onsdag 9. desember 2009

Hva kan økonomene bidra med?

Ikke så mye, tydeligvis, om man spør miljøforskere.

- Den tunge innflytelsen fra økonomifaget har styrt klimapolitikken ensidig i retning av markedsbaserte løsninger, ut fra en naiv forestilling om et velfungerende marked. Dette sier professor Marianne Ryghaug ved CenSES, Senter for studier av bærekraftig energi, ved NTNU i dagens Klassekampen.

Budskapet er at ingeniørene må inn, og økonomene ut.

Avisen siterer nemlig dagens utgave av Gemini, hvor en rekke forskere kommer med en bredside mot økonomenes dominerende rolle i klimadebatten, på grunn av kullsviertroen på markedsmekanismer for å få ned klimautslippene (Gemini blir gitt ut av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Stiftelsen for Industriell og Teknisk Forskning (Sintef) i Trondheim, og har et opplag på 77.000).

Det er mye riktig i dette.

For økonomer har ett, stort virkemiddel hele tiden vært å få satt en prislapp på klimautslipp, og samtidig sette en samlet maksgrense på hvor mye som kan slippes ut. Når utslippene har en pris vil det ha en kostnad å forurense.

Det er dette som kalles det markedsbaserte kvotesystemet.

Her skal hver bedrift få lov til å slippe ut en begrenset mengde klimagasser. Om de ønsker å slippe ut mer, må de kjøpe tillatelser (kvoter). Om de ønsker så slippe ut mindre, kan de selge de overskytende tillatelsene.

Når man setter et tak på samlet utslipp blir bedriftene tvunget til å redusere utslippene.

Det geniale med systemet er at de som har mest å tjene på å selge kvoter, selger kvoter. De som har mest å tjene på å kjøpe kvoter, vil kjøpe. De som har mest å tjene på å utvikle eller installere mer moderne og mindre forurensende teknologi, vil gjøre dette (og da kan de selge noen av sine kvoter, og tjene penger på dette).

På den måten vil utslippene gå ned der hvor det koster minst.

Det høres jo greit ut.

Det store spørsmålet rundt et slik system er om det vil få ned utslippene. Virker det?

Blant annet skal flyselskapene inkluderes i kvotesystemet fra 2012. Man kunne tenke seg at de ville stritte i mot og lage masse bråk. Men har du hørt noen ramaskrik fra bransjen?

Nei, det har du ikke.

Kommer innføring av kvotesystemet til å merkes på flytrafikken?

Neppe.

Det er fordi bransjen har en plan.

La oss derfor ta et skritt tilbake.

Klimautslippene kan reduseres på fire måter
  • ved å innføre kostnader for utslipp (miljøavgifter, kvotesystem)
  • ved å innføre lover og regler som forbyr utslipp (slik andre miljøgifter har blitt forbudt tidligere)
  • ved at staten bruker sitt politiske eierskap i selskaper de eier (som Statoil i Norge), til å dreie Norge fra en oljeøkonomi til en mer framtidsretta og fornybar framtid
  • ved at man aktivt støtter utvikling og bruk av miljøteknologi; de positive alternativene, som kollektivtrafikk, energihus, eller satsing på nye, fornybare energikilder

Det siste forslaget, om å støtte utvikling og bruk av miljøteknologi, er det beste.

Det er fordi det er det eneste av disse fire forslagene som er irreversible. Fordi det dreier seg om teknologiske utviklingsprosesser. Noe man - i motsetning til en avgift - ikke kan fjerne når den først er der.

Når du først har utviklet vindkraft, bioenergi eller energihus kan du ikke "tilbakevikle" det. Når kaviaren først er ute av tuben osv. Når vindkraft eller biodrivstoff er gjort lønnsomt, skal det mye til å si at "nei, vi foretrekker å fyre med olje, fordi den er mye dyrere".

Men det er det første forslaget som det legges mest politisk prestisje i.

Virker det?

Vel.

Dagens Næringsliv skriver at "Handel med klimakvoter er Jens Stoltenbergs prestisjeprosjekt. 18 år etter at han la ut på vekkelsesturné, har Norges CO2-utslipp steget med 29 prosent. Utslippene ellers i verden har akselerert. Når skal statsministerens sosialøkonomiske klimamirakel begynne å virke?"

Kvotesystemet er muligens nødvendig, men langt fra tilstrekkelig for å få ned utslippene.

Ingeniørene må inn, og økonomene ut.

1 kommentar:

  1. At ingeniørene ønsker mer subsidier er ingen overraskelse. Og du viser til mange feil og mangler ved det forrige kvotesystemet, som blir feil å sammenligne et nytt et på.

    Og gratiskvoter i EU er selvfølgelig en styggdom, og enig i at måten å bruke flytrafikk i 2010 som utgangspunkt er noe søkt.

    For å gjøre det siste argumentet mitt kort og enkelt: I stor grad har vi grunnforskningen: bio, el, vind. Problemet er at vi må få de inn i industrien. Og da bør man gjøre som i resten av samfunnet, og la markedsmekanismene gjøre jobben.

    SvarSlett