mandag 8. desember 2014

Personvernpanikk

Slapp av. Livet ditt er ikke så interessant som du tror.  


Facebook vet hva du vil kjøpe, Twitter vet hvor du er, Google vet hvor du har vært. Panikken brer seg. Personvernpanikk. 

Denne panikken er det liten grunn til. Bruken av big data er vår tids sivilisatoriske mulighet. Massedata om forbruk, livsstil, ønsker og moral burde danne grunnlaget for innsikt og handling, ikke panikk

Massedata kan legge grunnlaget for politiske beslutninger om transportbehov, matsikkerhet og helse. Det kunne gi oss reell kunnskap om folks vaner, interesser, behov, og gi oss bedre helseløsninger og trafikkløsninger som folk trenger. 

Bedrifters kunnskap om forbruk, interesser, livsstil, ønsker og grenser, burde være det naturlige grunnlaget for hvordan man produserer, markedsfører og utvikler nye produkter, og forbedrer de eksisterende.  Det er bra at butikken vet hva du vil spise, at busselskapet vet hvor du reiser, at bomselskapet vet når du passerer. Ikke fordi DU er interessant. Men fordi du inngår i et større datasett som sier noe om de store bevegelsene. 

Alle som har sittet med et datasett med litt størrelse vet hvilke store muligheter som finnes. Man finner de store bevegelsene, man finner mønstre, man lærer noe om massene, om de store tallene, man kan konstruere arketyper med felles trekk, og lete etter samvariasjoner i måter å oppføre seg på. Det viktigste kjennetegnet ved et stort datasett er rett og slett én ting: Det er de store tallene som virkelig forteller noe. Individene er ikke interessante. 

Personvernforholdet i dette blir forsvinnende lite. Det er først når folk opptrer kollektivt at man er interessant - ikke som individ, men som en gruppe.  

Bekymringen til de fippskjeggbekledde Venstre-hipsterne bremser denne utviklingen. Den bygger på en feiloppfatning: Ideen om at selskaper bruker og setter sammen informasjon om DEG og MEG, og snart vet de alt om MEG og DEG. Det er feil. Å tro at ens personlige eget liv er så unikt og spesielt og interessant at noen bryr seg, er i overkant naivt. Det har aldri vært verken Google, Facebook eller Twitters mål å bruke tid på individet. Rett og slett fordi ingen bryr seg om deg - før du er en del av noe større. Det er her pengene er. 

I dag bremses de sivilisatoriske mulighetene innenfor big data av en liten gerilja liksomliberalere, som svarer "personvern" før de har hørt spørsmålet. Det er utelukkende intellektuell tagging: Det viktigste er at man markerer ofte, framfor å tenke på den faktiske konsekvensen av innholdet.  

Slapp av. Livet ditt er ikke så interessant som du tror.


Innlegget sto på trykk i Dagbladet 30.11.2014


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar