Hvor er alle politifolka?

Jeg har ingen problemer med å forstå at den som har blitt frastjålet en sykkel, i et følelsesladet øyeblikk, ønsker seg dødsstraff for simpelt tyveri. Å bli fratatt noe man er veldig glad i, er utrolig irriterende. Man blir forbanna.  

Så opplever man at politiet ikke er der når man trenger dem. 

Man blir forbanna igjen. 

Det er dobbelstraff - av en uskyldig. 

Mange etterlyser derfor mer politi. I Soria Moria II heter det at politibemanningen skal økes. Og ja, det kommer til å skje. De siste årene har nemlig regjeringen økt antall studieplasser på Politihøgskolen. I  perioden 2007-2010 blir det tatt opp 888 flere politistudenter enn i perioden 2003-2006.  Det blir flere politifolk. 

Men er vi sikre på at antallet politifolk i dag er for lavt - framfor å spørre oss for eksempel om ikke målet burde være å få ned antall tyverier? Er ikke det egentlige målet egentlig færre tyverier?

Det kan selvsagt være en sammenheng mellom flere politi i gatene, og økt forebygging. Derfor er jeg forsiktig med å si at ikke mer politi også kan være forebyggende. 

Men på ett eller annet tidspunkt må vi også spørre oss: Er det mulig å få noengang få nok politifolk? Kan det bli for mange politifolk? Når blir det for mange politifolk? 

I dag finnes det 12.000 av dem.

Og om det er så mange, hva i all verden holder de på med? 

Jeg har en følelse av at for mange av dem sitter og dytter på papirer, og for få som driver med operativt politiarbeide. 

Politireformen av 2001 ble foreslått og vedtatt av Arbeiderpartiet. Det var mye bra med den reformen. Målet var økt lokal handlefrihet på det enkelte politikontor, både til spesialisiering og til å prioritere de oppgavene som dukket opp. Middelet var kontroversielt; å halvere antall politidistrikt, og skape færre, men større kontorer. På den måten skulle det faktisk ble mulig å utnytte fleksibilitet som ligger i det at man er flere på ett sted.  

Noe skjedde i midlertid på veien. Jeg har ikke helt funnet ut hva. 

Men det ble den gang framstilt som at politireformen skulle frigjøre over 450 politifolk for operativt arbeide. Det motsatte skjedde, i følge UNIO.

Noen, blant annet denne masteroppgaven i politivitenskap, mener at politiet, som flere andre deler av offentlig forvaltning, har adoptert effektivitetsprogrammer opprinnelig utviklet for marked og forretning (...), såkalt ”New Public Management” (blant annet med referanse til denne boka).

Dette kan være et spor å forfølge. 

Et viktig element i NPM er målstyring. Målstyring dreier seg om at man med sine tilgjengelige ressurser og lokale handlefrihet skal nå de overordnede målene som er satt. I Stortingsmeldingen fra 2001 om politireformen heter det at "Alle driftsenheter forutsettes å ivareta lokalt administrativt ansvar for drift av egen virksomhet, herunder (...) resultatrapportering i samsvar med kravene til mål- og resultatstyring".

Det kan være bra ting med målstyring. Blant annet at man faktisk har noen felles mål å nå. Og ikke minst at man selv kan velge midlene lokalt.

For politiets del er det i 2009 satt følgende overordna mål;

• rask saksbehandling, spesielt for voldssaker med frist, 
• opprettholde effektivititen i straffesaksbehandlingen uten at det går ut over kvalitet og rettsikkerhet, 
• sørge for høy kvalitet ved etterforskning og iretteføring,
• høy oppklaringsprosent,
• adekvat reaksjoner

Det største problemet med målstyring er at jo flere mål man har å følge, jo mer må det rapporteres, vurderes, måles og kontrolleres på disse målene. Hvert ekstra skjema som må følges ut og hvert ekstra felt som legges til hvert skjema, betyr mer tid brukt på å sitte foran skjermen, og mindre tid på operativt arbeide. 

Målstyring er et viktig element i New Public Managament. Og det er ingen tvil om at New Public Management har skapt et rapporteringsbyråkrati i norsk helsevesen, skoler, forskning og universiteter.

Det er ingen grunn til å undersøke om ikke dette har skjedd i politiet også. 

For vi har i dag 12.000 politifolk.

Og fortsatt ropes det etter flere.