Slik vinner Høyre valget i 2013

Jeg har tidligere sagt at om Høyre fortsetter å holde kjeft om egen politikk kan de fort få 40 prosent i stortingsvalget 2013.

En ytterligere bekreftelse av at Høyre seiler til topps ved å holde kjeft fikk jeg i dag, fredag 10. juni:

• Aftenposten kan melde at Høyre får 32,5 prosent og er landets største parti.
  


• Samtidig hørte jeg Høyres Bent Høie snakke intetsigende til NRK Dagsnytt om hva han synes om at fastleger ikke blir kvitt voldelige eller truende pasienter. Ifølge Legeforeningen har 55 prosent av norske leger opplevd trusler, og hver fjerde lege har opplevd vold fra enten en pasient eller en pårørende.

Før vi skal se på hva Høie faktisk ville gjøre med problemet, vil jeg anføre at all politikerpreik kan deles i tre:

- Problembeskrivelse ("slik er det i dag, det er ikke bra at sånn og sånn"); heretter kalt P
- Ansvarsplassering ("den og den har skylda"), heretter kalt A, og
- Løsninger ("dette vil jeg gjøre for å fikse tingene" (heretter kalt L)

(... fra nå av kalt PAL-modellen).

Etter mine standarder er det helt betimelig at all A peker mot regjeringa. Det er greit. Det er ikke dette denne saken dreier seg om. Skulle bare mangle at regjeringa tar ansvar.

Men i politikken bør det være en balanse mellom P og L - den som syter bør også komme med forslag til løsninger. Det tror jeg velgerne vil ha. Rett og slett fordi det letter sorteringsarbeidet i å finne sitt parti.

Derfor har jeg lenge etterlyst litt mer L fra Høyre, for å komme på høyden med all P fra Høyre.

Til ingen nytte. Planen til Høyre i dag er å snakke om P. Og minst mulig om L.

Dagens eksempel viser hvorfor dette er riktig analyse - dette sa nemlig Bent Høie på Dagsnytt i dag om at fastleger ikke blir kvitt voldelige eller truende pasienter:

"I dag er det ikke mulig for legene å avvise farlige eller truende pasienter". (P)

"Legeforeningen har i åtte år har forsøkt å få på plass et regelverk som åpner for nettopp dette". (P)

" Det er helt uakseptabelt. Det burde ha vært gjort noe med reglene før" (P)

"Jeg vil ta opp saken med helseministeren" (A)

"Det er naturlig at vi får inn et godt regelverk på dette området" (underforstått at dagens regelverk er for dårlig) (P)

"Pasienter har all rett til å velge fastlege, men det finnes ikke noen regler for hvordan en kan flytte pasienter som for eksempel er truende mot en lege" (P)

"I noen tilfeller vil det riktige være å få hjelp av politiet og få politieskorte" (som i dag, dermed beskrivelse) (P)

"I andre tilfeller er det riktig å flytte pasienten til en annen lege, fordi det nettopp er den legen eller en ansatte på det legekontoret som pasienten er truende overfor. Alle har rett til helsehjelp, men ikke nødvendigvis fra den legen som en oppfører seg truende mot" (L) .

Oppsummert havner seks av åtte uttalelser i kategorien Problembeskrivelse, én av dem er Ansvarsplassering og én av dem er et forslag til Løsning.

Forslaget til løsning er i dette tilfellet endatil så selvsagt ("flytte pasienten til en annen lege") at det er nærmest politisk meningsløst. Hvem er uenig i dette utsagnet, liksom? (Høie styrer med denn "løsningen" glatt unna alle gråsoneproblematikk; som for eksempel pasienter - som med rette - er forbanna fordi de føler seg urettferdig eller feil behandla).

Min teori er at det er ikke noe stort sug etter Høyrepolitikk i Norge. Derfor velger Høyre å fokusere på problemer, framfor løsninger. Eksemplet over viser at Høyre er seks ganger bedre på problembeskrivelse enn på å komme med løsninger.

Og 32,5 prosent av velgerne forteller at det lønner seg.

Dessverre.