerne mene at de er skjønnest. Det ligger litt i sakens natur; ellers hadde vel neppe deltatt. Og dessto større blir overraskelsen over at de tapte. "Her må det da være noe feil?" 

Dette kontoret finnes i virkeligheten. 

Det kalles for KOFA. Det står for Klagenemnda for Offentlige Anskaffelser, og er et sted hvor alle som tapte et anbud kan klage på den kommunene eller etaten som har kjøpt noe på anbud. 

Og det klages. 

I 2008 kom det inn 224 saker, mens det til sammenlikning kom inn 155 saker i 2007. De har stadig fått mer penger over statsbudsjettet, fordi det blir bare mer og mer å gjøre. 

Samtidig er de alle fleste av sakene grunnløse. 75 prosent av sakene blir aldri noe av; enten fordi de blir avviste fordi det ikke er noe i dem, eller at de blir undersøkt, og det blir konkludert med at det ikke er gjort noe galt. 

Så er det selvsagt noen fordeler med KOFA. Den mest umiddelbare er at det er et hyggelig kontor som tar i mot sure tapere, og snakker pent med dem slik at rettssak kan unngås. Det er jo selvsagt positivt. Selve formålet med KOFA er å "gjøre det mulig å løse tvister raskt og smidig, med lave prosesskostnader og på et lavt konfliktnivå", som det heter fra Fornyingsdepartementet. 

Likevel er KOFA sammen med Konkurransetilsynet et tegn på to ting i tiden.

For det første at hele lovverket for og organiseringen av offentlige innkjøp er med på å byråkratisere og kostnadsdrive offentlige sektor betydelig. En rapport fra Asplan (sitert i denne rapporten) forteller at anbudsbyråkratiet ofte kan øke kostnadene med så mye som ti prosent. 

For det andre at tilsyn og kontrollorganer er blitt en viktig vekstindustri. 

Dette henger sammen. Det har nemlig vært en overdreven tro på konkurranse av offentlige innkjøp, enten man snakker om veivedlikehold, sykehjem eller togtransport.

Og når noe ikke virker, kommer kravet om et nytt tilsyn på trappene. 

Og hvis det hele fortsatt ikke virker? 

Vel, da kan man jo alltids opprette et klagekontor.

"Hele Norge jubler - SAS fant kilden til billigere flybensin"

Nærings- og handelsminister Trond Giske sier at han "har krevd kraftige kostnadsreduksjoner for å delta i SAS-emisjonen" (gjengitt på E24), etter at det ble kjent at SAS igjen var i krise. To milliarder skal kuttes, av en årsomsetning på rundt 44 milliarder. En lang rekke datterselskaper skal selges. Fra før har selskapet allerede vært gjennom en hestekur for å spare fem milliarder kroner.

Sjelden har jeg sett noen oppleve så mye usikkerhet over så lang tid som det de ansatte i SAS må gjennomgå.

For det er vel ikke slik at SAS har funnet kilden til rimeligere flybensin som gjør at kostnadene nå kan kuttes?

Nei, det dreier seg om de ansatte. Igjen.

650 stillinger skal bort denne gangen.

Dermed har SAS, hvis CORE-programmet (sats på kjernevirksomheten, kutt alt annet) gjennomføres fullt ut, kuttet kostnadene med 7,3 milliarder svenske kroner innen 2012. Det er bare å gjette hvor mange tusen ansatte dette vil dreie seg om.

Det store spørsmålet er selvsagt hvorfor SAS sliter.

Skyldes dette at ledelsen er helt udugelig?

Jeg vet ikke. Kanskje.

At de ansatte er overbetalte? At fagforeningene er noen beist? At de ansatte har for korte dager til alt for høy betaling?

Jeg vet ikke. Det spørs hva du sammenlikner med - og lavprisselskapene er ikke noe å sammenlikne seg med.

Men det jeg vet er at noe av forklaringen er at SAS de siste ti årene har vært offer for et politisk regissert mareritt.

Det begynte for ti år siden, da det familieeide Braathens fikk økonomiske problemer. Situasjonen for Braathens ble etterhvert så alvorlig at høsten 2001 sto selskapet i praksis overfor to valg: Enten å bli kjøpt opp, eller å gå konk. I 2002 ble derfor Braathens overtatt av SAS.

Da våknet konkurranseminister Victor Norman (H). Et annet norsk selskap, Cato Air, hadde nettopp gått konk. Tre selskaper var med ett blitt til ett.

Bare ett flyselskap mellom Oslo og Bergen?

Åherregud.

Ådobbeltherregud.

Trippelherregud, fordi nesten all politisk tenking etter 2000 omkring luftfarten i Norge baserer seg på følgende to forutsetninger:

1. Priskonkurranse = fornuft

2. Alt som ikke er fornuft = alt det som ikke er priskonkurranse

Ingen var mer enig i disse dogmene enn daværende moderniseringsminster Victor Norman. Så han dro derfor i gearspaken og ga sin underliggende etat Konkurransetilsynet i oppdrag å sørge for mer konkurranse i luftfarten. Masse mer konkurranse.

(At luftfarten allerede var i innenriks konkurranse mot både tog og bil mellom feks. Oslo og Bergen var ikke så nøye. Veldig viktig med mange flyselskap på de samme strekningene - og mye bedre med to halvtomme fly framfor ett fullt...)

Oppdraget til tilsynet skulle i praksis bli å stikke mest mulig kjepper i hjulene for Monsteret - det delvis statlig eide SAS - for å kunne løfte fram den nye, private utfordreren og Helten i spillet, velgjøreren og godgutten Bjørn Kjos og hans flyselskap Norwegian.

Og tilsynet skred til verket. Følgende sitat er hentet fra Økonomisk Rapport 20.01.2004

I Aftenposten er det beskrevet hvordan Bjørn Kjos og direktøren i Konkurransetilsynet, Knut Eggum Johansen, vinteren 2002 sitter og samtaler på konkurransedirektørens kontor. Kjos driver det lille flyselskapet Norwegian Air Shuttle (NAS), hvis forretningsidé er å bruke sine Fokker 50 propellfly til Braathens ruter på Vestlandet. Nå har imidlertid SAS kjøpt opp Braathens, noe som fører til at NAS fremover kan glemme å få flere oppdrag. Kjos er i tenkeboksen. Valget sto mellom å legge ned eller satse stort.

Konkurransedirektøren var bekymret over den manglende konkurransen i luftrommet (...). Og siden jobben til konkurransedirektøren er å stimulere til mer konkurranse, hadde han et problem. Foran ham satt imidlertid en mulig løsning. Og Bjørn Kjos var villig til å ta jobben.

Men Kjos satte en klar betingelse for å starte opp sitt lavpristilbud. Erfaringene fra Color Air illustrerte at et nytt selskap ikke kan konkurrere om forretningskundene, herunder ikke tilby storkundeavtaler og bonusprogram, hvis ikke selskapet har et fullverdig rutetilbud for store deler av landet. Det krever betydelige investeringer, og risikoen ved en slik satsning er stor. SAS/Braathens måtte miste retten til å friste sine innenlandspassasjerer med bonuspoeng.

Responsen fra konkurransedirektøren var positiv.

Dette skulle bli starten på en kjølhaling av SAS-konsernet som man sjelden ser maken til.

  • Mars 2002: Konkurransetilsynet fatter vedtak som forbød SAS-konsernet (omfattet SAS, Widerøe og nyinnkjøpte Braathens) å tilby bonusopptjening på innenlandsruter i Norge.
  • Juli 2002: Staten (ved Konkurranseminister Victor Normann) inngår storkundeavtale med Norwegian.
  • Juni 2004: Konkurransetilsynet gjennomfører en omfattende razzia mot SAS. Mengder av materiell, rapporter og datautstyr beslaglagt, etter mistanke om prisdumping.
  • Desember 2004: Razziaen fører til at at Konkurransetilsynet varsler SAS Braathens om bot på inntil 20 millioner kroner for ulovlig pris-dumping på ruten mellom Oslo og Haugesund. "Våre analyser tyder på at selskapet har hatt for lave priser, og dette er i strid med konkurranseloven' sier Konkurransedirektøren. Boten ble senere trukket av tilsynet, etter at SAS vant saken i tingretten.
  • Tilsynet varslet at SAS Braathens kan bli ilagt en bot på 30 millioner kroner, etter at Norwegian Air Shuttle fra oktober 2004 ikke greide å henge med i konkurransen på ruten mellom Oslo og Ålesund. Årsaken er at SAS skal ha misbrukt sin dominerende stilling. Tilsynet trakk seinere påstanden og boten, etter at de hadde sett ordentlig på saken

Lista er lang og vond. Det verste er at Konkurransetilsynet har måttet bakke ut av viktige fighter og påstander mot SAS med hodet bøyd og rompa først. Razziaer og flere grove påstander om prisjuks tjente ikke til noe som helst annet enn å svekke SAS sitt gode navn og rykte. Det eneste som er oppnådd er å skape masse bråk i media, og masse unødvendig usikkerhet for de SAS-ansatte.

Ja, og så er bonusordningen borte, da.

Det holder ikke. Det er næringspolitisk lavmål. Det er en formålsløs og dårlig faglig begrunnet hasard med arbeidsplasser som ikke hører noe steds hjemme.

Og hva nå?

"Det ser ikke ut til at SAS har forstått alvoret (...) Skal SAS overleve må de få ned kostnadene. De må senke kostadene og de ansatte må tåle lavere lønn og lengre arbeidstid. De har gode betingelser i dag sammenlignet med de ansatte i lavprisselskapene, som de konkurrerer med".

Treffende? Lite gjør det at sitatet er fra 2006. Det var BI-professor Esben Andersen som uttalte dette til Dagbladet. Mange mener det samme i dag, vil jeg tro. Ikke bare er dette sitatet dekkende for hvordan mange i dag oppfatter SAS. Jeg er redd at de ansatte begynner å tro på det selv også.

"Lavere lønninger, lengre arbeidstid og hvorfor kan ikke SAS lære litt av billigselskapene, de har bare godt av denne konkurransen", liksom.

Som om det skulle finnes en gratis lunsj et sted.

For problemet er jo tydeligvis ikke at det er for mange ansatte i luftfarten. Hele ideen er jo å få Norwegian til å vokse ved å gjøre SAS mindre. Poenget er ikke at det er for mange folk tilsammen. Det er for mange folk i SAS.

Og i SAS har de ansatte gjennomgående bedre kontrakter.

Det utilslørte budskapet bak konkurransepolitikken er derfor: "Vi trenger ikke færre som jobber i luftfarten. De ansatte kan bare ikke ha de kontraktene de har i dag".

Fortellingen om SAS viser kort fortalt at med konkurransepolitikken er alt lov. Den trumfer fornuft, og den trumfer ansattes rettigheter og sikkerhet. Den er i praksis på kant med rettssikkerheten til en av Norges største bedrifter.

Alt dette, for å få lavere flypriser.

Og hva har egentlig skjedd med billettprisen i Norge etter at Norwegian kom til? Har den gått litt ned? Mye ned? Kjempemasse ned?

Billettprisene øker - fordi billettprisen styres av bensinprisen. Og bensinprisen styres som kjent av oljeprisen. Og oljeprisen har doblet seg på 2000-tallet.

Det er riktig at billettprisene sank med ti prosent våren 2002, samtidig som at Norwegian varslet sin ankomst. Den viktigste årsaken til dette var imidlertid at Bondevik II fjernet flypassasjeravgiften på 250 kroner per tur/retur, og således gjorde fly litt billigere og litt mer attraktivt - på bekostning av for eksempel toget.

Og det er egentlig under flyseteavgiften at hunden er begravet.

Det er jo bak surret og tåkelegginga til Konkurransetilsynet at de viktige, politiske spørsmålene finnes: Hvor mye skal vi fly? Hva kan vi gjøre for å få ned klimautslippene? Hva er de gode transportalternativene til å ta flyet mellom Oslo og Bergen. Er valgfrihet noe større og annet enn å kunne velge mellom to flyselskaper?

Én ting er hvertfall sikkert: Inntil SAS finner kilden til rimeligere flybensin, kommer de ansatte helt sikkert til å fortsette å betale kostnadene for en hodeløs, dårlig begrunnet og direkte skadelig konkurransepolitikk til langt forbi 2012.

mandag 8. februar 2010

Høyre-ordføreren, LO-lederen og E24-kommentatoren

Sjelden har jeg sett så mange fjollete uttalelser på ett brett, etter at det ble kjent at Aker Solutions ikke fikk kontrakten på å bygge ut Goliat (kontrakten gikk til det sør-Koreanske verftet Hundai).

Følgende inntrykk ble samlet inn på Dagsrevyen 19.00 den åttende februar 2010:

  • Høyre-ordføreren på Stord (hvor Aker har et stort verft) sto direktesendt på Dagsrevyen og mente at regjeringen burde ha krevd norske underleverandører.

    Som ordfører gjør hun vel det hun må for sin kommune. Men dette er altså en dame som er medlem i et parti som har vært med på å innføre EØS-avtalen i Norge, som nettopp er den avtalen som sier at det ikke lengre er mulig for Norge å kreve norske underleverandører til leveranser på norsk sokkel (ja, vi gjorde det slik før, for å bidra til å utvikle norsk industri - men det var før EØS).

    Eller kanskje kunne vi styre Statoil til å velge norsk - de var jo partnere her med Eni? Men når så du sist Høyre ta til orde for å bruke det offentlige eierskapet til noe fornuftig? Sist jeg sjekket, skulle de selge seg ned i Statoil. Det blir det mindre, ikke mer styring av.

  • Så står LO-lederen Roar Flåthen fram og beklager tildelingen. Han sier at tildelingen vil gjøre situasjonen enda mer krevende for norsk verftsindustri, og at LO er svært bekymret for utviklingen.

    Javel. Men om han er skikkelig bekymra, så hadde han kanskje lagt inn en innsats for å endre norske konsesjonsvilkår, noe som etter all sannsynlighet ville utfordret EØS-avtalen.

    Tør han dèt? Eller er det bare krokodilletårer?

  • Og så har vi den kjære kommentator Per Valebrokk fra E24, som mente at det var "helt riktig at Aker ikke fikk kontrakten, fordi når de ikke fikk kontrakten så gjenspeiler dette bare at Aker ikke var best".

    Eller sagt med andre ord: Sirkelen er rund fordi den er sirkelformet, og har form som en runding.

    Takk Gud for kommentatorstanden nå som Leif Juster er død.

(Så kan du selvsagt innvende at SV, som var mot hele Goliat-tildelingen, burde være de første til å holde smella. Det synes jeg er et betimelig argument. På den annen side: Jeg nekter ikke høyrefolk å mene noe om offentlig sektor).

Dagens test

La meg teste noen hypoteser på deg:

"Med mer liberalisert våpensalg i Norge vil behovet for væpnet politi øke så mye at det mer enn oppveier risikoen for at volden faktisk vil øke".

Underforstått: Mer våpen gir egentlig mer trygghet.

Enig?

Eller hva med denne:

"Ved at folk spiser mer og mer usunt og blir feitere og sykere, så kommer behovet for sykehustjenester til å øke så mye at det langt på vei oppveier helseskadene."

Altså: At folk blir feitere betyr egentlig at vi blir friskere.

Enig?

Eller hva med denne?

"Beregninger Det Norske Veritas har utført, viser at den totale miljørisikoen i Lofoten-Barentshavet faktisk vil bli mindre med olje- og gassvirksomhet i området, fordi oljevernberedskapen oljeindustrien tar med seg mer enn oppveier tilleggsrisikoen virksomheten medfører".

Altså at mer oljeutvinning betyr mindre risiko for oljeutslipp.

Den siste uttalelsen er faktisk autentisk. Den er henta fra OLF (= Oljeindustriens Landsforening) sitt tilsvar til @stoppdem, i en bloggpost om oljevernberedskapen utenfor Lofoten-Vesterålen.

Høyres Hyl

Det kommer hyl fra Høyres Hus i dag. Jeg bare veit det.

Høyres Hyl.

Bakgrunnen er en sak i Aftenposten i dag hvor kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) mener at undervisningen på ungdomsskolen skal innrettes mer etter hva ungdom er opptatt av.

–Sosiale medier er noe ungdom mestrer godt. Hvorfor ikke bruke det mer i undervisningen? For eksempel ved å bruke blogging og twitring som arena for norskundervisning i tillegg til å skrive stil? spør hun. –Også i fag som musikk, mat og helse og kroppsøving kan man lett gjøre det mer interessant for ungdom.

Kan du høre det?

Ine Marie Eriksen Søreide. Erna Solberg. Mikke Thatcher: Hyyyyyyyyl!

Etterfulgt av taktfaste rop om at det må være kunnskap i skolen og ikke lek. At ungdomsskolen ikke skal være kul, men et sted for læring.

Sukk.

Noen ganger skulle jeg ønske Høyre kunne kommet seg videre.

Forbi det stadiet hvor de fortsatt får konstruere løgnaktige, absolutte motsetninger mellom kreativitet, engasjement, utforskertrang og skaperglede på den ene siden - og læring på den andre. Dette henger sammen. Det er ikke motsetninger.

Forbi det punktet hvor de ser på elever i skoleklasser som plantasjerekker i stram geledd som skal gåsestappes med teori - og heller ser på ungdomsskoleelever som noe levende, vibrerende, utålmodige, nysgjerrige mennesker med praktisk virketrang og kreativitet.

Og jeg ønsker meg at Høyre kunne ta utfordringene i ungdomsskolen på alvor. I dag fullfører kun 70 prosent av elevene videregående opplæring. Samtidig viser tall at en av fire som kun har fullført ungdomsskolen havner på uføretrygd. Det skyldes ikke overstimulans av kreative fag, for å si det sånn.

–Det er en systematisk sammenheng mellom dårlige fagkunnskaper fra ungdomsskolen og fravær og frafall i videregående skole. Når vi vet at dét igjen fører til at mange senere faller ut av arbeidslivet, så er det ekstremt viktig å sette inn støtet tidlig, sier Kristin Halvorsen til Aftenposten.

Det er ikke tiden for å hyle.

Det er tiden for å handle.

Siste (lagt inn 8.2.2010 kl 18.35): Skolebyråden Torger Ødegaard (H) i Oslo kaller SVs skoleforslag absurd, og mener SV foreslår en tant og fjas-skole

Lex Opplæring

Det er Opplæringsloven som slår fast hva slags skole vi skal ha i Norge.

Det er en vakker lov.

Her heter det for eksempel at opplæringa skal sørge for at elevene "utvikler kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet", og at "dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong". Det heter også at skolen skal "gi dei utfordringar som fremjar danning og lærelyst" (fra formålsparagrafen).  

Er ikke det en bra himmel over undervisninga?

Men. Så er det noen dilemmaer her.

For eksempel følgende:

På hvilken måte henger disse flotte visjonene sammen med det faktum at elever syltes ned i hjemmelekser?
  • Bidrar hjemmelekser til å "utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet"?
  • Bidrar lekser til at elevene får "utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong"?
  • Bidrar lekser til "lærelyst"?

Vel.

En ting er at hjemmelekser ikke er nevnt i opplæringsloven. Ingen lærer kan med loven i hånd si at lekser er påbudt.

Men i mange tilfeller vil hjemmelekser ha den stikk motsatte effektene av det som er intensjonen i opplæringsloven. Lekser tar læregleden og fritiden fra mange elever, og bidrar også til å opprettholde klasseskiller, mener flere forskere. Det er fordi den hjelpen man får hjemme til lekser kan varierer veldig fra hjem til hjem. Resultatet er at elevene kommer ut svært forskjellig med hensyn til å "utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine".

- Det er forskjell mellom eleven og på hvilken oppfølging elevene får hjemme. Og det er uheldig hvis mye av skolearbeidet avhenger av foreldrenes innsats som leksehjelpere.

Det sier SVs skolepolitiske talsmann Aksel Hagen til Dagbladet i dag, gjengitt av NTB.

Norsk forskning viser nemlig at barn fra ressurssvak bakgrunn som har mye lekser, gjør det dårligere enn barn fra samme bakgrunn som får mindre lekser. Lignende amerikanske undersøkelser viser også at hjemmelekser har liten eller dårlig effekt.

Derfor ønsker mange elever leksehjelp på skolen

Og nettopp derfor er økt timetall i skolen og leksehjelp på skolen som regjeringen setter i gang de første skrittene mot å avskaffe hjemmelekser.

De eneste som ønsker mer hjemmelekser er Høyre.

Så derfor: Her er en hjemmelekse til Høyre:

Les denne artikkelen.

Samt denne.

Og denne.

lørdag 6. februar 2010

Ring 001-252-435-2016

Litt dårlig form for tiden? 

Eller er du kanskje interessert i en karriere som privat leiesoldat? Eller har du en gruppe mennesker du skulle ha trent opp til elitesoldater for ditt eget lille, private formål? 

Ring nummeret over. Da kommer du til det private firmaet Blackwater sitt treningssenter i Moyock, North Carolina. Der har de enorme 28 kvadratkilometer stort utendørs, privat militært treningssenter. 

Kan jeg få anbefale et "High Risk Security Operation Course"?

Her får du et sjudagers kurs i blant annet: 

  • Advanced weapon skills (handgun/carbine)
  • Basic land warfare and force-on-force attack drills 
  • Tactical driving (PIT/ramming/barriers) convoy an motorcade operations
  • Route selection and attack recognition
  • High risk urban movement
  • Foreign weapon familiarization
  • High risk foot formations
  • High risk advances/2 and 3 car arrivals and departures
  • Vehicle evacuations and open-air rescues
  • Unarmed combatives
  • Low-light operations (driving with night vision devices and Low-light shoot

Blackwater (det vil si nå heter de Xe, etter at det opprinnelige navnet ble for belastende etter en del skandaler blant annet i Irak) driver ikke bare med utleie av treningsarealer. De leier også ut private soldater, ikke minst til USA:  

"Xe is currently the largest of the U.S. State Department's three private security contractors. Of the 987 contractors Xe provides, 744 are U.S. citizens. At least 90 percent of the company's revenue comes from government contracts, of which two-thirds are no-bid contracts. Xe provided security services in Iraq to the United States federal government, particularly the Central Intelligence Agency on a contractual basis".

Det er mye stygt å si om selskaper som leier ut private leiesoldater (og noe av det finner du her og her). Ett viktig moment er at når staten bruker private underleverandører knyttet til krig, får krigen sin egen bisarre logikk: Jo mer voldsbruk, våpenbruk, rustning, trusler, konflikter, krig,  - jo bedre er det for økonomien, for arbeidsplassene, for inntekter. 

Jo mer krig, jo mer inntekter. 

Og det hele får sin egen politiske tyngdekraft. I USA har våpenindustrien og dens tilhengere vært blant de tyngste og mest rabiate til å skaffe penger til sine våpenglade presidenter. Mer våpen, flere våpenglade presidenter. Flere våpen. 

Hittil har de private laget våpnene for staten. 

Nå er det de private som også holder dem. 

Og trener de som holder dem. 

U.S. Training Center is known around the globe for providing the highest caliber training available to civilians (...) Our instructors are ranked the best in the world and our facilities are second to none. For military unit or agency group training, call 252-435-2016.

onsdag 3. februar 2010

Selg gasskraftverkene

Statkraft er et av Norges største selskaper. De er Europas største selskap på fornybar energi, les vannkraft. De er også store på ny fornybar energi: De har planer om å bygge ut vindkraft tilsvarende hele Norges strømforbruk. De har etablert Norges første saltkraftverk.

Og det er et heleid statlig selskap, som tjener gode penger på salg av kraft. Mange av disse pengene tar staten som utbytte, og sender dem inn i statsbudsjettet for å finansiere barnehager, skoler og sykehus.

Det er kort og greit genialt: Anleggene står og genererer inntekter fra kraftanlegg som er nedbetalt for mange år siden. Folk betaler for den strømmen de bruker. Selskapet tjener penger. Endel av pengene går til offentlig velferd. Perfekt. Alternativet hadde vært høyere skatt, eller mindre penger til sykehus og skoler.

Dèt betyr ikke at det hele er uten dilemmaer.

Statkraft mener selvsagt at staten tar for høye utbytter. Framfor å fòre statsbudsjettet ønsker selskapet å beholde mer av pengene selv, slik de gjorde for nøyaktig ett år siden.

Får Statkraft beholde mer av pengene de tjener, kan det bety mer penger til framtidsretta energi, ny fornybar satsing som vind, bio og saltkraft.

- Vi kan levere både i pose og sekk. Statkraft kan satse 90 milliarder kroner i fornybar energiproduksjon de kommende fem årene, sa styreleder Arvid Grundekjøn til NTB for ett år siden.

Dette er helt i tråd med regjeringas mål for selskapet. Vi har vært klare på at statens mål med eierskapet er "...utvikling av det norske kompetansemiljøet innen energiproduksjon generelt og miljøvennlig energiproduksjon spesielt, herunder også ny fornybar energiproduksjon".

Men da må de altså ha mer penger.

For å få til dette ba Statkraft for ett år siden om to ting:

  • at egenkapitalen i selskapet skulle bli styrket med 8 milliarder kroner. Statkraft som et heleid statlig selskap kan ikke hente inn frisk kapital ved en ordinær emisjon, siden de ikke er børsnoterte. Men som alle andre selskaper de kan be sine eiere - staten - om økt egenkapital.
  • at mer av overskuddet blir igjen i selskapet. I dag skal statens utbytte fra Statkraft ligge i det som kalles fjerde kvartil, det betyr i intervallet 75 - 100 prosent av overskuddet, slått fast i St.meld. nr. 13 (2006–2007).
Kort fortalt: Send mer penger.

Disse problemstillingene er sikkert fortsatt aktuelle, ett år etter. Selskapets nye adm dir (tiltrer første juni 2010) sa i et intervju i høst at han vil jobbe framover for å få ned det statlige utbyttet. Om noen uker er regjeringens budsjettkonferanse.

Men i kampen om penger på et stadig strammere statsbudsjett er det ikke sikkert at det skal være topp prioritet å sende penger til Statkraft. Presset kommer til å være minst like stort andre veien - at Statkraft må sende mer penger inn i statsbudsjettet. For hver oljekrone som Sigbjørn Johnsen holder tilbake, vil flere og flere mørke blikk flyttes over mot melkekua Statkraft.

Og da er gode råd dyre.

Ett råd kan være å selge gasskraftverkene de har andeler i. Statkraft er medeier i fire gasskraftverk i Tyskland; Robert Frank, Emden, Knapsack og Herdecke. Selskapet har blitt en betydelig aktør innen gasskraft i Tyskland, og kontrollerer en femdel av gasskraftproduksjonen i Tyskland.

I tillegg er Statkraft 50 prosent deleier i Naturkraft, sammen med StatoilHydro. Dette selskapet eier og driver gasskraftverket på Kårstø i Rogaland.

Gasskraft er ikke helt innafor den fornybare profilen, for å si det forsiktig. Må Statkraft på død og liv drive med gass?

Jeg veit ikke hva man får for et gasskraftverk for tiden. Men det må hvertfall kunne gi et lite, første bidrag.

Det hadde ikke minst være et bra grep for å få mer fokus på "...miljøvennlig energiproduksjon spesielt, herunder også ny fornybar energiproduksjon".

Vitenskap

Noe av det som skiller vår tidsalder fra andre er troen på at det finnes kunnskap som har en viss grad av uimotsigelig sannhet i seg. Store deler av den vestlige sivilisasjonen - læreplaner i skolen, universitetsundervisning, forskning - er bygget opp rundt denne ideen; at det er et klart skille mellom tro og viten. At det finnes noe som vi vet - og noe annet som vi bare tror. Som forskjellen på astronomi og astrologi.

Det vi vet, kalles vitenskaplig kunnskap. Man kan si at vitenskap - i motsetning til synsing, tro og antagelser - bygger på ideen om at noe er sant, fordi det faktisk er sant.

Og nettopp i denne enkle, skjøre sirkelslutningen ligger vitenskapens tre svøper.

For det første at Det Som Er Sant sjelden er varig over tid, selv ikke i vitenskapen. Etablerte sannheter endrer seg. Vitenskaplige sannheter endrer seg. Fra Newton til Einstein. Fra Marx til Smith.

For det andre at Det Som Er Sant er noe relativt over utstrekning. Dette rommet kan være alt fra forskjellen mellom verdensdeler til individer.

Ett eksempel: For noen er religion og religiøsitet kun anti-naturvitenskapelig visvas. For andre er religiøsitet en personlig opplevelse som oppleves helt riktig for dem det gjelder, noe som finnes, og som er logisk, fornuftig og rasjonelt.

Og, for det tredje, at det er mye lettere å motbevise Det Som Er Sant enn det er å bevise det. Et viktig vitenskaplig prinsipp er nemlig at en sannhet kun er en påstand som fortsatt ikke er motbevist.

Det er dette som er vitenskapens jernlenke: At man egentlig ikke forvalter Sannheten, kun påstander som ennå ikke er motbevist (således er det paradoksalt nok et klart skjebnefellesskap mellom vitenskaplig kunnskap på den ene siden, og tro og antakelser på den andre. Begge er feil. Den første er bare ikke motbevist ennå).

Å la være å snakke usant er en del av allmennmoralen. Men ærlighetskravet i vitenskapelige sammenhenger er strengere, skriver filosofen Knut Erik Tranøy (sitert her): ”Når du legger frem data og argumenter i en sak, skal alt med, også det som taler mot din egen tese… Dette kan gjøre det berettiget å bruke et litt gammeldags ord som ”sanndru”: det passer på den som søker og elsker sannheten.”

Det finnes ett "vitenskaplig" fag som etter min mening har et mye mer avslappet forhold til sanndruelighet enn andre. Fagets teoretiske grunnlag er så mange ganger motbevist at det er ikke lenger en vitenskap. Faget burde vært erstattet med nye og bedre hypoteser, teorier og perspektiver.

Jeg snakker selvsagt om økonomifaget. De siste hundre årene har økonomisk teori skapt et vitenskapelig bilde av «markedet» som en motor for vekst. Hvert år lærer flere tusen studenter ved norske høyskoler og universiteter at «markedet» er en motor for vekst og utvikling. På ethvert økonomistudium heter det at når flere enkeltstående, private aktører konkurrerer vil priser presses og samfunnet går fremover. Jo mer privat sektor og jo mer konkurranse, jo mer vekst.

Stadig flere erfaringer sier at økonomisk teori tar feil.
  • En omfattende privat sektor er ikke noen forutsetning for vekst. Det er en myte at vestlige land med mer omfattende offentlige velferdssystemer og mindre konkurranseutsetting enn andre har lavere vekst, ifølge professor Peter Lindert i boken Growing Public (2004).
  • Konkurranse gir ikke lavere priser. I mange tilfeller er konkurranse kostnadsdrivende, på grunn av økt anbuds- og kontrollbyråkrati. En rapport fra Asplan Analyse dokumenterer hvordan anbud gjør varer og tjenester mellom fem og ti prosent dyrere. Hvert år kjøper offentlig sektor for over 200 mrd. kroner. Om Asplans tall er riktige betyr dette at offentlige anbud koster hver nordmann tre–fire tusenlapper i året.
  • Det er ingen nødvendig sammenheng mellom banebrytende teknologisk endring og privat eierskap. Norsk dagligvarehandel er privat eid, men er mindre innovativ enn offentlig administrasjon. Internett ble utviklet av ansatte i offentlig sektor, ikke av private selskaper. Den amerikanske månelandingen i 1969 ble finansiert av offentlige midler og gjennomført under ledelse av et stor statseid foretak. Det samme gjelder den norske månelandingen på Mongstad i 2011.
  • Det var for mye marked, ikke for lite, som skapte finanskrisen. Den amerikanske husbanken Fanny Mae var privatisert og konkurranseutsatt, og lånemarkedet liberalisert. Alt var gjort etter boken. Likevel falt det sammen.

I markedskryssets religiøse ikonografi finnes det ikke ett eneste element av det som vanlige folk forholder seg til når de beveger seg i virkeligheten: tid, sted, utvikling og endring av produkter, endring av preferanser. Ingenting.

For å få logikken til å gå opp må nemlig økonomisk teori ty til en konstruksjon hvor «perfekt konkurranse» innebærer at priser, produkter og teknologi er livløse, uendrede, stillestående, statiske – herav ordet «likevekt».

For at konkurranse skal bli logisk defineres konkurranse slik den ikke kan eksistere i virkeligheten. De religiøse parallellene er skremmende nære. De politiske implikasjonene er glassklare. Det er tro - ikke viten.

Det pikante er at ifølge norsk lov skal norske universiteter og høyskoler sørge for at fagene det undervises i følger vitenskapelige prinsipper. Ett av disse prinsippene er at om observasjoner motsier teorien, må teorien forkastes eller modifiseres.

Norske universiteter og høyskoler har i pinlig liten grad greid å vise at de tar konsekvensen av økonomifagets vitenskapelige mangelfullheter på alvor. Og det betyr at de ikke tar loven på alvor.

Lærebøker må skrives om, kurs må designes på nytt og fremtidens økonomiprofessorer må få helt andre ben å stå på enn i dag. Det er ingen liten jobb å ta fatt på. Men den må starte nå.

Mindre tro. Mer vitenskap.

tirsdag 2. februar 2010

Baksaas bestemmer

Nylig ble det kjent at 60 forskere og ingeniører i Telenor mister jobben. - Enheten har nylig vært gjennom en strategiprosess som har resultert i noen endrede prioriteringer. Det sier informasjonssjef Scott Engebrigtsen i Telenor. 

Jeg må innrømme at jeg alltid, i min naivitet, har trodd at det er forskere og ingeniører som - vel - forsket. 

Slik at når Telenor kutter 60 årsverk i forskninga, så blir det mindre forskning. 

Omtrent 60 årsverk, ville jeg trodd. 

Men jeg tar antakelig feil. 

Fordi i 2007 sa stortingsflertallet - alle partiene utenom Høyre og Frp - at vi "forventer at forretningsmessige selskaper med statlige eierandeler driver sin virksomhet ut fra hva som best tjener selskapet og aksjonærene i et langsiktig perspektiv", og "understreker betydningen av at industri- og teknologibedriftene som staten er en stor eier i, framover legger til grunn en strategi for økt forskning og utvikling".

Det er hentet fra innstilling frå næringskomiteen om et aktivt og langsiktig eierskap Innst. S. nr. 163 (2006-2007), som bygget på St.meld. nr. 13 (2006-2007)

Stortinget understreker betydningen av Telenor legger til grunn en strategi for økt forskning og utvikling. Ingenting mer. Ingenting mindre. 

Og Baksaas (han med bonusene, ja) vil vel aldri gå mot Stortinget, vil han vel? 

Jeg mener, staten eier jo bare 54 prosent av sjappa. 

Kom og få gratis strøm

Det vakte en viss bestyrtelse da det ble kjent at Stein Erik Hagen hadde fått 180.000 kroner i støtte fra Oslo kommune til en varmepumpe for sitt innendørs svømmebasseng.

I motsetning til alle andre greier jeg ikke å hisse meg opp over at at milliardærer får støtte til å legge om til mer miljøvennlig oppvarming. Den mest opplagte årsaken er at velferdsstaten skal være for alle - også milliardærene. Det er ingen - heller ikke i SV - som har tatt til orde for at det skal være inntektsgrenser for hvem som kan motta støtte til klimavennlig omlegging. Rikinger har vi andre måter å ta oss av på, ikke minst gjennom formuesskatten.

Og 180.000 kroner er ei pølse i slaktetida.

300 millioner kroner, derimot. Det er mye, mye mer.

For det var så mye penger Høyre og Frp ønsker å gi Stein Erik Hagen og hans familie gratis, da Stortinget diskuterte eierskapet til norsk vannkraft.

Stridens kjerne var 14 kraftverk, de fleste eid av Hydro og Elkem. Disse verkene skal etter planen hjemfalle til staten i perioden 2009 til 2065. Hjemfall betyr at de private verkene "faller tilbake" til statlig eie etter en viss periode.

Mens de rødgrønne partiene ville at inntektene fra vannkraften skulle komme det norske fellesskapet til gode, ønsket Høyre og Frp å gi bort milliardverdier til private krafteiere, som Norsk Hydro og Elkem.

Frp og Høyre ønsket å gravlegge hjemfallsordningen, og at de private eierne skulle få beholde vannkraften til evig tid, og i det minste til 2069. Det ville i praksis være å avvikle hele hjemfallsordningen.

Og Stein Erik Hagen og hans familie eier 23 prosent av Elkem gjennom sitt eierskap i Orkla.

Hvor mange penger denne gaven samlet sett dreier seg om, er vanskelig å fastsette. Men selv med moderate anslag dreier det seg om flere titalls milliarder kroner.

De største kraftverkene er Røldal/Suldal (hjemfaller 2022), Skagen/Fortun (2057) og Tyin (2051), alle eid av Hydro. Elkems to største private kraftverk er Siso (2026) og Svelgen (2029).

I og med at staten eier 43,7 prosent av Hydro, vil tilsvarende andel kraft være en overføring tilbake til staten, rundt en tredjedel.

Men nesten alle øvrige verdier - rundt 100 TWh - vil gå til private eiere, gratis. Stein Erik Hagen og hans familie eier 23 prosent av Elkem gjennom Orkla. De ville med Frp og Høyres opplegg fått gratis strøm tilsvarende omtrent forbruket til 300 000 norske eneboliger.

Det er mye strøm. Mye lys og varme.

Det er støtte tilsvarende nesten to tusen svømmebasseng.

Med varme hilsner Høyre og Frp.

Byråkrati på egne veier

Akk, jeg husker de gode, gamle dagene.

Da Twitter var noe nytt, da Tom Nordlie fortsatt var trener for Fredrikstad - og byråkratiet var noe som skulle følge opp det som de folkevalgte politikerne bestemte.

For de siste dagene har det kommet dårlige nyheter for oss tradisjonalister som mener at byråkratiet skal tjene demokratiet.

Den første er mindre alvorlig enn den siste:

Først var det helgens SSØ-konferanse (Statens Senter for økonomistyring), hvor sjefsbyråkrat og departementsråd Anne Karin Lande Hasle i Helsedepartementet uttalte at "Stortinget har blitt mer krevende" , og at "Stortingets spontanspørretime skjønner jeg ikke noe av".

Underforstått: Stortinget - valgt av folket ved lovlige valg - er krevende, brysomt, slitsomt, og det beste hadde vært om oss departementsansatte hadde fått jobbet i fred for disse masete stortingsrepresentantene.

Det holder bare ikke.

Jeg skal være den første til å underskrive på at Stortinget noen ganger senker seg selv ned på et nivå som ikke er Stortinget verdig. Noen som husker kontrollkomiteens Per Kristian Foss (H) og Carl Ivar Hagens (Frp) som Norges svar på "to gretne gubber" i Muppetshow? Pinlig.

Men Stortinget er det beste vi har.

Forandringer må gjerne komme. Men da får det komme fra demokratiske kanaler - og ikke som resultat av klagen fra en stortingstrøtt byråkrat som har vært i overkant lenge på samme sted.

Og hva er egentlig vitsen med muntlig spørretime? spør hun.

Forsåvidt godt spurt - men ikke av en toppbyråkrat.

I muntlig spørretime møter et par-tre statsråder fra regjeringen (ordningen går på rundgang) og svarer på spørsmål og anklager fra opposisjonen, uforberedt, og de må svare på stående fot. De får som regel ingen tips fra spørrerne på forhånd om hva spørsmålene blir.

Ja, det kan være litt sirkus og hallåi, og noen statsråder greier seg mindre bra enn andre - men formålet, kjære Anne Karin Lande Hasle, er klart:

Muntlig spørretime skal gi rikspolitikerne en mulighet til å føre en dagsaktuell og direktesendt debatt, fri fra journalisters vinklinger, dagsorden og dramaturgi, fri fra åndssvake debattprogramlederne og ikke minst fri fra byråkratenes innsausing og tåkelegging av saker, ord og gjerninger.

Den er kort fortalt en genial oppfinnelse. Den foregår hver onsdag, fra ti til elleve. Du kan normalt se den direkte på NRK1, eller på radio på NRK Stortinget og Alltid Nyheter. Den skal gi Stortingets medlemmer anledning til å løfte aktuelle politiske saker på en annen måte enn det de kan i media eller gjennom ordinær saksbehandling i Stortinget. I muntlig spørretime står opposisjonen fritt til å velge sine problemstillinger, uavhengig av medias regi. Her står statsrådene alene i salen, uten at byråkratiet hvisker dem lure ord i øret.

Det synes jeg er bra.

Mulig dep'råder ser litt anderledes på akkurat dette.

Så kom nyheten om at Næringsdepartementet har latt Rederiforbundet betale en ambassadørstilling i Washington.

Diplomaten vil ifølge Aftenposten få som oppgave å fremme norske maritime interesser i USA. Diplomaten vil bli underlagt UD og må forholde seg til utenriksloven og utenriksinstruksen.

Departementet beskriver at dette blir en "felles lyttepost" for rederinæringa og staten. Det er imidlertid ikke slik Rederiforbundet ser det for seg. "Nærheten vil gjøre det mulig å fremme våre synspunkter overfor amerikanske myndigheter" sier kommunikasjonsdirektør Haavard Aagesen i Norges Rederiforbund til Aftenposten.

Rederiforbundet har kjøpt seg en statsansatt, privatfinasiert lobbyist.

I seg selv noe som jeg i beste fall kan strekke meg til å beskrive som et arbeidsuhell.

Men det er i praksis mye verre.

  • Dette bidrar sterkt til å bryte ned som bør være et klart skille mellom et byråkrati som skal gjøre det regjeringen sier, og en næringspolitiker som er kjøpt på et program utgått av Rederiforbundet.
  • At forbundet finansieres av noen av Norges rikeste menn gjør ikke saken særlig bedre.
  • At dette er en ny ordning, betyr at regjeringen nå innfører en helt ny praksis. Kunne man tenke seg andre måter å organisere slike ting på? Kunne vi fått oljebransjen til å betale for noen norske diplomater i Houston? Kanskje kunne vi fått Telenor til å betale for noen diplomater i Russland?
Dette er god, gammeldags samrøre - på diplomatnivå. Jeg har aldri hørt om noe liknende.

Og dette skjer etter at regjeringen sist høst trakk tilbake Norges eneste representant i Europaparlamentet. Én av grunnene for å avvikle stillingen i Europaparlamentet var nettopp at vi trengte penger til Washington-stillingen.

Dette er dobbelt underlig, all den tid regjeringen selv har lagt fram en stortingsmelding hvor de sier at den norske politiske kontakten med Brüssel må styrkes, ikke svekkes. I meldingen om europapolitikken heter det ordrett at "regjeringens målsetting er at vi skal bli bedre til å bruke mulighetene og sikre påvirkning på områder som betyr noe for oss". Spørsmålet er brennaktuelt, siden Lisboatraktaten vil gi både Europaparlamentet og de nasjonale parlamentene mer makt.

Byråkratiet er ikke hva det var.

Siste (lagt inn 20.15, 02.02.2010) : Regjeringen slår nå full retrett og har "besluttet å omgjøre beslutningen om å akseptere et bidrag fra Rederiforbundet, da det vil være svært uheldig hvis det reises spørsmål omkring uavhengighet, ansvar og lojalitet for denne stillingen". Det sier utenriksministeren i en pressemelding fra Regjeringen.

mandag 1. februar 2010

Fribillett?

Det er et godt engelsk uttrykk som heter "put your money where your mouth is". Undersforstått 'slutt å preike, og vis meg at du virkelig mener det'.

Dette uttrykket slo ned i meg da jeg fikk vite at togreisende nå skal få skikkelig betalt om toget er forsinka.

- Jeg tør ikke på sparket si at det er den beste ordningen i Europa, men det er en av de aller beste innen EU, sier konsernsjef Einar Enger i NSB til Dagbladet.

Alle togkundene vil få 50 prosent refusjon ved forsinkelser på 30 minutter. For langdistanse vil kundene få tilbake 50 prosent av billettprisen på forsinkelser på over en time.

Hurra.

Eller?

Det store spørsmålet er jo ikke om dette er riktig erstatningsnivå, men om en slik erstatningsordning gir oss bedre jernbane.

For den samme krona kan vel ikke brukes både til å gi erstatning til passasjerene - og til å gi et bedre togtilbud?

Nei.

Kort fortalt: Enten bruker man penger på å erstatte feil - eller så bruker man dem på å reparere feilene.

Dagsrevyen (1.2.2010) sier at ordninga koster 'noen titalls millioner'.

Jeg tror folk primært ikke vil ha erstatning - folk vil ha et tog som fungerer. Det viktigste nå er å få toget på skinner.

Da må man putte pengene der hvor munnen er.