Det eneste vi med sikkerhet vet om norske dagligvarekjeder er at de tjener milliarder på dårlig utvalg.
Skulle man fulgt rådet til Konkurransetilsynet burde det vært flere kjeder i Norge, for liksom å tyne prisene mer ned. Men det har vært forsøkt. Lidl var bare noen måneder i Norge før de ga seg. Det gikk rett og slett ikke med en femte kjede.
Det stadige prispresset har også uønskede effekter. Det går ut over kvaliteten. Det er ikke lenge siden vi kunne høre at bransjens egne folk ikke lot barna sine spise det de sjøl solgte. Fisk og bacon blir nemlig pumpet med vannholdig fosfor for å få opp vekten. Lurt blir vi, enten det er fire eller fem kjeder.
Matpolitikk er ikke lett - helst vil vi ha dansk utvalg, svenske priser og fransk kvalitet. Det er opplagt at alt dette får vi ikke samtidig.
Men samtidig trenger det ikke være motsatt heller. Det er ingen grunn til at norske forbrukere skal leve evig med Rema-utvalg, Rema-priser og Rema-kvalitet.
Situasjonen i dag er at de private eierne i dagligvarebransjen tjener milliarder på kommersielt skvalder, dårlig utvalg og høye priser, mens ansatte ofte er uskolert ungdom som er innom noen år på deltid.
Det statlige Vinmonopolet er bygget på den helt motsatte modellen: En herlig glenne av reale varer, godt utvalg og real kundebehandling, et sted hvor man møter kunnskapsrike, hyggelige og engasjerte ansatte, som er der for å gi deg best mulig kvalifiserte råd for å foreta egne valg.
Mange er dogmatiske motstandere av Vinmonopolet, fordi man mener offentlig eierskap gir dårlige tjenester og høyre priser. Slike tåpelig innvendinger må man dessverre ta på alvor. Det beste beviset på at de tar feil, er imidlertid nettopp Vinmonopolets suksess. Her får man raskt hjelp, man får svar på spørsmålene, og svarene er gode. Det er jo de private dagligvarebutikkene i dag som representerer bløff, produktskvalder og lite varekompetanse. Å overlate matbutikkene til private har paradoksalt nok gitt oss det som motstanderne av offentlig eierskap frykter aller mest: Dårlig utvalg, dårlige priser og dårlig kvalitet.
Nå foreslås det nye ombud, nye reguleringer, mer innsyn og enda flere reguleringer. En mulig gevinst vil raskt bli spist opp av mer byråkrati og kontroll. Elefanten i butikkrommet er en ny non-profitt dagligvarekjede.
At en slik kjede kan bygge på ideen bak Vinmonopolet burde være opplagt. Vi ville fått ned profittjaget, og dermed prisene. Vi ville fått opp utvalget, seriøsiteten og kvaliteten. Innkjøpsmakten til en slik stor kjede ville - som med Vinmonopolet i dag - sikre at prisene fra leverandør presses godt ned. Det som funker på Baileys, vin og sprit kan også funke også på brød, vitaminer og saft.
En ny, non-profit dagligvarekjede ville sjølsagt ikke løst alle problemer. Den ville ikke fjernet den skitne maktkampen mellom produsenter og dagligvarekjeder. Den ville ikke uten videre fått opp andelen norskproduserte varer i hyllene.
Men den kunne gitt oss noe som markedet ikke i dag serverer oss:
Litt mer kvalitet. Litt større utvalg. Litt lavere priser.
(Innlegget sto på trykk i VG 19.4.2011)
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Nå finnes det heldigvis alternativer til Rema 1000, slik som meny, ultra og jacobs.
SvarSlett