søndag 26. desember 2010

Hva gjør vi med sykehusene?

Det er flere årsaker til at sykehusene er i hardt vær, men de fleste av disse årsakene kan spores tilbake til hvordan sykehusene er organisert: Som selvstendige foretak.

Det funker ikke i praksis.
  • Kostbart: Det er et kostnadssluk ut av ville helvete. På ti år er helsebudsjettene fordoblet (vi bruker mer enn 100 milliarder kroner i året på sykehus - av hundre kroner du betaler i skatt går mellom 15 og 20 kroner til sykehusene).
  • Uklare ansvarsforhold: Sykehusstyrene som ikke står til ansvar for folk i valg er delegert myndighet, og tar avgjørelser som regjeringen og helseministeren uansett må ta ansvaret for (statsråden er generalforsamling og setter budsjettrammene).
  • Feilprioriteringer: Et kostbart og byråkratisk stykkprissystem (pengene følger diagnosen) fører til feilprioriteringer og sløsing, både ved at sykehusene ønsker å skape flere diagnoser og fikse flere folk som kanskje kunne greid seg uten reparasjon, og ved at de enkleste og mest lønnsomme pasientene tas før de som kanskje trenger hjelpen først.
Det er ingen hemmelighet at Arbeiderpartiet skapte dette monsteret, i den korte - men akk så overivrige regjeringsperioden i 2000-2001 (Stoltenberg 1).

Farskapet til monsteret har også betydd at det har sittet langt inne å ta selvkritikk, og innrømme at det har vært noe feil med modellen. Derfor står det i Soria Moria 2 at modellen med helseforetakene skal videreføres.

Likevel har SVs kritiske syn på helseforetakene gradvis presset seg fram. SV har ment at dagens ordning er sløsaktighet satt i system, og at vi fremfor et stykkprissystem heller burde gjøre de helsepolitiske proriteringene i en nasjonalhelseplan. Tiden har jobbet for vårt syn, av de ovennevnte årsakene. Derfor har regjeringen nå både blitt enige både om at vi innfører en nasjonal helseplan, og at helseforetakmodellen skal evalueres.

Det betyr ikke at alle svarene er på plass. Hva skal eventuelt erstatte helseforetaksmodellen? Hvordan skal sykehusene styres? Hvordan kan den folkevalgte styringen av spesialisthelsetjenesten gjenvinnes? Hvordan kan den lokale og regionale demokratiske forankringen forbedres?

Dette er en viktig debatt med foreløpig flere spørsmål enn svar.

Over nyttår arrangerer derfor SV et helsepolitisk seminar, med blant annet Tore Hagebakke (AP), Kjersti Toppe (SP), Laila Dåvøy (KrF), Geir-Ketil Hansen (SV), Direktør Lars Vorland og strategidirektør Finn Henry Hansen (Helse Nord), Bjarne Jensen, professor ved Høyskolen i Hedemark, Jan Davidsen/Geir Mosti fra Fagforbundet, og Bente Øien Hauge fra Lokalsykehusaksjonen.

Se detaljer på SVs hjemmesider
Published with Blogger-droid v1.4.8

mandag 20. desember 2010

Velferdsstatens rolle for fattigdom

Forskjellene mellom de 10 prosent fattigste og de 10 prosent rikeste i Norge reduseres med 75 prosent når man tar hensyn til velferdsstaten.

Bekjempelse av fattigdom er ett av regjeringens viktigste mål. både i Norge og i resten av verden.

Derfor er bistanden økt til over én prosent av BNI (norsk bruttonasjonalinntekt), som betyr over 25 milliarder kroner i året over bistandsbudsjettet, mesteparten kanalisert gjennom FN og andre internasjonale organer.

Og derfor har vi i Norge økt bostøtta, holdt barnehageprisene og arbeidsløsheten lave, gitt arbeidsledige feriepengene tilbake, gitt tilbud om gratis leksehjelp til elever på barneskolen, innført gratis kjernetid i barnehager i bydeler med høy grad av innnvandrerbarn, økt minstepensjonene, økt uføretrygden for de yngste, bygget rekordmange studentboliger.

Selv om fattigdomsbekjempelse er et viktig mål, er det imidlertid liten debatt om hva fattigdom er, og hva god fordeling er. Hvor lite må man tjene før man er fattig? Hvem er fattige i Norge? De arbeidsledige? Innvandrerne? De som tjener under 250.000 kroner i året? Minstepensjonistene? Studentene?

I Norge sier vi at folk er fattige om de tjener under 60 prosent av den mest vanlige inntekten i landet, i praksis rundt 235.000 kroner, ifølge Wikipedia.

En svakhet med dagens måleapparat er at vi måler fattigdom på den angloamerikanske måten, nemlig bare ved å se på markedsinntekt.

Men når man ser på markedsinntekt mister man to viktige aspekter, som begge dreier seg om velferdsstatens omfordelende effekt.

  • For det første at vi har et såkalt progressivt skattesystem, dvs at man betaler en stadig høyere prosent i skatt jo mer man tjener. Det gjør forskjellene mindre.

  • Og for det andre ved at alle har tilgang til gratis skole, gratis biblioteker og gratis sykehus, og sterkt subsidierte barnehager og helsetjenester. Det gjør også forskjellene mindre.
Begge deler bidrar til å gjøre forskjellene mindre enn de ser ut til, om man bare ser på markedsinntekt.

Men hva betyr dette for omfordeling? Hva skjer med forskjellsindikatoren om man tar hensyn til velferdsstaten? Hvor mye omfordeler velferdsstaten?

Ganske mye, viser det seg. Ta en titt på figuren under, som viser inntektene i ti ulike inntektsklasser. Den grå linja viser inntektene ”før velferdsstat” (dvs. markedsinntekt), den sorte ”etter velferdsstat”.


Det interessante her er ytter-endene av linjene; de fattigste og de rikeste. Tallene viser kort fortalt at når man korrigerer for statlig og kommunal velferd (og skatter) så minsker inntektsforskjellen i Norge betydelig. Det som opprinnelig er en forskjell mellom de fattigste og de rikeste på 1:17 (forskjellen mellom toppunktet og bunnpunktet i den grå linja) reduseres til en forskjell på 1:4,5 (sort linje), når man altså tar hensyn til velferdsstatens omfordelende effekt.

Figuren sier to viktige ting:

  • At velferdsstaten i Norge spiller en stor for omfordeling. Forskjellene mellom de 10 prosent fattigste og de 10 prosent rikeste reduseres med 75 prosent når man tar hensyn til velferdsstaten (fra 1:17 til 1:4,5).
  • At de fattigdomsmålene vi bruker i dag ikke er gode nok. Velferdsstatens rolle er ikke bare underkommunisert, den er ikke engang med i det tallgrunnlaget som brukes når man måler forskjeller.
Tallene er henta fra Regjeringens Perspektivmelding fra 2009, som siterer 2006-rapporten til Rolf Aaberge og Audun Langørgen “Measuring the Benefits from Public Services: The Effects of Local Government Spending on the Distribution of Income in Norway” The Review of Income and Wealth" 52(1), 61-83, 2006.

lørdag 18. desember 2010

Svakt, Arne Strand

Jeg forventer av politiske kommentatorer at de leverer politisk analyse.

Er det for mye å kreve? 

Arne Strand skriver i dagens Dagsavis at det siste året har vært annus horibilis - et forferdelig år - for regjeringen. Og joda. Vi har Jonas Gahr Støres ulovlig importerte ulltepper, Senterpartiets ulovlige pengestøtte og tilhørende etterforskning av Økokrim. Ingenting av dette  bidrar akkurat til å heve regjeringens anseelse. Legg til Hardanger og helseforetak så har du nok stoff til en kommentarartikkel. Slik Arne Strand gjør i dagens Dagsavis. 

Men jeg forventer at en oppegående mann som Arne Strand også dømmer regjeringen etter politikken. En politisk kommentator skal ikke bare resitere de siste ukers avisoverskrifter som han selv og avisens hans har laget. Han skal heve blikket og se de store linjene. 

Hadde Strand hevet blikket og flyttet nesetippen sin ut av andedammen på Stortinget hadde han nemlig konkludert annerledes. Resten av Europa er i ferd med å ta fyr, med økende gjeld, svekking av velferdsstaten og økende arbeidsløshet. I motsetning til mange andre land i Europa kan vi i Norge nyte fruktene av at SVs Kristin Halvorsen tok Norge gjennom finanskrisa med både lav arbeidsløshet og en fortsatt sterk offentlig velferdssektor. 

Ikke bare dette.

På alle viktige hovedområder peker pilene i Norge nå riktig vei. 

- Det har blitt mindre forskjeller med den rødgrønne regjeringa
- Klimautslippene går ned, og 
- PISA-undersøkelsen viser framgang for elever i den norske fellesskolen - mens i Sverige, under borgerlig regjering som insisterer på privatskoler og karakterbaserte opptak, peker pilene nedover. 

Denne høsten har Statkraft fått milliarder til fornybarsatsing, og ikke én krone av dette skal gå til nye gassprosjekter. Regjeringen har fått på plass avtale om grønne sertifikater med Sverige og Cancùn-avtalen for et globalt samarbeid om reduserte klimautslipp var et stort skritt i riktig retning. 

Regjeringen har satt et konkret tall - 3.000 elever - for økt gjennomføring i videregående skole, og et tydelig mål om å yrkesrette yrkesfagene igjen. Vi har satt i gang et kjempearbeid for å bedre barnevernet, både gjennom mer midler og varsler om strammer tider for de private. 

Vi har åpnet verdens største flytende tidevannskraft-anlegg i Norge, og regjeringen har trukket israelske selskaper ut av oljefondet.

(Da nevner jeg ikke at USA er tydelig irritert over SVs gjennomslag i utenrikspolitikken, hva angår Norge ut av Irak, internasjonalt klimaengasjement, pådriver for forbud mot klasevåpen, motstand mot rakettskjold, støtte til Palestinsk samlingsregjering, manglende styrker til Afghanistan, trusler om boikott av Israel, etisk regelverk for oljefondet og norsk motstand mot terrorsamarbeid med USA).

Jeg er enig med Arne Strand at mediemessig og oppslutningsmessig har det ikke vært noe god høst for de rødgrønne, selv om de siste målingene tyder på at det er Ap som blir hardest straffet akkurat nå

Men jeg forventer av en politisk kommentator at han eller hun hever blikket ut av sin egen stands selvforherligelse gjennom selvsitering, og faktisk gjør en ordentlig jobb når han skal analysere det politiske bildet. 

tirsdag 7. desember 2010

Regjering uten sprut?

I kommentariatet i mediene har det etterhvert festet seg to sannheter om regjeringa.

Den ene er at regjeringen er uten sprut, og alt er bare rot og surr og at den ikke får til noe stort og fint og viktig for landet.

Den andre er at SV ikke får til noe som helst som er stor og fint for landet.

Det må kommentariatet selvsagt få mene (selv om jeg mener at "analysene" ofte baserer seg på gjenfortellinger av det de har hørt opposisjonen si, snarere enn faktisk å ha giddet å tenke gjennom saken selv).

Og jeg må få mene at de tar feil.

Noen eksempler.

Ryktene om regjeringens død er betydelig overdrevet.

Og ikke bare dèt. Noen tjener på vår politikk. Les mer om det her.


---


Noen nye saker lagt til 11.11.2010


Regjeringen åpner verdens største flytende tidevannskraft-anlegg i Norge 
Regjeringen trekker israelske selskaper ut av oljefondet:  
Historisk avtale med svenskene om fornybar energi
Jubel for sluttavtale om klima i Cancun