mandag 24. februar 2014

Den dorske modellen

Kan det egentlig bli bedre?

Norge er det landet som aller best i verden kombinerer høy produktivitet, offentlig velferd, lav arbeidsløshet og små forskjeller. Dette er statistiske fakta. Det er ingen tvil om at det er noe her i Norge som virker bedre enn i de aller fleste andre land.

Men hva er det, og hvor kommer det fra?

Er små forskjeller viktig for høy produktivitet? Er lav arbeidsløshet viktig for å kunne finansiere en offensiv velferdsmodell? Hvordan spiller olja inn? Hva med fagbevegelsen? Sentrale lønnsoppgjør? Pappapermen? Full sykelønn? Utdanning? Barnehagene?

Og når vi finner svarene, kan den norske modellen overføres til og kopieres av andre land? Hvilke elementer er det i så fall man må kopiere? Og ikke minst, hva er det man ikke trenger å kopiere? Er det «alt det andre» som ikke er nevnt hittil? Bøndene? Sjøfolka? Romfolk? At noen norske servitører lever farlig nær fattigdomsgrensa, selv med tarifflønn? At au pairer blir brukt som hushjelp? At Norge har blant de høyeste klimautslippene per innbygger i verden?

Eller er dette også en del av den norske modellen?

Det er tre sider ved den norske modellen som gjør den politisk og analytisk svak:

* Den norske modellen har blitt en tautologisk slutning, der alt sosialdemokratiet gjør per definisjon er innenfor. Når Arbeiderpartiet vil innføre omstridte EU-direktiver, foreslår å kutte i sykelønna eller selge statsbedrifter, er det innenfor den norske modellen, når Høyre gjør det samme, er det høyrepolitikk.

* Den norske modellen har blitt et juletre hvor alle får lov til å henge sin pynt – og den får henge der i fred. Alt får plass. Og i en modell hvor alt er like viktig, er ingenting viktig. Og der ingenting er viktig, tar trivialiteter og små anekdoter stor plass, på bekostning av retning og store visjoner.

* Den norske modellen har blitt en politisk sovepute, som gjør oss dorske. Vi glemmer at det vi har i dag er kommet gjennom interessemotsetninger og tøff politisk kamp, gjennom at noen har villet noe, ikke gjennom en bedøvet, harmonisk-politisk kollektiv lalling over hvor bra det er i Norge.

Det vi kan bruke modellen til, er to ting:

1. Å slå fast at det er mulig å ha både vekst og velferd uten høyrepolitikk. At Norge er et land som faktisk viser resten av verden at det er mulig å kombinere vekst og fordeling, stikk i strid med rådende økonomisk teori og høyrepolitiske dogmer. Det er mulig å kombinere høy produktivitet, god offentlig velferd, lav arbeidsløshet og små forskjeller. Dette er en sannhet som står som en nagle i treverk.

Om ikke annet er det et viktig første trinn, en sang verd å synge om igjen, mens vi venter på å finne ut hva som forklarer hva. Selv Høyre skjønner at det er ting i Norge som virker. Det ser man ikke minst ved at de sliter med å finne ut hva de egentlig skal bruke regjeringsmakten sin til å reparere.

2. Å minne oss på at ting ikke skjer av seg selv. Høy produktivitet, god offentlig velferd, lav arbeidsløshet og små forskjeller kommer ikke av seg selv. Hvis servitørene, flyvertinnene, bensinstasjonsansatte, au pairene og vekterne skal få bedre lønn enn de har i dag, må mange nok tørre å bli forbanna, si fra og ta kampen. Der er vi ikke i dag.
Om produktiviteten skal fortsette å øke, må folk tørre å stå opp mot et skattesystem for oljeselskapene som i dag stimulerer til sløsing (alle overskridelser kan trekkes av på skatten), og mot stykkprisbyråkratiseringa i sykehusene, som gjør at fagfolk bruker halve dagen på skjemaer. Der er vi ikke i dag.

Om små forskjeller er viktig, må mange nok tørre å stå opp for både formuesskatten for de aller rikeste, og for en anstendig uføretrygd for de som ikke kan jobbe. Der er vi ikke i dag.

Om god offentlig velferd er viktig, må mange nok bli enige om hva som skal være vår neste store velferdsreform: Gratis barnehager? Et mer anstendig boligmarked? En ny skoledag? Der er vi heller ikke i dag.

Det beste vi kan bruke den norske modellen til, er å minne oss selv om at den ikke vokste fram med den selvfortreffeligheten som i dag preger fortellingen om den.


Innlegget sto på trykk i Klassekampen 22.2.2014 (faksimile)

13 kommentarer:

  1. Hei Thor-Egil!

    Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.

    Hilsen Magne i VG

    SvarSlett
  2. Den dagen oljen er utkonkurrert så kommer det ingen nye penger inn som kan betale for importert luksus. Veldig få har fått med seg at det koster penger å utvinne olje, og Norge er det dyreste stedet å utvinne olje. Med kutt i lønninger og statsansatte, hvem skulle de private selge til? Albania hadde vært der Norge er i dag med olje, og mister oljen sin verdi så kommer vi til å bli som Albania.

    SvarSlett
  3. Ikke enig med den sammenlikning med Albania. Norge har først og fremst arbeidende kapital i et høyt teknologi feltet som. Landsbruk effektiviseringen med topp produksjonsutstyr, solid Bankvesen, fisk. olje kommer aldri til å bli utkonkurrert Statoil operer både inn og ut med sine ekspertiser. Båtbygging i Ulsteinvik med topp ingeniører, Konsberg gruppen. Oljefondet. Albania hadde dårlig utgangspunktet å regne med.

    SvarSlett
    Svar
    1. Når "alle" har mistet godt betalte jobber vil ingen ha råd til å kjøpe å kjøpe i fra norsk landbruk. Norge har alle eggene i samme kurv, og når oljekurven revner så kommer ingen penger inn for å betale for infrastruktur, fine børstall etc. Sosiale problemer kommer til eksplodere når folk får kuttet trygden sin ned mot grensen til sult og kulde, alle disse tingene får vi over oss når kontant strømmen stopper. I dag sitter vi alle, på et luksushotell med et kredittkort og en dag klippes kortet i to deler.....

      Slett
    2. Kongsberg gruppen? lest vg idag el? xD

      Slett
  4. Kjell Christian Bjerkeli24. februar 2014 kl. 23:48

    Å si at Norge har en bærekraftig økonomi er det reneste tøv. Uten oljen er vi konk veldig fort. Over 100 milliarder kroner i året av oljeinntektene blir brukt til å balansere budskjettet. Eksportindustrien i norge er snart nesten nedlagt med unntak av noen få nisjer (Fiske, sjøkabel, våpen og noe båtbygging) Alle andre eksportindustrier enten kutter, legger ned, flytter utenlands eller sliter for å få endene til å møtes. Bare her i Østfold er hundrevis av arbeidsplasser gått tapt pga av dette de siste årene. (Jøtul nesten nedlagt, Peterson flere steder i Østfold nedlagt, Trioving Moss nedlagt og mange andre eksportbedrifter som enten er nedlagt eller som har redusert produksjonen og antall ansatte. Det er kort sagt for dyrt å driver eksportbedrifter i Norge med noen få unntak som er nevnt tidligere. Når oljen forsvinner eller prisen går i gulvet vil Norge slite umiddelbart.

    SvarSlett
  5. "1. Å slå fast at det er mulig å ha både vekst og velferd uten høyrepolitikk."

    Ja - hvis du har olje å kompensere med! Men bare vær klar over at det pengeforbruket som norsk offentlig sektor har holdt gjennom flere tiår ville sendt oss over konkursens rand dersom vi ikke kunne pumpe betalingsmiddel opp av bakken.

    Så spørs det da, hva langtidseffekten blir.

    SvarSlett
    Svar
    1. Skjønner ikke hvordan SV'erne får logikken sin til å henge sammen. Norge tjener sine penger etter utpreget høyrepolitikk - det frie markedet. At oljeselskapene kan trekke fra overskridelsene sine på skatten er vel mer sv politikk. Det er samme mekanismene som spiller inn når vi har en generasjon på trygd og asylsøkerne står i kø på grensen. Innvandringen fortrenger blant annet jobbene for lavtlønnede og de uten utdanning, samtidig som man har generøse velferdsordninger. Og de lurer på hvorfor halve befolkningen går på trygd og innvandrere strømmer inn....?

      Slett
    2. Ja, venstresiden tar oljen for gitt, og skal prise oss ut av all handel. Samtidig som norske arbeidsplasser/jordbruk legges ned, skal vi redde "resten av verden". Umulig å skjønne politikere som lever så kortsiktig - på landets og fremtidige generasjoners bekostning. De smiler fra et isflak som smelter under dem, og vil neppe skjønne mye - eller hvorfor - de blir våt på bena

      Slett
  6. Bra og meget interessant innlegg!

    Jeg savner offentlig debatt om temaer som blir tatt opp i innlegget. Særlig prisverdig å se at det fortsatt finnes akademikere og venstreorienterte som ØNSKER små forskjeller, og forstår at uføre må ha en anstendig uføretrygd. Anstendige trygder, stønader og sosialhjelp er et minimum for å unngå store forskjeller og alvorlig fattigdom. Disse tidligere så gode ordningene begynte Stoltenberg-regjeringen avlivingen av. Nå som vi har Høyre og Frp - partiene for rike flest, vet vi hva vi har i vente. Stønadsmottagere blir stadig mobbet, trakassert og uverdiggjort av disse, og angrepene applauderes av de fleste. Ingen ser ut til å bry seg, ikke venstresiden heller, og i hvert fall ikke mediene, som ser ut til å kjøre felles front med de blåblå, mot våre svakest stilte medmennesker.

    Dette hadde ikke gått an, hvis det hadde vært andre grupper. Men de som tilhører gruppen av de svakest stilte, klarer ofte ikke slå tilbake selv. De trenger at noen er der for dem. Aktivt og offensivt. Disse finner man akkurat like mange av i AP og SV, som man finner i Høyre/Frp. Tilsynelatende INGEN. Jeg er meget bekymret over utviklingen. Vet folk hva de støtter opp om, hvis de vil fjerne/redusere viktige velferdsordninger/stønader og arbeidslivs-rettigheter? Er de så rike og trygge, at de ikke selv er redde for å en dag trenge hjelp? I så fall er dette et tegn på at forskjellene allerede er alt for store!

    Selv med SV i regjering økte forskjellene. Dette er et tegn på at fattige, uføre, sosialstønadsmottagere og andre som har levd et liv med ødeleggende plager, motgang, ulykker, fattigdom og elendighet, ikke lenger har noen som helst politikere til å representere seg. AP er tapt for lenge siden - AP og Høyre er jo de to partiene som stemmer mest likt i stortinget! Etter 8 år med rødgrønt styre vet jeg kun hva SV mener om klima, intet annet. Det er kun klima klima klima for SV. Men aldri mennesker.

    Som det står så fint i innlegget; folket er ikke forbannet nok enda. Ingen tør slå i bordet, og ingen maner til kamp mot AP-pamper, milliardærer, politiske medieaktivister (journalister), karriere politikkere, og andre med nesa høyt i været over sin egen fortreffelighet. Hatet mot de nederste på rangstigen er tydelig. Men det er ingen naturlig refleks å spore fra de utpekte mobbeofrene, ei heller deres forsvarere...vel, de har jo ingen.

    Nei, den eneste klagingen vi hører, er fra milliardærer som Thon og Mohn over hvor late nordmenn er, og hvor lett det er å gå på stønader i Norge. Akkurat som om disse vet NOE som HELST om det. De ønsker vel bare billig arbeidskraft. Livet som milliardær er nok hardt og vanskelig, særlig når syke og uføre ikke skal MÅTTE gå dukken. Litt av en ting å irritere seg over. På tide med et alvorlig opprør.

    Norge har blitt et land hvor det er politisk korrekt å sparke nedover - HARDT.

    SvarSlett
    Svar
    1. Joda, millinærar som jobbar dag ut og dag inn er virkelig noko å irritere seg for! Nesten like mykje som over godtroande nordmenn og snyltarar som ikkje kun bry seg den dritt om at det er nokon som må betale for dei. (Selvfølgelig, er du sjuk, er du sjuk. Men å skape ein kultur for det, er sjuk i seg sjølv. Og det er det vi gjer)

      Slett
    2. Det er mange som jobber dag ut og dag inn uten å bli millionærer eller milliardærer. Millionærer og milliardærer er ikke i besittelse av flere timer i døgnet enn andre folk, så det at disse jobber så mye hardere enn andre er en myte. Jeg er gift med en hjelpepleier, hun jobber hele tiden, og hver gang en eller annen milliardær står i dress på tv og snakker dritt om vanlige arbeidsfolk og hvor "godt" de har det, så er hun på jobb. Hun bruker timene til å JOBBE, ikke kjøre verden rundt i privatfly på diverse "møter", hvor det skal snakkes dritt om ekte arbeidsfolk.

      Dessuten er det de rike sine ansatte som skaper deres verdier. Ikke eierne selv. Eierne tjener seg rike på andres arbeidsinnsats. Det er disse som er ekte snyltere og parasitter, ikke syke og uføre medmennesker som trenger hjelp for å klare hverdagen.

      Slett
  7. Virkelighetsoppfattningen er virkelig forskjellig for de ymse, gitt. Hva som er helt sikkert er at 'den norske modellen' virkelig ikke er bærekraftig. Uten oljeinntektene kan vi ikke betale for verdens høyeste trygdenivå (noen som tror de har det vondt her kan prøve hvilket som helst annet land i verden), verdens største offentlige sektor, verdens beste betalte arbeidsstokk (med lav kompetanse) og verdens høyeste subsidier til jordbruket. Så - alle dere som føler dere stakkars og utnyttet og underbetalt - det kan bare bli verre. Det er bare et spørsmål om når.

    SvarSlett